En hypermagiker er et menneske med et mer eller mindre bevisst behov - litt utover det vanlige - for å styre og kontrollere andre mennesker og begivenheter på et implisitt - selvforsynende - moralsk eller høyverdig grunnlag. (I psykologisk språkdrakt kalles dette ofte projisering, overføring, kanalisering, sublimering rasjonalisering e l. (Magi i seg selv har ikke noe med psykologi å gjøre, men "med seg selv").
Hypemagikeren er ofte svært oppsatt og innbilt på at «dette» skjer på
en nesten stillferdig, skånsom og sublim måte. Fordi han - i hvert fall på rent formelt "korrekt
emosjonelt grunnlag" er redd for å fornærme, håne og støte. Han gjør det fordi
han er hypermagiker, en slags magiens yppersteprest, en gentleman, en rolle han ofte ikke er
bevisst på at han inntar, så å si ut fra både indre og ytre tvang. Vi skal se
på noen iaktakelser og noen aspekter og vinkler her som gjør seg gjeldende for fler
enn vi kanskje forutsetter.
En hypermagikere er mer til bøyelig enn normalt til å ønske og ville forandre på ting og forhold han mener er ute av balanse; hans rettferdighetsfølelse tilsier at han gjør noe med «misforholdet» og misforholdet kan være både av høyst personlig karakter og overført på samfunnet og da igjerne form av et dypt og ofte hektisk og mer eller mindre vedvarende sosialt engasjement.
En hypermagiker er primært styrt av emosjoner, både
overveldende glade emosjoner og emosjoner som smerter ham i dypet av ham selv. (Det
kan for så vidt komme ut på ett). Emosjoner kan da – like vel - enten bli hans
venn eller has fiende. De kan gi ham lystfølelse eller dyptfølt smerte. I så
fall må han kvitte seg med dem nær sagt med alle midler, og tilsvarende eller "ov erproporsjonalt".
En hypermagiker sosialiserer seg gjerne inn i miljøer som ikke
primært har eller gir seg selv en rasjonelt begrunnet eksistensberettigelse,
men et miljø som prinsippet og i grunnholdning støtter opp om hans emosjoner. - emosjoner som da både foreligger og forekommer for ham - og her nærmer vi oss emosjoner som et magisk reservoar som hypemagikeren både frykter og benytter og som han kan bemektige seg omtrent på samme måte som folk fleste bruker elektrisitet eller andre "medisiner", botemidler eller verktøy. Vi kan si at hypermagikeren reifiserer emosjonene; han gjør dem til for andre usynlige kraftsentra, men like fullt høyst aktive sentra han tillegger i of for seg selvgående agens. Hypermagikeren kan da tillate seg å bruke dette usynlige instrumentet til å manipulere eller overstyre; han bruker da andre personer som middel for å oppnå primært sine egne mål uten større risiko for å bli oppdaget, avslørt og stoppet. Hypemagien som i utgangspunktet er et amoralsk fenomen, blir da brukt umoralsk, kynisk og direkte skadevoldende.
Hypermagikerne benytter seg av et stort spekter av virkemidler eller instrumenter, alt fra forskning til diktning, men den primære drivkraft er ikke bare selvoppholdelse, men et «ustyrlig» behov for dominans. I gamle dager snakket man om tendenser til kverulanteri og påståelighet, kombinert med trekk som kan fremstå og oppfattes som fryktløshet, «manns mot» e l.
Man snakket også om å «stille den ideelle fordring» hvilket betød å stille umulig eller utopiske krav til andre, grupper eller enkeltvis. Felles her er en urokkelig tro på eget selvbildes fortreffelighet; hypermagikeren ser ting andre ikke ser og «benytter» anledningen til å «legge sine egg» eller nøre opp under konflikter. Hypermagikeren kan derfor betraktes som konfliktsøkende, men hans mani eller besettelse kan tilfredsstilles også negativt, ved at hypermagikeren foregir konfliktskyhet.
Sammenligner vi med sinne, vil man oppdage at hypermagikere er like avhengig av sine emosjoner som den sosialt og privat typisk aggressive er avhengig av sitt sinn: Jo mer sint han er – mer eller mindre «dannet»- eller ikke jo større betydning får han. Det sier seg selv at et slikt «livsmønster» har en tendens til å «legge på seg» og man aggregerer sinnet idet man da også gjerne vil «sublimere» og «kanalisere» det hele ut i ideelle virksomheter av ulike slag og i ulike relasjoner.
Hypermagikere gjør seg først og fremt gjeldende ikke i rent private eller intime forhold – selv om disse underliggende er av avgjørende betydning. Hypermagikere faller utenfor definisjoner av f eks psykopati, mens en betegnelse som narsissist er mer sakssvarende. Hypermagikeren er ingen kald morder, men han er ofte en meget selvoppnevnt «god venn» og en "sann og lojal" lagspiller i politikk og kultur.
Men psykopaten ikke bryr seg om hva ndre mener om ham ellers han «ugjerninger», bryr narsissisten seg i aller høyeste grad om hvordan han «oppfattes», for bare på den måten vet han hvordan han lettere kan tilfredsstille sine egne, dypeste behov for «selvbekreftelse» og «forgudning». Begge «typer» kan søke oppmerksomhet for oppmerksomhetens skyld; behovet for beundring er stort og nesten ustyrlig. Det er imidlertid her ikke snakk om «vanlige» lidenskaper», mer eller mindre pyntlige besettelser eller «nevroser»; det er her snakk om ikke bare å gjøre det objektivt sett sanne og rette, men primært å bli oppfattet som om man gjør disse tingene og «har dem i hjertet», vel å merke å ha dem i hjertet ved nettopp ikke å ha noe hjerte å ha det for, egentlig.
Hypermagikere er ofte på nærmest manisk
jakt etter å være moralsk uklanderlig, og her er vi ved en kjerne av problemet
og utfordringen: Før eller senere vil hypermagikeren selv ha bevis for at han
er «god», ja, til og med bedre enn de fleste (aktører i samfunnsdiskursen). Men
når dette viser seg å være vanskelig å oppnå, dvs dette at hans ønske om å bli
forgudet og beundret ikke helt tilfredsstilles, hva gjør "humanisten" og hypermagikeren så? Hva gjør han for å skaffe seg mer energi
og makt for å kunne fortsette med å «være moralsk harm», «moralsk ren» og "moralsk betydningsfull og verdig"?
Jo, han må på avgjørende stadier i sin «utvikling» sørge for
beviser. Det ender med at selv må produserer beviser på at han virkelig er
«god» og har de korrekte emosjoner. Det han gjør da er å transformere et
abstrakt begrep om til fysisk virkelighet; Han mener nå at han er i besittelse
av en substans, en hemmelig og usynlig substans, en virksom kraft som han går
ut fra bare de færreste rundt ham besitter, spesielt de han konkurrer om
oppmerksomhet og anerkjennelse med. Og så skjer det «mirakuløse»: Selve substansen virker nå
hva den nevner, dvs hva hypermagikeren vil den skal «nevne», dvs tilrettelegge
for, skape, forme og produsere. Han får dermed et intenst behov for å lykkes og
den dypere samvittigheten i ham forteller ham kanskje at det han jo bedriver er
magi eller lureri, og det skal man jo ikke bedrive; blir man avslørt, er
spillet over. Han føler seg mer eller mindre plutselig utrygg eller urolig; her
er noe som ikke stemmer. Han går derfor i fornektelse og selvforsvar. Nå kommer så tiden for hevn - i altruismens navn - angrep og undergravingsstrategier. Hvordan best ramme denne
inntrengeren i hypemagikerens godhet?
Hvordan best skjule sin sluhet og etiske forbudte «gjengjeldelsestrang»?(Som ironisk nok kan oppfattes som over all forventning legitim rettferdighetestrang).
Hypermagikeren er nå blitt avhengig av å lure til seg et
offer, samtidig som han forsterker sin gode innsats for spesielt utvalgte eller
nøye for ham selekterte «begunstigede». Han vet mer eller mindre bevisst nå at han kan
gi seg selv tilgang til noe metafysisk, en skjult kraft, en kraft det i
samfunnet er forbudt å snakke om, et totem alle adlyder, fordi man frykter
«gudens vrede».
Hypermagikeren "skjønner" nå at han det dreier seg om en konkret
substans, et «noe» som hverken er «dimensjon», «funksjon av noe annet» eller er
«aspekt» av det større sakskompleks han så oppofrede og selvutslettende har kastet
seg inn i, med de «edleste hensikter» og den meste oppbyggende, pedagogiske
korrekte og samfunnsgagnlige retorikk. Han mener imidlertid at karisma teller
mer enn ord. Han mener at «personlighet» smitter og at han kan skjelne mellom
gode og dårlig personligheter, hvilket jo er en simpel hersketeknikk og en
billig og lett gjennomskuelig rasjonalisering.
Hypermagikeren går under radaren for forsøk på å teste ham
for «personlighetsforstyrrelser» i klinisk sammenheng. Han «består» alle
undersøkelser og analyser. Han lider ikke av angst, han har kanskje hørt om
eksistensielle problemer, dybdeproblemer og spørsmål om meningen med livet e l.
Men han har aldri lattseg gripe av slike
«uromomenter» eller negative tanker. Han kan føle seg truet, på en måte, men
han kan ikke sies å være paranoid. Han vet at folk er lette å lure, ja, at de
ber om bli lurt. Han vet at folk har store vansker med f eks å tro at en prest,
en advokat en lektor eller kirurg kan gjøre noe galt, egentlig. Han vet at folk
ikke liker å tenke på slikt og han forsøker derfor å plassere seg innefor en
eller annen ykreskategori eller kariere eller profesjonell løpebane hvor han
kan finne mest mulig ly for vanskelige personlig «nærgående» anelser,
spekulasjoner og konkrete spørsmål om livsholdninger, tro og overtro etc. Slike
«forhold» er mer enn tertiære; de eksisterer egentlig ikke i «det virkelige»
liv hypermagikeren selv lever og ånder i, og det «paradigme» han er helt
avhengig av og som nå strukturerer ham både i det daglige, og i tillegg langt inn i
«sjelen», og i alle personlige og ikke-personlige relasjoner.
En hypermagiker kan selvsagt bli psykotisk eller hallusinert,
som alle mennesker kan. Men har er ingen klassisk nevrotiker. Han klarer med
stor letthet å holde seg unna institusjonene eller sykehusene, det man i gamle
dager kalte asyler eller psykiatriske avdelinger. Han er ingen dåre, han regnes
faktisk som ganske «smart», enten det er «street-smart» eller «hjemme-smart».
Han kan lett oppfattes som en «snill onkel», men han har definitivt et naturlig
talent for hindre – gjerne i lang tid på forhånd - folk i forsøk på å ville
utnytte ham eller komme for nær inn på ham. Han foretrekker korte samtaler
fremfor lange og mer dypt intenderte samtaler. Han er ofte sportsinteressert,
eller så har han en eller flere andre yndlingshobbier med påfølgende «vennskaper»,
vennskaper som kan utløse de mest påfallende bevis på konkret støtte og
lojalitet, eller vennskaper som viser seg helt uproblematisk i det langsiktige
dagligliv. Hypermagikeren omgir seg ofte med en «dåm» av alvor. Han virker
seriøs; han har lett for å ta omgangstonen. Han glir inn, men han er ingen
«skøyer», eller «stampubens» klovn. Han blafrer imidlertid gjerne med gangbare
vitser som han har nedlagt stor flid for å lese seg opp på og huske. Han er ikke den som kun tar spøk for spøk. Han liker selvsagt å tilhøre
«fiffen», uansett nivå og uansett hierarki. Han liker å være der de fornuftige
valg og mest sannsynlige beregninger foretas og begrunnes. (Korridorer, utvalg, råd - arenaer).Men han vet at
«utdannelse» ikke er alt. Det kreves noe mer; det gjelder gjerne om å "slite seg til posisjoner", gjerne blott ved å være til stede; det gjelder om å få et overtak,
men hvordan får det til? Jo, det er her magien kommer inn. Man må besitte
verktøy som virker, men som må holdes skjult, til og med for ens nærmeste –
totemet er nå i full funksjon, men ikke bare, det må noe ekstra ekstra til: en
substans som ikke er noen substans, en substans som ikke kan måles og veies av
andre enn hypermagikeren selv. Og denne substansen er «gull» og mer verdt enn alt
annet (den er i ferd med å bli hypermagikerens sanne og ene reellt, ikke bare formalt,
nødvendige gud; hypermagiekren identifiserer seg med guddommelighen selv.
Hypermagikeren betrakter «hersketeknikker» som
lettavslørlige og dumme våpen for amatører, selv om han anvender dem selv, så
sant «publiken» bare er dum nok til å la seg forføre. Han besitter en merverdi
og en mer-kraft som er spesifikk bare for ham selv. Han føler seg på en måte
som en «utvalgt» og langt fra «en på dusinet». Han forsøker å innbille folk at
han ikke er så selvhøytidelig eller forfengelig, som det for noen få kan se ut for, men det er nettopp forfengelig
og selvhøytidelig han er, ser man nærmere etter eller går ham litt mer og nærmere inn på
klingen. Han er opptatt av «rettferdighet», i alle former, mest politiske
former. Han snakker gjerne om urettferdige forhold, urettferdig behandling og
skadelige holdninger som skjer langt unna. I nærmiljøet eller i rikspolitikken
går han selvsagt og automatisk inn for større fordeling av godene, mer skatt for de rike eller
priviligerte og fremfor alt: Hypermagikeren angriper all rasisme, alle
rasister. Han går aktivt inn i debatter og støtter de han på forhånd har
bestemt seg for er «den svake parten», selv om denne ikke ber om magikerens
støtte og heller ikke trenger å be om hans støtte.
Hypemagikeren bunner ikke i «usikkerhet» eller triviell frustrasjon, men i «sitringen» eller i «rusopplevelsen», og dette at han får en tenning som fører ham inn i stadig dypere toleranse eller avhengighet av «substansen» han har satt all sin lit til og som han nå søker hjelp hos i «all nød».
Substansen understøtter det maktbegjæret som fyller ham, han føler en slags overbegeistring over at tingene går ham i hans fravær og at han får de bekreftelser han trenger, både fra ofrene og de begunstigede. Han reagerer ofte bare på helt konkrete A-4-spørsmål og gir like sjelden kokrete svar; han vet imildelertid alltid hva og hvem som har skylda, strukturer eller mennesker, systemer eller personer. Men i «bakhodet» synger substansens og sirenes klagesang, en sang som drar ham liksom oppover mot høydene, mot oversikten og den dype - gjerne oceaniske -innsikten.
I sum bidrar
dette til å øke selvsikkerheten og gjøre selvbildet mer fortreffelig, lødig og
- beundringsverdig. Han blir og opplever seg som mer og mer moralsk
ulastelig. Han vet hva korrekte emosjoner er og han vet at han besitter dem i
massevis, ja, mer enn han egentlig trenger. Han må derfor overøse saken og de
lojale med forsikringer om at de er på rett vei og at «de andre» bare blir mer
og mer foraktelige og villfarne, ja, ondsinnede. Han har et forråd han øser av:
Han blir betraktet som raus, tillitsfull, innsiktsrik, nobel og «skarp». Han
omgir seg gladlig med titler, spesielt vitenskapelige titler eller andre høyt
verdsatte akademiske titler og selvsagt har han ditto venner og fagfeller. Og
dette er alt virkelig og sant, for ham, han bedrar på ingen måte hverken seg
selv eller andre, mener han. Og egentlig er det veldig få som kan «ta» ham på
dette. Han får fortsette, ufortrødent, i den gode saks tjeneste. Substansen får
virke i bakgrunnen, i det skjulte. Substansen bestemmer så strategien. Det går
teknikk i det. Sier han og gjør han A, skjer B, gang på gang. Han oppfatter det
som en naturlov og den virker klokketro.
Hypermagikeren befinner seg nå på et stadium hvor han har
maktet å skape konkret realitet av en illusjon, med magien som hjelp, det «tryllemiddel»
ingen vet hva er og derfor heller ingen hverken kan eller tør nevne. «Man» trøster seg med at vitenskap vil løse de fleste problemer
og at de kan avdekkes og behandles av vitenskapen – på en trygg og betryggende
måte og med full lovlige teknikker, medisiner og behandlinger av ulike slag.
Til og med alternativ medisin, gis en sjanse, og den skal derfor ikke
foraktes. Også den skal beskyttes, i toleransen og liberalitetens navn.
Hypermagikeren vet at han sitter på sin egen medisin; om han
ikke kaller det sin magi, så er den i hvert fall en kraft, en kraft han kan
råde og forføye over. Han kan stjele kraft fra noen, mens han tilfører andre
kraften fra samme kilde og utspring, som han i utgangspunktet gjerne vil tro er
ham selv og hans «fabelaktige» og overlegne evner. Hen besitter dermed et
fortrinn han er livredd for å miste. Han er livredd for å bli avslørt og dette
er alt annet en eksistensiell angst: Det er heller forbryterens frykt for å bli
oppdaget og dømt.
Hypermagikeren ser seg selv som en stor og fantasifull og
vellykket eget-og-andres-livsforfatter. Han innehar selv de viktigste rollene i spillet. Han er
plottets skaper, mester og endemål. For så vidt er hypermagikeren full av innlevelse og
medfølelse, ja, empati og dette er noe andre biter seg merke i og lar seg merke
av. De velger ham gjerne inn i styre og stell for selv å kunne slippe byrdene,
pliktene og ansvaret, og kjedeligheten og det banale, og da med den beste samvittighet: Man kjemper da for det gode!
Men ett mangler i plottet og selve stykket: Substansen som holder det hele oppe og i hop. Og substansen inngår ikke i noen «legemiddelkatalog». Den og dens oppskrift finnes bare i hypemagikerens konsepter, konsepter som ikke er konsepter, men substansdrevet kraft. Substansen har en helt egen agens, den virker, selv om «årsaksrekkene» simpelt hen ikke lar seg isolere eller bestemme, hverken i praksis eller teori, (slik forholdene og blindheten nå engang utfolder seg og er i dag). Magien, substansen og agensen transcenderer alt detektivarbeide. For så vidt kan den sies å ikke eksistere. Samtidig ser vi «effekten» av den, akkurat som vi ser effekten av en god spenningsroman. Man ser at den virker, men vet ikke helt hvordan eller hvorfor. Og man bryr seg ikke om å stille spørsmål om det kan være noe reelt magisk i luften og spenningen.
Det som kan utelukkes er, at kraften, som får romanen til å
virke, er metafysisk i sin karakter og i sitt vesen; den eksisterer metafysisk,
akkurat som substansen og magien gjør, - det er ikke til å komme fra. Man «har
klart» å «reifisere substansen», magien og agensen: Man har gjort dem
til en treenighet som i en form og på den ene side fremtrer som en kald og
kraftløs statue eller husgud og på den annen side som virker som selve det
magiske sentralpunkt – i hypermagikerens konseptunivers - som holder «det hele
sammen» og som egentlig forklarer alt, uten å røpe noe som helst. A like vel:
Magien virker oppkvikkende, oppklarende og vidunderlig. Den bringer en «ut av
en selv», som om en var i en absolutt herlig ekstase. Når så ekstasen
svinner for en tid, skapes det indre spenninger med behov for ny utløsing.
Hypermagikeren er nå inne i en ond sirkel som – for ham og andre - simpelt hen - ikke kan være ond. Han må derfor kompenserer ved å bli «mer god». Han blir derfor mer dristig. Og nådeløs. Ingen skal være så god som jeg. «De onde» må ryddes unna så pent og pyntelig som mulig. For å lykkes, må hypemagikeren imidlertid betale en høy pris. Han må betale dyrt for den gunst han så gjenre vil skjenke og som han så sårt trenger å søke hos de svake av alle typer og fasonger som han har utvalgt seg og som han forsvarer og som han så gjerne vil «ofre alt for» og vil hjelpe fremfor noen og nær sagt overalt. Han kan ikke bare risikere utmattelse, men også etterlate seg ofre nær sagt i alle leire. I sitt hovmod har han skapt seg fiender for livet i håp om få i hvert noen venner. Fiender som han i sitt innerste vet vil stå ham etter livet, hvis de kan. Samtidig vil svært få betakke seg for den innynding og de hjelpetjenester i godhetens navn hypermagikeren som godhetsposør og godhetsapostel har skjenket dem. Det hjelper ham ikke lenger å ha de korrekte emosjoner; han kan ikke lenger trylle dem frem på egne premisser; han har ikke lenger definisjonsmakten. Desto mer går han inn i «hobbypsykologisk» fornektelse, i bortforklaringer og rasjonaliseringer.
Tiden for den store fornedrelse og konfrontasjonen mot sannheten er kommet - vil hypemagikeren slippe unna? Er han trygg nok på seg selv, selvsikker nok til å stå for en konfrontasjon med realitetene? Kan han ha håp om å la magien fare og fri seg – helt – fra den?
Vel, det kommer ikke an på eventuelle kognitive evner, på
målbar kreativitet. Men: Magien transcenderer og trumfer alt slikt, før man gjennomskuer tingene og inviterer til nye ball.
Det er bare å slå seg med tålmodighet og vente og se på hvor
alt dette fører oss, lenger ut av eller lenger inn i labyrinten, eller inn i et
nytt paktsforhold med den judeokristne Gud som foraktet alt av magi og som
serverte oss et livsgrunnlag vi kunne bygge på, og som skapte Vesten uten
gjennom magiens og hypermagikerens korrekte emosjoner, godhet og magiske hjelp.
Vi skal ikke forakte emosjoner, men magi. Et rett forhold til sanne og autentiske
emosjoner kommer til å bli mer livsviktige og helsebringende mer enn noen sinne
og fremover inn i det ukjente.
Noen tegn i tiden: Vi skal be om unnskyldning for egenskaper
vi ikke har tilegnet oss fra miljøet eller den kultur man har, eller den farge
man har og hvilket kjønn man har. De «pride» skal være stolte; de er verdens
lys og jorden salt. Og: Vi skal være glade for at vi har tiggerne hos oss,
hvilket kan utlegges slik: Vi skal være glade, men vi har tiggere blant oss.
Noen hypermagikere har hørt om «synd», et begrep de ikke liker og «tar avstand fra». Hører de f eks at noen sier: «hvis vi tror at vi ikke har syndet», så kan de godt slutte seg til setningen som et uttrykk for et konsept, men uten at det gjelder ham spesielt. (NB: bibelverset oversettes litt ulikt: «Sier vi at vi ikke har synd» eller «sier vi at vi ikke har syndet», 1 Joh 1. 8).
Hypermagikerens nette ordkunst
flommer da over: Riktig nok kan jeg si at jeg har «syndet», men det du sier,
som står i Bibelen, betyr ikke at jeg er en «synder nå», vil han si. Jeg har
riktig nok syndet, f eks i går eller for ti år siden, men det betyr ikke at jeg
må anse meg for å være en synder akkurat her og nå, mener han bestemt og
fullstendig overbevist. For det er det apostelen sa og virkelig mente da han
skreiv sin epistel, vil han mene. Hypermagikeren
kan typisk være svært overbevist om dette. Han vil protesterer hvis noen
protesterer og han vil kunne si: Jeg har de korrekte emosjoner her og nå og vil
ha dem for all fremtid. Jeg kan rett og slett ikke ha de ukorrekte følelser
eller emosjoner; det strider mot min natur og den kraft som virker i meg … (Han
vil sjelden være klar over at det er "magisk kraft" han snakker om, tenker og forliter seg på.
Hvis han er klar over det, vil han tenke seg nøye om før han forteller noen om
at det i virkeligheten er magi alt dreier seg om).
Hypermagiens trosbekjennelse røper seg i følgende setninger
som han tror fullt og fast på, fordi han ikke kan forestille seg at det kan
være annerledes og fordi han selv mener at han er sterkt i troen:
Jeg tror i mitt hjerte at jeg er utstyrt med en kraft (eller en magi) som hjelper meg og styrker meg i all nød. Utenfor denne makten eller dette energifeltet, er jeg intet, ja, intet finnes egentlig bare i dette, at det ikke finnes annet enn denne kraften og makten …
Kraften hersker over mitt liv, jeg er ikke naiv, men ydmyk.
Kraften går foran meg og viser vei. Jeg tilhører makten og æren. Den er naturlig min. I den lever jeg og beveger meg – i en veldig kraftmaskin. I den har jeg liv, energi og styrke. Jeg takler umulige oppgaver i Kraften.
Kraftens liv er i meg, dens natur. Kraften flyter gjennom mitt indre menneske. Jeg er som født på ny. Kraftens «ord» er i meg. I den grad jeg «praktiserer» det, er ordet i meg. Jeg lar det få fritt utløp i meg. Jeg lar det dominere meg. Kraften er på innsiden av meg. Jeg er en ny skapning. Jeg besitter kraftens dyktighet. Jeg tar på meg kraftens liv og natur. Jeg lar mitt nye menneske dominere mitt ytre menneske.
Jeg er kraftens verk. Den har gjort meg til en ny skapning.
Kraften frigjør meg fra synden. Jeg sier aldri: Jeg er så syk og svak og
uverdig … Kraften har gjort oss rettferdige. Den gjorde det. Hvem kan si mot
det? Hvor er beviset? Det er ingen fordømmelse for meg. Kraften er min
forløsning, min helliggjørelse. Jeg kan herske som en konge, jeg kan motta
overflod. Kraften gir meg frihet. Jeg er fri fra «lovens» forbannelse. Kraften
helbreder meg; Jeg vil at du tar imot litt av denne kraften gjennom meg. Du må
tro på meg; jeg kjenner kraften. Jeg vet hva den kan utrette. Du må stå imot
alle som ikke har de korrekte emosjonene. Kraften er større enn vantroen, den
er større enn en den sykdom som består i å ha dårlige eller uakseptable emosjoner.
Bekjenner du deg til Kraften, vil den virke på dine vegne, ikke bare på mine
vegne. Jeg kan virke på dine vegne. Deler av min kraft kan bli en del av deg.
Sammen skal vi seire. Si aldri at du er «beseiret». Du vil før eller siden bli
det du bekjenner. Du vil aldri bli redd og alltid møte livet uten frykt. Vi kan
gjøre alt gjennom kraften. Dine behov er allerede tilfredsstilt. Dine krav etterkommet.
Noen eksempler fra praksis i den offentlige diskurs, kan kanskje belyse litt av hva alt dette dreier seg om:
Man skal be om unnskyldning for medfødte egenskaper: hvithet, vestlighet, mannlighet. Resett
«Dere er jordens salt.» «Dere er lys!» Hun gratulerte dem: «Happy Pride! Dere er salige. Vær stolte! La oss oppmuntre hverandre til stolthet.» Jon Kvalbein om bla biskop Veiteberg i Oslo. Og se denne fra Verdidebatt:
Tiggerne er en gave til oss Aftenposten
Se vår artikkel om puppetmasters og master manipulators her – med linker innlagt.
Se også denne: http://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar