Mitt utgangspunkt: For mitt anliggende i
det følgende innebærer religion essensielt tenkemåter og tankeforutsetninger
forankret i svaret på – de praktiske - spørsmålene rundt «det mest fundamentale»:
Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Og hvor skal jeg?
Eller bedre: Hvem er vi? Hvor kommer vi
fra? Og hvor skal vi? (Jeg snakker ikke om påsketurister på fjellet en solskinnsdag).
Hva er f eks et foster? Hvor kommer det
fra? Hvor skal det? (Dette er selve det pregnante spørsmålet, eller bør være
det, i dag. Men få våger å stille dette sprømålet. Vi kaller tross alt et barn et barn. Det er et intetkjønn og derfor forkastelig?).
For meg gir den såkalte «mystery clause»
(se under) ingen veiledning, intet svar, hverken på rent moralske problemer
eller på eksistensiell problemer. Den gir kanskje individer en trøst og
mulighet for selv å ta ansvar, men alle er ikke individer stilt overfor de fundamentale
spørsmålene.
«Claus’en» lyder som følger:
«Vår lov gir grunnlovsbeskyttet rett til å
treffe personlige valg hva angår ekteskap, forplantning (procreation),
familierelasjon, barneoppdragelse og utdannelse … for disse forhold angår de
mest personlige og intime valg et menneske kan gjøre i sin livstid, valg som
angår personenes verdighet og selvstendighet (autonomi) og som står sentralt i
forhold til den frihet som beskyttes i Det 14. grunnlovstillegg.
I hjertet av denne frihet er retten til å
definere ens egen oppfattelse av selve eksistensen og universet, og deres
mening og selve mysteriet (i og bak) menneskelivet. Trosforestillinger rundt
disse tingene kan ikke avgjøre hva en person er hvis de skulle være formet av
Staten og under dens tvang.» (Formulert av Judge Kennedy).
Mitt utgangspunkt her er altså at man ikke
finner svar på «det mest fundamentale» ved ensidig å vektlegge og velge etisk introspeksjon
eller ved en ensidig utadvendt eller snever ekstrovert holdning eller
orientering som utgangspunkt for det vi kan kalle allmennmoralen.
Og: Vi finner ikke de beste svarene på «det
mest fundamentale» hverken i «gnostisisme» eller i meditasjon som f eks i Yoga
e l eller i den rendyrkede mystisisme. (En annen ting er at man kan lære mye av
å studere Kabbala og «Eneagrammet», f eks).
Man finner heller ikke svarene ensidig i
det rent overflatiske forhold til ritualer og praksiser som sådanne, eller i rigide
dogmer og læresetninger, (med unntak av de kristne trosbekjennelsene som kalles
"trosregelen»). Noen vil finne det svært tilfredsstillende å underkaste
seg et religiøst regime og se det som selv målet i livet å leve på og under kommando,
av noen eller noe man vitterlig elsker, men dette er ikke mitt tema her).
Vi finner heller intet tilfredsstillende
svar i sosiologien, antropologien eller psykologien, ja, heller ikke i dagens
filosofi eller religionsvitenskap.
For å kunne nærme oss svaret på «det mest
fundamentale», må vi åpne opp for en ny og frisk innstilling og en ny og bedre
fundert holdning til det som i dag mangler i vår tilnærming til sprømålene
omkring «det mest fundamentale».
Vi må med andre ord begynne å reorientere
oss og begynne å stille spørsmålene om «det fundamentale» via en ny måte, ved
blant annet å se på muligheten for at juss og religion eller gudstro – som mental
grunnlov, begge ikke-statisk kombinert -
kan gjøre oss både mer »åndelig redelige og romsligere»» og mer realistiske i
forhold til det rent sekulære på samme tid. Vi må åpne oss for en ny «hellighet»,
men samtidig takke for den sekulære og gudløse profanitet som til nå altfor
lenge har statuert paradigmene eller de
allment virkende hegemoniske og selvpåførte tenkeforutsetningene.
Det vil komme en prosess i dette som vil overskride
de innsikter som ligger i teoriene om det som kalles Livssyn og som orienterer
seg – akademisk - primært mot
menneskeoppfatninger, virkelighetsoppfatninger som sådanne, og verdi og
menneskesyn generelt.
I seg selv gir ikke Livssynet noen
forløsning eller forsoning med «det mest fundamentale, (som er noe annet og mer
enn bare Tillch’s «dypeste anliggende», i og med at Paul Tillich så å si stanser inne i hodet på oss mennesker.
Han gjør «det dypeste anliggende» - ultimate
concern - til et fengsel i psyken og hvor ingen egentlig har noe håp om å
unnslippe.
Tillich kan – uten bevisst hensikt - stimulere
til mer solipsisme, der den fins, og ikke mindre. Min egen tilnærming går
«dypere» ved å fundamentere spørsmålene og svarene i det som konstituerer
relasjonene i forhold til et indre og
et ytre som med nødvendighet står i
et kontinuerlig og fullstendig uanstrengt dynamisk forhold til hverandre.
Dette dreier seg selvsagt da mer om
tankeforutsetninger enn om «abstrakte» læresetninger og spekulasjoner. Det
dreier seg om en supplering eller – forhåpentlig - mild forandring til det
bedre av noe primært konstituerende både inter-
intra- og extra-konstituelt eller
transcendentalt, både for tanke, følelse og hjerte, sett i den store sosiale
sammenhengen – den juridico-religico
sammenhengen, og ikke bare den juridiske eller religiøse akademiske sammenhengen
hver for seg eller separat, og derfor grunnleggende ikke-ønsket segmentert eller
appartimentalt og delt.
Vi er på utkikk etter mer ontologi og mer
metafysikk for å kunne oppnå mer og bedre sofrosyne
og episteme, med andre ord: Med mer virkelighet og helhet, dypere kunnskap,
bredere horisont, et bedre kompass, en bedre og mer dristig, men ikke
dumdristig dømmekraft og dygder basert på mer innsikt og større fleksibilitet,
glede og kreativitet. Kort sagt: Flere og bedre forutsetninger for å kunne søke
og realisere lykken for oss selv og alle andre på en annen og mer
tilfredsstillende, og realistisk og frodig, måte. Vi etterlyser en moderne
ikkemystisk forståelse av og tilnærming til en
kvalitativ ny coincidentia
oppositureum.
Vi må på en måte må lære oss å tilegne oss virkeligheten
or relasjonene på nytt, vi må gjenerobre en «disiplin» vi har glemt og til nå
undertrykt eller fortrengt i Vesten i dag. Det må skapes et nytt paradigme i,
over, under og mellom oss, et paradigme som nok vil gjøre seg gjeldende med
stadig større styrke og kraft fremover, helt uavhengig av mine, private
filosoferinger og «fromme ønsker» om en nye innstilling til menneskene og
verden.
Jeg tror det nye vil demre like
forbløffende lett som nå et barn plutselig en dag oppdager at bokstaver kan
omformes til ord, at helheten i språket generelt er større enn enkeltdelene,
dvs bokstavene og ordene hver for seg.
Det kan også sammenlignes med den kostelige
erfaring man gjør seg når man kanskje plutselig en dag oppdager – kall det ved
Guds nåde – at Gud faktisk eksisterer og at han må eksistere og - at Gud ikke kan annet, så å si. Det er da man kan
si Amen og begynne å tro i den «barnlige tro», som mange tror, at troen er en
uforbeholden gave fra Gud selv. (Se litt om Barth under).
Jeg har i grunnen skrevet mye om dette
allerede her på bloggen, men det kan ikke skade å skrive mer om det, snarer
tvert imot. Man lærer som man skriver, bør det vel hete. Jeg trenger selv
stadig nytt påfyll av vinkler og tilnærminger til alt dette, som jeg dessuten
etter hvert har begynt å se og oppleve som et grunnleggende hovedprosjekt i alt
jeg forsøker å formidle. Jeg legger derfor her ved noen lenker til andre
artikler her på bloggen, som bakgrunnsstoff:
Det følgende er ment å slå an en tone, og å
henge opp et noe lappet bakgrunnsteppe for de faglig uinnvidde:
Antrolpologene setter seg for å
beskrive religiøs tro og praksis slik de finner dem – foreliggende – i
eksisterende samfunn. Religion hjelper til å forene folk i en delt erfaring og
forklaringen av denne.
Religion
leverer et mønster som beskriver handlinger som en reaksjon på livets
omskifteligheter og tilskikkelser.
Sosiologene fokuserer på den sosial
dimensjonen av fenomenet religion og ser å den som en måte menneskene kan komme
til enighet om hvordan man skal «se» på verden. Den gir individene en følelse
av mening og formål.
Historikerne beskriver religionene som
et resultat av «troer». Teologene retter oppmerksomheten mot troen selv og om
hvorvidt disse er sanne eller falske og hvordan folk reagerer på troene.
Teologi som
begrep dreier seg vanlig vis om studiet av en egen religion. Interessen går på
doktriner eller læresetninger som utledes av visse skrifter og hvordan disse
kan appliseres på ordinære handlinger – etikk – og på handlinger som ordner
selve tilbedelsen og den former – liturgi. Teologi innebærer en studie fra
innsiden og den forutsetter at troen er sann. Den springer alltid ut av en
tradisjon.
Den lærde
tilnærming til religion er mer nøytral og distansert. Den er gjerne objektiv
eller vitenskapelig. Men det er fullt mulig med inderlig tro og vitenskapelig
avstand. De ulike innfallsvinklene er ikke gjensidig utelukkende.
Reduksjonisme
innebærer at man forsøker å forklare det hele – eller enkeltdelene - ut fra en
teori, i prinsippet noe annet enn hva som er tingen eller fenoments principium selv. Religion er «ikke noe
annet enn» økonomisk, seksuell eller evolusjonært betinget osv.
Antropologien
forholder seg til religion som et uttrykk for en menneskelig handling som er
lik enhver annen handling.
Noen har
hevdet at religionens betydning vil avta i betydning etter hvert som
vitenskapen utviklet seg. Se
om liberalteologien og Den norske kirke her
Funksjonalismen
spurte ikke hvordan religionene hadde utviklet seg i historien; antropologien
spurte etter hvilken funksjon religionen hadde hatt og har. E E Evans-Pritchard, d 1942, sa at
«religion er hva religionen gjør».
Malinowski trodde at det fantes
vitenskapelig lover i en kultur og at disse lovene kunne appliseres på
religion. Han forklarte at magi ble sett på som både nyttig og nødvendig siden
den kunne bringe en mann frem til lederskap i krisesituasjoner. Den muliggjorde
handlinger som kunne forhindre kaos. Religion sammen med magien ble det lim som
holdt samfunnet sammen; de tilfredsstilte behovet for å kunne overleve. Magien
ga et mentalt svar på folks frykt.
Fra etter WW2
har antropologien konsentrert seg om hvilken rolle religionen har hatt som
uttrykk for visse ideers struktur, for verdi generelt og troers betydning for
samfunn.
Antropologer
studerte forholdet mellom ulike trosretninger og dogmer. De var interessert i
hvordan folk argumenterte og hvordan de organiserte seg og i religionens indre,
logiske mønster.
Psykologien
tok utgangspunkt i det menneskets sinn, dets psyke. Sigmund Freud trakk mye på
evolusjonær antropologi. Hans anliggende var først og frem å vise hvordan
underliggende krefter i sinnet, basert på en slags seksuell energi han kalte
libido, en energi han tilskrev en gudelignende tendens med utspring i forholdet
mellom barnet og dets menneskelige far. Han ment at religionen eller gudstro
ikke lenger hadde noen nytte for menneskene.
Feuerbach, d 1872, hevdet at utsagn om
Gud egentlig måtte betraktes eller behandles som utsagn om mennesket selv, at
de var projeksjoner. Mennesket hadde
konstruert ideer om Gud og ser på disse konstruksjonene som om de hadde en
virkelighet i seg selv. Religion eller gudstro kan dermed ses på en vei bort
fra sannheten.
Marx lot seg
influere sterkt av Feuerbach.
Psykologen
William James hadde et mer positivt syn på religion. Han skilte mellom sunn og
syk religion. Religionens verdi lå i at den kunne få mennesket til å leve et
positivt og modig liv. Religion handler egentlig om at det er noe galt att med
oss og om hvordan man kan råde bot på dette. Religionen hjelper oss til å
akseptere og avhjelpe oss selv og våre livsvilkår. Religionen ble ikke ansett
for å være en illusjon av James.
Sosiologen Emile Durkheim, d 1917, så heller ikke
religion som et villende produkt av hjernen – hjernespinn - eller sinnet selv.
Han var overbevist om «det var noe virkelig i religionene» og at religionen
ikke bedro menneskene. Det som imidlertid påvirker religionene er samfunnet
selv, ikke bare «skriftene» selv. Religion er den menneskelig aktivitet som
egentlig snakker om samfunnet når man snakker om Gud. Samfunnet er så viktig
for oss at det kan erstatte Gud. Religionen er nødvendig for at samfunnet kan
henge sammen ikke minst som et moralsk samfunn.
Også Max Weber, d 1920, så «med bide øyne»
på religion, i motsetning til mange av forgjengerne. Han så en sammenheng
mellom protestantismen og særlig kalvinismen som en slags katalysator for
rasjonell adferd og tenkning og tilskrev dette bl a læren om predestinasjonen,
(en lære katolisismen ikke forfektet som bærende eller avgjørende hverken for
den verdslige eller himmelske salighet). I predestinasjonen lå en oppfordring
til å følge sitt guddomsgitte kall, et kall til handling og forkynning opp mot
livets sekularitet. Det var primært i de protestantiske områdene man så
utvikling av vitenskap, handel og industri, mente Weber, som er blitt
kritisert, bl a Rodney Stark og mange andre. Weber var en anti-dote til Marx’ syn på religionen som et sløvende opium for
folket.
Et litt
smalere perspektiv på religion enn det som er skissert over, ble etter hvert
utover på 1900-tallet svært populært, i og med den fenomenologiske tilnærmingen
til religion. Her fokuserer man ikke først og frem på religion som en funksjon
eller som et historisk fenomen; studiet konsentrer seg om å klassifisere
eksisterende fenomen knyttet til religiøse tradisjoner i form av f eks
håndfaste objekter, ritualer, og – følelser. Fenomenologer forsøker så på
individuelt grunnlag å finne essensen i disse tingene og relasjonene og på å
studere hvordan disse påvirker mennesket.
For Gerardus van der Leeuw, d 1950,
utgjorde «størrelser» som makt eller kraft den underliggende essens i all
religion. Det viktige spørsmålet dreier seg om menneskets forhold til makt som
sådan og Leeuw beskriver mange måter mennesket forholder seg på i forhold til
makt eller til «maktkreftene». Frelse oppnås der man tar maktens kilde så å si
i besittelse og bruk.
Fenomenologene
tar ikke mål av seg selv til observere eller registrere religiøse erfaringer
som sådan, han retter sin interesse mot følgene av slike erfaringer. Det kan
derfor sies at fenomenologien ikke kan ta stilling til sannhegsgehalten i
religionene og de erfaringer som springer ut av dem.
Marcia Eliade, f 1907, fokuserte på
ideen om og forholdet til «det hellige». Hvordan og hvorfor blir dette et
viktig fenomen for menneskene? Eliade tar bl a for seg Jesus Kristus som han
betrakter som en suprem hierofani
hvor det som vanlig vis tilhører en verden totalt forskjellig fra vår egen,
manifisterer seg som nettopp «noe» som tilhører vår verden, dvs vår menneskelig
natur. Eliade etterlyste et nytt og frisk forhold til «det hellige» innenfor
det materielle.
Interessen
for «det hellige» kom også i fokus for Rudolf
Otto, 1869-1937. Han er mest kjent for «The Idea of the Holy hvor han påsto
at det essensielle i all religion er å finne i det mageestiske spenningsfeltet
mellom age og frykt nettopp for Det hellige. Eliades vinkel synes å forutsette
en guddom eller en suprarasjonal eller supranatural eksistens og han er blitt
beskyldt for promotere religion i stedet for bare å beskrive den. Mot en slik
anklage kan fenomenologer innvende at man forsøker å unngå «reduksjonisme» og
beskyldninger om ikke å ta religiøse erfaring på fullt alvor.
Otto
understreket viktigheten av umiddelbare, ikkerasjonelle erfaringer hvis man vil
oppnå et realistisk forhold til religionens vesen, essens eller natur.
«Religion er
den mentale tilstand som setter mennesket i stand til å «erkjenne» det
Uendelige under ulik navnsetting». Dette sa Friedrich Max Müller i 1888. Han fokuserte på å spore opp
utviklingen av de ulike navn man setter på Gud. Studiet av religion ble slik
sett et studium av språket. Müller påpeker at bekrivelsen av et fenomen faktisk
blir selve fenomenets navn. Det er som om mennesket glemmer at det har satt et
navn på slike fenomener og at det så tillegger navnet eller betegnelsen, kan vi
si, en kraft eller en realitet i seg selv.
Og for ikke
å glemme, før vi går videre: Edward
Burnett Tylor, d 1917: Han formulerte «animisme-teorien». Det primitive
menneskets transer og drømmer fikk det til å anta at det fantes en adskilt
sjel, anima, ikke bare i ham selv,
men også i planter og dyr, og av dette fulgte troen på at sjelene faktisk
overlever døden, hvorpå gudstro dermed nærmest følger av seg selv. Spor av
denne forståelsen følger oss nok til denne dag. Selv mener jeg å se at det
moderne mennesket så langt fra å ha kvittet seg alle former for «magi», faktisk
i større grad enn mange vil tro nettopp av magi – som tanke-og
føleforutsetninger, jfr mon teori om hypermagi og hypermagikere, se lenker. Mange
tror i dag at «vi» er fri fra all magi og alt det magiske, men de må tro om
igjen. At vi fremdeles tyr til magi, er et rop om hjelp. Vi trenger imidlertid
ikke noen ny religion; vi finner den beste like om hjørnet, eller rett foran oss,
hvis vi bare hadde maktet å se og huske vårt utspring. Vårt sekulariserte og
profan-dikterte samfunn av i dag har en religion i dag som lar ubevisste
magiske forstilling forme de tanker og holdninger vi opererer ut fra, og i og
med. Det ble for ikke lenge siden hevdet – fra religionsfaglig hold – at magi
er religion i revers og at vi måtte være nøye med å skille nettopp mellom magi
og religion. Faktum er at vi i dag har et helt ubevisst forhold til magi. Denne
relasjonen vil jeg tro representerer en mye større fare for oss i forhold til
magi, fordi vi ikke ser hvilke magiske krefter som virkelig er på gang, i
motsetning til «de primitive», som jo tross alt nettopp hadde et meget bevisst
forhold til magien og dens krefter, selv om de ikke kunne forklare alt.
Det
eksisterer i dag en underliggende, ubearbeidet, men like vel slumrende og
derfor allerede en høyst aktiv tro på at det finnes en usynlig, men like fullt høyintense
kraft som driver frem enten det gode eller det onde i oss, spesielt det onde, i
de andre, mye mer enn i oss selv og dette er en abstrakt makt; den lar seg
derfor ikke så lett «isolere» eller måle, som en substans, en væske eller
størrelse, men den er, tror vi, likevel til stede, både som noe som fascinerer
og frastøter. (Å være tvetydig eller ambivalent anses i visse kretser for å
være et bevis på å «ha» et edelt og unikt fromt eller dydig fortrinn).Vi
forutsetter at den er virkende og at den er så farlig at det er best å befinne
seg på den riktige siden overfor og i møte med den, uansett hvor abstrakt og
vag, eller helt usynlig, den er. Den står til bruk for den som tør eller den som
er så hovmodig at han tror han kan overliste den, eller kontrollere den for
egen vinnings skyld, og for å kunne skinne og skilte med den, som når triumferende
posører forsøker å overbevise en hel befolkning om sin egen, overlegne og «evige»
godhet, en «egenskap» som fremstilles som uangripelig.
Forsøk på å
gjennomskue et slikt skuespill, blir tatt for å være blodige fornærmelser, til
og med på andres vegne, selv om de man irrasjonelt og uten saklig grunn gjør til fornærmede, og som aldri har
uttrykt noe ønske om å bli ansett som fornærmet og i behov av beskyttelse i det
hele tatt. Da står de selvpåført fornærmede – hypermagikerne - med begge beina i langt og tung inne i den
fortryllende magien og den tilsynelatende så overvinnelige atmosfære de da tro
de befinner seg i, uten at de aner noe om dette selv, fordi deres hovmod
skygger for solen, for å si det med en floskel, spesielt ment for de jeg kaller
hypermagikere. (Hos disse, typisk
sett, er magien så å si blitt uhelbredelig integrert i deres selvdefinert unike
individuering, en individuering som dermed er svært
mangelfull, for ikke å si: katastrofalt selbedragersk på lenger sikt). Hypermagikerne
ser ikke at de har gjort seg helt avhengig av en tryllestav de bruker, et
instrument som de ironisk og paradoksalt nok forutsetter er ikke-eksisterende. Som
de primitive magikere under andre himmelstrøk, som vi som moderne og
vitenskapstro anti-magikere, ser ned på, benytter hypermagikeren seg da nå her
i dag og på våre breddegrader av en tro på mana,
en kraft som alt annet avhenger av, skal man nå sine «edle» mål, gjerne også
forkledd i den smukkeste av alle ideologier.
I de siste
50-60 årene – minst - har religionsforskningen vært mer interessert i å
integrere forskningen i en mer sammensatt tilnærming og hvor man da fokuserer
på inter-relasjonen mellom mennesket og miljøet. Man interesserer seg for
religionens «mening» mer enn «betydning» i f eks form av etymologiske studier.
Det interessante finnes i hva religion eventuelt «gjør» med og for mennesket
heller enn i det historiske og «rent» språklige perspektivet. Man studerer kommunikasjon
mellom grupper, populasjoner og mennesker. Man finner ut av hva og hvorfor det
oppstår forandringer i måter man tror og erfarer ting og forhold på og hvordan
og hvorfor nye perspektiver oppstår, eller kan oppstå. Religion per se oppfattes med andre ord som mer
dynamisk enn rent statisk og noe gitt en gang for alle. Dette innvarsler så en
relativisme som i dag gjennomsyrer det meste både hva angår politikk, religion
og vitenskap.
Ninian Smart sier: «Ingen kan forså
mennesket uten å forstå hva mennesket tror på – religion har gjennomsyret
menneskelivet helt fra de tidligste og uminnelige tider».
De fleste
tenker vel i dag på kristendommen som en religion blant flere, færre tenker vel
å kristendommen som selve Religionen eller som religion per se. En av de
teologer som sterkest har angrepet synet på kristendommen som religion, var teologen
Karl Barth, som tvert imot hevdet at
kristendommen var religionens sluttpunkt, selve opphøret av all religion. Han
beskrev religion som et forsøk fra menneskets side på å tilbe Gud adskilt fra
Guds selvåpenbaring. Gud og Guds karakter og vilje kan ifølge Barth ikke forstås
ut fra rent menneskelige idéer eller forestillinger om ham, slik de såkalte liberalteologene som dominerte teologien
fra 1800-tallet av. Han kunne likevel påstå at kristendommen rett forstått var
den eneste absolutt sanne religion, den religion som ville avløse alle (andre) religioner.
Det kan være
verdt å gjengi hva Per Lønning skrev om Barth’s religionsforståelse eller
teologi i 1929:
Som teologer
skal vi tale om Gud. Vi er imidlertid mennesker og kan dermed ikke tale om Gud.
Vi skal … vite om begge deler, og nettopp den måten gi Gud æren.
… Barth er
(altså) opptatt av å kombinere de to, nemlig ved å tale om Gud i bibelske
vendinger samtidig som det står klart at denne talen peker uendelig ut over
ordene selv. Barths dialektiske teologi
sier med andre ord både ja og nei på én gang. Senere i livet la Barth den
tradisjonelle dogmatiske «ortodoksi» bak seg. (s 80 i Kristen Tro, 1989).
Teologen Christopher Morse forteller:
Barth kom frem til sin posisjon som en følge av to problemer han ble stilt
overfor som pastor. For det første gjaldt det prekenen. Han følte at det
egentlig var umulig å preke selve Guds ord. Dette fikk ham til å innse hvor
umulig det forferdelige faktum er, at ingen pastor (eller prest) overfor
menigheten kan fremstille Gud som reell, uansett hvor hardt man nå enn
forsøker. Kirkens kall er å forkynne evangeliet; samtid er den maktesløs i forhold til å gjøre evangeliet virkelig
betydningsfullt eller avgjørende for menigheten. Pastoren kan ikke lenger
fremkalle Ånden eller produsere Nåden, og dette like lite som ett menneske kan
produsere tro eller håp i ett annet menneske.
Å bli
forelsket er – følgelig - ikke noe man kan kreve av et annet menneske. Forelskelsen
ligger utenfor vår kontroll. «Teologi er en beskrivelse av forbløffelser» skrev
Barth. Vi kalles av Evangeliet til å tale Guds ord, men er samtidig ikke i
stand til det, og ingen historisk eller humanistisk metode, uansett hvor
akademisk korrekt den er, kan avdekke eller konstruere Gud. (Herav Barth’s
forkastelse av all naturlig teologi). Heller ikke kan mennesker av egen kraft –
f eks ved spesielt å anvende naturlig teologi - produsere muligheten for å
understøtte sosiale bevegelser som oppstår for å hindre selvbedrag og fremme
sosial rettferd. Det som står på spill er det som er skrevet om at Gud har
besluttet å frelse de som tror. Hvis dette er selve poenget, kan ingen metode
som sådan, hverken historisk-kritisk metode eller noen annen metode gjøre oss i
stand til å fatte dette. Det fins med andre ord intet håp hvis kristendommen
kan eller må reduseres til å være avhengig av eller «bestemt» av noen spesifikk
teori eller oppfattelse av religion eller kultur, (for å si det litt ambivalent
her). Barth skyr da også enhver naturlig
teologi og forkaster Thomas Aquinas «analogia
entis». Vi kan f eks ikke slutte ut fra natur, tanke eller fakta at Gud
eksisterer. Gud er «den totalt andre» og «Gud
er himmelen, og du er på jorden».
Slik jeg ser
det, presentere her Barth en ansats til jeg vil kalles forståelsen av mennesket
primært som et juridico-religco vesen.
Det er av essens religiøst, men av eksistens troende, ikke bare bundet til
jorden, men også til – og i - det
himmelske. Derfor denne posteringen som funderer litt om hva religion er for
noe og hvorfor det er viktig og nødvendig å vite noe om og skjønne noe om dette.
Dietrich Bonhoeffer talte om en
«religionsløs» kristendom. Kristen tro og spekulativ filosofi måtte holdes
adskilte fra hverandre, likeså den kristne erfaring fra introspektive
psykologiske tilnærminger.
Kristendommen måtte ikke havne i et kaldt og abstrakt system av dogmer
eller doktriner, men også han, i likhet med Barth, trodde fortsatt på religion
rett forstått og praktisert, (hva nå det måtte innebære). Teologi var fortsatt
nødvendig, forutsatt fokuset ble rettet mot Guds selvåpenbaring. Bonhoeffer
advarte mot en kristendom som brukte kristendommen som en intellektuell,
institusjonell og psykologisk krykke i stedet for som en kraft som kunne fornye
tenkemåter i relasjoner og med hensyn til personlighetsutvikling.
Sekulærteologer
som Paul van Buren «forvandlet»
kristendommen til en humanisme hvor man benekter eller forkaster enhver åndelig
dimensjon og hvor bønn og tilbedelse blir nærmest fullstendig «skrotet». De
nevnte teologer forsøkte å tilpasse kristendommens særegenheter til sekulære
plattheter, kan man vel si. Bonhoeffer advarte mot det han kalte avhengige
eller barnslige forestillinger om kristentroen og «bød» de troende til å bli
modne eller «voksne», en oppfordring som kunne oppfattes som et imperativ om
bli så voksne eller moden at et modent og voksent avhengighetsforhold til Gud
faktisk ble umulig.
Og alt dette
bare for å nevne noen få av de kanskje mest kjente av de ateisitiske teologene,
se for øvrig
Apostelen Paulus kom på en av sine
misjonsreiser til Athen, et blomstrende og hyperviktig kulturelt senter, et
sted man hadde guder – til bruk - for det meste. En av gudestatuene hadde
innskriften: «Til en ukjent Gud». Denne guden hadde tidligere hjulpet athenerne
over en akutt krise som hadde truet kollektivet i sin grunnvoller.
Paulus talte
til noen av Athens lærde menn og sa at han så at de var veldig «religiøse».
Athenerne hadde imidlertid ennå ikke gjort den store «religiøse» oppdagelsen:
«Det dere
tilber», sa han, «selv om dere ikke vet det ennå, er det hva jeg nå skal
forkynne for dere». Paulus mente selvsagt at Gud nå hadde åpenbart seg i Jesus
Kristus og vist oss hvem Gud er; Gud er ikke lenger en «ukjent Gud». Siden det
var Gud som hadde skapt oss, ville mennesket alltid «være på utkikk» etter ham
og finne ham på en måte som vi føler vi kan nærme oss ham på.
Den kan her
være formålstjenlig å nevne eksistensialismen og spesielt Jean Paul Sartre som – selvsagt – var ateist og som i tillegg hyset
visse (sterke) sympatier med «røde» eller kommunist-inspirerte terrorgrupper. For Sartre er mennesket «dømt
til frihet», - et utsagn som i seg selv
kan advare mot en naiv frihetsdyrkelse. Mennesket har ingen medfødt eller
innebygget natur skapt etter en modell slik man tenker seg at en håndverker
former mennesket etter en gang for alle bestemt «mal». Mennesket individuelt må
derfor selv hele tiden streve for å skape seg form og innhold, gitt dets
plassering i og blant tingene eller «massen». Se
min artikkel om Amen her og om muligheten for å "avtaleGud". Se også om faren ved SAP, ensdig og
endimensjonelt om sosiologi, antropologi og psykologi som lissom forklaring på
alt: SAP
Eksistensialistene
forkastet tidligere empirisk baserte psykologi og påstander om mennesket som
absolutt bundet av arv og miljø og som nærmest fjernstyrt av «det
underbevisste». Menneskets vesen, kan man vel si, ble følgelig bestemt av dets
valg. «Om Gud ikke eksisterer, er alt tillatt», slik Dostojevski hadde
formulert det, ble selve utgangspunktet for Sartre og derfor «går eksistensen
foran essensen». Det sier seg vel selv at mennesket sett ut fra et slikt utgangspunkt
må bli nokså, hvis ikke permanent dramatisk - engstelig av seg. Friheten blir
lik døden selv!
Religion som
"mystery clause", toleranse som religion og om hypermagi,
som også lenket til over.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar