At en kristen stiftelse støtter kritikk mot et
kommunistregime, vil mange synes er godt forståelig og på sin plass, sett i
historisk perspektiv. Men hva hvis samme stiftelse støtter en annen totalitær
ideologi – og ber om midler og åndelig støtte for å fremme interessene til en
hel befolkning – for det meste fredelige folk - i et land som tilhører denne
ideologien? Og hva hvis «Stefanus» nå samtidig som de støtter muslimene og
islam skulle sette inn massiv støtte til
alle kristne i landet som forfulgt – det fins påstått 100 millioner kristne i
landet i dag?
Vel, Kina, er ikke forfulgt, men kinesere i Kina blir
angrepet, av krefter som tilhører ideologien, og denne ideologien er islam. Og
denne ideologien har ikke nøyd seg med bare dialog og det mange vil kalle
«prat» eller rent tøv: De har drevet systematisk, voldelig terror, terror med
sprengstoff, - de har drept og lemlestet et visst antall mennesker. De har
slått til i midten av Midtens Rike, som kineserne selv sier. Hvor mange barn
som er blitt drept og kvestet, vet visst ingen. Men terroren ser ikke ut til å
gjort forskjell på folk.
Og kineserne har reagert, for det er de nødt til, som alle
anstendige og til og med mer uanstendige regimer er nødt for å gjøre, i kampen
mot terror. Kanskje har regimet gått for langt. Det er hentet frem beviser på
at uigurene, i Xian Jiang-provinsen, som er muslimer, interneres i det som
kalles konzentrasjonsleire eller omskoleringsleire – en praksis som ikke er
helt ukjent i Kina, for langt tilbake.
Legg her merke til at Dagen, som MSM flest, aksepterer og
promoterer betegnelsen «konsentrasjosleire». Dette ordvalget røper en
underliggende strategi: Jo mer og jo oftere muslimer av ulike regimer pålegges
å begrense denne ideologiens – dvs islams - fulle innhold, jo lettere blir det
for slike som Stefanus-stiftelsen, og alle andre media i dag, å få lesere til å
assosiere muslimer med jøder. Og ikke bare med jøder generelt, nei, med jødenes
spesifikke historie under nazismen. Folk skal lokkes til å assosiere muslimens
situasjon i dag med jødenes situasjon i Europa før den store forintelsen.
Dessuten er både arabere og jøder er semitter. Kritikk av
islam, blir dermed assosiert med antisemittisme.
Videre: Nå ber uigurene Stefanus-stftelsen og andre
europeiske organisasjoner om hjelp. Vet disse hva de gjør? Vet de hva hjelpen
innebærer? Og hvordan begrunner de sin uforbeholdne støtte?
Svaret finner vi her, i en artikkel i Dagen 28.01.20:
«I dagens Kina forsvinner respekten for religiøse og etniske
minoriteter, og det påvirker oss alle, sier Adiljan Abdurihim, sekretær i Den
norske Uighurkomitéen, til Kristelig Pressekontor. Abdurihim peker på
konsentrasjonsleirene, indoktrineringen, overvåkningen, interneringen og
utreiseforbudet i Xinjiang-provinsen der de fleste uigurene bor.
«Likevel har kritikken fra norske til kinesiske myndigheter
uteblitt», slik Abdurihim ser det. Frykten hans er at handelsforbindelsene
Norge har til Kina er blitt så sterke at trosfrihet og andre
menneskerettigheter må vike. Han har heller ikke tro på at muslimske land vil
komme til unnsetning.
Stefanusalliansen, som jobber for trosfrihet og
menneskerettigheter, deler Abdurihims bekymring over utviklingen i Kina.
Lisa Winther i stiftelsen tar til orde at organisasjoner som
vil fremme trosfrihet bør bygge brede allianser og samarbeide mer på tvers av livssyn … rettighetene er
universelle og alle skal få lik del i dem, sier Winther.
Winter tror at en livssynsuavhengig
allianse for trosfrihet vil kunne redusere mistanken ulike grupper kan ha
mot hverandre.
Dagen spør: – Hvordan
balanserer dere behovet for livssynsåpent samarbeid med arbeidet for forfulgte
kristne?
«… viktig at vi som en kristen organisasjon står opp for
alle som lider urett, selv om de har en annen tro enn vår», sier Winther.
Dagen: Winter håper på mer samarbeid av det slaget som
Abdurihim etterlyser. Men det forutsetter selvfølgelig at de alle omfavner hele
bredden av trosfriheten, også når det
gjelder retten til å konvertere fra én religion til en annen, understreker
Winther. dagen
Kommentar:
Forutsetningen for at bl a Stefanusstiftelsen skal lykkes med sin støtte, er
med andre ord avhengig av at muslimer kan få retten til å konvertere. Hvis
muslimene ikke får denne retten, har stiftelsens arbeid vært forgjeves, hvis ikke
da stiftelsen er villig til å vente «til evig tid» på at islam skal forandre
seg, - og bli bedre, på kristne premisser eller ut fra et vestlig verdisyn.
Winter nevner:
Livssynsuavhengig allianse. Kommentar: Her trumfer lissyn og allianse
kristentroen i sine grunnvoller. (Noe stiftelsen vil benekte. De er troendes
til litt av hvert).
Slik artikkelen i Dagen er vinklet, kan man få inntrykk at
det er Kina som er den store – voldelige - bremseklossen og undertrykkeren nå
det kommer til opphevelsen av forbudet i islam om fritt å kunne konvertere.
Men det er ikke tilfelle. Det er islam som selv som knebler
denne friheten. Og det er uomtvistelig. Vet Dagen dette? Man skulle ikke tro
det, nei, og Stefanus-stiftelsen selv synes å mene at dette – tross alt - er et
mindre problem. Det har lavere prioritet, og det blir verre: I hvert fall Dagen
burde vite at islam på dette punktet nedlegger et absolutt, urokkelig og
uforanderlig forbud mot religionsfrihet.
Straffen for apostasi er ifølge Allah og profeten dødsstraff
og dette er det for en muslim umulig å forhandle om. Og ikke bare for muslimer,
men – universelt – for alle ikke-muslimer.
Stefanus-stiftelsen ser imidlertid ut til å innta et meget
avslappet forhold til dette faktum, et direkte utslag av den het tydelig
undertrykkende og totalitære ideologien islam. Stiftelsen synes å være mer
opptatt av å få vist for alle verden hvor snill og emosjonelt korrekt man er
der i gården, enn av å fremme kritikk av islam. Ja, til og med saklig kritikk
av islam proper.
Legg også merke til at Winter ikke ser ut til å være
interessert i å skille og skjelne mellom «tro» og «livssyn». Gjør hun dette
bevisst for å kunne komme i en slags forhandlingsposisjon, slik at det blir lettere
og mer bekvemt å si at når alt kommer til alt, så er islamsk tro og kristen tro
nærmest identiske? At både kristen tro og islamsk tro, når alt kommer til alt, liksom,
bare er livssyn, begge to?
I så fall mener hun med Marx, som Kina bekjenner seg til, at
alt er mulig å forandre til det bedre, henimot det klasseløse samfunnet, (etter
en aldri så lite pen revolusjon, vil vi tro). Winter og hennes stiftelse bruker
dermed marxistiske grunnforutsetninger mot islam!
I så fall kan Stefanus-stiftelsen, som Winter representer,
beskyldes både for feighet og opportunisme. Og for at man helt bevisst og
kalkulert legger opp til en slag fri flyt av gjensidig tillatte manipulerinsmuligheter.
Ja, bent av kynisk valgte strategier og manipuleringsmekanismer. I sannhet et
«subtilt» spill?
I så fall står kampen om hvem som til slutt viser seg å
vinne i kampen om hvem som kan manipulere best og mest effektiv, på lang sikt.
(Og da helliger målet midlene).
Artikkelen gir god grunn for leseren til å gå ut fra at det
er dette som skjer, i virkeligheten. Og Dagen ser ut til å istemme, fortryllet
inn i fundamental og kollektiv selvforherligelse. Dagen bidrar til
kumuleringen: Det er alltid bedre og være mer emosjonelt korrekt, enn ikke -
alltid. (Det minner litt om Allahu achbar
– «semper major» - Allah er større enn … i det uendelige).
Er dette det riktige utgangspunktet for det man skulle
ønske: En fruktbar religionsdialog? Og hva er
den beste forklaring på det som skjer?
Kan det ganske enkelt forklares ut fra den teori som kalles
Oslo-syndromet? se Morken
og oslo-syndromet
Kan det være at stiftelsen rett og slett lar seg lure, på
denmest utspekulerte måten:
Se her om Jiadist
Psycho
Pluss, pluss: J
Morken og Stefanus - terrorangrep
Lekene over vil vise mer om Stefanus-stiftelsens
«liv og levned» i det siste. Dens strategi er alltid selvskadende sett i et
større bilde, og skadelig for kristentroen generelt, i og med at de begrenser
mennesket til en størrelse som hovedsakelig skal og må bedømmes ut fra i hvilken
grad man klarer å mobilisere de riktige emosjoner og den mest «kledelige»
servilitet, og alt dette ut fra den relative kontekst til enhver tid og i enhver
situasjon, for å si det kort.
Se videre utvidet og
mer kritisk analyse under følgende faktarute:
(Først, altså, litt selektivt bakgrunnsstoff – til oppbyggelse
- fra Wikipedia:
Many media and scholarly accounts of
terrorism in contemporary China focus on incidents of violence committed in Xinjiang, as well as on the Chinese government's
counter-terrorism campaign in those regions.[6]
There is no unified Uyghur ideology, but Pan-Turkism,
Uyghur nationalism and Islamism have all attracted segments of the Uyghur
population.[7][8]
Recent incidents include the 1992 Ürümqi bombings,[9]
the 1997 Ürümqi bus bombings,[7]
the 2010
Aksu bombing,[10]
the 2011
Hotan attack,[11]
2011 Kashgar attacks,[12]
the 2014 Ürümqi attack and the 2014 Kunming attack.[13]
There have been no terrorist attacks in Xinjiang since 2017. her
Et nifst scenario kan
tenkes: Europa kan fort komme i den situasjonen som beskrives her, hvis man
benytter ut Kina med Europa:
The government of the People's
Republic of China identifies terrorism as one of "Three Evils" which also include separatism
and extremism.[6]
These forces are seen by Beijing as inter-connected threats to social stability
and national security. In particular, terrorism is viewed as a violent
manifestation of ethnic separatism, and separatism is understood as a corollary
of religious zealotry.[6]
The government has embarked on strike-hard campaigns
to suppress these tendencies, particularly in Xinjiang and Tibetan regions.[6]
I 2014 kunne man lese følgende: the
security threats on China’s critical national infrastructure, primarily its
railways, that emerged in 2013 and 2014 and how the violence that had
previously been contained in Xinjiang has started to spread across the country. her
Hvordan vil Dagen og
Stefanusstiftelsen stille seg i en slik situasjon? Ville de ha gitt uttrykk for
at muslimer etter dette burde ha et unikt krav på særbekyttelse? Og ville
Stiftelsen ha intensivert sin kamp mot islamkritikk og islamkritikere?
Today there could be well over 100
million Chinese Christians. All but 36 million practice their faith outside
government control. Purdue sociologist Fenggang Yang has projected that China
could have nearly 250 million Christians by 2030. The Communist Party numbers
90 million.
Some urban underground megachurches were shut down. Thousands of
congregants were arrested and several prominent Protestant pastors received
lengthy prison sentences. Earlier this month, the regime launched a nationwide
campaign to eradicate unregistered churches.
Mr. Xi calls this policy
“sinicization.” The goal is to make religions “instruments of the Party,” the
Pontifical Institute for Foreign Missions asserts. The government confirmed
this when it inadvertently posted internal documents—downloaded by ChinaAid, a
nonprofit Christian human-rights organization—revealing that it intended to
“contain the overheated growth of Christianity.”
Last year in Henan province, 10,000
Protestant churches were ordered shut, even though most were registered with
the state. During 2018, more than one million Christians were threatened or
persecuted and 5,000 arrested. Among them is an American permanent resident,
Pastor John Sanqiang Cao, 60, who is serving seven years for “organizing
illegal border crossings” to deliver aid in Myanmar. her
Og:
Three widely published cases involved
the Zion
house church network in Beijing, the Golden
Lampstand house church in Shanxi, and the December 2018 raid of Early Rain
Covenant Church in Chengdu—all targeted for harassment and closure.
The breadth and depth of the campaign
against churches can also be seen by the highly unusual reaction of
unregistered house churches in Beijing who issued a joint statement calling on
authorities to respect freedom of religion enshrined in China’s Constitution.
In six months by December 2018, more
than 600 house church pastors throughout China had signed the document. her).
Stefanus-stiftelsen,
og her Dagen, ser ut til vegre seg for å stille seg noen prinsipielle spørsmål
og se de lange linjene i dette scenarioet, i stedet for å konsentrere seg om
egeninteressen i dette å få fremstilt seg selv som særskilt from. (Det ville
kanskje fornærme noen følelser og krenke noens ære).
Under ligger forestillinger
om at det er nettopp dem som eier moralen
uansett. De støtter de svake, uansett, ja vel, og da uansett hvilket juridiske
og religiøse grunnlag og fundament disse svake er bundet av handler ut fra. Og
uansett hvilke metoder disse svake faktisk bruker for å oppnå sine mål, eller
delmål. Om så voldelige metoder.
Dette i sin tur
innbyr folk til å se hykleriet som enten er der her og nå, eller det viser seg
senere i enda større fokus og kontrast.
Stiftelsen ser ut til
å sky konsekvensbetraktninger til fordel for rene intensjonserklæringer og
forsøker på den måten å få frem og fremstille seg selv som moralsk uangripelig.
Og så vil de ha folk med seg på denne maskepien eller forstillingen. Og ber om
bidrag og støtte, idet man spiller på folks mer eller mindre åpne eller mer
eller mindre tilsynelatende legitimt dårlige samvittighet.
Stiftelsen vet
imidlertid at de selv, isolert sett, ikke kan assosieres med noen storskala
fare for det kommunistiske regimet, i hvert fall ikke på kort sikt. Den er ikke
stor og mektig nok til at myndigheten vil bry seg. I egne øyne kan Stiftelsen
imidlertid få seg til å tro på en særlig utvalgt status som særlig
betydningsfull, spesielt i menneskers øyne.
Stiftelsen tror med
andre ord at de er trygge og ikke risikerer stort, samtid som egoet kan vokse «vilt,
naturlig, i fred og komplett uhindret». Dette kan så i sin tur ironisk nok skjerpe
deres forestillinger om egen universelle etiske fortreffelighet. De gjemmer seg
bak sitt tros alt bagatellmessige bidrag de yter til muslimene, mens de
egentlig er en salgs absoluttister, både
på egne og muslimenes vegne. De makter sannsynligvis ikke å se at den støtte de
gir til muslimene av andre kristne faktisk kan oppfattes som et angrep på
kristentroen som sådan, og på dem selv personlig, og da seriøst og oppriktig inn
til margen, både av de kinesiske myndighetene og av de fleste andre kristne i
landet, mennesker som fra før av altså lider under myndighetens systematiske og
vel planlagte og «kreative» splitt og hersk-strategi.
Slik legitimerer og
oppildner stiftelsen de kinesiske myndighetene til ikke bare ytterligere
forfølgelse av kristne i Kina, men også til mer intens forfølgelse av
muslimene. Stefanus-stiftelsen gir med andre ord kommunistene mer på blod på
tann, ikke mindre. Stefanus-stiftelsen ser ut til å ha en svak ledelse med
uklare oppfatninger nettopp i verdispørsmål og ideologi. Den ser ut for å ha
falt i den fristelse at tror de kan innbille folk at jo mer selvromantiserende
og sentimental den er, jo større grep har de om virkeligheten. Den lever i egen
boble, fjernt fra realitetene. I lengden er dette selve oppskriften på et
tapsprosjekt og et avskrekkende eksempel på hvordan effektiv og sann misjon
ikke skal drives.
Kinesiske myndigheter
vil på sin side oppfatte den kristne støtte til muslimene som enda et angrep på
dem – myndigheten - selv. De vil oppfatte at kristne og muslimer går sammen mot
dem, for å undergrave dem både ideologisk og konkret politisk. Desto hardere
tiltak mot både muslimer og kristne kan derfor forventes, stikk i strid med
stiftelsen opphøyde intensjonserklæringer.
I sum vil slik sett
Stefanus-stiftelsen fremme mer kristenhat i Kina, et hat som henter sin hjemmel
i statlige, lovlig fattede vedtak, regler, normer og lover. Stefanus-stiftelsen
bidrar selvsagt da også til at straffeutmålingen for brudd på lovene i de
enkelte tilfeller blir desto lengre, tyngre og grovere fremover, både hva angår
den enkelte og de juridiske personer de både direkte og indirekte representerer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar