Tror du ikke på Jesus, tro du ikke på Gud, men kanskje på Allah?

«Tror du ikke på Jesus som din frelser og herre, så tror du ikke på Gud. Da tror du på en avgud, en gud du har laget i ditt eget bilde. Tenke alvorlig på det!» Fra andaktsboken Daglig Brød av Carl Fr. Wisløff, Lunde forlag, 2003, s 556

Jeg tror bestemt ikke at jeg tar for hardt i når jeg nå påstår at Wisløff både implisitt og eksplisitt mente at Allah ikke kan være identiske med den kristne Gud. Så langt fra! Han synes å ha få «følgere» rundt omkring på universitetene i dag, ja, til og med langt inne i bedehusmiljøene – pietistenes høyborg – i hvert fall på Vestlandet. (Se for øvrig et stygt angrep å Wisløff’s bok: Innføring i Martin Luther Teologi på den såkaltes kristne avisen Vårt Land Verdidebatt her: her, antakelig bak betalingsmur).

Det var nærmest tilfeldig at jeg for noen dager siden, i dette Herrens år 2020, rundt den 23 april, slo opp i andaktsboken til Wisløff. Det slo meg at Wisløff må ha vært ganske radikal, ja, provoserende, og uredd. (Og jeg tenkte på hvor rart og bisart det var, at denne tanken, at han skulle kunne beskyldes for å være radikal, i seg selv i det hele tatt dukket opp!).

Wisløff visste kanskje ikke hva som skulle komme. At han nær sagt noen få år etter ville bli regnet nærmest for å være en kjetter, et menneske teologiprofessorer ville forsøke å stoppe munnen på, hvis ikke troen på i det hele tatt. Han kunne neppe ha hatt noen sterke formeninger om i hvilken grad universitetene i landet skulle komme til å snu seg etter den islamske vinden, som har feiet inn over landet, i snart en mannsalder nå. Han ville neppe ha kunnet forestille seg hvor massiv og kompakt serviliteten overfor islam ville bli.

For å illustrere hva jeg mener basert på fakta, legger jeg her inn noe jeg skrev i 2007 om bl a om SV-politikeren Ågot Valle og teologiprofessor Lone Salomonsen pluss noen kommentarer som jeg linker til her umiddelbart under og til en del av hva professor Bjørn Utvik har skrevet. Utvik har inntil for ikke lenge siden utvist stor forståelse for Brorskapet i Egypt og har, sammen med flere andre «prominenser», sammenlignet Brorskapet i Egypt – og følgelig i resten av verden - med vestlandsfromheten!

Om Brorskapets trosbekjennelse i bl a Egypt og Prof Tvedt, Jone Salamonsen - Brorskapet og dette å ville at folk ikke skal si at en tror at Jesus er frelseren, Universitetene lærer at det ikke er noen forskjell mellom Allah ogGud,

Ifølge en professor på Det teologiske fakultet på Blindern i Norge forteller at det Wisløff skriver er noe de der – på fakultetet – vil at folk ikke skal si.

De vil altså ikke at folk skal si det, men vil de også at folk ikke skal tro det? Dette smaker av intoleranse, fakultetssensur og autoritært teologisk sneversyn. Universitetsprofessorer ser tydelig ut for å ville styre folks tanker, det kalles hjernevasking, xi-nao, en metode som kinesiske kommunister fant opp og gjorde seg flittig bruk av bl a på krigsfanger, med stor suksess, mens Vesten var full av beundring og forsøkte å forstå og tillempe sine nyvunne kunnskaper etter det nye kartet, for om mulig å kunne bruke det på det nye terrenget.  

Men før jeg kommer til saken, for så vidt:

Hvor mange tror på Gud i Norge i dag? Hvor mange tror på Allah? Jeg vegrer meg for å tro det, men jeg antar at det er flere som tror på Allah som sin frelser og herre, enn på Jesus. Om ikke Allah, så i hvert fall en lignende Gud: En fjern, monolittisk gud, en monade helt tom for indre relasjoner, og dermed også for en kjærlighetsdimensjon som rollemodell, et vesen som får oss til å frykte, og underkaste oss; noen ser ateismen som en form for naturlig og derfor lett underkastelse, man underlegger seg naturkreftene, frykter for naturkatastrofer, sykdommer, kreft, ulykker – og en tidig død. Ja, man har en gud i Norge, men han er ikke Jesus. Hvor mange kristne har Jesus som Herre?

Det kan synes lettere og mer fornuftig å tro på en «kraft», på atomenes tilfeldige sammenstøt, på evolusjon, på skjebne – eller lykkespill minus ulykkespill. Vi tror på «lykken» og hvis det ikke går så godt, vel, det var det jeg trodde på: Slik er verden og den gjelder for alle. At jeg var heldigere enn andre, vel, det var et sjansespill, et lykketreff: Jeg soler meg ikke i en barnslig tro på at jeg er utvalgt av Gud, av den grunn at jeg var heldig eller uheldig, at han hører mine bønner, spesielt Mine bønner. Jeg vil ikke ha en gud som favoriserer. Tippe-guden, favoriserer ikke. Tippegevinster utdeles av en gud som anses mer rettferdig enn den kristne Gud. De kristne er hovmodige og egoistiske, mener man, fordi de mener, ro man, å ha et extsra fordelaktig VIP-forhold til Gud, et krav på å bli urettferdig behandlet, altså. Faller jeg i ulykke, er det kanskje min egen skyld, tenker den nye gudstroen, eller noen annens skyld, men det påvirker ikke selve eksistensen min, eller livet etter døden, som jeg ikke tror på. Jeg har med andre ord ikke behov for noen Frelser in personae, ingen kristentro. Kristentroen gjør det umulig for meg, tenker man, å synde grovt, og så slippe unna med det. Og det vil man ikke ha noe av. Kan man slippe fra det ustraffet, er det bedre enn å bli straffet. Hvis jeg slipper unna med det, kan jeg takke «vår» nye Gud, som skjenker oss en rettferdighet av høyere klasse.

Jeg vil ikke ha en Gud som straffer meg etter døden for noe jeg er skyldig her i livet, eller kanskje ikke er skyldig i, hvis jeg hadde en dårlig barndom, f eks, og – ifølge statistikken – dermed fikk en naturlig tilbøyelighet for å utøve kriminelle handlinger, ty til vold. Jeg hadde kanskje bare dårlige gener. Jeg arvet en genetisk disposisjon for alkoholisme eller annen avhengighet. Noe jeg egentlig ikke kan noe for, så hvorfor skulle jeg straffes og havne i helvete for å ha gjort noe jeg ikke kunne hjelpe for at jeg gjorde?

I den nye gudstroen fins ikke begreper som synd, forsoning, forløsning, nåde, utvelgelse, bønn. Disse begrepene – eller realitetene - er vasket ut av sinnet. De eksisterer ikke lenger som et metafysisk fundament for tanker, ord og gjerninger; de gjelder ikke lenger hodet, hjerte og mave. Man står ribbet tilbake, og med en sjel som faktisk foretrekker sløvsinnet fremfor den åndelige klarhet: Det fins ikke lenger noen overinstans i psyken med både skapermakt, utøvende makt og dømmende makt. Det er ikke plass til noen egentlig metafysikk, en overinstans der, ingen personlig, levende, altseende overinstans og derfor heller ingen absolutt moralsk standard. Det fins ingen relasjonell Gud som i kraft av sin natur og sitt vesen kan fortelle oss Hvem kjærligheten er, hva kjærligheten krever, og hvordan den setter oss virkelig fri, sammen med Sannheten. Ingen Guds selektive, men likevel universelle, nåde. Se min "Atheism for dummies" her

Og verre: Det er ikke bare disse begrepene som er vasket ut av det rommet som fantes der for dem, nei, selve rommet er nå vasket ut fra våre sinn, vår bevissthet, våre personligheter. Vi er «renvasket»! Og fullstendig uten synd! «Frigjort» fra alle nåværende, fortid og fremtid synd! (I en såkalt kristne avisen Vårt Land ble det på lederplass sist lørdag riktig nok hevdet at «synd var et problem», men det innebar selvsagt ikke for Vårt Land at synden faktisk og ikke bare teologisk kan bli vår redning, i og med at det her virkelig fins redning).

Ikke rart da at Koranen og Allah finner sin naturlig plass blant oss, dvs bare så altfor mange blant oss, spesielt de som styrer de unge sinn fra kommandosentralene i Akademia, i fagforeningene, i skoleverket, blant kapitalistene og i de politiske partiene. Den kollektive hjerne i disse kommando- og kraft-sentra, gjør seg nå lekker og prektig for islam og til og med de mest ytterliggående blant dem, som f eks Brorskapet, uten at det synes å affisere de høye læremestere det grann, (se under).

 Ingen sivilisasjon har tidligere lagt forholdene så grundig og så frivillig lagt til rette for og servilisert seg overfor islam som vår egen sekulariserte kultur av i dag. Og det har skjedd ved at våre autoriteter har innlatt seg på den største hjernevask verden noen sinne har sett. Den angår alle på dypet av vår sjel, men «kreftene» og sentralinstansene tro ikke lenger på noen sjel, heller ikke på ne absolutt nødvendig rom i sjelen og personligheten for begreper som bare den kristne tro kan gi oss, begreper som synd, frelse, dom og muligheten for oppstandelse og evig liv.   

Snart fins det kanskje bare Koranen som skal gjelde som den endelige veiledning, og som det eneste budskap som skal få lov å fylle tomrommet, det som vi av egen krat og i kraft av vår egen feighet og manglende evne til å skille og skjelne på det åndelige eller sjelelige planet  – to discriminate and discern - med alle dens evige og uforanderlige forbud og påbud og alt satt inn i et nådeløst – faktisk gjennomsyret og gjennomstyrt sekulært - juridisk system som skiller seg fra den totalitære politikk per se og per excellence bare i navnet.  

Vi har dessuten mer eller mindre helt uten Akademias hjelp klar å dekonstruere vår kollektive beredskap og mentale byggverk som kunne ha gitt islam motstand og motvekt. Sannelig et mesterverk? Og dette er prisen vi vil betale i større og større grad fremover, fordi vi ikke lenger var i stand til å se «den evige og fatale forskjellen mellom kristentroen og islam og forholde oss til en sik erkjennelse:  Den fatale og evige forskjellen

Følgende er noe jeg skrev i juni 2007, men om det er lagt inn på bloggen her tidligere, har jeg ikke hatt tid til å sjekke, (sannsynligvis ikke):

Er Ågot Valle en større fare for Vesten enn jihadistene? (Valle ble innvalgt på Stortinget i 1997 og satt i tre perioder for SV).

Det mener Robert Spencer .... at Valle faktisk kan være en større fare, altså. Spencer burde forresten også ha vært introdusert for professor Bjørn Utvik, men den «gleden» har han nok ikke hatt.

Valle, uttalte for en tid tilbake at pietistene og bedehusmiljøene i Norge godt kunne sammenlignes med Hamas, partiet som av flere betegnes som en terroristorganisasjon, dvs. en organisasjon for jihadister.

Men hvem er farligst for Vesten? Slike som Valle - og dem er det mange av dagens Norge - eller er det jihadistene?

Robert Spencer synes ikke å være i tvil: Det er slike som Valle. For mitt vedkommende vil jeg stille sprøsmålet: Er slike professorer som f eks Bjørn Utvik og Jone Salomosen like farlige som Ågot Valle? Begge synes å stå i en felles front – om enn «usynlig» front - mot «slike» som Wisløff, som jeg refererte til i ingressen over.

Jeg er enig med Spencer. Intet sted i Verden er kristendommen mer misforstått, mer uberettiget foraktet og "fryktet" helt uten grunn enn i Norge.

Humanistene, ateistene og sosialistene representerer en langt støtte fare for Vesten enn jihadistene på sikt. Disse er Vestens egentlig fiender, den indre fienden, den som nå jobber med alt den har av talent og kraft for å undergrave Vestens underliggende konstitusjon, som er kristendommen.

Spencer: Why the most determined enemies of Western civilization may not be the jihadists at all, but the leftists who fear their churchgoing neighbors more than Islamic terrorists.
(Min oversettelse: ... de farligste fiender av Vesten kan vise seg å være - ikke jihdadistene - men venstrevridde som er mer redde sine kristne naboer som går i Kirken enn de islamistiske terroristene.)

Her er litt mer fra Spencer for den som er interessert om hans nye bok:

The fundamental differences between Islamic and Christian teachings about warfare against other religions: "Love your enemies" vs. "Be ruthless to the unbelievers"
* The myth of Western immorality and Islamic puritanism and why the Islamic world is less moral than the West
* Why the Islamic world has never developed the distinction between religious and secular law that is inherent in Christianity
* Why Christianity has always embraced reason--and Islam has always rejected it
* Why Jews, Christians, and peoples of other faiths (or no faith) are equally at risk from militant Islam

I was away most of this week, giving a two-day seminar on Islam and jihad to a private group, and while I was out of pocket Marisol Seibold did her usual superb job on this site. Many thanks once again, Marisol.
 

During some down time on the second day of the seminar, France24 TV contacted me and invited me to participate in an hour-long debate on the Andrea Sanke show. The other two participants were French analysts who were discounting the idea that there is any clash between Islam and the non-Muslim world.
 

If I can locate video of this I'll post it here, but one exchange was particularly noteworthy: I was explaining that jihadists use core texts and teachings of the Qur'an and Sunnah to recruit terrorists and justify violence, and that peaceful Muslims had to confront that fact and find some ways to counter it if it was ever going to stop. In response, one of the French interlocutors began speaking about Christian fundamentalists, violent texts in the Bible, and the Crusades.
 

Sanke didn't let me respond to this immediately, but I returned to it later, pointing out that even if Christianity were evil and capable of being used to incite violence in a way identical to the way Islam is being used today, that doesn't address the problem of jihad recruitment or offer any way to solve it. It is just a red herring, an exercise in denial, as if the fact that the Crusades happened excuses the worldwide Islamic jihad that threatens non-Muslims today.
 

This reflexive moral equivalence, which I've encountered on many, many other occasions as well, is why I wrote my forthcoming book, Religion of Peace? Why Christianity Is and Islam Isn't, which will be out August 13 from Regnery Publishing. People point to the sins, real and imagined, of Christianity, and to the alleged attempt by Christian fundamentalists to subvert the U.S. Constitution, almost every time anyone speaks about the reality of the Islamic jihad threat. That's why these notions have to be confronted, and why it was worth a book: the anti-Christianity hysteria is the single largest factor keeping people from thinking clearly about and acting upon the civilizational challenge that the Islamic jihadists present.
 

One other note about the new book: I got an email recently from someone taking issue with the title, saying that Judaism is a religion of peace also. Indeed it is, as are Hinduism and Buddhism, etc. I do not say that Christianity is the only religion of peace, and in fact in the book I call for (as I have called for many times) an alliance between all those whom the Islamic jihad threatens, be they believers in whatever creed or unbelievers. I am merely trying in the new book to clear away some of the principal myths, a large number of which center around Christianity, that cloud awareness of the jihad ideology of Islamic supremacism in the public square.
http://www.amazon.com/gp/produ...reativeASIN=1596985151

---------

Spencer: ... the anti-Christianity hysteria is the single largest factor keeping people from thinking clearly about and acting upon the civilizational challenge that the Islamic jihadists present.

Valle må ifølge Spencer - hvis man skal tolke ham litt liberalt - tilhøre de antikristne hysterikerne som bidrar til å hindre folk i å tenke klart og foreta seg noe mot jihadistene.

Men spør man Valle og hennes like, så vil de sikkert si at de ikke har noe imot kristendommen som sådan. Samtidig gjør de alt de kan - kan det se ut som - for å undergrave Vesten ved å støtte jihadistene og dermed islam med alt de har og så mye remmer og tøy kan holde.

Det er ikke rart at folk forvirres i denne spaltningen. Delte "personligheter" passer ikke helt bra på topplanet i politikken.

---

Hamas er tydeligvis ikke muslimsk nok, skal vi tro lederen for "Army of Islam", en viss Dogmush, en klan-leder på Gaza.
Hamas er ikke mer enn en liten svekling i muslimsk betydning av ordet, tydeligvis.
Hamas er ikke voldelig nok for Allah.

Dogmush leder nå en gruppe på rundt 1500 soldater for islam og Allah. De står bak visse kidnappinger i det siste.

En smakebit på hva noen og enhver kan komme til å smake:

http://www.cbn.com/CBNnews/201600.aspx

Et lite utdrag:
If the Muslims will remain in the unholy prisons of the West and the atheist prisons of the East, the Army of Islam won't hesitate to kidnap anyone in order to release them," Dogmush said.
Ideologically, the Army of Islam bills itself as the closest Palestinian organization to al-Qaeda. The leaders scorn Hamas for not being Islamic enough, and they insist that Hamas impose Sharia law in Gaza right away.
They echo the thoughts of al-Qaeda's second in command, Ayman al Zawahiri.
He warned Hamas that "power is not an end in itself, but simply a stage on the path of implementing Sharia law."
Dogmush said, "If Hamas won't correct its path, we will correct it with the sword. Hamas is an Islamic organization only by their talk, not by their deeds. By following Syria and Iran, Hamas is having an external agenda."