Ayn Rand, Kant og det ondeste menneske?

 Preambula, for så vidt: Emmanuel Kant: Født 22. april 1724, Königsberg, Prøyssen (nå Kaliningrad, Russland) Død 12. februar 1804, Königsberg, Prøyssen 

Se Vegar Martinsens hjemmeside:https://vegmar.wordpress.com/2010/11/15/immanuel-kants-innflydelse/

Ayn Rand forsøker å fange Kant og hans filosofi i et stilleben slik:

En handling er moralsk sann, sier Kant, bare hvis man ikke har noen lyst eller noe begjær til å utføre den, men utfører den ut fra plikt uten å trekke noen fordel av den, hverken moralsk eller åndelig. En (personlig) fordel ved å utføre handlingen oppløser den moralske verdien av en handling.

Kommentar: Man kan da spørre: Hvis man ikke har noe ønske eller begjær om å være ond, så kan man da ikke være god? og: Hvis man har et slikt ønske og et slikt begjær, så kan man være god.

Noen hevder at dette er kristendom, men det er det ikke. Det har vært en tragedie for Kirken at den oppfattes dithen at søken etter lykke ikke er moralsk. «Det er umulig å behage Gud uten ved tro», sies det, for den som søker Gud må tro at Gud eksisterer og at Gud belønner den som søker ham. Du kan altså ikke behage Gud hvis du ikke kommer til Ham for å bli belønnet. Du er på en måte forpliktet til å søke glede, til å elske etc.

Allment og presentistisk – dette at man barnslig og unødvendig nok legger våre moralske kategorier av i dag som absolutt målestokk på tidligere tiders menneskers moral og normer:

Du sier og er enig i at: Du skal aldri lyve. Men så: Det kommer noen notoriske barnemordere på besøk, deres intensjon om å drepe er klar og de spør: Er det noen barn her?" Du, som barnevakt for kvelden, følger Kants kategoriske imperativ og svarer: Annen etasje, tredje dør til venstre. 

Selvsagt vil du lyve, ja, du må lyve, i en slik situasjon, sier vår tidsånd, du har so gar plikt til å lyve, (og har ikke vår tidsånd rett?). Det kan da sies at du ikke handler moralsk høyverdig, fordi du lyver, (sier da angivelig Kant). Men betyr det da at du bryter med Kants kategoriske imperativ?: Det kategoriske imperativ minner for øvrig om den gylne regel. Du skal handle mot andre slik du vil at andre skal handle mot deg. Filosofen Kant så imidlertid dette som en form for egoisme. Du handler godt fordi du vil at andre skal handle godt mot deg.

Men ville Kant ha hevdet dette hvis han hadde levd blant oss i dag? Neppe. Han ville kanskje ha sagt: Du skal handle godt fordi du vil at andre skal handle godt mot deg (i tilsvarende situasjon) og sagt at dette er moralsk, høyverdig og forbilledlig, i absolutt forstand, (men kanskje da bare overflatisk eller formelt riktig for anledningen og det beleiliges skyld eller for argumentets og utgangspunktets skyld).

Tilsynelatende ville han da ha forkastet sitt kategoriske imperativ, men bare tilsynelatende, for det han «i dag» sier er at det er en maxime i dag – her og nå, så å si, og gitt situasjonen i det konkrete her og nå, eller der og da, at det er greit og nødvendig å lyve. Og grunnen er jo åpenlys: Det lar seg ikke gjøre å universalisere setningen eller imperativet: Du skal lyve i denne, og denne og denne situasjonen, ad hoc i det uendelige, og stilt overfor dette og dette og dette dilemmaet. Det blir for mye hypotetisk her. I praksis danner det seg imidlertid lett slike regler eller maksimer som i dag gå for å være kategoriske imperativer, en utvikling hvor følelser blir det nye absolutte credo, stikk mot det Kant mente. Kants kategoriske imperativ blir dermed stående, selv om han anser maksimen for det mest høyverdig moralske i den situasjonen som nettopp er beskrevet. Man kan derfor ikke si som Ayn Rand sier at Kant er det ondeste menneske. Han ville ha fulgt henne og de fleste av alle oss andre som mener at du skal lyve når det kommer barnemordere på besøk. (Kant må her gi etter for sannsynlighetsberegninger som en gyldig og avgjørende faktor i den etiske ligningen). 

For å konstruere et eksempel: Et medlem i en mafia får beskjed om å drepe en fiende som truer med å avsløre hele organisasjonen og føre til oppløsning av denne og sannsynligvis til flere drap. Medlemmet tenker: Du skal ikke lyve, du skal ikke drepe. Men: Det er en tradisjon for å drepe i en slik situasjon. Jeg plikter å følge tradisjonen for plikt er det mest høyverdige moralske kriterium, et kategorisk imperativ og ikke bare en maksime, fordi ingen da kan mistenke meg for å tenke egoistisk.

Det synes klart at Kant i dag vil anse dette valget – om å drepe - for å være høyst umoralsk, selv om medlemmet handler helt i tråd med Kants eget kategoriske imperativ.

Grunnen til at mange i dag tror at et slikt tilfelle beviser at Kants postulat er ugyldig, ja, umoralsk, er at vi har glemt å tenke analytisk. Analytiske utsagn både kan være gyldige og valide – de kan gjelde i praksis, de eksisterer, de er ikke illusjoner, de er noe vi kan feste oss til eller holde oss til, fordi de er analytisk sanne, dvs sanne i seg selv (akkurat som utsagnet at ingen ungkarer er gifte, og en slik innsikt er ikke bare «tull» uten hold). De er orienteringspunkter, ideelle sådanne, omgitt av tid og sted, men de finnes ikke bare i en overvirkelighet uten kontaktpunkter med «den praktisk hverdag». Det er, for å si det på en annen måte, umulig å tenke og tro at det ikke skulle finnes noen forankring annet enn i det aposterioriske, og intet i det aprioriske. Aksiomer, og postulater, ja, begreper, og nomina og res, og selv teoremer og beviser  eksisterer i virkeligheten og er ikke uten virkelighet, agens, kraft og verdi, de er tvert imot forutsetninger for at noe er virkelig og har verdi i det hele tatt.

A propos: Persepsjonens begrensning: Uten a priori forutsetninger, slike som Kants kategorier som f eks tid og sted og Locks evner til å kombinere, relatere og abstrahere – og Aristoteles ”sensations” – er det umulig å persipere i det hele tatt. Men loven om ikke-kontradiksjon er ikke en konklusjon man trekker på grunnlag av sansepersepsjon, men er selve forutsetning for slik persepsjon.

Aristoteles: En rett handling fører til det som er godt for mennesket og det gode er menneskets selvrealisering. Sjelen består av to deler: En fornuftig og en ufornuftig del. Fornuften kan enten styre eller bli styrt av begjæret og viljen. Får begjær og vilje overtaket, blir sjelen u-fornuftig. Dygdens oppgave er å styre og manifistere seg gjennom oppøvning til "gode" vaner. Den praktiske fornufts oppgave er å regne ut eller beregne mål, middel og konsekvens. Denne praktiske visdom gir evne til å avgjøre hvilken handling som er rett.

Aristoteles logikk var et organon eller et nødvendig instrument til bruk for å muliggjøre virkelig samtale eller meningsfull diskurs.  Bryter man tankelovene, opphører meningsfull kommunikasjon. Dette synes også Kan å kunne underskrive på, bare for å ha sagt det … ).

Det kategoriske imperativet blir dermed stående slik det er formulert, på sine premisser, uten av «vi» skjønner så mye av dette. En maksime er også et imperativ, men ikke et kategorisk imperativ. Maksimen har derfor en lavere status, - den er situasjonsbestemt - for den er vanskelig for ikke å si umulig å universalisere. Hvis man ikke forstår forskjellen, forstår man mindre. Ifølge Kant er en maksime et subjektivt prinsipp eller en regel som et individ faktisk følger i motsetning til loven eller imperativet som er et objektivt og allmenngyldig prinsipp som bør følges og her settes altså plikten og ikke følelsene opp som ultimat kriterium.

Et kategorisk imperativ er et pliktbud, et betingelsesløst påbud til forskjell fra et hypotetisk imperativ, som f eks knyttes til hvor godt eller dårlig du føler deg ved å følge eller ikke følge maksimen.

Du skal ikke lyve er den høyeste moralske lov, den er et kategorisk imperativ. Du skal behandle et menneske aldri som et middel, men som et mål i seg selv. Det kan sies å være Kants kategoriske imperativ og hans maksime samtidig; at du skal lyve er i høyden en maksime, i gitte situasjoner, men at det moralsk mest høyverdig eller kategorisk riktige er å postulere Du skal ikke lyve, det synes umiddelbart sant og riktig, og her har vi med to ulike kategorier å gjøre, kategorier som for så vidt er to er likeverdige kategorier hvis man ser de to ulike perspektivene, i tilnærmingen. Perspektivet blir dermed det avgjørende og samlende kriterium, ikke følelsene. Det kan derfor sies at Kant nok ofte blir misforstått i dag når man mener at hans lære oppfordrer generelt til føleri og til å leve på impulsen, så å si. De servilt betingede korrekte emosjoner som det mest edle kriterium for moralsk handling, er dermed utelukket.

Kant formulerer også følgende, (oversetter og kilde ukjent): Det er noen ganger vitterlig tilfelle at vi etter den skarpeste selveksaminasjon ikke kan finne noe annet enn det moralske grunnlag for plikt som kan være sterk nok til å bevege oss til den eller hin gode handling eller dette eller hint store offer. Men det kan ikke med sikkerhet sluttes ut fra dette at det ikke skulle finnes noen form for hemmelig impuls for selvkjærlighet som kunne opptre som en forestilling om plikt, men som da ikke var bestemmende for handlingen. Vi liker å smiske oss selv med at vi styres av edle motiver; i virkeligheten kan vi ikke engang med den strengeste selveksaminasjon dykke fullstendig ned til dybdene i de hemmeligste drivkrefter bak våre handlinger ... 

Denne formuleringer viser hvor realistisk og sunt skeptisk Kant forholder seg til følelser som et eventuelt grunnlag for å formulere et kategorisk imperativ og vurdere en handling som rent etisk og for så vidt absolutt. Man skal derfor være forsiktig med å tillegge Kant meninger han ikke har, ut fra enkelte eksempler på at hans kategoriske imperativ vil ha uhyggelige konsekvenser hvis det følges til punkt og prikke overalt og i enhver situasjon, uten anstand av de korrekte følelsene. Det kategoriske imperativ er en ideell fordring. I det praktiske livet vil nok Kant være enig om at maksimene – som har en lavere status – lar seg bedre anvende et det store kategoriske imperativet, et imperativ som da faktisk også i Kants øyne vil være direkte umoralsk å følge. Kant kan umulig ha ment at konsekvenser ikke hører hjemme i moralen eller etikken.

http://neitilislam.blogspot.com/2018/07/mer-om-hypermagi-emosjoner-flelser-spor.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/12/ytterligere-klargjring-av-hypermagi-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/01/mantra-andemaning-og-hypermagi.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hvem-sier-du-at-jeg-er-et-lite-dykk-i.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/emo-markedet-og-den-maniske-hypermagi.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/02/liberalisme-og-hypermagi.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/12/definsjon-av-hypermagi-og-hypermagiker.html

http://neitilislam.blogspot.com/2021/08/den-kristne-hypermagi-og-den-vestlige.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/03/homo-oeconomicus-i-dagens-og-historisk.html

 

http://neitilislam.blogspot.com/2018/06/tilfyelser-om-hypermagi-og-hypermoral.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/05/naden-i-islam-og-i-kristendommen-en.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/02/om-endetiden-og-guds-to-viljer.html

 

http://neitilislam.blogspot.com/2017/12/nade-i-islam-id-eid-og-jule-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/01/trump-hypermagi-makt-avmakt-et.html

Se denne hvor jeg blant mange andre ting på slutten kommer inn på Luther og hans Trællbundne vilje (mot Erasmus):

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html

https://neitilislam.blogspot.com/2011/02/ateisme-for-dummies.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/05/akademisk-knefall-som-profesjon.html

Om bl a Holberg:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/02/akademia-en-hengemyr-av-vantro-et.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/07/logisk-quizz-en-test-for-akademikere-og.html

 

Her følge mitt sammendrag med kommentar til visse ting hos filosofen Vegar Martinsen:

Han skriver: Om Guds eksistens sier Kant selv at "det er en absolutt nødvendighet å overbevise seg om at Gud eksisterer, men å bevise det er ikke så nødvendig" ("Dictionary", s.215). At "Gud, frihet [fri vilje] og udødelighet" finnes, er ifølge Kant sannheter, men disse sannhetene kan ikke begrunnes med Fornuften.

Siden man ikke kan ha kunnskap om den egentlige virkelighet, den nomenuelle verden, blir objektivitet umulig (objektivitet forutsetter et uavhengig objekt, og er en vurdering av dette som er tro mot objektet). Men Kant selv åpner ikke direkte for individuell subjektivisme, han sier at alle mennesker har samme type sanseapparat, og derfor blir det slik at alle mennesker har samme opplevelse av virkeligheten. Objektivitet erstattes derfor av inter-subjektivitet. Og dette er ikke annet enn enighet.

Kommentar: Kant nøler med andre ord ikke når han utelater følelsen som bidragende moralsk sannhetskriterium her.

Noen ord om Kants etikk: han sier at man ikke kan vite noe om konsekvenser av handlinger: Hvis jeg gir 100 kr til en tigger, og han så kjøper en pistol og dreper noen - da vil enkelte hevde at jeg til en viss grad er medskyldig. Men min INTENSJON var ikke å medvirke til et drap - jeg bør derfor ikke være medskyldig, moralsk sett.

Kriteriet for vurdering av moralske handlinger er ifølge Kant derfor ikke konsekvensene av handlingen, men intensjonen bak handlingen. Dette kalles selvsagt en intensjonsetikk - eller en sinnelagsetikk. Kant sier at den gode vilje "er det høyeste av alle goder og forutsetningen for alle andre goder" (Jones, Bind 4, s.71). Om konsekvenser? Kant avviser "å kalle vår vilje for god fordi dens handlinger har de og de konsekvenser ... følgene av handlinger er tilfeldige. Vi kan ikke ha herredømme over disse, og kan derfor heller ikke gjøres moralsk ansvarlig" (Bjelke/Dege, s.129). 

Man skulle tro at man når man skal utarbeide en etikk så begynner man med å se på virkeligheten, ved å observere eksempler, og så se på hvilke handlinger som medførte ønskede/gode konsekvenser. Ikke Kant. Han mener at dette vil ødelegger all moral som sådan: "Nor could anything be more fatal to morality than that we should wish to derive it from examples" ("Fundamental Principles of the Metaphysic of Morals", Prometheus Books 1987, s.36).

Videre: "A good will is good not because of what it performs or effects, not by its aptness for the attainment of some proposed end, but simply by virtue of the volition, that is, as a good in itself..." (FMM, s.18). "Thus, the moral worth of an action does not lie in the effect expected from it ..." (FMM, s.26). Man skal praktisere den rette moralen "without any end or advantage to be gained by it..." (fra FMM, sitert i The Objectivist, s.1093).

Tidligere var det ikke uvanlig å hevde at man skulle praktisere den rette moralen for å bli lykkelig. Kants syn er et annet: "The more a cultivated reason applies itself with deliberate purpose to the enjoyment of life and happiness, so much the more does the man fail of true satisfaction" (FMM, s.20).

 Så lykke, eller gode konsekvenser, er ifølge Kant irrelevant for etiske normer. Og om å ha lykke som mål for etikken sier Kant: "the principle of private happiness ... is the most objectionable, ... because it undermines and destroys its sublimity" (FMM, s.72). Han sier også: "If eudaimonism (lykke) is adopted as the principle ... the consequence is the quiet death of all morality" ("Metaphysical Elements of Ethics", Great Books, s.366). Lykke og moral har altså ifølge Kant intet med hverandre å gjøre.

Hva kan da en etikk bestå av? Kant forsøker så å finne en regel, en maxime, som setter kriterier for rett og galt. Kant har antagelig observert mennesker som har det gøy - overfladiske mennesker som fester og drikker og nyter livet - det er opplagt for Kant at denslags handlinger ikke kan være moralske. Disse menneskene er etter Kants syn lykkelige, men de er ikke moralske. Heller ikke er de moralske de som hjelper de svake fordi det gir dem prestisje, posisjon, ære.

Det Kantianske syn er altså at det ikke er moralsk å gjøre sitt beste for selv å leve lykkelig. La oss ta med enda et sitat som bekrefter denne fremstillingen av Kant: "Egenkjærligheten er riktignok ikke alltid kriminell, ifølge Kant, men den er kilden til alt ondt" (Comte-Sponville: "Liten avhandling om store dyder", Gyldendal 1997, s.58).

Hva er det da som er moralsk? Kant gir følgende eksempel: tenk deg en filantrop som på grunn av egen sorg o.l. mister alle ønsker om å hjelpe andre - men han fortsetter allikevel fordi det er hans plikt: "Then first has his action true moral worth" (FMM, s.23). Å hjelpe andre i stor grad - selv ikke dette har moralsk verdi for Kant. Det som har verdi er å gjøre sin plikt fordi det er ens plikt. Akkurat den samme handlingen utført med ønske om gode konsekvenser som begrunnelse er ikke moralsk.

Kants eksempel igjen: en ærlig handelsmann (f.eks. en som ikke lurer sine kunder på vekten og som gir tilbake riktige vekslepenger) er ikke moralsk hvis hans ærlighet er egoistisk begrunnet: hans forretning tjener jo på at han er ærlig, og derfor er slike handlinger ikke moralske.

Hva består så den moralske loven i? Den er formulert i det kategoriske imperativ - kategorisk betyr at man alltid skal følge den, helt og fullt uten unntak - og sier: Man skal handle slik at begrunnelsen for handlingen skal kunne bli gjort om til en allmenngyldig lov.

Så vidt jeg kan se, er dette det eneste kriterium Kant setter opp for rette handlinger: De skal være universaliserbare. Kants syn er at dersom man universaliserer regelen for en handling, og den så vil føre til sammenbrudd av sivilisasjonen, da skal man ikke betrakte den som et kategorisk imperativ. Man skal derfor ikke lyve, fordi hvis alle lyver går alt til helvetet. Man skal ikke bryte avtaler, fordi hvis alle gjør dette, så går alt til helvetet. (Man kan her si at Kant motsier sitt prinsipp om at konsekvenser av handlinger er irrelevante for deres moralsk status).

Positive resultater for noen - den som handler, andre mennesker, staten - er for Kant irrelevante som begrunnelse for moralske handlinger. Konsekvenser er irrelevante. Det eneste kriterium for moralske handlinger er at regelen bak dem er universaliserbar. Dette er selvsagt en uholdbar regel - også f.eks. Jones mener dette: han gir som eksempel at alle mulig underlige oppfordringer er universaliserbare: "når du kjøper en ny bok skal du skrive navnet ditt i den" (Jones, Bind 4, s.77). Dette er universaliserbart, er derfor moralsk - og derved en plikt - ifølge Kant.

Universaliserbarhet er altså ifølge Kant det eneste kriterium for rett og galt. Dette medfører at man aldri kan lyve, aldri kan stjele, aldri kan bryte avtaler, osv. Dette viser igjen at for Kant er konsekvenser fullstendig irrelevante.

Kant har følgende eksempel: hvis man føler seg ulykkelig fordi ens liv er ødelagt og man så ønsker å begå selvmord - man skal allikevel ikke gjøre det. Siden regelen om dette ikke kan gjøres universell, er selvmord alltid galt (FMM, s.50), og dette gjelder uansett hvor håpløst ens liv er.

Man skal aldri lyve, sier Kant. Heller ikke til barnemorderen som kommer og spør: "Er det noen barn her?" Da må barnevakten svare: annen etasje, tredje dør til venstre. Samme poeng hos Comte-Sponville: Kant "kommer til at sannheten er en absolutt plikt under alle omstendigheter (selv om - det er dette eksemplet han [Kant] bruker - noen mordere spør om vennen din, som de er på jakt etter har søkt tilflukt hjemme hos deg) og uansett konsekvenser. ("Liten avhandling..", s.41-42).

(Det finnes dog steder hvor Kant er noe mer forsiktig i sine uttalelser.) At vi har plikt til å fortelle sannheten uavhengig av konsekvenser er et meget utbredt syn idag.

Vil denne etikken medføre et lykkelig liv? Det er i praksis umulig å si hva lykke er, og hvordan den oppnåes, så at denne oppskriften ikke sier noe om hvordan man oppnår et lykkelig liv, det er et irrelevant poeng for Kant: "...happiness is not an ideal..." (FMM, s.46). Det er tydelig at for Kant er konsekvenser av en handling fullstendig irrelevant for handlingens moralske verdi.

Husk nå todelingen av verden. Også mennesket er da todelt, en nomenuell del og en fenomenuell del. Vi kan ikke vite hva som skjer med den nomenuelle delen, kun med den fenomenuelle delen. Og denne er ikke viktig. Det som da skjer med den fenomenuelle delen, den vi opplever, det er ikke viktig i det hele tatt.

Men moral må belønnes. (Men man skal ikke være moralsk fordi man får en belønning, et ønske om belønning gjør at handlingen mister sin moralske verdi.) Derfor må det være et liv etter døden, og noen må føre regnskap slik at man for belønning/straff alt etter om hvorvidt man har levet et moralsk liv eller ikke. Denne regnskapsføreren er Gud - dette er Kants "bevis" for Guds eksistens. Dette kalles forøvrig det moralske argument for Guds eksistens.

Hva er da formålet? Ikke å søke lykken, hvis dette hadde vært menneskets mål, ville ikke Gud ha gitt oss Fornuften - da kunne vi levd som dyr. Dyr er lykkelige - for å bli lykkelig er det nok med instinkter.

 Men vår tenkeevne - som skiller oss fra dyrene - gjør at mennesket må søke noe mer, sier Kant, og dette er moralsk renhet. Lykke er ikke målet, moralsk renhet er målet. Kants egne ord: "...there is much in the world far more important than life. To observe morality is far more important" (Kant: "Lectures on Ethics", Hackett 1963, s152). Sagt på en annen måte: tenkning skal ikke tjene livet - livet skal tjene tenkningen/dvs. tenkningens resultater: pliktetikken. Det som er viktig er ikke hva vi gjør i naturen, men hva naturen gjør i oss!

Arne Næss har karakterisert Kants etikk på følgende treffende måte: "det største menneske kan eie, er en begeistring over å gjøre pliktene, selv om de volder ulyst i gjerningsøyeblikket, og selv om alle naturlige tilbøyeligheter stritter imot." Og Kant praktiserte dette selv: dere husker at han til tross for store smerter reiste seg for sin lege. Men dette sier også noe om hva Kant anså som plikter: å følge en konvensjon som godt kunne ha vært annerledes er en plikt.

La meg ta med enda ett eksempel som viser hvilken vekt Kant legger på formaliteter: Ifølge Kant er barn født utenfor ekteskap "outside the protection of the law" .. og kan ødelegges (dvs. drepes) av moren som om det var en gjenstand (Caygill, s 285). Altså, hvis foreldrene har gjennomgått en bestemt sermoni (bryllup), så har barnet vanlige rettigheter. Men hvis foreldrene ikke har vært igjennom denne sermonien, da er barnet fullstendig uten rettigheter.

Den vanlige oppfatningen idag er at Kant hadde de meninger som var overalt på denne tiden: han hevdes å være tilhenger av frihandel, rettsstat, demokrati. Men dette er feil. Han var kollektivist, og mente at enhvers plass skal være bestemt av helheten. Han hevdet at man kan bruke tvang overfor befolkningen hvis det er åpenbart at den tar feil (Se sitatet i Comte-Sponville, s.81).

Han støtter Rousseaus syn på allmenviljen (som ikke er noe annet en et påskudd diktatorer kan benytte for å tvinge igjennom sine synspunkter), og han snakker aldri om ukrenkelige individuelle rettigheter. Han mener at "the sovereign" har rett til å beskatte folk for å finansiere hjelp til de fattige, til barnehjem, og til kirken ("Science of Right", GB, s.443). Han sier at "It is a duty to obey the law of the existing legislative power..." ("Science of Right", GB, s.439).

Videre sier han at "Resistance on the part of the people to the supreme legislative power of the state is in no case legitimate ... there is no right to ... rebellion belonging to the people" ... "...and least of all, when the supreme power is embodied in an individual monarch, is there any justification, under the pretext of abuse of power, to seize his person or taking his life ... It is the duty of the people to bear any abuse of the supreme power, even then though it should be considered to be unbearable" ("Science of Right", GB, s.440).

Kant om krig: "War has something sublime about it ... On the other hand, a prolonged peace favours the predominance of a mere commercial spirit, and with it a debasing self-interest, cowardice, and effeminacy [bløtaktighet], and tends to degrade the character of the nation" ("Critique of Aesthetic Spirit", GB, s.504).

Noen få eksempler som illustrere dette: Lars Bjørke i Morgenbladet feb 1991: "Kun det subjektive fører til realisme … Alle besvergelser til videnskap eller [fornuft] fører mennesket bort fra seg selv ... man bør stole på sine egne følelser ... man bør dyrke subjektiviteten …

Og Caygill sier følgende: "The Influence of Kant's philosophy has been, and continues to be, so profound and so widespread as to have become imperceptible" ("A Kant Dictionary", s.1) "Imperceptible" betyr her at Kants ideer er overalt, og derfor er nærmest umulig å observere - det finnes jo intet å kontrastere med. Dette impliserer at kun kantianisme betraktes som filosofi, og dermed at ikke-kantianisme ikke betraktes som filosofi. Dette kan selvsagt by på store problemer for en ikke-kantiansk filosofi, om en slik skulle dukke opp.

Moses Mendelsohn (1729-1786) hevdet at "Kant ødela alt". Den tyske dikteren Johann Gottfrid von Herder (1744-1803) sa at CPR er kun "hjernespinn", og at den "forderver unge sinn". Hegels opplagte konsekvens av Kant: Hvis vi ikke kan vite noe om den nomenuelle verden, da er den ikke der. Dette fører igjen til kollektiv subjektivisme. W.T.Stace beskriver Kant syn på denne måten: "morality must carry on a continual warfare against the satisfaction of oneself, and one ought [Stace siterer her Schiller]: "to do with aversion what duty requires"". ("Hegel", Dover 1955, s. 400). Elias Canetti (f.1905, Nobelprisvinner i litteratur 1981): "Kant er et hode uten verden." Dette er nok mer treffende enn Canetti selv forstod.

Synet på fornuft etter Kant ble at "reason is a false, secondary power by which we multiply distinctions - the distinctions that reason makes are artificial, imposed." (Jones, Bind 4, s.102).

Wittgenstein: analytiske utsagn (bl.a. logikk) sier ingenting om virkeligheten.

Jones om plikt: "Kant's argument ... would justify the acts of Germans who exterminated Jews for the sole reason that they had been ordered to do so" (Jones, Bind 4, s.77).

Mortimer Adler i "Ten Philosophical Mistakes": "How anyone in the 20th century can take Kant's trancendental philosophy seriously is baffling, even though it may always remain admirable in certain respects as an extraordinarily elaborate and ingenious intellectual invention" (Collier Books 1987, s.98).

Scruples of Conscience: Friends, what a pleasure to serve you! But I do so from fond inclination. Thus no virtue is mine, and I feel deeply aggrieved.
Solution of the Problem: What can I do about this? I must teach myself to abhor you, and, with disgust in my heart, serve you as duty commands.

-

Ayn Rand:

Kant sier at fornuften er begrenset og hevder at man må benytte tro. Men tro - på samme måte som intuisjon, tradisjonelt forstått - er intet annet enn følelser. Kant åpnet for at man kan styre sitt liv basert på følelser. Det Objektivistiske synet er at "emoitions are not tools of cognition", følelser gir deg ikke uten videre kunnnskap om virkeligheten.

Det er vanlig idag å betrakte følelser som det primære, som noe som bare er der. Men følelser er resultat av tidligere tenkning (og ofte er følelser resultat av de verdier man aksepterte som barn, og som man ble utsatt for fra alle mulige kanter: lærere, foreldre, aviser, TV-programmer, osv). Og denne tenkningen kan være feil/ond. Det er således galt å ta utgangspunkt i at følelser gir korrekte vurderinger. F.eks. følte nazister tilfredshet når jøder ble sendt til Auschwitz.

Mennesket trenger veiledning for sine handlinger. Objektivismen sier at menneskets liv som menneske er den standard som verdier bør måles etter. Den som ønsker å leve må skape (rasjonelle) verdier, og den som skaper verdiene må selv kunne nyte godt av det som er skapt - egoisme er derfor det eneste riktige moralske prinsipp. Videre: Livsførsel er moral - din livsførsel er et uttrykk for din moral.

Man bør være ærlig, men det er selvsagt riktig å lyve for å beskytte seg mot dem som urettmessig forsøker å tilrane seg ens verdier. Man bør altså si til Kants barnemorder at det ikke er noen barn her. Dette er fullt ut moralsk.

Det Kant gjør er intet annet enn helt og fullt å fjerne verdier fra etikken. Han sier at det eneste som er moralsk er å gjøre sin plikt fordi det er ens plikt. Ikke fordi man på egne eller andres vegne oppnår noe (oppnår verdier), men fordi man gjør sin plikt. Man skal ikke gjøre noe fordi man således vil oppnå noen belønning - da mister handlingen sin moralske verdi. Han fjerner altså all motivasjon fra etikken - man skal ikke gjøre noe fordi en selv eller andre oppnår noe fordelaktig, hvis noe slikt kommer med i begrunnelsen for en handling, mister handlingen sin moralske verdi.

Ifølge Kant har moral ikke noe med lykke å gjøre, moral har ikke noe med liv å gjøre, moral har ikke noe med ønsker å gjøre - moral er å gjøre sin plikt. Intet mer. Intet mindre.

Før Kant hadde etikken et formål, en fordel for noe/noen: vanligst var det syn at handlinger skulle tjene en selv, eller at handlinger skulle tjene andre mennesker, dvs. egoisme og altruisme (dette var ikke de to eneste synspunktene, men de er de to viktigste). Men Kant er imot verdier som sådan. Siden Kants moral er ikke til for å oppnå fordeler for noen, har han fjernet verdier fra etikken. Kant er altså ikke altruist, han er nihilist.

Dette fører til to ting. 1)Folk ønsker å være moralske. De vil derfor - til en viss grad - følge Kants regler, de vil gjøre sin plikt. Derfor vil folk adlyde, følge ordre, avtjene verneplikt, betale skatt, fylle ut og sende inn skjemaer, skrive stiler om u-land eller miljøvern, stå i helsekø, gi andre elektriske støt hvis en autoritet ber dem om det (Milgrams kjente eksperiment), og sende jøder til Auschwitz, osv. og derved føle seg moralske. (Som nevnt: Kants plikt-prinsipp "would justify the acts of any German who exterminated Jews for the sole reason that they had been ordered to do so" (Jones, Bind 4, s.77)).

Men folk ønsker også lykke. Men hva består lykke i - og hvordan oppnår man den - dette er - rasjonelt forstått - et spørsmål som hører filosofien til. Men Kants filosofi kan ikke gi noen oppskrift på hvordan man blir lykkelig. Dette betyr at folk i dette viktige spørsmålet egentlig ikke kan få noen veiledning fra en kantiansk filosof, annet enn følgende: gjør som du føler for. Kant åpner for følelser (han sier tro) og dette kan ikke bety annet enn at folk må ha moralsk rett til å følge sine følelser, dvs. sine innfall.

Ifølge Ayn Rand er ondskap en nødvendig følge av "evasion" (et ord som ikke har noen god norsk oversettelse, men som kan beskrives som "å gå utenom, å unnlate å ta hensyn til relevante fakta").

Å la være å se, forstå, tenke rasjonelt - eller å late som om man ikke ser eller forstår, er ondskap, fundamentalt sett. Dette synet er i samsvar med Sokrates' syn: å vite det rette er å gjøre det rette.

Med andre ord: den som gjør onde ting er den som ikke ser resultatene, eller "evader" resultatene, av handlingene, eller som unnlater å ta viktige og nødvendige ting med i betraktning. Eksempel: en som bruker narkotika (i betydelig grad) "evader" det som er opplagt: at dette vil ødelegge hans liv. En som bruker narkotika "evader" den kunnskap som finnes om hvor skadelig narkotika er. En tyv "evader" de negative konsekvensene handlingen har for ham selv; han kan bli tatt av politiet, han lever på andre menneskers arbeid, han blir ute av stand til å styre sitt liv - han må følge sine innfall, han må leve fra hånd til munn, han kan ikke planlegge sitt liv på lang sikt, han blir et offer for andre mennesker. (Her gir jeg en egoistisk begrunnelse: å være kriminell er ødeleggende for en selv. Det er selsvagt også skadelig/ødeleggende for ofrene.).

Den sterkt Kant-influerte Fichte hevdet at "individet har ikke noen virkelig eksistens siden det ikke har noen egenverdi, men må og bør reduseres til intet, mens rasen alene er det som må betraktes som virkelig eksisterende ... det finnes kun en dyd - å glemme sin egen personlighet, og kun en synd - å gjøre seg selv til gjenstand for sine tanker" (sitert i Martinsen: "Filosofi: en innføring", s.109). 

Hegel hevdet at det enkelte menneske ikke er selvstendig eksisterende, men en del av helheten; at rettferdighet og makt er sammenfallende; at frihet er å adlyde staten og at staten er det som virkelig eksisterer; at staten er til for sin egen skyld og at staten er realiseringen av det moralske liv (Karl Popper: "Det øppna samhallet och dets fiender" band 2, Akademilietteratur 1981, s.39).

Videre hevdet han at det enkelte menneske må ofre sitt liv dersom staten krever det; og at den tyske (prøyssiske) stat er den fremste av alle; at noen utvalgte individer gjennom historien (Alexander, Cesar, Napoleon) er agenter for verdensånden og at krig er et nødvendig resultat av verdensåndens utvikling. (Og Marx var en primitiv, materialistisk vri på Hegel.)

Nietzsche dyrket overmennesket og foraktet den svake, undermennesket. Han dyrket erobring, seier, viljen til makt. Hitler kom altså til dekket bord.

La meg avslutte med et sitat fra Heinrich Heine (1797-1856) om Kant: "Strange contrast between the external life of a man and his destroying, world-crushing thoughts. In very truth, if the citizens of Køningsberg had dreamed of the real menings of his thoughts, they would have experienced at his sight, a greater horror than they would on beholding an executioner, who only kill men" (sitert i John Ridpaths forelesning om Kant, TJS, 1991).

Min kommentar: Over til Dinesh:

What atheists Kant refute:

Reason must know its limits in order to be truly reasonable. By Dinesh D'Souza October 16, 2007

Religion has faced formidable foes in its history. But atheism hasn't generally been one of them – until today. A recent string of bestselling books has put believers of all stripes on the defensive. Religion, say authors such as Richard Dawkins, Daniel Dennett, and Christopher Hitchens, is an unreasonable form of blind faith, often leading to fanaticism and violence. Reason and science, they contend, are the only proper foundations for forming opinions and understanding the universe. Those who believe in God, they insist, are falling for silly superstitions.

This atheist attack is based on a fallacy – the Fallacy of the Enlightenment. It was pointed out by the great Enlightenment philosopher Immanuel Kant. Kant erected a sturdy intellectual bulwark against atheism that hasn't been breached since. His defense doesn't draw on sacred texts or any other sources of authority to which people of faith might naturally and rightfully turn when confronted with atheist arguments. Instead, it relies on the only framework that today's atheist proselytizers say is valid: reason. The Fallacy of the Enlightenment is the glib assumption that there is only one limit to what human beings can know – reality itself. This view says we can find out more and more until eventually there is nothing more to discover. It holds that human reason and science can, in principle, unmask the whole of reality.

In his 1781 "Critique of Pure Reason," Kant showed that this premise is false. In fact, he argued, there is a much greater limit to what human beings can know. Kant showed that human knowledge is constrained not merely by the unlimited magnitude of reality but also by a limited sensory apparatus of perception.

Consider a tape recorder. It captures only one mode of reality, namely sound. Thus all aspects of reality that cannot be captured in sound are beyond its reach. The same, Kant would argue, is true of human beings. The only way we apprehend empirical reality is through our five senses. But why should we believe, Kant asked, that this five-mode instrument is sufficient? What makes us think that there is no reality that lies beyond sensory perception?

Moreover, the reality we apprehend is not reality in itself. It is merely our experience or "take" on it. Kant's startling claim is that we have no basis for assuming that a material perception of reality ever resembles reality itself. I can tell if my daughter's drawing of her teacher looks like the teacher by placing the portrait alongside the person. With my eyes, I compare the copy with the original. Kant points out, however, that comparing our experience of reality to reality itself is impossible. We have representations only, never the originals. So we have no basis for presuming that the two are even comparable. When we equate experience and reality, we are making an unjustified leap.

It is essential to recognize that Kant isn't diminishing the importance of experience. It is entirely rational for us to use science and reason to discover the operating principles of the world of experience. This world, however, is not the only one there is. Kant contended that while science and reason apply to the world of sensory phenomena, of things as they are experienced by us, science and reason cannot penetrate what Kant termed the noumena – things as they are in themselves.