Gule vi aldri ta selvkritikk i sin religionskritikk

Lars Gule skriver i Klassekampen 13. juni om RELIGIONSKRITIKK. Jeg må referere til hans facebookutgave på egen facebookside, for sjekk, om jeg farer med tull og stråmannsargumentasjon her. Det lar seg lett sjekk om jeg gjør det, hvilket jeg ikke gjør.

Til saken selv :

Gule gå seg vill i egne konstruksjoner og definisjoner. I prinsippet kan man definere ord, uttrykk og begreper som man vil, sier Gule. - Definisjoner er ikke sanne eller false, riktige eller gale, men mer eller mindre sakssvarende.

En definisjon må være god, sier Gule. Og hva er så en god definisjon? Jo:

En definisjonen er god dersom den hjelper oss å identifisere et fenomen slik at det gir oss innsikt, åpner opp for forståelse og gir oss mulighet til å utforske fenomenet nærmere. Begreper kan i beste fall hjelpe oss til grep om virkeligheten.

Kommentar, bare slik at du vet det: En definisjon er god når Gule sier den er god. Det kan gi en god latter, om ikke annet, men gråten tar mange …

Gule overser ser et vesentlig perspektiv, en utelatelse som gjør definisjonene hans alt annet enn gode. For å illustrere:

I forhold til islam setter Gule hadith, sunna og Koranen opp i sine tankeforutsetninger som primærkategorier og det eneste fundament det er verdt å feste blikket på, fordi det for Gule ikke er mulig å få noe tak på islam uten denne empirien og denne kategorien alene, og da isolert fra hele konteksten for øvrig, og helt distansert og flegmatisk til hva Gud og gudstro i seg selv innebærer og kan innebære.  Men denne empirien kan ikke Gule etablere en relasjonen på, en religiøs tro. (Gules relasjon er alt annet enn personlig, nær og blasert, ikkedistansert og ikkeflegmatisk gudstro).

Gule må derfor mene at det er dette fokuset også over en milliard muslimer har på islam. Han kan gjøre dette kun ved å forutsette at muslimer ingen reellgudstro har, akkurat som han selv mangler gudstro.

Gule overser behendig følgende tanke og realitets-rekkefølge: Allah og Allahs ord, som er Muhammeds ord, sunna og hadith og de troendes ord og deres og troens personlige uttrykk og rettede mening og mål, skal være av absolutt sekundær natur og prioritet.

Lærde tolkninger av Koranen ut fra Koranen selv og som aldri kan tolkes på andre premisser enn de premisser Koranen selv gir og formaner og de lærdes premisser, på disse premisser, skal også bagatelliseres. Man skal ifølge Gule ikke følge Allah og profetens ord, for det kunne bli oppfattet som normativ ekstremisme!. Gule setter seg selv først, som en slags dommer som hvis autoritet ikke kan rokkes og hvor han alene kan skille mellom evig dom og frelse. For Gule er rekkefølgen: Gule, hadith og sunna, sharia og til nød så Muhammed, og da sett som en vanlig syndig menneske, ikke et menneske som taler Allah’s ord direkte og usminket.

Kort fortalt: Mennesket kommer i Gules boble først og bestemmer så alle definisjoner, troer og verdier. Deretter kommer de islamsk lærde. Så kommer hadith og sunna, dvs sharia, som må bestemmes og defineres av mennesket, dvs av Gule. Allah og profeten kan skyves helt ut av bildet. Og gudstroen med dem begge. Gule kommer da heller aldri inn til kjernen som er at islam er sharia, profeten og Allah. Han tror at «han» og muslimene og alle islamo-amorøse sammen kan forandre sharia, og at han dermed også kan forandre eller i hvert fall delvis eliminere Allah og profeten, hvilket er en stor synd i islam (men bryr Guler seg om synd i det hele tatt – den er jo for ham bare en menneskelig konstruksjon, et humant påfunn)

Hadde Gule satt Allah og profeten først, hadde Gule vært muslim. Men det han gjør er ikke dét, han gjør det motsatte, han setter Allah og profeten og sharia sist eller nederst, hvis man ser det vertikale i dette, hvilket Gule ikke makter å gjøre. (Han ser det hele alltid horisontalt og tilsynelatende da ikke-hierarkisk, for et hierarkisk «verdisyn» er en styggedom for Gule.

Hvordan kan det da ha seg at han som ikkemuslim og ikke-allah-troende kan tro noe som helst om Allah? Og hvordan kan han som ikke-kristen – som anti-kristen – si noe som helst om Jesus Kristus.

Hvordan kan Gule «vurdere» islam proper, hvordan kan han «vurdere» islam som ikketroende - overhodet? Vel, han kan si at «slik er islam for meg», i «god» fenomenologisk stil. Som «ein Ding führ mich». Han har ingen anelse om hvordan islam er «an sich Selbst». Gule ser med stor sannsynlighet ikke at menneskesinnet må ha noe med seg for å kunne «skue» «Ding an Sich, noe naturgitt, gudeskapt eller gudegitt, kall det gjerne en nåde. For å se at det faktisk eller konseptuelt er noe, altså, at «det» forholder seg til oss, og at det vanskelig lar seg tenke å eksistere uten at Gud eksisterer og virker, at det har agens, for å si det slik. Folk som «ser» «Ding an Sich» ser at det må være noe, ikke nødvendigvis hva det er.  Apostelen Peter gir på en måte svar på hva dette er, nemlig at Jesus Kristus er den hellige Guds Sønn. Han sier sitt ja og amen til det som før han ved Den hellige Ånd fikk synet av det. ER du sprø, kan vi avtale Gud?

Factum est: Bare kristne kan si hva kristendom og kristen tro er og bare muslimer kan si hva islam er. Ikke Gule. Hvis han tror det, betrakter han islam som en kategori, som en essens, noe han advarer mot og forbyr alle andre å gjøre, i toleransens og dialogens navn. Han tror han kan «utrydde» islam som essens, i seg selv, altså,  en ydderst «odd thing to do», et håpløst og dåreaktig prosjekt, et tåpelig og fåfengt eksperiment og en gedigen og grenseløs nedlatenhet, og undervurdering av alle muslimer en bloc, ja, en fornærmelse også mot Allah og «profeten». Og alle gudstroende.

For: Allah er et generisk navn eller betegnelse, et samnavn, og ikke et «særnavn eller person-navn», sier Gule, bombastisk (på facebook). (Han har rett i at Allah ikke er noen person, slik den kristne Gud er).

På denne måten får han nivellert og «ufarliggjort» både Gud og Allah.

Gule vil ikke se fakta og faktum er at Allah er et særnavn, et personnavn, et spesifikt spesifiserende navn primært, og så en betegnelse. (Guler skjelner og skiller ikke her når dette temaet kommer opp). Han er selektiv eller gjør seg selektivt blind her og har derfor egentlig ingen talerett som den vektige aktør han tror han er i diskursen).

Han ser ikke at: Muslimer som gruppe utgjør en funksjon av Allah og «profeten». Han ser ikke at islam kan betraktes som ett stort verdensomspennende politisk parti. (Han har ikke synkron-synet på plass, han ser ikke begge aspekter – politikk og religion - eller de to dimensjoner på en og samme tid. Han splitter opp, for lettere å kunne ubetydeliggjøre, ufarliggjøre, av-essensialisere. Han roper fred, der det er reell fare.

Islam kan riktig nok ikke registreres som et eget rettssubjekt her i landet, bortsett fra viss moskeer ad hoc. Islam er ikke noe selskap, en formell institusjon eller formelt etablert organisasjon som i seg selv kan pådrar seg juridiske rettigheter og plikter. Islam finnes ikke firmaregisteret og ikke er islam registret som noe parti. (Men at muslimer innbyrdes kan organiserer seg i partier, har man    Mawdudis ord for. No problem. Mawdudi, islam, deen partier, Hodne-saken). 

Islam er a priori imidlertid et parti – eller ett parti - med større makt enn noe annet politisk eller religiøst parti. Islam er juss, islam er din, Hodne-saken, er islam en religion?

Islam – og sharia – er muslimenes Grunnlov, en grunnlov som eksisterer før vår Grunnlov, den norske Grunnlov. Islam har derfor primat over vår Grunnlov. Muslimenes grunnlov – deres din eller deen   – er da også bindende for muslimer på en helt annen, dypere og mer fundamental måte enn vår Grunnlov er bindende for oss nordmenn og for muslimer som bor her i landet. Islams grunnlov – eller bedre: islam som Grunnlov - har faktisk et permanent og uavhendelig krav på fysisk råderett over din kropp, ja, hele deg, som person, eller individ, ikke bare en rent en juridisk rett, men på et juridico religico-sett. (Se andre posteringer her på bloggen).

Hvert skritt du tar som vandrende menneske er et skritt nærmere islam og en marsj fremover for islam. (Islam ser ut til å frykte personer, men elsker tilsvarende høyt troende som individer). Islam bestemmer hvordan du skal be og du skal be om at Allah ikke fører deg inn på den vei som jøder og kristne går, og de skal repeterer dette 17 ganger i døgnet?

Grunnloven vår for islam er et a posteriori fenomen, dvs menneskeskapt juss, positiv lov. Islam er for muslimer den naturlige lov inkarnert i Koranen! Den har høyeste prioritet og skal tilbes fordi den ikke er menneskeskapt og fordi Koranen logisk nødvendig – apodiktisk eller rent analytisk - av mange muslimer er Allah selv!

Islam har agens, islam virker og påvirker i og av seg selv uten at muslimer – eller veldig mange musimer, utenfor den indre «psykopatiske krets - trenger å gjøre noe som helst for å utbre islams essensielle budskap. Man trenger ikke forestille seg at islam er en slags agent, på engelsk, en kjemisk substans, for å hevde dette. Det følger av sunn dømmekraft og sunn fornuft å se det slik, noe våre akk så bedrøvelige akademiske elite og våre såkalt intellektuelle vil benekte og fraråde å se den som, for full hals, som om livet ikke var stort annet enn en eneste, marerittlang debatt i Studentersamfunnet.

Islam er et parti som kan fortolkes til å være en autoritær og totalitær ideologi. Islam er derimot ikke en ideologi som – i første omgang - kan tolkes, distansert og uten tro - som et parti, slik vi nettopp var inne på over. Men islam fungerer som et parti og alle muslimer er funksjoner av islam, det være seg fromme muslimer så vel som fullstendig sekulariserte eller verdslige og – gudløse – muslimer.

Muslimer kan ha mye rett i at alle muslimer også er funksjoner av selve islam, i og med Allah’s forutbestemmelse av alt. Og i og med at Allah faktisk står bak det onde, at Allah legger til rette for ondskap. (Se etikettene på bloggen under Synden og syndene i islam og kristendom).

Funksjonen av islam utgjør i vår globaliserte verden et vidt, nesten altoppslukende og enormt stort og allestedsnærværende verdens-parti, egentlig allerede ett kalifat, riktig nok for øyeblikket uten noen sentral kalif, som skal beherske verden, det er rett og slett islam som parti’s mål, ja, hovedmålet, ingen over, ingen ved siden. Islam er en uhyre effektiv svamp. Den suger opp i seg alle slags troer, troer som ikke lenger verdsettes, som f eks dagens kristendom. Islam kan gjøre dette ved å spille på folks religiøse analfabetisme og tros-tretthet, noe som kan ha sammenheng med fremveksten av det jeg vil kalle den falske delen eller utgaven av karismatikken. Folk vil ha en ny religion, noe høyere å tilbe og forgude, folk vil ha synkretisme og her kommer islam inn og fyller tomrommet og gir folk hva de egentlig ikke vil ha, men like vel får.

Noen etter min mening svært viktige lenker om alt dette, her:

Allah og Gud ikke den samme, Ikke samme på document.no,

Allah skapt av Muhammed, Allah hu achbar - virkelig?,

Islam er et politisk parti, Agens og essens - dialog mulig?

Homo juridico religico, Gule eller Muhammed off the hook

Islam uten essens, mekka og medina uforenlige?

Karen Armstrong, nåde, id Allah's navn skapt av Muhammed

Islam som bevegelse eller parti?, Hvordan Ali Lindstad ser på islam som et parti

Ikke rart at Gule kan gjøre det lett for seg og tro at han sitter ved en høyere og alt-transcenderende selvkonstruert guds høyre hånd, eller over, siden han jo ikke anerkjenner eller erkjenner noen gud overhodet. (Han vil derfor heller ikke kunne skille mellom Gud og djevel, hvis det skulle arrangeres et møte, eller maskeradeball). Bare i Jesus Kristus, JHWHE, kan man makte å se og ta islam for hva islam virkelig er, noe jeg lar skinne gjennom hva jeg mener om og ser og erkjenner i det store og hele i alt det jeg skriver overalt på bloggen her.

Det er klart at her skjærer det seg kraftig. Gule befinner seg i en slags skjærsild, som for hans vedkommende vil vare evig, siden han ingen gudstro har og siden han under alle omstendigheter – ser det ut for – aldri kommer til å trekke sin vantro tilbake. Ikke så rart at han klynker så mye og ynker seg så sørgelig. 

Islam har ekstreme oppfatninger av virkeligheten, går det frem av Gules selvdestruktive produksjon omkring alt dette. Det normativt ekstreme (element) i islam defineres som et sterkt avvik fra omforente og godt begrunnede moralske, etiske, juridiske og politiske normer. Men her er avviket en del av regelen og sharia kan prinsipielt ikke skilles fra islam som sådan.

Heller ikke kan Allah og profeten skilles fra islam som sådan. Heller ikke hadith og sunna kan skilles fra islam. Allah og profeten er én uadskillelig «ingrediens» – om vi så skal si – i islam, et organisk system der alle deler og «alt er formål og gjensidig middel», (Kant). En forandring eller utelatelse eller svekkelse av et lem på denne organismen, kan derfor ikke skje uten at islam faller fra hverandre.

Islam er som den mest dyrebare vase, knuses den, er alt tapt og vasen eksisterer ikke lenger. (Akkurat som en møy mister all verdi hvis hun mister møydommen før «tiden». Derfor må Allah og profeten befale at frafall fra islam må straffes med døden. Den berømte Qaradwi har da også sagt at islam hadde ikke vært noe, uten dødsstraff for frafall.

Islam handler derfor om en mer eller mindre systematisk uttenkte og vedvarende, altså teoretisk og/eller ideologisk-filosofisk forankrede, oppfatninger som avviker sterkt fra våre best begrunnede og godt omforente moralske, etiske, juridiske og politiske normer, sier faktisk Gule, skal han være ærlig og «forskningmessig» fordomsfri. (Vel han sier det ikke eksplisitt, han sier det implisitt, muligens uten å forstå det).

Indirekte, uten å si det, uten å høre det og uten å tenke det sier Lars Gule, som altså er glad i «gode» definisjoner:

Han sier: Islam i seg selv hører ikke til de normene som utgjør vårt felles og globalt aksepterte sentrum, er menneskerettigheter og demokrati.

Han tilføyer: Islam er normativ ekstremist når - idet - islam framsetter ideer, meninger og har holdninger eller gjennomfører handlinger som innebærer at man krenker noens menneskeverd, innskrenker deres menneskerettigheter og/eller vil innskrenke demokratiet.

Og videre: Når islam vil bruke vold for å nå mål som innebærer at menneskeverd og menneskerettigheter krenkes og demokratiet trues, er islam voldelig ekstremistisk.

Kan så islam være noe annet en voldelig ekstremistisk og derfor en normativt ekstremistisk religion?

Gule fortsetter:

«Men kritikk i seriøs forstand er noe annet enn bare negativ eller nedsettende omtale. Det handler om vurderinger basert på fakta, sier Gule, og etterrettelighet».

«Den etterrettelige kritikken – ingen annen kritikk - må rette seg mot religiøse posisjoner og dogmer (for eksempel predestinasjon, helvete, treenighet og lignende) eller mot religiøst begrunnede praksiser (for eksempel undertrykking av kvinner, omskjæring av gutter og jenter, bruk av ressurser på kirker, moskeer, templer, synagoger som kunne vært brukt på andre ting og så videre)».

«Men islam er ikke en politisk ideologi; islam er en religion» påstår Gule og han er ikke i tvil. Han må mene at dette er en god definisjon, han kommer frem til denne definisjonen fordi han mener den er god, mens den i virkeligheten ikke sier noe som helst, den er et pust i sivet, en grov tautologi, basert på en tankefeil, fordi Gule ikke vet hva gudstro er og fordi han faktisk ikke skjønner at det her er to ulke og inkompatible guder ute og går, den kristne og jødiske guden og guden som er spesifikk for muslimer og ikke for noen andre).

Gule, ufortrødent: «Hvis Allah skal ha gitt regler for alle sider av menneskelivet, - da - er islam en totalitær religion. Det gjelder imidlertid for alle monoteistiske religioner som holder seg med en allmektig gud, sier Gule og viser for all offentlighet som vil høre og underkaste seg at han ikke har forstått at Gud er en helt annen enn Allah. Han kan selvsagt ikke motbevise denne påstanden, heller ikke kan han bevise den, for Gule skjønner ikke forskjellen på å ha et forhold til monolittiske Allah og den personlig judeo-kristne Gud, som er kjærlighet, hvilket Allah ikke kan være, - ikke i noen som helst definisjon overhodet. (I Oxford Dictionary of Islam, har ikke Esposito, forfatteren, ikke med en enste «entry» om LOVE.

Gule gjør den eksistensielle og tragiske feil at han hverken kan eller vil definere Allah. Han definisjon av Allah kan dermed ikke være «god», i og med at den ikke eksisterer»

Gule må derfor, enten han vil eller ikke, forholde seg til den definisjonen Allah selv gir seg, hvilket er nedfelt en gang for alle i islams hellige skrifter, skifter og teologiske utlegninger som av Gule ikke sees. Det nærmeste en definisjon av Allah Gule ut fra ovenstående vil kunne komme med, er at Allah og profeten handler mer eller mindre om systematisk uttenkte og vedvarende, altså teoretisk og/eller ideologisk-filosofisk forankrede, oppfatninger som avviker sterkt fra våre best begrunnede og godt omforente moralske, etiske, juridiske og politiske normer.

«For da bestemmer guden i prinsippet alt», skriver Gule. Han kan ikke da tenkte på den judeokristne Gud. Han må tenke på Allah.

Gule kommer så til rosinen i sitt pølsevev, (som riktig nok gir en konkret, relevant og sakssvarende definisjon av Allah, som normativt ekstrem), han sier: «Spørsmålet er hvordan den totalitære teologien tolkes og praktiseres. Som kristne og jøder flest, forstår også muslimer flest sin religion på en mindre totalitær måte enn det det teologiske utgangspunktet skulle tilsi. (Dette er «bull», Gule. Shit).

Kommentar: Joda, muslimer flest forstår at det er fint i vestlige and hvor de faktisk, men stillfarende, og nærmest i duknakket protest, kan tale Allah og profetene midt imot, ved legitimt å følge islams tillatelse til å følge det nye landets lover og skikker.

So far so good.

Gule, kanskje litt bekymret, naivt, infantilt, infernalsik og puerilt: «Likevel finnes det variasjoner i tolkningene. Til tider har totalitære tolkninger blitt etablert som totalitær praksis … makthavere kan bruke islam til å forfølge opposisjonelle, (det siste litt omformulert av meg, uten innholdsforringelse) … eksempler viser at det foreligger et praktisk-politisk slektskap mellom totalitære religiøse tolkninger og totalitære politiske ideologier (som fascisme og stalinisme).

Dette «slektskapet» har ført til at noen kaller slike totalitære politiske ideologier for politiske religioner. Men dette er bare relevant når religionene man viser til nettopp er de totalitære tolkingene og autoritære praktiseringen av religionen.

«Islam er altså noe langt mer enn en totalitær politisk ideologi. Det er den livssynsmessige rammen til omkring 1,5 milliarder mennesker som tror og praktiserer på utallige måter», skriver Gule og bortforklarer hva gudstro er ved å redusere gudstroen til 1, 5 milliarder muslimer til et spørsmål om «verdidsyn». (Hvilken autoritet har han til å påstå noe slikt? Gule legitimerer for seg selv her et slags akademisk despoti. Gule tror ikke på troen, han tror ikke på gud, han har ingen forstand på gudsbegrep og han kan ikke se noe annet en et slektskap eller familielikhet mellom «størrelsene». (Her trekker han avhengig og lite selvstendig som han er, på Wittgenstein). Han tør ikke, evner ikke å se at det foreligger en vesensforskjell mellom kristentroen og allah-troen, han ser ikke at islam og kristendomer inkompatible – hvilket forutsetter vesensulikhet – nei, Gule vil ha slektskapet i fokus, så slipper han problemet med å gi vesensdefinisjoner, et tegn på intellektuell tilkortkommethet og ikke akademis verdi,  og sentrum for tanken og som fundament for hvordan vi ikkemuslimer skal forholde oss på til Allah, profeten og islam på, - som gudstro, rett og slett, en tro som vesensbestemt er politisk, og gjennomregeluret politisk.

Mitt råd til Gule: Gule bør ikke oppfatte Islam som noe annet enn nettopp politikk, slik det fremgår av hva han selv skriver om det politiske aspekt over. Han kan ikke bare fare over alt dette med harelabb, men det er det han gjør i virkeligheten. Antakelig at han er redd for at islam skal legge gud – et begrep han ikke kjenner -  som eksisterende realitet på bordet – for i jo større grad dette skjer, jo større vil de politiske ringvirkningene bli og de vil vi gjerne spare oss for å tenke på - samtidig som samfunnet rundt vil polariseres, i mer eller mindre eksponensiell takt med den eksplisitte politiske vesensgehalt som vil etablere seg som ene-fundament for alt – menneskesyn, verdisyn, virkelighetsoppfatning og tro, dvs sann – og falsk - tro. Sann og falsk gud.

Gule har et poeng: Ikke engang alle islamister – som lever på islam-tolkninger som innebærer islamisering av hele samfunnet – er tilhengere av en totalitær politisk ideologi; i like liten grad som alle som insisterer på at Norge er et kristent samfunn hvor kristne verdier skal råde.

Gule skriver: «Når det likevel er grunn til å kritisere alle former for totalitær teologisk tenkning, er det fordi det ligger en kime til intoleranse i det teologisk totalitære perspektivet, en intoleranse som forsterker avstanden mellom «de (rett-) troende» og «de andre».

Slike holdninger svekker integrering og kan føre til polarisering og konflikt. Dermed kan den teologisk totalitære kimen også komme til å utfolde seg som totalitær (politisk) ideologi, i dag særlig tydelig i islamofascistiske tolkninger av islam. En humanistisk religionskritikk peker på dette, og mye annet og meningsløst i religionene, samtidig som den forsvarer respekten for alles menneskeverd og religionsfrihet.

Kommentar: Gule snakker her om en «kime» islam. Dette er et retorisk knep for skjule en ubehagelig sannhet, som har potens i seg til å bli virkelig farlig og destruktiv i stort omfang, over lang tid, og som kan koste ikke bare oss, men også alle muslimer dyrt. Ja, hele verden. For alltid.

«Kimen» Gule nevner, er islam skrifter og troen på disse skriftene og disse skriftene og denne troen er islams agens, dens vesensdefinerte essens, dens ledsagende og/eller forutgående entelechy, dens finitte årsak.

Hadde Gule nevnt disse skriftene, med alt hva de innebærer, altså, hadde han ifølge sine egne definisjoner måtte innrømme og si at islam ikke bare i sin kim, men i og med sin «naturgitte» «kroniske» agens og funksjon er både deskriptiv og normativt ekstremisme i sin mest «fullkommne» form.

Men det tør han hverken tenke, si eller høre om. Det blir for ekstremistisk for ham. Og dermed får han fram at han mener at islamkritikk faktisk er mer normativt ekstremistisk enn islam proper. Akkurat som Trine Skei Grande sa det: «Islamofobi er farlig det, ikke islam».