Johannes Morken er en slags type som alltid befinner seg langt unna, der problemene er. Man skulle ikke tro at man hadde problemer nok her hjemme.
Johannes Morken ser ut til å være en meget godt beskyttet og
svært «verneverdig» aktør og person i kristne kretser. Man vet kanskje at
kritikk ikke biter på ham; så man lar være. Og bare dette kan i seg selv skyldes
et irrasjonelt betinget behov for å føle skyld, kollektiv skyld. Det holder med
å innbille seg at man har fått en helgen i sin midte, bare denne helgenen ikke
trår noen på tærne. Han skriver harmløst om det som da ironisk nok blir
oppfattet som harmløse forhold, som han på harmløst vis forsøker å råde bot på,
ved altså å befinne seg langt unna både hjemme og ute på samme tid.
Det virker som om kristne godtar at de skal føle skyld for
det meste av verdens elendighet og jo mer skyld, jo bedre. Man føler seg visst
ikke vel hvis man ikke føler skyld og så føler man kanskje at andre skal føle
minst like stor skyld som en selv er – som (liksom) god og autentisk kristen.
Morken vil antakelig at vi skal ha skyld for og føle dårlig samvittighet for
ikke å støtte Stefanusstiftelsen eller Stefanusalliansen, som hans prosjekt
heter. I så fall: En ful hersketeknikk, en teknikk som ofte brukes på en ufin
måte av folk man gjerne ikke liker å sammenligne hverken sel selv eller andre med.
(Men alt med de edleste intensjoner, må vite).
Det er med andre ord et helvete løs på jord – spesielt utenfor
Vesten - og Johannes Morken har gjort seg til en fyrbøter der, ja, han jobber
med flid og iver til og med på overtid, kan man fantasere om, idet han jo må
tro at han skal få en skattefri ekstra belønning for «virksomheten», gjerne fra
høyere hold. Morken ser ut
til å være avhengig av en elendighet vi i ifølge Morken i stor grad har påført
andre, nærmest i kraft av at vi har vært heldige her i Vesten, eller spesielt
demoniske, i og med imperialismen og tidligere synder. Morken slår til i
Vietnam
Skjønner Johannes Morken at islamkritikk er det beste middel mot manglende trosfrihet i de fleste muslimske land? Nei, ikke slik jag tolker ham og hans «kall» i Stefanusstiftelsen, en stiftelse som primært orienterer seg mot og fokuserer på å kaste skyld på kristne for manglende trosfrihet i disse landene. Han mener at kristne må opplæres i trosfrihet uten å sette dette i sammenheng med islams spesielle og høyst innskrenkede utgave av menneskerettighetene og dermed synet på trosfriheten. Det ligger alltid en implisitt påstand om det er de kristnes egen skyld at de ikke har trosfrihet. (De kristne får ikke hjelp fra de muslimske myndighetenes side. Det får imidlertid muslimene). Han må da mene - implisitt - også at det er kristne i Vesten som er og bør være ansvarlig for den manglende trosfriheten som utøves – ofte på svært brutalt og systematisk vis – i de islamske landene. Se her om Nonie Darwish - modig egyptisk exmuslim - crual and usual punishment
Det er til å bli «fysisk kvalm av». Morken og «Stefanus»
fremstår som en slags manifistert feighet, en generell oppfordring for kristne
til å være feige, unnfallende, ja, defaitistiske. «De» vil ikke støte, fornærme
eller uroe muslimene og islam; resultatet er at islam styrker sin posisjon og
at undertrykkelsene fortsetter. Islam er et offer for vår kapitalistiske fortid
og islam har derfor rett til å eksistere og utøve sine makt og sine doktriner,
uten at vi på vår side skal ha noen selvfølgelig rett til å kritisere islam, (i
hvert fall ikke offisielt). Ved å støtte islam på denne måten, ser ikke Morken
at han i det praktiske media-liv, for å si det sånn, faktisk undergraver den «trusfridom»
han selv forherliger – eller deifiserer - og nyter godt av i eget land.
Samtidig skal altså de kristne generelt frarådes å gå til kjernen i problematikken: Islam pr se, slik den fremkommer i Kairo-erklæringen (se linker under). Å gå til kjernen i problematikken kan føre til større fare og forfølgelse for ikke-muslimene, ikke mindre. Derfor kan Morken fremstå som en enda mer puritansk og ekstra menneskevennlig samaritan, en samaritan som altså over det gjennomsnittlige hjelper både muslimer og ikke-kristne, skal man tro denne innstillingen. De kristne skal beskyttes ved at skyld-åme kristne i Vesten skal å unngå islamkritikk. Ja, islamkritkk skal betraktes med den ydderste skepsis og faktisk undertrykkes så godt det lar seg gjøre, og ved bruk av svært kleine, ufine og til og med løgnaktige midler, om så skal være, se Morken og Horn "revisited"
For hvem vil utsette de kristne for større forfølgelse – hvis man kritiserer islam i de landene hvor denne forfølgelsen og undertrykkelsen foregår? Svaret gir seg for mange selv: Selvsagt skal de kristne beskyttes ved å unnlate å kritiserer islam og kjempe mer aktivt og tydelig imot. Poenget er da at de kristne som mener dette, faktisk tror at de kristne ikke er interessert i å kjempe for sin frihet, ja, at de skal tro at det faktisk ikke nytter å kjempe mot, ved f eks å oppfordre til islamkritikk. Slike kristne forutsetter da at de forfulgte egentlig ikke vil frigjøres, eller at de ikke har evne og vilje til å kjempe mot. «Hjelperne» hjelper da med andre ord de forfulgte til å holde ut mer forfølgelse, til å tåle mer, fordi de jo er så svake og har så liten selvrespekt at de ikke kan og absolutt ikke må kjempe mot, eller at de er kontraproduktivt å kjempe mot. (Det kan faktisk være farlig for kristne å delta på kurs i trosfrihet, et faktum Morken overser totalt). De kristne som lider under forfølgelse skal ikke tro om seg selv at det er livsviktig for dem og helt nødvendig å forsvare sin frihet. De skal fratas evne og vilje til å bli frihetsforkjempere, - kampen må overlates til Johannes Morken!
I praksis betyr dette at slike organisasjoner som Morken
jobber for, kan tilregne seg selv rollen som de sanne «hjelpere». De kan feire
seg selv samtidig som de kan sikre seg mot all kritikk, for hvem vil vel sette
de forfulgte kristens i en enda dårligere posisjon overfor islam og islamske
myndigheter?
De kristne skal ikke unnes hverken evne eller mot til å forsvare seg selv (med Vestens hjelp). De kristne skal bare underlegge seg mer og mer, åle mer og mer. «Stefanus» løper myndighetenes ærend i den tro at dette er spesielt fromt og fortjenestelsfullt å gjøre.
Det ser ut for at de fleste kristne like vel godtar at det
er bedre å ikke kritisere Morken og Stefanus’ linje og strategi enn å kritisere
eller komme med antydninger om at strategien kanskje ikke er så flott og god,
like vel, når alt kommer til stykke. (De har jo dessuten og attpåtil med seg
Church of England nå. Morken har i så måte, på sin vante og uklanderlige måte,
sikret seg ryggdekning og legitimitet, nærmest fra høyeste hold), i tilfelle
noen skulle kritisere ham og stiftelsen.
Stefanusstiftelsen setter seg selv og oss andre i en kinkig
posisjon, en posisjon hvor de ikke kan innrømme at de står i et genuint
dilemma. De har allerede valgt side og støtter faktisk fienden. Det samme
gjelder bispekollegiets forhold til kristensionistene: Kollegiet ser ikke at de
f eks løper Irans ærende, et regime som gjør alt det kan for å fremskynde den
islamske «jesus» komme så snart som mulig, ved applikasjon av en shia-teologi
som forkynner at den islamske Messias vil komme og faktisk knuse bl a de
kristne og dermed kristentroen. Kollegiet kritiserer for øvrig ikke bare
kristensionistene, men Israel selv, uten at kollegiet makter å si eller si
dette åpent. Ved å advare mot og
kritiserer kristensionistene på et mer eller mindre feilaktig grunnlag, gjør
bispene seg til løpergutter for ayatollastyret og islam i all sin gru.
Se et utvalg av artikler om Johannes Morken her, (før vi går videre under):
Om Stefanus og kristen forkynnelse (og mer om Morken) (En del linker til tidligere artikler som vedrører bl a Morken).
Morken om fiendebilder, Æresdrap skyldes maskulinitet.
Morken mot djævelske krefter i Irak, Morkens selvforherligelse, Vårt Land - et gjørmebad?,
Støtter - selvsagt - muslimene i Kina, og Morken lar seg skremme av "stalin-stemme" – legen, ateisten og forskeren Morten Horn - i Norge
Om
hypermagiske kristne redaktører og redaksjoner og deres irrasjonelle frykt for
det man vet hva er
Se her om Europarådet og Kairo-erklæringen og Oversettelse av Kairoerklæringen fra engelsk (Som man vil se, undertrykker denne erklæringen den «trusfridom» Morken skriver om – i stedet for å kritisere islam som sådan og derfor som «årsak» til mangel på trosfrihet i de muslimske landene).
Vi tar i det følgende tak i visse avsnitt fra Morkens «siste»
i Dagen i håp om å få frem noen enkle, men ikke såååå enkle poenger, poenger
som Morken ikke synes å ville ense, men da poenger som muligens kan gjøre
Morkens innsats enda mer poengtert, for ikke å si: enda mer suspekt:
KRONIKK: Rettferd sett frå sjukesenga
NY SJANSE: … Den egyptiske biskop Thomas var i haust så
hardt ramma av covid-19 at han førebudde seg på å døy. Glad for at Gud gav han
ein ny sjanse, er appellen hans at vi må forsterka kampen for rettferd. Biskop
Thomas har lenge vore ei modig stemme for den koptiske minoriteten i Egypt,...
Kommentar: Modig stemme? Ja vel. Kan ikke motsies eller poengteres her, nei.
- og han har inspirert mange nordmenn med spiritualitet og eit liv i teneste for rettferd og likeverd.
Kommentar: Greit nok at man roser sine medarbeidere, trosbrødre og andre, men her synes Morken å være svært interessert i å få frem at disse har «spiritualitet» som et motstykke til mange andre kristne som ikke har «har eit liv i teneste for rettferd og likeverd». Morken ser ut til å mene at det er metoden man arbeider etter «for eit liv i teneste for rettferd og likeverd» det til syvende og sist, og overfor Gud, kommer an på. Det må være hans metode som særlig passer til benevnelsen «spirituell» osv.
I seg selv røper dette en nokså barnslig tankegang, i frommeste fall. I nest frommeste fall røper det et puerilt behov for å dukke eventuelle konkurrenter, og i det tredje frommeste fall beviser dette at Morken undervurderer sine lesere eller at han er ute kun etter en veldig snever bunch av kristne som er særdeles dumme og derfor ikke fortjener bedre, og at han virkelig tror at han har en selvfølgelig rett til å titulere seg selv blant «de spirituelle».
Jeg er ikke sikker på om Morkens medarbeidere er særlig glade for å bli puttet i båsen «spirituell». Jeg tror de fleste av dem ville vegre seg for å innta et podium og erklære seg for spesielt «spirituell». Er Morken ute for å innsmigre seg blant sine «brødre» i «teneste»? Har han grunn til å tro at hans egen posisjon i ledelsen kanskje ikke er så sikker som han tidligere har gått ut fra? Det ser i u hvert fall ut for at han er ute etter å forsikre sine lesere om at brødrene er spirituelle og at han går god for dem, og han tar det for god fisk at det han sier er sant, fordi det er han selv som sier det, og fordi det derfor for leseren må være sant og ikke gjenstand for tvil. Her skal det ikke være tvil hverken om medarbeiderne enkeltvis eller om organisasjonen som helhet. Morken «velsigner» dermed ikke bare sine medarbeidere, men fremfor alt seg selv. Å fremheve sine fortrinn på denne måten oppfattes av Morken antakelig som en stor dyd og Morken vil derfor anta rollen som forbilledlig. Vi står dermed veldig fritt il å sende penger til Stefanusalliansen. Ja, det vil bli regnet som er dydsforsømmelse å unnlate å gjøre det. Man kan med andre ord kjøpe seg avlat hos Morken. Man bør så virkelig tror at en slik spirituell handling vil føre en gjennom skjærsilden med litt færre pinsler enn man ellers ville ha blitt gjenstand for.
Hvilket klostervesen er det Morken frivillig har gått inn i? Tror han virkelig at menigheten kan trekke litt frelse ved å trekke litt gryn fra egne konti på det tilfang av spirituelle fortjenester han selv og alliansen har opparbeidet seg, og som Morken nå forsikrer om at han og hans medarbeidere virkelig rår over? …
Morken legger i vei: Søndagsgudstenestene vart delte
opp og spreidde utover fleire dagar for at alle som ville, skulle kunne koma.
Onsdag 12. august leia biskop Thomas «søndagsgudstenesta». Så brått fall han
saman, midt i liturgien. Biskopen svima av framfor eit par–tre hundre menneske.
Han var medvitslaus i ein times tid. Legane trudde først det var hjerneslag.
Men så viste det seg at biskop Thomas var hardt ramma av covid-19.
Kommentar: Stakkars biskop, - og jeg mener
det. Han trenger jo alt hjelp han kan få. Her får vi servert nok en grunn til å
støtte «Stefanus» - den første martyr – ved å gi litt ekstra. En subtil måte å
praktisere «seed-faith» på. Det nærmer seg det karismatiske og har du den ikke,
vil du få den, ved å «så litt inn». På det kan du være helt og fullt «viss». Her
går Morken Hanvold en full gang, selvsagt uten at menighetene merker det: Hadde
jeg ikke visst bedre, hadde jeg sagt at her dreier deg som om fromme føringer.
Jeg skulle likt å si en statskikeprest gå rundt med kollektposen og forsikre om
at pengene gikk til de spesielt «spirituelle» for alle de gode gjerninger de
har forsynt oss med både i fortid, nåtid og fremtid.
Morken fortsetter: Det blei to svært harde månader,
den første var aller verst. … han var klar til å døy – klar, men ikkje redd.
Først etter to månader var biskop Thomas i stand til varsamt å starta med
arbeidsoppgåver igjen. Han som aldri har spart seg, måtte no ta korte dagar.
Og så kommer det: … Men medan fattige døyr i det
stille av covid-19, utan store overskrifter, får rike god omsorg, god
behandling og god tilgang til helsetenester. Dei er heldige. Pandemien viser
oss endå ein gong kallet til å arbeida for sosial rettferd og redusert gap
mellom rike og fattige.»
Kommentar: Vi skal arbeide for sosial «rettferd», ja visst, - Morken synes å mene at sosial utjamning kan gjøre islam overflødig og at denne utjamninga i seg selv vil oppheve Kairo-dokumenter, som holde muslimer ned i uvisse og urettferd. Fjerner man kapitalen – dvs islam - på toppen, vedd å støtte opp fra bunnen – arbeiderklassen - er det fritt frem for rettferdigheten. Morken ser ut til å undervurdere Allah. (Han tenker SAP og tenker ikke juridico-religico og skjønner derfor ikke at muslimer forpliktes av islam på en helt avgjørende og fundamental måte og på en måte vi altså har så vanskelig for å tenke og forestille oss her i Vesten. Han forstår ikke riktig hvem Allah og profeten er. Morken skjønner ikke noe av Allah’s alvor). Se om SAP pluss diverse her og se her om Nødvendigheten av å tenke juridico-religico og se her om ny-magien og de nye hypermagikerne
Flere godord om biskopen: … Gutar som fell ut av skulen for å brødfø familien, får ein ny sjanse. Jenter vert løfta opp av diskriminering. Han har store visjonar for helsestell.
Videre: … vi har store ressursar som Egypt ikkje har. Som kristne er vi kalla til å hjelpa fattige og einsame i vårt eige land. Men vi er også kalla til å bry oss om medmenneske på den andre sida av grenser som viruset spreier seg over utan å spørja om innreiseløyve.
Morken, fortsatt: FN-rapportar fortel om meir vald
mot kvinner og barn når menn blir gåande arbeidslause heime. …. «Når menn blir
utan arbeid og heller ikkje kan gå ut for å røyka vasspipe med venene, blir dei
sitjande heime. Dette går ut over kvinner og barn, også i form av aggresjon og
vald.»
Kommentar: - vi skal for guds skyld her i Norge ha
skyld for «vannpipene» og mennenes dårlige oppførsel. Islam er ute av syne, ute
av sinn. Og det er bevisst, får vi håpe …
Mange jenter og kvinner i Egypt er til vanleg utsette for fysiske og verbale overgrep frå foreldre og brør, på gata og i arbeidslivet. … Men FN-rapportane frå mange land gjev grunn til sterk uro.
Mange jenter veit ikkje når fysiske og verbale utfall
faktisk blir vald og overgrep. Partnaren vår vil også trena kvinner som har
vore offer for vald og som er sterke nok, til å fortelja og hjelpa andre
kvinner. «Pandemien går ikkje over med det første. Vi må bruka situasjonen for
å betra liva for kvinner og jenter …
… «Zonia» rosar biskop Thomas for å gjeve styrke til å hevda
rettane i eit samfunn som ofte ser ned på jenter og kvinner.
Kommentar: «Eit samfunn som ser ned på jenter og kvinner … «Morken nevner ikke islam med ett ord. Det er betegnende. De kristne selv er ansvarlig for sine problemer, særlig mennene … og det kan jo så være, men hva med – noen av - de muslimske mennene, som faktisk kan begrunne sin dårlige behandling av jenter og kvinner med Allah og sendebudets «uavhendelige» ord … ?
Morken: «Zonia» og kollegaene hennar har gjennom meir
enn eitt års kursopplegg trena prestar, pastorar og ungdomsleiarar i trusfridom
og andre menneskerettar. Av tryggingsgrunnar held vi namnet hennar og namnet på
organisasjonen hemmeleg. …
Kommentar: «Trusfridom» er blitt en slags gudserstatning
for Morken og han brødre og søstre. Bare man får «trusfridom», fordunster
islam. Faren er for så vidt over før den er begynt – å gjøre seg gjeldende. Hvor
lenge vil han kunne holde det gående? Hvor mye penger og kollekt trenger han?
Hvor rørende snill og selvrettferdig kan det gå an å få blitt? Hvor mye makt
ville man vel ikke plassere i Morkens hender for å få rettferdigheten og spiritualiteten
på plass i Egypt, og andre steder, for å få slutt på elendigheten? «Krisa er slett ikkje over» skriver Morken. … (Johannes Morken, redaktør i
Stefanusalliansen, Dagen tirsdag 151220).
Vi orker for vår del ikke å gjengi kronikkens avsluttende selvfølgelighetsappeller.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar