Marie Simonsen, Dagbladet
3. januar:
En imponerende
prosedyre av demokratene i Senatet. Går gjennom saken på en grundig måte, mens
Trumps advokater er skamløse løgnere. Dette er både en farse og et heltemodig
forsøk på å opprettholde demokratiet.» resett
Stjerne-juristen Alan
Dershowitz mener at Trump ikke kan dømmes selv om Boltons uttalelser skulle
vise seg å være sanne. Jeg er helt enig med Derschowitz. Jeg er en beundrer.
(Men her i landet er han blitt nektet å holde foredrag! – på «skolene»).
Han begrunner som
korrekt er sine standpunkt i den amerikanske konstitusjonen selv, det fins
intet grunnlag overhodet for noen riksrettsdom mot Trump.
Selv om Trump skulle
ha stilt personlige betingelser for å overføre økonomisk støtte til Ukraina.
Den såkalte quid pro quo er politikk og ingen
overtredelse, til det er praksisen altfor ordinær og vanlig i
utenrikspolitikken. Den amerikanske konstitusjonen sier at en ikke-kriminell
handling ikke kan gi grunn for riksrettstiltale. se
resett, Folgerø. Se
også her om "kulakk-justis", her
om positiv lov og mennskerettigheter, og se
her om Kavanaugh og CNN og naturrett
og positiv lov
Demokraten Maxine Waters
fremholdt imidlertid riksrett er det som Kongressen sier at det er, og at det
ikke er noen lov som gjelder, (for Kongress og Senat, altså).
Uttalelsene åpner
døren vid åpen for totalitarianisme og «makt er rett». Det er djevelsk
skummelt. Trumps eventuelle «småsynder» blekner i forhold.
Med en sik uttalelse
må Simonsen være helt på linje med Waters. Så synd. Så trist, men akk så
forutsigelig, snevert og emosjonelt korrekt. Hypermagisk. Men for øvrig ikke
annet å vente. De «vil» begge innføre parlamentarisme i USA, noe konstitusjonen
forbyr. (Parlamentarisme har sine prinsipielle svakheter, noe vi er helt binde
for her i landet). Og konstitusjonen ER lov.
Hvis man ikke ser
tingene ut fra dette grunnlaget, skjønner man ikke hva juss og – lov – er for
noen. Og da har de to damene et problem, et demokratisk problem og store problemer med de servilt betingede og påtatt korrekte emosjonene sine; de er
begge en fare for nettopp demokratiet, som jo baserer seg på positiv lov, ikke
en lov Senatet kan diktere på en vims, eller i form av en slags guddommelig
forordning.
At så mange mennesker
både i USA og her til lands ikke forstår dette, er i seg selv urovekkende. Nå ligger
– nesten - alt i hendene til hypemagikerne,
de som ikke makter å tenke juridico-religico.
De forstiller seg som «yndige», men er i virkeligheten «blinde»; de skjønner
seg ikke på reell og nødvendig abstraksjon og har ikke peiling på juss – og religion
- som «principium».
Det kan ikke gå annet
enn galt for dem. Derfor ser vi at det gikk så bra for Trump. Han og hans team
har fortsatt spor av god, gammeldags judeo-kristen
tradisjon i seg og dette i tandem med klassisk filosofi, og gudstro. En
juss og en tro som fortsatt vet hva Amen betyr, (og her tenker jeg ikke på
entusiastiske penge-karismatikere som jo skvetter for alt som har med politikk,
fornuft og vestlig visdom og lærdom å gjøre, og som bruker Amen på refleks og i
hovmodig, selvbestemt fiat).
Riksrettssaken var
maktmisbruk, dvs misbruk av juss og sunn fornuft, og indikerer at demokratenes
moralske kompass er ute av kurs og stand. De ynder å tillegge Trump motiver. De
bygger retten på hypoteser. Og på hysteriske konsekvensvurderinger, de sier: Nå
kan enhver president gjøre de mest utenkelige ting fremover, også «high crime»,
vil demokratene ha oss til å tro, hvilket i seg elv er en tabbe å påstå. De
synes å glemme at det faktisk nettopp er dette en president lovlig KAN gjøre,
ikke at han nødvendig vis MÅ gjøre det. Loven har jo vært slik hele tiden.
Presidenter flest har holdt seg godt «innafor». At helvete nå skal slippe til,
er en apokalyptikk og en alarmisme som er hinsides. Grunnlovsfedrene så faren
med å gi de to kamrene altfor store fullmakter basert på emosjoner og dermed
for det rene parti-diktatur. Det er hvor emosjonene får dannet de eneste
etiske, religiøse og politiske standarder at diktaturet står for døren og det
blir umulig å drive politikk proper. Hysteri blir her forkledd som «yndig
emosjon», en forstillelse og et hykleri fra ende til annen. For her uteblir det
viktigste: Sannheten og det man kan forholde seg rasjonelt og abstrakt-prinsippielt
til. Vi ser her faktisk at emosjoner kan kvele sindig, smart og klok juss og
trampe den under fot, under selvrettferdighetens fane og ved forfengelighetenes
banner.
Demokratene baser seg
på krav om tillit, sannhet, ærlighet, - kort sagt affektive verdier. Man kan
ikke gå til en riksrettssak med et moralsk spørsmål som juridisk bunnplanke,
påpekte Dershowitz, samtidig som han understreket at uærlighet ikke er en
forbrytelse, men en synd, og at en synd heller ikke kan være grunnlag for en
riksrettssak. Den må ha sitt grunnlag i amerikansk lov.
Som om disse begrepene
«by subjectiv default» – som jeg vil kalle det - i seg selv ga grunnlag for
riksrett. Da kan alle spørsmål og tvistemål avgjøres på grunnlag av følelser og
ikke politikk. Demokratene og bl a CNN som har gjort til sitt livs kall å mobbe
Trump, driver en form for mental populisme som bare kan kalles fascistoid.
«Det er ganske enkelt
å se at Demokratenes henvisning til moralske termer og emosjoner er sentral i
den postmoderne og politisk korrekte forståelsen av samfunn, av politikk og av
juss» skriver Folgerø.
Det er som å høre
Simonsen og vennene i H og de andre sosialistene her i Norge. De ser mangel på
korrekte emosjoner som den største trussel. De vender hodet bort fra de store
juridiske problemene som er i sving i denne saken. De vil ikke se at det ikke
er Kongressen som alene kan bestemme grensene for sin maktutøvelse. De skjønner
ikke hva maktfordelingsprinsippet må og skal innebære. De «føler» seg suverene,
ja, som «konger av Guds nåde». Derfor kan de også få seg til å sitere Trump på
feil måte når de sier at Trumf sier at han «kan gjøre alt». De unnlater å nevne
et viktig ord i denne setningen: «Som president». De tolker Trumf så snevert
som overhodet mulig, det er mer korrekt å si at de lyver. At det er de som lyver og ikke Trump. «Jeg kan
gjøre alt som president» betyr noe helt annet og mer illevarslende enn bare «Jeg
kan gjøre alt» – underforstått kriminelt …
Dershowitz sa noe
interessant som jeg vil elaborere litt på i denne posteringen: at hans synspunkt
ikke er det som dominerer i det juridiske etablissementet i USA.
Man kan spørre
hvordan dette kan ha seg? og mitt første svar på dette ga jeg i forrige
postering:
I denne posteringen skal
jeg bygge en del på hva jeg har funnet og omarbeidet litt på, i boken The Book
of Absolutes av William D. Gairdner av 2008, - hvilket er et veldig kort
tidsrom siden.
Boken blir nok
imidlertid ikke gammel eller utdatert med det første. Så her er mitt bidrag til
å holde den levende og stadig mer levende så lenge som mulig og så langt det
går her på bloggen.
For den trengs. Den
nærmer seg og tar opp de grunnleggende spørsmålene og problemene som rir oss i
dag, og som har ridd oss de siste 100 årene minst, når det kommer til selve
eksistensen og hvordan vi innretter oss i den, og hvilke falske og reelle
begrunnelser vi benytter oss av for å «holde ut» og orientere oss i den, som vi
sier. Absoluttene avgir ikke bare spørsmålene, de angir dermed heller retningen
og løsning på de fleste utfordringer vi stilles overfor. Absoluttene kan ha en
enorm frigjørende effekt, fordi de stimulerer til robust sannhet. De gir ikke
som en hypermagiker etter for emosjonene på vegne og på bekostning av andre som
ikke har disse emosjonene, - BY FALSE PROXY, som jeg kaller det - men avslører
hvordan emosjoner faktisk brukes som instrumenter for de jeg kaller
hypermagikere, og som ikke lenger evner å tenke juridico-religico, men som har
slukt SAP rått, (se andre steder på bloggen, f eks SAP
og Den
nye magikeren - HYPERMAGIKEREN). Se
her om Platon, Aristoteles, Augustin, Plotinus og relasjonen til kristentroen
og den judeokristne tradisjon. Tilføyelser
om hypemagi og "mücher
by proxy" - drepende hypermagikere
s 218: Hvis vi skal forstå den lingvistiske vendingen, må vi
spørre: Hvordan er det språk faktisk virker?
Gammel relativisme ble nokså seiersvisst avvist av Platon og
Aristoteles. Men den har gjort et come-back
og i dag sier postmodernistene at alt er relativt fordi all tenkning er fanget
i en sirkel av lingvistiske selvreferanser fra hvilke det er umulig å komme ut
av. Selv logikken sitter i dette fengselet. Det skyldes i stor grad at språk
blir ansett som en funksjon av systemer og relasjoner. Lyden, ordene og
meninger blir forstått i distinktiv kontrast til andre lyder, ord og meninger.
Vi oppfatter ordenes mening i en ordbok ved å lese beskrivelser av dem med
andre ord i den samme boken. Vi er fanget i et språkfengsel, blir det sagt,
uansett om vi er på innsiden av ordboken eller på innsiden av vårt eget
språkunivers.
Formelen språk-
tanke- relativisme blir så utvidet til å gjelde all sosial, moralsk og
politisk virkelighet slik at man kan argumentere for at det ikke finnes noen
fast eller essensiell sannhet, eller noe fundament, på alle livsområder,
overhodet.
Gairdner forteller om
språklæreren sin på videregående. Øynene hans glimret når han spurte
klassen om et ord som han så kunne vise hvor det kom fra, f eks at det egentlig
kom fra, f eks Sanskrit. (Han var m a o interessert i etymologi. Slike lærere
blir nå betegnet som «historiske lingvister». De studerer språket diakront.
Motsetningen er en synkron måte å studere språket på.
Ny tenkning omkring dette har medført en språkrelativisme
som umuliggjør dette å vite sannheten om noe, bortsett fra om relativismen
selv.
Fundamentet for den strukturelle lingvistikken ble lagt av Ferdinand Saussure, 1857-1913. Hans
utgangspunkt var å studere eller beskrive språket eller de lingvistiske
objektene som et studium av objekter som var ulike alle andre objekter. Det må
foreligge et system hvor informasjon først er innkodet og så dekodet. Han var
interessert i relasjonene mellom språkets elementer som gjorde det i stand til
å fungere som et totalt system.
Trykket legges først på «the sign». For å forstå det, kan vi
sammenligne det med symbolet. Et tegn er en operativ betegnelse i et komplett
menings-system mens symbolet ofte kan stå alene. Ta f eks farven rød. Som
symbol kan det betyr blod, sinne, lidenskap, flamme osv. Men når vi ser rødt
lys i et veikryss, så betyr det bare stopp, fordi lyset i denne sammenhengen
oppfattes som et tegn (sign). Noen
som ikke er kjent med forholdene, vil kunne oppfatte fargen ikke som et tegn,
men som et symbol og følgelig kunne risikere å havne i dyp trøbbel.
I alle kommunikasjonssystemer består tegnet av to
sammenhengende elementer: en signifier,
lyd eller bokstav, og noe signified,
som viser til et distinktivt konsept knyttet til signifier. Et tredje element som kan knyttes til noe virkelig i
verden er tegnets referent. Lyden katt – the
signifier – kan oppfattes i sinnet eller bevisstheten, som f eks et fjell
eller bare fjell. Men hvis det løper en katt over gulvet i rommet, vil vi ha en
levende referent. Lyden og tegnet genererer menig via kontraster mellom
betegnelsene.
Vitenskapen om tegnene kalles semiologi i Europa og semiotics i USA. (Seme btyr mening).
Men symbolet kan ha en rik mening eller betydning og kan ha
ulike meninger eller myke kanter, så opererer tegnet på en klar og distinktiv
basis.
s 224 Saussure skjelnet mellom langue og parole, språk og tale. Koden i et hvert kommunikasjonssystem
blir alltid brukt på førbevisst grunnlag. Men taleakter – speach acts – er alltid partikulære og konkrete. «The substace of human language is the flowing sound of human speach».
s 227: Den første
radikale nyvinningen i og med den strukturelle lingvistikken: den insisterer på
å betrakte språket som en objektiv, førbevisst og et synkront kommunikasjonssystem
som genererer mening. Eldre tanker om språket betraktet det som et historisk
eller diakront skattekammer av menneskelig ånd. Saussure’s innflytelse
resulterte i at fokus ble forandret «fra å fokusere på ordenes private
fortid, til å legge all vekt på språkets grunnleggende system av fonetiske, syntaktiske
og semantiske koordinater».
Intellektuelle begynte å argumentere for at den systematiske
produksjon av mening er så sterk at vi som dets subjekter er som et system av
inkonsekvente operatører som driver seg selv og som driver oss.
Rent faktisk kan mye av det vestlig intellektuelle livet
karakteriseres som et toveis forhold mellom universalisme og partikularisme i
en eller annen form. Universalister er humanister som leter etter og forsvarer
det som er felles for alle i håp om å utvikle en eller annen form for etisk og
politisk harmoni. Partikularistene, som også sier de er humanister,
understreker derimot ulikhetene, og derfor også det relativistiske aspektet av
menneskelivet fordi de frykter at etisk og politisk undertrykkelse ofte og
altfor lett blir rettferdiggjort av «universals» og absolutes, spesielt når det gjelder biologiske absolutter basert på
raseteori. Her er det snakk om en konkurranse om intellektuell dominans.
Eksistensialismen var en filosofi som forsøkte å takle den
etiske mening i forhold til en frihet som syntes fullstendig tømt for en
troverdig etikk. Den appellerte spesielt til fortvilte mennesker som lette
etter personlige verdier i en verden tømt for verdier. Men allerede i slutten
av 1950-årene viste det seg at mange måtte la seg skuffe, da man ikke maktet å produsere
en slik ny, troverdig etikk. Dette åpnet så veien for strukturalismen som nådde
sitt høydepunkt i 1960-årene. Strukturalistene hevdet å ha oppdaget en
underliggende «deep structure» i den
allmennmenneskelige erfaring.
Amerikaneren Noan
Chomsky argumenterte i Syntactic
Structure, 1957, for at det finnes en dyp og kompleks universell og
iboende struktur i alle språk og at denne kan gripes intuitivt av alle
mennesker. Han utfordret dermed den utbredte forestilling at bevisstheten er en
blank tavle før erfaringene putter inn sitt stoff i den. Han påsto at det bare
har eksistert ett menneskelig språk.
Et tiår etter Chomsky lanserte Claude Levi Strauss boken The
elementary Structures og Kinship, 1969. I denne boken hevder han at det
under den overflatiske forskjellen mellom folk eksisterte visse arketypiske,
universelle temaer, skikker og sosiale mønstre slik som incest, tabuer, ekteskap
som gjerne kalles «human universals».
Men snart kom angrepene på de ovennevnte forskerne. Man
begynte å snakke om «poststrukturalisme»,
en bevegelse som snart fikk navnet Postmodernisme.
Et nøkkelbegrep i den moderne strukturalismen er den såkalte
«arbitrariness», eller
«tilfeldighet».
Når en japaner har et annet ord for fjell enn en nordmann,
så er det bare betegnelsen som er ulike, realiteten er den samme for begge. Man
sier da at «the signifier» er
tilfeldig mens «the signified» er
identiske konsepter. Saussure mente at ordene hadde sin betydning og nytte ved
at det var ulikheten mellom dem som hadde betydning, ikke ut fra det de
positivt hadde felles. Språk er en form, ikke en substans: Det er i
kontrastene, eller motsetningen, mellom lyden og konseptet, at det produseres mening, i alle tegn-system, sign-systems.
Hele tegnet er en objektiv entitet som refererer seg til en positivt gitt og
objektivt foreliggende virkelighet. For Saussure innbar det han kalte arbitrariness eller tilfeldighet ikke et
individuelt valg av signifyer – det
står ikke i individets makt på noen måte å endre et tegn, sign, så snart det er blitt etablert i et lingvistisk paradigme.
Mange har misbrukt Saussures språkteori ved å påstå at fordi sammenhengen
mellom ord og ting er tilfeldig, så må også alle andre forbindelser mellom
tanke, språk og kultur være det også. Man påsto nå at siden alle tegnsystemer
består av tilfeldige termer, så må også hele kulturer og filosofier ha en
tilfeldig forbindelse med virkeligheten. Hvis alle signifiere er tilfeldige, så må også «the signified» være det.
Dette passet de relativistisk innstilte som fot i hose. På
akkurat samme måte som vi bruker ord for å definere ord, må vi bruke meninger
eller oppfatninger der vi definerer meninger eller oppfatninger. Den falske
konklusjonen var: Under alle meninger eller oppfatninger, fins det bare andre
meninger eller oppfatninger. De overså glatt at folk over hele verden kan ha
det samme konseptet av den samme referent, den samme ideen av «fjellet», og alt
dette på tross av at det overalt i verden brukes tilfeldige tegnsystemer, slik
Saussure så riktig mente.
«Sapir-Wolf hypotesen»
sier at språket former virkeligheten, og fordi alle språk er forskjellige, så må
da også virkeligheten være forskjellig for hver språkfamilie. Dette synet er
blitt sterkt kritisert, selvsagt, man foretrekker nå å snakke om at lingvistiske
termer relaterer seg mer til praktiske skikker enn til relative «perceptions». En by-boer kan f eks bare
operere med en term for «grønn», mens en jæger i jungelen må lære seg tyve
forskjellige nyanser av fargen.
I Europa på 1960-tallet oppstå det som kalles «nykritikken»
eller «la nouvelle critique». Den
importerte eksterne metoder i språkmiljøene hentet fra marxisme, psykoanalyse
og fenomenologi.
Roland Barthes
begynte å snakke om «gramatikken under stykker av forfatteren Racine», 1960.
Det fantes en egen teater-syntax i hvert av Racines stykker. Stykkene ble ikke
beskrevet ut fra det man kan snakke om er stykkenes essens eller substans. Det
dreide seg nå om stykkenes funksjonelle kontraster og relasjonene mellom disse.
«Storyen» fremkom i kraft av å være en «narrativ grammatikk». Meningen med
stykkene kunne da relateres til «the sum total of the structural relations of
the placeholders».
Snart begynte den
strukturalistiske måten å snakke på å invadere og transfomere nær sagt alle
akademiske områder. Man drømte om en «universell gramtikk» under all
virkelighet.
Det var på denne tiden at man begynte å tilbe ved Nietzsches
grav, skriver Gairdner. Det ble
påstått at det var de omtalte «deep
structures» som egentlig kontrollerte ulike folkegrupper, raser, klasser
osv. Det er lett å se at særlig marxister ville kunne dra nytte av slike nye
perspektiver. Ideen om «the
dissappearance of the subject» oppsto i dette kjølvannet, skuespilleren,
forfatteren eller den handlende «forsvant» ut fra interessehorisonten. Disse
ble nå betraktet som «placeholders» i ulike tegn-systemer, sign systems. Barthes The Death of the Author utkom i 1968. Her argumenterer han for det
han kaller «intertextuality», ideen om at at leseren ikke lenger er et koherent
subjekt, men heller «a site» hvor det skjer en konjunksjon mellom koder,
konvensjoner og «signifying systems». Dette fikk noen til å slutte at det
egentlig ikke finnes noe annet en tekst, virkeligheten består altså kun av
tekster. «We are all living in a prison
house of language», som det het. Verden er «a galaxy of signifiers». Tallis
kommenterer tørt: Hvis det var tilfelle ville ingen «signyfier» nå dens egen «signified».
Det vill med andre ord ikke lar seg gjøre å underbygge en slik påstand. Tallis
igjen: «if discourses cannot reach to a reality outside of themselves, if they
cannot be truly «about» anything, then they certainly cannot be used to comment
on the relationsship between themselves and reality».
Gairdner spør:
Hvordan kunne hva som begynte som en søken etter universelle, dype strukturer i
språket og tanken så lett bli underminert og dratt inn i tjeneste under ekstrem
relativisme og radikal politikk? Gairdner går så først tilbake et hundreår i
Europa for å lokalisere problemets rot, s 235.
Vi så et nostalgisk og frenetisk forsøk på å reetablere den
spesifikke Tysklands kultur fremfor
en homogenisering av den Europeiske
kultur. Det var en bevegelse som forsøkte å bekrefte «liv» fremfor en
ensidig legal eller mekanistisk kultur: Romantisk følsomhet fremfor klassisk
rasjonalisme; en unik nasjonal sosialisme fremfor en tøylesløs kapitalisme;
militarisme fremfor pasifisme; organisk lederskap gjennom en Fører, som skulle
symbolisere hele folket, fremfor et splittet folk i et vaklevorent demokrati; Wotan fremfor Kristus; blod fremfor gull
og nordisk fremfor middelhavkultur.
Man ville ha vitalisme fremfor kalkulasjoner, livskrefter i
spill, irrasjonelle impulser – dette var ifølge Hitler karakteristisk for Det
tyske temperament eller Den ekte tyske ånd (mind). Ideen er at den rene fornuft
bryter ned alle ting til døde bestanddeler.
Romantikere foretrekker ånd fremfor «form», dynamikk fremfor «lov», flyt fremfor stasis,
det naturlige fremfor det kunstige, det originale fremfor det konvensjonelle og
fremfor alt det emosjonelle uttrykk fremfor den ufølsomme kontroll. Vi fikk «Blot und Boden», blod og jord. (Gairdner utelater uvisst av hvilken grunn bot her, buskap, altså Blut, Bot und Boden).
Man klaget over at den judeo-kristne
monoteisme medførte en «spiritual disenchantment
of the world».
Nietzsche hadde
skrevet om «den skjulte vei mot kaos». Tyskeren er ikke, han blir. De
underliggende forestillingene gikk ut på noe slikt som: natur-tilbedelse,
respekt for «liv» og ideer, en lykkelig vitalistisk panteisme fremfor kristen
lidelse og synd, en understrekning av dette å bli fremfor dette kun å være, en
mystisk tilbedelse av helheten fremfor delene, syntes fremfor analyse, følelser
fremfor fornuft osv. s240.
I dette bildet passer Hegel
inn med sin dialektiske teori, en slags kosmisk relativisme som gjorde tabbe på
ideen om en absolutt sannhet for tyskerne. Dette la grunnlaget for ønsket om å
fremstille Folkets stemme som Guds
stemme.
Gairdner:
Romantikere til alle tider føler seg kvalt og undertrykt av moralsk diktater,
spesielt universelle «diktater», ja, ved ethvert filosofisk system som truer
med å oppløse eller kontrollere det personlige, det partikulære og det
emosjonelt lidenskapelige og mektige. Nietzsche næret en dyp skepsis mot alle
abstrakte systemer bygget på fornuft og logikk … og mot alt snakk om «likhet».
Hitler elsket Nietzsches vektlegging på den verdiskapende
vitaliteten til den menneskelige vilje …
han ville ikke la seg holde tilbake av noe sånt som den
naturlige loven eller av noen form for transcendentale eller universelle troer.
I praksis hviler slike teorier på noen få grunnleggende
prinsipper: viktigheten av en universell rasjonalisme, eksistensen av
vitenskapelig antatte forestillinger om årsak og virkning, troen på at vi kan
avdekke sannheten ved hjelp av fornuften og den sosiale prosess som denne
sannheten muliggjør; og troen på at dette kan virkeliggjøres uten å ty til overtro
og organisert religion.
Grunnlaget for disse urokkelige prinsippene ble bl a lagt av
personer som Sokrates, Aristoteles og Platon. Opp mot disse etterlyst Nietzsche
mer autentiske, sanselige, livsforherligende og dødsforaktende tanker han fant
i de pre-sokratiske tragediene av slik som Sofokles
og Aesvhylus, som Nietzsche mente hadde mot nok til «å erkjenne menneskets
fundamentalt forferdelige eksistens samtidig som de bekreftet denne». De hadde
en mektig estetikk og et heroiske grep om livets tragiske sider og intet ønske
om å bagatellisere eller forråde denne innsikten ved å skjule seg bak en
harmløs fasade for de svake.
Nietzsche
kritiserte forestillinger om Det gode, Det sanne og Det skjønne og foretrakk gode,
sanne og vakre ting, erfaringer og handlinger. Han foraktet Aristoteles og
Platons systemer med alle dets abstraksjoner, hvilket han så på som det
intellektuelle tyranni over diskursen fremfor mennesket sett som «kjøtt og
blod». Han foretrakk fornuft fremfor «irrasjonell vilje», en term han hadde fra
Schopenhauer. Han foraktet enhver «essentialisering» som han så på som en
livsforaktende massepsykose. Han kalte
den kaldt logiske filosofen Johan Stuart Mill for «en gris».
Når Nietzsche hevder at Gud er død, mente han at det ikke
lenger fantes noe transcendent ideal eller noe objektiv sannhet som mennesket
kunne appellere til. Den judeokristne tradisjonen var tuftet på skyldfølelse og
selvhat, en «platonisme for folket» og kristendommen var en «slavemoral» og en
flokkmentalitet hvor man forkleiner sin egen eksistens og alt jordslig liv. All
tenkning og all språkbruk er for Nietzsche alltid uttrykk for maktkamp og for
språkspill. Han mente at «the unexamined
life is not worth living» og at ved å modig konfrontere kaosets sannhet, så ville mulighetene
for den sterke til å skape et høyere sett av verdier i en ellers verdiløs
verden fremkomme av seg selv. Han betraktet Kants filosofi som et forsøk på å
underlegge verden en «total legalization
of life», (i negativ mening).
Livet kan leves bare fra innsiden, mente Nietzsche, ingen
kan stille utenfor eksistensen for å fordømme den.
Nietzche var en
forløper for Heidegger og hans innflytelse som nazi-sympatisør. Heidegger
ment at fokuset for en sann filosofi måtte være i stadig prosess, ved å bli
til, og ikke på den greske filosofiens vektlegging på fornuft, harmoni og
idealisme. Han foretrakk Heraklit som så på filosofien som en reise, ikke som
et reisemål. Vi kan ikke tråkke ned i samme elv to ganger. Vi kan ikke som
Platon fryse fast verden i konseptuelle og moralske formler. Alle påstander med
krav på absolutt sannhet måtte avvises og avdekkes som stratagemer for å kunne utøve moralsk og politisk kontroll.
Heidegger ville eliminere all «akademisk frihet». Nye ideer skulle overkjøre en
ellers meningsløs verden. s 245
Han ville «frigjøre» Vesten fra rasjonalitetens fordommer og
gå tilbake til «pre-rational habits». Han advarte mot å bli «sivilisert» av
abstrakt tenkning. En slik tenkning tvinger oss bort fra sannheten og erstatter
sannheten med representasjoner hvor ord og konsepter som falsifiserer livet og
fremmedgjør oss fra vår egen «beeing-in-the-world».
Platon var den fienden som hadde
skapt en permanent metafysisk verden bestående av uforanderlige «ideer», hvilke
ga en falsk beskyttelse fra livets fylde og terror. Ved å omfavne en inautentisk livsform i Vesten, reduserte
Vesten mangfoldet ved direkte erfaringer til en håndfull abstrakte essenser,
hvilket fremmedgjorde oss fra den dypeste sannhet og fikk oss til å forakte
verden. Det finnes ingen transcendent, objektiv eller universell sannhet verdt
å snakke om. Vesten hadde vend selve «væren» ryggen. s 347 f
I 1990 kom Jacques
Derrida til USA og ingen der forsto hva dette innebar, skriver Gairdner.
Budskapet var – i all korthet – at konseptet «struktur» i seg selv ikke var noe
annet enn en metafor i Nietzhes forstand, en idé mennesker bruker til å påføre
(impose) orden på en ellers flyktig
og «uregjerlig» virkelighet. Å argumentere for at struktur er en original
virkelighet utenfor analysens rekkevidde, er å argumentere for en slags metafysisk
tilstedeværelse – som f eks «Fornuften» eller «ideene». Derfor «no discourse has the objective capasity to
analyse another discourse».
Derridas andre poeng: Hverken sign eller signyfier har
en fastsatt virkelighet en gang for alle i seg selv. Dette ble oppfattet som at
det ikke finnes noen endelig mening eller noe endelig fundament for meninger
overhodet. «The signyfying process never
stops at any particular sign». Relativismens enkle ide om ordens endeløs polyvalens og ordene sett
som en gave fra the «God of flow»,
kommer her tydelig frem. Mange forskere tok denne forestilling for god fisk,
utrolig nok, ifølge Gairdner.
For Derrida er Platons idelære, Descartes «ego», Marx’s
dialektiske materialisme, Hegel’s Historie,
Opplysningstidens Fornuft, fremskritt
og mennesket, Freuds forestillinger om Det ubevisste og Saussures idé om at all
kommunikasjon kun muliggjøres gjennom bindende og ubevisste, objektive
strukturer, kun oppfinnelser og forsøk på å overtale for å sikre seg følgesvenner.
For Derrida er alt dette bare fiksjoner hvis hensikt er å betjene intellektuell og politisk makt, og over dette igjen, «the ultimate fiction of God». Iflg
Gairdner er dette et ekko av Nietzsches påstand at det ikke finnes fakta, bare
tolkning, noe Derrida selv ikke benektet. Han ble da kritisert for å være mer
«heideggersk» enn Heidegger selv. Derrida ble så kjent for å ha lansert «dekonstruktivismen»,
men Jean-Pierre Faye har vist at ordet «dekonstruksjon» først ble myntet i
1920-årene i en psykiatrisk nazi-journal avfattet av et søskenbarn av Herman
Gøring. Termen «Logozentrismus» ble først brukt i propagandaøyemed av den
profascistiske tenkeren Ludwig Klage.
Gairdner presiserer imidlertid at Derrida aldri betraktet
seg selv som en relativist, selv om dette er en uunngåelig konsekvens av hans
metode. s 253
Gairdner tar så for
seg Michel Foucault, en person det er veldig fristende bare å hoppe over og
glemme, tross alle hans «ærlige» forsøk på å dekonstruere
tros-systemer for å påpeke deres svakheter, kontradiksjoner og selvbetjenende
motiver. Ett kan man imidlertid bite seg merke i: «Jeg er ganske enkelt en
nietzchianer; jeg forsøker så godt jeg kan å se … med hjelp av Nietzsches
tekster», 5 juli 1984.
Jean-Francois Lyoutard
beskrev den nye historiske aktiviteten som en «incredulity toward metanarratives». Postmodernismen kjennetegnes
ved en mistenksomhet mot alle overstyrende filosofiske, moralske og
vitenskapelige virkelighetsforklaringer. Det dominerende motivet var å avdekke
makten og undertrykkelsen, - i seg selv et underliggende ironisk absolutt under
hele postmodernismen, skriver Gairdner. Foucault mente for øvrig at ikke bare
Gud er død, men at mennesket også var det .. Det fins faktisk ingenting å
fortolke, mente han. Gairdner igjen: … it was a position that grew from his
overly cinfident insistance that languages and texts do not refer to objects
outside themselves but constitute them and that because the words of alle
texts my have multiple meanings, are interrelated, and, by their nature resist
and defer final meanings, there can be no final truth».s 257
Alt i alt, disse ideene ødelegger alt håp om at det finnes
sannhet: textualismen fordi den
benekter eksistensen av en korrespondanse mellom proposisjoner og en eksterne
erkjennbar og uavhengig verden utenfor tekstene; hvis alt kan motsies av noe
annet, kan det ikke eksitere noen koherens mellom proposisjonene selv eller
mellom dem og universet. s 259
Foucault karte å skape en æra av mistenksomhet, moralsk
fremmedgjøring og intellektuell forvirring. Hvis han hadde ett enkelt mål, var
det å tilbakevise eller fornekte fornuften og naturen og få bekreftet den
irrasjonelle anarkisme som dominant norm, skriver Gairdner. Det var
tilstrekkelig for ham å vise til Nietzches tese «that through language human
beeings impose «their own arbitrary constructions of mening on what would
otherwise be nothing but chaos». Foucault: When the proletariat takes power, it
may exert toward the classes over which it has triumphed a violent, dictatorial,
and even bloody power. I can’t se what objection could possibley be made to
this», (1971). s 260
Derridas program eller prosjekt innebar en oppfordring til å
vende tilbake til den orientalske relativismen man finner hos tidlige greske
tenkere, slike som Protagoras og Heraklit
og de hebraiske mystikere, en tilbakevending til en konseptfri bevissthet som
nyter en direkte, men retningsløs, flux
av erfaringer. Derrida forestilte seg dette som en proto-virkelighet før all
metafysikk. Han gikk derfor mot alle forsøk på å fremsette «truth-claims» på
objektivitet og alle rammeverk som kunne understøtte slike. Mennesket selv er
en sosial konstruksjon, et produkt av språk fylt av kontradiksjoner. Prosjektet
i seg selv tilbyr eller innbyr dermed til en autentisk, mystisk kontakt med
direkte eller umiddelbare erfaringer som en ny plattform for intellektuell og
moralsk frihet eller frigjøring. John
Caputo forklarer at Derrida forsøkte å gjenopplive judaismen som en
dekonstruksjon.
Gairdner: Postmodernismen er dirkete ansvarlig for
desintegreringen av den moderne tenkemåte inn i en myriade av ikke-relaterte
private meningssfærer. … Politiske tyranner har stor glede i en slik
strukturell svakhet; tendensen underminerer alle håp om at det finnes
fundamenter, ja, selve tanken på at det finnes fundamenter for tenkning i seg
selv. s 203
Den britiske filosofen – og marxisten – Terry Eagleton kommenterer: Fordi postmodernistene ikke var i stand
til å bryte ned eller oppløse staten som sådan, og den statlige makts
strukturer, måtte de i stedet forsøke å bryte ned språkets strukturer. Som Roland Barthes sa det: Fienden var
selve de koherente trossystemer overhodet, (coherent
bleif systmes of any kind).
Derridas prosjekt for den radikale lingvistiske polyvalens var ment å skulle være selve
verktøyet. Hans anklagepunkt mot Vestens filosofi var at den forsøkte å
formulere sannheten ut fra uforanderlige, abstrakte konsepter.
Under dette la reformuleringer av gamle tenkere som Heraklit
og alle som søker mystisk forening, eller identitet, med den tidløse flyt av
all erfaring. Derrida kontrasterte
Heraklit med Parmenides, som forsto virkeligheten ut fra abstrakt
rasjonalisme. Derrida etterlignet ofte den såkalte negative teologi som i stedet for å si at Gud er god, heller vil si
at Gud ikke er ond, i den tro at dette er et mer sant utsagn eller mer holdbar
påstand. «Différance» is the source of everything and one cannot know it, sa
Derrida – den negative teologis gud, med andre ord, (slutter Gaidner).
Det kan være verdt det å smette inn noen uttalelser John Caputo har kommer med:
Dekonstruksjon utvikler seg ikke via kunnskap, men via tro.
Dekonstruksjon settes i gang ut fra en overordnet visjon, …
en religiøs eller profetisk aspirasjon og som er blitt kalt en bevegelse mot
transcendens … den repeterer det messianske løftets lidenskap og dets forventinger.
Caputo mener at
Derrida med rette har motstått fristelsen for å hellenisere Gud; han
plasserer dekonstruksjonen innenfor "den de-helleniserende tradisjon".
Det fins ingen mening utover det infinitte drama med å
avdekke og tildekke, væren og ikke-væren, mening og meningsløshet. Utover dette
finnes ingen virkelighet. Det fins bare en endeløs fortolkning som grunnlag for
virkeligheten overhodet.
I den kristne tradisjon, påpeker Gairdner, så kommer
gudskunnskapen direkte fra Ordet selv. Denne tradisjonen streber hele tiden
etter å avdekke visse absolutte sannheter. Den forutsetter at Gud kan kjennes
personlig, slik vi også kan kjenne det guddommelig skaperverket. Denne
forutsetningen viser seg på den måten at det bare i Vesten har vært mulig å
tenke «fremskritt» innenfor vitenskapen og teknologien. Hvor disse
forutsetningene ikke har vært til stede, har fremskrittet slik sett ikke vært
mulig, eksempelvis i den kinesiske, hinduistiske og buddhistiske tradisjon. s
271. Det har vært en drivkraft i den gresk-kristne tradisjon å forutsette
behovet for sikkerhet og perfeksjonering og dette har vært fundamenter i det
Derrida og andre skeptikere har kalt logosentrisme, (orientering mot Ordet
og/eller fornuften), hvilket kan gi grunnlag for å påpeke Derridas egen – etter
min mening ufrakommelige - essentialisme.
Derrida kan få seg til å uttale: «Justice in itself, if such
a thing exists, outside or beyond law, is not deconstructible. No more than
deconstruction, if such a thing exists. Deconstruction is justice».
Jeg overlater på grunnlag av alt dette alle kloke hoder å trekke
sine egne konklusjoner – og fortolkninger.
For Derrida er
demokrati «a radically pluralistic polity» som motstår alle normale former
for en identitet som produserer et «we» for slik å kunne sette ulike grupper
opp mot hverandre.
Hvilket demokrati vil så Derrida godta eller skape? Vel, det
er ikke lett å si noe om. Vi får overlate det til fantasien mens vi forsøker å
holde hodet kaldt og holdningen «kald» i all sin varme, toleranse og egne form
for fornuft, forstand og vanlig folkevett.
Det kan være vel
verdt det å supplere det som er utlagt ovenfor med noen betraktning over Ludwig
Wittgensteins språkteori som betrakter språket som en «lek», a language-game.
Peter Vardy beskriver det så enkelt og fruktbart i «What is Truth», slik:
Vi lærer språkets konvensjoner og er derfor i stand til å
kommunisere. … det er bare filosofer som kan få seg til å tvile på at det
bordet som befinner seg foran dem, virkelig eksisterer. Vi er opplært fra vi er
barn inn en livsform hvor ulike uttalelser eller påstander tas for gitt. De
utgjør grunnfjellet som all kunnskap bygger på. Å si at «jeg vet» kommer etter
at vi i vår livsform har lært å leve i denne formen på dens eget grunnfjell.
Det er feil å si at vi kjenner eller «vet» dette grunnfjellet.
Wittgenstein sa at når vi når «grunnfjellet», så er det det
samme som å si at «dette er (nå engang) det vi gjør». Vår begrunnelse eller
forklaring, stopper ved grunnfjellet, hvilket ikke er tvilsomt eller beviselig
i seg selv. «This is, of course, a rejection of a way of thinking in philosophy»
- som har vært eneherskende de siste to og et halvt tusen årene. «It is to
reject epistemology (the study of knowledge) altogether and with it any idea of
indubitable forundations. Instead of seeking an unattainable metaphysical certainty,
the philosofer’s task becomes one of seeking to understand how language works».
… «Words are not given meaning by inner concentration. Rather they have a
meaning which is agreed on within a given community. If language were privat,
then what one attached words to would be arbitrary». s 34
Verdt å lese kan det også være å ta en titt på hva selveste Nietzsche forfattet:
Hva er sannhet? En bevegelig skare av metaforer, metonymier
og antropomorfismer, kort sagt, en sum av menneskelige relasjoner som er blitt
poetisk og retorisk intensifisert, overført og skjønnmalt, og som, etter lang
bruk, forekommer folk å ligge fast, kanonisert og bindende. Sannheter er glemte
illusjoner og utbrukte metaforer uttørket for enhver sanselig kraft; mynter som
har mistet sin verdi og som nå betraktes kun som metall. (Markham s 38).
Nietsche (i Trond
Berg Eriksens bok av samme navn): s 140
ff:
Nietzsche har ingen tiltro til logikkens eller begrepenes
upartiskhet. Logikken har sitt opphav i fiksjonen om gjenstandenes identitet og
varighet. Begrepenes opphav er metaforer, forestillinger og fortolkninger som
aldri griper tingenes vesen, bare deres foranderlig overflate. Men når man har
glemt hvor begrepene stammer fra og metaforene i lang tid har fungert som fast
skillemynt, mister de karakter av fortolkninger og blir en pant på tingenes
«vesen».
Fornuften ønsker seg stillstand og evighet. Livslysten og
forgjengeligheten er på kollisjonskurs. Tradisjonens løsning består i å skille
verden i en «sann» og «skinnbarlig» verden. På den ene siden: fornuften og dens
former. På den andre siden: kroppen og sansene. Her kjemper, som vi har sett,
kristendommen og Kant på samme side. Begge løsninger er dekadanse-symptomer.
Det vitner om et avkreftet liv. Metafysikken og teologiens postulater er
utviklet i historiens løp uten planmessig vilje, mer eller mindre av seg selv,
som et vilkårlig resultat av hevngjerrighetens skiftende behov. Dermed kan de
heller ikke avvikles bare man bestemmer seg for det.
«Jeg frykter at vi ikke blir kvitt Gud, fordi vi ennå tror
på grammatikken», sier Nietsche. I denne sammenhengen står «Gud» for den
«sanne» verden og de evige former som tradisjonen har postulert eksistensen av
for å kompensere for den faktiske forgjengelighet. Disse illusjonene kan ikke
avvikles før grammatikkens mønstre er radikalt forandret eller fjernet fra
bevissthet og verdensoppfatning.
Nietzshe er fullt klar over sitt selvreferanseproblem: at
det ikke er lett å undergrave tilliten til språket ved språkets egen hjelp. Men
han kommer videre ved å understreke at det ikke er språket som helhet det
dreier seg om, bare helt bestemte, grunnleggende kategorier i språket.
«Grammatikken» er fornuftens former. Gjennom disse formene «fordømmes og
forbannes» forgjengeligheten. Dermed opprettholder Gud og grammatikken
hverandre gjensidig. Språkets subjekter og objekter reprodusere illusjonen om
viljens enhet og tingenes soliditet hver gang man former en setning.
Fornuften skaper fetisjer av alt språket berører, mener
Nietzsche. «Overalt ser fornuften aktører og aksjoner. Den tror på viljen som
årsak. Den tror på jeget som noe værende, å jeget som substans, og projiserer
forestillingen om jegets substans på alle gjenstander – dermed skaper fornuften
og språket begrepet om «tingen» … Væren blir tillagt alle ting som dens årsak.
Væren får skylden. Av begrepet «jeg» følger begrepet om «væren» … Ved
begynnelsen står den skjebnesvangre feiltakelse at viljen er noe som virker, at
viljen er evne … I dag vet vi at den bare er ond.
Poenget er at all språkbestemt forståelse oppfattes som
subjektavhengig. Egentlig finnes det hverken «årsaker» eller «virkninger», men
vi makter ikke å befri oss fra språkets tvang.
Nietzsches utredninger av språkets mønstre som ramme om
«virkeligheten» er – som vi senere skal se – selve utgangspunktet for den
tidlige Foucaults diskursanalyse. Nietzche sier: «Det har gitt meg store
problemer, og gjør det fremdeles, at det er langt viktigere hva tingene kalles
enn hva de er. Rykte, navn og utseende blir tingenes vanlige mål og vekt – og
de er nesten alltid gale eller vilkårlige, som om de er kastet rundt tingene
som et klesplagg av fremmed natur, fremmed for dens egen hud – at det som sies
om noe vokser fra generasjon til generasjon bare fordi folk tror på det, til
det gradvis vokser inn i tingen og til sist i tingens kropp. Det som først var
utseende, blir til slutt nesten alltid tingens vesen og fungerer som det. Hvor
dumt det ville være å anta at man bare kunne påpeke illusjonens opprinnelse og
bedragets tåkeslør for å ødelegge den verden som gjelder som virkelig, den
såkalte «virkelighet».
Vi kan bare ødelegge ved å skape. Men la oss heller ikke
glemme: Det er nok å skape nye navn, vurderinger og sannsynligheter for på lang
sikt å frembringe nye «ting». Språket bemektiger seg og tilrettelegger
omgivelsene. Forbindelsen mellom språk og virkelighet hviler ikke på noen evig
identitet mellom ord og ting. Tvert imot maskerer språket virkeligheten slik at
masken blir ansett for virkeligheten selv. Språkbruk står alltid midt i en
strid med alternativer, en strid om hvilke mønstre som skal legges på
virkeligheten.
Noen forskere feirer Nietzsche som en forløper for analytisk
filosofi.
N. analyserer språket for å angripe de store spørsmål fra en
ny side. De analytiske filosofene vender seg mot språket fordi det er et antatt
nøytralt område, hvor man slipper å foreta en rekke filosofiske valg. Dermed
gjennomfører de en betraktning av språket som han ville oppfatte som en
avgjørende forfalskning. Det som faktisk er historie, blir behandlet som natur.
N’s erkjennelsesteoretiske skeptisisme er en forutsetning
for hans konsentrasjon om maktviljen og det perspektivistiske. Vi kommer aldri frem til en virkelighet der ute,
en objektiv referanse som kunne garantere språkets, logikkens og begrepenes
gyldighet. Alt de vi sier og skaper, er utkast fra en maktvilje som prøver å
legge omgivelsene til rett for egen realisering. Ikke bare kunst, religion,
moral og politikk, men også alle filosofiske begreper har sin kjerne i
fortolkninger, dvs. reflekser av maktviljens sammenstøt med en hindring eller
med sitt stoff. Dette synet på språket og begrepene fører N over i etymologiske
og begrepsgenealogiske undersøkelser som peker frem mot Heideggers øvelser.
Med støtte i språket har kristendommen forkynt en sjelsatomisme som må utryddes.
Sjelsbegrepet og gudsbegrepet forutsetter hverandre. Hensikten med de to
begrepene var at de skulle støtte hverandre gjensidig. Derfor må de to hoder –
det store og de mange små – rulle samtidig. Det finnes ikke noe «jeg» som
tenker, sier N i sin avvisning av Descartes. Troen på et substansielt «jeg» …
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar