Jeg ser i det følgende redaktør Gilje i Dagen som en type og
ikke en person. Meningen er ikke å foreta noe karakterdrap eller personangrep,
men å gi en karikatur av «en archetyp»
som etter min mening har en altfor stor makt i dagens samfunnsdiskurs, og dét i
en tid hvor Europa og Vesten endres med full styrke og i full fart på en måte slik
måte man må gå tilbake til de historiske store folkevandringene for å kunne se
maken til:
Hvilke krav bør man stille til en redaktør, spesielt en redaktør
innen den kristne presse og i de såkalte kristne avishus og medier?
Jo, han bør være djerv, kunne uttrykke seg poengtert,
sylskarpt og informativt og uten for mye dvaskt, sentimentalt og påtatt
engstelig snakk, og for mange og helt unødvendige setninger og ord som gjør
både innhold og form lite språklig appetittlig. Han bør ha fynd og klem, brodd
og bredt lerret, han bør tydeliggjøre en klar intensjon, han må «ta parti» og
unngå å bli hengende i en halvt døsig, halvt sløv og søvgjengeraktig indre
monolog, hvis hensikt kun er å gjøre ham selv plettfri og klar for applaus i «de
riktige kretser».
Han må ha et klart metafysisk fundament og en trygg moral
bygget på den kristne tro. Han må ha et
klart budskap, og en tilsvarende klar tanke, han må vite og ikke bare
ane hvor han selv står, han må for all del unngå å fremstå som en «tåkefyrste»,
han må ha et skrapt og uhyre bevisst ønske om å klargjøre, ikke bortforklare,
mistenkeliggjøre og «gråte» på andres vegne for å score billige poenger. Han må
sette tanken foran følelsen. Han må forholde seg til de langsiktige
perspektiver. Han er nær i det nære, og distansert og overveid der det kreves. For alt dette angår en åndskamp og ikke en
kamp om mer eller mindre definerte mentale og sosiale «krefter».
Han bør ikke bidra til å holde oppkonstruerte fiendebilder intakte,
oppkonstruert av ham selv eller av andre, eller bidra til spre konspirasjoner og
ledsagende fordommer. (Han bør se klart at «konspirasjonteorier herjer på begge
sider i landskapet). Han bør holde seg for god til å egge opp folk med tomprat,
selvfølgeligheter og floskler og han skal ikke vegre seg for å ta tak i det
kompliserte for å komme til kjernen, ved å skjære gjennom, selv om dette kan skuffe
eller fornærme noen.
Han skal ikke bare være en skrivende mann, men også være
klar over og tydelig på at han skal være et handle menneske og skal ikke snike
seg inn på noen under påskudd av å være «god». Han skal ikke servilisere seg og
gjøre seg banal og pueril. Det skal settes strenge krav til hans selvstendighet
og det skal kreves at han er imun for firstelsen i dette å la seg presse, for
utilbørlig påvirkning, om så presset skulle komme fra de «de ulastelig», fra
petimetermoralister, det være seg kristne eller ikke. (Noe alle redaktører i
henhold til Redaktørplakatene skal). Han skal ha evner og ferdigheter til å
gjennomskue forsøk på manipulasjoner.
Han skal selvsagt ha gjennomskuet sine egne tendenser til
sentimentalitet og «emosjoneri». Han
skal ikke angripe motstandere på hypotetiske grunnlag, han skal heller ikke gi
etter og underlegge seg for påtrykk utenfra, slik f eks Giljes kollega Andreas
Morken for noen år siden serviliserte seg overfor ateisten, humanetikere og
forskeren Morten Horn, som jeg har skrevet utdypende om tidligere.
En kristen redaktør bør ha en IQ eller en forstand på godt
over gjennomsnitt og ikke ligge under for tilbøyeligheter for å la seg
suggerere av en retorikk som gir motstanderen et overtak og mulighet for å
påføre redaktøren og hans publikum og støttepartnere falsk skyldfølelse for
helt uvedkommende tidligere eller samtidige hendelser og uhyrligheter motstanderen
forsøker å knytte ham til, helt uten saklig grunn annen enn den at «makt gir –
absolutt legitim - rett».
Redaktøren bør forkynne,
- han kan ikke være objektiv eller nøytral. Han skal ikke la seg dupere.
Han skal ikke bare være kunnskapsrik, han skal ha dypere
innsikt, han skal ikke lide av sytebehov eller «noble» nykker eller kroniske
illebefinnender. Han skal ikke innby noen til å gjøre ham til hverken offer
eller bøddel.
Han skal ikke være vag. Han skal ikke appellere til å
bekjempe mer eller mindre skumle, mørke «krefter», som om han var en magiker
som ville forføre andre inn i hans eget magiske mentale kammer, for der i
mulmet å håpe på å få sympati og vinne gjennomslag for egen «moralske megalomani»
eller pådyttet eller selvgenerert platt fortreffelighet, eller selvfoherligende
stragi og en strategi som da vil medføre at han underlegger seg eget kun billig
moraliserende mentale, ytre panser.
En redaktør skal ikke være mystiker. Han skal ikke være hypermagiker.
Han skal ikke skjule sitt eget behov for å bety noe under påskudd av å hjelpe
ofre som ikke er ofre, men som gjøres til ofre av manipulerende psykopater som
vet å utnytte disse, uten at de gjennomskuer og forstår psykopaten, og i den
tro at ofrene forsyner ham med krefter andre vanlig dødelige ikke kan tilegne
seg og bruke mot de som taler ham imot og som virkelig ser og forstår andre
realiteter enn de – snevre og selvtjenende - virkeligheter psykopaten ser og
forholder seg til..
En kristen redaktør skal kle seg i Herrens rustning og
frykte Gud mer enn mennesker, dvs den kristne Gud, ikke islams gud, Allah. Han
skal ikke betegne Gud som Allah. Han skal ta avstand fra dem som innbiller seg
å forfekte en høyere moral enn Jesus – Gud - selv.
Han skal være redelig både privat og offentlig, og brav i alt
– og i alle relasjoner - som berører inderligheten og troen. Sannheten skal
ikke kles i sentimentaliserende ideologisk språkdrakt. En redaktør skal vite og
forstå når han blir forsøkt misbrukt og når han blir gjort til en sprellemann
for anti-kristne agenser.
Han skal være klartenkt, presis og kreativ, ikke dunkel,
«medstrøms» for «alle penga» og selvbetjenende «god» for enhver anledning, som
en kamelon eller værhane. Han skal utfordre dilemmaer, løse gordiske knuter. Han
skal være raus, han skal tillate seg å le hjertelig der det er grunn til å le. Og
ta alvor for alvor der det sømmer seg.
En kristen redaktør skal være en leder, en tjenende leder. Hvis
han ikke føler seg i stand til å treffe klare redaksjonelle valg, og hvis han
ikke er i stand til å velge i krevende dilemmaer, skal han trekke seg og
beklage seg. Han bør helst finne seg en skriftestol, hvis så er tilfelle, hvor
han uoppfordret kan ha noe genuint og ekte å legge frem for en eller annen
skrifte-instans, gjerne i dølgsmål. Han skal bevilge seg anledninger til å
skamme seg og finne sin plass og ikke søke nye luksuriøse stillinger eller
plattformer hvor han kan fortsette å skinne i egne øyne. Han bør spares for sitt
hovmod. Han bør få vite at han er satt på plass.
En redaktørs primære og indre motiv skal ikke være å bli
akseptert, respektert eller tolerert og likt av de som sitter på
konsensustoppen, eller de av samme alen som ser seg i stand til å bestemme
avisens generelle linje eller policy til enhver tid. En kristen redaktør skal
være en hyrde, et tvers igjennom fritt menneske, en person med hold i, et individ
med kraft til å skjelne og diskriminere mellom det ynkelige og det overmotige,
mellom det servile og høyverdig selvstendige.
Han skal forsvare den kristne troen og ikke frykte at
kristne kan komme til å støtte «krefter» andre enn ham selv og de han «koagulerer»
med assossiasjoner med alt fra Hitler til Mussolini. Han skal ikke være redd
for eller engstelig for å si at kristendom aldri kan være forenlig eller
kompatibel med noen form for ideologisk kommunisme eller regelrett nazisme
eller fascisme. Han må også være i stand til å se at f eks Donal Trumf ikke er
noen fascist eller rasist. Og at heller
ikke Bannon er det, noe i nærheten av det.
Hvor mange redaktører fyller disse kriteriene? Er kriteriene
for kravstore, for forventningsfulle, for kritiske og urealistiske, ja, endatil
ondsinnede? En redaktør skal jo ikke være noe kaldt og ragende ideal, høyt
hevet over andre syndere, eller en gudserstatning, det er jo klinkende klart.
Forstår man det slik, misforstår man.
Vel, dem om det. Jeg mener ikke at redaktørene skal innfri
alle «ønsker», men jeg venter at en kristen avis kan bringe noe annet til torgs
enn redaktørens barnslige oppmeksomhetshungrige utydelighet og feighet, og
manglende faglige og mentale kvalifikasjoner.
Vi trenger ikke redaktører som i «embets medfør» mer eller
mindre tydeliggjør forvirring og mer eller mindre blasert og halvt selvvalgt korrekthet,
- you know - , i den hensikt å fortelle
publikum hvor empatisk eller medfølende han er, når dette bare skjuler hvor «naiv»
han er. Vi trenger ikke en redaktør som til og med ser kristne som en
potensielt farlig gruppe, en gruppe som ikke helt vet å styre seg selv og som
ikke skjønner sitt eget og folkets beste.
Vi trenger ikke først og fremst de riktige standpunkter, dvs
de som hører etablissementet og eliten til og som springer ut av ateistisk,
naturalistisk ideologi. Vi trenger ikke standpunkter som egentlig ikke er
standpunkter, men ettergivelse, tilpasninger i toleransens og «snillheten» navn.Vi
trenger ikke etterdilting av tidens «høye moral», en vag forestilling om hvor
vinden blåser og at den ikke blåser i «korrekt» retning.
Slike kristne målbærer i dag utrolig nok et helt annet «gladt budskap» enn det spesifikt glade
budskap vi finner i Skriften.
En redaktør skal ikke være påvirket av posører, retorikere
og folk som sprer frykt, dvs frykt for de «fobe», for saklig islamkritikk og redelige
islamkritikere, over en lav sko. Radaktører bør ikke være fornøyd med at Bannon
sier at problemet ikke er islam, men radikal islam, slik Gilje gjør. For her
viser Bannon at han ikke helt har forstått dybdene i islam. Nå Gilje er fornøyd
med Bannon her, viser også han at han har et overflatisk forhold til islam.
En redaktør skal ikke gi uttrykk for at tiden er for vanskelig
for folk til å forstå uten redaktørens retusjering og skjønnmaling. Redaktøren
skal ikke være konfliktsky og naiv. Han skal ikke la folk forstå at det beste
er å holde seg inne med – den sekulære – tidsånden, og «de store gutta», de som
i dag styrer paradigmet, et paradigme som frykter potensielt kristne farlige
populister mer enn de frykter islam
proper. Man kan ikke være en kristen redaktør hvis man ikke ser islam proper som en stor påvirkningskraft med mange
ansikter, gode eller dårlig, - for alt henger sammen i islam, islam i seg selv
er et lukket til enhver tid selvtilstrekkelige paradigme, et lukket system, en
essens og en aktivt gjeldende agens i seg selv.
(Det er bare å gå til tekstene selv, de sier alt, og de
forteller ikke minst de mest hardbarkede psykopater nøyaktig hva de skal gjøre,
for å nå det allahianske, kjødelige, paradis. Tekstene forteller lettlurte og
deprimerte troende hva de skal gjøre for å bringe velsigne både til sin seg
selv og sin klan og gruppe, nemlig ved å bidra med sitt martyrskap, man har i
de islamske skriftene guddommelig hjemmel for drap på uskyldige offer).
Redaktører som aldri vi forstå at de islamske tekstene er
kommet for å bli for alltid og at de kan brukes til enhver tid av hvem det nå
måtte være som ikke går av veien for å bruke koranen som guddommelig hjemmel
for ugjerninger, bør tre ned fra podiet og overlate agendaen til andre.
Når en redaktør i en artikkel om Bannon kan tillate seg å
løfte en advarende pekefinger mot at potensielle kristne skulle la seg «friste»på
generelt grunnlag til å være enig med Bannon, og se hva Bannon ser og som støtter
ham, blir det patetisk det hele.
Det er vanskelig å sette ord på slik dårskap. Men det er det
redaktøren gjør. Han fremstiller Trump som en idiot, og som nærmest en fare for
verdensfreden, slik skolebarn er blitt lokket til å tro. Han er liksom lettet over at Trump ikke tar hensyn til det som står om
opprykkelsen i Det nye testamentet når han fører den politikken han gjør overfor
Israel. Redaktøren berømmer vedkommende fra salen som stilte Bannon spørsmål om
dette. At redaktøren er glad for at spørsmålet i det hele tatt ble stilt,
forteller at han har mistet bakkekontakten og at hans bakkekontakt er i ferd
med å svikte. Kristne er ikke så dumme, Trump er ikke så dum, bare redaktøren
og den fra salen som stilte spørsmålet er så dumme. Og de som lot seg forføre
av spørsmålet og som tror spørsmålet kan brukes kynisk mot Trumf, selv etter at
Bannon avviste det
Gilje sier ikke med rene ord hva han egentlig mener om Trump
og Bannon, indirekte forteller han imidlertid publikum – og spesielt de han
tror er hans egne «fans», og som han forsøker å gjøre til fans - at både
Trump og Bannon er farlige, ja, han slå dem like godt i hardtkorn med
hverandre, uten å blunke, ja, uten samvittighet, antakelig for å fremheve sin
egen «korrekte fryk»t for alle «de fobe» eller høyrepopulistiske, som han ser
på som en for ham selv nødvendig trussel, tror er lett å definere som dynamikk
i seg selv og som konkret gruppe, idet han stoler på venstresidens og de ugudelige
ideologiske hegemoner av i dag, som
alle befinner seg på den gudløse venstreside i det større politiske bildet. Han
frykter miljøer som potensielt kan være kritiske til det forsofne etablissement
som romsterer i Vestens politisk venstrevridde og ugudelig byråer og stinne korridorer
i dag.
Gilje maner ikke folk bare til å frykte Trump og Bannon,
nei, her ligger det systemkritikk under. Det er USA og kapitalismen som skal
advares mot og «tas». Folk skal opplæres
til å assosiere USA med visse svake sider hos Trump. Siden Trump av og til tror
han kan trumfe sannheten, tror Gilje at USA som sådan, er av samme ull, nemlig
ikke til å stole på, ikke til å beundre. USA er egentlig iboende umoralsk og
udemokratisk og ikke noe å trakte etter!
Gilje skjønner ikke at Trumf er en tilfeldig president i en
større demokratisk og historisk sammenheng, i hvert fall gir han uskyldig nok
inntrykk av det - han skjønner ikke at alle presidenter i USA nødvendigvis må
ha sine ideosynkrasier, sine feil og mangler. Han angriper ballen i stedet for
mannen og manne i stedet for ballen, samtidig, og ser på dette som en «test»,
som han sier, en test han selv som redaktør aldri vil klare å matche eller stå
opp imot, i en mer dyptpløyende analyse.
Gilje slenger seg på den vogna mediene forsøker å dra og
styre og som manisk, ensidig og hysterisk forsøker å få noe på Trumf for å få
han denigrert eller tilintetgjort og
til og med avsatt. Her finnes ingen apologi eller nåde for Trumf. Og dette er
noe altså Gilje tar for gitt.
At Trumf fortetter eller sammenfatter kompliserte
anliggender i få og spretne formuleringer, som riktig nok kan være tvetydige
eller litt overflatiske av og til, vil aldri tilfredsstille disse fromme haukene,
selv om Trumf gikk ned på detaljnivå – og et nivå hvor mediene selv umulig selv
kunne estimere eller ha full nok oversikt over
til å analysere i ful bredde og deretter fatte en endelig «dom» - kan Gilje og hans kamerater sitte og nyte,
idet de tror at denne form for moderne inkvisisjon skal tjene dem til fordel
for all fremtid.
Gilje er tydelig redd for at folk skal mene og se noe han
selv ikke mer og selv ikke ser. Bannon som kjenner arbeiderklassen og som
faktisk arbeider for – ikke mot - arbeiderklassen, kan ikke stå til
troende Giljes optikk. Gilje viser dermed sin umodenhet og en forståelse av
virkeligheten som ikke er kommet lenger enn til å tro at det bare er én måte og
en metode å fremme arbeiderklassens interesser på, og det er å stemme
sosialistisk. At ulike metoder kan resultere i samme resultat, faller ikke
slike som Gilje inn. De fleste i denne kategorien tror f eks at det å stemme på
et parti som heter noe annet enn «arbeiderparti» innebærer automatisk at
man da stemmer på et parti som motarbeider arbeiderklassen. Folk i denne
kategorien ser ikke hvor forkleinende, arrogant og nedlatende denne strategien
er overfor arbeidsfolk og folk i sin alminnelighet.
Forklaringen på
Giljes feighet kan være at han aner at det i kanskje ikke så fjern fremtid skal
bli vanskelig for ham å forsvare egne synspunkter og politiske verdivalg han stått
for og står for frem til denne dag (Han synes også å vite lite om populisme, en
svakhet, som gjør at han ikke forklarer, men bare påstår, som om han var totalt
i sine emosjoner og synsinger i vold).
Gilje håper at de han setter sin lit til på venstresiden i
norsk politikk og kultur, skal være i stand til intellektuelt redelig å hjelpe
hverandre strategisk, slik at de kan unngå den konfrontasjonen de selv mener er
i emning, og som må komme før eller siden, og en konfrontasjon de selv mest av
alt frykter vil tape. (Usikkerhet – spesielt usikkerhet basert på sykelig
feighet – eller selvpåført, ynkelig svakhet - krever strenge sikkerhetstiltak …
og en masse ondsinnet stråmannsproduksjon).
Allerede nå ser vi hvordan de slutter rekker, de lover
hverandre gjensidig støtte inn i fremtiden. Det er som om han mer enn bare aner at
«populistene» vil seire og at han dermed vil tape, hvis han ikke gjør noe med
det her og nå, dvs trygle om hjelp og støtte – fra en kompakt masse av bl a
Trump-hatere og Bannon-fobe.
Gilje plages med andre ord av en frykt han som svak person
besvarer med å tilføre seg en stadig større dose av ideologisk og trosmessig
feighet. Han virker helt uvitende om at han danser etter den såkalte
Franfurter-skolens pipe, for å si det enkelt, og selv om dette nok kan
diskuteres. Han utøver en subtil form for repressiv toleranse, (Marcuse), helt
i takt med Atonion Gramscis ønsker om seier ved å sende de revolusjonære inn i
byråkrati og universiteter i stedet for å lokke dem opp på barrikadene i
direkte voldelige konfrontasjoner.
Gilje ville – unnskyld at jeg ler - kanskje til og med ha tryglet
Lucacs om en høy post i hans regjering eller sentralkomite, hadde forholdene
lagt til rette for det og Lucacs fremdeles var i live.
Gilje tror at den forvirring han legger seg til og som han
har latt seg innfange i til slutt skal redde ham, og gi ham ære og beundring. Som
om forvirringen han har lagt seg til i seg selv skulle utgjøre en reell formildende
omstendighet. Han tror at det mentale kartellet han tilhører, og som i praksis
fungerer som en faktisk dømmende instans, som han trekker på og som han
frykter, skal hjelpe ham i fremtiden slik det har hjulpet frem til nå.
Gilje ser ikke muligheten for at andre med helt andre
innsikter og en helt annen grunnfestet tro etter hvert vil overta, fordi de har
utvist større mot, større, sannere tro, bedre fundert realisme og en
kjærlighet, en tro og et håp han bare kan si farvel til, fordi han i dag
serviliserer seg så tydelig og flaut under folk og miljøer som for lengst har
forlatt sitt judeokristne trosgrunnlag til fordel for et totaliserende EMOKRATI
som aldri vil være i stand til å oppleve
noe autentisk forhold hverken til sitt eget indre liv, til andre eller til
verden utenfor dem selv.
Vel, dette var dagens indre monolog fra min side.
Følgende tekst er forkortet, omarbeidet
og letter omformulert av meg, for at man lettere skal komme til poenget og saken
selv og ikke bli sittende i en islmoservil tåkefyrstes forsøk på å trøste, ved
å true:
Redaktør Gilje i Dagen 11.05.19:
Ubegrunnet optimisme
Steve Bannenon er en
test. Klarer vi å lytte? Det er ikke opplagt hva han vil. Han kan utvilsomt
være en farlig mann. Han lefler med
krefter som kan ha svært destruktiv effekt i samfunnet. Å gjøre «populist» til et positivt begrep,
en høyst risikabel øvelse. Det er
verdifullt å forstå samfunnet nedenfra, men det å appellere til populisme har
også potensial til å skape konflikt. For det finnes motsetninger i ethvert
samfunn. Det kan bli svært alvorlig.
Man skal være
indoktrinert i mediebransjens for å si at det ikke finnes noen slik slagside
ikke fins i moderne medier.
Han fikk spørsmål om
hvorvidt Trump ønsket om å fremskynde bortrykkelsen med sin politikk i MØ.
Bannon sa nei.
Gilje bekrefter her
at islam ikke er del av den jødisk-kristne arven. (En stjerne i boka til ham
for det). Men i det sekulariserte Vesten er det tryggest å forholde seg til
«religion» som en sekkepost, snarere enn å måtte skjelne mellom ulike
religioner.
Bannon svarte at
problemet ikke var islam i seg selv, men radikal islam. Spørsmål frs salen,
hvor altså Bannon hold foredrag: Er radikal kristendom også er en del av
problemet`? Da kom et av samtalens mest interessante svar fra Bannon, skriver
Gilje: «Du må definere radikal kristendom. Jeg har ikke sett mye av det.»
Gilje fortsetter: Terrorister
som utfører sine udåder i islams navn, får støtte fra ganske mange. Selv om
flertallet av muslimer tar avstand fra dem.
Lederne i slike
bevegelser - (populistiske bevegelser red. anm) - må likevel bære ansvar for
hvilke krefter de setter i sving.
Man kan ende opp med
en fortelling som presenterer et uriktig bilde av virkeligheten. Hvis man
antyder at bestemte innvandrergrupper er årsak til samfunnets problemer, kan
situasjonen over tid bli eksplosiv. Det må vi som enkeltpersoner ta på det
største alvor.
Bannon fremstår selv
mer som del av problemet enn som del av løsningen. Men testen står der likevel.
Klarer vi å lytte også til dem vi ikke liker, eller insisterer vi på først å
plassere dem innenfor rammene av vårt eget etablerte verdensbilde?
Den populistiske fare
består først og fremst i at man gir næring til potensielt ødeleggende krefter
som etter hvert ikke lar seg stoppe.
--
Ved søvnbehov kan
Giljes artikkel leses i sin helhet her:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar