Hykleri er ekkelt. Og
det er galt. Og som regel er det lett å oppdage. Av og til må man være et barn,
for å oppdage det. Det tjener ikke
såkalte voksne til synderlig ære.
Hykleri er en form
for løgn, den kan være bevisst, men også ubevisst: Man kan tro at man ikke
hykler, men så viser fakta at man lyver like vel, uten at man vet. Da er løgnen
blitt en del av personligheten; den sitter i psyken og dikterer så å si hva
hykleren skal mene, tenke, tro og mene.
Det går fort mønster
i sånt.
En hykler blir ofte
en god «forkynner». Han kommer med stadige oppfordringer til andre mennesker om
å hjelpe andre mennesker. Hvor de nå enn er. Mange vi betakke seg for hyklerens
hjelp, spesielt hvis hjelpen oppfattes for det den er: Et hult forsøk på selvforherligelse
fra gierens side og et skjult ønske om kontroll, dette i en eller annen form
gjøre de hykleren sier han vil hjelpe avhengig av ham. Hjelperen forsøker ofte
å hjelpe seg selv mer enn de han forsøker å hjelpe. Ofte glorifiserer hjelperen
de han hjelper for å glorifisere seg selv enda mer. Det går prektighet i sånt.
Det sier seg selv at
dette er et skittent spill og det er utrolig at hyklere flest virkelig tror at
han kan lure folk til å «dyrke» ham konsekvent, ut fra en bombesikker
rasjonalitet. (Hykleren krever konsistens, hvis den uteblir, på hans premisser,
i maktposisjon, snur han ryggen til eller fordømmer de han da ser som
mindreverdige, spesielt meningsmotstandere han vet kan komme med relevante vinkler
på saken og valide motargumenter).
Hyklere i
maktposisjoner er ofte godt utdannet; de har ofte klart å smiske seg inn i gode
og viktige stillinger, stillinger som han vet gir stort albuerom nettopp for
hans eget maktspill, et spill som hovedsak rett og slett kan gå ut på
selvforsvar, eller dette å opprettholde og styrke hyklerens eget selvbilde
eller ego. (Ofte betyr kameraderi alt her i verden).
Hjelperen lykkes for
så vidt med sitt edle prosjekt så lenge han oppfatter at han kan nå frem og bli
forstått ved ganske enkelt å appellere til folks skyldfølelse og gode hjerte.
Hyklere trenger «snille folk» rundt seg. Jo bedre han lykkes med å drive
følelsesmessige utpressing for å kunne oppnå sine egne og ofte godt skjulte delmål,
jo større tanker får ham om sin egen fortreffelighet og betydning, og jo mindre
angripelig tror han han er. (Virkelig hjelpetrengende ser ofte med forbløffelse
på slikt, og mange av de hjelperen tror han hjelper, flirer bak hans rygg, hele
veien til banken).
I praksis og fra det
virkelige liv ser vi denne teknikken og denne strategien i ful sving overalt
hvor det fins oppløp til diskurs. (Noen svært tolerante hjelpere forsøker så
godt de kan – på syltynt grunnlag - å
utestenge folk de anser som potensielt farlige motspillere. De logrer derfor
mer til dem de tror er medspillere).
Spesielt i kristne
miljøer ser vi dette maktspillet tydeligere enn i andre miljøer, miljøer som er
flinkere til å skjule sine egne og høyst private agendaer bak «nøytrale» ideologier,
slik vi ser det i humanist/ateistiske kretser.
Felles for disse
miljøene og de kristne miljøene er at mens de førstnevnte ikke kan hjemle seg
og sitt hykleri i Gud, så kan de kristne kan det, fordi de nettopp ikke kjenner
Gud. De vet ikke av annet enn at den høyeste instans i argumentasjonsrekkene er
dem selv, og til syvende og sist ikke den som avgjør saken en gang for alle,
realistisk sett i Biblenes perspektiv.
Kristne hyklere vet bedre enn andre å spille
både på falsk og ekte skyldfølelse. De handler på Guds vegne, forsikrer de, - hvordan
kan de så være dårlige mennesker? Hvordan kan de være kjeltringer når Gud jo
ser alt? Man vil ikke så lett tro at mennesker som sier de tror på Gud og
handler på Guds oppfordringer egentlig kun handler på egne vegne, og til egen
fordel, der de forsikrer publikum om det er Gud som forteller dem hva de skal
gjøre – og hvem de f eks skal be for. Hyklerske misjonærer vil med største
selvfølgelighet også be om økonomisk støtte til alle dem de oppfordrer alle til
å be for.
Når så pengene
strømmer inn i kassen, kan dette flaue
drama ikke bli mer fullkomment. De fattige og bønnetrengende hjelpes nettopp
fordi det var mulig å hykle! Man skygger
følgelig unna spørsmålet: Er det sant og rett å hykle? Svaret er at man heller
unngår å tenke fremfor å konfrontere med det som står tydelig for alle, nemlig
at «hjelperen» jo er en bedrager, og en hykler. Et menneske som bokstavelig
eksistensielt lever i «ond tro», og som vet han han aldri vil kunne kritiseres
for det. Vi kommer tilbake til dette om litt.
Hykleren har med
andre ord lett spill i visse miljøer. Han vet å sette mennesker i sjakk matt;
han vet hvordan han skal bringe tanken og hjertene til taushet. Han vet til og
med at mange uskyldsrene ofre i denne forbindelse innerst inne misunner ham
hans freidighet, en last han selv gjerne kaller frimodighet, eller kristen
frihet.
De motstandere
hykleren frykter mest, er de som viser seg å være enda større hyklere enn ham
selv. Da skjelver hykleren i sitt innerste vesen – og han underlegger seg,
begynner å logre, først, for så å underlegge seg fullstendig. Der hyklere ikke
ser noen annen utvei, underkaster de seg «med de mest overbevisende moralske
argumenter» på rede hånd. Og de vet at det virker. (Man skulle tro at de alle
kom rett fra markedsavdelingen på BI). At dette er den beste måten for ham å få
vist at han, utrolig nok, jo er ærlig! Og at han jo nå bare er blitt enda mer
uangripelig enn han var tidligere!
Vi ser ofte at
hykleri blir indentifisert som godhet, spesielt i karismatiske kretser. (Men
her haler ikke-karismatikerne innpå, om enn på et er utspekulert vis). Det som
er skremmende –menn akk så forklarlig – er at ngen i disse menighetene tar
risken på å kritisere, man våger ikke. Man underlegger seg «autoriteten» fra en
gud man egentlig ikke kjenner. Man holder inne med angsten i frykt for å bli
frosset ut, hvis man ikke gjør det, alt i frykt for muligens å bli latterliggjort,
tatt for dum, ondskapsfull eller utilbørlig
skeptisk osv. Jo mer en hykler der drar inn i kollekt, jo mer kristen og
egentlig god tror menigheten han eller hun er. Man forguder like stort som
feigt fremfor å våge å se realitetene frimodig og uredd i øynene. Man binder
seg til trivialiteter, prosesser og vennskapsbånd fremfor å konfrontere seg
selv med sannhet. Man velger hykleri fremfor ærlighet. Man vil ikke bli
oppfattet som svak og moralsk mindre verdt. Og da velger man altså hykleriet
både som første og siste utvei på vei mot det man antar er den sikre frelse. En
slik antakelse krever virkelig at man legger seg i sælen for sin – egen - sak
og graver dypt i lommeboka, (se from befaling fra Morkens side under).
Vi så denne djevelske
mekanismen eller disse mentale lovene i full sving under kommunismen. Jo flere
Stalin drepte, jo bedre kommunist mente folk at han var. Han kjempet jo for de
fattige trællers sak, og budskapet var universalistisk normerende! (Hitler og
Mao skulle være unødvendig å nevne). Folk Stalin fikk fengslet skrev brev hvor
de hyllet ham, inntil forgudelse. Fordi Gud jo var død!
Hykleri gjør svak. Og
hykleren vet det; derfor må han hykle desto mer, for i det hele tatt å kunne
holde ut med seg selv og sine indre demoner, (som han ofte forveksler med
lysets engler; men dette er bare selvbedrag). Så lenge han kjemper for «den gode
sak», tror han at han har alt på rene, og at enda større suksess stadig lurer
rett rundt hjørnet, hvis han bare kan utøve teknikken stadig bedre. En hykler
vil derfor ofte underlegge seg mennesker og «åndskrefter» han logisk og i
utgangspunktet tok avstand fra, men som han nå plutselig vil se seg tjent med å
støtte, ja promotere. Og hvorfor vil han nå plutselig støtte dem han egentlig
bekjempet med hud og hår, så å si? Jo, fordi disse mer-hyklerne brått makter å
overbevise ham om at det er de, og
ikke ham, som sitter på de mest vektige moralske argumentene, - og den mest
overbevisende retorikken. (Hjelpe og trøste-retorikk, med andre ord, ment som et sikkert nådemiddel for kunne
forsterke fortrengningen grundigst og fortest mulig).
Begge hyklerne vet at
skal de få folks sympati, må de beherske retorikken. Den retorikken som de tror
– eller innbiller seg - best kan gi best resultater, og denne virker så
overbevisende på dem, at de ikke tør å si mot. (De vet at de har tapt). Når
kristne f eks brått en dag oppdager at de andre hyklerne klarer å fremstille
seg selv og sin sak – overfor et emosjonelt sultent og gjerne åndelig radikalt underernært
publikum - som et publikum som er moralsk uangripelig, senker de flagget og
begynner å angripe de verdier og den tro de selv opprinnelig sprang ut av. De
går da ofte svært totalitært til verks, slik konvertitter gjør, når de blir mer
radikale enn de radikale de slutter seg til. De gjør seg avhengig av å legge
vel registrerte føringer på folk, i håp om å unngå ubehageligheter og
argumenter, - man kan her tale om høyst manipulative forsøk forkledd i en eller
annen form for mer eller mindre tydelig megaloman-selvbetjenende fromhet, (- de
fremtrer lett komiske: Little big men!)
se
om Morken og Dagen her og se her: Er
det snart dagen for Dagen? og Gilje
og Morken - samme alen?
At dette skjer i
praksis, er det ikke vanskelig å finne eksempler på. For vårt vedkommende må vi
her bare vise til linker vedlagt under. Jeg skal kort bare nevne at den kristne
Johannes Morken var veldig rask til å utestenge en aktør på Verdidebatt da han
ble presset til det av det av ateisten, legen og forskeren Morten Horn, på
grunn av en artikkel ateisten Horn – på vegne av Hadji Tajik og uten å ha spurt
henne om «hjelp» - mente var et personangrep på Hadja Tajik. Den kristne Morken
underkastet seg gladelig og helt «etter boka» en ateist for å kunne utestenge
en annen kristen, som altså kritiserte en kronikk Tajik hadde skrevet ut fra
islamsk perspektiv på julen. (Jeg har tidligere karakterisert dette som at
Morken lot seg skremme av Horns «stalin-stemme»).
Hyklere er alltid på
vei mot det totalitære; de har en lengsel mot det, - et «trygt» landskap der de
kan bevise sin lydighet i konkrete gjerninger, og i vanens forlokkende, men akk
så nevrotiserende makt. De elsker tanken på et ikke-sted, et Utopia, et sted
hvor heller ikke Gud finnes, en for dem svært brysom og krevende Gud, en
sannferdig og rettferdig Gud. Men en slik Gud vil de ikke høre snakk om.
Skjer den prosessen ikke i det konkrete jeg- til- deg- nære forhold
– det lar seg vanskelig oppdage ved første øyekast for et uerfarent,
naivt eller utrent sinn - , viser prosessen seg på makroplanet, og da blir
hykleren ofte politiker eller misjonær. Det er ikke mange decennier siden
kliniske psykologer kunne registrer at pasienter som viste en manisk interesse
for konflikter og nød under hardere himler og himmelstrøk langt unna, ofte
hadde svært alvorlige problemer på hjemmefronten, problemer pasienten på en
sykelig måte vegret seg for å se selv. (Helbredelseshyppigheten er ukjent).
Vi tror det er god
grunn til å påstå at sike problemer ikke har forsvunnet i dag, det er heller
grunn til å tro at problemet har forsterket seg og antatt nye former, jfr det
som kalles klimahysteri og «omvendt rasisme». I dag vil problemer i de nære
forhold ofte forsøksvis bortforklares med sindige, tilsynelatende rasjonell
forklaringer basert på «fyldig» empiri og komplisert statistikk, (en statistikk
som misbrukes på bestilling av hyklernes og hypermagikernes
underbevisste disponerthet).
Mange hyklere og hypermagikere ynder å brukes Pauli ord
om Kjærligheten i 1 Korinter 13 som gallionsfigur og som et bevis på hvem de er
og hva de i sin egen inderlighets svette representer. Hensikten er selvsagt å
umuliggjøre saklig kritikk og folk lar dem heller leve i villfarelsen om at de
er «kjærligheten» selv, fremfor å konfrontere dem med selvgodheten, - en
«godhet» som på lengre sikt lett vil slå ut i sin motsetning. Se betraktninger – obs obs - om kjærlighetens, agapens og
Livets Tre’s egentlige og alltid varende betydning og mening her: HER
Særlig de sterkt religiøse
misjonærer – ofte verdslig innstilte politiske like mye som supranaturalt troende
karismatikere, må vite - er kvalme, de avslører fort et selvbilde de selv
takserer øverst på pallen, uten forbehold. (Dette bygger på den fristelse det
er å sammenligne seg selv med andre mennesker allerede i utgangspunktet, ut fra
et for dem fastlagt a priori prinsipp
de så stolt tror de eier, et prinsipp som ikke trenger bevisføring, hverken
analytisk eller syntetisk bevisføring).
Det fins selvsagt
flere ulike personlighetstyper i denne kategorien, typer som drives av ulike
lidenskaper, eller laster, men de har som regel det til felles, at de lokkes
til synd ut fra selve det integrerte hovmod de bygger på og som de «genuint»
går ut fra er en gudegitt rett de har til å anse som et absolutt og
ubestridelig aktivum, et – illusorisk aktivum - de ikke kan leve foruten, og
som de derfor gjør alt de kan for å bevare som en indre drivkraft for alle
disposisjoner.
I hvert fall
metaforisk sett er mange av disse gebrekkelige personlighetene villig til – så
å si - å gå over lik for å kunne pleie og forsterke egne illusjoner og for å
kunne tilfredsstille sine «rene» maktbegjær. (Ikke rart da at de kan fremstå
som synlig manipulerende, for folk som ikke er skuggeredd for å stille
sannhetsgehalten i deres «web of lies» på prøve).
I seg selv betinger
disse faktorene en viss rigiditet både hva gjelder handlings- og tema-radius og
den generelle modus operandi. Ofte må de individene det her er snakk om ty
til sentimentale fremvisninger eller løsninger, så tydelig som mulig, for
riktig å få understreket og få frem hvor dydige de er, spesielt når de intenst
oppfordrer andre til bønn og å gripe langt ned i lommeboka for å hjelpe mennesker
fortrinnsvis «på en enda fjernere planet»,
enn fra den platen naboen fortrøster seg med å operere på, (se under, hvor jeg
legger inn et par korte utdrag av Morkens siste artikler i Dagen). Når det
kommer til Stefanus-stiftelsen, kan man spørre seg om denne ville ha turt å sette
i gang en storstilt og systematisk misjoneringskampanje over tid mot islam i
Norge, her i nærmiljøet, og ved da å fremheve kristendommen som islam overlegen
som gudstro, og ved ikke bare å ta for seg punkt for punkt, men også islam sett
som agensiell overbygning og produksjonsmiddel.
Hyklere er lett
gjennomskuelige, men hykleren vet med seg selv at han kan lure svært mange over
lang tid, uten at folk kan protestere, og grunnen til dette er at hykleren
alltid bruker og omgir seg med ord, betegnelser og begreper, eller prangende
illustrasjoner, alle «under his spell» umiddelbart forbinder med det gode, det edle og det i ett og alt positive,
ja, nettopp det som bør være sant,
(ikke nødvendig vis det som virkelig er sant).
Hykleri gir seg
utslag i handlinger, handlinger hykleren så må rettferdiggjøre ved å lyve enda
mer. Det kan skje på mange vis. Løgnen krever av hykleren at han blir listig,
lur. Han vrir seg unna. Tør ikke ta opp problematikken, han vil ikke eller
makter ikke å bli konfrontert med det spillet eller den planen han selv har foranlediget
og som han nå har kjørt seg inn i og sitter fast i. (Her blir det en stor skam
for ham å bli oppdaget eller grepet på fersken!) Han må fortsette med å gjøre
alt for å virke bare mer og mer korrekt, spesielt emosjonelt korrekt. Slik håper hykleren at han kan destruere det og
de han etter hvert tror er fienden. Hykleren har dermed skaffet seg en
«konstitusjon» som disponerer ham for illusjoner som i egne øyne på en måte gjør
ham usynlig. (Han tror virkelig han gå gjennom betong uten å etterlate spor).
«Hykleren er sikker
og synder friskt vekk … «En hykler kjenner ingen hunger etter Guds ord». «En hykler
kjenner intet til selvfornektelse … «. «En hykler er full av innbilninger om
seg selv». «Hykleren er sikker, glemmer seg selv og har det travelt med andre».
Dette skriver Christian Schriver. Philip Yancey skriver: Psykologene bruker
termen «cognitive dissonance» som en eufemisme for skyld, et symptom på den
indre striden som raser på innsiden av en person som tror på en måte og handler
på en annen».
Jeg vil tro det gjør
seg gjeldende en god del av hykleri og mange lider nok av «cognitive dissonance»
i visse kristne miljøer i dag. Man later som om Allah og profeten er lik Gud og
innbiller seg at islam kan forandres ved at den kristne Vesten setter seg til å
meditere på gjerdet i sikker forventing om at «dette» vil gå seg til av seg
selv, og fordi kristendommen nå er blitt et lappeteppe av motstridene tolkninger
hvorav ingen hver for seg kan være sanne. Det eneste som er sant er at ikke noe
er sant, er omkvedet. Ja, man er ikke engang sikker på om Guds ord i det hele
tatt eksisterer.
Hyklere er ofte de
første som både krever «politisk korrekthet» og samtidig personlig fremviser eller
fremhever seg selv som selve idealet på «den politiske korrekte». Mange mangler
innsikt og erfaring for å kunne gjennomskue dette bedraget, selv om bedraget
brukes på det mest kynisk avslørende vis. En britisk psykiater som skal ha vært
den som myntet termen, fortalte at imperativet i tidligere Sovjet om å være
politisk korrekt, ble bevisst brukt for å ydmyke folk. Og ikke bare det: Folk
skjønte at dette var forsøk på å ydmyke ovenfra og ned, på å utmatte
motstandere. Hyklerne kunne dermed sikre sine posisjoner, fordi folk skulle tro at det var nytteløst å
kritisere ideologene og myndigheten. (Løgnen og forstillingen syntes helt
uangripelige. De utmatter folk før tanken på reell motstand i det hele tatt kan
oppstå). Strategien var en «war of
atrition», - en utmattelseskrig i form av en kronisk ord- og
forstillelseskunst – ovenfra, mot det store flertall av befolkningen. Hensikten
var selvsagt å bevare dominans idet de moralske hyklere alltid søker seg inn mot
de indre og mest «emosjonelt og politisk mest korrekte klikker og kretser, og
dit hvor forsvar mot kritikk gir seg selv, i kraft av kretsen og klikkens
metoder og eksistens per se.
Psykopatene i «sentralkommandoen»
trodde at strategien i seg selv ga dem en høyere moralske rett, ja, og en plikt
til å ydmyke, til og med, i kraft av ideologien og systemet selv, og dette
igjen i kraft av manifester og programerklæringer, i seg selv, - et system av
løgner og hykleri som galvaniserte seg selv mot enhver saklig kritikk utenfra. (Systemet
og ideologien ble her gjort til gud). (Og: Tenk på hva Hillary Clinton sa om
«deplorables» som skulle «shames og blames», for å si det på norske, dvs
baksnakkes og undergraves med de meste skammelige metoder, i den mest subtile
form og ut fra «de høyeste idealer»: Forbilde: Silinsky).
I dag innbiller
hyklerne seg her i landet det samme. De verste korser seg med Gud og Kjærlighet
for å bevise for «sentralkomiteene» om at de virkelig er politisk og emosjonelt
korrekte. Det er blitt helt risikofritt i dette klimaet å hykle. Og å hykle,
det er noe de kan. Men for å hykle bra nok og korrekt nok, og for å kunne holde
på lenge nok, før de blir avslørt for alvor, må de stadig fremskaffe nye ofre som
de kan skyve foran seg og som de – by
proxy - kan handle på vegne av, uten å spørre dem først. Jeg skriver om hatstrategier
etc og det jeg kaller «mücher» og hypermagikere
HER
Et viktig aspekt i
dette ligger i den kognitive dissonans
hyklerne ved enhver anledning forsøker mentalt å snu til egen fordel rundt
ethvert hjørne, så å si. (De tror da at de er spesielt «kreative», men evner
ikke å se den avslørende ironien i dette). Denne dissonansen – som de altså er så flinke til å utnytte hos andre enn
seg selv - forteller «brukeren» selv at hans tilhørere eller publikum er lette
bytter, nettopp ved å spille på denne tankeforstyrrelsen, dvs det kognitive apparatet, og ikke først
og frem på arsenalet av potensielt
korrekte emosjoner.
Samtidig forteller
den disse lette byttene noe viktig: At det er nytteløst å konfrontere hykleren
som vet å bruke dem via ellers bare så altfor lett «overbevisende» suggesive metoder, forstillinger og
forestillinger og/eller «show».
Byttene eller ofrene
ser at de blir forsøkt lurt og at – merkelig nok – tar imot med åpne armer. (De
har jo kanskje ingen andre steder å gå). Man kan spørre hvorfor? Og svaret
ligger i at de selv jo er mer eller mindre bevisste om sitt eget hykleri: De
blir da like oppsatt på ikke å bli avslørt som den initierende hykleren selv er
det. Deres laster og personlighetsforstyrrende særegenheter forsterker
hverandre da gjensidig, med andre ord. De inngår i en symbiose som «medskyldig
uskyldige» i en slags hykleriets magnifisiente
og helt ut genuine maskepi eller narrespill. Sammen kan de så forgude hverandre
ved å holde seg stadig mer tett inn til det mentale sentrum i denne kollektive sharaden, vel vitende at de er med på
ferden, og samtidig sikre på at ingen vil kunne avsløre dem, i og med at de
forutsetter a priori at alle jo er
hyklere i deres egen innsnevrede forestillingsverden. De har da gjort seg til
«fullkomne» parasitter på hverandre, - et faktum som forskrekker dem til de
grader at i stedet for å erkjenne, så stålsetter de seg bare enda mer og
forsøker med stadig nye krefter og energi til og med å fullkommengjøre den «stormen»
de så velvillig står i. De er som spesielt trassige barn, men neppe Gud barn.
I slike spill er alle, blir alle og blir alle gjort
til ofre som ikke vil vite av at de er ofre, ofre på jakt etter ofre – by unconsulted proxy (min
formulering) – ofre som de tvangsnevrotisk MÅ «hjelpe og støtte» nærmest i det
uendelige, en aktivitet de av egen erfaring – og i troens magi – virkelig «tror»
vil bringe dem stadig høyere status i godhets-hierarkiet, den nye erstatning
for det man tidligere – riktig nok noe vagt – omtalte som og kalte himmelriket.
Hvorfor kan så hypermagikere, müncher og hyklere i dag føle seg så sikre på ikke å bli avslørt
som de juksere og bedragere, og så moralsk fordervede og korrupte, som de jo i
virkeligheten er?
Jeg tror svaret kan
hektes på en viktig faktor, et sentralpunkt: Vitenskapen, eller en misoppfatning
av den og dens muligheter og grenser.
Hypermagikerne vet at ingen forskning og ingen forsker i dag kan
påta seg oppgaven med å bevise at disse menneskene er hyklere eller hypermagikere. (Mening og tro eksisterer
ganske enkelt ikke annet enn som affektive symptomer). Vitenskapen kan f eks
ikke legge Johannes Morkens indre beveggrunner, intensjoner og intime og høyst
personlige tanker og begrunnelser under mikroskopet eller inn i hjerneskanneren
i håp om der å finne svaret på «gåten».
De vet også at
vitenskapen er det verktøy folk flest setter all sin lit til, i all nød. Uten
empiri, derfor heller ingen sann forklaring, tror man, og dette er et doxa, en selvinnlysende sannhet, som jo
ikke er noen sannhet i det hele tatt!
Vettet er kastet ut
med badevannet. Ingen tør lenger å stole på egne erfaringer, egen grunnleggende
og mer eller mindre medfødte innsikt i det universelt menneskelige, i de naturlige
tilnærmingene til tilværelsen og menneskerelasjonene som ligger der – som et
kollektivt mentalt og egentlig forråd av himmelske dimensjoner - allerede forut
for all vitenskap og forskning, et forråd av innsikter, både naturlige og
tillærte, som i dag er i ferd med å gå i forråtnelse.
Og så altså med «vitenskapens»
velsignelse! Ikke rart da at hykleri blir betraktet som en edel egenskap, en
verdifull ferdighet mange publikummere bare kan misunne de få som virkelig
våger og benytter anledningene til å opptre i fullt dagslys og på full skala,
og i og med størst mulig volum, slik det ofte skjer f eks i såkalt kristne
aviser som Vårt Land og Dagen, med den
staben disse avisene skilter med i dag.
For å ta et eksempel
som muligens kan forklare hva jeg mener: Når det skjer en virkelig alvorlig
ulykke i dag, f eks på motorveiene, og flere uskyldige og skyldige mennesker
blir drept, vil media ganske sikkert kalle dette en tragedie. Men hvordan kan
man vitenskapelig fastslå at det er en tragedie? Faktum er at det kan man ikke.
Problemet blir ikke mindre ved at media forteller at det ER en tragedie, for
det treffer ikke selve kjernen i hva en tragedie er. Aristoteles ville ikke ha
kalt en slik ulykke for en tragedie. Han vill derimot ha forklart den ut fra
hovmodet. Og det er bare sørgelig, et sørgespill i seg selv. Livet og selve
eksistensen kan ikke defineres inn i vitenskapelige begreper. Forsøker man å
gjøre det, forkleiner man seg selv og alt og alle andre. Det må noe ekstra til,
et anlegg for å se livet og eksistensen i et mer dramatisk perspektiv. Bare da
kommer livet i sin fulle bredde til sin rett. Hvis man derimot pukker på sin
rett til å være hykler og hypermagiker, vil mennesket sett som en person lide
og hele «persongalleriet» med det. Man vil da gjøre seg avhengig av å konstruere
ofre «by unconsulted proxy», som jeg nevnt over. Om
Aristoteles, tragedien og Muhammed her på bloggen
Den mest lukrative
måte hyklere kan oppnå ubegrenset makt og selvforherligelse på, er å utnytte
alle hyklernes dårlig samvittighet så godt som mulig, helt uten skrupler. (Skrupler
er svakhet, og den som er uten, er sterk). De vet at de når som helst kan
trekke «krenkelseskortet». De vet at det er opp til anklageren, altså de som
avslører dem, å bevise sin uskyld. De vet at anklageren er skyldig inntil han
kan bevise sin uskyld. Anklageren er skyldig inntil det motsatte av ham selv er
bevist. (En svært tung oppgave å løse tilfredsstillende).
Hykleren kan når som
helst beskytte seg bak det forbud (som i dag både materielt og formelt
juridisk-sosiologisk) gjelder mot det som kalles personangrep, eller krenkelse
av person. Det er «forbudt med karakterdrap», heter det jo. (Redaksjoner
benytter seg av regelverk som primært beskytter dem selv, og nok ikke primært
eventuelle reelle ofre for slike angrep).
Ingen skal ha rett
til å krenke en annens person, - om dette synes å råde absolutt og absolutt
kollektiv enighet og formell konsensus. Og brudd på denne ufravikelige maksimen
er nå blitt selve dét kategoriske
imperativ: Ethvert forsøk på brudd på dette imperativet, kan helt legitimt
møtes med berettiget harme og praktisk demonisering av alle anklagere eller
kritikere. Ikke rart da at hyklerne,
müchene og hypermagikerne kan ture frem som de vil. Det fins ingen grenser eller
standarder som kan stagge dem eller jekke dem ned. Og de vet det, og benytter
seg av det, i fullt monn og for alt det denne nye friheten – eller frittfremheten - er verdt. Se
mer om hypermagi, Livets Tre og personlighetstyper her og se her om den
nye hypermagikeren. Og om Sosialøkonomiske
teser om den tragiske godhet her.
«De» vet at
betegnelser som «person-angrep»
trigger visse mer eller mindre emosjonstomme, men reseptorrike, rom i folks mentale
liv, rom som krever påfyll. «De» vet at folk jo helt vil forsvare folk som er
«under angrep» enn de som angivelig skal være angripere, og at det er mye mer
vanskelig for folk å sta stilling til rasjonelt funderte begrunnelser for det
såkalte «angrepet», «angrep» som da i virkeligheten ikke er noe annet enn
ganske enkelt relevant kritikk, sett i et helhetsbilde, og der det personlige
aspektet aldri kan utraderes helt, rett og slett fordi de er en nødvendig
bestanddel i enhver samtale, i enhver relasjon og i enhver diskurs.
Uten dette
perspektivet og dette personlige elementet, dør ordskiftet og debatten gjøres robotistisk, selve livet kaldt og –
nettopp: Upersonlig. Like fullt velger hyklere og andre heller det upersonlige
fremfor det personlige og grunnen synes ikke tilfeldig: Ved å mekanisere, tror
man at man skaffer seg bedre kontroll over tingene og livets omskifteligheter.
Personligheter blir
ofte betraktet som farlige, fordi personligheter sjelden går på akkord med
sannheten og virkeligheten, hva enten tilnærmingen til den er rent
vitenskapelig eller den er litterær. Hyklerne og alle de andre likedannede
viser seg i denne konteksten altså å være svært usikre mennesker; mennesker som
frykter mennesker mer enn Gud og som derfor dømmer seg selv «i sin egen gode viljes
velbehag» til å gå rundt som kroniske hyklere,
müncher og hypermagikere, uforløste som de er i sin vantros misere og i sin
kronisk ubehandlede angst og «beven», en tilværelse hvor «anfektelsens katharsiske
mulighet», som jeg vil kalle den, for lengst da er tapt. Verden er sannelig
ikke «come of age», som
liberalteologien Bonnhoefer sa. Det er det motsatte som har skjedd. Verden er
blitt mer, ikke mindre, barnslig. Og derfor da også desto mer usikker og
angstskapende. I et slikt landskap griper så hypermagikre, mücher og hyklere dagen og anledningen og ser sitt
snitt like uforbeholdent som hovmodig til å tilfredsstille sitt ynkelige behov
for å bli «større enn».
-
Vi legger så inn et
par eksempler hvor Johannes Morken i Stefanussstiftelsen står i sentrum.
Artiklene er litt forkortet og kan tolkes å mange måter, med eller uten
motvilje - ut fra flere utsiktspunkter, selvsagt. Under disse to påfølgende eksemplene,
legger vi inn et annet eksempel på slutten under som kan fortelle noe mer – om ikke
alt - om Morken og hans ge liker og hvordan de geberder seg i diskursen og
hvordan de velger å fungere, attpåtil som gode kristne:
Eksempel 1:
Overskrift i Dagen: Kinesiske
kristne treng all den støtte og oppmuntring dei kan få, pressa som dei er av
eit totalitært regime som meir og meir harhendt kneblar trusfridommen.
Grip djupt i lommeboka eller bankkontoen under kyrkjeofferet
til Bibelselskapet søndag.
På Bibeldagen er søkelyset med god grunn retta mot Kina.
Millionar av frimodige kristne i det mest folkerike landet i verda treng meir
enn nokon gong ei solid handsrekning og forbøn for å stå i det tøffe politiske
presset, med både liv og tru.
Kyrkjene i Kina har
dei siste 6-7 åra opplevd eit kraftigare og kraftigare maktgrep frå
kommunistpartiet.
Nokre kyrkjer, både
protestantiske og katolske, er lagde i grus. Prestar er mellom dei arresterte.
Nokre kyrkjer er øydelagde. I delar av landet er krossar rivne ned og erstatta
med kinesiske flagg. Sosialistiske songar er pressa inn i gudstenester. Hardt
prøvde kinesiske kristne har, trass i dette, frimodig teke salmeskatten føre
seg så fort dei har fått unna pliktløpa.
Dei siste politiske grepa kom 1. februar. Då vart nye administrative reguleringar
innførte for alle religiøse organisasjonar.
Religiøse
organisasjonar skal gjera lover, reguleringar og retningsliner frå
kommunistpartiet kjende slik at både lekfolk og prestar skal «støtta Det
kinesiske kommunistpartiet» og «støtta det sosialistiske systemet...» … i
eit land som utviklar seg som eit
totalitært diktatur.
Kommunistpartiet har
som mål å tvinga dei uregistrerte til å søkja registrering og gje etter for
kontroll. Eller å få politiet på døra og bli stengde.
For å visa musklar –
og senda signal – har regimet stengt mellom anna fire store og kjende,
uregistrerte kyrkjer i store byar. Kampen
for kontroll med all religion går for Det kinesiske kommunistpartiet hand i
hand både med overgrep mot Falun Gong og fengsling av menneskerettsaktivistar.
Trusfridommen til
både muslimar og kristne i leirane vert også knebla. Moskear vert knuste.
- ein million
menneske er sperra inne i leirar under
eit dekke av kamp mot ekstremisme.. Her
trengst det også protest.
På Bibeldagen kan i alle fall vi gjera vårt til å oppmuntra
– og læra frimod av – kinesiske kristne som må kjempa for trua.
Eksempel 2: Dagen
20.0220:
Ei bøn for Leah Sharibu, Johannes
Morken, redaktør i Stefanusalliansen
Skal du i dag be ei
bøn for eit menneske som vert forfølgd og pint for trua si, så be for 16 år
gamle Leah Sharibu i Nigeria.
I to år har den
kristne skulejenta vore fange hos den islamistiske terrororganisasjonen Boko
Haram. Leah Sharibu var 14 år og gjekk på skule i Dapchi i delstaten Yobe då ho
19. februar 2018 blei bortført.
Leah er uansett
utsett for grove brot på både trusfridom, retten til utdanning, omsorg, fridom
og tryggleik. Ho er gjort til slave i det vi rett ut kan seia er
krigsbrotsverk. Regjeringa i Nigeria gjorde i 2018 det den kunne for å få dei
andre skulejentene fri. No må regjeringa dobla innsatsen for å få Leah og dei
to andre fri - og for å gjera livet tryggare for alle. Den norske regjeringa
bør senda sitt klare påtrykk.
Livsteiknet kjem midt i ei bølgje av valdsangrep, drap og
kidnappingar nord i Nigeria. Valdsbølgja bør skremma regjeringar opp til
politisk press.
Vi i Stefanusalliansen har tidlegare sendt appell for Leah
Sharibu til den nigerianske regjeringa. Vi gir ikkje opp håpet om at ho og dei
to andre gislane ein dag på mirakuløst vis blir sette fri frå slaveriet. Igjen
faldar vi hendene.
I dag er dagen for å be ei bøn for Leah Sharibu.
Konklusjon og inspirasjon til
fordypning, (by courtecy undertegnende
forfattere) :
Lar norske, kristne, redaksjoner seg presse av islam?
Av Terje Ole Finne.
Hvor dypt stikker
frykten for islam i norske redaksjoner? Mer presist: Hvor dypt stikker uroen i
visse kristne redaksjoner? Og hvilket utslag gjør så denne frykten og denne
uroen? Vel, i noen sammenhenger medfører den svært ubehagelige konsekvenser for
de som står utenfor, men som blir invitert inn på redaksjonenes debattsider,
jeg tenker her på Vårt Land og på Dagen.
Det viser seg at det foregår en durabelig og heller ufin
maktkamp i disse redaksjonene om hva som kan tillates og hva man forkaster, om
hvem disse vil ha «innafor» - i den tilsynelatende «varmen» - og de som støtes ut i kulden. Og her vises
ingen nåde, ja, man lar seg til og med presse utenfra, for at man selv skal
kunne fremstå som moralsk høyverdige og uangripelige, både utad og innad.
Bunner det hele i frykt, kort og godt? Og hva bærer i så fall denne frykten bud
om for fremtiden?
Det synes å være
etablerte visse koder eller rammer som ikke må overskrides, dette til tross for
at invitasjonene til å skrive innbyr til «åpent ordskifte», eller hvordan
man nå enn formulerer det. Man vil så gjerne fremstå som romslige demokrater,
som veldig liberale og forståelsesfulle, man bedyrer å forsvare ytringsfriheten
og mangfoldet, ja, man fremstiller seg selv som toleransens sanne beskyttere.
Eller toleransens apostler.
Men «toleranse» da bare med store forbehold, forbehold som
viser seg i praksis ved at man nettopp ikke tåler toleransen, mangfoldet,
liberaliteten og meningsulikheten. Det viser seg imidlertid at redaksjonene er
mer interessert i å beskytte sine egne interesser og mer eller mindre gode både
individuelle preferanser og preferanser knyttet til den «gruppe» man står i,
gruppepreferanser. Man foretrekker å la seg styre av «gruppepress» fremfor å
åpne for og uredd ønske velkommen mangfoldet og reelle meningsulikheter.
Det går ofte slem prestisje i dette alltid å måtte å
forsvare sin egen «godhet», ens egne posisjoner i diskursen, posisjoner som er
alt annet enn liberale, men som fremstilles som nettopp det: Liberale. Man vil
ikke besudle seg med meninger, temaer og innfallsvinkler som de frykter kan
undergrave den moralske høyborg de selv tror de sitter i og føler seg «utvalgt»
til å forsvare, så å si med alle midler. Noen
vil simpelthen ikke se poenget i at de som ivrigst påstår at de er tolerante
ofte ender i intoleranse, at de som sverger til det liberale ofte blir
totalitært illiberale.
Redaksjonene kan med andre ord beskyldes for å innta
posisjoner som står i direkte motstrid på hvordan de beskriver seg selv i sin
prektighet. Og dette kommer for fullt til uttrykk på alt som kan lukte av
islamkritikk, og da mener jeg saklig og betimelig islamkritikk.
Det synes å ha etablert seg en underforstått felles
lojalitet mellom redaksjoner om hvor grensen for «det akseptable» kan gå,
redaktørene serviliserer seg overfor hverandre, og skjermer og verner hverandre
mer eller mindre bevisst. Det virker som
om de har inngått en usynlig og hemmelig pakt om hvem de skal like og hvem de
skal forkaste. Det er som om de har etablert et laug eller et kartell, et slags
godhetskartell hvor bare de som følger den rette linjen kan aksepteres eller
støttes.
Redaksjonene foregir selvsagt å stå fritt i forhold til
hverandre, i praksis relaterer de til en felles tilsynelatende vanntett moralsk
plattform, en helt spesifikk etikk som ikke tåler å bli motsagt eller
utfordret. Som oftest gjør de seg helt unødige bekymringer. De reagerer på instinkt, ikke bare overfor
selve innholdet i artikler og innlegg de finner farlige eller ubehagelige, nei,
de synes å kunne registrere «støy» der det intet støye er å høre,
kritikkverdige intensjoner der de ikke finnes. Ja, de synes å være utstyrt
med en egen evne til også å se farlig motstand også i selve utformingen av
eller estetikken i det som skrives. Slik sett kan det som er over middels godt
formulert ses på en trussel. Det kan skyldes genreblindhet, men bunner mistenkelig
mye i en «jeg er bedre og mer høyverdig enn deg» tilnærming.
Spesielt og tydeligst kommer gruppedynamikken til syne når
saken gjelder viktige og pr-kåte samfunnstopper på en eller annen måte er
involvert i saken som analyseres og beskrives. Da spisser redaksjonene ørene. Det har vist seg at når det gjelder
spesielt én samfunnstopp, så er man så til de grader oppsatt på å beskytte
denne personen at de til og med ikke tar høyde for at denne personen selv ikke
har bedt om spesialbehandling. Og spesielt ingen særbeskyttelse. Etter min
mening inkriminerer da redaksjonene seg selv og det mandat de selv har satt
seg, bl a å drive folkeopplysning og invitere til «åpen» debatt og slik bidra
til å styrke demokratiet på prinsipielt grunnlag. I stedet lukker de seg inne i
seg selv i den tro at de handler mer etisk høyverdig enn dem de stenger ut og
knebler – for alltid.
Redaksjonene tror i slike tilfeller at de er i sin fulle
rett når de avstår fra å gi gode begrunnelser for sine utestenginger eller
avvisninger av artikler eller innlegg som er klart aktuelle og helt klart
relevante i angjeldende situasjoner. Redaksjonene
vet at de kan regjere – herse - suverent. Og: Det hjelper nemlig ikke å
ta slike saker opp med pressens eget «faglige utvalg», hvis oppgave det er å
fatte vedtak om brudd på Vær Varsom Plakaten som skal beskytte publikum fra
misbruk fra pressens og medias side. Og dette vet redaksjonene. De kan derfor
ture frem som de vil uten å måtte tåle det ubehag det er å bli konfrontert med
helt urimelig og dårlig behandling fra folk som mener seg misforstått eller
angrepet på uriktig grunnlag. PFU behandler ikke saker om ufin behandling på
avisenes nettfora, det ligger utenfor PFU’s «jurisdiksjon».
Når redaksjonene så nedlater seg til å begrunne sine
handlinger og meninger rasjonelt og i den utstrekning de finner grunn til å
begrunne sine beslutninger i det hele tatt, så kan disse begrunnelsene ta form
av direkte personangrep på «klageren» uten
at klageren har mulighet for å bruke den tilsvarsrett som media ellers ser seg
bundet av. Slike begrunnelser kan komme i form av ville påstander og
beskyldninger som kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på noen og enhver,
part i «saken» eller ikke. Her er det «redaktørens» subjektive meninger i full
prakt som slår igjennom, han kan ikke stilles til ansvar, han kan gi seg selv
rett om han aldri så mye tar helt feil. Den utestengte sitter igjen forsvarsløs
og med et stempel på seg som han ikke engang får mulighet til å forsvare seg
imot. Særlig ille er jo dette hvis «redaktøren» så lar personangrep blir
stående på avisens forum uten at den utestengte har noen mulighet for å
forsvare seg.
I eksemplene nedenfor
vil det også fremgå at redaksjoner kan la seg presse av individer som gjerne
vil fremstå som «godhetsapostler» til å ta beslutninger redaksjonen selv ikke
ville ta. Når det er kommet så langt, er det neppe en overdrivelse å si at
redaksjonen har latt seg styre av et slags klamt «godhetstyranni» som de selv
ikke er i stand til å gjennomskue funksjonen av.
Det lover ikke godt når redaksjonen selv påstår seg å holde
ytringsfriheten «hellig» og når de forsøker å overbevise om at de selv ser på
det som sin primære oppgave å beskytte denne mot autoritære strømninger og
krefter. Som vi er blitt gjort
oppmerksom på av professor Terje Tvedt, ser denne linjen og dette bevisste
valget ut for å hjulpet frem nettopp ekstremistiske, islamske krefter, ved å
underkommunisere analyser og kritikk av islam, ironisk eller tragisk nok som et
forsøk på å drive folkeopplysning som et bidra til forsvare av den judeokristne
og greske tradisjon vi sogner til her i landet. Om dette kan skyldes
islamofobi, - en forskrudd og antikvert term, for øvrig - skal jeg ikke si noe
om, men at redaksjonene i all for stor grad har latt seg forme av frykt enten
for aktivt å risikere å fornærme noen eller for selv å bli fornærmet, synes
nokså opplagt. I seg selv er dette urovekkende, særlig for kristne redaksjoner
som slik risikerer å bli oppfattet som feige apologeter for en annen tro enn
den de selv hevder å fremme, ut fra irrasjonell frykt.
Nå kan redaksjonene pukke på sin rett og hevde – med rette –
at det er redaksjonens absolutte og ukrenkelige rett til selv bestemme hva som
kan komme på trykk på redaksjonene debattsider, og da bare redaksjonene selv, ingen
andre.
I og for seg er jo
dette et prima prinsipp, men går det etiske grenser for hva man kan tillate
seg å foreta seg overfor deltakere som deltakere på debattsidene, hvis
deltakerne ikke på noen måte kan siers å ha brutt hverken folkeskikk eller debattforumets
egne retningslinjer?
Går det f eks an å utestenge på livstid enn aktør som ikke
på noen som helst slags måte hverken kan mistenkes for eller anklages for å ha
brutt vanlig etikette eller på noen måte kan fordømmes, utfryses eller straffes
for å ha kommet med hatefulle, ærekrenkende, sårende eller diskriminerende
ytringer ?
Joda, dét går an og det blir gjort og intensjonen med denne
artikkelen er nettopp å vise at det ikke bare går an som en muligheten, men at
det også skjer i virkeligheten. Og at det ikke bare gjelder Vårt Land, men også
Dagen.
Innlegget her vil
forhåpentlig vise at når det kommer til kritikk av islam, så er det ikke lite
frykt og irrasjonalitet ute og går. Det råder en indre usikkerhet, ser det ut
for, man mangler elementært nok klare standarder for god og produktiv
oppførsel, man klarer ikke å tolke det nye nasjonale og kontinentale paradigme
som er i ferd med å forme seg i Vesten i dag, som en følge av … ja vi vet hva.
Det virker som om redaksjonene lever på en nåde utenfra,
ikke «ovenfra», fra den noe spesielle og snevre nåde som konsensusen i
samfunnsdiskursen i de mest toneangivende redaksjonene pro tempo - og gjerne
helt ad hoc - trekker på og lever av. Dette kommer jo da også frem i professors Terje Tvedts bøker. Han
peker på at redaksjonen i Vårt Land har vært svært så sparsommelig hva angår
islam og kritikk av islam.
Det må her også
nevnes at det begynner å bli flere eksempler på at «redaksjoner» av ulike slag
ellers i samfunnet og nærings- og arbeidslivet sensurer bort stemmer ved å si
opp arbeidsforhold på svært tynt grunnlag. Jeg skal ikke nevne navn, men
det fins flere konkrete eksempler på skremmende holdninger fra visse
arbeidsgiveres side. Næringslivet og organisasjonene synes å gå i takt når det
gjelder ikke bare å være på vakt over «alternative» stemmer. Man synes å ha
synkronisert seg i en slags kollektiv angst og utrygghetsfølelse for å slippe
til og integrere disse stemmene. I stedet venter utestengelse og forsøk på
isolering, ja, dehumanisering.
Hva skyldes det? Det synes å ha vært bestemt fra toppen av det
politiske og kulturelle hierarki at det eneste gode er minst mulig islamkritkk,
ikke mest mulig berettiget og lettforståelig islamkritikk. Det synes som om
det er ut fra ideologiske føringer fra toppen av og ned som konstituerer
redaksjonene tanke- og holdningsunivers. I seg selv vitner dette om liten
selvstendighet, liten vilje til kreativ tekning og manglende mot til å se
realiteter, egenskaper som den frie presse alltid har strukket seg mot og tøyd
seg langt for å virkeliggjøre, i sann demokratisk ånd. Men altså ikke nå. Nå
skjer det omvendte. Redaksjonene ser ut for frivillig å velge å servilisere seg
fremfor å bringe nye og gjerne utfordrende synspunkter og vinkler på tingene og
alt det nye og ukjente som bringes til torgs. Man ser ut for å være mer redd
for å miste sitt moralske ferniss, og dermed sin tradisjonelle maktposisjon
tidligere generasjoner har kjempet frem, enn på fritt og selvstendig grunnlag
forsøke å gi folk og lesere et bredere både teoretisk og praktisk grunnlag for
best å kunne velge og tenke selv. Det sier seg vel selv at dette er et
tapsprosjekt og sterkt kontraproduktivt sett i relasjonen til det levende
demokratiet vi til nå har villet ha og som generasjonene før oss har jobbet for
å realisere.
For det kan ikke
flyte av kristendommen selv at islam skal skånes for saklig rimelig kritikk.
Det må ligge politiske prioriteringer i mosen her, ikke religiøse, og dette kan
så i sin tur resultere i sterke negative og demokrati-innsnevrende bidrag som
kun tjener til å svekke kristendommen og den judeokristne tradisjon, til fordel
for islam, (se under).
Man skulle ikke tro
at dette var redaksjonenes primærhensikt, men i praksis, viser det seg, at
altså redaksjonene faktisk går inn for å stryke islam på kristentroens
bekostning. Det skumle med dette er at redaksjonene henger seg på en trend
de ikke så lett kan vri seg unna, fordi det går prestisje i dette å ville gå i
bresjen for «den rette og høye moral», slik redaksjonene i høye ordelag
forsøker å beskrive seg selv.
Menneskelig angst og
forfengelighet kan fort bli den eneste standard man har å rette seg etter, og
da gjenstår at makt blir rett, og at sunn fornuft på sikt bare må oppgis.
Resultatet er at man bidrar til å spre mistenksomhet og hat og nøre opp under
konstruerte motsetninger og ytringer man gjør til stråmenn selv om ingen
»stråmann» fins. Jeg tror det er lett å finne eksempler på dette, men må nøye
seg med det jeg beskriver her artikkelen med 2 eksempler som utfyller hverandre
og som kan bidra til å styrke de påstandene jeg nettopp er kommet med.
Jeg begynner med et
innlegg jeg sendte til Dagens «åpen debatt». Innlegget ble umiddelbart slettet:
Jeg ser at Vårt Land
nevnes som en av de avisene professor Terje Tvedt har kommentert. Tvedt går,
som Vebjørn Selbekk nevner, igjennom omtalen av islam i lederartiklene i bl a
fire norske aviser, blant annet Vårt Land i perioden 2002-2015. I Vårt Land
finner han ikke på disse 13 årene en eneste lederartikkel med kritikk av islam
som religion eller politisk ideologi, som Selbekk skriver.
I seg selv er jo dette
besynderlig, fordi avisen jo skilter seg selv som en kristen avis. I stedet er
hovedinntrykket at avisen driver islam-apologi i stor stil og nærmest på
prinsipiell eller generell basis, til fortrengsel for saklig og fleksibel islamkritikk.
Jeg vil her bare
trekke frem ett spesifikt og konkret eksempel fra Vårt Lands redaksjon på hvor
hårsår diskursen på dette området er, og kan være, og hvor uheldig reaksjoner
på i og for seg helt kurante eller bagatellmessige forhold kan utvikle seg til
pinlige eksempler på overreaksjon og dårlig behandling av enkelte aktører på
denne arenaen. Eksempelet er ett lite et, blant mange, mange andre analoge
tilfeller rundt omkring, en miniatyr av hva som skjer og hva vi har i vente.
Eksemplet kan tjene som
kan bidra til å belyse hvordan en diskusjon relatert til islam kan utarte og
hvor man da tyr til metoder for å isolere og ydmyke folk man ikke er enig med
og hvordan man kan forsøke å styre debatten ut fra fryktbaserte motiver, dvs
frykt for ikke å handle politisk korrekt.
Saken begynner med at nestformann i AP Hadja Tajik skriver en kronikk
på avisens debattforum og hvor en aktør skriver et innlegg som tar for seg en
del kritiske momenter i kronikken.
Dette innlegget ble
etter kort tid slettet og reaksjonene fra avisens side illustrerte godt hvor
irrasjonell, opphetet, uprofesjonelt, umodent og patetisk redaksjonen reagerte,
dette desto mer som avisens Verdidebatt på ganske kort tid etter starten ble en
yndet magnet og en tumleplass for mange typer debattanter, spesielt humanister
og ateister. Disse benyttet anledningen for alt hva den var verdt til å
kritiser spesielt kristendommen.
Kjente personligheter,
som f eks ateisten og terrorforskeren Lars Gule, var flittige bidragsytere til
denne utviklingen. En av de mest aktive
var avisens egen «yndling», legen, forskeren og ateisten Morten Horn, som man ut fra aktivitetsnivåets omfang skulle tro
hadde fri og uforbeholden tilgang til spalteplass når det måtte være og om
hvilke saker eller agendaer det så enn gjaldt.
Tajiks kronikk gikk i korthet ut på at hun møter en kristen eldre,
norsk dame og forklarer denne kristne hva hun selv tror på, dvs på hva Koranen
dikterer om hvem Jesus er, om hva islam mener om oppstandelsen og treenigheten
osv.
Som vi vet, tror ikke
muslimer hverken på Jesu oppstandelse eller Guds treenigheten, snarere tvert
imot. Treenigheten anses som et uttrykk for flerguderi, den største synd i
islam. Tajik fremstiller den muslimsk Jesus som overlegen den kristne Jesus, og
dette er det så et innlegg med kritikk av Tajiks kronikk tar opp.
Avisen erklærte selv
uoppfordret og offentlig og på selve forumet, at kritikken av Tajiks kronikk lå
«innenfor» det tillatelige. Moderator fant altså i utgangspunktet ikke noe å
bemerke om innholdet i kritikken av Tajiks kronikk.
Men så kommer altså
Horn inn på banen og skriver en bitende kritikk av personen og forfatteren av
kritikken av Tajiks kronikk, et «tilsvar» som lett kunne oppfattes som ren
mobbing spekket med direkte uredelighet og løgn, idet han konstruerer påstander
som aldri ble hevdet i kritikken og da som grunnlag for å få forfatteren
utestengt. «Tilsvaret» var sterkt subjektivistisk formet og fokuserte ikke på
selve innholdet i kritikken. Kritikken var imidlertid rent teologisk fundert og kunne vanskelig oppfattes som noe personangrep
på Tajik, selv om Tajiks personlige vri og måte å fremlegge sitt anliggende på
ble berørt.
Hele «saken»
illustrerte hvor betent og ampert atmosfæren kan bli nær sagt i alle miljøer
hvor islam og saklig islamkritikk blir trukket inn i bildet, ikke bare i
kirkelige miljøer, men også i redaksjoner og ellers i mange andre sammenhenger.
Det ligger en amperhet
i tiden som lever sitt eget liv og som synes å tilta i takt med behovet for å
etablere en individuell følelse av overlegenhet og selvsikkerhet – falsk eller
ikke – og for å tilhøre «de god»e i kampen mot «de onde».
Det ble i flukt med
dette, etter det jeg kan se, rett og slett foretatt et karakterdrap på
forfatteren av kritikken. Horn truet dessuten – i avsky, og i åpne innlegg, med
at han vil slutte å skrive i avisen hvis
ikke forfatterens innlegg ble slettet og vedkommende utestengt for godt.
Horn mente at
forfatteren hadde krenket Tajik personlig, til og med på det groveste, fordi han – merkelig nok og uten empiri –
selv, personlig, mente at hun burde føle seg krenket. (Et klart
sirkelargument og en like grov som usaklig bruk av «stråmann» og ikke noe som
akkurat styrker tiltroen til Horns kvaliteter som lege og forsker).
Tajik selv, derimot,
kom aldri med noe tilsvar til kritikken, hvor hun eventuelt kunne ha ytret seg
om hvorvidt hun følte seg krenket eller ikke, hverken personlig eller for
hennes meninger og utlegninger om kristendommen i hennes kronikk.
Horn kunne da heller
ikke på sin side vise til noen uttalelse fra Tajik om hvorvidt hun føle seg
krenket eller ikke. Moderator i avisen – Johannes
Morken - kom da heller aldri med noen antydning om at kritikken i seg selv
skulle gi grunn for Tajik til å føle seg krenket.
Johannes Morken
etterkommer imidlertid Morten Andreas Horns krav og forfatteren av kritikken
blir dermed utestengt på livstid fra å delta på avisens debattforum.
Det som er verdt å
merke seg er at utestengelsen ikke kommer av avisens egne vurderinger angående
innholdet i kritikken, men som en direkte følge av Horns utpressing, en
«prosess» som i seg selv er et brudd på redaktørplakaten som forbyr redaktører
å la seg presse.
Eksemplet over kan
tjene til å illustrere og underbygge professor Terje Tvedt og redaktør Selbekk
observasjoner og analyser.
Man kan trygt si at
Selbekk har sine ord i behold når han skriver:
«Han (Tvedt) oppdager
faktisk ikke et negativt ord om verken Koranen, islamske trossetninger eller
muslimske tradisjoner. Tvedt legger lakonisk til at «innenfor et slikt perspektiv
ble det for avisen naturlig ikke å drøfte det uomtvistelige faktum at islam var
den religionen i hvis navn kristendommen og kristne ble drevet ut av
Midtøsten».
Tvedt sier: «– Kirkens
dominerende analyse av islamisme var at den ikke hadde noe med islam å gjøre,
og at islam og kristendommen ble oppfattet som to alen av samme stykke, og hvor
kritikk av religionen, også teologisk kritikk av islam, ble oppfattet som
islamofobi, forteller historikeren til Dagen».
Det som her sies om
DnK kan for så vidt også gjelde avisen Vårt Land, men da mer intenst og
uforsonlig, og i bare mye større grad, en påstand dette innlegget skulle kunne
bidra til å underbygge. Avisen utviste en klar tendens mot ikke bare å betrakte
islam og kristendommen som to alen av samme stykke, men tvert imot slik at
islam og islam-apologi ble gitt forrang fremfor forsvar for kristentroen i det
store og hele, noe som var kritikkens hovedhensikt, ikke dette å krenke
personen Hadja Tajik.
Avisen Vårt Land
skulle derfor ha god grunn til å gå i seg selv, ta selvkritikk, innrømme sine
flauser og sin mobbing og begynne på ny frisk, den morra den dag. Spesielt når
avisen nå innrømmer at dens debattforum, Verdidebatt, nå har klart det
«mesterstykke» å gjøre seg så irrelevant den siste tiden at debattredaktøren,
Gjøsund, her forleden måtte utlove spesialpremier til kvinner som vil delta med
å «heve stemmen» og skrive innlegg på forumet. Grunnen blir oppgitt til å være
at forumet er blitt for mannsdominert og at henstillingen derfor er et forsøk
på å heve debattnivået. Ateister og humanister som f eks Lars Gule m fl har
trukket seg ut, ser det ut for, antakelig fordi de selv ikke har klart å bidra
til å gjøre Verdidebatt til et attraktivt forum med plass for større bredde og
dypere innsikt i hva diskursen bør fokusere på og dreier seg om.
En annen renommert
aktør var Jørgen Anfindsen, som driver et eget nettsted og som riktig nok tror
på Gud, men samtidig at Allah og den kristne Gud er identiske, i det han
henviser til sin private tolkning pro tempo av den katolske lære.
Avisen behov for å
fremstå som politisk korrekt og for unngå vesentlige problemstillinger - og
sannheter så vel som løgn - i dagens
samfunnsdebatt, har med andre ord slått tilbake på den selv og blitt
kontraproduktiv. Det tjener ikke avisen til særlig ære eller godt ettermæle.
-
Terje Ole Finne
Det er ut fra dette ikke het av veien å påstå at norske,
kristne, redaksjoner lar seg presse av islam og islams misjon og at de gjør seg
til redskaper for islam.
PS: Innlegget med
kritikk av Tajiks kronikk i Vårt Land er blitt forelagt til vurdering fra en
professor i filosofi ved UiO, fra en høyskolelektor i juss og fra en psykolog.
Ingen av dem finner at kritikken av Tajiks kronikk på noen måte kan være uegnet
for publisering eller at kritikken kunne bli betraktet som krenkende eller
sårende overfor Tajik. Høyskolelektoren sier so gar eksplisitt at det
foreligger dårlig behandling fra VL’s side. De to andre sier det samme
implisitt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar