Den siste uken brakte til torgs et par saker som jeg tillater meg å meditere litt over, besynderlige som de er, og i og for seg oppsiktsvekkende, selv om de nok ikke vekker så mange. Jeg forsøker å gjøre det enkle komplisert og det kompliserte enkelt, bare for å ha sagt det. Først ut er sak 1:
Bispekollegiet – tror de trumfer Macron:
”Kristensionisme er verre enn apartheid” uttaler Sommerfelt i kollegiet – hvis denne påstanden skal være sann, og riktig, eller «adekvat», må flere betingelser være oppfylt:
- Både sionisme og apartheid er ulovlige og moralsk forkastelige
- Det må finnes noe som er bedre enn sionisme og apartheid, noe kvalitativt bedre og derfor mer moralsk og mer høyverdig etisk
- Det må være politisk mulig å «fjerne» både apartheid og sionisme
- Det må finnes en «overinstans» som har ubetinget rett til å avgjøre at sionisme er mindreverdig og derfor uønsklig og forkastelig
- Det må foreligge en utøvende myndighet som kan implementere den «moral» og det ideal som ligger i erkjennelsen av at sionisme er verre enn apartheid
- Hvis det ikke fins en slik overinstans, blir påstanden om at sionisme er verre enn apartheid et slag i luften og uttrykk kun for et fromt ønske eller en hatsk ideologi bygget på forventinger om at emosjoner skal diktere politikken på bekostning av «politisk fornuft», mer langsiktig tenkning og strategi. Sannheten av påstanden blir dermed avhengig av hvem som kan uttrykke størst og retorisk mest «kvantitativ» overbevisende emosjonalisme, - f eks større eller mindre grad av hat - hvilket i seg selv jo er et helt ut uholdbart rettsprinsipp, både sivilrettslig, strafferettslig og i relasjon til mer eller mindre universell internasjonal rett eller folkerett
- For at påstanden «kristensionismen er verre enn apartheid” skal være både tilnærmet faktisk eller- ideelt sett - objektiv sann, må det foreligge en bredere teoretisk konsensus eller en tydeligere samforstand om hva som er virkeligheten i og bak påstanden og dessuten må det være enighet om at påstanden har hold både i virkeligheten «på bakken» og i tekster, manifester og politiske og/religiøst begrunnede programforpliktelse som entydig identifiserer «sionisme» med illegitim og/eller både formell og reell undertrykkelse understøttet av, og under trussel om, faktisk bruk av vold eller andre lignende «tiltak»
- Uttalelsen må bygge på en objektiv konsensus, dvs en konsensus som forholder seg til empirisk objektive relasjoner og ikke primært til en konsensus som fremkommer av emosjonelt press og høyst subjektive og ensidig funderte beskrivelser over lengre tid, eller akutt i forhold til uttalelsenes «dagsaktuelle» kontekst
For å få dette regnstykket til å gå opp, for Bispekollegiet, må sionisme og apartheid defineres på en så klar måte at «de fleste» skjønner hva dette dreier seg om, (men dette gjøres ikke). Det må tas inn i ligningen at FN har fordømt egne resolusjoner om at Israel skulle være «en apartheid-stat».
Bispekollegiets påstander er derfor bygget på hypermagi og SAP, en strategi som må forkastes fordi den bortser fra common-sense- forestillinger og folks rettsoppfatning generelt. Folks uvitenhet skal ikke kunne begrunne kollegiets uttalelse i det «håp» at nåværende politikk overfor Israel endres til fordel for typiske palestinske og – derfor - tilsynelatende legitime forestillinger og politiske krav, spesielt ikke hvis disse kravene henter sine hjemler i de islamske hellige skrifter og tekster som pålegge muslimer å hate jødene, fordi man oppfatter det slik at dette er Allah og profetens tydelig uttrykte ønsker i tekstene.
Retten til å fordømme sionisme og apartheid kan ikke begrunnes ut fra rene deduksjoner eller illusjoner, dvs ideologisk-politiske forutsetninger. Dette særlig når påstanden – til overmål - foregir å være syntetisk begrunnet, fordi jo påstandene i seg selv er ensidig analytiske.
Påstanden ser bort fra at Sionismen – uten noen klar definisjon - kan medføre et varig, større gode – enn fraværet av sionismen (eller ubetinget avvisning av) world-wide, så å si. Kollegiet trekker konklusjoner fra forholdene lokalt sett, primært sette fra en side, gjennom den ene partens briller, utelukkende.
Kollegiet viser dermed en ensidighet som universell rett – eller jussen sett som en nøytral instans - ikke gir grunnlag for. Kollegiet har gjort seg til en høyst enøyd part i saken, en part eller en dommer som dømmer på rent emosjonelt betinget grunnlag og ikke på objektive regler som standard og rettesnor. Kollegiet har gjort seg til en domsmyndighet som står over alle andre rettsinstanser. Det har gjort seg til overdommer uten annen hjemmel enn i subjetivistiske forestillinger bygget hovedsakelig på en av partens virkelighetsbeskrivelse og virkelighetsoppfatning. Jussen trumfes av «de riktige» holdninger og «de riktige holdninger» blir derfor kollegiet juridiske hjemmel og grunnlag, et høyst konstruert grunnlag og et grunnlag kollegiet tiltar seg selv uten at det tilkommer kollegiet å gjøre dette – for hvor er hjemmelen for denne vendingen? Ikke i jussen, heller ikke ut fra religionen som sådan, heller ikke ut fra tydelig konsensus annet enn i kollegiet selv. Kollegiet har på en måte gjort seg til en overstat i staten, og dette i seg selv vitner om megalomane trekk for kollegiet sett som helhet.
Erobring av land etter folkeretten eller internasjonal rett kan være fullt ut legitimt og legalt og retten til å beholde det landområdet som erobres fra den angripende part må derfor ha krav på beskyttelse og tilslutning, fra verdenssamfunnet, dvs FN. Det blir en plikt for «utenforstående» som ikke direkte er involvert i den foregående konflikten å påse at grensene blir respektert om så med bruk av vold. Områder som erobres som følge av forsvarskrig, kan ifølge internasjonal rettsoppfatning ikke kreves å bli gitt til bake til den angripende part.
Dessuten: «in situ»: Arabismen forbyr jøder og kristne å bosette seg i Saudi-arabia. (Islam kan dermed ut fra kollegiets rettsoppfatning, oppfattes som en apartheid-religion som i seg selv gir araberne rett som følge av makt og dette altså, at might is right). Arabernes politikk blir, hvis kollegiet skal følge sin egen logikk, et tilsneket legalt prinsipp som det er forbudt å gripe inn overfor ved bruk av vold for å etablere et større etisk gode. Kollegiet forutsetter da at verdenssamfunnet samtykker til «arabisme», en ideologi og en term som tilsvarer sionisme og apartheid, men uten at kollegiet fordømmer denne.
Hvis sionismen tilsvarer et forsvar for Israel ut fra Folkeretten og Internasjonal rett, kan ikke sionismen sies være verre enn apartheid.
Bare hvis sionismen defineres som et forsvar for Israels rett til å lovfeste og implementere diskriminering helt uavhengig av Israels sikkerhetsbehov som selvstendig og internasjonalt akseptert og derfor helt ut legitim stat – og da i form av helt uhjemlet diskriminering – sett ut fra internasjonal lov og folkerett , kan sionismen sies å være verre enn apartheid.
De fleste i dag vil anse det å være helt legitimt å fjerne all intoleranse, all apartheid, ved bruk av langsiktige, fredelige og ikke-voldelig midler. Det anses helt legitimt å ville skape nye og «rene hjerter og sinn», slik at det skapes konsensus og dermed «ny objektiv rett» for de berørte på demokratisk vis ved å innføre et apartheid-fritt område, dvs omgjøre et område fra apartheid til det motsatte.
Slik håper man å kunne forandre, ikke for å bevare, men for å frata mennesket et «gudsbilde», en høyeste norminstans eller normerende norm som skal gjelde paradigmatisk absolutt for de som har vrangforestillinger om denne ikke-apartheidfrie guden, som nå må underlegge seg den apartheidfrie nye guden og den sionistiske guden.
Forutsetningen for det hele er at Gud oppfattes som en projeksjon av de meste edle menneskelige egenskapene, omsatt i praksis, som nå da gjøres identisk med «Gud». Vi må bare under oss, når Frankrikes president fremmer et annerledes virkelighetsbilde:
Den franske regjeringen vil vedta en internasjonal definisjon på antisemittisme og foreslå en lov som skal redusere hatprat på internett, sier den franske presidenten Emmanuel Macron. Han understreker også at antisionisme, å være imot staten Israel, er en form for antisemittisme.
Uttalelsene fra Macron kom under en årlig middag med franske jødiske organisasjoner
Bispekolegiet taler Macron midt imot og setter seg dermed overlegent over Macrons person og posisjon. Det er «godt gjort» av kollegiet. Skremmende emosjonelt og servilt betinget korrekt «godt gjort».
Sak 2:
– Det handler om kropp, seksualitet og at noen andre skal fortelle deg hva som skal skje med kroppen din.
Bakgrunn: I Vårt Land kaller teolog og feminist Gyrid
Gunnes tekstene i bibelen om hvordan Jesu ble unnfanget av Maria gjennom en
jomfrufødsel «seksuell vold». Hun viser til at ifølge Lukas 1:26–38 blir Maria
fortalt av engelen Gabriel at hun skal få barn. Ifølge teksten er hun
takknemlig for at akkurat hun er blitt utvalgt for å være gjenstand for denne
oppmerksomheten (1:28). Maria responderer på engelens budskap med ordene «Jeg
er Herrens tjenestekvinne» (1:38) og en takkesang (1:46–55).
Nå karakteriserer hun teksten som en «fortelling om seksuell vold mot en tenåringsjente».
– Det handler om kropp, seksualitet og at noen andre skal fortelle deg hva som skal skje med kroppen din, sier hun i NRK-programmet. … Hun mener teksten fremmer den ultimate patriarkalske fantasi.
– Det er en svært utbredt ukultur at menn har tenkt at de kan gjøre hva de vil med kvinners kropper, forteller Gunnes, som tidligere har hatt fantasier om å rive Nidarosdomen.
Oslo-prest Trond Løberg, svarer: – Mennesker blir såret og krenket av det hun skriver, sier han.
Jeg må tilføye: Gunnes går også inn for å kroppsliggjøre den nåværende kanon – Bibelen med sine bøker slik vi kjenner den i dag – ved å inkorporere i den de gnostiske «evangeliene». (Kanon er her ikke identisk med en konkret «stav», varm eller kald, e l). Hun har også vært svært opptatt av sitt menstruasjonsblod, se f eks den lille boken: 2 -, Å forkynne Guds ord klart og rent, fra 20213. I boken forteller hun også om sine armhulehår, som visstnok skal formidle et eget edelt budskap og stimulere luktesansen, og det ikke helt rene, sånn generelt, hvis jeg forstått henne rett. Det viser seg at hun har sendt eksmeplarer av sine armhulehår til venner og bekjente, av heller uklare grunner. Hun har også i et kirkerom, med sin biskops velsignelse, oppfordret til bønn til Allah, som jeg går ut fra hun forveksler med JHWHE.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar