Redaktør Johannes Morken slår til igjen i Dagen

Dagen, man 30 nov 2020: Norske styresmakter må ta opp saka til menneskerettsjuristen Nguyen Bac Trueyen som er dømt til 11 års fengsel i Vietnam. Han må bli sett fri straks.

På mobilen min får jeg opp denne linken til saken:

https://www.dagen.no/meninger/debatt/2020-11-30/Noreg-m%C3%A5-krevja-vietnamesisk-samvitsfange-sett-fri-straks-962397.htm

Trykker man på linken, får man melding om at innholdet ikke finnes. Heller ikke i Dagens elektroniske avis dukker artikkelen opp. Jeg vet ikke hvorfor. Ble den for sterk for Dagen å legge ut på ordinært vis? Hvorfor bare på mobilen og ikke på pc’en og hvorfor kommer ikke Morkens artikkel på i den ordinære papir-avisen, (såvidt jeg forstår).

Jeg skriver av litt fra ingressen til artikkelen, slik jeg finner den på mobilen: 

… starta 26. november saman med andre samvitsfangar ei samordna sveltestreik i protest mot uverdig fangebehandling i An Diem-fengselet. Han informerte kona si … i ein kort telefonsamtale fra fengselet i starten av denne veka. Ho er svært uroleg. … ho har stått saman med mannen i 10 krevjande år … saman opplevede dei fleire fysiske overfall. Utført av regimets menn i dei åra han var fri etter det første fengeselopphaldet på tre og eit halvt år frå 2007 til 2010. Juristen gjekk rett frå fengsel til ny kamp for rettane til trakasserte medmennske. Det tolte ikkje regimet … Han blei arrestert på nytt … bortført … dømt i 2018. (Han er ha hao-buddhist og har kjempa for rettane til andre med ei anna tru … Han har tidlegare sultestreika mot overgrep mot ein katolsk medfange … han har svekka helse under det første fengesloppjaldet … han har stått opp for grovt diskriminerande krigsveteranaer, offer for landtjuveri og religiøse minoriteter … vart tildelt Stefanusprisen for 2020 i haust … har gjort ein ekstra stor innsats for trusfridomen … har sett eige liv og eiga helse i spel …

 Våre kommentarer:

Generelt: Som vi ser har denne fakta-historien alle de riktige ingrediensene, alle innrettet på å skape et dårlig inntrykk av vietnamesiske lover og praksis og på å skape et inntrykk av hvor nødvendig at leseren (målgruppen) blir riktig godt «tent» på å hjelpe – og samtidig fordømme. Jeg får inntrykk av at her er retorikken rettet mot et fra før irrasjonelt mentalt skyldkompleks i befolkningen viktigere enn realitetene. Realitetene kan imidlertid være langt mer alvorligere, mer grusomme og klart mer umenneskelige og lovstridige enn det retorikken kan makte å får frem i noen få konkrete setninger.

Men om det er grunnlag for å si noe slikt, er det umulig å lese ut av Morkens artikkel og sterke appell til myndighetene om å gripe inn straks. Det er som om Morken har tiltenkt seg rollen som en rettmessig internasjonal domstol som allerede har avgjort saken og funnet Vietnam skyldig. Det er som om Morken både handler som om han in personae – i egen høye person - selv skulle ha en selvfølgelig rett til å representere internasjonal rett, og hvor han da både har vært anklager, lovgiver og utøvende makt: Nå gjenstår bare å effektuere Morkens rettskraftige domsavsigelse, ja, han mener seg å ha en rett og en plikt til å instruere til og med Norske myndigheter og forplikte dem til å rette seg etter Morkens egne «dekreter».

Her er MrDhimmi og «the little big man» ute og rir igjen. (Se på den barske og liksom frimodige tonene og stilen han anlegger: Staten må handle umiddelbart – på hans befaling!)

Det er like før han unilateralt utnevner seg til kandidat til Nobels Fredspris. Se her om den nådeløse Johannes Morken og Se om Johannes Morken som en Mr Dhimmi her

I mine øyne blir Morken en latterlig figur. Han forekommer meg som et lite barn som sier at «hadde bare jeg vært der, hadde ikke alt dette skjedd, for da ville verden bare ha vært så mye, mye bedre».

Vi kan bare ane at en alvorlig Stalin ville ha klødd seg litt ekstra i barten …

I seg selv er dette avslørende. Morken har ikke en slik legitimitet, han har heller ingen slik autoritet. Morkens «dekret» utgjør derfor en fornærmelse både mot norske og vietnamesiske makter og myndigheter. Ja, mot norske og vietnamesiske institusjoner og partier og andre interesseorganisasjoner og «feel-good» prosjekter. Morken kan selvsagt si at han, på den mest mulig ydmyke måte, bare benytter seg av den soleklare rett han har til å utrykke seg fritt, og tjene sin skarv til sitt daglige brød, i et fritt land, hvor alt er tillatt. For å vidt er han i sin fulle rett. Man forstår ham. Hvem vil ikke stå opp for de fattige og undertrykte? Hvem vil våge så mye som å antyde noe kritiske overfor Morkens ideelle virksomhet?

Det ser ut som om Morken og han alene, sammen med de andre alene som jobber sammen med, både her i landet, og i Church of England, har oppdaget at det foregår en slags totalt umennskelig, vilkårlig og drepende Moskva-prosess i Vietnam. Morken vil gjøre Vesten oppmerksom på dette. Han tror han er først ute på ballen. Han har strupetak på Stalin – aux secour!

Han er her sikret et uklanderlig ettermæle. Han vil ha æren for å ha avslørt at slike moskvaprosesser foregår også i dag. At man driver seigpining og langsomme drap på mennesker som kun er ute etter å forbedre fangenes kår i fengslene, i Vietnam …

Sagt på en annen måte: Morken setter seg i en for ham ideell posisjon, ikke bare at han er en grå idealist, nei, han setter seg i en dobbelposisjon, i en garantert win-win-posisjon, hvor han tar alle de moralske stikkene uten at noen kan protestere og hvor han selv med andre ord intet har å tape: Han får kritisert Vesten for historisk å ha nedtonet grusomhetene under Morskvaprossene samtidig som han får vist at han nå endelig får innta en rolle i dag hvor han ikke bare kan fordømme Vestens unnlatelsessynd i forhold til Vietnam den gang, som en dyster påminnelse om hvor fæle vi mennesker var den gang, men hvor han også kan innta den samme rolle og posisjon overfor Vietnam selv i dag, en holdning og en handling som Vesen burde ha inntatt den gang, og da med den implikasjon at hvis bare han selv den gang hadde sittet ved det historiske roret, så ville tingene jo bare ha vært så aldeles mye bedre. For da ville Moskvaprosessen ikke hadde skjedd. Hvis altså hadde vært til stede.

Morken minner meg litt om Zelig, som vi skrev om her. Han er en slags hypermagiker. Han har sine servilt betingede reflekser og sine overlegent best konstruerte korrekte emosjoner under full kontroll, slike jeg i min noe påtatte moralske armod her og nå fristes til å formulere det.

Utkomme: Alt på ett brett med andre ord og jo flere fluer i en stor moralsk overlegen smekk, desto bedre, ikke sant? Og hvem kan kritiserer ham for denne lysende og høyst humaniserende innsats og for Morkens disse edle og ideelle intensjoner? Hvem vil våge å hevde at Morken tiltar seg en rolle han ikke fortjener?

Så til saken: Det blir rapportert om dårlig behandling av visse fanger i Vietnams fengsler. En menneskerettsjurist i landet står opp for fangenes rettigheter, men blir dømt til lang tid i fengsel. Ytringsfriheten og trosfriheten, kort sagt menneskerettighetene, blir dermed krenket. Norge som Stat må derfor straks kreve at juristen blir satt fra. Dette krever nå redaktør Johannes Morken i Stefanusalliansen.

Er dette kravet berettiget? Bør Vietnam nå straks forbedre sin behandling av – alle - de fengslede?

Er kravet realistisk? Eller er det fremsatt på rent «puerilt» grunnlag, dvs som uttrykk for en slags ungdommelig drøm om innføring av det utopisk her og nå?  Er kravet godt etisk fundamentert? Krever man det umulige? Har landet selv en suverent rett til å behandle sine fanger slik landet selv mener de bør behandles? Er det ufint og uttrykk for hovmod og nedlatenhet at utenforstående kommer og krever av landet at de skal innfri «den ideale fordring» prompte, og i dette tilfelle på befaling eller innstendig oppfordring fra Den norske stat og på vegne av hele den norske befolkning? Bør alle Vietnams fanger nå løslates, fordi regimet ikke har fulgt Mennskerettighetene? 

Slike spørsmål får vi ikke svar på i Johannes Morkens siste appell i Dagen om å «slippe fangene fri».

Spørsmålene blir selvsagt ikke stilt. Her skal nordmenn ha dårlig samvittighet. Norge skal ikke kunne leve med at Vietnam behandler sine fanger på annen måte enn Norge selv behandler sine fanger.

Hvis Norge følger opp, vil fangen det her er snakk om, bli sluppet fri og Vietnams forbrytelse mot menneskeheten innrømmet. Vietnam skal så innlede sin botsgang gjennom alle verdens toppolitiske korridorer for å få tilgivelse for sin synd. Morken kan da rose seg vel med tanke på forslag til kommende års fredspriser. Ingen tvil om at Morken har spilt en avgjørende rolle. Han har fått både Den norske og den Vietnamesiske stat på kne. Pave Gregor den 7 ville ha misunt ham oppmerksomheten og viraken.

Hvilken gud har Johannes Morken? Under karikaturstriden i 2006 kunne man høre uttalelser i den arabiske verden om at ytringsfriheten i Vesten ble ansett for å være hellig. I dag virker det som om hensynet til ytringsfriheten betyr mer for Morken enn hvilken Gud han har, eller noen andre, hvis han da ikke forveksler de to og gjør dem identiske.

Hvor mange fanger er det i verden fengsler som får en behandling som ikke står til menneskerettighetenes krav om verdig og god behandling i verden? Det må dreie seg om mer enn bare noen få tusen, vil vi tro. Så hvem blir neste fange som bør få den samme oppmerksomhet som den vietnamesiske menneskerettsjuristen, den neste fange som Norge som stat må gå ut å kreve frikjent og løssluppet?  Hvilke andre land i verden behandler sin fanger under «den universelle standar»?

Av artikkelen til Morken går det fram at det ikke er de materielle forholdene i det vietnamesiske fengselet det er noe å klage på. Det er Vietnams brudd på «trosfriheten» saken gjelder. Det er viktig for Morken at staten Norge står Morken bi, for Morken befinner seg på den riktige siden og Morken er – som antydet her – en plettfri aktør med de beste intensjoner. Det er derfor umulig å kritisere Morken for noe. Og nå mener Morken aat staten bør bli like plettfri, uskyldig og «nobel» som han selv. Sagt på min mine; Morken vil at staten Norge skal bli like emosjonelt korrekt som han selv er. Noe annet duger ikke. Det er viktig for Morken at Norge tenker og forholder seg på en måte hvor Morken og landet og nasjonen Norge oppfører seg på helt uklanderlig vis. Morken må da også mene at Norge bør stå opp for andre fanger rundt omkring i verden, like rask og resolutt som Norge nå ifølge Morken skal forholde seg til Vietnam. Morken krever at det brukes alle tilgjengelige midler og menneskelige og demokratiske ressurser for å få satt fangen fri og forholdene i fengslene forbedret, slik menneskerettsjuristen insisterer på at de blir.

Vet ikke folk i Vietnam hva trosfriheten og menneskerettigheter betyr? Morken synes å tro nei, han kan derfor triumfere på Vestens vegne. Morkens hjelp kan dermed ikke bare bli sett som en innblanding i Vietnams inder forhold, men også som et uttrykk for vestlig arroganse og nedlatenhet. Morkens moralisme skal påprakkes en hel nasjons politiske grunnvoll og alminnelige rettsoppfatning, et forsøk på å «hjernevaske» og strømlinjeforme en hel kultur og et folk på rundt 90 millioner mennesker. Vietnam skal ha å tilpasse seg Vestens – innbilte - moralske «supremacy». Morken kan oppfattes som «den gode imperialist», en grådig koloniherre forkledd som etisk overlegen og dermed med en selvbestaltet rett til å bestemme og sette standardene rundt omkring.  et er noe ungdommelig rørende og naivt med Morken. Men selvsagt: Han har helt rett, vil mange si. Vi må støtte ham. Han gir oss dårlig samvittighet. Vi krever vår berettige krav på vår porsjon av «feel good». Og hvem vil våge å ta fra oss den følelsen? (For alt det jeg vet, ville jeg har stilt med alt jeg måtte ha av mot og moralsk forråd for å forsvare fangene i Vietnam, hvis jeg bare hadde litt mer kunnskap å bygge på enn det Morken er villig til å gi fra seg).

Men hva med Den norske stat? Vil realismen her trumfe utopien? Hvordan kan Norge som stat legitimere at den ikke griper inn i dette konkrete tilfellet? Ifølge Morken vil staten Norge ikke kunne legitimere en slik moralsk offensiv. «By default» vil Staten Norge derfor kunne stilles for menneskerettsdomstolen og dømmes forbeholdsløst, i prinsippet. Men hvorfor er Morkens krav om umiddelbar lydighet og underdannelse forfeilet?

Jo, fordi har staten sagt ja til én, har den i prinsippet forpliktet seg overfor alle, overalt, til enhver tid. Men for å få dette til, ville Den norske stat med rette ha blitt kritisert for innblanding i statens og kulturenes selvstyre og for å forkludre og stille i vanry den konsensus om statens rett og plikt som råder der, helt i tråd med hovedprinsippene i internasjonal rett til selvbestemmelse og frihet fra ytre innblanding.

Norge ville fort få et dårlig rykte, som stat,  og et heller dårlig stempelet på seg og konsekvensene kan fort bli at Morken og den norske staten da vil bli enda mer foraktet rundt omkring, foraktet fordi Morken og Norge jo må tro om seg selv at de er bedre enn andre, og at Norge og Morken representerer den eneste gyldige – og mulige - moralske norm og de regler som skal gjelde overalt i alle fengsler, over hele verden, til enhver tid. 

Morken unnlater å nevne en rekke forhold man burde undersøke nærmere, for at lesere kan gjøre seg opp en mening på et bredere grunnlag; det gjelder selvsagt både rene fakta og den jussen de vietnamesiske myndighetene anvender. hviler hele det vietnamesiske lovverket på sviktende grunnlag og strider alle de relevante lovene mot menneskerettighetene?

Vi må bare spørre: Har Vietnam et lovverk som er dårligere enn lovverket på dette området i Kina, i Russland, i Polen, i USA?

Jeg tenker da på det overordnede lovverket, det som skal stemme overens med FN’s vedtak og som skal gjelde for gjeldende rett i alle land?

Og: Fins det andre organisasjoner enn Stefanusstiftelsen som har grepet fatt i saken? Hvorfor hører man i så fall ikke noe om et slikt arbeid i andre relevante fora? Er Stefanusstifelsen ene og alene om å ta opp denne i og for seg horrible nok saken? Og gjøres dette i samforstand med andre (både internasjonale og nasjonale) organisasjoner? Eller skal takken og æren kun tilhøre den tverrkirkelig og synkretistisk baserte stiftelsen Stefanusstiftelsen (Stefanusalliansen)?

Hvilken Gud er det forresten denne stiftelsen misjonerer for? Den nye større guden som alltid er større enn stiftelsen selv, og en gud stiftelsen selv til enhver tid må fylle med sin egen selvproduserte og derfor høymoralske og uangripelig korrekte emosjonelle fortreffelighet, og på stiftelsens egne «universelle» premisser?