onsdag 2. januar 2019

JIHADIST PSYCHOPATH - Årets bok?


Glazov: Den psykopatiske jihadist - ? – en ganske dyptpløyende bokanmeldelse.

Hva er det som driver oss, hva er det som får oss til å tenke og handle slik vi gjør? Hvordan formers våre holdninger og motiver?
Kjedelig spørsmål, vil noen si. Javel. Etter innledningen her, følger en mer konkret og derfor mer spennende og matnyttig tilnærming til fakta som kan bidra til en oppstyver. Ha tål. «Goodies» coming.

Men dette er grunnleggende spørsmål som få vil være i stand til å gi et fullt ut tilfredsstillende svar på, men det forhindrer ikke at vi bør prøve. Spesielt med tanke på hva som nå ikke bre skjer med Europa, men også i og med vårt eget lille land. Vi er fremdeles en rik nasjon, vi har til dagen en stort sett fornøyd befolkning og fremtiden ser fortsatt lys ut, hadde det bare bikke vært for en stadig mer omseggripende angst eller frykt for hva denne fremtiden vil bringe. Og utfordringene er store. Problemene er reelle og man kan ikke lenger se bort fra at velferds faktisk er truet.

Verden i seg selv trues hovedsakelig fra to sider eller fra to komponenter: Den globale geofysiske oppvarming og den «kulturelle demografiske oppvarming». Om dette foreligger det ikke lenger en konkurranse mellom kunnskap og katastrofe, som det het. I dag foreligger kunnskaper nok om begge og begge komponenter truer med å ødelegge oss, spesielt samlet, men også hver for seg.

Det er imidlertid et stort spørsmål hvilken komponent i bildet som utgjøre den største trusselen, men sammen virker de åpenbart mot en utvikling med store omkalfatringer både kulturelt og biologisk. Å regne med revolusjoner er noe bare noe vi må regne med, synes å ha blitt en erkjennelse det er umulig å løpe fra.

De fleste, midt oppi alt dette  – bortsett fra de mest euforiske optimismer på vegne av menneskeheten - er enige om at et triumvirat av kunnskaper, realisme og fornuft er en god ting. De fleste vil derfor trøste seg med at dette triumviratet vil seire til slutt. Man tenker gjerne at de mange som sverger til emotivisme eller emosjonalisme – et tema jeg ikke har tenkt å ta opp her og nå - som eneste løsning på kriser av i dag og alle de krisene som vil komme, forhåpentlig kommer til sans og samling i tide.  I mellomtiden gjelder dem om å få et mer velbegrunnet grep om tingene, en bedre forståelse av hva det er som egentlig foregår og her er det mange forslag til «løsninger». Om emosjoner og emokrati her på bloggen

En måte å komme den store katastrofen i forkjøpet på er å lære seg destruksjonskreftene å kjenne, både teoretisk og «på kroppen». Man kan ikke forvente å nedkjempe en fiende hvis man ikke kjenner ham og forstår ham, hans agenda og hans foretrukne metoder, på forhånd. Dette er grundig forstått ndgj forurensningene og klimaproblemene, men når det gjelder kultur og/eller religion, stiller saken seg nok annerledes og det er vesentlig dette fenomenet som behandles i en ny bok som lanser på marked i USA: Jihadist Psycophat av Jamie Glazov.  

Glazov trekker frem en rekke svært urovekkende og voldelige saker – og som samlet tegner klare mønstre – og hvor islam står sentralt som forklarende «qualifiers».  Det urovekkende er hvordan eliten eller spesielt sikkerhetsmyndigheten i USA - på ordre ovenfra og fra Obama personlig – la lokk på og faktisk påbød myndighetene å unnlate å skaffe seg relevante faktaopplysninger og god kunnskap om islam som sådan, (se kasuistikk og eksemplifisering under). Politiet i New York gikk så langt at de forbød overvåking av visse islamske miljøer med den begrunnelse at det kunne virke krenkende på muslimer. Man skulle ikke overvåke disse miljøene, fordi det dreide seg om muslimer.
(Underforstått sirkelslutning og tautologi: Muslimer skal skånes fordi de er muslimer og fordi de er muslimer skal de skånes).
På et mer generelt plan er det jo kjent at alle vestlige politiske ledere på høyeste plan har forsøkt å forsikre sine borgere om at islam betyr fred og at terrorhandlingene i Allah og profetens navn ikke har noe med islam å gjøre, men – tragisk nok – klinisk, har alt med terroristens – individuelle psyke – in vacuum - ene og alene å gjøre. Men dette burde stå klart for enhver er en illusjon.

Eliten forsøker seg altså med psykologiseringer for å forklare elendigheten. Den forsøker å avlede all oppmerksomhet rettet mot islam per se. Eliten kan derfor oppfattes som gjennomsnittsmennesker som lever på en livsløgn de går ut fra og tror befolkningen ikke vil tørre å ta fra dem. Eliten tror at jo større løgnen er og desto lenger den serveres som fakta som må tas for pålydende, jo vanskeligere blir det for sanne kritikere å avkle eliten dens illusjoner. Det gjelder derfor med stadig mer pågåenhet å stemple seriøse og saklige islamkritikere med etiketter man på magisk vis forventes å skulle frata disse kritikerne all legitimitet blant folk. De skal hindres i å tillegges naturlig, personlig autoritet. De må kort og godt «karakterdrepes» i stadig større omfang og med stadig mer lumpne tricks og bevisst lage strategier.  I seg selv utgjør disse forsøk på utfrysing, dehumanisering, knebling, «blaming and shameing» imidlertid et radikalt eller i seg selv ekstremt angrep på selve ytringsfriheten, et faktum og et perspektiv som beleilig nok for dem selv gås hus forbi, som om dette på ingen måte er tilfelle, snarere tvert imot! Man ikke bare fristes til å tro at vestens ledere - på alle plan - har angst og frykt for selve ytringsfriheten. Faktum er at de har det ... (Vårt bidrag til forsøk på avklaring og opplysning!).  

Jamie Glazov og hans familie forlot Russland og Sovjetunionen og dro til USA da han var 9 år gammel. Men nå trues Amerika innenfra av krefter og mekanismer som kan ha mye til felles med de krefter, illusjoner og motivasjoner som drev de revolusjonære sovjetmenneskene, og som endte med millioner på millioner av ofre, - alt godt dokumentert og svært lite bestridt faktum i dag.  

Glazov tilhører det anti-jihadistiske miljøet i USA, et miljø som også gjør seg gjeldende i Europa. Han har «fast» spalteplass i form av videoer på Jihad Watch og dette nettstedet drives av Robert Spencer som igjen har tilknytning til Front Page Magazine hvor David Horowitz – en tidligere kommunist – fungerer som frontfigur. Sammen med Pamela Geller, som driver sin egen nettside, utgjør disse aktørene en veldig force på diskursmarkedet. Hvor mye kapital de kan forføye over og hvor mektige kapitalkrefter som støtter dem er, vites ingenting om, men det er grunn til å tro at de har mye mindre å rutte med enn «den indre fiende» materialisert i Southern Powerty Law Center, som sitter på milliardbudsjetter. Centeret erklærte for et par år siden bla den nå selverklærte tidligere moderate, men tidligere ekstremistiske Majid Nawaz for å tilhøre en krets av ekstremister og rasister, men ble dømt til å trekke påstanden og betale millioner av dollar til Nawaz som fortsatt er «moderat muslim».

Geller og Spencer ble bl a utsatt for et dramatisk drapsforsøk der kulene suste i mai i 2015 da de arrangerte "First Annual Muhammad Art Exhibit and Contest» i  Garland Texas.

Både Spencer og Geller ble i 2013 nektet innreise til UK, antakelig på livstid. Prime minister Theresa May betegnet dem som ekstreme og islamofobe, ja, mer ekstreme og derfor mer farligere enn flere islamske hatpredikanter, som ikke kvir seg for å gå ut i skrift og tale offentlig med oppfordring til vold, ifølge sharia, men som hun like vel slapp inn i landet nærmest på autopilot og antakelig for å komme eventuelle beskyldninger mot henne selv for åpen eller skjult rasisme og islamofobi i forkjøpet.
Geller og Spencer kom unna det med livet i behold etter skytingen i Garland og de som angrep, angrep i Allah og profetens navn. Geller og Spencer har aldri oppfordret til bruk av vold, snarere tvert imot. De er, som det sier seg selv, både pågående og svært seriøse «anti-shariadister», vil jeg si.

Ad casu – casuistikk:

I oktober 2017: Sayfello Saipov, en muslim fra Uzbekistan, kjører en leiebil gjennom en folkemengde på Manhatten og myrder 3, sårer 15. Saipov er far til 3. Han kom til USA på såkalt grønt pass, han fikk mao innreise og oppholdstillatelse ut fra et tilfeldig og begrenset utvalg personer som ønsket å komme til USA. Man kan si at Saipov kom til landet i kraft av en gest fra lendets side, en gest som gjorde ham til en velkommen gjest. Saipov misbrukte imidlertid gjestfriheten på det groveste. Hvorfor? Det er her Glazov med sin nye bok kommer inne: Hvorfor ble han for det første invitert – utover den grunn at det var rent medmenneskelig i å gi ham muligheten for å nyte livet i større monn, bidra til stabilitet og økonomisk fremgang i vertslandet? Og hvorfor er det så vikitg å forstå Saipovs ugjerninger i sammenheng med hans religion og tro på Allah og profeten?

Saipov etterlot seg et brev i bilen han brukte og her sto det: «ISIS will endure for ever!».
NY Yorks governor A Cuomo, (D), forsikret publikum om at Saipov var «a lone actor». Mayor i NY, Bill de Balsio forsikret om at Saipovs handlinger var «un-islamic». Deputyr New York Police Commissionar John Miller sa at «it is not about islam», «it is not about the mosque he attends».
Fra media kom følgende reaksjon, The Press Herald: « … mosques near New York City face hostility again». Det er altså meget viktig å beskytte muslimer når muslimer angriper og lager massakre.

Imam Dr. Muhammed Qatani: «muslims feel blamed as a religion and as a people».
Annie Thoms ble intervjuet i New Yrker: «Jeg får vondt i magen fordi terrorisme (blir brukt i denne sammenhengen), fordi terrorisme er det motsatte av islam». (Hun må ha sagt dette vel vitende at Saipov flittig brukte Allah og profeten som bekreftelse på sin tro, og på at han nettopp i egne øyne er muslim).

Domstolen som skulle dømme i Saipovs sak, tiltalte ham som om han skulle være et mafia-medlem, dvs Saipovs terror hadde ingenting med religion eller ideologi å gjøre.
Muslima, og svært palestinavennlige og israelhatende Linda Sarsour, hevdet at New York-politiets overvåkning av Saipovs moske var diskriminerende. Hun startet derfor en kampanje for å få stoppet overvåkningen. de Blesio føyet seg straks og avsluttet overvåkingen. Politiet hadde frem til da overvåket det samme miljøet i og rund moskeen i 10 år!

Vi kan se et mønster, et benektelsesmønster i alt dette, for benektelsen kom frem også i forbindelse med Fort Hood-massakren i 2010, i Boston Maraton-massakren i 2014, i San Bernandino i 2015 og i Orlando i 2016.
- Vi kan si at vi skal lokkes til å tro at de skyldige er oss – USA og Vesten - og at det er vi som er både skyldige og ansvarlige, skriver Glazov. Det foreligger eller foregår en Unholy Alliance mellom «islamic supremascisme» og Venstresiden i Vesten, mener han. (Unholy Alliance – uhellig allianse - er tittelen på an bok av David Horowitz som Glazov samarbeider med på Front Page Magazine). Vi har leste boken, den er etter vår mening et viktig bidrag til større forståelse og dypere selverkjennelse av hva det som virkelig foregår og hva det er som driver oss, frastøter oss og forlokker oss. Interessant nok i seg selv. Alliansens mer eller indre eksplisitte mål er å undergrave de vestlige demokratier, ja, til og med overta makten.

Vi blir «charmed, seduced and devoured» ifølge Galzov – sjarmert, lurt og slukt - , av en stor og mektig gruppe som spiller offerrollen og spiller på offerrollen, og det kunststykke, som det etter vår mening kan sies å være, å virkelig få naive mennesker til å tro på og i praksis agere positivt sympatisk til, altså på de man via alliansen forlokkes til å tro er genuine ofre, men som egentlig ikke er det. Vår fiende gjør som psykopater gjør og som psykopater kan best av alt: Å få oss til å tro på at det er psykopaten selv som er offeret, - the victim.

Glazovs anliggende i boken er primært å gi psykososiale eller antropologiske forklaringer på hvorfor en hel sivilisasjon som den vestlige kan la seg suggerere eller dupere av de han altså ikke nøler med å betegne som psykopater. Han viser til en rekke psykologer og andre som han trekker på, men som ikke behandler islamske eller muslimske terrorister som psykopater som sådan, eksperter som behandler «diagnosen» psykopai o l på et mer generelt mellommenneskelig plan, «pasienter» blir her universalisert, psykopatien er noe som kan ramme mennesket som sådan, uavhengig av tilknytning til gitte samfunnsforhold. (Kort fortalt: Tyskerne vil slik sett ha samme prosentandel psykopater som andre folk, uavhengig av hvem som sitter på makten, nazismen blir da å anse som en blant mange andre faktorer som midlertidig kan utløse psykopatiske krefter, på og i samfunnslegemet, men uten at dette er representativt for alle tyskere eller alle nazister i alle sammenhenger og til enhver tid).

Vi kan derfor spørre om hvorvidt Glazovs definisjoner og analyse kan bringe noe vesentlig ny informasjon og innsikt til torgs, eller om han slår seg selv på munnen, i og med at psykopatibegrepet i seg selv nok aldri var tenkt å bruke på den måten Glazov bruker det på på en spesifikk gruppe.
Når vi her likevel mener at Glazovs innfallsvinkle og hans resonnementer er relevante og fruktbare, er det fordi bokens fokus jo nettopp retter seg mot én spesifikk gruppe, nemlig de islamske terroristene og det noen – ikke uten risiko - ville kalle muslimske terrorister - i den grad de fundamenterer seg på helt spesifikke grunnlag, nemlig i «partiet islam», religionen islam eller den politiske ideologien islam per se. (Er islam et politisk parti?).

Betegnelsen eller diagnosen psykopat som de forskere og psykologer Glazov refererer til forutsetter nok at psykopati nærmest av naturnødvendighet – i hvert fall statistisk nødvendighet - finnes i alle populasjoner, alle grupper av en viss størrelse og at psykopati ikke kan knyttes til en eller flere spesifikke religioner eller gudstroer. De forutsetter at antall psykopater i en «gruppe» utgjør en prosentvis noenlunde lik andel for så vidt i alle grupper eller populasjoner generelt.

Det Glazov gjør, er å knytte begrepet psykopati til en gruppe med forankring i en spesifikk konstitusjon, nemlig Koranen, Allah og profeten, med følgeskrifter. Glazov objetiverer med andre ord psykopatibegrepet – og dem han lar dette omfattes av - og gir de angjeldende muslimer qua psykopater – pr Glazovs egendefinisjon - en egen, tilnærmet selvstendig virkende agens. Skeptikere vil da kunne innvende at Glazov konstruere opp illusjoner i form av sterkt forenklede karikaturer eller stereotyper – og sjablonger - i den ene hensikt å simplifiserer og utpeke effigies, hvis eneste formål er å gi publikum utløp for personlig hat, raseri og personlig irrasjonalitet, innestengte spenninger og behov for å kunne rasjonalisere, dvs rettferdiggjøre mindre edle tilbøyeligheter og slemme, uetisk uregjerlige individuelle tendenser.

Vi har her på bloggen forsøkt å nærme oss dette vide problemkomplekset ved å konstruere termer som «hypermagiker» og «emokrati» - og spenningen mellom disse størrelsene og «folk flest» - for å komme «tilstanden» nærmere på klingen, alt i håp om å bli velsignet med større tankeklarhet, et bedre grep om og en mer fundamentert forstand på det hele. Se f eks  her om det juridico religico mennesket, om Gardell islamofobi og rasisme her, Gule og rasisme,  Gule og agens bl a, hypermagi,

Kort forklart: Vi trenger ikke å bruke betegnelsen eller diagnosen psykopat for å forstå islamsk eller muslimsk terrorisme. Men vi kan godt snakke om mekanisme som utløser psykopatiske reaksjons- og ageringsmønstre, ja, generelle holdninger og subjektive «livssyn». Det vi kort og godt kan gjøre er å gå til de islamske tekstene selv, de utgjør en bindende juridico religico konstitusjon for enhver muslim. Islam er en absolutt og ikke en relativ konstitusjon, den kan aldri endres, og bidah, en teologisk term, eller nye «påfunn», er ikke bindende, snarere tvert imot.

Adgangen til itjihad eller nytolking – som kan forbindes semantisk eller etymologisk med jihad – «edelt» strev - synes for mange meget innflytelsesrike muslimer heller ikke å være en vei ut av uføret islam som sådan befinner seg i. Koranen vil alltid i sin helhet eksistere uforanderlig, og så lenge det fins muslimer på jorden, vil de mektigste, smarteste og mest makthungrige muslimske zeloter vite å benytte seg av islam som nedskrevet konstitusjon, og da som et i henhold til Allah og profetens befalinger, forbud og påbud, «nøytralt eller objektivt» foreliggende instrument eller våpen som kan brukes til nær sagt alle formål, alt fra elementær manipulering i nærmiljøene til en altomfattende krig mot alle vantro, de som er stilt utenfor konstitusjonenes jurisdiksjon.

Et menneske som overhodet ikke kan forbindes med psykopati – eller psykose for den del – kan derfor «uten problemer» eller samvittighetskvaler, bli terrorist, idet han, ved sine fulle fem, positivt velger å bli terrorist ut fra skriftene, fordi skriftene er bindene og gjelder hele hans eksistens, ikke bare hans nåværende eksistens, men eksistens in toto.
Skriftene i seg selv gir slik sett psykopaten legitimitet, og da det er faktisk helt legalt og legitimt å dø for saken, via terror. Det blir faktisk oppfattet som et sunnhetstegn hvis en ellers frisk og moden kandidat til terror bevisst velger terror, i stedet for bare å ha bli lokket til det. Han blir ansett som et menneske som i høyeste potens er i stand til å påta seg ansvar, både juridisk og etisk, i og med at det religiøse aspektet av dette i islam rangeres høyest på den spesifikt islamske etiske verdiskala.

Martyrene er de som da også vil ha den største visshet om belønning på dommens dag. De muslimer som ikke «kalles» til terrorisme og selvdrap inkludert mord - eller selvmordsmord – som vi har kalt det annetsteds på bloggen – har derimot intet forhåndsløfte eller pant på den allahianske himmel. De vil måtte leve i uvisse og frykt hele livet, skal de ta sin religion på alvor. Ikke engang terroristene bak angrepet 9.11 kunne føle seg helt trygge på den allahianske himmel, slik det fremgår i etterlatte papiret. «… bare hvis Allaha vil», heter det der. Et forbehold mange martyrer nok ikke er klar over, fordi det glattes over av folk som kynisk – psykopatisk - bruker disse martyrene for egne formål.

Men la oss gå videre og mer konkret til verks, Glazov tegner et detaljert kart over paradigmet, en oversikt som i seg selv gjør det verdt å lese boken:

I talen til tidl president Obama på en «verdenskongress» i Kairo i juni 2009, ble den muslimske verden fremstilt som et mishandlet offer. Han insisterte på at medlemmer av Det muslimske brorskapet fikk sitte på fremste benkerad under talen. Daværende president i Egypt uteble da fra kongressen. I seg selv sier dette mer enn bare ord, vil vi si. Det sier noe grunnleggende om Obama, men verden later ikke til å bry seg. Alt er bare sånn, hva kan vi gjøre med det? tenker folk. Altfor mange folk.

I oktober 2011 renset Obama FBI’s retningslinjer for alle hentydninger spesifikt til islam og jihad. Instruksen gjald etterretningstjenesten i sin alminnelighet. Forsvarsdepartementet fulgt opp med «utrensking» av ansatte som ikke så lett ville bøye seg for Obamas ordre. Robert Spencer fikk sparken som innleid instruktør og ble erstattet av medlemmer av Det muslimske broderskapets frontorganisasjoner i USA, CAIR og ISNA. I en ny gaide-book som ble utformet, ble det forbudt for etterretningen å spørre muslimske immigranter om deres syn på sharia og jihad. Man skulle heretter bare spørre immigrantene om de hadde begått noe kriminelt. Muslimen Muhammed Elibiary fikk i denne prosessen rundt 2010 jobb på høyeste nivå innen etterretningen. Han var en erklært tilhenger av Ayatolla Khomeini. Han påsto freidig at USA egentlig var et muslimsk land og at Den amerikanske konstitusjonen var helt kompatibel med islam. Elibiary forsvant av en eller annen grunn ut av systemet i 2014. I 2017 hyllet han ISIS for å ha slakte koptiske kristne i Egypt.

Obama administrasjonens hovedanliggende i kampen mot terror ble formulert som en kamp mot «violent extremisme», uten spesifikasjoner. Glozov ser det slik: Den prioriterte agenda var tydelig å «enforce Jihad Denial». Glazov mener at Obama tilrettela positivt for mer jihad, ved mentalt å benekte betydningen av og alvoret i terrortrusselen fra islamistenes side. «Denial» er som kjent en mekanisme sinnet benytter seg av underbevisst. «The real threat facing America could not be named or labeled» skriver Glazov. Han viser bl a til Stephen Coughlins: «Cathastropic failure». Vi har lest den boken. Den er en murstein spekket med informasjon, analyser og you name it, Caughlin har innsikt, vidd, fantasi og forstand så det monner. Boken er på nesten 800 sider, utgitt i 2006. Den har fått altfor liten oppmerksomhet etter vår mening. Man kan få inntrykk av at det er for farlig bare å lese den. Vi har omtalt deler av den her på bloggen.

Iflg Coughlin ignorerte obama-administrasjonen brått de mest elementære læresetninger etterretningstjenesten bør bygge på, helt innlysende innsikter, inkludert «the critical component of threat identification». Problemet var forså vidt ikke nytt, blir vi minnet om, det begynte allerede å ta form under Bush. Fienden fikk bare fler og fler muligheter til å formulere en politikk som kunne tjene deres egen sak! Administrasjonen visste så å si ingenting om islam og kjente ikke til – eller kanskje bedre: ville ikke forstå og vite av – doktrinene om jihad i islam og hva de kunne innebære. Administrasjonen satte heller i gang en prosess innad med undersøkelser av ikke-muslimer på det grunnlag at de bare var tilsynelatende rasister! (Ja, du leste riktig).

House Resolution 569 tok sikte på å fordømme hatefull retorikk mot muslimer i landet. 569 var en videreføring av FN’s resolusjon 16118 som tok sikte på å hindre islamkritikk globalt. Resolusjonen i seg selv er et angrep på USA’s Første Grunnlovstillegg som skal sikre ytringsfriheten. For å få resolusjonen vedtatt som lov, var Hillary Clinton villig til å bruke «peer pressuring og shameing».

(En liten digresjon her: I 2016 inngikk NY major Bill de Blasio en avtale med politietaten om ikke å drive overvåking av muslimer. Omtrent samtidig anklaget borgermesteren i Køln i Tyskland ofre for seksuell trakassering og det som verre var, for at de hadde «bedt om det selv». I 2013 ble det ble på trykk utstedt «gode råd» til kvinner mot å provosere islam og muslimer. John Brennan – som er blitt mistenkt for selv å ha konvertert til islam – forbød offentlige tjenestemenn å antyde at det finne en korrelasjon mellom terroraksjoner og islam. «He instructed the FBI to take all references to «jihad» and «radical islam» out of its curriculum and training manuals i 2011. Brennan tjenestegjorde under Obama som «CIA director». Dessuten: Lt. Gen. H. R. Mc Master … was opposede to using the label «radical Islamic terrorism» because from his Jihad Denial perspectiv, Islamic terrorist ar «un-islamic» and operate according to «an ideologi that uses a perverted interpretation of religion ti justify crimes against all humanit» skriver Glazov.
Det var kanskje underlig at Trump utnevnte denne generalen til nasjonal sikkerhetsrådgiver. Brigitte Gabriel mener at Trumps stab nå til sin store forundring har overtatt det meste av en tenkemåte og ordbruk som rådde grunnen under Obama. Trump insisterer imidlertid fortsatt på å bruke termen «radical Islam». (Tenk på det: «radiakal islam» var blitt et fyord, et tabu og noe forkastelig å ta på sine lepper!)
I mars 2018 fjernet Trump «Jihad Denier» Seretary of State Tillerson og erstattet ham med CIA boss Mike Pompeo. Omtrent samtidig fjernet Trump McMaster og utnevnte i stedet John Bolton som hadde vært USAs ambassadør til FN. ).

Mot denne bakgrunn og ut fra alt dette hevder Glazov av slike terrorangrep som Boston Marathon Massacre kunne ha vært hindret. Glazov tar for seg en del flere terrorist-saker enn vi kan gjøre greie for her, men en sak bør nevnes i korthet: 2. desember i 2015 angrep ekteparet Syed Rizwan Farook og Tashfeen Malik «a Christmas party» i San Bernandino, California. Det endte med 14 døde og 21 sårede.
I media ble det meldt at «none of the familymembers had any idea that this was going to take place. They were totally shocked». Dette til tross for at det fantes nok av litteratur, våpen og ammunisjon i huset hvor paret bodde sammen med foreldre, og sitt nyfødte barn, som kunne indikere det motsatte av hva media forsøkte å formidle som «formildende omstendigheter». Fakta i seg selv talte for et dypere engasjement i «saken» enn det media ville ha publikum til å tro. President Obama reagerte som forventet: Først beordret han sine myndighetspersoner til ikke offentlig å forbinde hva Farook og Malik hadde gjort med islam. Så skyldte han på manglende våpenkontroll for massakren. Obama innrømmet imidlertid at det hadde spredd seg en «extremist ideology in visse muslimske miljøer, men han hevdet samtidig at ekteparet hadde åpnet seg for en pervertert tolkning av islam. Han påsto at de var «self-radicalized» og benektet relasjonen de vitterlig hadde med ISIS. At ekteparet ikke var blitt oppdaget tidligere kan forklares bl a med at «immigration officials were forbidden to review social media as part of their screening process». Det er knapt så man tror det, som det heter …

Litt mer om det generelle bildet: Antall venstresympatiske professorer ved universitetene i USA i dag utgjør 12 mot 1 konservative. Ikke rart da, kanskje, at Milo Yiannopolous ble stoppet fra å tale på UC Berkley i februar 2017. Og at konservative Ann Coulter og David Horowitz led samme skjebne der. Ben Shapiro ble stoppet på California State University i februar 2016. I 2014 år ble det opprør da den kjente sorte, islamkritikeren og exmuslimen Ayan Hirsi Ali ble invitert til å tale på Yale.

Og bare for å nevne det: I Hollywood har Det muslimske broderskapet etablert et eget byrå som truer filmprodusenter hvis det fokuseres på jihad og islam. Byrået tilbyr konsultasjoner med godkjenning av manus.

Glazov kan ikke unngå å nevne Antonio Gramsci som var den første kommunisten som gikk inn for å undergrave kapitalismen ved at kommunistene i dress og slips skulle gå inn i institusjonene og undergrave demokratiet og universitetene innenfra.

Pamela Geller får også sin omtale: I 2017 nedla hun et stort arbeid for å bringe frem for offentligheten et mord som en muslimsk far hadde begått på sin datter. For dette ble det systematisk igangsatt kampanjer fra ulikt hold mot henne. (Det absurde overgår virkeligheten).

Jihad Denial, som nevnt, er en kraftfull mekanisme venstresiden spiller på for å nå sine målsettinger. Glazov beskriver hvordan mekanismen brukes, fungerer og virker. Noe av problemkomplekset og forvirringen kommer frem når Daniel Greenfield skriver: «If fighting ISIS or beeing killed by it makes you moderate, al Qaeeda is moderate». Venstresiden tolker automatisk dette å fortelle sannheten om islam som hatefull tale, fordi det hjelper dem som «totalitanere» som ikke kan begripe muligheten av at det kan eksistere (virkelige) individer utenfor deres eget gruppetenkningsmiljø.

Et par slående poenger som ofte oversees og ikke oppfattes: Hvis en voldtekt begås i USA er dette ulovlig og den skyldige får fengsel. Det står for oss som selvinnlysende. «Where islamic law prevails, - derimot -  rape is legal». «Den judeo-kristne tradisjon bygger på prinsipper som forsøker å begrense mennesker fra det onde. Islam, derimot, (- på mange områder, må vi tilføye)  - , oppmuntrer til ondskap i jihad, sexslaveri, omskjæring «by mutilation» osv.

I 2015 uttalte en talskvinne for Obama, Marie Harf, at hovedgrunnen til at noen muslimer slutter seg til ISIS var at de manglet «job opportunities». Og visepresident John Kerry var med på å starte et «counter-terror-fund» i september 2013. Fondet disponerer over to hundre millioner dollar, (s 47).
Man aner jo her at noe er galt fatt både med begrunnelser og målsetting. Det er faktisk bevist at terrorister for det aller meste tilhører høystatusgruppe og nettopp ikke mangler jobbmuligheter.

Glazov henter mange innsikter fra det han kaller «mesterstykket»: «The Content of our Character» av Shelby Steel, fra 1996. Fokuset her er bl a hvite menneskers behov for å føle seg uskyldige – i den sort-hvite konteksten i USA. Glazov bruker innsiktene til å beskrive hva han mener med Jihad Denial. «White guilt has translated to black power».

Glazov siterer Robert Spencer: «For venstresiden og de islamske supremaschistene er det en kardinalsynt å essensialisere islam». (Se egne artikler linket til her på bloggen over om bla Hylland Eriksen, Lars Gule og posøren – som Hallgrim Berg kaller ham - Jonas Gardell).

Glazov trekker frem et eksempel på «jihad-tale» av Sheik Ahmad Musa Jibal: « … muslim hearts must contain nothing but HATE to all kefers (ikke-muslimer). Not just plain hate, it must be the peak of hate». (Mrk: Dette sitatet er muligens forbudt å referere til på steder som her på bloggen).

Theresa May: « … enough is enough, this is too much to tolerance of extremismin our country». Dette sa hun like etter at muslmen Khuram Butt hadde myrdet mange fotgjengere på London Bridge i juni 2017.

Reza Aslan og Ian Hopkins, sjefskontabel i Manchester: «We must stand together and do not tolerate hate». s 57. Og Obama skylder på de relativt liberale våpenlovene i USA når det gjelder å forklare Farook-saken, (se under).

I 2015 fortalte Ben Carson, som stilte som kandidat, pressen at han ikke kunne støtte at muslimer kunne bli presidentkandidater i USA, rett og slett fordi sharia – islam - er inkompatibel med den amerikanske konstitusjonen. For dette fikk han pressen sterkt imot seg. Han ble kalt rasist osv. Carson er selv sort.

Bill Siegel: «The Controll Factor» fra 2012, - om hvordan vi lurer oss selv i visse situasjoner. Vi kjenner Stocholm-syndromet hvor gisler blir sympatisk stemt overfor gisseltakere og Oslo-syndromet, (Kenneth Levin), som kanskje er mindre kjent, som peker på at noen ønsker sterkt å tro at de kan blidgjøre fienden hvis man ser på fienden som et offer og som en som kan forandres, bare man forandrer seg selv og tekker fienden eller forstår ham på hans egne premisser. Slik vil man kunne føle seg «viktig» og «feel better of himself». Behov for illusjoner – og for å undervurdere fiendens hat - synes å overvelde mennesker med de beste intensjoner overfor virkeligheten som sådan. De fleste normale mennesker tror – eller innbiller seg - i sin villfarelse, at de aldri ville ha oppført seg eller reagert på samme måte som de som fanges inn av disse to syndromene.

Glazov viser også til «The Confidence Game» av Maria Konnikova fra 2016. Bare for å sitere noen få utdrag fra hennes analyser av «con-artist», her overført til Jihad Psyckophat- manipulatørene blant oss: «Vi har på forhånd gjort mye av jobben for dem. Vi ønsker å tro på hva de har å fortelle oss. Det geniale ligger i at de finner ut nøyaktig hva det er vi ønsker og hvordan de fremstiller seg som det perfekte middel som kan levere».

«Den sanne con-artist tvinger oss ikke til å gjøre noe; han får oss til å bidra til vår egen oppløsning. Han stjeler ikke. Han trenger ikke å true oss. Vi produserer fortellingen selv. Vi tror fordi vi ønsker å tro det, ikke fordi noen har formet oss til å tro det. Vi tilbyr dem dermed hva de ønsker – penger, rykte, tillit, berømmelse, støtte – vi forstår ikke hva som skjer før det er for sent. Vårt behov for å stole på noen og omfavne forklaringer på hva som skjer, er like omfattende som sterkt».

Så hva skal vi si? Er ikke dette litt for enkelt? Nei, det er ikke det. Ikke ifølge Glazov som altså har jihadist- psykopaten i tankene.  Konnikova fortsetter: «Con-artists, at their best and worst, give us meaning. We fall for them because it would make our lifes better if the reality they propose were indeed true. They give us a sense of pupose, of value, of direction … Ultimatly what cinfidence artist sell is hope».

Beskrivelsen beskriver «folk flest», men ikke minst politikere, kulturpersonligheter, fagforeningsledere, lærere, eksperter og forskere av alle slag, forfattere etc etc. Beskrivelsen passer særlig godt og som fot i hose på vår «elite», på etablissementet vårt, vil vi si. Enda så rart og urovekkende dette høres, fordi som ikke vil tro på dette, at det skjer, altså, svært nær oss, til daglig og at det faktisk påvirker oss mer enn vi er villig til å innrømme.

En psykoterapeut ekspert, Thomas Sheridan, siteres av Glazov, som en begrunnelse for å bruke «psykopat-termen»: «… most psychopaths – due to their warped egocentric grandiosity – prefer to be called either siciopaths og narcissist because they think these terms may make them seem less insane. Apperances are evenrything to the psychpaths».

Glazov siterer også Maria Stout: Folk som har vært utsatt for sosiopater husker gjerne etterpå at sosiopaten har sagt ting som f eks: «You know, I think you and I are a lot like» eller «It’s so clear to met that you are my soulmate».

En annen ekspert på område, Kevin Dutter, forteller: »Psychopaths were far more convincing at feigning sadness when presented with a happy image, or happy when looking at a sad image, than were non-psochopaths».

Sandra L. Brown, en annen ekspert: «The psychopath captures the monopoly on victimhoood». Legen Hervey Cleckley viser i sin bok «The Mask of Sanity» psykopatens manglende evne å føle og verdsette «livets essens» på slik vanlige mennesker gjør. «Det er nesten umulig for ham å ta inn over seg selv den minste interesse for tragedier eller gleder eller for menneskets strev slik dette skildres i litteratur og kunst». « … goodness, evil, love, horror and humor have no actual meaning, no power to move him» - annet enn på veldig overflatisk vis.

Glazov utdyper: Muslimer lever under et stadig press på seg til å kontrollere andre muslimer … vi begynner å ane at menneskets høyeste oppdrag i livet er å ofre seg selv for Allah, mens i kristendommen Gud ofrer sin Sønn for mennesket.

Nonie Darwish: Islams Allah og Gud i kristendommen illustrer hva dette dypere sett dreier seg om: «The islamic faith confers absolut no intrinsic self-worth upon Muslims. That is, Muslims have no «relationship» with Allah, nor any kind of two-way conversation with him. They are not welcome to approach Allah to discuss or confess what is in their hearts and minds. They are not entiteled to any freedom of conscience or use their own powers of reason. On this one-way street, a mean, angry and sadistic Allah simply tells muslims what to do and what not to do. Unquestioning obedience to Allah, therefore, under penalty of death and hellfire, is the core message of Islam. In the Bible, by contrast, God is a loving father with whom an individual can have a ralationship and personal conversation – and throug whom we can fins salvation».

Høres veldig enkelt og irrelevant ut? Å, nei, da, spør du meg.

Darwish kommer fra Egypt og har konvertert til kristentroen. Hun har bl a skrevet boken «Cruel and Usual Punishment», utkommet 2009. Den illustrerer bl a islam i dagliglivet i Egypt. Den er dypt rørende. Vi har lest den og grøsser. Derfor er den da også svært informativ og et godt hjelpemiddel skal man ha sjansen til å forstå tingene på et plan som stikker dypere enn det vi serveres i gammelmedia, ja, i allslags media, for ved å lese boken, får vi et personlig og mer intimt møte med Nonie Darwish, et bilde som billed-media ikke helt klarer å formidle.

Darwish er så vidt vi vet ikke psykiater, men hun bringer altså Gud og Allah inn i «ligningen». Dette er høyst kjærkomment, og helt nødvendig, etter vår mening. MSM skyr dette perspektivet, like så psykologien som studium og profesjon, og ikke minst i det kliniske arbeidet. Det er veldig trist å vite, men det er godt dokumentert. Nonie Darwish, forfatter og sosiolog. Hun observerer: Å erkjenne synd er ingen velsignelse i islam. Muslimer skal ikke betraktes som syndere i islams teologi, og hvis de synder, forventes det ikke at de skal erkjenne eller bekjenne syndene. Det ligger en oppfordring i stedet på å skjule dem.

Algiereren Ali Benhadj siteres: «Hvis tro, - a belief – ikke vannes og blir irrigert av blod, vil den ikke gro. Den blir ikke levende. Prinsipper får sin styrke gjennom ofring, selvmordoperasjoner og martyrium for Allah. Tro fremmes ved å telle opp antall døde hver dag, ved å plusse på massakrer, …, det betyr lite hvis noe i det hele tatt når den som har ofret seg blir borte. Han har vunnet … «.

Et følsomt, åpent, vakkert og yndig menneske vil i sin «splendid» og «alt—god-troende» narcissisme kanskje utbryte etter å ha hørt hva Benhadi sier at «stakkars mann, denne mannen og hans trosbrødre må hjelpes, fordi han jo er et offer for vestlig imperialisme». Slik vil den korrekt emosjonelt betingede og sant servile uttrykke seg i full overbevisning om at han er «god» eller eksemplarisk som empatisk individ. Han vil si at dette ikke har noe med sann islam essensialisert og per se å gjøre. Hvis han hadde lest den siste boken til Robert Spencer, The History of Islam, 2018, ville han bare kanskje ha kommet på andre tanker og forstått litt mer. Han kunne også f eks lese «Muhammed slik samtiden så ham» av Halvor Tjønn eller «Islam, Den ellevte landeplage» av Hege Storhaug. Han ville da fått en ytterligere merinnsikt. Men History of Jihad av Spencer gir like vel den beste, historiske innfallsvinkelen. Den levner ingen tvil om islams essens og hva islam er og innebærer per se. Og slik muslimer opp gjennom tidene selv har essensialisert islam. Spencer, som de andre nevnte forfatterne, er imidlertid forbeholdne med å snakke teologi proper. Det er en svakhet. Styrken er at de indirekte like vel får frem fakta om islam som religion som en funksjon av den underliggende islamske teologien og islams gudsbegrep i seg selv.

Forfatteren Clair Berlinski forteller i en bok om en psykolog hun møter at psykologen aldri i sin 20 årige lange praksis har tatt opp religiøse perspektiver – eller Gud - i sin virksomhet som terapeut, se Menace in Europe, fra 2008 på Random House. Det forteller mye om den fattigdom som rir vår judeokristne sivilisasjon for tiden.
«God is back», er en bok som viser at dette stemmer sett i globalt perspektiv, men ikke «her hjemme». Vi er visst for pripne for Gud. Ennå.  Boken taler ikke til det indre menneske

Men tilbake til Glazov et sekund, før vi må avslutte, og vi kan spørre: Hva er typisk – men ikke nødvendig vis stereotypisk – egentlig islamsk, hvordan tenker en muslim, - typisk? Et svar finner vi i følgende:
«Muslimer må føle seg som ofre. Doktrinen om offerstatus for muslimer er helt nødvendig skal islam overleve. Det er limet som binder umma – (den verdensvide islamske «menighet) – og knytter hele den muslimsk verden sammen til en nasjon. Uten dette limet, vil de rive hverandre i stykker. Med dette limet, vil de rett sin fiendskap mot andre. Fred med muslimene vil følgelig bli umuliggjort, fordi doktrinen om offerstatus er fundamental for muslimenes tro». s 113
Sik formulerte en nå ex-statsminister i Malysia, Dr Mahatir Mohamad, seg på Islam Conference i 2003. Han er kjent som moderat muslim. mer om Mahatir. (NB: Om Mahatir intensjon med sine påpekninger på konferansen var å befri muslimer fra offerrollen, skal jeg ikke ha sagt noe om her).

I Vesten elsker vi, imidlertid, å fremstille terrorister som ofre. I juni i 2016 beskrev Time magazine ugjerningsmann Omar Mateen som et offer fordi han var blitt mobbet på jobben. Etter angrepet i Nice i Frankrike i juli samme år, hevdet BBC at muslimene var «the reel victimes».

Vi har nå ankommet kap 11 i Glazovs bok. Mye er fortsatt verdt å få med seg, særlig omtalen av tidl president Obama og siteringen av ham og fler andre, uttalelser som alle understreker og «beviser» Glozovs poenger.

Vi vil ikke gå mer detaljert til verks her, boken må leses, den rommer, som vi forstår, et vell av informasjon og faktareferanser, men vi kan nevne ett spesielt tilfelle, hvor mekanismen jihadistisk psykopati ,(i vår formulering), ser ut til å hatt en spesiell virksom kraft, her eksemplifisert i tilfellet Karsten Nordal Hauken fra Norge, en venstre-aktivist. Han ble voldtatt analt av en somalisk «migrant refugee» som i 2006 ble returnert eller deportert tilbake til hjemlandet. Hauken beskrev seg selv på en dokumentar som «feminist» og «anti-rasist». Hauken ble «consumed by an overwelming sense of guilt after the rape», skriver Glazov. «He was deeply saddended to see his rapist forced out of the country, he emphazised that the violator was not responsible for his actions … because he was a product of an unjust world and an upbringing marked by war and deprivation». s 124.

Tror kristne, ateister og muslimer på den samme Gud? Muslimer hevder dette mer enn villig, men ikke alle muslimer, og det er heller sjelden at kristne – nå mer enn før - påstår at Allah og Kristus er den samme. Grunnen til at muslimer hevder at deres tro har så mye til felles med kristentroen og jødedommen, kan vi få et glimt av ved å lese lese Glazovs bok. For så vidt er boken ikke akkurat noen hyggelig lesing, men den burde oppfattes som et alvorlig varsko av de mest hyggelige mennesker, som tror at de kanskje har noe å lære.

Glazov skriver: «Islam kan ikke respektere Jesus når det i islam lyves om han konstant, og lyver om hva kristendommen er og hva kristendommen lærer. Islam hevder at Jesus ikke døde på korset, at han ikke er guddommelig og ikke en person i treenigheten. Frelse ved Kristi blod blir ikke akseptert av islam. Islam forkaster helt klart kristendommen og den kristne gudsoppfatning. Jesus i Koranen er blitt tatt med i Koranen ene og alene med det formål og benekte Jesu lære og eksistensen selv av Jesus fra Nazaret». s 147
Interessant i dette bildet er det at en biskopkandidat i Sverige i en utspørringsrunde i 2013 ikke kunne velge mellom Muhammed og Jesus. Hun ble spurt om hun anså at Jesus fremstiller et sannere bilde av Gud enn Muhammed. Hennes navn er Jackelén.

Et par gode artikler som kontrasterer islam og kristendom her: kirby og one nation under allah Kilpatrick

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar