Hva er tro? Hva er frihet? Det store fundamentet - i Amen

Hva er frihet? Hva er tro? Om dette kan det sies mye, tenkes mye, føles mye, påstås mye. Det kan også lides mye, grubles mye. Vi befinner oss på en vei. Sjelden kan vi få oss til å tro at veien er en «hvem», ikke et hva. Men, før vi tror, har vi en anelse om at noen ser oss og følger oss; vi vil jo helst oppføre oss som engler, som uangripelige. Vi ønsker å bli oppfattet som engler, om ikke helt ut, men så i hvert fall til en viss grad, så lenge vi kan.

Særlig kranglefanter har sikre forestillinger om uangripelighet. De forstår sjelden hva selvgodhet innebærer. De frykter friheten like mye, grundig og lenge som de forakter og frykter troen. De vet ikke hvem de skal tro på, og kan da helle ikke ha de store forventinger til seg selv, tragi-ironisk nok.

Mange tør ikke nærme seg spørsmålene, fordi man ikke tør nærme seg seg selv. Mange puffer seg opp med solide svar uten å skjelve. Man kan blir forfulgt hvis man ikke gir et servilt betinget, emosjonelt korrekt svar på disse påtrengende spørsmålene. Som selvsagt gjelder oss alle.

I «Boka» finner vi både spørsmål og svar. Vi finner et hjem der, vi får vite at vi faktisk er villet, ønsket og skapt, til å være et vandrende tempel for Gud, hvor enn vi nå måtte befinne oss og hvor enn vi måtte gå og uansett måten vi kommer og går på. Vi blir et tempel i og med våre kropper. Vi blir ikke «a walking disaster» eller «a walking shadow upon the stage, strutting and fretting, and then heard no more”, skal vi tro Boka.

Det fins visse spørsmål i Boka som ikke finnes i mange andre bøker og heller ikke i manges tanker og heller ikke i mange samtaler, av ulik kvalitet, rundt omkring. Vi spør oss selv: Fins de og den kvalitet som følger av spørsmålene i den andre Boken?

Men prøv - test - alt og hold fast på det gode …

Men du skal undervise i samsvar med den sunne lære …

Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! …

Kom, la oss samtale med fornuft …

Det er noe der som er vanskelig å forstå, … Vær derfor på vakt, så dere ikke lar dere rive med og blir ført vill av mennesker uten holdepunkt, og mister fotfestet.

Han vil befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet, og derfor skrev vi det …

Han vi at alle skal bli satt fri (frelst)

Så gled dere, da …

Hvordan kjenner du meg?

Hvor bor du?

Kom og se!

Fro Gud er kjærlighet (aldri: Kjærlighet er gud).

… hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet …

… ikke en avleggelse av kjødets urenhet … Nei, men en god samvittighets pakt med Gud … en bønn til Gud om en god samvittighet … en god samvittighets bekjennelse …

Du kan bli født på ny, du kan bli født ovenfra! Intet mindre. Du kan bli et Amen og tjene personen, den gud som vil vennskap med deg, Amen selv. Amen står støtt for evig, slik at vi kan stå stødige.

Her må jeg bare gi meg overende. Her fins ingen trangboddhet. Intet stivsinn. Hør jubelen synge, sterkt og gjennomtrengende, mykt og lett vaiende i vinden. Se nåden hvile over slike setninger, slik en tro. Hvor finner du alt dette og mer?

For en enkel og samtidig tankeklar ydmykhet i alt! Her skal både avsender og mottaker settes på samme nivå, her skal det demokratiske menneske vokse frem, om du vil. Om dere vil. Hvor du nå enn er, hvem du nå engang er og kommer til å bli. Her skal vi vite at rausheten er større enn påholdenheten. Dette er «mind over matter». Det er Ånden som snakker. Den er – også – Livets tre. Den som ikke lar seg tilsmusse eller forderve og det vi spiser av og livnærer oss på. Her fins den sunne lære. Her fins det konkrete og dagligdagse i selve evigheten og evighetens kvalitative uendelighet i det dagligdagse, uten begrensninger, uten angst og frykt. Fri fra all smålighet, alt trangsyn. Fri fra forstillelse, halvløgner og all konstruert dårlig samvittighet. Her gis ektheten sin store sjanse, troen. Her gis muligheter som aldri opphører å være stadig ye muligheter. For kjærlighet. Fro samvittigheten finnes! Frykten fra døden også, men samtidig fred i den. For her er løfter, i en stadig fornyende, hellig og ubrytelig Pakt. Her gis livsmot for øyne, ører og hender, alle lemmer, alle lemmer med alle deres årer, ja, gjennomstrømmet av Livets vann, i sannhet. Intet er skrøpelig i dette panorama, dette drama, i disse perler, i dette smykket som er Logos og Kosmos samtidig og støtt for alltid.

For en generøsitet! For en stor favn! For et ønske og en vilje til å sette fri! For en proklamasjon om at vi egentlig er frie mennesker og ikke små, snevre, forknytte og irrasjonelt bundne mennesker. Vi skal ikke være slaver, vi skal være venner. Vi skal dele av overskuddet, av nåden, som fås gratis, for den evige stedfortrederens skyld. Setningene er hentet fra Bøkenes Bok, nakent, de leder oss mot andre setninger, mot nye horisonter, nye innsikter, dypere innsikt. De snakker personlig til de personer vi som mennesker er og kan bli. De som vi engang var, og nå på ny kan være, ikke bare i egne øyne, men i den hellige kraft og herlighet som ser og vet alt. Vi kommer ikke noe sted uten. Dette er kunnskapen, den som overgår verden og som verden ikke kan tvinge, eller erobre for egen stolte vinnings skyld, en verden som verden ikke kan raserer, tvinge i kne, befale, forby, fordømme eller begrense. For her er hverken greker eller jøde, ingen træll satt opp mot «det frie mennesket». Her er hverken kvinne eller mann, men alle er … ja, se og hør selv. Og «gjør det».  

 Er du enig? Kan du overhodet være uenig? Kan du med hånden på hjertet si: Prøv åndene om de er av Allah?

Jeg lar setningene stå uten konteksten de opptrer i, uten referanser. Jeg generaliserer dem, men det kan du da ikke gjøre, vil noen kanskje si. Jo, sier jeg, det er nettopp det jeg kan, fordi Vesten i meget generell grad har latt seg kontekstualisere av disse tre, små og tilsynelatende så «uskyldige» eller kanskje til og med – for noen - nokså intetsigende setningene. I ikke liten grad. De har bidratt til å forme oss, de har bidratt til å skape de nødvendig tankeforutsetninger for bl a demokrati, menneskerettigheter og en rekke andre noble midler og formål. De har-  om ikke helt ut - gitt oss forståelsen av hva godhet kan innebære, hva den kan gjøre, og hva den kan gjøre med oss og for oss.   

Men setningene er ikke hentet fra Koranen. Jeg skal nå forsøke å supplere de to foregående posteringene, mine, egentlig om samme emne, i håp om at ikke minst jeg selv kan begynne å forstå tingene litt mer bedre enn jeg alles ville ha forstått og oppfattet dem. Jeg ber den spesielt interesserte hente frem setningene selv; de står i Boka. Om nåden i kristendommen og islam og Om Id (Eid) i islam og julefeiringen i kristendommen

 Hva er vitsen med å snakke om samvittighet og den naturlige loven i dag? Klarer vi oss ikke godt uten spekulasjoner om slike ting. Jeg må svare: Det er viktigere nå enn noen gang før å snakke om, tenke på, reflektere over, ja, meditere på og ja, forholde seg til disse begrepene. Det er faktisk de som bestemmer vår fremtid – sammen med troen og sammen med forståelsen av mennesket som et juridico-religico vesen, og ikke bare forestillinger om at det er et essensialisert sosialt eller politisk dyr, slik Aristoteles, med «hele hurven», tenker og forstår tingene og mennesket. Men selvsagt: aristotelikerne og filosofene skal ikke undervurderes, for uten dem, pluss «vestens kristentro», satt vi ikke her og skrev i frihet om frihet, og heller ikke vil vi sitte her å skrive om det samme om et visst antall år fremover,

Derfor dette innlegget, som egentlig ikke kan skilles fra andre innlegg og posteringer her på bloggen.

Jeg bygger på en rekke tenkere her, noe linkene til andre steder her på bloggen vil vise. Her er, kort sagt, nok å ta av, for dem som er vakt til interesse, hvilket flere burde være. Men først: Se denne om den irrasjonelle eller hypemagiske forbløffelsen når det går opp for folk at De ti bud ikke er eksplisitt nedfelt i Grunnloven. Jeg legger inn en artikkel av Nonie Darwish om «de ti bud» i islam som et apendix nederst, men se her nå min bokomtale av en av exmusliom og modige Darwish’s bøker: her på bloggen

Viktigheten og nødvendigheten av dette kan først ganske kort skisseres med et par sitater. Vi begynner med J. Budziszewski, som vi allerede har sitert fra ved flere anledninger tidligere:

It is no accident that not even the Stoics, who invented the very term “natural law”, ever rose to the idea of principles which hold without exception, principles which may not be violated even to prevent violations. The problem was not that they failed to find these principles written upon their hearts, but that they could not bring themselves to attend closely to the inscription. It would have been too awful to believe that the goodness of the ends did not justify the wickedness of of the means, because how else could the ends be achieved? The same people who said Fiat Justitia ruat caelum also said Salus populi suprema lex, oversatt av meg: La rettferdighet skje, selv om himlene skulle fallen ned, og Folkets trygghet eller sikkerhet er den overordnede lov. … All for justice, all for order, all for peace .., fra The Line Throug the Heart, s 37.

 For å legge et perspektiv fra praksis og historie, må jeg vise til sosiologen Rodney Stark’s mange studier, studier som viser hva forskjellen mellom den alminnelige stoiske naturlige loven og den åpenbarte kristne loven som Gud har skrevet på – eller i – menneskets hjerte, ifølge Paulus i NT.

«The Roman state was generally tolerant of religious faiths so long as they were not considered barbaric, decadent or corrupting … druidism was outlawed for its practice of human sacrifice and on occasion their priests were hunted down and executed. … Far more common was persecution of Christians, who proved to be useful, frequently enthusiastic scapegoats for misfortunes that befell the state.

Rodney Stark highlights two epidemics that swept across the Roman Empire AD 165 – 260. Stark shows that Christians nursed their sick and therefor saved far more lives than pagans, who more frequently abandoned theirs. That is to say, there were no imperative for non-Christians to nurse those to whom they had no close relationship. Consequently, non-Christians did not develop immunity, as did the Christians … by fleeing the site of an outbreak, pagans acted as vectors for the spread of the disease. Of those who fell ill but were nursed, perhaps two-thirds survived. Of those who were abandoned, less than a third survived … Christians did not only nursed their own, but offered succor to sick pagans. … Christians offered explanation for the epidemic; it was not random, bur rather God’s means of separating those who worshiped correctly and those who did not. Christians who died would be rewarded, for they would join their Lord … paganism offered no justification, no promises and no systematic nursing … “ (Constantine, av Paul Stevenson, 2009/2011, s 43 ff).

Se her vår kommentar til en av Rodny Stark's bøker og spørsmålet: Er allah større enn Gud?

I det følgende blander jeg litt likt og ulikt sammen med egne betraktninger med visse notater fra bl a Liv, fellesskap – tjeneste, av professor Peter Wilhelm Bøckman og angir sidetall omtrentlig, for dem som måtte være veldig interessert i å lære mer:

 s 59 ff Naturrettstenkningen har sin opprinnelse i den klassisk greske filosofi – Sokrates, Platon og særlig Aristoteles -. Grunnleggende for forståelsen av denne tenkning er at begrepet «natur» ikke skal forstås slik som i naturalismen, nemlig som identisk med det som empirisk foreligger hos mennesket, først og fremt menneskets instinkter og drifter. I så fall ville en etikk basert på menneskets «natur» oppheve seg selv, fordi det ikke ville bli noen avstand mellom adferd og normgrunnlag. Eventuelt ville etikken innskrenke seg til justeringer for å la dette «naturlige» bedre få sin rett.

Dertil kommer at menneskets empiriske natur inneholder elementer som peker i ulike retninger og ytterligere ville umuliggjøre en naturalistisk etikk. De typer av naturalistisk etikk som forekommer er derfor aldri rent naturalistiske, fordi de alltid opererer med et utvalg av naturimpulser som normativt grunnlag..

I stedet mente klassisk gresk filosofi med den normerende menneskelige natur det som særpreget mennesket, til forskjell fra dyrene og skapningen for øvrig. Dette ble hos Platon identifisert som delaktighet i og kjennskap til idéverden, hos Aristoteles som delaktighet i «verdensfornuften». Den «natur» som lå til grunn for naturretten var altså en ideell, fornuftsmessig normativ struktur, som manifisterte seg i og var erkjennbar for mennesket som åndsvesen, som fornuftsvesen. Til denne særpreget menneskelige, fornuftsmessige natur hørte bl a at mennesket var et «samfunnsvesen», zoon politicon, hvilket innebar normer og ordninger for de mellommenneskelige og sosiale forhold.

Den klassisk greske filosofis tanke, som ble ført videre av stoikerne, innebar at selv om den normative «natur» ikke var identisk med den empiriske foreliggende, så kunne disse normative strukturene likevel avleses i de empirisk foreliggende menneskelige og sosiale realiteter. Det normative fornuftsprinsipp, logos, ga seg uttrykk i verden i alminnelighet, og på særlig måte i mennesket slik at mennesket kunne erkjenne logosprisippet og finne det igjen som normativ struktur i tilværelsen. Det var en indre sammenheng mellom logos, verden og mennesket som lå til grunn for tanken om en allmenngyldig og allment erkjennbar naturrett.

Da den kirkelige teologi forente seg med den hellenistisk-stoiske filosofi i dette spørsmålet, kunne den meget lett identifisere verdensfornuften, Logos, med Gud eller Kristus og ut fra de forannevnte nytestamentlige steder bekrefte Guds viljes – dvs logosstrukturenes – allmenne manifestasjon og erkjennbarhet.

Vanskeligere var det å gå med på forutsetningen om den indre kontinuitet mellom logos, verden og mennesket – på grunn av den bibelske syndefallstanke. Den katolske teologi søkte å løse spørsmålet ved, for det første, å hevde at det tross verdens karakter av fallen verden, består en «værensanalogi», analogia entis, mellom Guds evige skaperlov, lex aeterna, og de strukturer man kan finne i den empirisk foreliggende verden og kan identifiseres som naturrett, lex naturalis. Denne analogilære som innebærer at denne syndige verden likevel oppviser avspeilinger – om enn ufullkomne – av Guds evige skaperlov, er blitt møtt med skarp kritikk innen protestantisk teologi, ikke minst i vår egen tid.

For det annet lærte den katolske teologi at til tross for at mennesket ved fallet har mistet sine overnaturlige gaver, dona superadditiva, som vil gi mennesket umiddelbart liv med Gud, så beholdt mennesket sin naturlige fornuft intakt, om enn svekket og forblindet, især når det gjaldt å innse og anvende de mer konkrete naturrettslige implikasjoner, er det imidlertid nødvendig at kirkens læreembete veileder menneskene i deres moralske erkjennelse. Ut fra dette oppsto de kasuistiske katolske moralkatekismer.

Protestantisk teologi fikk vansker med å opprettholde det klerikale veilederoppdraget i og med synet på fallets radikalitet i forhold til den katolske oppfatningen, hvorpå all naturlig erkjennelse av Gud og Guds vilje ble problematisert.

Luther gikk meget langt i å tilkjenne mennesket evne til naturlig moralerkjennelse. Erkjennelsen av Guds lov og vilje var ikke bundet til Kristus-åpenbaringen eller Kristus-troe. Guds lov gjør seg gjeldende som ordninger i verden og gjør seg kjent for mennesket å naturlig vis, slik at Gud kan bruke menneskene – også de som ikke tror på Kristus – som sine redskaper i sitt styre a denne verdens forhold, i det verdslige regimentet. Loven mottar og erkjenner vi utenom Kristus og middelet er fornuften, som også erkjenner den lov som Gud har nedlagt i sin skaper og i menneskets hjerte, bedre enn hva lovbøker kan si mennesket. S 61

 Den gylne regel, Matt 7.12, blir forstått som uttrykk for den naturlige morallovs kvintessens. (Senere innfører Luther en større distanse mellom den naturlige loven og det spesifikt kristne kjærlighetsbud.

Den naturlige loven identifiseres med det allment-juridiske begrep «billighet». Moralerkjennelsen er gjennom alt dette uklar og stykkevis og må avklares gjennom Skriften).

 S 62 De ti bud er uttrykk for den naturlige morallov pluss Jesu evige forkynnelse, den autentiske tolkning av Guds viljes innhold og mening i dens fulle dimensjon. Den naturlig morallov er å forstå også som en applikasjon på nye forhold og under særegne omstendigheter. Disse kan ikke gjøres til tidløse prinsipper. Ifølge Luther er den naturlig morallov egentlig innskrevet i menneskers hjerter og den kan derfor i prinsippet derfor erkjennes av menneskets naturlige fornuft. Men dette gir så ingen fullstendig avklaring av hva som er skrevet på hjertet. Det fins «et felt» som ikke oppkommer i menneskers hjerte, 1 Kor 2. 9.

S 63 Luther var våken for at moralloven var åpen for å ses i relasjon til nye og særegne omstendigheter og her har vi kanskje en meget innflytelsesrik innsikt for den skepsis man ført og fremt har hatt innenfor liberalteologien til ikke å tolke Bibelen «biblisistisk» som det heter. Moseloven eller De ti bud hadde ifølge Luther liten almen gyldighet. Den er tidsbestemte applikasjoner og nye forhold betinger ny gjennomtenkning. Den er ikke uttrykk for tidløse prinsipper. Bibelen er et korrektiv til den naturlige moralerkjennelse, en innsikt som innvarsler en stadig mer dyptgripende sekularisering og at fornuften for større betydning i etikken.

S 65 Kan man så utlede etiske prinsipper direkte fra Jesu forkynnelse og gjerning?

Jesus forkynte et kommende gudsrike og åpenbarte dette gjennom egne gjerninger. Han forkynner et livsmønster i det nye riket og dette er frembrytende. Det er allerede nå, men ikke ennå, sies det. Det gjenstår en forløsning av verden, en forløsning fra denne tidsepokes ondskap som følge av fallet. Det skal bli en ny himmel og en ny jord. Forløsningen forutsetter skapelsen og fullbyrder skapelsen slik Gud ville den.

Slik Gud ville den, ja, kan man tillate seg å spørre hvilken fullbyrdelse eller forløsning Allah snakker om i Koranen? Vel der finner man en slags kjødelig forløsning. Mennene får bl a «gratis» tilgang til dadler, vindruer og jomfruer med yndige øyne. Konene må oppholde seg på avstand og finne seg i å bli ydmykede. Dessuten vil det finnes mange martyrer i himmelen; de som har ofret liv, lemmer og eiendom i jihad. De har det privilegium at visse familiemedlemmer får nyte godt av den guddommelige fortjeneste det er å få tilgang til det allahianske paradiset, men da på et lavere nivå.

Luther skilte i denne eon – denne vår tidsepoke – mellom to viljer i Gud. På den ene siden finnes forløsningen i denne epoken i ordets og nådens regimente, som det kalles. På den annen side virker sverdets og lovens regimente. Det kan høres forvirrende ut å tale om to regimenter, som jo er et konsept som forutsetter at det er to viljer i Gud (om aldri så kontrære). Mange kristne får det ikke til å gå i hop at Kjærlighetens og nådens Gud – så å si sammen og i samme sekund - kan stå bak lidelser, straffer, urettferdigheter, hat og død. De mener at Gud ikke kan være annet enn én. Det mener også islam.  Se om bl a teodicé-problemet og "morken" her. Men da må jeg spørre: vi vet at Gud, JHWE, hater synd, (se f eks i Habakuk), betyr ikke det at det må finnes en relasjon i Gud, en person av like høy  - evig - rang og med allmakt som Ham selv? Jo, det er nettopp det Bibelen svarer bekreftende på, i og med inkarnasjonen og treenighetslæren. En slik lære og en slik gudsoppfatning finnes imidlertid ikke islam. Det onde kan derfor tilbakeføres på Allah selv, en tanke de fleste kristne vil betakke seg for.

Vestens forstand - treenigheten her

S 67 Men forløsningen skal ikke bringe oss tilbake til uskyldstilstanden. De skal bringe oss frem mot synden og dødens umulighet. Det skal inntreffe noe kvalitativt nytt i og med skapelsen. Troen kan ikke miste det nye, evige livet. Luther så det dynamiske i Guds skapelsesgjerning.  Guds kjempende skapervilje er den adekvate norm for denne verdens etiske forhold. S 68

Men: Man kan ikke gjøre det enkelte menneskes «anelse» av Guds skapervilje til normativ instans innen kristen etikk. Den naturlig moralerkjennelse er alltid forbundet med og formet av historiske impulser som vil prege moralsynet, i hvert fall i vår kulturkrets, slik det oppfattes med rette av vår «elite». Men her må konsekvensene av syndefallet tas i betraktning, som en slags korreksjon eller påminnelse om at også kollektiv moralfølelse – som ofte blir brukt til å legitimere en viss moral - kan være svekket av syndefallets virkninger.

Vi ser ikke noe lignende i islam hvor alt er «bankers» fra Allah’s hold og hvor Allah oppfattes som urokkelig, ja som en monadisk, monolittisk, fullstendig simpel og kald guddom fra evighet til evighet.

(Sharia «ser» ikke enkeltmennesker). Se denne om hva visse filosofer, både muslimske og vestlige, sier om Allah og se denne fyldige, lange og meget informative utgreiing her om Allah sett i forhold til Gud, om Kristus som Gud i Koranen og mye, mye mer og se her om bla Reza Aslan som forsøker å redusere kristendommen og dermed også alle kristentroende, - et forsøk som tas imot med ovasjoner i et intetanende Vesten her, også om Hjærpe m fl og her om en "utrolig" beskrivelse av Allah, om utvendiggjøring av samvittigheten og om den greske tragedien sett i relasjon til kristendom og islam og her, ikke minst, om «Budzi», Rousseau, Mills m fl og Homo Økonomikus her, obs obs, mustread, spesielt i vår sammenheng her om samvittigheten og den naturlige loven.

Det er kanskje derfor at islam legger slik vekt på å ære og akte en meteoritt, en svart stein, som er selve ritualsenteret i kaba’en – det helligste av det hellige - i Mecca, byen som alle muslimer har en plikt til å valfarte til som pilegrimer minst en gang i løpet av livslengden. Når en stein i seg selv kan bli gjenstand for slik enorm venerasjon, kan det ha sammenheng nettopp med selve gudsbildet i islam og dette at Allah anses som pur vilje og derfor helt uavhengig av kjærligheten selv som en karakter- eller vesensegenskap ved Allah. (Å snakke om gudsbilde er for øvrig egentlig en absurditet og selvmotsigelse i islam). Det fortelles at Muhammed "hilste" stenen, selv om den i seg selv ikke kunne "gjøre noen ting", og derfor må muslimene også gjøre det

Det ligger nær å tenke at behovet for å sette opp mennesket Muhammed som nærmest identisk med Allah – i og med at Allah selv sier at det Allah og Muhammed sier og befaler har like høy status – må være grunnleggende i islam, i og med en slik opphøyelse av mennesket Muhammed kan anses som en nærmest perfekt antropologi av guden. Mennesket kjenner mennesket og kan ikke kjenne sin gud annet gjennom mennesket. Hadde jeg kunnet latin, ville jeg ha sagt det slik: Mennesket kan bare kjenne gud via mennesket og gud kan bare kjenne mennesket ved å gjøre det guddommelig. Kristendommen er slik sett det perfekte eksempel på virkelig gudstro og en på at det fins en relasjon i Gud, noen som kan minne om et «jeg-du» forhold, og ikke bare et «jeg-det» forhold.

Det er kanskje verdt å merke seg at en slik svart stein ble forsøkt innført som en guddom et par hundre år e Kr i Roma, men uten at den der fikk noe langt liv som symbol på guddommen. Romerne foretrakk guder som de mer kunne identifisere med mennesket, med mer antropomorfe guder og gudsbilder. 

Romerriket var kjent for å underlegge seg «naturretten»; den satt seg så å si i samfunnlegemet og var integrert i all juridisk tenkning som angikk mennesket, ja, i alle forhold, kan man si, for de som «så» det.

Naturretten stammet imidlertid ikke fra romerne, men kan tilbakeføres til filosofen Zeno i Hellas som underviste i en stoa, en søylegang på torget. Disse filosofene slet med å forene med spenningen mellom himmellegemenes perfekte baner basert på perfekte matematiske lover og en verden «under månen som et sted hvor tilfeldighetene så ut til å råde grunnen alene. Løsningen på den filosofiske spenningen på dette problemet var like enkelt som genialt: Man benektet ganske enkelt at spenningen eksisterte, skriver Tom Holland.  

Naturen i seg selv var guddommelig fordi gud selv besjelet universet i form av aktiv fornuft, jfr verdenssjelen, og dette prinsippet ble så forbundet med Logos, det som kristne oftest kalles Logos, et gresk ord, og en betegnelse på Gud og Jesus Kristus (pluss den Hellige Ånd). Denne logos «animerer» hele universet. Logos er «innblandet» i materien, den gjennomsyrer alt og former alt som skjer, ja, logos skaper verden. (En aktuell teolog sier at Jesus ble et stykke i verden, som et motstykke eller en prinsipiell kontrast til et gudsbilde hvor Gud kort og godt er simpel, hel, vil jeg si, og da ofte tolket som om Gud ikke kjenner enkelttingene).

Å leve i samsvar med Logos ble dermed identisk med å leve i samsvar med denne logos-guden, en gud som ikke bare alle folk og mennesker hadde del i, mann som kvinne, men som også ga mennesket evnen til å skille mellom godt og vondt. Man kalte denne evnen syneidesis, samvittighet, og den ble oppfattet som en guddommelig flamme eller gnist medfødt i ethvert menneske. Mennesket bar så å si et medfødt gudsbilde i seg, en tanke som ikke er fremmed for kristen og jødisk teologi, hvor gudsbildet spiller en avgjørende rolle når det kommer til menneskesynet, et aspekt som så å si er helt fraværende i islam, som jo har «fobi» for bilder, det være seg karikaturer eller nakne statuer av nymfer stil ut på museer. Jeg gjentar, hvis jeg gjentar: Se synden og syndene i kristendom og islam, 3, med bl a Aristoteles etc, og sprømålet om muslimer har samvittighet på samme måte som vi andre har det

Bare for å dokumentere, her fra moderne tid, i dag, nærmest: «Av frykt for at nakne romerske statuer skulle bli for drøy kost for Hassan Rouhani, valgte italienske myndigheter å dekke til flere av dem før den iranske presidenten kom på besøk», Aftenposten, 2016.

Stoikerne forutsatte at alt som skjer i kosmos må være av det gode, siden det så å si var gjennomstrømmet av gud, som jo måtte være god. Stoikerne var ikke i utgangspunktet manikeere som skilte mellom to guder, den ene god og den annen det motsatte, eller ond. En stoiker kunne i sin idealtilstand, en tilstand som nok ikke var oppnåelig i praksis, faktisk tenkes å kunne oppdage alle årsaksforhold i tingene slik at han ikke kunne la seg lure av noe som helst!

En romersk keiser som f eks Pompeius brydde seg imidlertid ikke om metafysiske spekulasjoner om kampen mellom godt og ondt. Her gjeldet det hjernevilje og uforbeholdent mot, den strengeste soldatdisiplin, krigerfornuft og full kontroll over kropp og sjel.

Hva er det høyeste gode?  Fins det, overhodet, her i verden? Kan det realiseres her i verden? Holder det med «en indre ro»? Stoikerne mente at det onde egentlig ikke eksisterte. Men samtidig mente de at det var tillatt moralsk sett å ta sitt eget liv, hvis livet ikke lenger var til å bære. St Augustin tenkte at lykken, som vi higer og halser etter så kolossalt etter i dag, fort kan ta slutt, så hva da? Det høyeste gode er for Augustin er det evige livet, og det største onde er den evige død. Meningen med livet blir da tofoldig: Å nå det første og unngå det siste, men det er like vel ikke et spørsmål om å tilegne seg eller bygge på sann kunnskap, i den tro at denne i seg selv vil medføre rett handling og dermed lykke.

(Her er Augustin uenig med Sokrates og Platon). Det indre livet er en «slagmark», vi makter ikke uten Guds nåde å styre det. Vi trenger å leve i Guds syndsforlatelse mer enn i «fullkommen» dyd.  Se her om spenningene mellom Sokrates, Aristoteles og bl a Kierkegaard og forholdet mellom essens og ikke-essens og denne: mer om synd, Sokrates, Aristoteles, Heraklit, Parmenides osv

I islam synes spenningen mellom dette å leve i dyd og dette leve i og under miskunne eller nåde å være «løst», for de som tror på Allah og Muhammed: Her gis dyden, dvs ritualene, forrang. «Dyden under Koranen, sharia mm og imamene synes altavgjørende. Under denne paraplyen blir da «alt politikk», som ayatolla Khomeini sa. Men like vel: Alt avhenger av Allah’s vile og predestinasjon. Også Augustin tror på predestinasjonen, strengt filosofisk, - at mennesket skulle kunne frelse seg selv, teologisk, blir en umulighet. Mot Augustin sto Pelagius, som mente at mennesket hadde fri vilje, teologisk, og at mennesket derfor kunne gjøre, om ikke alt selv, så i hvert fall prinsipielt alt, for å frelse seg selv. Man hadde et «krav på Gud». Dyden ble for pelagianerne derfor et element i frelsen den troende selv kunne forføye over i relasjon til Gud. Det pussige her er at den kristne Pelagius – som for øvrig ble fordømt av Kirken - står nærmere islam enn kristendommen, i dette «stykket» altså. Pelagius ville ha kunnet si at «alt er politikk», slik Khomeini sa det, om enn på litt ulike premisser og i ulik kontekst, men dog. Det må nevnes at også Augustin er blitt fordømt av kirken på visse punkter med hensyn til predestinasjonen. Her om kirken og kirkene i Dortrecht og konsiliet i Trent om utvelgelse, predestinasjon etc

Se denne nifse om predestinasjon og utvelgelse i islam og kristendom og her om occasjonalisme, Reilly, Ghazali, mutaziliter  m fl og se denne om Luther, Calvin, Pelagius, Austin - om nåden -  her på bloggen  

Fra en som kjenner islam: «Islam uten politikk er ingenting» Imam Khomeini, «Islam er politikk, og politikk er Islam» Imam Khomeini, Lily Bandehy

Vi kan spørre: Var Khomeini den første som sa at islam er politikk? Vel, vi vet ikke, men vi vet at han ikke var den første som sa at Alt er Politikk. Det har vært et dogme på de fleste vestlige universiteter og læreanstalter i hvert fra 1960-årene og fremover, i visse kretser, til i dag og 68’erne er ennå ikke gått i hi. Det ulmer fortsatt, og Black Lives Matter. 

 Men er så kristendommen ufeilbarlig? Kan den stole på at fornuften, som jo er gitt oss av Gud, forteller oss alt om hva Guds vilje er til enhver tid?

For islam synes tingene å være lettere: Hva som er fornuftig eller ikke, finnes bokstavelig talt i skriftene og de tar sikte på å regulere alle livsforhold, både for den enkelte og kollektivet av troende.

Muslimene trenger dermed ikke å stille spørsmål, hvis utgangspunktet er at det og det er sant og tilstrekkelige fordi Allah og profeten sier at det og det er sant og riktig. (Joda, her går man i sirkler, sammenlign gangen rundt meteoren i kabaen’en). Islam ser dermed ut til «å slippe» metafysiske tilnærminger. Luther mente på si side at Bibelen ikke kunne tolkes strengt biblisistisk. Han mente også at Den katolske kirke ikke kunne pårope seg absolutt autoritet i lærespørsmål, - etikken fikk dermed et menneskesentrert utgangspunkt. Se her om liberalteologien og bl a DnK eller her om Wingren, Løgstrup og den norske teologiprofessor Arne Helge Teigen her

Nåden i islam og kristendom og Nåden sett i lys av Id (eid) og - ganske enkelt: Julen

Appendix, Nonie Darwish om De ti bud i islam:

    Islam was created 600 years after Christianity not to affirm the Bible, but to discredit it; not to co-exist with "the people of the book" -- Jews and Christians -- but to replace them.

    It is hard to read Islamic law books without concluding that Islamic values are essentially "a rebellion against the Ten Commandments".

    Islam violates the commandment "Thou shalt not murder" when Allah commanded Muslims to kill Allah's enemies, and in the process, kill and be killed in jihad if they are to be guaranteed heaven.

    Accepting a parallel legal system would effectively nullify actual freedom for many of the people possibly forced to use it, and the ability to receive equal justice under law. Sharia is the reason there is a death warrant out on this author, on Salman Rushdie and others, for apostasy.

Imam Feisal Abdul Rauf, of the "Ground Zero mosque", once again wrote a deeply inaccurate article reprimanding Americans for their supposedly "right-wing caricature" of Islamic law, sharia, which he insists is not a threat to American law. In his recent article "The silly American fear of sharia law", he denied that sharia is incompatible with US laws and the constitution. Oh, really?

Imam Rauf tries to blame sharia's amputation and stoning on Biblical Law:

    "Sharia is not about amputations and stoning. These extreme punishments carry over from earlier, biblical law" and "Within the history of Islam, they have rarely occurred. What Islamic law does prescribe are the same do's [sic] and don'ts of the Ten Commandments."

Imam Rauf's article is, to say the least, misleading -- especially regarding the Ten Commandments. Sharia is not only incompatible with Western legal system but is the direct opposite of Western values; it has violated all ten of the Ten Commandments.

Islam was created 600 years after Christianity not to affirm the Bible, but to discredit it; not to co-exist with "the people of the book" -- Jews and Christians -- but to replace them. It is hard to read Islamic law books without concluding that Islamic values are essentially "a rebellion against the Ten Commandments."

Islam has little respect for human life -- of either Muslims or non-Muslims. To begin with, Islam violates the commandment "Thou shalt not murder." Sharia punishes sins against Allah, such as blasphemy and apostasy, with execution. This is while it prohibits prosecuting Muslims who kill apostates, and also parents and grandparents who kill their offspring. Allah commands Muslims to kill Allah's enemies, and in the process, kill and be killed in jihad if they are to be guaranteed heaven.

    "Surely Allah has purchased of the believers their lives and their belongings and in return has promised that they shall have Paradise.106 They fight in the Way of Allah, and slay and are slain. Such is the promise He has made incumbent upon Himself in the Torah, and the Gospel, and the Qur'an.107 Who is more faithful to his promise than Allah? Rejoice, then, in the bargain you have made with Him. That indeed is the mighty triumph." (9:111)

The concept of adultery and loyalty in marriage is totally different. Loyalty is expected from the woman under penalty of death, but men have a lot of room in that regard, the result of the rights of polygamy and temporary marriage for Muslim men. Thus, in Islam, the concept of marriage as a covenant of loyalty between one man and one woman does not exist.

In regards to stealing, let us not be fooled by Islam's barbaric punishment for stealing with amputation of limbs. Islam is serious about stealing only when a Muslim steals from other Muslims. Killing and stealing are even connected in Islam: after killing non-Muslims in jihad, Muslims are rewarded with their property, their homes, businesses, women, and children, all of which are regarded legitimate booty, or spoils of war. Some people claim this does not exist today, but just try telling that to Middle Eastern Christians and Jews who have been robbed of their property and their land, and whose homes have been taken by Muslims.

A leading imam and professor at Rhodes College in Memphis, Tennessee, Yasir Qadhi has said, "Muslims have the right to take the property of filthy Christians and Jews." Qadhi has been described by the New York Times Magazine as "one of the most influential conservative clerics in American Islam."

Qadhi justifies stealing from Jews and Christians as "a means to establish monotheism on the land." He quotes Muhammad saying "I have been commanded to fight the people until they" convert and explains that "if they don't, their life and property are halal [free for the taking] to the Muslims."

In regard to truthfulness in sharia, again, as with stealing, Islam has many loopholes, and sharia clearly states that lying is an obligation under certain conditions, such as if it is for the benefit of Islam.

As to contentment and coveting thy neighbor's house and wife, Islam again uses coveting to lure Muslims to perform jihad.

The whole concept of jihad is a brazen violation of the Tenth Commandment: it means conquest over non-Muslims and taking what they have.

Islamic books tell us that Muhammad did not just covet the possessions of his non-Muslim enemies. When he desired the wife of his adopted son Ali, he had a revelation making it legitimate and holy for Ali to divorce his wife and Muhammad to marry her.

The Tenth Commandment -- Thou shalt not covet thy neighbour's house, thou shalt not covet thy neighbour's wife, nor his manservant, nor his maidservant, nor his ox, nor his ass, nor any thing that is thy neighbour's -- is utterly alien to Islamic values; Islamic books are full of examples of stripping Allah's enemies of their possessions, homes, property, trading caravan goods, women, and children.

The American people are not at all silly for opposing sharia. Even the supposedly benign laws of sharia regarding marriage and divorce that Imam Rauf claims are a religious right, totally destroy a woman's right to divorce and retain custody of her children.

Accepting sharia in the US would totally change the Western concept of marriage by allowing polygamy, wife-beating, female genital mutilation, rape and marrying children.

Any legal system that governs a nation and that is being exported needs be scrutinized. Accepting a parallel legal system would effectively nullify actual freedom for many of the people possibly forced to use it, and be gross negligence against American citizens, their freedom, and above all the ability to receive equal justice under law.

 Sharia is the reason there is a death warrant out on this author, and well as for Salman Rushdie and others, for free speech and apostasy, and why I am unable to visit my country of origin, Egypt, or any country where Muslims are in a majority.

No, Imam Rauf, fear of sharia is not "silly"; it is probably the most clear-eyed, desperately urgent fear that anyone who cares about freedom can have.

https://www.gatestoneinstitute.org/10570/sharia-ten-commandments