torsdag 4. juli 2019

Hatprat, personangrep, Horn, Morken og moderator på document.no


Hatprat og personangrep mot navngitt person blir – tro det eller ei  - stående uten å bli slettet på den kristne avisen Vårt Lands debattforum, Verdidebatt:

En smakebit: Legen, humanisten og forskeren Morten Horn skrev: « – – en tråd som  var ren sjikane. … Det var rett og slett søppel, og uverdig for verdidebatt.no. «Det er ganske fantastisk at du – (henvendt til kritikeren) – her forteller meg at Tajik ville tålt dette innlegget – du, som krenket henne, på hennes vegne. Kritikken var et flagrant brudd på retningslinjene, et av de verste jeg har sett. … »» Se ordlyden i selve kritikken under.

I sterkt kontrast til dette, bli et innlegg på et helt annet forum, document.no, som ikke kan betraktes som hatprat eller personangrep, også slettet, helt uten begrunnelse fra moderators side på document.no. Hva er det de er redd for`?

Det er noe som skurrer her, og noe som kan vise noe om frykten, angsten, forfengeligheten, staheten, egopoteosen og behovet for objektivt å bli betraktet som emosjonelt og, «verdimessig korrekt», moralsk uangripelig og hevet over kritikk, lyser her frem av tekstene selv.  

Hvis leseren ikke ser at dette er et personangrep og dessuten et usaklig personangrep, ber jeg leseren skaffe seg et grunnlag for å tenke om igjen, og jeg viser derfor til følgende bakgrunnsmateriale lagt inn i det følgende, i sin helhet, men først mitt hovedanliggende:

Både Verdidebatt og document.no forsvarer og promoterer hatere, bøller og fullstendig udugelige folk til fortrengsel for saklige og faktabegrunnede meningsytringer. De ser ikke hatet, de angriper indirekte den som utsettes for hatet. De er, vil jeg si, helt forrykte.

Horns uttalelse kan lett oppfattes som uttrykk for hat og frykt. Ja, som et irrasjonelt hat, en genuin «fobi». Det er ikke vanskelig å øyne et grunnfestet behov for å være på den «moralsk» riktige siden og som et uttrykk for å føle seg «bedre enn».

Horn tror åpenbart at han er moralsk overlegen, etisk uangripelig. Han kan tillate seg å degradere ikke bare meninger, men også den personen som skriver. Han driver med personangrep uten å skjønne at han nettopp driver med personangrep. Det er for lavt for ham å drive med personangrep, han kritiserer andre for å drive å drive personangrep, til og med når man tydelig kritiserer meningene hans, og ikke han som person.

Folk som befinner seg innenfor Horns tryllekrets, hans magiske, høyst virksomme, felt, ser ikke at Horn er ufin og bøllete. De mangler indre frihet, mental åpenhet, personlig og eksistensiell styrke til å motstå og avkle Horn i umiddelbar konfrontasjon, den være seg så mild, forstandig og velfundert både kunnskapsmessig og verdimessig. Man lar seg dupere, hærta og fjetre av Horns magi, og Horn lykkes gang på gang, uten at forguderne hans noen gang våger å se hva som foregår. Av mangel på selvstendighet og frihet, velger de å la seg dominere, for slik å fraskrive seg ansvaret for eget liv og et indre, kreativt og selvstendig og stolt indre, med egenverdi, (ikke diktert verdi). En hypermagiker passer som smurt inn i rollen som sektleder, eller guru, - som en ufattelig mektig kultleder for dem som trenger noe å tro på, men som ikke unner seg en bedre tro enn den innbilling og forstillelse kultlederen selv tilbyr i egen person og i kraft av sitt forskrudde budskap. Horn kan ikke sies å være noen veletablert eller suksessrik magiker, guru eller kultleder, til det rekker ikke hans intellektuelle eller karismatiske evner. Det må være sårt for Horn å se at han ikke lykkes i dette, at han ikke klarer å dupere flere med sin egen form for hypermagiske fromhet.

Horn ser ikke sin egen selvrettferdighet. Horn ser ikke at han innbyr til å se helle denne saken i psykologiserings lys. Horn er en hypermagiker. Han kan ikke begrunne eller legitimere sin vemmelse over artikkelen han fordømmer annet enn i sitt eget indre univers, i sine emosjoner og trang til «kronisk» selvhevdelse. Han makter ikke å stå alene med sin «vemmelse», han vet han må piske opp stemningen, et sikkert tegn på at han egentlig ser seg selv som «mindreverdig», dvs han må stadig få bekreftelse på sin verd, sett med egne og andres øyne kombinert, ved å forkleine de han tror han «sosialt straff-fritt» kan utsette for de mest nedsettende bemerkninger, den klarest og mest ekskluderende måte å få bragt ikke bare et menneske, men også dette menneskes meninger, godt mente overbevisninger og analyser, ja, dette menneskes kristne tro til taushet.

Forskeren og legen - altså - Morten Horn driver en slags skremselspropaganda fordi han vil ha – må ha - kontroll, og fordi han ikke kan «leve» uten kontroll og dominansfølelse, bare gjennom kontroll og manipulering kan han imidlertid føle sin angst litt dempet og litt mer utholdelig, eller kontrollerbar, å leve med. I neste omgang krever en slik «mental konstitusjon» stadig mer av samme – innbilte – kraft og styrke. Hvor og når skal grensen settes? For et menneske som lar seg drive så til de grader av behov for selvfortreffelighet – ja, selvtilstrekkelighet - , kan det virke som ethvert forsøk på «grensesetting» vil være en fåfengt oppgave. Hypermagikere kjenner ikke sine egne grenser, der er grenseløse i sitt storhetsvanvidd, sitt indre «troll» som de mater med fornøyelse, i skjul for publikum og i stadig større doser.

I Horns tilfelle ser man klart at hat går i tospann med frykt. De kombineres i aggresjon og tynelyst. Behovet for selv å bli oppfattet som uangripelig, trumfer all rasjonalitet og alle argumenter. De vet det ikke selv, men de lar seg styre av en følelse av mangel på magi, noe de må kompensere for ved å forsøke å forkleine motstandere og folk som ikke følger den etiske oppskrift de mener folk bør ha for at disse folkene, som de er så avhengig av å få støtte og beundring fra, skal kunne beundre eller forgude dem, for slik å kunne opphøye hypermagikerens egen sårt tiltrengte fortreffelighet, deres egen renhet og edelhet i sinn og skinn.

Og vi ser at dette hatet og denne – irrasjonelle – frykten ikke går av veien for å ta i bruk de meste manipulerende metoder. Horn truer den kristne forumsredaktør og moderator Johannes Morken med å slutte å skrive for avisen, Vårt Land, hvis ikke kritikeren av Tajiks kronikk blir utestengt «fra det gode selskap» for godt.

Horn får på denne måten fortalt publikum at han tilhører de «utvalgte gode», i kraft av sin egen magiske fortreffelighet og Morken gir ham så den bekreftelse han trenger, (selv om Morken personlig altså i utgangspunktet og slik han skriver på VD, fant at kritikken av Tajiks kronikk «lå innafor».

Noen større triumf for hypermagien i seg selv – og feigheten som den klarer å skape hos visse mennesker - skal man lete lenge etter. Morken underlegger seg og gir etter for presset. Han ser ikke Horns hatefulle aggresjon og gjennomskuer dermed ikke seg selv. (I bakgrunnen ulmer islamofobien som ikke må «røres». Grunnen kan ikke være annen enn at Morken lider av frykt for autoriteter – som han er avhengig av å trekke trygghet, uangripelig og makt fra - og at han innerst inne har et like stort behov som hypermagikeren for å fremstå som uforbeholdent «god». Bare slik vil han kunne unngå å stille seg selv «truende» inderlige og eksistensielle spørsmål som vedgår ham selv og hans indre menneske.

Morken viser at han mangler trygt fortfeste i egen identitet. Han røper dermed en egen indre usikkerhet som lett kan la seg korrumpere av mennesker som er flinkere enn han selv til å dupere andre maktmennesker. Morken må slik jeg ser det, lide av store «moralske» mindreverdskomplekser, noe som fremkommer i det han som journalist nå skriver i blant annet den kristne avisen Dagen, (noen jeg ikke kan utdyper nærmere her). Det helt «geniale» med hypermagi er at den foregir å tilføre sine «ofre» mer av det positive, mer av det «gode», en følelse eller en underliggende og varig emosjon som kan sikre både deres bøddel og dem selv som offer en ekstra energi, et overskudd og – ikke minst – et skjold mot kritikk.


En kritikk som ikke er hat og som ikke kan regnes som personangrep, og som inneholdt faktaopplysninger og konkrete begrunnelser ble sensurert bort på nettavisen Document.no, et nettsted som er kjent ikke bare for sin toleranse, men også for sin islamskepsis og som dessuten er en forkjemper for mer ytringsfrihet, ikke mindre:

Det er i det følgende avatarene vanderGoldens som skriver innlegget som blir avvist, sensurert og cleansed eller bortrensket.
 
Fjerningen er et angrep på ytringsfriheten i seg selv og et uttrykk for misforstått «godhet». Moderator på document forutsetter at et voksent menneske, som selv hevder å være historiker og filolog, til et barn som trenger moderators spesielle beskyttelse. Moderator undervurderer samtidig enhver leser, et publikum moderator åpenbart også vil beskytte eller verne om. 
 
Moderator forutsetter at kritikken av denne historikeren og filologen er et personangrep som det ikke står seg for document.no å gjengi på sine kommentarfelt. Døm selv:

vanderGolden svarer Therion, som helt uten god grunn og på en flau måte har «belært» en kommentator, er filolog og historiker og derfor en voksen mann, vel bevandret med tekster og tekstfortolkning, skulle man tro, og dessuten med store kunnskaper om hva som er blitt skrevet om så mangt opp gjennom tidene, og som selvsagt er langt grovere og sjikanerende enn det vanderGolden skriver til Therion, men som altså moderator ikke kan tåle, - i toleransens navn - på Therions vegne, by proxy, altså  (moderator er hypermagikere).

Moderator gjør Therion, en voksen velutdannet velbevandret mann - til et barn med krav på spesialbeskyttelse, fordi moderator på rent subjektiv og emosjonelt grunnlag mener Therion har krav på det, men da uten å ha spurt Therion om Therion virkelig trenger en slik beskyttelse:

vanderGolden til Therion: Se hva avartaren "samfunnsdel" skriver: 
"Jeg har flere steder lest at ordet for synd som brukes i det gamle testamente kan oversettes med "å bomme på målet".
vanderGolden fortsetter: Du forutsetter at jeg ikke vet at NT er skrevet på gresk, det er premisset du legger og som bærer deg helt galt av sted. Hva er det som gjør at du kan forutsette at jeg ikke vet?

Jeg skal si deg det, i klartekst, i håp om at du makter å oppfatte, nemlig: Ingenting ...
(Og du er sikkert enig i at folk som konstruerer opp fra ingenting, som oftest og gjennomgående er folk som er veldig vanskelig å forholde seg til, både spesifikt og generelt).

Bare dette at du nevner etymologisk sammenheng, viser at du ikke får med deg hva det dreier seg om, noe som altså befinner seg på utsiden av universet ditt.

"Samfunnsdel" tar ikke opp spørsmålet om etymologi, og oppfordrer heller ikke til å ta det opp, for hvorfor skulle han det?, - det er noe du tilregner ham, for om mulig å vise at du vet bedre, uten at det er noen grunn til å tro at du vet bedre, ut fra det du skriver. Snarere tvert imot.

Du misforstår med andre ord helt og komplett og nekter å forstå "Samfunnsdel" på hans egne premisser og slik han med noen rimelig grunn kan tolkes. Du tar himla feil og skjønner det åpenbart ikke. Du skjønner ikke at dette går på innhold av begreper, ikke på etymologiene, og så påstår du bombastisk noe som altså er helt feilaktig - du gjør deg skyldig i "fake-news" i den tro og inbilling at du vet best. Det er nesten flaut å si det, men noe bedre eksempel på selvavsløring eller selvavslørende tilkortkommethet og olelukkøye, skal man lete lenge etter.

Det er snarere slik at du ikke skjønner "samfunnsdel" enkle poeng, nemlig at det - faktisk/objektivt - virkelig finnes et ord på hebraisk som - i mange kontekster - beviselig, har akkurat den samme mening som hamartia har på gresk. (Og som derfor oversettes til norsk som dette "å bomme på målet").

Dette poenget går deg helt hus forbi, som om du ikke skjønner det kvekk og derfor må begynne - åh - så pedagogisk korrekt å snakke om noe annet, som om det skulle være til noe hjelp, annet enn som en skinnmanøver man som tilskuer kunne puste oppgitt av og riste på hodet av.

Du konstruere da opp en "stråmann", nei: to - en klar tankefeil, og uttrykk for en klar logisk brist, følger med nødvendighet logisk med, noe du overhodet ikke er åpen for å ta til deg og rette deg etter, eller ta til etterretning. Jeg tror også at du er svært tilfredsstilt av å innta en slik posisjon, uten å forstå eller vite at du blamerer deg selv.

Hamartia brukes om synd ifb med dette å bomme på målet på gresk. Men hamartia er ikke fremtredende i den store teologiske konteksten hva angår synd i NT.
Hatta på hebraisk kan med litt godvilje ses i etymologisk sammenheng med hamartia, uten at dette strengt tatt lar seg "bevise". Strongs C  angir ingen etymologi, noe du feilaktig synes å mene, antakelig for å få sympati og å kunne styrke din posisjon, som altså beror på god- dag-mann- økseskaft- prinsippet, et prinsipp som i prinsippet helst og best bedrives på hagebenkene på geriatrisk.

Selvsagt finner man ikke hamartia - skrevet hverken på hebraisk eller på gresk - i den hebraiske tekstene. Hvem har påstått det? Svar: Ingen. Det du så påpasselig får sagt her, er en helt unødvendig "opplysning", og derfor en av deg uttalt fullstendig irrelevant opplysning for saken selv og poenget, som du burde holde deg til, uten å gi deg selv anledning til å sole selvbildet ditt i irrelevans. Du velger å tilsløre, ikke å opplyse.
Det er innholdet som her står i sentrum, ikke etymologien som du bringer inn. Når du ikke forstår dette enkle faktum, blir det vanskelig å forklare deg de mer kompliserte ting, jeg vil bare nevne at hatta på hebraisk er brukt rundt 250 ganger i GT, ikke rundt 150 ganger slik jeg kom til å påstå i en kommentar leger oppe i tråden. her, på bloggen

Så kommer vi til Tajik og hennes julekronikk på Verdidebatt i Vårt Land.

Hadia Tajik skriver i Vårt Land: Spør muslimer om jul

Det er blitt en adventstradisjon å lese artikler om frykten for hva muslimer kan komme til å gjøre med julen. Forsvinner julegudstjenestene nå? Eller hva med juletreet og nisselua? Publisert: 2. des 2014 / 2745 visninger.

«Hva gjorde du mens vi andre feiret jul da?» spurte kvinnen. «Ikke noe spesielt», svarte jeg.
Det er blitt en adventstradisjon å lese artikler om frykten for hva muslimer kan komme til å gjøre med julen. Forsvinner julegudstjenestene nå? Eller hva med juletreet og nisselua?
Kanskje var det med et slikt bakteppe at den godt voksne kvinnen kom bort til meg og ba om råd: «Kan jeg ønske henne god jul?»
Fra hei til god jul. Hun snakket om sin muslimske nabokvinne. De sa stadig hei til hverandre på gangen, utenfor leilighetene. Kunne hun gå fra «hei-hei», til «god jul», eller lå det noe potensielt blasfemisk i en slik lykkeønskning? Hun ville jo ikke si noe galt, eller gjøre naboen sin brydd.
«I prinsippet, ja», svarte jeg. «Innenfor islam er Jesus en viktig profet. Så det er rimelig trygt å ønske de fleste muslimer god jul».
«Men feirer hun jul da?» spør kvinnen.
«Det vet jeg ikke, det er du som er naboen hennes. Feirer hun jul?», svarer jeg.
Hun mumler at hun ikke vet. Hun har ikke spurt, og hvordan er det egentlig med muslimer, feirer de vanligvis jul?
«Det varierer», prøver jeg å si. «En del av venninnene mine som har stiftet familie og har barn i skolealder feirer jul. De vil at barna deres ikke skal føle seg utenfor når alle de andre elevene snakker om hva de fikk til jul. Men de fleste muslimer jeg kjenner feirer det ikke».
Duften av nellik. Kvinnen resonnerer lavt for seg selv at naboen har barn i skolealder, så det kan jo hende at den familien også tenker slik.
«Feiret du jul da du var liten?» spør hun meg.
«Nei, for meg var jul en vanlig dag», sier jeg.
Først er det stille noen sekunder. Kanskje tenkte hun på gode minner fra egen oppvekst, og unte meg det samme. Muligens duften av appelsin og nellik, pepperkaker og kakemenn, følelsen av å pakke opp en presang og lykkerusen over å få et nytt leketøy?
«Hva gjorde du mens vi andre feiret jul da?» spør hun.
«Ikke noe spesielt. Hva gjorde du når jeg feiret Eid, da?» erter jeg tilbake.
Hun ler, men virker litt utilpass, helt til jeg forteller at jeg tok litt hardt i.
«Vi spiste pinnekjøtt og kålrabistappe. Mamma brukte mye tid på det, og det er fortsatt ett av mine absolutte favorittmåltider gjennom året, så det var ikke en helt vanlig dag».
Da ler hun hjertelig, lettelsen virker ekte.
Isa og Mariam. Gjennom hele samtalen er hun en blanding av tilbakeholden og frempå, nølende og nysgjerrig. Hun spør om tradisjoner, men ikke om religion. Kanskje er hun redd for å fornærme? Jeg vet ikke. Hun var jo bare hyggelig. Spørsmålene var fine.
Jesus, eller Isa på arabisk, har en sentral plass i Koranen. Jesu mor omtales som jomfru Maria, eller Mariam på arabisk. Ifølge Koranen utførte Jesus mirakler, gjenreiste døde og brakte et guddommelig budskap. Han levde asketisk og var opptatt av sosial rettferdighet. Han fremheves gjennom det livet han levde, som en rollemodell for fromhet og godhet.
Jesus omtales mer enn 20 ganger i Koranen. Til sammenligning omtales profeten Muhammed mindre enn fem.
Det muslimer ikke tror på, er at Jesus var Guds sønn eller at han ble korsfestet. Innenfor islam finnes det heller ingen arvesynd å bli korsfestet for. Islamsk monoteisme tillater dessuten ikke en treenighet.
Innenfor sufismen nyter Jesus særlig høy status, og sufi-filosofen Abu Hamid al-Ghazali har beskrevet ham som «sjelens profet».
Det er ikke farlig å spørre.

God adventstid – og jul.

Her følger nå kritikken av Tajiks kronikk, en kritikk som altså førte til utestengelse på livstid for kritikkens forfatter, som ikke var anonym, men som opererte under fullt navn på Verdidebatt:

 «Er dette en farse? En harselas? Snikislamisering? Vi har Hadja Tajiks kronikk i dagens Vårt land i tankene. Vi har nettopp lest den. Og vi er ikke forferdet. Dette var ventet.

Tajik beskriver og analyserer et møte hun har hatt med en norsk kvinne nå i førjula.

Den norske kvinnen tar initiativet og spør om det er galt å ønske Tajik «god jul». Kvinnen lurer på om hun kan gå fra å si «hei, hei» til naboen sin, til å si «god jul» til vedkommende? Tajik forteller at også noen muslimer «feirer jul» fordi de ikke vil at barna deres skal føle seg utenfor når andre barn kommer og forteller om hva de har fått til jul. Islam er med andre ord svært tolerant. Vi lever da sammen, ikke sant!

Men vet Tajik at noen muslimer på det sterkeste fordømmer julefeiring og truer dersom de gjør det?
Tajks Kronikk og tone er ikke hatsk. Men like vel et søtt misjoneringforsøk. Ser du: Dette er – dvs Jeg er islam - og dette er hvorfor islam er overlegen kristendommen.

Hun sier det indirekte. Hun er ikke ute etter å støte noen eller støte noen fra seg. Me implisitt: Islam er nemlig bedre fordi islam ikke er overtroisk. Muslimer tror selvsagt ikke på eventyret om det helt irrasjonelle i dette at Jesus skulle være Guds sønn. Har Gud hatt sex, kanskje? Eller kanskje bare En gang? Han har jo bare en eneste eller unike sønn.

Tajik raljerer imidlertid ikke mot vantro. Men: Best å forkaste hele kristentroen, og jo før, jo heller.
Tajik lar mange spørsmål henge i luften. Og dette i seg selv skal holde som benektende svar, bekreftet av islam selv. Jesus var selvsagt en av Allah’s mange profeter. Ikke den kristne, treenige guds profet. For Allah kan ikke være 3. (Hun vet ikke at Koranen forveksler tri-teisme med treenighet og at Koranen da faktisk ikke er noe angrep på treenighetslæren).

Spørsmål som følgende, og disse kan faktisk tolkes inn i Koranen selv og godt begrunnes: Hva om det fremgår i Koranen selv at Jesus Kristus var Gud? Hva om det fremgår i samme bok at Jesus kunne vekke folk opp fra de døde? Hun – den norske, uvitende kvinnen hun snakker med i kronikken – snakker om tradisjoner, ikke om religion, skriver Tajik. Hun nøyer seg tydelig med å ha et overflatisk forhold til dypere dogmatiske spørsmål. Islam – via henne i egen person - fremstilles som ufarlig, islam er bare en serie helt ufarlige seremonier man ikke skal stille spørsmålstegn ved eller forsøke å finne ut av på et dypere plan. Islam er kun ritualer eller vakre og sunne praktiske leveregler, gymnastiske bevegelser og gjerninger som kan sikre den troende for evigheten i Allah’s paradis.

Så nyt det. Du kan risikere å bli «frelst»! Bli «født på ny» av en annen og fremmed gud du ikke visste eksisterte, men som nå kommer deg til unnsetning, i dette tilfelle via Hadjia Tajik selv, arbeiderpartist og høyt oppe i de sosialistiske hierarkiet.

Er det ikke smart? Den norske kvinnen reduseres til et uvitende fjols, et foraktelig menneske, underforstått, men av tonen i kronikken fremgår det at dette fremfor alt er mer en koseprat enn et møte der alvorlige og fundamentale ting tas opp. Møtet skjer på overflaten og kan ikke bevege seg under, inn i den virkelig farlige materie, islams essens, islams iboende mørkesider. Til det er den norske kvinnen for – la oss si – uinteressant.

Det er tydelig at Tajik – og islam – vet best. Kvinnen skal derimot oppfatte at islam har sjarm, er ufarlig, er tiltrekkende, er fornuftig, ja, kort og godt bedre, og helt ufarlig: Bedre enn kristendommen og mye, mye mer å foretrekke. Som om det skulle dreie seg om et livssyn man ikke vet man har, men som man nå med Tajiks lille, hjelpende ånd – unnskyld: hånd - skal finne frem til med er islam og ikke noe annet».

Etterord: Døm selv. Bli voksen. Tenk selv og vær ikke redd for emosjoner, hvis de ikke er innrettet ut fra ondskap og tynetrang og fremsatt av bøller for bøllingens og den korrekte «ideologis» og ateismes skyld.  

Saper aude! som Emanuel Kant ville ha sagt! Ta mot til deg til å bruke din egen forstand.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar