Preambula, for så vidt: Emmanuel Kant: Født 22. april 1724, Königsberg, Prøyssen (nå Kaliningrad, Russland) Død 12. februar 1804, Königsberg, Prøyssen
Se Vegar Martinsens
hjemmeside:https://vegmar.wordpress.com/2010/11/15/immanuel-kants-innflydelse/
Ayn Rand forsøker å
fange Kant og hans filosofi i et stilleben slik:
En handling er
moralsk sann, sier Kant, bare hvis man ikke har noen lyst eller noe begjær til
å utføre den, men utfører den ut fra plikt uten å trekke noen fordel av den,
hverken moralsk eller åndelig. En (personlig) fordel ved å utføre handlingen
oppløser den moralske verdien av en handling.
Kommentar: Man kan da spørre: Hvis man ikke har noe
ønske eller begjær om å være ond, så kan man da ikke være god? og: Hvis man har
et slikt ønske og et slikt begjær, så kan man være god.
Noen hevder at dette
er kristendom, men det er det ikke. Det har vært en tragedie for Kirken at den
oppfattes dithen at søken etter lykke ikke er moralsk. «Det er umulig å behage
Gud uten ved tro», sies det, for den som søker Gud må tro at Gud eksisterer og
at Gud belønner den som søker ham. Du kan altså ikke behage Gud hvis du ikke
kommer til Ham for å bli belønnet. Du er på en måte forpliktet til å søke
glede, til å elske etc.
Allment og presentistisk
– dette at man barnslig og unødvendig nok legger våre moralske kategorier
av i dag som absolutt målestokk på tidligere tiders menneskers moral og normer:
Du sier og er enig i
at: Du skal aldri lyve. Men så: Det kommer noen notoriske barnemordere på
besøk, deres intensjon om å drepe er klar og de spør: Er det noen barn
her?" Du, som barnevakt for kvelden, følger Kants kategoriske imperativ og
svarer: Annen etasje, tredje dør til venstre.
Selvsagt vil du
lyve, ja, du må lyve, i en slik situasjon, sier vår tidsånd, du har so gar
plikt til å lyve, (og har ikke vår tidsånd rett?). Det kan da sies at du ikke handler moralsk høyverdig, fordi
du lyver, (sier da angivelig Kant).
Men betyr det da at du bryter med Kants kategoriske imperativ?: Det kategoriske
imperativ minner for øvrig om den gylne regel. Du skal handle mot andre slik
du vil at andre skal handle mot deg. Filosofen Kant så imidlertid dette som
en form for egoisme. Du handler godt fordi du vil at andre skal handle godt mot
deg.
Men ville Kant ha hevdet dette hvis han hadde levd blant oss i dag? Neppe. Han ville kanskje ha sagt: Du skal handle godt fordi du vil at andre skal handle godt mot deg (i tilsvarende situasjon) og sagt at dette er moralsk, høyverdig og forbilledlig, i absolutt forstand, (men kanskje da bare overflatisk eller formelt riktig for anledningen og det beleiliges skyld eller for argumentets og utgangspunktets skyld).
Tilsynelatende ville
han da ha forkastet sitt kategoriske imperativ, men bare tilsynelatende, for
det han «i dag» sier er at det er en maxime i dag – her og nå, så å si,
og gitt situasjonen i det konkrete her og nå, eller der og da, at det er greit og nødvendig å lyve. Og grunnen er jo åpenlys: Det lar seg ikke
gjøre å universalisere setningen eller imperativet: Du skal lyve i denne, og
denne og denne situasjonen, ad hoc i det uendelige, og stilt overfor dette og
dette og dette dilemmaet. Det blir for mye hypotetisk her. I praksis danner det
seg imidlertid lett slike regler eller maksimer som i dag gå for å være
kategoriske imperativer, en utvikling hvor følelser blir det nye absolutte
credo, stikk mot det Kant mente. Kants kategoriske imperativ blir dermed
stående, selv om han anser maksimen for det mest høyverdig moralske i den
situasjonen som nettopp er beskrevet. Man kan derfor ikke si som Ayn Rand sier
at Kant er det ondeste menneske. Han ville ha fulgt henne og de fleste av alle
oss andre som mener at du skal lyve når det kommer barnemordere på besøk. (Kant
må her gi etter for sannsynlighetsberegninger som en gyldig og avgjørende faktor
i den etiske ligningen).
For å konstruere et eksempel: Et medlem i en mafia får beskjed om å drepe en fiende som truer med å avsløre hele organisasjonen og føre til oppløsning av denne og sannsynligvis til flere drap. Medlemmet tenker: Du skal ikke lyve, du skal ikke drepe. Men: Det er en tradisjon for å drepe i en slik situasjon. Jeg plikter å følge tradisjonen for plikt er det mest høyverdige moralske kriterium, et kategorisk imperativ og ikke bare en maksime, fordi ingen da kan mistenke meg for å tenke egoistisk.
Det synes klart at
Kant i dag vil anse dette valget – om å drepe - for å være høyst umoralsk, selv
om medlemmet handler helt i tråd med Kants eget kategoriske imperativ.
Grunnen til at mange
i dag tror at et slikt tilfelle beviser at Kants postulat er ugyldig, ja,
umoralsk, er at vi har glemt å tenke analytisk. Analytiske utsagn både kan være
gyldige og valide – de kan gjelde i praksis, de eksisterer, de er ikke illusjoner,
de er noe vi kan feste oss til eller holde oss til, fordi de er analytisk
sanne, dvs sanne i seg selv (akkurat som utsagnet at ingen ungkarer er gifte,
og en slik innsikt er ikke bare «tull» uten hold). De er orienteringspunkter,
ideelle sådanne, omgitt av tid og sted, men de finnes ikke bare i en overvirkelighet
uten kontaktpunkter med «den praktisk hverdag». Det er, for å si det på en
annen måte, umulig å tenke og tro at det ikke skulle finnes noen forankring
annet enn i det aposterioriske, og intet i det aprioriske. Aksiomer,
og postulater, ja, begreper, og nomina og res, og selv teoremer
og beviser eksisterer i
virkeligheten og er ikke uten virkelighet, agens, kraft og verdi, de er tvert
imot forutsetninger for at noe er virkelig og har verdi i det hele tatt.
A propos: Persepsjonens begrensning: Uten a priori forutsetninger, slike som Kants kategorier som f eks tid og sted og Locks evner til å kombinere, relatere og abstrahere – og Aristoteles ”sensations” – er det umulig å persipere i det hele tatt. Men loven om ikke-kontradiksjon er ikke en konklusjon man trekker på grunnlag av sansepersepsjon, men er selve forutsetning for slik persepsjon.
Aristoteles: En rett handling fører til det som er godt for mennesket og det gode er menneskets selvrealisering. Sjelen består av to deler: En fornuftig og en ufornuftig del. Fornuften kan enten styre eller bli styrt av begjæret og viljen. Får begjær og vilje overtaket, blir sjelen u-fornuftig. Dygdens oppgave er å styre og manifistere seg gjennom oppøvning til "gode" vaner. Den praktiske fornufts oppgave er å regne ut eller beregne mål, middel og konsekvens. Denne praktiske visdom gir evne til å avgjøre hvilken handling som er rett.
Aristoteles logikk
var et organon eller et nødvendig
instrument til bruk for å muliggjøre virkelig samtale eller meningsfull
diskurs. Bryter man tankelovene,
opphører meningsfull kommunikasjon. Dette synes også Kan å kunne underskrive på,
bare for å ha sagt det … ).
Det kategoriske imperativet blir dermed stående slik det er formulert, på sine premisser, uten av «vi» skjønner så mye av dette. En maksime er også et imperativ, men ikke et kategorisk imperativ. Maksimen har derfor en lavere status, - den er situasjonsbestemt - for den er vanskelig for ikke å si umulig å universalisere. Hvis man ikke forstår forskjellen, forstår man mindre. Ifølge Kant er en maksime et subjektivt prinsipp eller en regel som et individ faktisk følger i motsetning til loven eller imperativet som er et objektivt og allmenngyldig prinsipp som bør følges og her settes altså plikten og ikke følelsene opp som ultimat kriterium.
Et kategorisk imperativ er et pliktbud, et betingelsesløst påbud til forskjell fra et hypotetisk imperativ, som f eks knyttes til hvor godt eller dårlig du føler deg ved å følge eller ikke følge maksimen.
Du skal ikke lyve er den høyeste moralske lov, den er et kategorisk
imperativ. Du skal behandle et menneske aldri som et middel, men som et mål i
seg selv. Det kan sies å være Kants kategoriske imperativ og hans maksime
samtidig; at du skal lyve er i høyden en maksime,
i gitte situasjoner, men at det moralsk mest høyverdig eller kategorisk riktige
er å postulere Du skal ikke lyve, det synes
umiddelbart sant og riktig, og her har vi med to ulike kategorier å gjøre, kategorier
som for så vidt er to er likeverdige kategorier hvis man ser de to ulike
perspektivene, i tilnærmingen. Perspektivet blir dermed det avgjørende og
samlende kriterium, ikke følelsene. Det kan derfor sies at Kant nok ofte blir
misforstått i dag når man mener at hans lære oppfordrer generelt til føleri og
til å leve på impulsen, så å si. De servilt betingede korrekte emosjoner som
det mest edle kriterium for moralsk handling, er dermed utelukket.
Kant formulerer også
følgende, (oversetter og kilde ukjent): Det er noen ganger vitterlig
tilfelle at vi etter den skarpeste selveksaminasjon ikke kan finne noe annet
enn det moralske grunnlag for plikt som kan være sterk nok til å bevege oss til
den eller hin gode handling eller dette eller hint store offer. Men det kan
ikke med sikkerhet sluttes ut fra dette at det ikke skulle finnes noen form for
hemmelig impuls for selvkjærlighet som kunne opptre som en forestilling om
plikt, men som da ikke var bestemmende for handlingen. Vi liker å smiske oss
selv med at vi styres av edle motiver; i virkeligheten kan vi ikke engang med
den strengeste selveksaminasjon dykke fullstendig ned til dybdene i de
hemmeligste drivkrefter bak våre handlinger ...
Denne formuleringer
viser hvor realistisk og sunt skeptisk Kant forholder seg til følelser som et
eventuelt grunnlag for å formulere et kategorisk imperativ og vurdere en
handling som rent etisk og for så vidt absolutt. Man skal derfor være forsiktig
med å tillegge Kant meninger han ikke har, ut fra enkelte eksempler på at hans
kategoriske imperativ vil ha uhyggelige konsekvenser hvis det følges til punkt
og prikke overalt og i enhver situasjon, uten anstand av de korrekte følelsene.
Det kategoriske imperativ er en ideell fordring. I det praktiske livet vil nok
Kant være enig om at maksimene – som har en lavere status – lar seg bedre
anvende et det store kategoriske imperativet, et imperativ som da faktisk også
i Kants øyne vil være direkte umoralsk å følge. Kant kan umulig ha ment at
konsekvenser ikke hører hjemme i moralen eller etikken.
http://neitilislam.blogspot.com/2018/07/mer-om-hypermagi-emosjoner-flelser-spor.html
http://neitilislam.blogspot.com/2018/12/ytterligere-klargjring-av-hypermagi-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/01/mantra-andemaning-og-hypermagi.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hvem-sier-du-at-jeg-er-et-lite-dykk-i.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/emo-markedet-og-den-maniske-hypermagi.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/02/liberalisme-og-hypermagi.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/12/definsjon-av-hypermagi-og-hypermagiker.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/08/den-kristne-hypermagi-og-den-vestlige.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/03/homo-oeconomicus-i-dagens-og-historisk.html
http://neitilislam.blogspot.com/2018/06/tilfyelser-om-hypermagi-og-hypermoral.html
http://neitilislam.blogspot.com/2018/05/naden-i-islam-og-i-kristendommen-en.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/02/om-endetiden-og-guds-to-viljer.html
http://neitilislam.blogspot.com/2017/12/nade-i-islam-id-eid-og-jule-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/01/trump-hypermagi-makt-avmakt-et.html
Se denne hvor jeg blant mange andre ting på slutten kommer inn på Luther og hans Trællbundne vilje (mot Erasmus):
https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html
https://neitilislam.blogspot.com/2011/02/ateisme-for-dummies.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/05/akademisk-knefall-som-profesjon.html
Om bl a Holberg:
https://neitilislam.blogspot.com/2022/02/akademia-en-hengemyr-av-vantro-et.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/07/logisk-quizz-en-test-for-akademikere-og.html
Her følge mitt
sammendrag med kommentar til visse ting hos filosofen Vegar Martinsen:
Han skriver: Om Guds
eksistens sier Kant selv at "det er en absolutt nødvendighet å overbevise
seg om at Gud eksisterer, men å bevise det er ikke så nødvendig"
("Dictionary", s.215). At "Gud, frihet [fri vilje] og
udødelighet" finnes, er ifølge Kant sannheter, men disse sannhetene kan
ikke begrunnes med Fornuften.
Siden man ikke kan ha kunnskap om den egentlige virkelighet, den nomenuelle verden, blir objektivitet umulig (objektivitet forutsetter et uavhengig objekt, og er en vurdering av dette som er tro mot objektet). Men Kant selv åpner ikke direkte for individuell subjektivisme, han sier at alle mennesker har samme type sanseapparat, og derfor blir det slik at alle mennesker har samme opplevelse av virkeligheten. Objektivitet erstattes derfor av inter-subjektivitet. Og dette er ikke annet enn enighet.
Kommentar: Kant nøler
med andre ord ikke når han utelater følelsen som bidragende moralsk
sannhetskriterium her.
Noen ord om Kants
etikk: han sier at man ikke kan
vite noe om konsekvenser av handlinger: Hvis jeg gir 100 kr til en tigger, og
han så kjøper en pistol og dreper noen - da vil enkelte hevde at jeg til en
viss grad er medskyldig. Men min INTENSJON var ikke å medvirke til et drap -
jeg bør derfor ikke være medskyldig, moralsk sett.
Kriteriet for
vurdering av moralske handlinger er ifølge Kant derfor ikke konsekvensene av
handlingen, men intensjonen bak handlingen. Dette kalles selvsagt en
intensjonsetikk - eller en sinnelagsetikk. Kant sier at den gode vilje "er
det høyeste av alle goder og forutsetningen for alle andre goder" (Jones,
Bind 4, s.71). Om konsekvenser? Kant avviser "å kalle vår vilje for god
fordi dens handlinger har de og de konsekvenser ... følgene av handlinger er
tilfeldige. Vi kan ikke ha herredømme over disse, og kan derfor heller ikke
gjøres moralsk ansvarlig" (Bjelke/Dege, s.129).
Man skulle tro at
man når man skal utarbeide en etikk så begynner man med å se på virkeligheten,
ved å observere eksempler, og så se på hvilke handlinger som medførte
ønskede/gode konsekvenser. Ikke Kant. Han mener at dette vil ødelegger
all moral som sådan: "Nor could anything be more fatal to morality than
that we should wish to derive it from examples" ("Fundamental
Principles of the Metaphysic of Morals", Prometheus Books 1987, s.36).
Videre: "A good will is good not because of what it performs or
effects, not by its aptness for the attainment of some proposed end, but simply
by virtue of the volition, that is, as a good in itself..." (FMM, s.18).
"Thus, the moral worth of an action does not lie in the effect expected
from it ..." (FMM, s.26). Man skal praktisere den rette moralen
"without any end or advantage to be gained by it..." (fra FMM, sitert i The Objectivist, s.1093).
Tidligere var det ikke uvanlig å hevde at man skulle praktisere den rette moralen for å bli lykkelig. Kants syn er et annet: "The more a cultivated reason applies itself with deliberate purpose to the enjoyment of life and happiness, so much the more does the man fail of true satisfaction" (FMM, s.20).
Så lykke, eller gode
konsekvenser, er ifølge Kant irrelevant for etiske normer. Og om å ha lykke som
mål for etikken sier Kant: "the principle of private happiness ... is the
most objectionable, ... because it undermines and destroys its sublimity"
(FMM, s.72). Han sier også: "If eudaimonism (lykke) is adopted as the principle ...
the consequence is the quiet death of all morality" ("Metaphysical
Elements of Ethics", Great Books, s.366). Lykke og moral har altså ifølge Kant intet med hverandre å gjøre.
Hva kan da en etikk
bestå av? Kant forsøker så å finne en regel, en maxime, som setter kriterier
for rett og galt. Kant har antagelig observert mennesker som har det gøy - overfladiske
mennesker som fester og drikker og nyter livet - det er opplagt for Kant at
denslags handlinger ikke kan være moralske. Disse menneskene er etter Kants syn lykkelige, men de er ikke moralske. Heller ikke er de
moralske de som hjelper de svake fordi det gir dem prestisje, posisjon, ære.
Det Kantianske syn
er altså at det ikke er moralsk å gjøre sitt beste for selv å leve lykkelig. La
oss ta med enda et sitat som bekrefter denne fremstillingen av Kant: "Egenkjærligheten
er riktignok ikke alltid kriminell, ifølge Kant, men den er kilden til alt
ondt" (Comte-Sponville: "Liten avhandling om store dyder",
Gyldendal 1997, s.58).
Hva er det da som er
moralsk? Kant gir følgende eksempel: tenk deg en filantrop som på grunn av egen
sorg o.l. mister alle ønsker om å hjelpe andre - men han fortsetter allikevel
fordi det er hans plikt: "Then first has his action true moral
worth" (FMM, s.23). Å hjelpe andre i stor grad - selv ikke dette har
moralsk verdi for Kant. Det som
har verdi er å gjøre sin plikt fordi det er ens plikt. Akkurat den samme handlingen utført med
ønske om gode konsekvenser som begrunnelse er ikke moralsk.
Kants eksempel
igjen: en ærlig handelsmann (f.eks. en som ikke lurer sine kunder på vekten og
som gir tilbake riktige vekslepenger) er ikke moralsk hvis hans ærlighet er egoistisk begrunnet: hans forretning tjener jo på at han er
ærlig, og derfor er slike handlinger ikke moralske.
Hva består så den moralske loven i? Den er formulert i det kategoriske imperativ - kategorisk betyr at man alltid skal følge den, helt og fullt uten unntak - og sier: Man skal handle slik at begrunnelsen for handlingen skal kunne bli gjort om til en allmenngyldig lov.
Så vidt jeg kan se,
er dette det eneste kriterium Kant setter opp for rette handlinger: De skal være universaliserbare. Kants syn er at dersom
man universaliserer regelen for en handling, og den så vil føre til sammenbrudd
av sivilisasjonen, da skal man ikke betrakte den som et kategorisk imperativ. Man skal derfor ikke lyve, fordi hvis alle
lyver går alt til helvetet. Man skal ikke bryte avtaler, fordi hvis alle gjør
dette, så går alt til helvetet. (Man
kan her si at Kant motsier sitt prinsipp om at konsekvenser av handlinger er
irrelevante for deres moralsk status).
Positive resultater
for noen - den som handler, andre mennesker, staten - er for Kant irrelevante
som begrunnelse for moralske handlinger. Konsekvenser er irrelevante. Det eneste kriterium for moralske
handlinger er at regelen bak dem er universaliserbar. Dette er selvsagt en uholdbar regel - også
f.eks. Jones mener dette: han gir som eksempel at alle mulig underlige
oppfordringer er universaliserbare: "når du kjøper en ny bok skal du
skrive navnet ditt i den" (Jones, Bind 4, s.77). Dette er
universaliserbart, er derfor moralsk - og derved en plikt - ifølge Kant.
Universaliserbarhet er altså ifølge Kant det eneste kriterium for rett og galt. Dette medfører at man aldri kan lyve, aldri kan stjele, aldri kan bryte avtaler, osv. Dette viser igjen at for Kant er konsekvenser fullstendig irrelevante.
Kant har følgende
eksempel: hvis man føler seg ulykkelig fordi ens liv er ødelagt og man så
ønsker å begå selvmord - man skal allikevel ikke gjøre det. Siden regelen om
dette ikke kan gjøres universell, er selvmord alltid galt (FMM, s.50), og dette
gjelder uansett hvor håpløst ens liv er.
Man skal aldri
lyve, sier Kant. Heller ikke til barnemorderen som kommer og spør: "Er det noen barn her?" Da må barnevakten svare:
annen etasje, tredje dør til venstre. Samme poeng hos Comte-Sponville: Kant
"kommer til at sannheten er en absolutt plikt under alle omstendigheter
(selv om - det er dette eksemplet han [Kant] bruker - noen mordere spør om
vennen din, som de er på jakt etter har søkt tilflukt hjemme hos deg) og
uansett konsekvenser. ("Liten avhandling..", s.41-42).
(Det finnes dog
steder hvor Kant er noe mer forsiktig i sine uttalelser.) At vi har plikt til å
fortelle sannheten uavhengig av konsekvenser er et meget utbredt syn idag.
Vil denne etikken
medføre et lykkelig liv? Det er i praksis umulig å si hva lykke er, og hvordan
den oppnåes, så at denne oppskriften ikke sier noe om hvordan man oppnår et
lykkelig liv, det er et irrelevant poeng for Kant: "...happiness is not an
ideal..." (FMM, s.46). Det er tydelig at for Kant er konsekvenser av en
handling fullstendig irrelevant for handlingens moralske verdi.
Husk nå todelingen
av verden. Også mennesket er da todelt, en nomenuell del og en fenomenuell del.
Vi kan ikke vite hva som skjer med den nomenuelle delen, kun med den
fenomenuelle delen. Og denne er ikke viktig. Det som da skjer med den fenomenuelle
delen, den vi opplever, det er ikke viktig i det hele tatt.
Men moral må
belønnes. (Men man skal ikke være moralsk fordi man får en belønning, et ønske
om belønning gjør at handlingen mister sin moralske verdi.) Derfor må det være
et liv etter døden, og noen må føre regnskap slik at man for belønning/straff
alt etter om hvorvidt man har levet et moralsk liv eller ikke. Denne
regnskapsføreren er Gud - dette er Kants "bevis" for Guds eksistens.
Dette kalles forøvrig det moralske argument for Guds eksistens.
Hva er da formålet? Ikke å søke lykken, hvis dette hadde vært menneskets mål, ville ikke Gud ha gitt oss Fornuften - da kunne vi levd som dyr. Dyr er lykkelige - for å bli lykkelig er det nok med instinkter.
Men vår tenkeevne -
som skiller oss fra dyrene - gjør at mennesket må søke noe mer, sier Kant, og
dette er moralsk renhet. Lykke er ikke målet, moralsk renhet er målet. Kants
egne ord: "...there is much in the world far more important than life. To observe
morality is far more important" (Kant: "Lectures on Ethics",
Hackett 1963, s152). Sagt på en
annen måte: tenkning skal ikke tjene livet - livet skal tjene tenkningen/dvs.
tenkningens resultater: pliktetikken. Det som er viktig er ikke hva vi gjør i
naturen, men hva naturen gjør i oss!
Arne Næss har
karakterisert Kants etikk på følgende treffende måte: "det største
menneske kan eie, er en begeistring over å gjøre pliktene, selv om de volder
ulyst i gjerningsøyeblikket, og selv om alle naturlige tilbøyeligheter stritter
imot." Og Kant praktiserte dette selv: dere husker at han til tross for
store smerter reiste seg for sin lege. Men dette sier også noe om hva Kant anså
som plikter: å følge en konvensjon som godt kunne ha
vært annerledes er en plikt.
La meg ta med enda
ett eksempel som viser hvilken vekt Kant legger på formaliteter: Ifølge Kant
er barn født utenfor ekteskap "outside the protection of the law" ..
og kan ødelegges (dvs. drepes) av moren som om det var en gjenstand (Caygill, s
285). Altså, hvis foreldrene har gjennomgått en bestemt sermoni (bryllup), så
har barnet vanlige rettigheter. Men hvis foreldrene ikke har vært igjennom
denne sermonien, da er barnet fullstendig uten rettigheter.
Den vanlige
oppfatningen idag er at Kant hadde de meninger som var overalt på denne tiden:
han hevdes å være tilhenger av frihandel, rettsstat, demokrati. Men dette er
feil. Han var kollektivist, og
mente at enhvers plass skal være bestemt av helheten. Han hevdet at man kan bruke tvang overfor
befolkningen hvis det er åpenbart at den tar feil (Se sitatet i
Comte-Sponville, s.81).
Han støtter Rousseaus
syn på allmenviljen (som ikke er
noe annet en et påskudd diktatorer kan benytte for å tvinge igjennom sine
synspunkter), og han snakker
aldri om ukrenkelige individuelle rettigheter. Han mener at "the sovereign" har rett til å beskatte folk for
å finansiere hjelp til de fattige, til barnehjem, og til kirken ("Science
of Right", GB, s.443). Han sier at "It is a duty to obey the law
of the existing legislative power..." ("Science of Right", GB,
s.439).
Videre sier han at "Resistance on the part of the people to the
supreme legislative power of the state is in no case legitimate ... there is no
right to ... rebellion belonging to the people" ... "...and least of
all, when the supreme power is embodied in an individual monarch, is there any
justification, under the pretext of abuse of power, to seize his person or
taking his life ... It is the duty of the people to bear
any abuse of the supreme power, even then though it should be considered to be
unbearable" ("Science of Right", GB, s.440).
Kant om krig: "War has something sublime about it ... On the other
hand, a prolonged peace favours the predominance of a mere commercial spirit,
and with it a debasing self-interest, cowardice, and effeminacy [bløtaktighet],
and tends to degrade the character of the nation" ("Critique of
Aesthetic Spirit", GB, s.504).
Noen få eksempler som illustrere dette: Lars Bjørke i Morgenbladet feb
1991: "Kun det subjektive fører til realisme … Alle besvergelser til
videnskap eller [fornuft] fører mennesket bort fra seg selv ... man bør stole
på sine egne følelser ... man bør dyrke subjektiviteten …
Og Caygill sier følgende: "The Influence of Kant's philosophy has
been, and continues to be, so profound and so widespread as to have become imperceptible" ("A Kant
Dictionary", s.1) "Imperceptible" betyr her at Kants ideer er
overalt, og derfor er nærmest umulig å observere - det finnes jo intet å
kontrastere med. Dette
impliserer at kun kantianisme betraktes som filosofi, og dermed at
ikke-kantianisme ikke betraktes som filosofi. Dette kan selvsagt by på store
problemer for en ikke-kantiansk filosofi, om en slik skulle dukke opp.
Moses Mendelsohn
(1729-1786) hevdet at "Kant ødela alt". Den tyske dikteren Johann
Gottfrid von Herder (1744-1803) sa at CPR er kun "hjernespinn", og at
den "forderver unge sinn". Hegels opplagte konsekvens av Kant: Hvis
vi ikke kan vite noe om den nomenuelle verden, da er den ikke der. Dette
fører igjen til kollektiv subjektivisme. W.T.Stace beskriver Kant syn på denne
måten: "morality must carry on a continual warfare against the
satisfaction of oneself, and one ought [Stace siterer her Schiller]: "to
do with aversion what duty requires"". ("Hegel", Dover 1955, s. 400). Elias Canetti (f.1905,
Nobelprisvinner i litteratur 1981): "Kant er et hode uten verden." Dette er
nok mer treffende enn Canetti selv forstod.
Synet på fornuft etter Kant ble at "reason is a false, secondary
power by which we multiply distinctions - the distinctions that reason makes
are artificial, imposed." (Jones,
Bind 4, s.102).
Wittgenstein:
analytiske utsagn (bl.a. logikk) sier ingenting om virkeligheten.
Jones om plikt: "Kant's argument ... would justify the acts of Germans who exterminated Jews for the sole reason that they had been ordered to do so" (Jones, Bind 4, s.77).
Mortimer Adler i "Ten
Philosophical Mistakes": "How anyone in the 20th century can take
Kant's trancendental philosophy seriously is baffling, even though it may
always remain admirable in certain respects as an extraordinarily elaborate and
ingenious intellectual invention" (Collier Books 1987, s.98).
Scruples of Conscience: Friends, what a pleasure to serve you! But I do
so from fond inclination. Thus no virtue is mine, and I feel deeply aggrieved.
Solution of the Problem: What can I do about this? I must teach myself to
abhor you, and, with disgust in my heart, serve you as duty commands.
-
Ayn Rand:
Kant sier at
fornuften er begrenset og hevder at man må benytte tro. Men tro - på samme måte
som intuisjon, tradisjonelt forstått - er intet annet enn følelser. Kant åpnet
for at man kan styre sitt liv basert på følelser. Det Objektivistiske synet er
at "emoitions are not tools of cognition", følelser gir deg ikke uten
videre kunnnskap om virkeligheten.
Det er vanlig idag å
betrakte følelser som det primære, som noe som bare er der. Men følelser er
resultat av tidligere tenkning (og ofte er følelser resultat av de verdier man
aksepterte som barn, og som man ble utsatt for fra alle mulige kanter: lærere,
foreldre, aviser, TV-programmer, osv). Og denne tenkningen kan være feil/ond. Det er således galt å ta utgangspunkt i at
følelser gir korrekte vurderinger. F.eks. følte nazister tilfredshet når jøder
ble sendt til Auschwitz.
Mennesket trenger
veiledning for sine handlinger. Objektivismen sier at menneskets liv som
menneske er den standard som verdier bør måles etter. Den som ønsker å leve
må skape (rasjonelle) verdier, og den som skaper verdiene må selv kunne nyte
godt av det som er skapt - egoisme er derfor det
eneste riktige moralske prinsipp.
Videre: Livsførsel er moral - din livsførsel er et uttrykk for din moral.
Man bør være ærlig,
men det er selvsagt riktig å lyve for å beskytte seg mot dem som urettmessig
forsøker å tilrane seg ens verdier. Man
bør altså si til Kants barnemorder at det ikke er noen barn her. Dette er fullt
ut moralsk.
Det Kant gjør er
intet annet enn helt og fullt å fjerne verdier fra etikken. Han sier at det
eneste som er moralsk er å gjøre sin plikt fordi det er ens plikt. Ikke fordi
man på egne eller andres vegne oppnår noe (oppnår verdier), men fordi man gjør
sin plikt. Man skal ikke gjøre noe fordi man således vil oppnå noen belønning -
da mister handlingen sin moralske verdi. Han fjerner altså all motivasjon fra
etikken - man skal ikke gjøre noe fordi en selv eller andre oppnår noe
fordelaktig, hvis noe slikt kommer med i begrunnelsen for en handling, mister
handlingen sin moralske verdi.
Ifølge Kant har
moral ikke noe med lykke å gjøre, moral har ikke noe med liv å gjøre, moral har
ikke noe med ønsker å gjøre - moral er å gjøre sin plikt. Intet mer. Intet
mindre.
Før Kant hadde
etikken et formål, en fordel for noe/noen: vanligst var det syn at handlinger
skulle tjene en selv, eller at handlinger skulle tjene andre mennesker, dvs.
egoisme og altruisme (dette var ikke de to eneste synspunktene, men de er de to
viktigste). Men Kant er imot verdier som sådan. Siden Kants moral er ikke
til for å oppnå fordeler for noen, har han fjernet verdier fra etikken. Kant er
altså ikke altruist, han er nihilist.
Dette fører til to
ting. 1)Folk ønsker å være moralske. De vil derfor - til en viss grad - følge
Kants regler, de vil gjøre sin plikt. Derfor vil folk adlyde, følge ordre,
avtjene verneplikt, betale skatt, fylle ut og sende inn skjemaer, skrive stiler
om u-land eller miljøvern, stå i helsekø, gi andre elektriske støt hvis en
autoritet ber dem om det (Milgrams kjente eksperiment), og sende jøder til
Auschwitz, osv. og derved føle seg moralske. (Som
nevnt: Kants plikt-prinsipp "would justify the acts of any German who
exterminated Jews for the sole reason that they had been ordered to do so"
(Jones, Bind 4, s.77)).
Men folk ønsker også
lykke. Men hva består lykke i - og hvordan oppnår man den - dette er -
rasjonelt forstått - et spørsmål som hører filosofien til. Men Kants filosofi kan ikke gi noen
oppskrift på hvordan man blir lykkelig. Dette betyr at folk i dette viktige spørsmålet
egentlig ikke kan få noen veiledning fra en kantiansk filosof, annet enn
følgende: gjør som du føler for. Kant åpner for følelser (han sier tro) og
dette kan ikke bety annet enn at folk må ha moralsk rett til å følge sine
følelser, dvs. sine innfall.
Ifølge Ayn Rand er ondskap en nødvendig følge av "evasion" (et ord som ikke har noen god norsk oversettelse, men som kan beskrives som "å gå utenom, å unnlate å ta hensyn til relevante fakta").
Å la være å se,
forstå, tenke rasjonelt - eller å late som om man ikke ser eller forstår, er
ondskap, fundamentalt sett. Dette
synet er i samsvar med Sokrates'
syn: å vite det rette er å gjøre det rette.
Med andre ord: den
som gjør onde ting er den som ikke ser resultatene, eller "evader"
resultatene, av handlingene, eller som unnlater å ta viktige og nødvendige ting
med i betraktning. Eksempel: en som bruker narkotika (i betydelig grad)
"evader" det som er opplagt: at dette vil ødelegge hans liv. En som
bruker narkotika "evader" den kunnskap som finnes om hvor skadelig
narkotika er. En tyv "evader" de negative konsekvensene handlingen
har for ham selv; han kan bli tatt av politiet, han lever på andre menneskers
arbeid, han blir ute av stand til å styre sitt liv - han må følge sine innfall,
han må leve fra hånd til munn, han kan ikke planlegge sitt liv på lang sikt,
han blir et offer for andre mennesker. (Her gir jeg en egoistisk begrunnelse: å
være kriminell er ødeleggende for en selv. Det er selsvagt også
skadelig/ødeleggende for ofrene.).
Den sterkt
Kant-influerte Fichte hevdet at "individet har ikke noen virkelig
eksistens siden det ikke har noen egenverdi, men må og bør reduseres til intet,
mens rasen alene er det som må betraktes som virkelig eksisterende ... det
finnes kun en dyd - å glemme sin egen personlighet, og kun en synd - å gjøre
seg selv til gjenstand for sine tanker" (sitert i Martinsen:
"Filosofi: en innføring", s.109).
Hegel hevdet at det
enkelte menneske ikke er selvstendig eksisterende, men en del av helheten; at
rettferdighet og makt er sammenfallende; at frihet er å adlyde staten og at
staten er det som virkelig eksisterer; at staten er til for sin egen skyld og at
staten er realiseringen av det moralske liv (Karl Popper: "Det øppna
samhallet och dets fiender" band 2, Akademilietteratur 1981, s.39).
Videre hevdet han at
det enkelte menneske må ofre sitt liv dersom staten krever det; og at den tyske
(prøyssiske) stat er den fremste av alle; at noen utvalgte individer gjennom
historien (Alexander, Cesar, Napoleon) er agenter for verdensånden og at krig
er et nødvendig resultat av verdensåndens utvikling. (Og Marx var en primitiv,
materialistisk vri på Hegel.)
Nietzsche dyrket
overmennesket og foraktet den svake, undermennesket. Han dyrket erobring,
seier, viljen til makt. Hitler kom altså til
dekket bord.
La meg avslutte med
et sitat fra Heinrich Heine (1797-1856) om Kant: "Strange contrast between
the external life of a man and his destroying, world-crushing thoughts. In very
truth, if the citizens of Køningsberg had dreamed of the real menings of his
thoughts, they would have experienced at his sight, a greater horror than they
would on beholding an executioner, who only kill men" (sitert i John
Ridpaths forelesning om Kant, TJS, 1991).
Min kommentar: Over til Dinesh:
What atheists Kant refute:
Reason must know its limits in order to be truly reasonable. By Dinesh D'Souza October 16, 2007
Religion has faced formidable foes in its history. But atheism hasn't generally been one of them – until today. A recent string of bestselling books has put believers of all stripes on the defensive. Religion, say authors such as Richard Dawkins, Daniel Dennett, and Christopher Hitchens, is an unreasonable form of blind faith, often leading to fanaticism and violence. Reason and science, they contend, are the only proper foundations for forming opinions and understanding the universe. Those who believe in God, they insist, are falling for silly superstitions.
This atheist attack is based on a fallacy – the Fallacy of the
Enlightenment. It was pointed out by the great Enlightenment philosopher
Immanuel Kant. Kant erected a sturdy intellectual bulwark against atheism that
hasn't been breached since. His defense doesn't draw on sacred texts or any
other sources of authority to which people of faith might naturally and
rightfully turn when confronted with atheist arguments. Instead, it relies on
the only framework that today's atheist proselytizers say is valid: reason. The Fallacy of the Enlightenment is the glib assumption that there is
only one limit to what human beings can know – reality itself. This view says
we can find out more and more until eventually there is nothing more to
discover. It holds that human reason and science can, in principle, unmask the
whole of reality.
In his 1781 "Critique of Pure Reason," Kant showed that this
premise is false. In fact, he argued, there is a much greater limit to what
human beings can know. Kant showed that human knowledge is constrained not
merely by the unlimited magnitude of reality but also by a limited sensory
apparatus of perception.
Consider a tape recorder. It captures only one mode of reality, namely sound. Thus all aspects of reality that cannot be captured in sound are beyond its reach. The same, Kant would argue, is true of human beings. The only way we apprehend empirical reality is through our five senses. But why should we believe, Kant asked, that this five-mode instrument is sufficient? What makes us think that there is no reality that lies beyond sensory perception?
Moreover, the reality we apprehend is not reality in itself. It is merely our experience or "take" on it. Kant's startling claim is that we have no basis for assuming that a material perception of reality ever resembles reality itself. I can tell if my daughter's drawing of her teacher looks like the teacher by placing the portrait alongside the person. With my eyes, I compare the copy with the original. Kant points out, however, that comparing our experience of reality to reality itself is impossible. We have representations only, never the originals. So we have no basis for presuming that the two are even comparable. When we equate experience and reality, we are making an unjustified leap.
It is essential to recognize that Kant isn't diminishing the importance of experience. It is entirely rational for us to use science and reason to discover the operating principles of the world of experience. This world, however, is not the only one there is. Kant contended that while science and reason apply to the world of sensory phenomena, of things as they are experienced by us, science and reason cannot penetrate what Kant termed the noumena – things as they are in themselves.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar