Ta gjerne en titt på følgende, før vi kommer i gang:
https://neitilislam.blogspot.com/2011/06/islamofili-og-homofili-en-sammneheng.html
https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/om-hvorfor-det-gar-sa-galt-om-islam-og.html
Om heterofiles privilegier, «prideofil» etc:
http://neitilislam.blogspot.com/2018/07/mer-om-hypermagi-emosjoner-flelser-spor.html
Se på følgende og prøv å tenke – eh, riktig?:
Abort er ikke feil, men en rettighet du har.
Homofili er ikke feil, men er en rettighet du har.
Abort er galt og homofil praksis er galt. Hvis du sier og mener dette, hører du ikke til Den norske kirke. Du blir stilt utenfor, av kirkens biskoper, de som er hyrder for oss alle og voktere av Sannheten.
Riktig eller galt?
Svar: Feil.
Svar 1: Du er klart innenfor, sier Den norske kirke, fordi dette er en universell, logisk lov som gjelder overalt og til enhver tid og for alle.
Svar 2: Du er klart utenfor Den norske kirkes «to syn» på saken. Hensynet til menneskene og kjærligheten står over «hensynet» til logikken.
Svar 3: Du er både
klart innenfor og klart utenfor Den norske kirke.
Kommentar: Hva er viktigst? Hensynet til logikken eller hensynet til menneskene, og ditt eget og deres eller «de andres» «hjerter», både de som praktiserer homofili og de som ikke gjør det, med den begrunnelse at det går mot Guds bud?
Den norske kirke: Det viktigste er at begge sannheter er
like gode, like gyldige og like kristne, fordi Kjærligheten overgår eller
trumfer alt annet.
Er det naturlig for kristne – og det eneste riktige
standpunktet – å leve godt med de to motstridende synene som kirken her gjør
seg til tals-hen for? Er det slik det bør være? Er det rett av kirken å styre
de kristnes sinn mot dette å bøye seg for kirkens to syn? Er det rett av kirken
å dytte dette standpunktet på alle kristne i kirken og gjøre det obligatorisk –
eller «katolsk» og alminnelig?
Det skal være obligatorisk å ha to syn som begge skal anses for riktige, sanne, gode, vakre og like tolerante og hensynsfulle, ja, like kjærlige. Å ha to syn er Kjærlighet, kort og godt, intet annet. Å ha bare ett syn, er det motsatte av alle gode ting.
Det er faktisk det kirken forkynner og sier amen til. Kirken er da blitt det vi kan kalles autoritær – for ikke å si totalitær - mens den innett hevder at den er liberal og tolerant. Hvordan skal de homofile kunne leve med å tolerere de andre i kirken?
Hvordan skal de som er for abort kunne leve side ved side
med dem som mener at abort er feil og moralsk forkastelig?
Å tolerere betyr å leve med eller innfinne seg med tankesystemer,
adferd og holdninger man ikke holder for sanne, - for godt og rett. Når
toleransen så går ut over seg selv og blir pervertert, ønsker man ikke lenger
bare å finne seg i, men i tillegg at man skal bli mest mulig like den man
«tolererer», eller at det er ønskelig at flere blir som dem og det man i
utgangspunktet kun tolererte. I seg selv utgjør dette at man innvikler seg i irrasjonelle
innstillinger eller gjøremåter til den grad at man betrakter dem som
rasjonelle, eller som forbilledlig tale, gjøren og laden, for å si det slik.
(Og det er da man, slik jeg ser det, er på vei inn i det servilt betingede
emosjonelt korrekte område og lar dette være bestemmende for ens liv i alle
større sammenhenger; man beveger seg da i tillegg ut ikke bare i gjørmebadet,
men i kvikksanden, som man i større eller mindre grad vil oppsluke en for godt).
Den norske kirke vil at sine troende skal identifisere seg
med homofili og standpunktet for fri abort så mye, så langt og dypt som mulig.
De troende skal da føle at dette både er en rettighet og en plikt.
Kirken er dermed ute for å omskape mennesker, ja, skape en
ny mennesketype, en spesielt tolerant type, en type som lever mer i pakt med
Kjærligheten. Du kan ikke fullt ut leve etter Kjærlighetens krav på toleranse
hvis du er mot f eks vielse av homofilt praktiserende par til prester.
Å være tolerant er en måte å forholde seg til andre på, på
en passiv og så lite fordømmende måte som mulig. Du forventes ikke bare å tåle
– eller la skure – men også aktivt gå inn for «de andres» syn, ja, noe vil
kreve at du glemmer ditt eget, tidligere sanne «jeg» og at du skal bli mest
mulig lik de du tidligere bare har tolerert. Det kreves at det du følte
opprinnelig og oppfattet som naturlig, nå skal betraktes som eller
kategoriseres som ikke-naturlig, eller unaturlig og unormalt. Det hele er blitt
et spørsmål om hvem som skal ha definisjonsmakten. Kirken har dermed innlatt
seg i en maktkamp den ikke kan vinne. Den må derfor gjøre seg underdanig eller
servil, så godt den bare kan og makter.
Men hva er det å handle på Kjærligheten og virkelig gjøre
det gode?
Kjærligheten krever ikke bare passiv toleranse eller
akseptasjon. Den er aktiv, den legger ikke skjul på sitt utgangspunkt – i Guds
ord. Hvordan kan noe være kjærlighet uten Gud, utenfor guds ord?
Kirken tror kanskje at jo mer passiv du er, desto bedre. Den
vil opererer så lite krevende som mulig, så lite innpåtrengende som mulig, den
vil ikke overkjøre eller overstyre deg, den vil ikke tvangsfore deg til å spise
en føde som faktisk forandrer din sjel, kropp og din ånd. Må vi gå ut fra.
Og hvis de «ser» og føyer deg etter dette svært så
«tolerante» konseptet, vel, så blir dette da moralsk mer høyverdig og du gjør
deg mer fortjent til Himmelen eller guds rike på jord. Ifølge Kirken. Bare
tenke over det. Kirken lar deg med andre ord leve med sin egen integritet, en
integritet som nå plutselig helt naturlig kan la seg forandres, hvis du vil
det, fordi du mener at kirken har rett i at du bør bli mer tolerant, på Kirkens
premisser. Du føyer deg da av egen fri vilje og ingen kan si at noen har
presset deg, eller lagt utilbørlig føringer på deg. Kirken går dermed fri. Du
har underlagt deg Kirkens forventinger til deg.
Ved å ha godtatt begge syn, har kirken gjort seg mer lik
islam enn kirken våger å tro. Den har gjort seg dualistisk: Du kan i en
situasjon - eller en relasjon - mene at noe er rett, og i andre relasjoner mene
at det samme er galt. Den troende fritas for ansvar, Kirken likeså.
Resultat: Det er nå villet at ingen skal vite hva som er rett og galt. Det er villet og kommandert at du skal være tvetydig, tvi-synt og – faktisk – delt; eller du skal holde det for deg selv, hva du egentlig mener.
Dette er en måte å få fienden – Kirkens «fiender» - til å
tie og tåle, ja, utholde nesten alt på. Du skal lide i toleransens og Kjærlighetens
havn og navn. Du skal leve i forvirring og tro det er helt normalt. Hvis du
ikke lever med to syn, er det noe feil med deg og du er intolerant, bornert
eller brutal. Og du skal ikke tvile. Det er selve budskapet nå, «Det glade
budskap», som ligner mer på Det glade vanvidd enn på Det glade budskap.
Før i tiden ble homofili ansett som noe unormalt, noe som
stred mot naturen. I dag oppfattes det som helt normalt, og nærmest som en
velsignelse, - for alle.
Underliggende i all dualisme i teologisk forstand er troen på at de eksiterer et skarpt skille mellom «det gode» og «det onde, og dermed også et skarpt skille mellom «de gode» og «de onde». Manikeismen, som kan defineres som en religion, trodde på to skaperguder. Den ene var ond, den andre, var god. Gode mennesker trodde på den gode og onde mennesker trodde på den onde. I dag er Kirken på vei mot en ny manikeisme, en videreføring av «den gamle» manikeismen: den er på vei inn i en ny dualisme. Den velger å leve med begge syn innenfor sine murer, enn så lenge, men før eller senere må de onde eller det onde ut, dvs de og den lære som følger disse, og som ikke tror på kirkens nye guddom.
Vi vet at manikeismen tidlig ble avvist av Kirken. Den trodde på En Gud og ett godt skaperverk. Den unnfløy dualismen. Det onde var i «selve verket» intet, dvs det egentlig maktesløse, det uten liv, perversjonen av skaperverket, det gode, det som Gud hadde skapt, og som tillot kunnskap om godt og ondt.
I dette spenningsfylte teologiske rommet valgte St Augustin
å stole på at Gud frelser ved sin nåde og at intet menneske kan frelse seg
selv. Mot Augustin, sto f eks Pelagius, som trodde at mennesket kunne gjøre noe
for å bli frelst. I dag tror kirken – den norske - mer på Pelagius enn på Augustin.
Den kan derfor lett tilpasse seg en
dualisme som før eller siden vil føre til krav om at «de onde» forlater kirken.
Og hvem er «de onde»? Augustin mente at både klinten og hveten kunne leve
sammen i Kirken. For så vidt godtok han «to syn», men å overføre dette synet
til dagens situasjon for kirken, blir en inversjon av konteksten. En slik
vinkel på tingene henger med andre ord ikke på greip.
Vi får – i utgangspunktet - følgende skjema, som jeg
innledet med:
Hva hvis du sier: A kan ikke være A og ikke-A på en og samme tid og på samme måte. Er du da innenfor Den norske kirke eller er du utenfor?
Svar 1: Du er klart innenfor, sier Den norske kirke da, presumtivt, fordi dette er en universell, logisk lov som gjelder overalt og til enhver tid og for alle.
Svar 2: Du er klart utenfor Den norske kirkes «to syn» på saken. Hensynet til menneskene og kjærligheten står over «hensynet» til logikken.
Svar 3: Du er både klart innenfor og klart utenfor Den
norske kirke.
Spørsmål: Må du ikke på dette grunnlag si at det fins to guder innenfor kriken i dag, at kirken faktisk skal ha rett til å tro og få deg til å tvile på at det bare er En Gud å tro på?
Forvirret og forvirrende? Vel, forvirring kan være en del av
spillet og den kan være villet, spesielt av dem som satser på at «might makes
right», at den som er mest standhaftig eller intransigent vinner, fortjent,
fordi man har lykkes med å få den tyngste og mest virksomme innflytelse til å
virke til egen fordel. De servilt betinget emosjonelt korrekte, har dermed
vunnet seieren og kan triumfere i egenfotreffelighetens uangripelighet. I et
slikt spill kommer sannhet i andre rekke. Ja, spiller den egentlig noe rolle i
det hele tatt?
Kan vi se dette som en utvikling fra «kognitiv dissonans» til «kognitiv befrielse»?
Eller er det slik at å leve i «kognitiv dissonans» nå faktisk oppleves som et must, noe som mennesket må leve med, fordi det faktisk er et ufravikelig vilkår for – ja, en dygd og et moralsk imperativ - selve det å være menneske?
Å leve i kognitiv dissonans ble i hvert fall inntil for kort tid siden noe man helst burde bekjempe i seg selv. Man skulle være «hel» og ikke «delt». Hel ved. Ingen værhane. Igjen vingling. Man skulle ha færrest mulige indre spenninger: Hvis man mente at å slutte å røyke var best, så skulle man slutte med det, for å unngå for mye indre dissonans, en dissonans som fratok mennesket et enklere og bedre liv, et mer ærlig, viljesterkt, helstøpt liv, et liv som var mer gagnlig enn et liv i sterk dissonans. Det gjaldt å realisere det mest naturlige i seg selv slik at man ble mer naturlig, (og ikke så frustrert eller stresset). Men bevares: Man skulle også være tvisynt, dette å ha flere – likeverdige – syn og tanker – i hodet på en og samme gang.
Slikt er vanskelig. Det er vanskelig å være klok og vis, det skal sannes.
Å leve i dissonans ble ansett som et slags selvbedrag, og man løy da gjerne, men smertefullt, for seg selv og andre. I dag synes kirken og de som lar seg «forføre» å mene at jo mer du lever i dissonans til disse spørsmålene, jo bedre, jo mer sann og kjærlig er det. Eller?
Det er vel ikke til å komme forbi at når man lever i mer eller mindre villet og valgt kognitiv dissonans, så må man, eller kan man, faktisk unnskylde seg mer, enn hvis man skulle være så heldig å leve et dissonanstomt vanlig liv, eller mulig turbulent samliv.
De som lever utmerket i og med en slik dissonans, kan føle det helt OK å leve i en kronisk tilstand der å unnskylde seg blir en svært legitim eller forståelig rutine – det gjør jo livet mer risky og levende, ikke sant? Man lever heller i kornisk utsettelse enn man drister seg til å konfrontere tilstanden med et «enten eller». Kan spørsmålet reduserer til et spørsmål om nytte? Kan man si at hvis dissonansen faktisk gjør mennesker mer lykkelige og hele enn uten denne «tilstanden», så er det ikke bare bra å ha denne dissonansen, men at det faktisk gir bedre «resultater» hvis man til og med «utvikler» dissonansen videre, og gjør den til et personlighetstrekk en person må ha for i det hele tatt å kunne bli «titulert» som en autentisk person?
De fleste velger utsettelse fremfor avgjørelse, så hvorfor ikke? Det virker jo! Og hvem kan si mot, kritisere og påprakke eller diktere deg en tilstand og et syn du egentlig ikke har og ikke vil ha?
I et slik paradigme, i et slikt stor og dypt scenaria, kan det lett tenkes at noen, kanskje veldig mange, kanskje hele kulturen, hele populasjonen, faktisk velger å leve i dissonans enn i total frihet (hvis den er mulig).
En annen måte å si og se det på er at det er lettere i et slik bilde å bli underdanig, og uten idealer om frihet og menneskets verdighet, fordi det har fornuft og ansvar, enn å bli sant fri, ifølge gamle idealer. Idealet er nå at det faktisk er moralsk forsvarlig å bli underdanig og jo mer underdanig, jo bedre. Vi ser det i «samfunnets» relasjon til islam og muslimer. Denne relasjonen har fått noe kultisk over seg; den omgis av strenge tabuer – hit, men ikke lenger. Og «de gode» er selvsagt disse tabuenes høye beskytter.
Hvem er da «de gode»? Jo, de som er eller gjør seg mest
mulig servile og de som lar seg betinge av dette paradigme, slik at det og de slev
blir – eller velger å gjøre seg til - servilt betinget emosjonelt korrekte. Fordi
dette både er tryggest og mest indre utfordrende, merkelig nok: Mange lever
heller i løgn, og da tilsynelatende eller innbilt spennende, enn «mer i sannhet»,
og da tilsynelatende kjedelig … spesielt når samfunnet eller stammesamfunnet
legger så til grad opp til det, og belønner det så rikelig, ut fra
nyttebetraktninger, inkludert kirken, som det gjøres nå.
Jeg ser det slik at disse menneskene ønsker og liker å befinne seg i denne indre zone, dette indre dilemmaet, dilemmaet mellom å kvitte seg med en slavebindende eller hemmende dissonans, eller å beholde og forsterke den.
Jeg mener med andre ord at å leve under sterk kognitiv dissonans ikke bare dreier seg om fornuften og de kognitive evner, men også om emosjonene. Det foreligger «emosjonelle dissonanser» - og «vi liker og jager etter disse forstyrrelsene – eller denne støyen - , for å kunne personliggjøre, integrere eller inderliggjøre slike konsepter og konstrualer, eller triggere, gjøre dem så innvendig smykkepreget autentiske som mulig: Det meste av det hele blir da til et spill, et spill der den som er mest falsk eller inautentisk både innvendig og utvendig vinner, fordi det bl a er forbudt å kritisere islam, til og med på en saklig måte.
Det vil si: Islamkritikk f eks oppfattes nå som brudd på et
tabu som samfunnet er redd for at noen skal bryte, og hvis noen gjør det, tenker
og tror man, at dette i seg selv undergraver hele samfunnet og – djevelsk
ironisk nok – alt det vårt samfunn bygger på, i det judeokristne paradigme
og dens tradisjon. Riktig nok brenner hverken staten eller kirken slik
islamkritikk, eller de menneskene som fremfører den, men mikroutgaver av kirken
eller kristelige publikasjoner er så irrasjonelt redde at de utestenger
kritikere på livstid – hvilket er en måte de tror de kan «brenne» opp det de
ikke utholder å konfrontert med, i seg selv et stort svakhetstegn, selvsagt,
men et tegn som disse selv oppfatter som en styrke og en riktig god gjerning. (Jeg
snakker her selvsagt ikke om noe islamo-judeo-kristent paradigme).
Få i dag ser at det motsatte er tilfellet: At hvis vi ikke bryter tabuet, - det er da vi som undergraver samfunnet, hjertene og sinnet. Det er altså de som «brenner» eller utstøter som undergraver samfunnet og angriper selve limet eller her: Ytringsfriheten, selve fundamentet, inkludert den gudstroen vi måtte ha, eller har hatt. Og det er her vi er nå.
Vi unnslår oss og lyver i stor stil, for oss selv og for
andre, fordi vi komplett irrasjonelt frykter å miste: både vår
emosjonelle og kognitive dissonans. (Man skulle kanskje tro dette var en
djevelsk påfunn).
Kirkens motto i dag kan være: Det jeg vil, det gjør jeg ikke … etter Paulus, - men det jeg ikke vil, det gjør jeg. Og dette er både emosjonell og kognitiv dissonans. En «skakkhet» som altså gjør folk servilt betinget emosjonelt korrekte – for også dette er en del av løgnen, som mange tror springer ut av og forliter seg på fornuften, fordi ingen skal komme her å si at det ikke er sant at «tar du løgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du livet fra det … «.
Konsekvensen av denne forvirringen og realitetsbristen er at
vi mister kilden, fundamentet, alle åndelige reservater av noe format. «Vi» avskjærer
oss det metafysiske reservoaret og det åndelige repertoar hvor vi finner og
fremelsker de høyeste idealene i og som gir oss noe å kjempe for og forsvare.
Er det slitsomt å leve i dissonansene? Ja, det må det være, så mye som folk strever og higer etter å få et liv i dem, få underlegge seg dem, og få bekrefte at man lever under et slikt regime, som om det var en dyd i seg selv. Og jo mer slitsomt det er, jo bedre, ser det ut for. Man får jo en slags lønn for strevet og dette strev etter indre perfeksjon, må vite. Så jo mer vi strever, jo mer lønn får vi. Og ovenpå alt, får befolkningen nå vite at «jihad» nettopp betyr et slikt strev, en slik disiplin, som går ut på personlig selvforedling, - anpasningen kan vel da ikke være mer tydelig og ønskverdig, ikke sant?
Sannheten er jo den at dissonanser eller indre splid har en
tendens til å produsere mentale brushaner og værhaner, som, hvis de får makt,
kan forføre til og med «normale» folk i generasjoner. Man får seg til å tro at
selv destruktiv ambivalens er god tone, eller god bordskikk eller kutyme, og at
det er de som underlegger som har krav på å bli oppfattet som stuerene eller sant
husvarme, etikettegode. Man rister da pelsen innomhus og begynner å tro at jo
mer man logrer og rister og vrir seg, desto bedre for både den alminnelige
helse, vert og gjester, sluk, snøre og stang.
Men hva nytter det? Og hvem gagner det? Sukk: Vi er i ferd med å miste «den store fortellingen», vi setter oss selv utenfor, vi mister den egentlige frigjøringsteologi og med den - egentlig - all fremtid.
Vi etterlater oss og ber om død i stedet for liv.
http://neitilislam.blogspot.com/2022/04/fundamentet-er-undergrav-og-ordene-drept.html
En kort introduksjon, hvis nødvendig:
https://snl.no/kognitiv_dissonans
Noen innsikter jeg har tilegnet meg selv, på en måte, som
viser at det er flere innfallsvinkler inn til større forståelse for alt dette,
men uten at jeg har full innsikt og forståelse, her:
https://neitilislam.blogspot.com/2015/05/shoaib-sultan-i-dag.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/10/thes-islamofobi.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/10/nrmere-oss-enn-halspulsaren.html
Også her om det logiske kontradiksjonsprinsippet:
https://neitilislam.blogspot.com/2016/10/hodne-saken-er-islam-en-religion.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/11/nar-gud-gud-og-allah-diskuteres-i-den.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/03/om-en-metafysikk-i-krigens-tid.html
Om visse logiske prinsipper som kan brukes og misbrukes:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/hvit-taushet-er-vold.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/07/islamiseringen-av-ekteskapet.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html
http://neitilislam.blogspot.com/2010/11/delegger-kjrligheten-kirken.html
Om «de pride», om «prideofili» og bl a om heteroseksuelles privilegier etc:
http://neitilislam.blogspot.com/2018/07/mer-om-hypermagi-emosjoner-flelser-spor.html
http://neitilislam.blogspot.com/2018/06/tilfyelser-om-hypermagi-og-hypermoral.html
http://neitilislam.blogspot.com/2018/06/mer-om-relativisme-toleranse-etc.html
http://neitilislam.blogspot.com/2018/06/relativisme-og-toleranse-et-farlig.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/hvorfor-tapte-ikke-trump.html
http://neitilislam.blogspot.com/2020/02/om-hvorfor-trump-vant-heldig-vis-for.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/08/multikulturalisme-og-sannhet.html
Åpning med Orwell og videre om ekteskapet og nihilismen:
https://neitilislam.blogspot.com/2012/08/ekteskapetnihilismen.html
Et spørsmål a propos: Er «islam kjærlighet»?
Ingen muslim har plikt til å se seg bundet av sin underforståtte kontrakt med Allah og profeten – her i landet. Og grunnen til dette igjen er at muslimer kan henvise til islam selv som grunnlag og hjemmel for dette. Det følger av islam selv at muslimer som bosetter seg utenfor muslimskdominerte området faktisk skal følge det lands lover de bor i, verken mer eller mindre, (bortsett fra visse rutinemessig ritualforpliktelser som ikke angår den muslimske strafferett og som ikke truer systemet i det landet muslimene – som mindretall - har slått seg ned).
Muslimer har, ut fra dette, altså en PLIKT til ikke å mene at det
skal praktiseres dødsstraff for apostasi. De skal høylytt kunne uttrykke dette
uten frykt for reaksjoner fra sine trosbrødre og det muslimske samfunnet.
Dessuten har de rett til å forfekte dette, både offentlig som privat og i alle
sammenhenger. Det foreligger ingen unntaksrett eller unntaksplikt her. Det
følger av Allahs og profetens forordninger selv.
https://neitilislam.blogspot.com/2011/02/hvorfor-det-er-umulig-reformere-islam.html
Kommentar: Vi ser her at islam mener at
kjærligheten trumfer alt. Islam har to syn på sannheten og kjærligheten.
Akkurat som Den norske kirke har to syn på om hvorvidt det er sant eller ikke,
og om hva som trumfer alt – Kjærligheten.
Både islam og Den norske kirke bygger på «dualisme».
I dette ligger en dyptgående tvetydighet som like mye
rammer den enkelte muslim selv – både fysisk og psykisk - som alle som ikke er
muslimer. Den kan riktig nok skape mentale gruppebehov for å holde hele
trossystemet sammen i praktiske forsøk på å samle kreftene, enten ved å fortie
det grunnleggende dilemma eller ved aktivt å manipulere eller direkte skremme
folk til å holde seg i folden, dvs. umma, felleskapet av de troendes
forsamling av ”hellige”, (for å bruke en parafrase), eller ved å gå aktivt ut
med retorikk, usannheter, trusler og direkte makt-mis-bruk.
Koranen og profetens eksempel gir klare hjemler for slike
metoder. Dualismen gjennomsyrer islam og kan ikke skilles fra islam like lite
som Janteloven – en lov alle vestlige skjønner er en uheldig ”moral” og en
moral som bør gjennomskues og bekjempes – kan det. Alt dette henger integrert
sammen i islam og det er dette som gjør islam både så forvirrende, tvetydig, selvmotsigende
og farlig for ikke-muslimer og ikke minst for muslimene selv.
Islam er et trossystem som trenger så dypt inn de troende at den vaksinerer dem
mot all forandring og all nytenkning. Internalisering og dualisme er islams
slueste og mest gjennomtrengende våpen. Bare de modigste, heldigste og mest
rettferdighetssøkende av muslimer vil klare å bryte ut og skifte ham og hjerte.
Og de fins det få av, som alle vet.
(Vi legger i dag 12. februar inn et tillegg i denne posteringen som følger:
Å fremlegge en uttømmende forklaring på hvorfor islam ikke kan reformeres,
er, som alle bør forstå, en nesten umulig oppgave i hvilken sammenheng det nå
enn måtte være og denne posteringen har derfor heller ikke hatt den ambisjon å
fremlegge en slik omfattende forklaring.
Det må like vel sies her at vi tror at mye av
forklaringen ligger i det enkle faktum at hvis man først er vokst opp som
muslim, så føles islam som det naturligste av alt: Man har internalisert islam
og islam føles som ”det” eneste riktige. Man har "det".
Religionen – som muslimer ofte betegner islam som, med
stor R – oppfattes som et forråd, det mest verdifulle "objekt" eller
den viktigste egenskap et menneske kan ha. Et menneske uten Religionen, er et
menneske som mangler noe vesentlig, et menneske uten kraft og substans.
Som muslim vet man at Allah har gitt lover og regler som
er til for å hjelpe mennesket på den rette vei og på veien til det muslimske
paradis, ved veis ende på denne jord. En slik erkjennelse inngir den troende
muslim en forestilling om ha blitt utstyrt med en slags magisk kraft alle
ikkemuslimer ikke får del i og som de derfor heller ikke kan forvalte.
Den troende opplever at han har et instrument i
religionen, dvs. i troen, et instrument som på ulikt (mekanisk) vis kan brukes
til å styrke både den enkelte og kollektivet. Islam sørger for ritualer
som skal tjene til å fremme den troendes interesser i alle sammenhenger. Islam
gir derfor en følelse av trygghet: Islam lover at gjør den troende sine
plikter, så betaler det seg tilbake i en eller annen form, enten her i livet
eller i det neste eller begge steder.
Allah og profeten krever imidlertid alt, både at den
troende skal gi sitt liv og sin eiendom, drepe og bli drept. Den troende kan på
sin side kreve garantier tilbake og får denne garantien i aller høyeste grad.
Det skal ikke være rom for tvil i en martyrs sinn og hjerte. Selvmordmordere er
da de som i aller høyeste grad illustrerer islams dualisme.
Selvmordsmorderen eksemplifiserer derfor den aller
høyeste grad av internalisert budskap, dvs. tro, i islamsk forstand. Samtidig
er selvmordsmorderen den som i høyeste grad eksternaliserer islams budskap og
tro: Selvmordsmorderen er derfor den – unike- , den som skiller seg fra alle
andre, den som har høyest verdi, kall ham gjerne ”hellig” i egne øyne - en
troende som fremfor alle andre troende muslimer nå evner og kan sette et skille
mellom mennesker, et absolutt og guddommelig bestemt skille mellom seg og dem,
både mellom halvtroende eller mindre sanne muslimer og ham selv, og ikke minst:
Mellom seg selv og de rene vantro, som f eks jøder og kristne, folk som har
fulgt den uriktige veien i livet, i motsetning til dem selv, som følger Allah
og profetens vei, dvs. forordninger. (Men mer om alt dette senere).
http://www.youtube.com/watch?v=2nGdNtU9VHw
Vi viser for øvrig til:
Jamie Glazov i intervju med Bill Warner i et intervju med Frontpage Magazine. Til norsk ved Per Antonsen
La oss se nærmere på det etiske grunnlaget for vår sivilisasjon. All vår
politikk og etikk
bygger på en enhetsmoral som best er formulert i Den gylne regel:
Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg.
Grunnlaget for denne regelen er erkjennelse av at på ett nivå er vi alle
ens. Vi er ikke alle
like. Enhver idrettslek vil vise at vi ikke har like
evner. Men alle ønsker å bli behandlet som et menneske. I særdeleshet ønsker vi alle å være like for
loven og å bli behandlet som sosialt likeverdige. På grunnlag av Den gylne regel – det
menneskelige likeverd – har vi skapt demokratiet, avskaffet slaveriet og behandler kvinner og
menn som politisk likestilte. Slik er Den gylne regel en enhetsmoral. Alle mennesker skal
behandles på samme måte. Alle religioner har en eller annen versjon av Den gylne regel,
unntatt islam.
FP: Hvordan er så islam forskjellig i denne sammenheng?
Warner: Begrepet ”menneske” har ingen mening innenfor islam. Der finnes ikke
noe slikt
som ”menneskeheten”, bare todelingen mellom de troende og de vantro. Se på moralbudene som finnes i hadith. En muslim bør ikke lyve, bedra, drepe eller stjele fra andre muslimer.
Men en muslim kan lyve, bedra eller drepe en vantro
dersom det gagner islam.
Der finnes ikke noe slikt som et universelt moralbud i islam. Muslimer skal
behandles på en måte og de vantro på en annen. Det nærmeste islam kommer
til et universelt moralbud er at hele verden må underkaste seg islam. Etter at Muhammed
ble profet, behandlet han aldri en vantro på samme måte som en muslim. Islam fornekter Den gylne regels sannhet.
Al verdens
blæk er blevet spildt på at forsøge at svare på spørgsmålet: Hvad er islam? Er
islam fredens religion? Eller er sand islam en radikal ideologi? Er en moderat
muslim den rigtige muslim?
Det minder en videnskabsmand om de gamle skænderier om lys. Er lys en partikel
eller er lys en bølge? Diskussionen bølgede frem og tilbage. Kvantemekanik gav
svaret. Lys er dualistisk; det er både partikel og bølge. Det afhænger af
omstændighederne, hvilken kvalitet der manifesterer sig. Islam fungerer på
samme måde:
Vores første fingerpeg om dualismen er i Koranen, der faktisk er to bøger, den
tidlige Mekka-Koran og den senere Medina-Koran.
Den dybere forståelse af Koranens logik kommer fra de mange selvmodsigelser,
den indeholder. Overfladisk betragtet løser islam disse selvmodsigelser ved at
falde tilbage på "abrogation". Dette betyder, at senere vers
overtrumfer de tidligere vers.
Men i betragtning af at Koranen af muslimer anses for at være Allahs perfekte
ord, så er begge vers hellige og sande. Det senere vers er "bedre",
men det tidligere vers kan ikke være forkert, eftersom Allah er perfekt.
Dette er dualismens fundament.
Begge vers er "rigtige". Begge sider af selvmodsigelsen er sande
ifølge den dualistiske logik. Omstændighederne afgør, hvilke vers der skal
anvendes.
For eksempel:
Koran (Mekka) 73:10 "Lyt med tålmodighed til, hvad de [vantro] siger, og
forlad dem med værdighed."
Fra tolerance bevæger vi os til den ultimative intolerance - ikke engang
Universets Herre kan udholde de vantro:
Koran (Medina) 8:12 "Så talte jeres Herre til Sine engle og sagde:
"Jeg er med jer. Giv styrke til de troende. Jeg vil plante rædsel i de
vantros hjerter, hug hovederne af dem og også deres fingerspidser!"
Al vestlig logik er baseret på selvmodsigelsens lov - hvis to ting er
selvmodsigende, så er mindst én af dem falsk. Men islamisk logik er dualistisk;
to ting kan godt være selvmodsigende - og begge være sande.
Intet dualistisk system kan afgøres af ét svar. Det er forklaringen på, at
argumenterne for, hvad der udgør "sand" islam, fortsætter i det
uendelige - uden udsigt til afklaring. Et enkelt rigtigt svar findes ikke.
Dualistiske systemer kan kun måles med statistikker. Det er meningsløst at
argumentere for, at den ene side af dualismen er sand. Analogt kan det anføres,
at kvantemekanikker altid giver et statistisk svar til ethvert spørgsmål.
Som et eksempel på anvendelse af statistik kan vi se på spørgsmålet: hvad er
ægte jihad? Er jihad den indre, spirituelle kamp eller er jihad lig med krig?
Lad os lede hos Bukhari (Hadith) efter svaret, eftersom han hele tiden taler om
jihad.
Hos Bukhari drejer 97% af jihad-referencerne sig om krig, og 3% handler om den
indre kamp.
Så det statistiske svar
er, at jihad er 97% krig og 3% indre kamp. Er jihad krig? Ja - 97%. Er jihad
indre kamp? Ja - 3%. Så, hvis du skriver en artikel, kan du fremføre begge
dele. Men sandt at sige, så kan næsten ethvert argument om islam besvares med:
alt af det ovenstående. Begge sider af dualismen passer.
https://neitilislam.blogspot.com/2011/02/hvorfor-det-er-umulig-reformere-islam.html
Jeg tillater meg - i den tro at det er helt «allright» - i det følgende, å legge ut et par artikler fra nyere debatt, for å illustrere noen av mine poenger:
Litaniets alvor og Kirkens liturgier og øvrige liv
Øystein Johnson tirsdag 3 mai 22, forfatter og pensjonist:
Det ble en tankevekker for meg å ta del i litaniet
langfredag. Den norske kirke (Dnk) har siden 2017 forholdt seg til to
vigselsliturgier, det tradisjonelle, og ett for samkjønnede. Siden Jesus
avgrenser kirken fra verden: «De er ikke av verden, likesom jeg ikke er av
verden» (Joh 17,16), må man kunne hevde at Dnk på dette området har
kompromisset med verden, noe litaniet derimot er fritt for.
Fram til 21. april 1972 var seksuell omgang mellom menn
kriminalisert. Grunnen var at det sto i Bibelen at slikt «stred mot den sunne
lære», var «usømmelig», og at slike «ikke skulle arve Guds rike». Norge ansås
som kristent, nedfelt i den norske Grunnlovens §2,2: «Den
evangelisk-lutherske Religion forblir Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den,
ere forpliktende til at opdrage deres Børn i samme». Landets lov «sa»
altså: Stå vakt om Guds ord offentlig og hjemme!
Siden kom loven av 30.4.1993, som ga to personer av samme
kjønn rett til å registrere partnerskap, et samfunnsmessig gode og et vern for
homofile, som nok kunne trenge slikt mot hooligans. Men det stoppet ikke der.
Kirken kom på glid i dette spørsmålet, og pressgrupper som kvinnelige teologer på TF gikk i front med større kvinnelige omsorgsgen enn menn, og ville ha mer humanitet. Målet, sammen med lesbiske lobbygrupper, var ekteskapsstatus, og samkjønnede ekteskap ble innført i kongeriket Norge (1.1.2009), og så i Dnk, da Kirkemøtet vedtok liturgi for likekjønnede ekteskap (30.1.2017).
Seks strofer i litaniet (1–6 under) synes mest i utakt med det Dnk favner under sine vinger, og bes fram av prest, mens menigheten veksler mellom å svare: «Fri oss» (1–2), «Hjelp oss» (3) og Hør oss, kjære Herre Gud (4–6).
Presten ber : 1) Fra all villfarelse; 2) fra den evige død; 3) og på dommens dag; 4) la den (kirken) forenes i din sannhet; 5) gi kirken tjenere som holder fast på ditt ord; 6) bevar oss fra vrang lære...
Presten som dagen før viet et samkjønnet par ber altså at Gud må fri sin kirke fra all villfarelse; at den må framstå forenet i Guds sannhet; at prestene må holde fast på Guds ord, og at de må bevares fra vranglære.
Tar man en rask titt på Guds ord, sier Paulus at kjærligheten ikke gjør noe usømmelig (1 Kor 13,5), men at de som bedriver samkjønnet seksuell praksis av begge kjønn «gjør slikt som ikke sømmer seg» (Rom 1,28). Hvordan kan man da påberope seg kjærlighet som drivkraft når man kommer i strid Med Guds ord som nettopp definerer hva kjærligheten ikke gjør?
Jeg møtte Ivar for noen år siden. Han slet, var homofil og kjempet imot, for han visste hva som står i Guds ord, og avskydde de løsslupne Prideparadene. Han skulle applaudert når prestene ber om at Gud må gi kirken tjenere som holder fast på Guds ord, og om bevarelse fra vrang lære, slik Paulus løfter pekefingeren for: «Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike?» før han blant annet lister opp «ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn». Og avslutter: «Slik var noen av dere en gang. Men nå er dere blitt vasket rene, dere er blitt helliget, ja, rettferdige for Gud i Herren Jesu Kristi navn og ved vår Guds Ånd.»
Jeg vil faktisk hevde at vi – i motsetning til liberale – har mest kjærlighet til de som føler for sitt eget kjønn, og syns det er et svik mot slike som Ivar som dras mot sitt eget kjønn, men driver selvtukt av kjødet, å unnlate å formidle hva Guds ord sier om dette; at «menn som driver hor eller har utuktig omgang med menn» beskrives som at det «strider mot den sunne lære» (1 Tim 1,10).
Gud satte et tre i Edens hage kalt kunnskapens tre. «Og Herren Gud ga mannen dette påbud: Du kan spise av alle trærne i hagen. Men treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av; for den dagen du spiser av det, skal du dø» (1 Mos 2,16–17).
Var det kjærlighetsløst av Gud? Er han kjent for å være det? Har han som er Far noen gang bedt oss om noe som vil skade eller gjøre oss fortred? Eller som Jesus sier det: «… er det noen av dere som vil gi sin sønn en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? (Matt 7,9–10).
Svaret er nei, for han vil bare gi oss det som er godt, men ikke dermed sagt alt som smaker kjødet. På samme måte har han bedt oss om å la være sitt eget kjønn rent seksuelt (på samme måte med heterofilt hor).
Presten ber i litaniet: «Gud fri oss fra den evige død», som vil si å gå fortapt. I Bibelen er ikke-kristne definert som «døde»; Ef 2,1: «Dere var en gang døde på grunn av deres misgjerninger og synder», og det er denne tilstand man ber imot skal bli av evig varighet. En vakker tanke, helt i tråd med Guds ønske; at ikke noen skal gå fortapt. Men konsekvensen av kirkens opplysningsunnlatelse og praksis, er fortapelse, det motsatte av å arve Guds rike.
Jesus sier : «Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det» (Luk 13,24).
Korset først, og kronen siden!
https://www.e-pages.dk/dagennorge/29727/
https://www.dagen.no/meninger/striden-om-liturgien/:
Striden om liturgien, Kristen Edvard Skaar pensjonert prest, Lillesand:
Publisert: 03.05.2022 10:30 Sist oppdatert: 10:31
«Hva skal det bli av kirken vår om ti år?» Ekteparet jeg snakket med var ganske opprørte over konflikten mellom noen menigheter i Stavanger-området og biskopen der. Selv om de er i 70-årene, støttet de at menighetene med yngre folk skal få ha gudstjenester slik som de ønsker.
«De samler jo fulle kirker med unge og barnefamilier. Da er det naturlig at gudstjenesten legges opp så det passer dem. Ellers vil de nok ikke fortsette i kirken», mente hun. Mannen fulgte opp: «Det er jo nesten ikke folk i vanlige kirker, og vi som er der, er jo over 60.»
Noen de kjente i en av de aktuelle menighetene, hadde fortalt om forholdene. De syntes at det var urimelig at de ikke skulle få bestemme hvordan de kunne ha gudstjenesten. Barna ble nå tatt så godt hensyn til. Først var det en kort forkynnelse som passet for dem. Så feiret de nattverd sammen før barna gikk til søndagsskolen, og presten holdt preken for de voksne. Det fungerte så bra, hevdet de.
Jeg ble forundret over å høre ekteparet si dette. For jeg har tenkt på dem som «formkonservative». Jeg synes de har vært opptatt av at alt som har med kirken å gjøre, helst skal være som før.
Men så viste de seg altså som «formliberale» i hvert fall
når det gjaldt å få yngre mennesker til å gå jevnlig til gudstjeneste. De var
helt klare på at det viktigste må være at barnefamilier føler seg hjemme der,
og ikke at gudstjenesten skal følge den ordningen som biskopen har besluttet.
«Nei, Kirkemøtet», sa jeg, «det er det som bestemmer hvordan liturgien skal være, ikke biskopen. Noen menigheter ønsker at gudstjenesten deres skal være noe annerledes enn det som vedtatt for Dnk. Da må de søke biskopen om tillatelse til forandringene. Det er dette som har skjedd i Stavanger-området», forklarte jeg.
De ønsket selvsagt støtte fra meg om sitt syn. Antakelig tok de opp dette fordi de vet at jeg er interessert i liturgiske spørsmål. Selv om jeg ikke har engasjert meg i interne saker i Dnk etter at jeg meldte meg ut derfra, gjorde jeg likevel det nå. Først støttet jeg biskopens syn.
Jeg sa at når noen av disse menighetene har latt prekenen og nattverden bytte plass, er det uhørt i den kirketradisjonen vi hører til. Helt fra 100-tallet vet vi at gudstjenesten hadde tekstlesninger, preken, forbønn og nattverd, i den rekkefølgen. Jesus er til stede og taler til oss i forkynnelsen. Han innbyr oss til å bli forenet med ham i nattverden så vi som tilgitte syndere kan komme fram for Gud Fader.
Selv om det hadde vært slik i 1.900 år, var de ikke overbevist om at dette var det beste for familier i dag. Til det svarte jeg at Dnk ikke er kongregasjonalistisk. Det er ikke den lokale menigheten som selv kan bestemme alt som angår den. Menighetene er innordnet i en større kirkelig sammenheng. Det er det felleskirkelige organ som beslutter i mange saker som angår menighetene, for eksempel gudstjenesteordningen.
Når noen av disse menighetene har latt prekenen og nattverden bytte plass, er det uhørt i den kirketradisjonen vi hører til.
Jeg prøvde å få dem til å forstå at slik var det å være med i Dnk, mens det var annerledes hos pinsevennene. Dnk ønsker å ha en ganske lik gudstjeneste for alle menigheter. Det er med på å holde kirken samlet i en tid der læreuenigheten splitter den.
Dette er imidlertid motsatt av det reformatorene mente; læren skal være den samme i alle menighetene, men gudstjenesteordninger kan variere. Jeg er enig i at det skal være samme liturgisk ordning (ordo) i alle menighetene. Men jeg mener at det kan være variasjoner i de enkelte leddene. Det må være anledning til kulturell tilpassing når det gjelder sang og musikk og bruken av orgel og/eller band.
I 2006 skrev jeg en artikkel i tidsskriftet «Praktisk teologi» om slike spørsmål. På den tiden var man begynt å tenke på fornyelsen av høymesseliturgien. Jeg foreslo der en fast ordning som kunne tilpasses ulike kristne tradisjoner som karismatisk, lavkirkelig og høykirkelig. Slik ble det dessverre ikke.
Den svenske kirken har EFS-menigheter med lavkirkelige gudstjenester. Den engelske kirken går langt i å oppmuntre til alternative menigheter med minimal liturgi. I den konservative Missouri-synoden i USA har gudstjenestene stort sett et høykirkelig preg. Men likevel godtar man «Contemporary worship» som karakteriseres av mye moderne lovsang. Men altså ikke i Norge.
Jo, forresten – unntak finnes, som for eksempel i Salhus 1. påskedag, og kanskje ellers også? Siden det er den enkelte biskop som bestemmer om eventuelle endringer i høymessen kan godtas, kan dette variere mellom bispedømmene.
Det må gå an å finne kompromisser. Der man ikke liker vekselsang mellom prest og menighet som i Gloria-leddet (Ære være Gud...), må presten kunne si eller synge også det som er beregnet for menigheten. Deretter vil det mange steder være naturlig med to, tre lovsanger. Vekslingen mellom L og M i dialogen før nattverden kan foregå mellom L og ML.
Ledd beregnet på barn med tale og sang kan plasseres før selv høymessen begynner så dette ikke fortrenger faste ledd i den. Kanskje vil noen som ikke har barn, ønske å slippe barneprat og derfor først komme når dette er over? Likevel vil de få med seg hele gudstjenesten.
Jeg utarbeidet i sin tid en høymesse-liturgi med en del ledd som var annerledes utformet enn de ordinære. Vi fikk biskopens tillatelse til å benytte den en gang i måneden. Slik må det vel kunne være også i Stavanger-området?
Ekteparet jeg snakket med, holder nok fortsatt kontakt med en av disse menighetene som ønsker en annen liturgi. Det blir spennende å høre fra dem hvordan liturgistriden utvikler seg. Jeg er redd den er ganske fastlåst.
Vil det da gå som de så for seg: Fremdeles få eller ingen under 60 år i kirken?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar