søndag 12. mai 2019

Bannon og redaktør Gilje i Dagen


Jeg ser i det følgende redaktør Gilje i Dagen som en type og ikke en person. Meningen er ikke å foreta noe karakterdrap eller personangrep, men å gi en karikatur av «en archetyp» som etter min mening har en altfor stor makt i dagens samfunnsdiskurs, og dét i en tid hvor Europa og Vesten endres med full styrke og i full fart på en måte slik måte man må gå tilbake til de historiske store folkevandringene for å kunne se maken til:

Hvilke krav bør man stille til en redaktør, spesielt en redaktør innen den kristne presse og i de såkalte kristne avishus og medier?
Jo, han bør være djerv, kunne uttrykke seg poengtert, sylskarpt og informativt og uten for mye dvaskt, sentimentalt og påtatt engstelig snakk, og for mange og helt unødvendige setninger og ord som gjør både innhold og form lite språklig appetittlig. Han bør ha fynd og klem, brodd og bredt lerret, han bør tydeliggjøre en klar intensjon, han må «ta parti» og unngå å bli hengende i en halvt døsig, halvt sløv og søvgjengeraktig indre monolog, hvis hensikt kun er å gjøre ham selv plettfri og klar for applaus i «de riktige kretser».

Han må ha et klart metafysisk fundament og en trygg moral bygget på den kristne tro. Han må ha et  klart budskap, og en tilsvarende klar tanke, han må vite og ikke bare ane hvor han selv står, han må for all del unngå å fremstå som en «tåkefyrste», han må ha et skrapt og uhyre bevisst ønske om å klargjøre, ikke bortforklare, mistenkeliggjøre og «gråte» på andres vegne for å score billige poenger. Han må sette tanken foran følelsen. Han må forholde seg til de langsiktige perspektiver. Han er nær i det nære, og distansert og overveid der det kreves.  For alt dette angår en åndskamp og ikke en kamp om mer eller mindre definerte mentale og sosiale «krefter».

Han bør ikke bidra til å holde oppkonstruerte fiendebilder intakte, oppkonstruert av ham selv eller av andre, eller bidra til spre konspirasjoner og ledsagende fordommer. (Han bør se klart at «konspirasjonteorier herjer på begge sider i landskapet). Han bør holde seg for god til å egge opp folk med tomprat, selvfølgeligheter og floskler og han skal ikke vegre seg for å ta tak i det kompliserte for å komme til kjernen, ved å skjære gjennom, selv om dette kan skuffe eller fornærme noen.

Han skal ikke bare være en skrivende mann, men også være klar over og tydelig på at han skal være et handle menneske og skal ikke snike seg inn på noen under påskudd av å være «god». Han skal ikke servilisere seg og gjøre seg banal og pueril. Det skal settes strenge krav til hans selvstendighet og det skal kreves at han er imun for firstelsen i dette å la seg presse, for utilbørlig påvirkning, om så presset skulle komme fra de «de ulastelig», fra petimetermoralister, det være seg kristne eller ikke. (Noe alle redaktører i henhold til Redaktørplakatene skal). Han skal ha evner og ferdigheter til å gjennomskue forsøk på manipulasjoner.

Han skal selvsagt ha gjennomskuet sine egne tendenser til sentimentalitet og «emosjoneri». Han skal ikke angripe motstandere på hypotetiske grunnlag, han skal heller ikke gi etter og underlegge seg for påtrykk utenfra, slik f eks Giljes kollega Andreas Morken for noen år siden serviliserte seg overfor ateisten, humanetikere og forskeren Morten Horn, som jeg har skrevet utdypende om tidligere.

En kristen redaktør bør ha en IQ eller en forstand på godt over gjennomsnitt og ikke ligge under for tilbøyeligheter for å la seg suggerere av en retorikk som gir motstanderen et overtak og mulighet for å påføre redaktøren og hans publikum og støttepartnere falsk skyldfølelse for helt uvedkommende tidligere eller samtidige hendelser og uhyrligheter motstanderen forsøker å knytte ham til, helt uten saklig grunn annen enn den at «makt gir – absolutt legitim - rett».

Redaktøren bør forkynne, - han kan ikke være objektiv eller nøytral. Han skal ikke la seg dupere.
Han skal ikke bare være kunnskapsrik, han skal ha dypere innsikt, han skal ikke lide av sytebehov eller «noble» nykker eller kroniske illebefinnender. Han skal ikke innby noen til å gjøre ham til hverken offer eller bøddel.

Han skal ikke være vag. Han skal ikke appellere til å bekjempe mer eller mindre skumle, mørke «krefter», som om han var en magiker som ville forføre andre inn i hans eget magiske mentale kammer, for der i mulmet å håpe på å få sympati og vinne gjennomslag for egen «moralske megalomani» eller pådyttet eller selvgenerert platt fortreffelighet, eller selvfoherligende stragi og en strategi som da vil medføre at han underlegger seg eget kun billig moraliserende mentale, ytre panser.

En redaktør skal ikke være mystiker. Han skal ikke være hypermagiker. Han skal ikke skjule sitt eget behov for å bety noe under påskudd av å hjelpe ofre som ikke er ofre, men som gjøres til ofre av manipulerende psykopater som vet å utnytte disse, uten at de gjennomskuer og forstår psykopaten, og i den tro at ofrene forsyner ham med krefter andre vanlig dødelige ikke kan tilegne seg og bruke mot de som taler ham imot og som virkelig ser og forstår andre realiteter enn de – snevre og selvtjenende - virkeligheter psykopaten ser og forholder seg til..

En kristen redaktør skal kle seg i Herrens rustning og frykte Gud mer enn mennesker, dvs den kristne Gud, ikke islams gud, Allah. Han skal ikke betegne Gud som Allah. Han skal ta avstand fra dem som innbiller seg å forfekte en høyere moral enn Jesus – Gud - selv.

Han skal være redelig både privat og offentlig, og brav i alt – og i alle relasjoner - som berører inderligheten og troen. Sannheten skal ikke kles i sentimentaliserende ideologisk språkdrakt. En redaktør skal vite og forstå når han blir forsøkt misbrukt og når han blir gjort til en sprellemann for anti-kristne agenser.

Han skal være klartenkt, presis og kreativ, ikke dunkel, «medstrøms» for «alle penga» og selvbetjenende «god» for enhver anledning, som en kamelon eller værhane. Han skal utfordre dilemmaer, løse gordiske knuter. Han skal være raus, han skal tillate seg å le hjertelig der det er grunn til å le. Og ta alvor for alvor der det sømmer seg.

En kristen redaktør skal være en leder, en tjenende leder. Hvis han ikke føler seg i stand til å treffe klare redaksjonelle valg, og hvis han ikke er i stand til å velge i krevende dilemmaer, skal han trekke seg og beklage seg. Han bør helst finne seg en skriftestol, hvis så er tilfelle, hvor han uoppfordret kan ha noe genuint og ekte å legge frem for en eller annen skrifte-instans, gjerne i dølgsmål. Han skal bevilge seg anledninger til å skamme seg og finne sin plass og ikke søke nye luksuriøse stillinger eller plattformer hvor han kan fortsette å skinne i egne øyne. Han bør spares for sitt hovmod. Han bør få vite at han er satt på plass.

En redaktørs primære og indre motiv skal ikke være å bli akseptert, respektert eller tolerert og likt av de som sitter på konsensustoppen, eller de av samme alen som ser seg i stand til å bestemme avisens generelle linje eller policy til enhver tid. En kristen redaktør skal være en hyrde, et tvers igjennom fritt menneske, en person med hold i, et individ med kraft til å skjelne og diskriminere mellom det ynkelige og det overmotige, mellom det servile og høyverdig selvstendige.

Han skal forsvare den kristne troen og ikke frykte at kristne kan komme til å støtte «krefter» andre enn ham selv og de han «koagulerer» med assossiasjoner med alt fra Hitler til Mussolini. Han skal ikke være redd for eller engstelig for å si at kristendom aldri kan være forenlig eller kompatibel med noen form for ideologisk kommunisme eller regelrett nazisme eller fascisme. Han må også være i stand til å se at f eks Donal Trumf ikke er noen fascist eller rasist.  Og at heller ikke Bannon er det, noe i nærheten av det.

Hvor mange redaktører fyller disse kriteriene? Er kriteriene for kravstore, for forventningsfulle, for kritiske og urealistiske, ja, endatil ondsinnede? En redaktør skal jo ikke være noe kaldt og ragende ideal, høyt hevet over andre syndere, eller en gudserstatning, det er jo klinkende klart. Forstår man det slik, misforstår man.  

Vel, dem om det. Jeg mener ikke at redaktørene skal innfri alle «ønsker», men jeg venter at en kristen avis kan bringe noe annet til torgs enn redaktørens barnslige oppmeksomhetshungrige utydelighet og feighet, og manglende faglige og mentale kvalifikasjoner.
Vi trenger ikke redaktører som i «embets medfør» mer eller mindre tydeliggjør forvirring og mer eller mindre blasert og halvt selvvalgt korrekthet, -  you know - , i den hensikt å fortelle publikum hvor empatisk eller medfølende han er, når dette bare skjuler hvor «naiv» han er. Vi trenger ikke en redaktør som til og med ser kristne som en potensielt farlig gruppe, en gruppe som ikke helt vet å styre seg selv og som ikke skjønner sitt eget og folkets beste.
Vi trenger ikke først og fremst de riktige standpunkter, dvs de som hører etablissementet og eliten til og som springer ut av ateistisk, naturalistisk ideologi. Vi trenger ikke standpunkter som egentlig ikke er standpunkter, men ettergivelse, tilpasninger i toleransens og «snillheten» navn.Vi trenger ikke etterdilting av tidens «høye moral», en vag forestilling om hvor vinden blåser og at den ikke blåser i «korrekt» retning.
Slike kristne målbærer i dag utrolig nok et helt annet «gladt budskap» enn det spesifikt glade budskap vi finner i Skriften.

En redaktør skal ikke være påvirket av posører, retorikere og folk som sprer frykt, dvs frykt for de «fobe», for saklig islamkritikk og redelige islamkritikere, over en lav sko. Radaktører bør ikke være fornøyd med at Bannon sier at problemet ikke er islam, men radikal islam, slik Gilje gjør. For her viser Bannon at han ikke helt har forstått dybdene i islam. Nå Gilje er fornøyd med Bannon her, viser også han at han har et overflatisk forhold til islam.

En redaktør skal ikke gi uttrykk for at tiden er for vanskelig for folk til å forstå uten redaktørens retusjering og skjønnmaling. Redaktøren skal ikke være konfliktsky og naiv. Han skal ikke la folk forstå at det beste er å holde seg inne med – den sekulære – tidsånden, og «de store gutta», de som i dag styrer paradigmet, et paradigme som frykter potensielt kristne farlige populister mer enn de frykter islam proper. Man kan ikke være en kristen redaktør hvis man ikke ser islam proper som en stor påvirkningskraft med mange ansikter, gode eller dårlig, - for alt henger sammen i islam, islam i seg selv er et lukket til enhver tid selvtilstrekkelige paradigme, et lukket system, en essens og en aktivt gjeldende agens i seg selv.
(Det er bare å gå til tekstene selv, de sier alt, og de forteller ikke minst de mest hardbarkede psykopater nøyaktig hva de skal gjøre, for å nå det allahianske, kjødelige, paradis. Tekstene forteller lettlurte og deprimerte troende hva de skal gjøre for å bringe velsigne både til sin seg selv og sin klan og gruppe, nemlig ved å bidra med sitt martyrskap, man har i de islamske skriftene guddommelig hjemmel for drap på uskyldige offer).

Redaktører som aldri vi forstå at de islamske tekstene er kommet for å bli for alltid og at de kan brukes til enhver tid av hvem det nå måtte være som ikke går av veien for å bruke koranen som guddommelig hjemmel for ugjerninger, bør tre ned fra podiet og overlate agendaen til andre.

Når en redaktør i en artikkel om Bannon kan tillate seg å løfte en advarende pekefinger mot at potensielle kristne skulle la seg «friste»på generelt grunnlag til å være enig med Bannon, og se hva Bannon ser og som støtter ham, blir det patetisk det hele.

Det er vanskelig å sette ord på slik dårskap. Men det er det redaktøren gjør. Han fremstiller Trump som en idiot, og som nærmest en fare for verdensfreden, slik skolebarn er blitt lokket til å tro. Han er liksom lettet over at Trump ikke tar hensyn til det som står om opprykkelsen i Det nye testamentet når han fører den politikken han gjør overfor Israel. Redaktøren berømmer vedkommende fra salen som stilte Bannon spørsmål om dette. At redaktøren er glad for at spørsmålet i det hele tatt ble stilt, forteller at han har mistet bakkekontakten og at hans bakkekontakt er i ferd med å svikte. Kristne er ikke så dumme, Trump er ikke så dum, bare redaktøren og den fra salen som stilte spørsmålet er så dumme. Og de som lot seg forføre av spørsmålet og som tror spørsmålet kan brukes kynisk mot Trumf, selv etter at Bannon avviste det

Gilje sier ikke med rene ord hva han egentlig mener om Trump og Bannon, indirekte forteller han imidlertid publikum – og spesielt de han tror er hans egne «fans», og som han forsøker å gjøre til fans -  at både Trump og Bannon er farlige, ja, han slå dem like godt i hardtkorn med hverandre, uten å blunke, ja, uten samvittighet, antakelig for å fremheve sin egen «korrekte fryk»t for alle «de fobe» eller høyrepopulistiske, som han ser på som en for ham selv nødvendig trussel, tror er lett å definere som dynamikk i seg selv og som konkret gruppe, idet han stoler på venstresidens og de ugudelige ideologiske hegemoner av i dag, som alle befinner seg på den gudløse venstreside i det større politiske bildet. Han frykter miljøer som potensielt kan være kritiske til det forsofne etablissement som romsterer i Vestens politisk venstrevridde og ugudelig byråer og stinne korridorer i dag.

Gilje maner ikke folk bare til å frykte Trump og Bannon, nei, her ligger det systemkritikk under. Det er USA og kapitalismen som skal advares mot og «tas». Folk skal opplæres til å assosiere USA med visse svake sider hos Trump. Siden Trump av og til tror han kan trumfe sannheten, tror Gilje at USA som sådan, er av samme ull, nemlig ikke til å stole på, ikke til å beundre. USA er egentlig iboende umoralsk og udemokratisk og ikke noe å trakte etter!

Gilje skjønner ikke at Trumf er en tilfeldig president i en større demokratisk og historisk sammenheng, i hvert fall gir han uskyldig nok inntrykk av det - han skjønner ikke at alle presidenter i USA nødvendigvis må ha sine ideosynkrasier, sine feil og mangler. Han angriper ballen i stedet for mannen og manne i stedet for ballen, samtidig, og ser på dette som en «test», som han sier, en test han selv som redaktør aldri vil klare å matche eller stå opp imot, i en mer dyptpløyende analyse.

Gilje slenger seg på den vogna mediene forsøker å dra og styre og som manisk, ensidig og hysterisk forsøker å få noe på Trumf for å få han denigrert eller tilintetgjort og til og med avsatt. Her finnes ingen apologi eller nåde for Trumf. Og dette er noe altså Gilje tar for gitt.

At Trumf fortetter eller sammenfatter kompliserte anliggender i få og spretne formuleringer, som riktig nok kan være tvetydige eller litt overflatiske av og til, vil aldri tilfredsstille disse fromme haukene, selv om Trumf gikk ned på detaljnivå – og et nivå hvor mediene selv umulig selv kunne estimere eller ha full nok oversikt over  til å analysere i ful bredde og deretter fatte en endelig «dom» -   kan Gilje og hans kamerater sitte og nyte, idet de tror at denne form for moderne inkvisisjon skal tjene dem til fordel for all fremtid.

Gilje er tydelig redd for at folk skal mene og se noe han selv ikke mer og selv ikke ser. Bannon som kjenner arbeiderklassen og som faktisk arbeider for – ikke mot - arbeiderklassen, kan ikke stå til troende Giljes optikk. Gilje viser dermed sin umodenhet og en forståelse av virkeligheten som ikke er kommet lenger enn til å tro at det bare er én måte og en metode å fremme arbeiderklassens interesser på, og det er å stemme sosialistisk. At ulike metoder kan resultere i samme resultat, faller ikke slike som Gilje inn. De fleste i denne kategorien tror f eks at det å stemme på et parti som heter noe annet enn «arbeiderparti» innebærer automatisk at man da stemmer på et parti som motarbeider arbeiderklassen. Folk i denne kategorien ser ikke hvor forkleinende, arrogant og nedlatende denne strategien er overfor arbeidsfolk og folk i sin alminnelighet.

Forklaringen på Giljes feighet kan være at han aner at det i kanskje ikke så fjern fremtid skal bli vanskelig for ham å forsvare egne synspunkter og politiske verdivalg han stått for og står for frem til denne dag (Han synes også å vite lite om populisme, en svakhet, som gjør at han ikke forklarer, men bare påstår, som om han var totalt i sine emosjoner og synsinger i vold).

Gilje håper at de han setter sin lit til på venstresiden i norsk politikk og kultur, skal være i stand til intellektuelt redelig å hjelpe hverandre strategisk, slik at de kan unngå den konfrontasjonen de selv mener er i emning, og som må komme før eller siden, og en konfrontasjon de selv mest av alt frykter vil tape. (Usikkerhet – spesielt usikkerhet basert på sykelig feighet – eller selvpåført, ynkelig svakhet - krever strenge sikkerhetstiltak … og en masse ondsinnet stråmannsproduksjon).

Allerede nå ser vi hvordan de slutter rekker, de lover hverandre gjensidig støtte inn i fremtiden.  Det er som om han mer enn bare aner at «populistene» vil seire og at han dermed vil tape, hvis han ikke gjør noe med det her og nå, dvs trygle om hjelp og støtte – fra en kompakt masse av bl a Trump-hatere og Bannon-fobe.

Gilje plages med andre ord av en frykt han som svak person besvarer med å tilføre seg en stadig større dose av ideologisk og trosmessig feighet. Han virker helt uvitende om at han danser etter den såkalte Franfurter-skolens pipe, for å si det enkelt, og selv om dette nok kan diskuteres. Han utøver en subtil form for repressiv toleranse, (Marcuse), helt i takt med Atonion Gramscis ønsker om seier ved å sende de revolusjonære inn i byråkrati og universiteter i stedet for å lokke dem opp på barrikadene i direkte voldelige konfrontasjoner.
Gilje ville – unnskyld at jeg ler - kanskje til og med ha tryglet Lucacs om en høy post i hans regjering eller sentralkomite, hadde forholdene lagt til rette for det og Lucacs fremdeles var i live.

Gilje tror at den forvirring han legger seg til og som han har latt seg innfange i til slutt skal redde ham, og gi ham ære og beundring. Som om forvirringen han har lagt seg til i seg selv skulle utgjøre en reell formildende omstendighet. Han tror at det mentale kartellet han tilhører, og som i praksis fungerer som en faktisk dømmende instans, som han trekker på og som han frykter, skal hjelpe ham i fremtiden slik det har hjulpet frem til nå.
Gilje ser ikke muligheten for at andre med helt andre innsikter og en helt annen grunnfestet tro etter hvert vil overta, fordi de har utvist større mot, større, sannere tro, bedre fundert realisme og en kjærlighet, en tro og et håp han bare kan si farvel til, fordi han i dag serviliserer seg så tydelig og flaut under folk og miljøer som for lengst har forlatt sitt judeokristne trosgrunnlag til fordel for et totaliserende EMOKRATI  som aldri vil være i stand til å oppleve noe autentisk forhold hverken til sitt eget indre liv, til andre eller til verden utenfor dem selv.

Vel, dette var dagens indre monolog fra min side.
   
Følgende tekst er forkortet, omarbeidet og letter omformulert av meg, for at man lettere skal komme til poenget og saken selv og ikke bli sittende i en islmoservil tåkefyrstes forsøk på å trøste, ved å true:

Redaktør Gilje i Dagen 11.05.19:
Ubegrunnet optimisme
Steve Bannenon er en test. Klarer vi å lytte? Det er ikke opplagt hva han vil. Han kan utvilsomt være en farlig mann. Han lefler med krefter som kan ha svært destruktiv effekt i samfunnet. Å gjøre «populist» til et positivt begrep, en høyst risikabel øvelse. Det er verdifullt å forstå samfunnet nedenfra, men det å appellere til populisme har også potensial til å skape konflikt. For det finnes motsetninger i ethvert samfunn. Det kan bli svært alvorlig.
Man skal være indoktrinert i mediebransjens for å si at det ikke finnes noen slik slagside ikke fins i moderne medier.
Han fikk spørsmål om hvorvidt Trump ønsket om å fremskynde bortrykkelsen med sin politikk i MØ. Bannon sa nei.
Gilje bekrefter her at islam ikke er del av den jødisk-kristne arven. (En stjerne i boka til ham for det). Men i det sekulariserte Vesten er det tryggest å forholde seg til «religion» som en sekkepost, snarere enn å måtte skjelne mellom ulike religioner.

Bannon svarte at problemet ikke var islam i seg selv, men radikal islam. Spørsmål frs salen, hvor altså Bannon hold foredrag: Er radikal kristendom også er en del av problemet`? Da kom et av samtalens mest interessante svar fra Bannon, skriver Gilje: «Du må definere radikal kristendom. Jeg har ikke sett mye av det.»

Gilje fortsetter: Terrorister som utfører sine udåder i islams navn, får støtte fra ganske mange. Selv om flertallet av muslimer tar avstand fra dem.
Lederne i slike bevegelser - (populistiske bevegelser red. anm) - må likevel bære ansvar for hvilke krefter de setter i sving.
Man kan ende opp med en fortelling som presenterer et uriktig bilde av virkeligheten. Hvis man antyder at bestemte innvandrergrupper er årsak til samfunnets problemer, kan situasjonen over tid bli eksplosiv. Det må vi som enkeltpersoner ta på det største alvor.
Bannon fremstår selv mer som del av problemet enn som del av løsningen. Men testen står der likevel. Klarer vi å lytte også til dem vi ikke liker, eller insisterer vi på først å plassere dem innenfor rammene av vårt eget etablerte verdensbilde?
Den populistiske fare består først og fremst i at man gir næring til potensielt ødeleggende krefter som etter hvert ikke lar seg stoppe.
--
Ved søvnbehov kan Giljes artikkel leses i sin helhet her:

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar