Hvorfor tar vi de standpunktene vi gjør og treffe de valg vi
foretar? Hva får oss til å tenke det vi tenker? Hvorfor har vi de verdiene vi
har? Hvorfor velger vi akkurat den vei vi velger? Hva er det i våre mentale
strukturer som utgjør tungen på vektskåla når vi staker ut kursen, både for oss
selv og andre?
Det kan stå om milligram eller millimetere, svake eller
sterke konturer og kontraster, mer eller mindre klare mentale bilder, incitamenter.
Fokus er sjelden tindrende klart. Og vi
har ingen magisk glasskule å stole på. For det meste kjenner vi ikke våre
egentlig motiver.
Men hva er det som slavebinder oss i dag? Hvordan høster vi
anerkjennelse? Og hvordan kan vi miste – eller mestre - den?
Ok. En detalj kan få oss til å forandre standpunkt, se nye
vinkler, få ny erkjennelse. Og så følger beina etter hva hjernen kommanderer.
Før et valg treffes, jobber hjernen på spreng for å finne ut av tingene.
Emosjoner kan faktisk skapes, det fins ingen archetyp emosjon, emosjoner skapes så å si der og da. Det fins
ingen essensiell emosjon, selv om vi navnfester emosjoner og forstår dem ut fra
fasttømrede lingvistiske følelser, normer og konsensus.
Det ser ut for at behovet for å forstå og bli forstått,
utgjør et reelt kollektivt – universelt – behov. Som må tilfredsstilles. Vi
besitter en vidunderlig evne til å forholde oss til tingene og hverandre som ikke
blott og bart brikker i et selvbetjenende spill, men hvor vi også har et behov
for det uendelige, for å kunne tilhøre noe som er større enn oss selv, både på
kort og lang sikt. Mennesket er hverken dømt til det absurde, til frihet, til
fangenskap. Det er mulig å finne sitt rette element, og for noen er dette
elementet det vakreste av alt: Dette å ville og kunne ofre seg for andre, for
en edel sak. Vi er dømt til å være «adelfoi»
for hverandre, brødre, brødre i ånden, «brothers
in arms». Vi elsker å være «adelige» for hverandre. Høviske. Storslåtte.
Magnifisiente og overdådige i vår givervilje. Vi går alle med en rollemodell i
magen. I vårt sinn vil vi være rene, uselviske, uforbeholdne. Vi vil være glade
hjelpere, selvhjulpne, og vil at alle andre skal være det også. Vi besitter i
faser av livet et overskudd vi bare må foredle og fordele videre og dette gjør
oss bare gladere. Vi kan aldri få nok av godhet, men hvem vet egentlig hva
godhet er? Og hvem kjenner vel kjærligheten, i dag?
Ett står klart: Vi har glemt arvesynden. Den finnes ikke
mer. Ingen i dag kan si «jeg arme synder» overfor Gud. For hverken Gud eller
synder finnes mer. Og vi tror at det er selve dette faktum som skal redde oss.
Men: Vi misunner med ubehag i hjertet, vi stjeler andres
skjønnhet og dyktighet med et forbehold nedlagt i oss, som protesterer mot det
gale vi gjør, en syndserkjennelse vi selvsagt – dessverre - bruker veldig mye
energi på å glemme, undertrykke, unnskylde, forvrenge eller fortrenge.
Bortforklare. Og dette er nok til at mange blir - berettiget – kvalme og
mismodige. Skeptisk og deprimerte. Splittet i sinn og skinn. Det kan komme av at
vi har glemt å abstrahere, tenke metafysisk, se de sublime nyansene i bilder og
ord, tro. Vi tenker at tanker står der stabilt og urokkelig foran oss, at vi
har noe å holde oss til, noe substansielt, et fast kosmisk punkt – i vår individualisme,
i vårt Ego, som synes å vokse i høyden for hvert sekund som går, og jo flere de
moralske blindvinklene blir. Vi har glemt at det kun bare var en millimeter av
synd som skulle til for at mennesket ble utstøtt av Edens hage. En liten
millimeter av synd, ja, det skulle ikke mer enn en liten bagatell av et
spørsmål til før menneskets skjebne var forseglet. Det skulle ikke mer enn en
liten idé til i Evas hode, en aldri så liten abstraksjon, en helt naturlig
tanke, et aldri så lite naturlig ønske og forståelig ønske, et aldri så lite
ord, og vips, så satt vi der med arvesynden lagt på våre skuldre. Det skulle
bare en liten forskertrang til før alt veltet. Det var et aldri så lite ord som
skulle til: «Skal herren virkelig ha sagt … at dere skal dø …. hvis dere spiser
av treet?».
Et premiss for den følgende tekst er at tanker teller, at de
får reell konsekvenser, at enhver millimeter av en tanke er av verdi både på
godt og ondt. Premisset sier også at ord er virkelige, at de har en slags
substans som virker i seg selv, og på omgivelsene, også på hjernen. Også på
tarmene og i kjertlene og i muskulaturen. Vi slipper ikke unna ordne. De har
agens. De produserer emosjoner, avmakt og ondskap, hvis de ikke settes og
holdes sammen på en balansert, dydig og klok og uredd eller frimodig måte. Men
si det, se det og gjøre det … vel, det er en annen sak. Jeg forsøker i det
følgende å se hvordan tanker og ord kan gli inn i hverandre og bli realiteter i
en slags nødvendig dialektikk overfor og med hverandre. De danner en åndelig
ubevisst, men høyst reell konstitusjon. De er stoff vi er laget av og føde for
det vi skal bli. Det er ikke bare våre indre fysiske organer og systemer som
lever ikke sitt eget liv uavhengig av viljen. Ofte gjør tankene og bildene i
oss det også. Det er ofte de som skaper våre valg, våre gledesstunder og
tragedier. «Vi» følger så å si med på lasset, med åpne øyne. Vi ser katastrofen
før den kommer, vi forsøker å unnslippe, men styrer bare inn i en ny blindgate.
Vi er slave under vage ord og bilder som flimrer forbi. Det krever behov for
sikkerhet, for hvile. Vi underlegger oss ideologier, troer. Vårt moralske
kompass styres av de venner vi velger uten helt å vite hvorfor vi velger ellers
velges av dem. Affinitet, tiltrekning, kjemi, javel, men det er alltid noe mer.
Det fins alltid detaljer vi overså, men burde ha innsett og tatt konsekvensen
av.
Det er bedre å ha noen onde venner enn ingen venner i det
hele tatt, synes vi å mene. Men dette krever at vi projiserer edelhet over på
individer og organisasjoner vi er avhengig av. Vi tillegger dem personlighet,
ja, egenvilje, og dette skjer på det abstrakte planet, uten at vi lar oss merke
ve det. Enten betrakter vi bokstavene i en bok som kun bokstaver, dvs sverte,
eller så ser vi eventyret stige frem fra sidene mens vi leser. Vi leser ting
inn i de døde bokstavrekkene. Vi objektiverer, reifiserer. Vi tenker på et ord,
f eks Stat, og leser umiddelbart inn i dette ordet – her og nå – at Staten, det
er meg, ikke fordi jeg er keiser, men fordi jeg er et helt alminnelig menneske.
Og siden jeg kan forbedre meg, så kan staten også forbedre seg,
spesielt hvis vi forbedrer den.
Staten kan derfor bli stadig bedre, mer fullkommen, mer god.
Hadde staten bare vært som våre edleste emosjoner, var verden reddet. Men vi er
neppe villig til å gjøre staten så god at den truer min egen oppfattelse av
godhet, mine egne emosjoner, (min egen selvgodhet, med andre ord). Det burde ikke
være noen grenser for Statens godhet, akkurat som det egentlig ikke finnes
grenser for vår egen godhet, tror vi. Det er bankers. Det kan ikke være
annerledes. Det MÅ være slik, ellers sammenbrudd, krakk. Vi gjør det meste for
å unngå illebefinnender. Derfor emoverer
vi bare stadig mer og mer. Det ser ikke ut til å være noen vei tilbake.
Emosjonene har allerede erobret seierspallen.
De fleste vil mene at folk klarer å skille mellom og en stat
som en styreform og et vanlig menneske, en person, eller individ, alt etter
hvordan man ser det. Et individ kan ikke være en stat. Men sa jeg: Kan ikke … ?
Vel, det viser seg at dette skillet ikke alltid er like lett å se, forholde seg
til og opprettholde. (Nei, jeg tenker ikke her på «subjektiviteten er
sannheten). Bak- i prosessen - ligger bilder og ord og vaker, de påvirker
hverandre og skaper sine egne synteser, mentale synteser, «substanser» eller
«essenser» som driver oss videre mot ny læring og ny avlæring, mot en ny
virkelighetsoppfatning, men ikke nødvendig vis en bedre oppfatning, et mer
realistisk bilde, som vi forsøksvis må sette mer adekvate ord på, som det
heter, og tjenlig for våre egne formål. Vi kan her snakke om fysiske behov som
krever å bli tilfredsstilt, bekreftet, matet, - eller sultet ut, eventuelt ved
bevisst å neglisjere, isolere etc. Hersketeknikker antar som alle vet stadig
nye former, men innholdet må antas å være det samme. (Et summum bonum av koincidentia
oppositorum av alle behov og interesser, er en metafysisk våt drøm, men
like vel fullt oppnåelig på sikt i ikke-stedet: Utopia).
Vi er på sett og vis fanget i språket, men vi er også
utstyrt med forutsetninger for å se utveier. Frihet som abstrakt begrep kan
forstås som en fysisk kraft som faktisk kan sette mennesker fri; men som nevnt:
Av og til skal det ikke mer enn én «millimeters forskjell» til, før vi havner i
feil gate og før våre valg uforsettlig medfører mest mulig skade for flest
mulig, et skrekkscenario som vi likevel må stilles til ansvar for, selv om våre
intensjoner var de beste.
Dette er altså bakgrunnen for hva jeg skriver i det
følgende. At et individ kan oppfattes som en stat, er ikke en så fremmed tanke
at den kan forkastet sånn uten videre. "Vi kan ikke hente barn mot
foreldres vilje. De har suverenitet», sier utenriksminister Søreide på NRK. Her
tillegger utenriksministeren forelderen – moren - en egenskap bare en stat kan
ha. Hun personlig-gjør med andre ord staten. Og staten her sett som «god», som
en god person. At hun selv representerer
staten, og logisk da selv må være god, ligger underforstått. Det er det
inntrykk folk skal gis.
Selvsagt benytter Søreide seg av en metafor og en god
metafor, attpå til, vil mange si, og jeg er enig. Men hvordan jobber her
hjernen i bakgrunnen, på «hard-drive» nivå, i vårt stille sinn, så å si? Det er
dette spørsmål jeg i det følgende vil «snuse» litt på. Jeg aner at ferden kan
åpenbare selvfølgeligheter som jeg i øyeblikket ikke ser. Sannheter jeg enten
ikke vil se, eller sannheter jeg simpelt hen må se, skal jeg komme meg litt
videre, noe jeg utvilsomt har behov for, skal jeg kunne risikere å bli
korrigert, for ikke å si kritisert. Jeg er glad for å ha lest Against
empathy og Moral
tribes.
Poenget eller dilemmaet i Søreides uttalelse illustrer et
grunnleggende paradokset: Hvor er morens suverenitet år Søreides personlige
Stat og den suverenitet overkjører morens suverenitet?
La meg tenke litt på det.
Ordene, bilende og hørselen virker sammen og roper på å bli
virkeliggjort, og fastholdt, - i et Amen, kan vi si. De legges under, oppå
hverandre, ved siden av hverandre. En aldri så liten misvisning i
premissgrunnlaget, kan få de mest tragiske eller katastrofale utfall. De krever
sitt eget faste punkt, de blir en plattform, et styringsredskap, et kompass,
ja, målet selv. De krever fokus, som når et barns øyne fester seg på objekter,
personer. De bærer i seg konsepter, juridiske konsepter, religiøse konsepter og
mentale, sosiale forestillinger. Som vi har væt inne på før, når jeg skriver om
det juridico-religico mennesket, så er
de juridiske og religiøse aspektene eller dimensjonene i vår tilværelse
frarøvet vår psyke, eller trengt helt tilbake i vårt syns- og virkningsfeltet.
Hvorfor har så mange mennesker i dag så vanskelig å forstå
at en pave ikke kan uttale seg om hvorvidt et dødssykt menneske skal kunne gis
dødshjelp? Hvorfor nekter en pave å uttale seg om dette? Mange vil mene at denne
tausheten fra Vatikanets side beviser at paven er ond, i hvert fall ikke ond.
Det faller de færreste inn at dette har både en juridisk og en religiøs side.
Hvis paven hadde godkjent at den døende kunne motta hjelp til å dø, ville paven
ha blitt juridisk ansvarlig for medvirkning, - til en annens død. Og hvis så,
ville han ha syndet mot Guds bud. Men dette tas av det moderne vestlige menneske
ikke lenger i betraktning. De vil at paven skal være en person med like fot med
dem selv, dvs en god person, et emosjonelt korrekt menneske.
I dag virker det helt fremmed for mange å tenke i slike
baner og begrunne pavens beslutning på en positiv og rasjonelt forståelig måte.
Mange mener at paven burde la godheten gå foran! De mener at den døendes «suverenitet»
bør veie tyngre enn pavens autoritet og hans plikt som kristen. De gjør spørsmålet
om pavens godhet til et spørsmål om statlig suverenitet. De gjør staten til en
person, et individ, et rettssubjekt som kan tenk og bør føle individuelt. De
tåler ikke tanken på at det her gjelder prinsipper og moralbud, naturlig
morallov. De kan ikke forestille seg at objektive standarder kan foreligge,
annet enn som en funksjon av det rent personlige. Ingen har en menneskerett til
å ta hverken sitt eller andres liv. Lyder kjent? Vel, i mange land i dag er det
blitt en menneskerett både og ta et annet liv og sitt eget liv. Men moral-loven
ligger fast. Hvis paven offentlig hadde godkjent den døende mannens appell til
paven om å få tillatelse til å begå selvmord, ville han ha i samme øyeblikk ha
nektet både seg selv og alle andre, som rollemodell, det juridisk og religiøse
fundament som grunnaspekt – ikke bare metafysisk - ved selve livet.
Klippet fra dagens diskurs:
Karine Haaland på face: Venstre-leder
Trine Skei Grande, skriver i en epost til NTB at hun er glad og lettet over at
de uskyldige og sårbare barna og deres mor nå er trygt på vei tilbake til
Norge.
Grande sier at barn
ikke skal straffes for foreldrenes gjerninger.
Grandes uttalelser
står i kontrast til den straff IS-moren allerede har påført sitt barn. IS-moren
har allerede straffet den syke 5-åringen ved å holde barnet tilbake i Syria og
nekte det reise til og behandling i Norge. Mens barnets tilstand har blitt
stadig forverret.
En slik behandling av
barn, å nekte dem behandling ved sykdom, og opprettholde deres lidelse mot
bedre vitende, og som her - i egen vinnings hensikt, er straffbart og burde
komme som tillegg til terrorsiktelsen IS-moren nå blir pågrepet i forhold til.
IS-moren har over tid
hatt tilbud fra norske myndigheter om å kunne sende barnet til Norge for
behandling her.
Dette har hun nektet,
da innreisetillatelsen kun gjaldt barnet, og ikke henne selv. IS-kvinnens krav
til norske myndigheter har vært at barnet ikke fikk reise til Norge og få
behandling her, dersom ikke også hun fikk innreisetillatelse.
Det er således ikke
norske myndigheter som lar barnet lide, men moren selv.
-
Bernt Thorvild
Oftestad, også på face: … Man forutsetter at siktelsen, blir en tiltale, slik
at moren blir stilt for retten, blir dømt skyldig og straffet og helst meget
strengt. Men hun kan like gjerne få en mild straff. Det vil bli et mål som
tunge massemedia og pressgrupper vil forfølge. Domstolen vil komme under et
massivt press. Hvorvidt det er mulig for politiet og påtalemyndigheten å
fremskaffe fellende bevis i en slik sak, kan man vel betvile. Og saken kan bli
meget langvarig. Men det prinsipielle poeng ligger på et annet plan.
Regjeringen trekker
inn den tredje statsmakt, domstolen, for å begrunne og politisk legitimere sin
egen politikk. Det kan knapt oppfattes på en annen måte enn som instruksjon av
domstolen som vil true dens selvstendighet. At regjeringens har en så klart
markert mening om hvordan påtalemyndigheten og domstolen skal utøve sin
myndighet, avdekker at den må ha en uklar oppfatning av forholdet mellom politikk
og rett. Om regjeringen vil følge et rent juridiske resonnement, ja legge det
til grunn, så er moren uskyldig inntil hun er dømt. Men politisk-etisk legger
regjeringen en helt annen vurdering for dagen. Å la IS-moren komme tilbake til
landet, er nærmest en politisk-etisk nødløsning, som man er ”tvungent” til å gå
inn på …
Kommentar: Som om
jeg skulle ha sagt det selv. Katolikken Oftestad trekker inn både juss og
religion, altså både det jeg kaller det
juridico og det religico aspektet, begge vesentlig aspekter, altså aspekter
som ikke er til å komme bort fra eller utenom.
Men hverken Haaland eller Oftestad ser ut for å ha appetitt
for å stille spørsmålet på spissen: Hvis moren lar barnet dø, er det da statens
ansvar? Bør det være statens ansvar? Bør staten anses som medvirker til barnets
død, hvis moren faktisk lar det dø, som følge av at hun selv ikke får innfridd
sine krav om å få komme tilbake til Norge?
De som sier at det er Statens ansvar, har gjort staten til
sin private fullmektig, sitt moralske alibi, i form av skulle være en person,
dvs et høyst konkret, levende, privat individ, attribuert den høyeste moralske
fordring og plikt – på linje med en hvilken som helt annen privatperson eller
borger in personae?
Det er spørsmål som dette som vil oppta meg i det følgende. Jeg
har tankene mine om hypermagi og
hypermagikere i hodet og innholdet vil bli formet ut fra dette
premissgrunnlaget. Så bli med på ferden:
Så tilbake til start: IS-moren skal stilles til ansvar i og
med at hun – som norsk statsborger - er blitt hentet hjem med «blod på
hendene», sannsynligvis som medvirker til terror i til fordel for «kalifatet»
til al Baghdadi.
Det er noe alle er enige i.
Ingen vet med sikkerhet hvor mange dette kalifatet har tatt
livet av, men mer enn 100 torturerte lik burde få de moralske bjeller til å
ringe. (Her snakker vi faktisk om titusener uskyldige. Og det gjør de da også,
bjellene. En hel verden har tatt avstand fra kalifatets metoder.
Prominenser har imidlertid fortalt folk i Vesten at dette
ikke har noe med islam å gjøre og at islam betyr fred. Og spesielt har ikke barn noe med dette å gjøre, de skal gå
fri og de har en absolutt og objektiv rett på behandling, i det landet moren og
barnet har statsborgerskap i. Barn har
et uforbeholdent og universelt lovhjemlet krav på å bli betraktet som
uansvarlige ikke bare i denne konteksten, men i alle kontekster. At barnet er
sykt og kan risikere å dø som følge av manglende tilbud på medisinsk behandling
i området, øker presset på «de gode». De gode kan vise til statens plikt til å
redde barn i slike situasjoner. Og Staten, det er «de gode». De som er uenig
med staten, blir plassert i kategorien «de onde», de moralsk fordervede eller
korrupte. De har ikke engang lov til å mene og uttrykke at det er umoralsk å
hente moren tilbake. Hvis så gjennomslag for en slik mening skulle være mulig å
oppnå, via stemmeseddelen, ville «de gode» hevde at selve Staten nå er blitt
umoralsk, og ikke bare en «størrelse» det gjelder å bekjempe, nei, en person
man simpelt hen må nedkjempe, og hvor målet helliger midlet.
Via stemmeseddelen – generelt via påvirkning - håper man så
at staten skal bli moralsk uangripelig igjen, ved å sikre seg flertall. Hvis
folk ikke støtter dem, er det nå folket som er umoralsk og folket i seg selv
som må bekjempes.
Nå tapte altså kalifatet, i første omgang, og IS-moren
erklæres persona non grata i Norge.
Men fordi hennes barn risikerer å dø av sykdom der hun befinner seg, i irak, må
Norge som stat, bøye seg for IS-morens krav om selv å få komme tilbake til
Norge. Barnet blir da både av staten Norge og
kvinnen selv brukt som den hjemmel og det middel som muliggjør returen, og gjør
denne returen til en plikt for staten. Moren vil så bli straffeforfulgt i Norge
for ulovlige handlinger eller unnlatelser hun har foretatt i Syria, til ære for
kalifatet.
Er dette et genuint etisk dilemma? Et eksempel kan belyse
problemet: Staten står på en skinnegang og det kommer et større, tunglastet
godstog fra øst mot vest. Staten står ved en sporveksler ved et kryss og kan styre
toget fritt og når som helst inn på ønsket spor. På venstre spor ligger det
fastbundet 5 hjelpeløse personer som har vært utsatt for et ran. På det andre
sporet ligger kun ett hjelpeløst menneske fastspent, av de samme ranerne. Det
er umulig å få stoppet toget, men Staten kan altså velge hvilket spor toget
skal spores inn på. Hva bør Staten gjøre? Redde de fem og la toget drepe den
ene?
Vi kan «kvalifisere» eksempelet: På det ene sporet ligger et
kristendøpt barn, på det andre 5 seksti år gamle mannlige – potensielt voldelige
- muslimer. Hvem vil Staten velge?
Spørsmålet kan «kvalifiseres» ytterligere: som alle vet er
Staten og Justitia i prinsippet upersonlige. «De» - for å objektivere - forholder seg – i hvert falt ideelt - til
objektive regler og positive eller naturlige lover, inkludert den naturlige
moralloven. Hensikten er å oppnå rettferdighet og beskytte borgerne mot
vilkårlighet og mot makt maktmisbruk og urimelig og selvtektisk skjevfordeling av godene, både abstrakte og
konkrete goder.
Det regnes som høyst rimelig at personer og organisasjoner
innenfor disse rammene kan ha høyst ulike verdimessige og økonomisk-politiske
preferanser, og høyst ulike meninger om hvilke midler og metoder man kan enke
seg å bruke for å oppnå målene, eller det felles, store målet.
Kompromisser i dette perspektivet er uunngåelige, for så
vidt kan man si at alle har like mye rett som alle har like mye feil. Moralen –
i hvert fall perfeksjonistisk sett - er like umulig med moralen som den er
mulig med moralen.
Moralen synes å ligge i et felles multiplum: Den bestemmes
matematisk, selv om de aller fleste vil mene at moral er noe som aldri kan
bestemmes på grunnlag av matematikk, helt objektive, iskalde fakta, vurdert ut
fra en upersonlig fjern, evig standard, som egentlig bare finnes i en ideverden
ingen likevel har kontakt med, og som alle derfor frarådes «å ha noe med å
gjøre».
Størrelser – ideer - som - og om - det skjønne, gode og
sanne, finnes da egentlig ikke. De blir helt irrelevante. Konsekvensen er at
makt trumfer rett. Og at man blir tvunget til å tenke og velge slik. Fordi det
både er moralsk og logisk riktig å tenke slik, - ganske enkelt.
De fleste vil imidlertid ikke tore å si noe slikt – det vil bli for kaldt og matematisk og de
spesielt gode, for anledningen, vil jo ikke være avstikkende kalde matematikere,
når det kommer til moral. Fordi det ikke bør være slik. Man tenker da prima facie og kategorisk moralsk, ved å
benekte at det nettopp er moralsk man tenker. Man kan si at hele tankebygningen
da blir umoralsk, ja, frastøtende.
Men, nei, dette vil man ikke innbille seg eller innrømme at
man er i nærheten av å tenke, føle, se og høre og gjøre. Man ser seg for god
til det. For verdifull. Man er blitt ukrenkelig. Fornærmelser mottas da med
takk, de vil bare forsterke oppfatningen om egen uklanderlighet.
Uklanderligheten er da blitt den norm som normere alt annet. Man er da - personlig
- blitt en keiser av guds nåde. Og ikke bare passivt, nei: Man har selv – godt hjulpet
med kraker og maker - tilranet seg «stillingen» og posisjonen. Likevel
innbiller man seg at man en keiser blant likemenn. Man kan ikke forestille seg
den blodige maktkamp som med nødvendighet må følge: Den totale, universelle
borgerkrig der alle kjemper - legitimt!
- mot alle om hegemoniet, dvs allmakten.
Den endelige kampen vil stå mellom de gode og de onde. Bare hvis man stiller
seg utenfor kosmos, vil man ha mulighet for å se hvem som vinner i dette
kosmiske drama. Og hvem som har og får rett – til slutt.
Det sier seg da selv at kristendommen i dette scenariet er
totalt fraværende. Kristendommen er helt ute av bildet.
Hvordan skal man da begrunne moralen, om den så å si både
fins og ikke fins på en og samme gang og på en og samme tid, i ett og det samme
universelle paradigme?
De flest vil unngå å beskrive seg selv som uklanderlig eller
«mest moralske høyverdige», men slik folk finnes. (Eliten, f eks). Her må vi
bortse fra disse. Vi unner dem ingen plass i dette prinsipielle landskapet. Vi
kan trygt plassere oss over dataskjermene og bli konfrontert med en rekke
hypotetiske dilemmaer. For det blir litt lettere slik.
I eksempelet med sporvekselen over, kan vi trekke inn et mer
personlig element: Hvis det var umulig å endre sporvekselen, ville du da ha
skubbet en tjukk – og forså vidt expendable
- person som sto ved din side ned på togsporet, slik at både det kristne barnet
og de 5 seksti år gamle muslimenes liv ble spart? Mens du selv – som person –
bare ble ansvarlig for ett mord?
Ville du ha ofret den tykke mannen hvis han var din bror
eller far? Eller din datter eller mor? Vel, svaret kan avhenge om du sitter på
pc’en eller om dilemmaet var virkelig og du virkelig befant deg i den konkrete
situasjon. Få vil våge å gi sikre svar her. Vi får simpelt hen overlate
dilemmaet til staten … For staten kan aldri velge personlig. Staten er da ingen
person, den har ingen følelser, ingen emosjoner; den har emosjoner eller
følelser bare i kraft av og i den grad Statens brukere – dvs dens borgere – lar
sine emosjoner og følelser engasjere, for så å projisere sin egen person over
på Staten, som da blir en person, ja, ens egen person, både de facto og de
jure!
De gode gis da en mulighet for å være gode, ved å slippe å
være gode, ved å overføre dilemmaet til det upersonlige, til et prinsipp, til
et maktsentrum, som ikke kan holdes ansvarlig, fordi det jo ikke er en person,
bare ligner en person.
Det paradoksale her er at de gode kan fraskrive seg sin
godhet ved å bekrefte den, indirekte, ved å gjøre en ikke-person personlig
moralsk ansvarlig. Det er slik det fungerer. Staten er som et menneske som
sitter og avgjør dype moralske dilemmaer bak dataskjermen. Staten forholder seg
aldri til det konkrete spørsmål kropp til kropp, ansikt til ansikt og dette
gelder for alle borgere.
Det kan derfor aldri påligge den enkelte borger å treffe et
personlig valg. Det vil alltid påligge staten, som egentlig er en helt
a-moralsk agent eller aktør. Den enkelte borger er dermed for alltid henvist
til og dømt til å handle gjennom en fullmektig, by proxy. Dvs at både staten og den enkelte er henvist og dømt til
å benytte seg av magiske forestillinger og magiske instrumenter. Både staten og
borgerne er da blitt hypermagikere,
godt hjulpet av den legitimitet man i dag kan konstruere seg i den simulator
det egentlig er å kunne tillate seg å sitte bak pc’en og ta endelig moralsk
høyverdig stilling til høyst reelle og praktisk dramatisk og etiske dilemmaer,
med store, gjerne uberegnelige konsekvenser både for den enkelte og for
kollektivet, dvs samfunnet. (Som også kan oppfattes som om den var «meg» i egen
person).
Det finnes ingen
andre muligheter. De er de enste vi har. Vi er dermed låst til disse
mulighetene, bundet på hender og føtter, komplett ufrie objektivt sett, men
fullstendig frie til å utøve skjønn via emosjon. Emosjon er med andre ord den
siste, endelige plikt. Det absolutte fundament for alle politikk, all etikk. Vi
er altså fri og bundet på en og samme tid. Vi er samtidig frelst og synder, som
Luther sier. Og her står jeg, og kan ikke annet …
Tilbake til IS-moren: Hennes skjebne vil avgjøres av hvordan
man ser på Staten: Er staten en personlig «størrelse», vil man anse staten
forpliktet til å hente moren hjem, selv om hun er terrorist, og selv om hun,
vagt prinsipielt, anses som ansvarlig for sine barn, - hun er suveren, som
Søreide sier. Ja, staten er ikke bare
personlig ansvarlig for å hente moren hjem, men også barnet, som ellers
risikerer å dø ved unnlatelse. Staten er da blitt en sprellemann for emosjoner
og magi, alt i det godes tjeneste. Ja, staten, som person, skal tvinges til å
agere på de servilt betingede emosjonelt korrekte følelser som absolutt juridisk
hjemmel, altså, ironisk og paradoksalt nok, som om Staten jo ikke var en person
like vel.
Statens høyeste rettskilde er blitt de riktig emosjoner, de
servilt korrekte følelser. En slik stat, sett som sporveksler, er bundet til å
ta sitt eget liv og gå i oppløsning på lengre sikt, heller enn til å ta
stilling til det reelle underliggende dilemma, på forhånd, må det reifiseres.
Ganske enkelt fordi Staten som sporveksler ikke kan ta moralsk stilling til dilemmaet,
for det er det bare personer eller individer som kan gjøre, individer som ikke
lar seg diktere av staten og heller ikke vil diktere staten, som jo hverken er
person eller ikke-person.
Ser man derimot Staten som upersonlig og mer som en klassisk
Justitia – rettferdighetsgudinne - med bind for øynene, og målevekten i en utstrakt
hånd, vil man lettere kunne si at det er moren, og ikke staten, som skal ha plikt
og rett til bestemme over liv og død, og bære ansvaret, og ikke staten. I et
slik perspektiv vil man kunne tillate seg å si at hvis moren lar barnet dø, så
kan ikke staten stilles til ansvar. For staten kan ikke påta seg et personlig
ansvar rett og slett fordi staten er en høyst abstrakt agens, og ikke en
personlig agens. (At juss og religion i seg selv helt uten person-status like
vel innebærer makt, er en sak litt utenfor her).
I dag kan man imidlertid vanskelig tenke seg at Staten ikke
er emosjonelt ansvarlig. Det holder ikke å forholde seg til staten definert som
kun et rettssubjekt, som kan påta seg juridiske og politisk betinget «personlig»
status. Staten legemliggjør da selve personen – alle borgere - i kjøtt og blod,
men som en rent abstrakt størrelse, riktig nok med agens, en egenskap som
projiseres over på staten; staten blir den man gjør den til og vil at den skal
bli og være. Man identifiserer seg plutselig med staten personlig. Den skal
inkarnere oss, dvs «de gode», dvs de ikke
religico-religico menneskene, dvs hypermagikere
av ulikt slag.
Ser man det! Foreløpig dramatisk poeng: Hvis man som person
objektiverer staten, slik at den blir en levende og presumtivt emoverende eller følende person i samme
mening og funksjon som deg selv, som en forlengelse av egne høyst private
emosjoner og følelser, da er man ille ute. Da har man revet av bindet for
øynene til Justitia og gjort seg selv til Justitia. For da blir hun ikke lite
vred! Hun vil umiddelbart begynne sin kamp mot hypermagien og hypemagikeren, som det etter hvert er blitt veldig
mange av, rundt omkring.
Uansett: Den har enten de
rette emosjoner, eller ikke. Og den stat som ikke har de rette emosjoner, er
per definisjon og i praksis ikke bare en moralsk ufullkommen person, men «reelt»
sett en meget ond og undertrykkende, intolerant og autoritær person.
Projiseringen er dermed fullkommen, den har nådd og trumfer – tilsynelatende –
alle posisjoner, den må ha absolutt makt. Det «fullkomne» hierarki er innført,
alt annet er underordnet. Og et angrep på Staten blir et angrep på makten og et
angrep på staten blir ansett som et reelt forræderi og vi kjenner straffen for
forræderi, særlig i en krigssituasjon. Et angrep på staten som person blir et
angrep på meg personlig og som person – med menneskerettigheter, men da med
stadig færre menneskerettsplikter!
I dag er denne krigssituasjonen gjort permanent fordi de
riktige emosjoner forlanger det. Det har imidlertid aldri vært slik, og ingen
opp gjennom historien har innbilt seg at muligheten for å etablere et samfunn
med emosjoner som det høyeste politiske og juridiske moralske fundament, både
formelt og materielt, eller at man overhodet kunne tenke seg å la seg styre av
slike forestillinger om den emosjonelt korrekte stat, eller at emosjoner i seg
selv skulle kunne bli og fungere som moralens endelige, prinsipielle og
universelle grunnlag. Emosjonene er i dag blitt det førsteprinsipp staten og
alle dens borgere skal la seg bestemme av. Avvik kan ikke tolereres.
Staten har alltid vært betraktet som et middel – som en formelt
etablert midler – som skulle formidle og balansere mellom følelser, interesser
og emosjoner og hindre maktmisbruk fra statens, monarkens eller systemets og
markedets egen side. (Eller fra Himmelens side, for den saks skyld, i visse
øyne).
I dag styres maktbalansen ikke av en formell eller
politisk-juridisk-ideologisk konstitusjonell balansering, men av emosjonenes
eget iboende tyranni over hele systemet, og dermed over alle borgere, hvor de
nå enn befinner seg, hva de nå enn føler og hvilke nå enn de interesser og
visjoner de er og har og forfekter og lever og brenner for – som skal bli
realisert helt her og nå.
I dag blir staten ikke ansett som et middel og en balansør,
men som en som person med absolutt makt. Emosjonene bestemmer ikke bare hva
både lovgivende, utøvende og iverksettende makt skal tenke, føle og gjøre. Emosjonene
dikterer også alle organisasjoner og alle institusjoner. Maktfordelingsprinsippet
er dermed brutt, det gjelder ikke lenger. Emosjonene er blitt den høyeste
domsmyndighet. Emokratiet
har overtatt, de har overkjørt et
demokrati som ligger i grøfta og som ikke makter å reise seg av egen fri vilje,
- uten mer olje.
I flukt med dette er det ikke det minste underlige at Staten
nå forplikter seg selv til å sette hensynet til barnet foran morens ansvar for
barnet og hennes naturlige plikt til å verne om barnets liv.
Staten mener seg i ful rett til å overta og overstyre det
ansvar som egentlig ligger på moren. Ja, det er utenkelig, ikke bare for
staten, men også for alle statens borgere i dag å tenke annerledes. Foreldre
retten og foreldreplikten eksisterer derfor ikke som reelle «agenter». Dette
betyr så at moren fratas de samme rettighetene og den samme plikten.
Begrunnelsen er her at liv må reddes og at enhver redningsaksjon står høyere
moralsk enn verdien av morens valg. Moren eksisterer dermed ikke lenger som et
selvstendig eller individ eller person. Staten har selv påtatt seg – personlig -
rollen som forelder på bekostning av morens rettigheter som i utgangspunktet et
fritt og selvstendig, og «ansvarsfæhig» menneske. Den har satt seg over hennes
iboende menneskeverd, hvis man kan snakke om et slikt. De har gjort henne til
en ikke-person uten de mest fundamentale rettigheter til å sørge for seg selv
og sine barn sette som en enhet. Og dette å kunne bli stilt til ansvar for sine
handlinger eller unnlatelser. De ville med andre ord gladelig fratatt henne
hennes personlige frihet. Staten ville overtatt hennes personlighet og blitt en
person i hennes sted, (til hennes representant, vil man kalle det, men dette er
ikke realiteten i saken). Og dette er hypermagi
ute og går.
Demokratiet vil i flukt med dette si at det har fratatt
moren en rett hun ellers ville ha hatt, uten statens redningsaksjon, til å ta
livet av sitt barn, ved at staten forholdt seg passivt. Emokratiet vil derimot påta seg en personlig plikt til å redde et
menneske og rettferdiggjøre det med emosjonenes etiske uangriplighet. Tanken på
at morens disposisjoner kan medføre sønnens død, blir uutholdelig. Og det
holder med «tanken på». Sannsynligheten for at moren faktisk ikke ville la
sønnen dø, blir irrelevant.
I det første eksempelet med sporveksleren over, ville Staten
– hypotetisk - ha reddet de 5 muslimene. Hvis Staten fikk spørsmålet om den
ville ha valgt å kaste den tykke personen og bundet ham slik at toget stoppe
toget, og på den måten reddet alle de andre fra den sikre død, ville staten
ikke ha noen mulighet for å svare på spørsmålet. Hvorfor? Jo, fordi personen jo
ikke er noen stat og staten heller ikke noen person. Staten ville med andre ord
ikke kunne forholde seg til det moralske paradokset, fordi den altså ikke er og
ikke kan være noen person.
Det samme svaret burde Staten Norge svare på spørsmålet om
den er moralsk ansvarlig for å redde IS-kvinnens sønn. For Staten er ingen
person. Hvis staten derimot gjøres til en person, vil den måtte svare og dermed
påta seg et ansvar som egentlig bør knyttes til moren alene, som en fullt og
helt fri person med ansvarsevne. Det primære ansvar for sønnens leve eller dø,
bør tillegges moren, ikke staten. Men når dette er en utenkelig tanke i dagens
diskurs og klima, så viser det bare at folk er like forvirret om hva statens
primæroppgaver skal være som de er om hva en person er for noe. Man overlater
seg selv og sin person via en erstatning, nemlig emosjonen, til et surrogat,
slik at man egentlig kan frita seg selv fra alt ansvar. Dette forklarer hvorfor
det er så veldig lett og beleilig for mange borgere å tro at de er personer når
de overlater til Staten til å opptre som en – følsom, og derfor korrekt -
person, hvilket den ikke er, og hvilket den ikke kan være.
Ved å redde ett barn fra å bli drept av toget, jfr eksemplene
i innledningen, kan Staten komme i den situasjon at langt flere liv vil gå tapt
som en følge av Statens gode intensjoner ved å redde en, og samtidig ta risken
med å legge til rette for forhold hvor flere liv med sannsynlighet vil gå tapt,
kort og godt fordi Staten ikke kan redde et ubegrenset antall barn som blir
brukt kyniske og forutsigelig av sine foreldre til å oppnå særfordeler
Vi kan skjelne mellom et emokrati
og en Stat, men vi kan ikke snakke om en
emokratisk stat på samme måte som vi snakker om og forholder oss til en demokratisk stat, idet emosjoner i emokratiet danner de materielle – ds de
uformelle - forutsetninger for dens funksjonalitet, vi kan snakke om emokratiets fungerende entelechy,
det «ufravikelige» førsteprinsipp den legitimerer seg ut fra.
Et «fortrinn» emokratiet
har fremfor demokratiet er at emokratiet
faktisk kan oppfattes som og brukes som om det var hevet over enhver form for
kritikk. Emokratiet pr se forutsettes
egentlig å være emosjons- og følelsestomt. Dette gir så hypermagikerne den mulighet de har gått og ventet på. De emosjoner
de har nedlagt i sitt engasjement for å utøve politisk innflytelse, kan enkelt
overføres på emokratiet, som i seg
selv ikke kan angripes, fordi det ikke – på samme måte som staten – nettopp
ikke kan føle noe. !
Emokratiets
iboende totalitarisme viser seg så ved at ingen kan forestille seg at de
korrekte emosjoner noen sinne kan overprøves, hverken judisielt eller
demokratisk. Dette passer særdeles godt for hypermagikere
som ikke tåler kritikk, men som er avhengig av – alltid til egen fordel - å
spille på emosjoner og følelser. Og grunnen er at de overfører denne immuniteten
nettopp til et emokrati – paradoksalt
nok - som jo nettopp ikke kan føle,
som ikke kan la seg fornærmer, ja, som er utenfor enhver personlig kritikk. Emokratiet blir dermed hypermagikerne
eneste mulige styreform. De vet at ingen kan kritisere emokratiet, enhver lødig
kritikk vil prelle av, til hypermagierene store tilfredsstillelse.
De politikerne som nå tar både sønnen og personligheten fra
IS-moren, vet at denne beslutningen vil stå seg, simpelthen fordi flertallet i
befolkningen vil ha det slik: Det allerede
godt etablerte emorkratiet beskytter
nemlig dem selv mot enhver kritikk, mot enhver moralsk betraktning angående
eventuelle skadelige konsekvenser. De vet at deres egne emosjoner dermed blir
uangripelige og fullt legitime, ja, objektive eller universelle standarder, ja,
legale, til og med, akkurat som standardene til emokratiet, som jo ikke er noen person på samme måten som Staten
ikke er noen person. Slik kan hypermagikeren
gå ut fra at han personlig ikke kan angripes hvis beslutningen viser seg å bli
katastrofalt uheldig, og moralsk forkastelig.
Hypermagikeren personlig
vil på samme måte som emokratiet
alltid måtte unnskyldes i den forstand at det aldri kan rammes av etisk
kritikk. De begge vil alltid ha rett, fordi emosjoner aldri kan ta feil og
fordi emosjonene er det eneste gyldige fundament under alle handlinger, alle
beslutninger og strategier det selv bruker for å i alle sammenhenger å kunne forsvare
og begrunne seg, opprettholde seg selv og ekspandere seg selv.
Den emokratiske eller
emokratiserte stat kan ikke la seg utpresse følelsesmessig, går man ut fra,
som en selvfølge og en opplest og vedtatt sannhet en gang for alle, - nettopp
derfor elskes den av de emosjonelt
korrekte, hypemagikerne. Men hva er det som skjer? De forlanger at Staten
skal opptre som om den var en person (på individnivå). De forlanger at den skal
være en person som har de riktige emosjoner, dvs de emosjoner de selv har og
som de forsøker å presse igjennom.
Og det er det som skjer i denne saken med IS-moren. De
emosjonelt korrekte kan ikke forestille seg at Staten kan la seg forsettlig
presse følelsesmessig av moren. De kan ikke forestille seg at moren faktisk og
juridisk gjør Staten Norge ansvarlig for sønnens død, (hvis hun ikke får bli
med ham hjem til landet, for behandling).
De kan ikke forstå det, det er umulig for dem, for hvis de
hadde forstått det, ville de ha sett at staten ikke kan være noen person. Emokratiet som de identifiserer seg med,
setter en brå stopper for en slik tankegang og en slik virkelighetsoppfatning.
De kan ikke fatte at Staten ikke er en person, - samtidig som de tror at emokratiet - som de er blitt en
integrert del av og som de indentifiserer seg fullt og helt med - skal og må
være identiske med en stat - samtidig som det burde stå klart for alle at
Staten er en styreform, og ikke et emosjonelt universalmiddel, og at Staten derfor
er en høyst u-personlig «enhet» og alt annet enn en emosjonelt gjennomstyrt og korrekt
servil person på individplanet.
Det er fordi emosjoner er blitt hellige og derfor absolutt
ukrenkelige, at politikerne i dag føler at beslutningen om å ta både moren og
sønnen hjem i moralsk forstand er uangripelig, akkurat som de selv føler seg
uangripelige, (men de altså lar seg presse av en mor som faktisk truer med å
drepe sitt eget barn, hvis hun ikke får det som hun vil). Hele saken viser at
beslutningstakerne her tenker uforsvarlig emosjonelt og ikke etisk forsvarlig. Se
om det jeg kaller "natan-barn" her
Hva er det de mangler? Jo, det juridico-religico aspktet eller den juridico-religico tenkemåte som ligger dypt i den europeiske psyke,
men som er i ferd med å forsvinne ut av synsranden og langt ned i det
ubearbeidede underbevisste, eller ut i selve intetheten, intet mindre. se f eks
her om bl a Rousseau
De tankeforutsetninger som det juridico-religico mennesket lot seg styre av, både rent mentalt
og i praksis, var bestemt av det
juridico-religico pradigme. Uten kontakt med det juridico-religico
skiktet, tankemønsteret eller nevrostrukturene i sitt indre, mister mennesket
kontakten med den naturlige moralloven, den loven som ikke trenger formell
lovgivning, den som altså ikke kan reduseres til noe annet enn seg selv.
Den emosjonelt
korrekte, eller hypermagikeren, som jeg kaller ham, har fjernet seg langt
bort fra dette naturlige som skulle konstituere båe hans tenkning og
emosjonelle forråd. Han vil derfor automatisk begynne å kompensere, finne
erstatninger og ty til unødige rasjonaliseringer. Han vil miste den dypere
kontakt med seg selv og sin samvittighet, på det dypeste moralske planet. Han
vil med nødvendighet begynne å produsere store mengder avguder i et hierarki av
avguder og hvor han selv i form av hans emosjoner, vil rangere høyest på
pyramiden. Hypermagikeren vil der agere, tenke og føle seg som gud selv, (idet
det er umulig for ham å tenke gudsattributtene fullt ut). Han vil ha gjort seg
til en størrelse som er finitt, men
som innbiller seg at han er infinitt,
(innenfor den «boxen» han nødvendigvis må orientere seg i og ut fra).
Når Staten – her ved de regjeringspartiene som står bak
beslutningen i denne saken – kommer i skade for å oppfatte Staten som er
person, et individ som kan ha og som forholde seg til emosjoner og følelser.
Det de i virkeligheten gjør, er å konstruere en stråmann, som de utgir for å
være en virkelig og sann person. Denne stråmannen fremstilles som et
eksemplarisk emosjonelt korrekt menneske, et menneske, altså, dom de
identifiseres seg med og som de er helt avhengig av at andre mennesker tror de
er, i virkeligheten. I virkeligheten har de imidlertid ikke kapasitet til å
tenke og føle på den måten og til de grader intenst som de foregir at den
stråmannen de konstruerer er i stand til å føle og tenke. (Med mindre de klarer
å finne seg ofre som vil tilføre dem magi, uansett om offeret er klar over
dette eller ikke). De vet at alt bunner i en illusjon, desto større blir
behovet for å opprettholde inntrykket av at Staten er en person som kan tenke
og føle som et individ eller enkeltmenneske, som jo aldri kan være nettopp en
illusjon.
De har nå gjort Staten til en avgud og seg selv til hypermagikere, altså mennesker som ikke
holder ut tanken på å handle og relatere ut fra seg selv, på et dypere nivå. De
har gjort seg avhengig av å være og å utgi seg som en fullmektig for denne
illusjonen. De tror virkelig at illusjonen, altså Staten i dette tilfelle, er i
stand til å tilføre dem en magisk makt eller kraft som vil sikre dem et
forsprang eller en fordel fremfor andre aktører som ikke tyr til denne magien. De
mister dermed sin eksistensiell status som egentlig person, for det de gjør, er
jo selv å gjøre seg fullstendig avhengig av en illusjon, en illusjon de
innbiller seg kan ha ekte emosjoner og følelser, og genuin empati, på kjøpet.
Og en illusjon som dessuten må sikres evig liv ved at hypermagikeren ikke kan gi slipp på sin hallusinasjon uten å gå i
oppløsning og gå under, permanent. Men hypermagikeren
trenger i tillegg enda et fortrinn: Offeret. Det er til syvende og sist det
offer han konstruerer, som gir ham hans livsrett og hjemmel. Uten offeret og
uten Staten som et følelsesmenneske, vil ikke hypermagikerne ha mye å fare med eller stille opp med. Uten den
upersonlige Staten som de mistar for en reell person og offerets status som
avhengig nettopp av deres egen og «unike» hjelp, vil hypermagikerens ferniss eller kyrass smelte eller falle sammen som
et mentalt korthus.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar