Karikaturene og nok et drap i Paris - døde Paty forgjeves?

 «Gud er stor», skal terroristen i Paris ha ropt da han drepte læreren Paty, like før han selv ble skutt av politiet. Det er NRK, Alltid nyheter, som sier at muslimen ropte «Gud er stor». Det er en absurd oversettelse, en invalidiserende påstand. NRK tror at dette er en god og saksvarende oversettelse av Allah- hu- achbar. I virkeligheten begår NRK en statsforbrytelse i og med at NRK er statens eiendom og NRK statens fullmektig, en «juridisk person» som binder og handler på vegne av Staten, som om NRK skulle være Staten selv.

Allah – virkelig «hu-achbar» eller Gud- hu- achbar? Se vår postering her og Allah skapt av Muhammed? NRK vil indirekte tilsnike seg at vi skal sette vår lit til og stole på Allah; vår trosvisshet skal grunnfestes i Allah, ikke i Gud, i hvert fall ikke den kristne Gud  – hvilken annen mulighet foreligger? Men hvordan forankre «visshet» i en fjern Gud, høyt hevet over verden, en monadisk forestilling? Om dette er NRK alltid taus. Hverken Staten eller NRK synes å ville konfrontere hverken seg selv eller landet med disse grunnspørsmålene, som alle andre metafysisk spørsmål flyter av. Det er begredelig. Vi befinner seg i en statsvillet prosess der vi ikke bare skal miste gudsbildet og gudslikheten i oss, men også selve gudstroen. For hvordan kan et postkristent samfunn begynne å tro på Allah, en gud som befaler å drepe annerledestroende for Allah og «troens skyld»? Hva er det Staten og NRK innbiller seg? At de skal gjenfortrylle livet og tilværelsen?     

Det er alvorlig. Det kan ikke bli mer alvorlig. Vi skal i det følgende forsøke å forklare og belyse litt ab hele problemkomplekset og de eksistensielle utfordringer vi står overfor fremover, til evig tid, nær sagt. Og dette er ikke bare et drama eller en gresk tragedie. Det dreier seg om et «være eller ikke-være» for Vesten og troen. NRK bidrar til å hviske ut det gudebildet og den likhet med Gud som vi er født med, og som vi ikke har mistet helt. Nå vil NRK utviske dette bildet helt. Det dreier seg om «det perfekte mord». Gudemordet. En «theocide», tror jeg i farten at det heter.  

Den naturlig moral-loven trenger ingen formell lovgivning. Den er naturlig, og derfor fri og fri fordi den er naturlig. Vi forutsettes i kraft av å være mennesker å kjenne den, i kraft at vi er skapt i Guds bilde og likhet og fordi den er skrevet på våre hjerter og fordi den fungerer via samvittigheten.

De formelt gyldige lovene vi har må derfor begrunnes i den trossetning at mennesket også er døt med en indre disposisjon mot det onde, dvs en iboende tendens til å synde ved å bryte Guds lov, i praksis den naturlige moralloven.

Dette er Vestens «vesen» eller essens. Dette er det som avgjørende skiller oss fra andre kulturer eller sivilisasjoner og setter oss i stand til å agere over naturen eller materien selv på en særegen måte. Den naturlige moralloven forutsetter at vi kan påta oss ansvar, ja, at vi har ansvar overfor hverandre og overfor Gud. Vi forholder oss til naturen som i et forhold hvor ånd møter materie og hvor ånden er kvalitativt annerledes enn den naturlige materien. Intet ansvar, ingen Gud og heller ingen Vestlig sivilisasjon. Og heller intet menneske, strengt tatt. Vår sivilisasjon, vår tradisjon og vår tro bygger på dikotomien mellom synd og frelse. Mennesket er dømt til å tape i møte med ren natur og i møte med sin egen menneskenatur; mennesket kan ikke frelse seg selv.  Mennesket er derfor preget av usikkerhet: vi trenger å sikre oss selv mot naturens blinde krefter, mot at tilfeldigheter, vilkårlighet og «kulde» skal knekke vår eksistens. Vi trenger derfor nåde, en nåde som må gis oss og som tilføres utenfra.

Hvem kan gi oss denne nåden? Vi kan, som sagt, ikke frelse oss selv. Vi kan heller ikke sverge ved oss selv. Det vi fundamentalt trenger er en garanti for at vi kan overleve naturens ubønnhørlighet og døden selv. Vi trenger derfor en allmektig Gud som kjenner vår lidelse og som derfor kan gjøre noe med den, for oss. Hver enkelt av oss. Vi trenger kjærlighet ovenfra. Og vi trenger «beviser». Både beviset og garantien for frelse ligger så i Jesu Kristi person og hans lidelse, for oss; Jesus blir en stedfortredende frelser og hans lidelse blir en stedfortredende lidelse: Han påtar oss den grunnskyld og den grunnsynd det er å ha satt oss selv opp mot Gud og brutt hans naturlige moral-lov. Jesu Kristi lidelse blir den objektivt registrerbare garanti for frelse, via vår tro. Vi kan stole på garantien, den står fast, i Amen selv, Jesus Kristus. Vi kan stole på at Guds forsyn vil oss det beste. Vi kan forutsette og gå ut fra at Guds harme over synden er stilnet, ja, at den via Kristus en gang for alle er beseiret, den og døden. Vi ser da også at Jesus Kristus sto opp fra de døde. Vi så og erfarte at Gud er allmektig og altseende, at han opprettholder naturen for oss, og gjør oss bevisst på at vi er født med samvittighet og en lov som allerede er skrevet å våre hjerter og som finnes, sammen med Ånden, inne i oss, fordi vi blir Herrens tempel. Vår synd har på sett og vis frelst oss. Men bare et personlig forhold til frelsen kan redde oss, dvs frelse, forløse og forsone oss, både med hverandre og med Gud, Faderen.

Jesus Kristi nåde trumfer syndens følger ved å skjenke oss nåde, ved å forsone oss med Gud, Faderen, og ved at vi blir forløst fra verdens og materiens eller kjødets bånd til vår syndige natur, vårt kjød. Vi skjenkes en mulighet for helliggjørelse. Vi forutsettes å ha frihet, samtidig som vi forstår via nåden at vi er helt avhengig av Gud, som er ubetinget Kjærlighet. Dette innebærer så at ansvaret blir menneskets adelsmerke og en egenskap som skiller oss vesentlig fra alle andre skapninger. Vi blir av natur vesensforskjellig fra naturen. Mennesket er født med en frihetslengsel i seg og med et naturlig behov for tilbedelse og ydmykhet. Samtidig lar vi oss diktere av fristelsen til hovmod. Summert gir disse forestillingene, diss empiriske data, denne troen det mulig å skimte mennesket oppfattet som et individ, eller enda mer pregnant: Som en Person og det er denne antakelsen som vi tar for gitt i Vesten, vi er ontologisk sette, personer. Som enkeltindivider bærer vi på den høyeste verdi og den høyeste status i skaperverket. Det som gjør Vesten til Vesten til forskjell fra alle andre kulturer og sivilisasjoner funderes i disse trossetninger, denne ene, enkle fortellingen. Uten de hadde Vesten ikke vært Vesten og Vesten hadde vært identisk i sitt vesen med alle andre kulturer og sivilisasjoner. (Se Larry Liedentop: Inventing the Individual, en bok som ikke primært tar et kristent utgangspunkt, men som like vel bekrefter den store, kristne grunnfortelling).

Og det helt store: Det er grunnfortellingen som bestemmer menneskets selvbilde og selvoppfatning, til enhver tid, ikke omvendt.  Og den kristne grunnfortelling er den grunnfortelling som beskriver mennesket som en skapning som Gud, Faderen og Sønnen og Den hellige advokat,  ønsker vennskap med og frelse for. Og som faktisk virker en frelse som historisk og objektivt lar seg bevise og bekrefte. Ingen over og ingen ved siden, altså. Kristentroens grunnvoll forsyner oss med muligheten for å ha et personlig forhold til Gud og Gud et personlig forhold til menneskene.

Ut fra dette må mennesket oppfattes dithen at det kan la natur være natur og nåde nåde. Vi kan derfor utforske naturen og materien, ja, vi skal forvalte den, i henhold til Guds Ord. Vi kan ikke ha et panteistisk syn på rommet, dvs naturen, oss selv og materien. Vi kan ikke sette vår lit til en simpel og udelelig monade og heller ingen av naturen selv vilkårlig frembrakte skjebne. Vi har en Gud som hater synden. Og vi har en lov innebygget i oss selv, som hver-enkelt-mennesker. Vi har en Gud som har gjort oss til et stykke for oss, (Græshake), et stykke som puster, lever og ånder for og med oss. Vi er aldri alene i universet. Vi trenger ikke å frykte eller å være redde for døden. Vi er født med den erkjennelse at vi kan «treffe tiltak» mot undergangskreftene og synden: Vi kan avfatte våre egne lover, konstruere vår egen lovbok, tilpasset situasjonen, til enhver tid, men hele tiden sett i lys av den naturlige moralloven, som vi kjenner i hjertet, fordi vi er skapt nettopp i Guds bilde og likhet. I seg selv gir dette mennesket den høyeste status i Skaperverket. I islam foreligger ikke denne muligheten. I islam er Allah en monade; på sett og vis er han en panteistisk gud. Han er en streng Gud uten inderlig, personlig vennskap med mennesker. Han krever underkastelse, som om mennesker ikke kunne tenke, føle og bruke sin fornuft selv. Allah stoler i utgangspunktet ikke på mennesket, mennesket for Allah er et umodent vesen og derfor blir hans lov den eneste lov, avfttet ovenfra en gang for alle, og uforanderlig. Islam har ingen naturlig morallov, og derfor heller intet personlig ansvar, ingen mulighet for risikoen ved rett og slett å leve i stadig møte med nye situasjoner som krever stadig nye tiltak, dvs menneskeskapt lovgiving. Allah’s lov, sharia, trumfer menneskets frihet og fratar det ansvar, ja, menneskets personlighet og individualitet. Det fins derfor ingen genuine menneskerettigheter i islam, fordi det ikke finnes hverken personer eller individer, og dette forefinnes heller eller i andre panteistisk betingede trossystemer og «gudsforestillinger». Kristentroen er unik. Mennesket har en medfødt lov i seg, samtidig som mennesket må avfatte sine egne lover, som ikke kan stride mot den naturlige moralloven uten å gjøre vold på mennsket sett som skapt i Guds bilde og med Guds likhet. I kristentroen er derfor friheten ikke bare en mulighet, den er et «must», den kan ikke bortforklares og den foreligger for troen som et faktum, som et naturlig faktum som ikke kan formes ved menneskeskapte lover. Mennesket er derfor et juridico-religico menneske. Det evner å inngå pakter, overenskomster, avtaler. Det er ikke avhengig av magi.

Det er ikke truet av naturen, det er mer truet av seg selv, hvis det «glemmer» den naturlige moralloven for å opphøye seg selv og kreve tilbedelse av seg selv. Og dette igjen, forutsetter frihet og ansvar. Den kristne gjenfinner disse egenskapene i mennesker som ikke er kristentroende, fordi alle er født med disse kvalitetene, selv om de teologisk er gjort inaktive i andre trossystemer. I islam er det umulig for den enkelte troende å gjenfinne gudsbildet i seg og dermed å gjenfinne og gjenkjenne friheten i annerledestroende, dvs de som ikke er muslimer og som ikke har underkastet seg Allah og profeten, og blitt deres slaver.  Men også i kristentroen kan mennesket miste sin dypere kontakt med den indre moralloven, den som er skrevet på vårt hjerte og som forefinnes i vårt eget, medfødte gudsbilde. Noen kristne vil mene at vi har mistet dette bildet, og dette hjertet, en gang for alle, og at vi derfor bare blir enda mer avhengig av Jesu Kristi nåde og frelsesgjerning. Et slikt postulat reduserer like vel ikke realitetene. Når mennesket skaper sine egne lover, bygget på den naturlige moralloven, og på Logos, nettopp for å beskytte denne loven, viser det at menneskets standard like vel finnes i mennesket selv, bildet er ikke totalt utvisket som følge av «fallet» - samtidig som det står ansvarlig overfor selve Lovgiveren; alle lovers kilde. I kontrast og motsetning til dette kan vi referere til stoisismen, hvor det er umulig å operere med synd, som synd mot Skaperen og derfor som grunnsynd, den synd all «elendighet» flyter av. Jeg skriver litt om dette her. Slik samfunnet er blitt, ligner vårt samfunn nå mer og mer på stoisismen, men da helt uten motkraft i dens imperativ om å takle lidelsen på stoisk, rolig og behersket vis, som det heter. Vi har mistet «stemmen», den Gud snakker med ut fra vår hjerter. Vi har, slik sett, mistet evnen til å være profeter, troende som hører Guds tale og viderebringer eller formidler den på vårt eget individuelle vis, til og med bare ved dette å eksistere.  Se her om Amen som troens fundament, om stoisisme etc. Vi har gjort oss mer avhengig av teksten – og dermed «lovteksten» - enn det som godt er. Men vi har ikke mistet evnen absolutt og dette er det teologisk mulig å tenke, tro og si både innenfor protestantismen og i Den katolske kirke.

Skulle vi miste Guds stemme i hjertene, lover det ikke godt for kristentroen, men det gir troende muslimer «glade nyheter».   Og her er vi inne på poenget i dagens postering. Vi tar utgangspunkt i den norske presten Gelius og går så til presidenten i Frankrike, Emanuel Macron, som er kommet med noen uttalelser, som noen vil betrakte som et håp, men som i realiteten ikke berører grunnproblemet:

Først Gelius: Bakgrunnen er halshugging av Samuel Paty i Paris nylig, som hevn for at han brukte «muhammedkarikaturene» i undervisningen. Gelius spør om hvor voldsmenn som begår terror henter tankegodset sitt fra. Han mener at terror er et produkt av islamske tekster.

– Kristendommen har endret seg i takt med samfunnsutviklingen. Islam har stått på stedet hvil.

… Muslimene svarer: – Vi må forholde seg til norsk kontekst, svarte Islamsk Råds leder Abdirahman Diriye. – Når du kobler islam slik du kobler opp, har du ikke riktige kilder, sa han til Gelius.  – Det er viktig når vi snakker om disse spørsmål, snakker vi alltid om kontekst …

Den norsk-muslimske konvertitten og lederen av Minotenk svarte med å angripe Gelius for å gå til de samme kildene som høyreekstremister bruker. – Det som er viktig er hva muslimer selv tror og praktiserer, sa hun. – De fleste muslimer kjenner seg ikke igjen i saudiarabisk islam eller iransk islam.

Gelius fikk støtte fra  Cemal Knudsen fra Ex-Muslims of Norway. – Islam er den farligste religionen i dag, sa han

Han utfordret Islamsk Råd til å svare på om man har rett til å lage karikaturer eller ikke.

https://resett.no/2020/10/22/einar-gelius-om-profeten-muhammad-han-var-en-voldsideolog/ Som vi ser snakker Gelius om «tekstene». Han nærmer seg da en juridico-religico forståelse av komplekset, men ikke i grunnleggende forstand. Tekstene blir for ham utvendiggjort, noe han forutsetter som sant og empirisk, noe foreliggende som i og for seg ikke tvinger muslimene til å følge dem bokstavelig. Dermed åpne for at islam faktisk kan reformes, eller til og med «reformere» seg selv, hvilket er en stor illusjon, sett nettopp ut fra tekstene selv.

Det går ikke opp for Gelius at tekstene faktisk kan integreres både i troen og den enkelte muslim sett som person. Teksten blir dermed ett med personen og personligheten; de kan ikke skilles ad. Det ene aspektet binder det andre. Det fins ingen genuin komplementaritet.

Teksten lan ikke separeres fra ham selv. Det går på identitet i dypeste forstand og den troende kan ikke klare seg uten tekstene og tekstene budskap. Teksten blir dermed identisk med Gud, hvilket er å frata den troende egenskapen som et religico-menneske. Den bokstavelige identifikasjon med tekstene avgrenser personligheten til å være og fungere seom et strengt juridico-menneske.

 Nå til: Raymond Ibrahim:

… In France, there is no blasphemy law and freedom of speech is or was once deemed an essential right of all citizens.  In this sense, then, the government of France, unlike the government of Pakistan, would obviously not hold Samuel Paty, the beheaded teacher, guilty of any blasphemy.

And yet the effective differences between France and Pakistan, within the context of these two crimes, seem to end there: while Pakistan and many other Muslim nations uphold Islam’s blasphemy laws, France and other Western nations pretend that Islam has no blasphemy laws.   After all, to acknowledge that Islam does indeed call for the punishment and death of blasphemers against Muhammad—to say nothing of any number of other “problematic” sharia stipulations, such as death for apostates—is to be “Islamophobic.”

In short, whereas Muslim nations like Pakistan actively affirm and uphold Islam’s blasphemy codes, Western nations like France passively acquiesce to them by pretending they don’t exist and therefore need no addressing.

The result is the same: Muslims—whether in Islamic or Western nations—continue to learn and spread the unadulterated teachings of Islam, unhampered.

… Thus, and despite the fact that, past and present, Muslims killing “blasphemers” is a well-documented fact of life, French officials said that, “There are still questions about whether the killer was radicalised or whether there might have been another motive.”  Not only is the notion that there might be “another motive” beyond silly, the only other alternative, that he was “radicalised,” also implies that killing blasphemers is somehow strange or “extreme” for Islam, when it is and always has been standard.

… Emmanuel Macron said: It was no coincidence that the terrorist killed a teacher because he wanted to kill the Republic and its values. The Enlightenment, (is) the possibility to make our children, wherever they come from, whatever they believe in, whether they believe or not, whatever their religion, to turn them into free citizens.

Ibrahim: … Consider how utterly oblivious to the reality of Islam is - the claim that “children, wherever they come from, whatever they believe in …, whatever their religion,” are simply supposed to evolve into “free citizens,” even when what they believe in and their religion teaches the exact opposite.

Continues Macron: “They will not divide us. That’s what they seek and we must stand together.”

Who are they?  The official answer is that they are generic “terrorists,” who are “distorting” the otherwise “peaceful” teachings of Islam.

Ibrahim: In reality, it is not “they” who seek to “divide us,” but rather the core teachings of their religion, which, far from requiring Muslims to “stand together” with non-Muslims, actually calls on them to stand apart (via the highly divisive Koranic doctrine of “Loving and Hating” for Islam).

Until such time that such simple truisms are accepted—and acted upon—infidel heads will continue to roll, and politicians will continue to spout out meaningless platitudes.

https://www.frontpagemag.com/fpm/2020/10/beheaded-infidels-vs-fear-islamophobia-raymond-ibrahim/

Hverken Gelius, NRK, Staten eller Macron skjønner hva jeg mener med juridico-religico. (Jeg må bare oppfordre til videre studer ut fra mange andre posteringer her på bloggen,)

Vil NRK og Staten forstå det som Ibrahim her sier? Nei, Staten og NRK ser ut til å ha bestemt seg en gang for alle, at Gud er identisk med Allah, hvilket er en «himmelropende» illusjon og en illusjon for dårer, som ikke skjønner «bæret».