Hva er en bevegelse?
En bevegelse er forskjellig fra en kampanje, ”aggregat” eller aksjon.
Det sår noe større og viktigere på spill, det dreier seg om enten om å
snu opp ned på ting eller reversere utvikingen ved å henvise til ur-myter,
selve begynnelsen eller fundamentet,
grunnfjellet og grunnverdiene skal gjenetableres, bare på det sikreste og mest
opprinnelige av grunnlag skal fundamentet for det nye og bedre etableres, helst
for all fremtid.
En bevegelse er et opprør mot kaoskrefter, krefter ute av
proporsjon og kontroll. Kosmos må reetableres på de grunnvoller selve skapelsen
ble utformet fra. Det dreier seg om å absoluttere bort relativismer som i
øyeblikket oppfattes som overmektige eller uforanderlige og så mektige eller rigide
at all motstand i utgangspunktet synes forgjeves.
Bevegelsenes utgangspunkt er gjerne at man kjemper mot dumhet
og urettferdighet i retning av at noe
nytt skal demre: Rasjonalitet, frihet og rettferdighet. Bevegelser må derfor
bli sett, og for å bli sett, må de tydeliggjøre seg, for i det hele tatt å gi
målgruppen en plattform for legitimering av sympati og egen innsats i form av
tid, arbeid og penger.
Grunnlaget finnes i et ønske – eller en visjon - om å vende
tilbake til noe mer opprinnelig samtidig som man er fullt klar over at det nye som skal bringes inn og
realiseres, nødvendigvis må innebære noe nytt - ikke bare for den enkelte og de
relative gruppene eller populasjon den
enkelte tilhører eller identifiserer seg
fundamentalt med - men for hele
samfunnet rundt, om enn ikke nødvendgivis med radikal virkningshensikt for samfunnssystemet og dets strukturer som
sådanne. Det er alltid et spekter av både revisjonisme og reaksjonæritet i
bevegelser. Deres opplysende ledestjerne
letes etter i - eller tilskrives i - ”finale” årsaker, det gjelder å finne en ny
egentlighet, en omformet autensitet, - det lengtes etter essens samtidig som ens eksistenisalitet
settes på prøve instrumentalt. Bevegelsenes medlemmer kan derfor identifisere
seg både med raksjonæritet og revolusjonæritet.
Noe nytt skal oppstå fra det gamle, som enten er indentisk
med målet eller det motsatte, det er alltid noe utopisk ved bevegelser, man
søker ikke-landet som både samtidig var
og er og skal bli.
Bevegelser ”tenker” imdlertid
også mer langsiktig, bredt og mer dyptgående enn bare til utopia. Det går på å
verge eller fremme verdier, strukturer og identitet, selve kjernen i
selvforståelsen hos en populasjon, enten latent uttrykt eller eksplisitt,
gjerne gjennom et foregangsteam som forbereder vein mot klare formuleringer,
taktikk og strategier. Mens aksjonen og kampanjen tjener til å forsvare en
kroppsdel, så tar bevegelsen på seg å
beskytte og styrke hele kroppen. Man kan snakke om sykdomstegn og derav viljen
til helbredelse, definer t over tid via populasjonens samlede uttrykk både fysisk
og kollektivt, mentalt.
Noen vil si at bevegelser har noe til felles med vekkelser.
Det settes i gang et apparat som ivaretar, implementer og propaganderer i ulike
retoriske former. Veien blir på en måte til mens man går. Dessuten kan både mål
og virkemidler forandres – forbedres – under veis. Bevegelsen blir i seg selv
et bevegelig mål. Noen vil se den som en løs kanon på dekk. Andre vil se den
som konserverende, andre som revolusjonær. Selve hovedpoenget i og med en
bevegelse kan sies å være å bevare ved å forandre, eller omvendt. En bevegelse
må arbeide populistisk, men skal den ha livets rett på lang sikt må dette
arbeidet skje på grunnlag av storsamfunnets konstitusjon og ikke for å omstyrte
den. I så fall har man med ønsker om
revolusjon å gjøre, en omveltning enten mot anarki og spredning av all makt
eller sentralisering av all makt.
En bevegelse er med andre ord en meget sammensatt organisme,
like enkel som komplisert, og på flyttefot, ja, men ofte som en snegle med
huset på ryggen. Det dreier seg om grunnverdier man vil forsvare og
propagandere, det ligger under et behov for ikke å bli tråkket på, samtidig som
funksjonen av den lett ender ut i overlegenhetsfølelse: Det er VI som har rett
og DE ANDRE som tar feil. Mange vil tenke på nødvendige kollektive ryggmargsreflekser av noe varighet. Den kan
være både kosttilskudd og medisin, spesielt forebyggende medisin.
Bevegelser er alltid seierssikre, gjerne fanatiske. Den har
raske føtter og et stort og romslig hjerte, spesielt overfor de mest
begeistrede og bevisste medlemmene, ”de frelste”, de som har funnet meningen og
evigheten. De krever og driver ”helliggjørelse” av sine trofaste, deres
disipler . Man er ETT legeme under minst tre hypostaser: Ånd, sjel og legeme.
Av slikt jordsmonn vokser det frem soldater, både tinnsoldater og soldater av
kjød og blod, mennesker som vil gjøre det meste for å forsvare seg og aktivt
nedkjempe fienden. Man livnærer seg selv
underveis på seg selv ved å spise andre. Man begår gjerne selvmord, men ikke
uten å rive med seg andre, både uskyldige egne og skyldige andre.
En bevegelse får sin opprinnelse i enheter bestående av
ånder, sjeler og legemer som finner og går sammen for å danne ETT legeme. Ånd,
sjel og kropp er nødvendige forutsetninger for dannelser av bevegelser. Det samme er det som forhåner, fornedrer –
kort sagt det eller de som truer fundamentet, grunnverdiene og visjonene.
Sentralt i en bevegesler er samforstand om konkrete og
gjerne relative preferanser, men også samling og enighet om menneskesynet,
virkelighetsoppfatningen og verdisynet
enten disse nå forankres i humanisme-ateisme, eller strømmer frem av livsynet og det gudsbilde
den enkelte ”soldat” har kontakt med i seg selv i møte med den enkeltes
ferdigformulerte eller eksternt formulerte dogmer og trosgrunnlag.
En viktig karakteristikk av en bevegelse er at den beveger
seg for å kunne oppheve seg selv før den blir en institusjon, en evighetsmaskin
med evighetsautorisasjon. Likevel er den helt avhengig av både materiell
metafysikk og ideell metafysikk, en metafysikk overnfra like mye som en metafysikk nedenfra. Når bevegelsen har
nådd sitt mål eller sin finale årsak, er den innprogramert til å forsvinne
eller dø ut. Dens ofring og selvofring er fullbragt og tilendebragt i ett. Den
har tjent sin overordnede hensikt ved å forandre (for å styrke) det alltid
konstitusjonelle legeme den opprinnelig tilhører og springer ut av, men som den
i utgangspunktet vil forandre, svekke eller muligens tilintetgjøre på et
metaforisk plan.
Bevegelser er behovstilfredstillelse både i aktualitet og
evighet. De er frihet for frihetens skyld. De er – eller gjør seg til, eller
blir gjort til – selve virkemiddelet for
virkemiddelts skyld. Bevegelser er samarbeid mot oppnåelse av et felles,
grunnleggende mål, en tilfredsstillelse av et behov. Når det gjelder er
Folkevegelse mot islam er målet behovet for selvbeskyttelse i det universelle
rettferdiges tjenste. Islam må beseires som et mulig verdigrunnlag for en
verden som vil basere seg på humanitet gjeldende for alle basert på FN’s
menneskeretterklæring.
Mange vil se på en bevegelse som en anallogi til den det som
skjer når et embryo utvikler seg – fra en bipolær tiltrekningskraft - til en kropp. Den vil egentlig være en eviggrønn
plante og et paradis som aldri lukter råttent. Men bevegelser er til for å leve
og så dø. I dette livsløp hører kloakken og stanken med. Akkurat som i en krig.
Akkurat som på visse debattfora. En bevegelse må være seg bevisst at den er til
for å abortere seg selv når den ikke lenger tjener livets formål. Men bare når
FN menneskerettserklæring gjelder for alle – inkludert den islamske verden –
har en slik bevegelse nådd sitt mål. En Folkebevegesle mot islam må derfor være
forberedt på et svært lagsiktig og farlig arbeide. Virkemidlene må da også stå
i forhold. Det er kanskje med tanke på hva disse vil innebære mange vil kvi seg
for i det hele tatt å forestille seg tanken om at en slik bevegelse skulle
kunne la seg formalisere og realisere.
Man kan si at det alltid vil oppstå to former for
bevegelser: Den parasittiske og den autonome, noen av disse igjen lever som
åtsler på kaldt, dødt og råttent kjøtt, andre lever på og rått og ennå varmt kjøtt. Bevegelser er enten løver eller hyener.
Det ligger i sakens natur at løvebevegelsene må være aktive mens
hyenebevegelsene kan holde seg avventende og passive til de løvene har nedlagt
byttet med fare for egne liv.
I dag har vi tilløp til flere formaliserte miljøer eller bevegelser
i forhold til islam i landet, de fleste er hyenebevegesler. Man avventer.
Blodtørstig eller sulten. Men man venter og sitter på gjerdet.
Islam er i seg selv ikke en bevegelse. Dens mål er evig
dominans basert på en gang for alle fastsatte forbud og påbud fra en påstått
guddom. Alle nye avskygninger eller nye retninger innen islam opprettes med
tanke på å forevige og ekspandere seg selv som sann, uforanderlig, islam. Islam er som selve boken Koranen:
Uforanderlig, og derfor må den også i sitt vesen være infleksibel, rigid og uten egentlig potensialitet.
Al Qaida og Det muslimske broderskapet kan gi inntrykk av å
være bevegelser, men en slik betegnelse på dette fenomet er misvisende og
villedende. Broderskapet vil formalisere Kalifatet som allerede en gang for alle
er fastlagt utfra de muslimske skriftene og tradisjonen og derfor en udemkoratisk
bisniss for alle penga. Ingen partier som dannes i Allah’s og profeten
Muhammeds navn er bevegelser, netopp fordi de ikke tar opp i seg og gjør folks
timelige behov til øverste norm, slik det er mulig i den vestlige sivilisasjon hvor
kristedommen ”ligger under”. Det gjelder ikke å tilpasse regelverket til folks
behov i disse islamistiske miljøene, men å forme folk slik at folket kan
tipasses lovboken, Koranen, Allah OG profeten. Mennesket er under dette åket til
for sabbatens skyld, ikke sabbaten for menneskets skyld.
Derfor kan man også si at islam er ett eneste stort parti, riktig nok med mange uforenlige innbyrdes
motsetninger, men likevel med det samme mål: Teokratiet, en samfunnsform hvor
partier – ikke selve partiet - er ”unødvendige” og oppfattet som i strid med
naturen, dvs. ordningen ordinert av Allah og profeten. Akkurat som kommunismen
kan nedfelle seg i partier i samfunn med potens for å bli kommunistisk tvers igjennom,
- via nødvendig revolusjon - , kan islamske fraksjoner oppstå i samfunn som
etter islams fundament SKAL gjøres til en fullblods islamsk stat (en motsigelse
i seg selv) via misjon, når nødvendig med sverd.
At Vesten har vanskelig for å se at islam faktisk utgjør ett
stort PARTI på tross av sine mange avskygninger og former og fordi alle
muslimer – verken situasjonsbestemt eller langsiktig - ikke kan være voldelige
islamister på en og samme gang, er en tragedie for Vesten. Skjønt parti og parti: Et parti i Vesten
anses som en organisasjon med evne og vilje til å forandre både seg selv og
sine delmålsettinger. Slik ble da også kommunistpartiene ansett i Vesten, men
ikke sett ut i fra den kommunistiske verden. Fascismen og nazismen ville
forevige seg selv og var derfor være totalitære strategier, ikke bevegelser, og
disse ideologiene kunne da bare i navnet
formalisere seg lokalt som partier, rent pragmatisk og som et verkttøy
for et større og ”edlere” mål.
Men siden nå også islam er en totalitær strategi, hvorfor
materialiserer ikke da islam seg som et parti i Vesten (og ellers)?
Svaret er at det er nettopp det islam gjør, de facto, og i
praksis, i alle sammenhenger, ikke bare politisk isolert sett, men også
kulturelt - i alle sammenhenger. Det er bare det at muslimene ikke vil kalle
seg et parti, ja, verken et parti eller bevegelse. Islam arbeider for seg selv
i Vesten mye bedre uten å betegne seg som et parti enn hva islam kunne ha gjort
ved positivt å velge å kalle seg et parti.
Men i realiteten er islam i Vesten ETT eneste stort parti,
et fenomen det nesten er umulig å se og forstå med snevre vestlige briller på.
Det kan aldri bli snakk om å danne en islamsk bevegelse i
Vesten. Bevegelser er jo som nevnt ovenfor ment som en bevisst valgt strategi
om før eller senere foretar ”fri abort” på på seg selv. Kall det gjerne
hirarkiri, men det er feil, for hirarkiri
begås kun etter nederlag og ydmykelse, mens ”aborten” for en bevegelse i denne
sammenheng foretas etter en strålende seier fordi målet er nådd. Nei, islam vil
aldri kunne velge å definere seg selv som et parti eller en bevegesle. Islam
kan derimot utenfra sett med stor fordel defineres nettopp som et parti sett av
og inenfra Vesten selv. En slik
definisjon ville med stor fordel kunne avsløre hvor stor og mektig denne
ideologien er blitt fødd frem til å være og bli i Vesten. Islam har vært som en
gjøkalv uten særnavn som Vesten trodde den på sikt skulle kunne melke spesielt
bra, i det praktiske er den blitt en gjøkunge som truer med å fordrive de ”ektefødte”
barn i reiret.
Vi er selv medskyldige i denne høyst materielle metafysikk,
dette universelle drama og denne forbannede tragedie.
En grunn til at Vesten lettere kunne kalle en kommunistisk
sammenslutning et parti enn at Vesten kan kalle islam et et parti, kommer av at
kommunismen var en del av en større sammensatt
selektivt sentraldirigert og sentraldefinert ideologi, akkurat som
nazismen var det. Kommunsimens vesensgrunnlag
ville forfordele samfunnets goder til fordel for et menneskelig utvalgt
skikt av samfunnet, arbeiderklassen. Islam derimot grunner seg på å frigjøre
mennesket nettopp fra menneskelig selekterte grupper eller klasser av
mennesker. Allah skjelner riktig nok mellom fattige og avmektive mennesker, og mellom
rike og mektige, og påbyr alle å hjelpe de mindre bra stilte her i verden. Men
Allah påbyr ikke økonomisk/kulturell og samtidig systematisk likhet
for alle, snarere tvert imot. Muslimske kvinner kan ikke driste seg til
å håpe på full likestilling med mannen, ikke engang om de skulle havne i den musulimske
himmel, hvor de må finne seg i en plass på galleriet hvis de vil nyte synet av
sine menns selvutfoldelse blant lovlige
jomfruer, stilt til rådighet avAllah selv, uten tanke på verdslige regler for
brudd på troskapsplikten.
Det faller nturlig for vestlige mennesker å kalle den nasjonale
eller lokale kommunistiske strategi og sammenslutning for et parti og
kommunistene selv hadde ikkenoe imot å bli kalt det, de kalte seg det selv. Med
islam er det, som vi har sett annerledes: Islam kan aldri foreta seg noe som
bryter med Allah og proftens forkynnelse i form av påbud og forbud. Det er
Allah som en gang for alltid har satt og bestemt ordningene menneskene har å
leve innenfor. Det er ikke menneskets oppgave å stjele fa de rike og gi til de
fattige. Derfor vil da også nesten alle muslimer nekte for å kalle islam et et
parti, hva enten det nå er på lokal eller nasjonalplanet, eller på verdensbasis. Allah gir universelle
regler, regler som er like for alle etter en en uforanderlig og en gang for alle forutbestemt samfunnsestetikk
og rettferdighetsforståelse diktert av Allah.
Mennesket kan ikke omfordele det Allah har bestemt
tilkommende visse grupper, nemlig
muslimene selv, og ikke de andre, de vantro, fienden. Partier innen islam er
derfor utenkelig, men derfor blir islam for vantro utenforstående nettopp ett
stort parti, en blokk, et samfunn som er gitt en guddommelig selvforståelse av
å være foretrukket og derfor mer høytstående enn andre. Mennesket kan som
individ kjempe for å ivareta egeninteressen, men aldri ved å danne partier med
organisert formål å tjene ”snevrere” gruppeinteresser til fortrengsel for
fellesinteressene eller som en trussel mot og på bekostningen av helhetsinteressen
for ummaen som den ene og uforanderlige konstitusjon.
Ummaens interesser går foran all
ideoligi som ikke har sitt opphav i den himmelske boken Koranen og gruppen og
gruppen kommer derfor alltid foran individet. Enkeltindividet må ofres til
fordel for ummaens kollektivistiske målsetting.
Et menneske sett som en hel, selvstendig og fri person eller
personlighet kan derfor egentlig ikke eksistere innenfor islam, for en slik person
vil alltid være er noe større og mer utviklet enn individet. Den eneste
typologibestemmelse for et enkeltstående menneske i islam er individet.
Personen som et selvstendig utviklet menneske må regnes som en opprører under
islam, en som ikke vil underkaste seg, og en som da – ifølge islams
grunnsetninger om mennesket - tenker på egeninteressen mer enn kollektivet og
samholdet i gruppen, som igjen tilhører umma som igjen styres med – antatt -
guddommelig autoritet og legitimitet.
Med en genuin bevegelse forholder det seg altså omvendt. Den
kan aldri utvikle seg til ren kommunisme eller fascisme eller ateistisme, størrelser
som vil perpetuere seg selv - annet enn
som en understrøm av og under islam. Den genuine bevegelsen er til for
populasjonen (universelt sett), populasjonen
aldri til for bevegelsens skyld. Derfor er ikke Det muslimske
broderskapet en bevegesle og heller ikke alQaida en genuin bevegelse. Bevegelse
er bevegelse mot en ny rettferdighet og
likhet, mot det stikk motsatte av den stagnasjon som ligger implisitt i
ideologieer som vil og må absoluttere seg selv med det ene mål å
guddommeliggjøre seg selv verdslig, iIdeologier som krever kollektiv tilbedelse
og underkastelse uten mulighet for mental
prøveløslatelse eller evig pardon.
Hva med Folkevevegelsen mot EU? Den er fortsatt oppegående
og funker i beste velgående, men uten å se at faren fra islam er større en
faren fra Europa. Folkevegelsen mot EU er en genuin bevegelse og grunnen er
klar: Når EU ikke lenger er en fare og en trussel, vil denne bevegelsen opphøre
og dø ut av seg selv, den er rett og slett ikke nødvendig lenger. Hva så med
Folkevegelsen mot islam?
Det er en trøst å vite at også den vil en dag opphøre å
eksitere og det er den dag islam ligger – eller legger seg selv ned – med brukken rygg
for å bli forsørget kollektivt av alle vantro i denne verden før den mettet av
dage sovner inn for godt – om tre eller fire hundre år fra i dag. Og etter
enorme tap av menneskeliv og ressurser i den kamp som om ikke mange år vil
begynne for alvor.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar