søndag 7. juli 2019

3 Syndene og synden - islam - kristendom


Har muslimer samvittighet? (Et lite undersøkende essay).

I Vesten handler mennesket grunnleggende og som oftest i forhold til sin (egen) gode eller dårlig samvittighet. I islam opereres det ikke med begrepet samvittighet i det hele tatt, ikke slik vi bruker ordet, men det fins likevel noe en muslim bare ”vet med seg selv”, noe han har innerst inne i seg, kanskje en stemme, kanskje et rom eller en norm, som dikterer hans følelsesliv og hans handlemåte og holdninger.
En muslim kan slik sett føle og handle utfra seg selv og det som han finner er best eller mest moralsk å gjøre, akkurat som i Vesten.

Når moderne muslimer i Vesten bruker ordet samvittighet, skal man være forsiktig med å tro at det ligger de samme forestillinger bak bruken av ordet. Man bruker det samme ordet samvittighet, men innholdet og betydningen er helt forskjellig. Det er kanskje ikke så rart at det blir så mange misforståelser mellom muslimene og folk i Vesten.

I Vesten sier man at både de som ikke tror og de som tror på Kristus har samvittigheten med seg så å si fra naturens side. Den oppfattes ofte som en stemme som anklager eller frikjenner, det kan virke som om andre mennesker har flyttet inn i sinnet og begynner å virke der, men uten at denne stemmen overtar styringen. God samvittighet får man når man vet at man gjør eller tenker noe utfra en selv; den gode samvittigheten kommer som et resultat av noe man har vurdert nøye eller følt seg frem til helt på egenhånd uavhengig av "innflyttede domsinstanser”.

Den gode samvittighet kan tenke og handle helt på tvers av sosiale normer når det gjelder viktige livsspørsmål, som for eksempel militærnekting, dette å ta abort osv. Ja, til og med dette å ikke tro på Gud, kan være i pakt med ens samvittighet i dag. Det føles sikkert bra for øyeblikket å være kvitt tvilen og sikkert enda bedre å bekrefte sin viten, nemlig at man ikke tror. Det kan gi enslags lykkefølelse, en følelse av kontroll, en forestilling om å være sterk, moden selvstendig.

Med muslimen er det annerledes. Når muslimen får dårlig samvittighet - et begrep han har overtatt fra Vesten uten egentlig å skjønne hva det innebærerer – kan han ikke referere verken til seg selv og sin indre stemme eller til de sosiale normene han er internalisert med eller integrert i - eller til Allah, for Allah er en fjern gud muslimen ikke kan forlite seg 100 % på, verken nå i dag eller i morgen. Han må i stedet referere sin "samvittighet" til hva Koranen sier er riktig eller galt. Han må referere den til en lovsamling som egentlig ligger i himmelen og som er alt annet enn personlig, den fremtrer ikke som noe annet enn en verdslig bok med papirsider som han gjør bedre i å lære seg utenatt enn å forstå på det personlige planet under selvrefleksjonenes kritiske stemme. I prinsippet.
Når en muslim får dårlig samvittighet, så er det altså fordi han har forbutt seg mot Allah's forordninger og alle de forpliktelser Islam krever i form av rituelle plikter, hva nå enten det dreier seg om å overholde antall ganger man skal be daglig, eller om det er pilgrimsreisen til Mekka, som må foretas (minst) en gang i livet. Eller det kan dreie seg om plikten til å drepe og å la seg drepe i kamp og forsvar for Islam. Unnlater man å ta denne plikten på alvor – eller sluntrer man unna eller gjemmer seg -  er dette en synd, dvs. det er en forsømt plikt som bør resultere i dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet er med andre ord synd, et brudd på Koranens påbud.

Samvittigheten som en følelsesrelatert "opplevelse" av å komme til sitt egentlige indre jeg, eksisterer dermed ikke i Islam. Synd er synd uansett om man føler det er synd eller ikke. Alt kommer an på hva som står i koranen, ikke i menneskets hjerte eller samvittighet i ”vestlig forstand.” Samvittigheten i islam består heller i at den presser den enkelte til å komme eller finne hjem - ikke til sitt egentlig jeg - , men til fellesskapet eller broderskapet.

Den dårlig samvittigheten "oppstår" ved reglebrudd og ikke ved at den troende tar på seg eller åpner seg for den indre veining for eller mot som et menneske fra Vesten forbinder med samvittigheten.  I Vesten fremkommer med andre ord den gode eller dårlige samvittigeheten etter en indre dialog, enten med seg selv, eller med Kristus, eller ”ingen”, alt avhengig av om man er kristen eller ateist.
I Islam er denne indre dialog ikke forventet eller påkrevet og heller ikke fremstimulert. Den er iallfall ikke godtatt som legitim "bevegelsesgrunn" som skal respekteres eller fremelskes av "storsamfunnet".
En slik integrering av samvittigheten i samfunnet er umulig i Islam. Det muslimske samfunnet frykter en slik indre dialog, ja, den oppfattes sogar som noe som ikke vedgår samfunnet. Samfunnet blir ikke oppbygget av den. Man stiller seg likegyldig til den, den tjener ikke fellesinteressene, men utgjør i stedet et ”hår i suppa”. Den indre dialog anses som fruktløs og lite hensiktsmessig, ja, nytteløs og derfor kanskje til og med farlig. Den enkeltes samvittighet – som i praksis altså ikke fins – må derfor pradoksalt nok undertrykkes. Den enkeltes frustrasjon som følge av denne tilstand må derfor søkes ut-kanalisert i storsammet, og underlegges et regime som overtar den enkeltes"kvaler". Individet underlegges den overordnede konsensus av regelverk og normer som nærmer seg og/eller truer utenfra. Det indre livet styres helt og holdet utenfra. Gruppen overtar mer og mer det indre, personlig rom, det rom som kanskje tidligere var møblert med egne subjektive oppfatninger og verdier. Egoet eller overjeget flyttes derved over fra et privat rom til det større gruppe-egoet eller gruppe-overjeget.
Spiren til den enkeltes samvittighet underkues ved at kollektivet overtar ”styringsretten” over personligheten og personlighetsutviklingen. Man gjøres til en brikke i et større system.

Til slutt bøyer man seg: Man begynner å se eller tro at man bare er en av mange og at gruppen må ha prioritet på bekostning av den enkelte, ens eget forhold til ”et mulig” indre. Det er dette som nå da må oppfattes som naturlig. Merkelig nok blir denne prosessen ansett for å føre frem til mandighet. Den enkelte blir mer mandig jo mindre han fokuserer på seg selv og sine "private og mentale" behov. Man føler enten helt plutselig at kollektivet gir mer styrke enn om man "opererte" på egenhånd. Man begynner så smått – ubevisst -  å forakte seg selv, sitt ”innerste” som det enkeltindivid man kanskje en gang var, samtidig som dette oppmuntres til av gruppen.

Alle i en slik setting ledes av den samme prosessen, de samme psykososiale mekanismene. Til slutt ser alle faktisk at de har en stor "fordel" av å miste sin samvittighet. Det lønner seg ikke å "prate" om og "med" seg selv. Man kan til og med oppfattes som litt smårar hvis man gjør det. Man begynner å se det svake i dette. Fortiden føles nå som en byrde, det føles som en lettelse fra nå av å kunne ”flykte” fra denne, med tanke på forløsning, med et fremtvunget ønske om å gå opp i et større oppdrag, i et større perspektiv, noe større enn en selv - det "allahianske perspektiv", den guddommelige styringsordens primatverdi, i hvilket lys alt annet  blekner.

Samvittigheten fremkaller så forakt, ikke bare selvforakt, men også forakt for alle som ikke har vist mot, vilje eller evne til å slukke seg ut som enkeltmenneske. Å gå opp i gruppen, tradisjonen, forsamlingen og religionen som nå tilbyr klare regler og rutiner blir oppfattet som en renselsesprosess. Man slipper å tenke selv og det føles både som en befrielse og en styrke, som nevnt ovenfor.

Til slutt går man løs på ethvert ønske eller symptom både hos seg selv og andre på vilje til å bryte ut, eller behov for å "bli seg selv igjen”. Man går til og med ”løs på” den eventuelle  tretthet man kan kjenne av til stadighet å måtte være avhengig av de andre og deres krav. Det oppfattes som sunt å gå til angrep på seg selv. I den ytterste konsekvens medfører dette konkret: Selvpisking. Systemets absolutte krav på absolutt lydighet mot felleskapes konstitusjon, den som holder alt sammen, nemlig Koranen, hadith og sunna, har nå invadert det innerste av personligheten og overtatt for enhver individuell tilnærming til en egen eller privat samvittighet.

Jo smalere vilkår den vestlige samvittighetstypen gis i en slik kollektiv samfunnsstruktur, jo mer plass vil det måtte dyrkes frem for et behovet for å beholde sin eller familiens ære og behov for renhet eller plettfrihet. Dette kalles gjerne ære. Den ses som en evne man har eller ikke har. Mangler man denne, er man "fortapt". Man "har" rett og slett ikke det som skal til. Man blir stående utenfor. Samtidig blir det da også desto lettere å føle seg krenket, hvis man skulle føle at ”æren” blir truet på en eller annen måte.

Ikke så å forstå at man trenger å føle seg krenket personlig, nei, det forsøkes unngått. Det anses nemlig som et svakhetstegn å "hisse seg opp" unødig, dvs. uten grunnlag i annet enn "objektive" normer i systemet. Graden av krenkethet blir større - eller gir seg mer dramatiske utslag  - jo mindre slike kulturer på forhånd har stimulert til den enkeltes åpne forhold til sitt indre følelsesliv i forhold til den "indre dialog". Og jo mer denne er fraværende – eller lite oppøvd – desto større blir behovet for å kunne holde sg til noe fast som ligger utenfor den enkelte, et absolutt ”regelverk” som har et absolutt grunnlag i det guddommelige, og altså ikke i den enkelte.

Man kan godt si at et slikt system nødvendiggjør en utvendiggjøring av samvittigheten,  (hvis man overhodet kan snakke om samvittighet her), det objektiverer samvittigheten, knytter den til og gjør den avhengig av et ytre normsett, regler og lover som av alle oppfattes som universelle og/eller helt naturlige. Ja, de oppfattes som både sanne og gode og dessuten: Selvinnlysende.
Både den enkelte og kollektivet har dermed ikke bare en rett til  - men også en plikt til – å føle seg krenket. Men dermed har man også gitt et svar på hvordan man skal forholde seg til denne krenkingen. Er æren krenket, skal man drepe.  Det er simpelt hen det mest naturlige eller logiske man kan gjøre. Ære og liv er ett. Dette påbys så av troen, skikken, tradisjonen. Det gjør det lett å drepe. Man trenger jo ikke gå igjennom en indre dialog med all den smerte en slik indre "veiing" kan medføre. Tvert imot: En slik indre "veiing" oppfattes som både irrelevant, plagsom og forsinkende i forhold til (verdien av) den straff som skal ilegges. 

Den ytre regel, guds forordning, sørger for at straffen utføres med en slags lettelse. Når straffen da i tillegg betraktes som en kompensasjon som står i forhold til krenkingen, får den krenkede tilsvarende oppreisning, situasjonen normaliseres, man har fått det man skal ha. Straffeutmålingen og eksekveringen av "dommen" gir en slags matematisk uttelling, skylden er lagt på vekten og en "objektiv" kompensasjon foreligger. Man slipper da også lettere fra den indre smerte som sett i et vestlig perspektiv burde ha foreligget og virket som et forventet personlighetstrekk i mennesket.

”Fordelen” for muslimen i alt dette er at man fortere kan bli ferdig med oppgjøret. Man slipper å gå og gnage på ”uretten”, ærestapet. Ja, systemet oppfordrer til nettopp dette. Man forventer at man gjør opp og at resultatet blir en slags metrisk utgjevning, akkurat slik Allah kommer til å veie den troendes synder opp mot hans gode gjerninger og plikttroskap i vektene som stilles opp på Dommens dag.
Utvendiggjøringen og objektiveringen av krenketheten og samvittigheten kan dermed tjene til å forhindre den enkelte troende hans indre smerte, både smerten og vanskeligheten ved selve veiingen, men også smerten ved den risikoen det er å måtte finne frem til den rette handling og holdning på egen hånd, ut fra og i sitt indre. Det ytre regelverk og det ytre normsystem og den ytre lov hindrer her på en positiv måte den troende fra å bryte sammen som følge av et indre stress eller en dypere frustrasjon. Hans byrde lettes ved at samvittigheten skyves bort og unna. Samvittigheten slik sett blir dermed ikke bare smertelig, farlig og truende, men også direkte skadelig.
Muslimen angripes fra 4 kanter, 2 i seg selv, og 2 fra ytre innflytelse og krav.

Har så muslimen mistet sin – i vestlig tankegang - gudeskapte samvittighet? Ja, forså vidt som jo mer utvendig den blir, jo lengre avstand blir det til det egne indre liv, den selvstyrkende prosess det er å måtte forholde seg til sin egen indre stemme.
Dette betyr ikke at muslimen ikke har følelser og empati. Men jo større graden er av fremmedgjøring for og fra sitt indre, jo mindre ekte og selvopplevd vil disse følelsene være, det ender i ryggslikking og hykleri, frykt og servilitet.

Kollektivt.
Litt om synet på synd sett med vestlige øyne: Jeg har i det følgende omformet, reformulert og satt sammen fra:
Kunnskapsforlaget: synd -en, -er:
1          (mest rel.) handling som strider mot Guds vilje; overtredelse (av (Guds) bud): begå en synd / syndenes forlatelse / leve i synd; dø i synden se dø 1
2          (med svekket bet.) ulovlighet; forgåelse: han har mange synder på samvittigheten
3          (i faste uttr., ofte etter det er og med adjektivisk bet.) det er både synd og skam at du skal gå uten å ha fått kaffe; det er synd å si at det gikk pent for seg; det var synd det skulle bli slikt vær / nei, så synd!; det er synd på ham / synes synd på en
[sen gno. synd, visstn. gsaks.]
syndig -, adj.
1          belastet med, tilbøyelig til synd: et syndig menneske; et syndig liv / (brukt forsterkende) aldri i mitt syndige liv har jeg …
2          (om svært høy grad) fryktelig; forferdelig: holde et syndig leven, spetakkel / et syndig rot
[ty., besl. med synd]
- SYN. 1. brødefull, fallen, fordervet, ugudelig, uren, usedelig 2. forkastelig, skammelig, ugudelig, ukristelig

Ovenfor nevnte leksikalske definisjon av synd er det mennesker av i dag får servert som eneste definisjon av begrepet synd, (hvis man da bare skulle holde seg Kunnskapsforlaget).

Men definisjonen gir langt fra noen fullverdig forståelse av synd er, i kristen forstand. Det den tilbyr er imidlertid en forståelse av hva synden er som ligner mer på hvordan synder og synden oppfattes i islam. Ved å fremby synden på den måten kunnskapsforlaget gjør, bidrar faktisk dermed forlaget helt uten å være klar over det og helt uten «skumle» hensikter med å legge til rette for en allmenn virkelighetsoppfatning som ligger langt nærmere islam enn kristendommen. Folk fleste vil slik sett på sikt fratas både evnene til å forsvare sin egen kultur, sin egen tro og sine egne tradisjoner og samtidig bli mye mindre motstandsdyktige for muslimsk ekspansjon på alle samfunnsområder.
Forlagets definisjon tar som utgangspunkt et ateistisk livssyn som totalt neglisjerer det kristne innhold i begrepet Synd og synder. Ateismen bidrar derfor selvstendig – agensuelt - og svært aktivt til å utbre det muslimske grunnsynet på mennesket og synden.

For å forsøke å gi et korrektiv til denne utviklingen og få frem kontrastene mellom islam og den kristne tro og selve vår selvforståelse – som fremdeles bygger på den kristne verdensanskuelse, er det at jeg skriver det jeg gjør i det følgende.
Jeg tror at det er på høy tid at noen i dette landet forstår alvoret i situasjonen og at man bør begynne å tenke på litt lengre sikt enn man til nå har gjort, slik vi har sett det i den daglige diskurs i debattene som er blitt ført, både i media og på den verdensvide webbens tumleplass, - men desto mindre i den offentlige storpolitiske debatt, beklagelig nok.

Flere definisjoner:
Dansk etymologisk ordbok:
Oldnorsk, lånt med kristendommen fra oldsaksisk sunnea : hindring, nød, eller syn: en fornektelse.
E. Thestrup Pedersen, Bibelhåndbok : Brudd på fellesskapet mellom to parter som hører sammen.

Wlilliam Barclay: New Testament Words:

Hamartia: Universell synd, ikke som en sykdom noe får og andre unnslipper. En kraft eller makt som har mennesket i sin hånd og som menneske er underlagt og vi blir tilfangetatt av, brukt om krigsfange f eks. Vi er slave under synden. Loven lærer oss hva synd er iflg. Paulus. Loven"skaper"synd. Forbud innbyr til synd. Synden gjør hjertet hardt og vanesynder kan føre til at synderen ikke ser synden. Den resulterer i død både fysisk og åndelig. Synden er en fornæmelse mot Gud: Blasfemia. Den er lureri: Apate, den er Anomia: lovløshet, den er Adikia: Urettferdighet, ondskap, den ånd som fornekter sin plikt overfor Gud og medmennesker, den er Prosopolepsia: "Å respektere personen" mer enn å lyde Gud.
Jesus redder oss fra synden og stryker den ut, vi blir vasket rene fra den, (katharismos).
Gud dekker til øynene sine for den akkurat som nyfalt snø dekker veiene så man ikke kan se dem.
Den er logizesthai: Vår skyld i bokholderiet strykes, uten at vi selv tilbakebetaler gjelden, men likevel blir leutheroun, -frigjort fra synd eller gjeld uten vår egen medvirkning. Jesus Kristus er athetesis, den/det/han som sier opp en kontrakt eller avtale.
Vi blir tilgitt, aphiestahai, av Jesus Kristus, exilet oppheves, tiltalen trekkes tilbake eller henlegges for godt, eller dette at en plikt som vi vil kunne påtvinges med makt, blir opphevet. Gud ser, føler og handler ut fra kjærlighet, ikke som en regnskapsfører i tvangstrøye. En kur og en medisin er funnet! (Kittel: Theological Daictionary of the New Testament og Asbjørn Aarnes: Litterært Leksikon
I GT har begrepet synd ikke først og fremst en religiøs betydning. Begrepene som brukes har sin rot i det verdslige og går på dette å bomme(på), (for-) feile, svikte.
Konnotasjoner mot dette å gjøre opprør mot, -folket versus David f eks.-, og det skrives at "staten" Israel revolterer mot Gud).

Rituelt kan det gå på at man overser en religiøs plikt, gjerne av uvitenhet, altså ikke bevisst overskridelse. Job ser ingen utvei fordi han ikke vet sin arme råd, kan man si. Men synden er religiøst sett fremfor alt urenhet, avviket fra normen. Man er tåpelig når man avviker fra de gudegitte bud.
Man er også bedragersk, ja, voldelig. Å vite at man strider mot Guds bud er identisk med å synde. Synden får et legalistisk preg. Synd og skyld, (gjeld), glir over i hverandre og brukes om hverandre. Å ønske å bli som Gud, kjenne forskjellen mellom godt og ondt, dette ikke forstå at selv den minste advarsel eller (godt mente) trussel fra Gud impliserer at Gud ikke tar tingene på alvor: Hvordan kan en så uskyldig handling som å spise av frukten får så enorme konsekvenser? Man tviler på at Gud arbeider i menneskenes interesse, og det ukontrollerte intellekt lar seg friste av tvil. Motivet for å synde er like mye tilstede som selve livet, som skapning, er det. Vi streber i vårt hovmod etter å bli Gud lik.

Slik kan rikdom også sees på som en synd, akkurat som tåpelighet eller uvitenhet, uforstand.
Enhver overtredelse, (av Guds forordninger), betraktes som synd, og den grøvste, ja, dødelige synden er avgudsdyrking.
Synden er universell, bare den kommende Messias vil være uten synd. Opprinnelig er synden "implantert" av Gud som en ond impuls.
Man spiser av treet, planten, - man blir hva man spiser, med andre ord. Eller hva man forgifter seg med, - opium?

Grekerne på sin side hadde ikke forstillingen om synd som fiendskap mot Gud, bare som en individuell eller kollektiv feil, mangel eller skyld. Man synder når man ikke klarer å gjøre det riktige, når man bommer på målet. Skyld oppstår som følge av individuelle bommerter, men kan også forekomme som sosial urettferdighet.
I den greske tragedie er hamarthia, "synd", en snublesten eller en blindvinkel som bringer helten til fall, i beste fall gjennom en lutring. Helten har en viktig oppgave her i livet, det er mye om å gjøre og mye står på spill for mange. Tragedien er kjent fra 500 f Kr i Hellas. Tragedie betyr egentlig bukkespill eller bukkesang.

Syndene i islam sett i relieff til «tragedien», og kontrastert til fortellingen – eller bedre: Den sanne historien – om Jesus Kristus:

Jeg tar i det følgende med andre ord opp den greske tragedieforståelse i møte med den kristne tro og problemet i denne sammenhengen om hvorvidt profeten Muhammed var – eller kan betraktes som - en tragisk skikkelse eller ikke, og følgelig da om manglende tragedieforståelse og en overordnet manglende forståelse av selve det tragiske i islam – at eksistensen i seg selv faktisk er en eneste stor tragedie, hvis man ikke tar kristentroen med i ligningen - kan forklare islams misére i dag.

I denne sammenheng kan det her være nyttig å repetere en del selvfølgeligheter som flyter av selve det tragiske i livet, sett gjennom Aristoteles øyne og slik tragedien er blitt oppfattet i den kristne kulturkrets:
Det kan synes forferdende på mange – troende eller ikke – at et møte med en klassisk tragedie eller en moderne utgave av den på film og i teater i praksis kan gi tilskueren en viss lystfølelse eller mer-nytelse på et høyere nivå ved å bli revet med inn i de tragiske heltenes lidelse, situasjon og personlighet enn å la seg rive med av en dominerende avmaktsfølelse eller vemmelse over det samme.
Det ligger et paradoks – eller nettopp en tragedie - i dette at man opplever tragedien samtidig som en smerte som en nytelse og den i tillegg betraktes som et nyttig element i ens forsøk på selvforedling på ene siden og som et ønske eller behov for «pedagogisering» av annen, hvem det nå enn måtte være. Forklaringen ble forsøkt gitt av Aristoteles selv ved begrepet katharsis. Her overstyres tragedieforståelsen ved at det legges vekt på at lystfølelsen – i og med at man sitter trygt som betrakter og ser på – bare er en integrert del i en større kompleks sammenheng og da en del som renser en for ubehaget i møtet med lidelsen og da i en setting som hvor tilskueren klarer å sublimere hele tragedien ut i en større erkjennelse og et mer nyansert forhold til virkeligheten som den er, nemlig tragisk i sin grunnvoll.

Filosofen D. Hume mente at tragedien ble nydt nettopp fordi lystmomentet dominerte og det hevdes ofte at det er selve den medlidelse i tragedieheltens lidelse som gir lystfølelse. Andre mener at tragedien gir lystfølelse fordi helten får en rettferdig straff for sin skyld i tragedien, en teori som motbeviser seg selv i Ødipus-tragedien hvor helten faktisk ikke vet noe om de parametre som fører ham til undergang og som derfor ikke kan lastes som om han befant seg i en rettssal – eller folkedomstol - beskyldt for brudd på straffeloven.

I seg selv er tragedien både som rent konsept og som et tilbud til det gjengse publikum en dimensjon den islamske kultur er blitt «spart» for siden islams begynnelse. Skjønt «spart for» er en eulogisme. Man kan like gjerne si at islam hadde vært bedre ute i dag hvis araberne hadde latt den greske tragedie få slå rot blant sine og hvor den hadde kunnet ha utvikle seg eller forandre og supplere seg slik vi har sett den har gjort det i Vesten.

Ved at muslimene kun fikk Koranen, hadith og sunna å forholde seg til i møtet med virkelighetens omskiftninger og naturens egne fastlagt lover og dens sekundære årsaker, gikk de glipp av å måtte stille tilværelsen selv opp som en nødvendig komplementær dimensjon i det daglige og dermed også glipp av den pedagogiske fordel tragedien bærer i seg som et middel for å kunne forbedre sin private evne til innlevelse og medfølelse for dagliglivets tragiske helter, helgener så vel som skurker. For mitt eget vedkommende vil jeg si det så sterkt: Hvis islam hadde åpne for tragedien, vill muslimene i dag også hatt sin egen Shakespear, sin egen Ibsen, sin egen Goethe å skilte med. De ville også ha fått sin Newton eller Einstein. Jeg mener det kan sies så direkte: Uten tragedie og tragedieforståelse og forståelse for det tragiske ville det ha vært umulig å utvikle vitenskap i Vesten og uten vitenskap, ville Vesten forlengs ha sunket ned på et nivå folk i dag vanskelig vil kunne forestille seg. Vi ville kanskje til og med ligget under den islamske verdens nivå, både materielt og hva angår verdisynet og virkelighetsoppfattelsen, dvs menneskesynet, som vi riktig nok ikke fikk fra grekerne, men fra Kristus, jødedommen og kristendommen, den judeokristne tro.

Tragediens popularitet bygger på at publikum kjenner seg igjen i de allmenne dilemmaene som utspiller seg i rekke og på rad med stadig stigende intensitet og betydning for selve utfallet eller konklusjonen. Helten er gjerne en i utgangspunktet edel eller moralsk høybåren person med alle dyder og dybder i behold, men i full "utvikling" fra starten av, - han bærer imidlertid på en svikt, et uforskyldt lyte eller en brist som enten er "medfødt" eller påført utenfra. Bristen er integrert i plottet som et nødvendig aspekt.

Aristoteles mener at tragedien skulle gi publikum en katharsis, et kikk, kanskje, ment for å utvide horisonten, og/eller begrense skjebnens iboende faenskap. Frykt og medlidenhet renser nemlig publikum for noe, kanskje humor, ved at det skjer en avbalansering av væskene og våtheten i kroppen. Eller var målet å gi tilskuerne tilfredsstillelsen av å se at krenkelser og overskridelser av gjeldende normer og regler bli utlignet? Man vil skremmes og man vil straffe. For en «frelse»!
Vi lever fortsatt under dette skjemaet og lar oss kontinuerlig og i stadig stigende grad fange inn i tragediens mønster. Eller var kanskje tragediens edleste og finale årsak at den skulle hjelpe folk med å få styr på sine lidenskaper? Gjennom en dialektisk transcendering av klasjet mellom frykten, som er frastøtende, og medlidenheten? Eller empatien som er et must og som man oppfordres til å lære seg i dag, som i går, hvis den ikke faller naturlig?

Noen søker - aktivt - frykt, andre frastøtes av empatien og medlidenheten. Grekerne var antakelig mer opptatt av full livsutfoldelse enn å holde kontroll på behovene og styre nykkene, tilbøyelighetene og legningene. Man søker og får consensus, bekreftelse, på sin egen fortreffelighet og sin opphøyde moral. Eller man mesker seg i den ubønnhørlige ulykke som rammer de andre.
De som godter seg, i skjul, får også bekreftelse: Man sier det ikke, innrømmer det kanskje heller ikke for seg selv, men man vet hva de andre egenlig tenker og projiserer sine skitne følelser, ubevisste behov over på de andre. Kanskje det er dette som er Katharsis: Jeg har sluppet fra det så langt, skjebnen smiler til MEG og kanskje: Mine og våre.

Tanken burde kanskje motivere til større aktivitet for å sikre seg og sine. Den gir et kikk: Naturen har utvalgt meg! Skjebnen smiler til nettopp meg! Det er sånne tanker som får fart på motoren, man bør strutte av optimisme, pågangsvilje og karre mest mulig nytelse til seg så lenge man kan. Alle er jo klar over at alderen tar sitt toll, at døden og dermed slutten står for døren. La oss kaste oss inn i det og bruke albuene. La oss iallfall få noe ut av iskalde og kyniske relasjoner. La enhver feie for egen dør.
Noe forsoningsskapende med dette? Ja, selvfølgelig. Det er bare å meske seg i moderne psykologi eller iallfall populærpsykologi, eller New Age eller fanden vet hva, så får man en følelse av, en bekreftelse på og en innsikt i hva dette dreier seg om.

Eller: Det er bare å innta de politisk korrekte standpunktene og holde seg på riktig side, så skremmer man da ikke barna! Man gir til den moderne tigger utenfor Coop Mega! Biafra! Man får fremdeles i våre dager sin del av katharsis, men i dag via kjendismediaene, såpeoperaene, Big Brother osv. først og fremst, -verken fra de greske tragediene eller fra Bibelen. Man gir en slant til tiggerne for å kjøpe seg fri fra sine angstfornemmelser og diffuse tanker. Synd er et fremmedord druknet i likegyldighet. Man lar fornuften fare og ser med et smil på at tiggerne går på sosialkontoret og får tildelt månedlige bidrag, leilighet med alt tilbehør samtidig som man nekter å la seg uroe av at de samme tiggerne sender hele sosialhjelpen sin til narkobaroner i eksotiske, men fattige land hvor man gjerne sender store offentlige summer betalt av skattebetalerne for at lederne i disse landene skal få noe å fordele blant sine slektninger eller sin egen stamme på bekostning av alle andre.   

Aristoteles undervurderte kanskje sitt publikum. Hvilke aristokrater var det han trodde han hadde å gjøre med, med sine definisjoner? Nei, Aristoteles ville nok ikke ha nedlatt seg til å tenke slike tanker jeg gjør her. Tragedien ble regnet som det ypperste uttrykk for menneskets stilling her i verden, kunstverk som ikke bare ga glede og sorg, mareritt og dagdrømmer, heslighet og skjønnhet, spenning og livsmot og en kaosfølelse som går over i ordensfølelse, men som også var til nytte, -ved å gi eksistensiell innsikt i dette å vite hva det er å være menneske: «Menneske, kjenn deg selv!». Sa de gamle grekere.
Tragedien ga en slags gnosis, den kunnskap man kan vinne av og om seg selv i møte med det som måtte ligge bak det sløret som vårt sinn så å si er født med, innover mot det guddommelige. Dette er mystikernes vei, en vei som ikke er ukjent i Islam og da i en form jeg må komme tilbake til i min behandling av Allah's navn eller attributter, -egenskaper som bl a de muslimske sufiene forsøker å tilegne seg eller drukne seg selv i, for da , etter mye pes og alvor, endelig i ekstasen å få oppleve sin stilling overfor Allah. 
Men frelse?

Inn på amfiet kommer Jesus fra Nazaret, et par timers flytur fra Athen. Han er en skikkelse som ikke har forfattet noe drama. (Han skrev i sand). Han har ingen dogmer, han er ingen filosof eller vitenskapsmann, ingen skuespiller og han har selvfølgelig aldri deltatt i bukkesang-festlighetene. Han er, -ifølge tragediens iboende vesen selv-, en antihelt, en antihelt som det til og med er skrevet om i gamle skrifter, hvor han forventes å lide som en tjener, ikke bare for folk flest, men for hele menneskeheten som sådan.
"Stykket" for Ham er med andre ord ikke noe påfunn, det er allerede skrevet! En forferdelig lidelseshistorie, er det, med helten som en kar man skygger unna, en "slave" man helst ikke bør omgås og som man for guds skyld ikke må nevne med navns nevning i gode kretsers lystelige lag.
Hvem makter å ta på seg en frelseshistorie, ja, selve Frelseshistorien? Hvem ønsker å lide og ta på seg skylden for oss alle? Hvem har autoritet til å erlegge Det ene offer en gang for alle? Hvem vil se et virkelig mord utført der og da, på amfiet? Hvem tør slippe barna til som tilskuere?
Antihelten skal dø, men han er uskyldig og uten synd, og dessuten fri for lidenskaper i negativ mening, disse er for hans drama knekkende likegyldige! Hvem tør stille opp? Han er ikke ute etter å gi publikum et kick, en lutring eller en renselse. Han er ikke ute for å bygge opp stemningen eller forsyne sitt publikum med en nydelig opplevelse, som man kan kroe seg av og godte seg i og med.  Tvert imot: Han river slik forventninger i filler, degraderer dem, gjør dem irrelevant og kjedelig allerede i utgangspunktet. Det er nemlig ikke stemningen, opplevelsen og hvordan den virker og den estetiske bedømmelsen av stykkets opplevelses-potensiale som er viktig; poenget ligger på et helt annet sted, på et helt annet nivå.

Ta f eks «sensasjon-søkeren» apostelen Peter, f eks, - han får store problemer med å følge sin helt og sin herre stykket igjennom, han svikter til og med når det gjelder, han tør ikke være med på dramaet til enden, for å si det sånn. Han hopper av som en skremt hare og overlater sin mester til seg selv, akkurat slik de gamle skriftene forutsa!

Peter tror i utgangpunktet akkurat som grekerne, at helten overlates til sin skjebne, at til og med Jesus, som menneske, er avhengig av skjebnen og det tragiske, - men den gang ei. Jesus Kristus velger selv lidelsen helt villet og bevisst. Han er jo Herre over skjebnen! Han er ikke underlagt den. Og dessuten, - og dette er det punkt som gjør kristendommen til forskjellig fra all annen religion: Mennesket er allerede kjent! Det er utforsket inn til sine dybder av Gud! Det er allerede avslørt før det avslører seg selv, (og en slik menneskelig selvavsløring må alltid bare være partiell)!
Her hjelper ingen gnosis, for mennesket kan ikke frelse seg selv og, ja, dette må sies: Det er jo ikke engang "avhengig" av å søke innover i seg selv, hvorfor skulle man nå det når man godt kan klare seg uten?

For en kristen vil mennesket i sitt indre eller i sin søken etter gnosis, ikke finne noe annet enn synden og dens ledsagende gru og evige ensomhet. Bare i beste fall og ytterst sjelden vil et naturlig menneske se på seg selv som syndig. Det er fanget i sine illusjoner og sin selvfortreffelighet. Ekstasen hjelper ikke. Innsikten må hentes inn utenfra det selv, ifølge troen.
Det må en frelser til for å fri mennesket fra synden, som ikke er noe annet enn mennesket grunnproblem i forhold til Gud.  Den kristne har en gud som kjenner mennesket, han er ikke et menneske som i utgangspunktet og av seg selv kjenner Gud eller som av seg selv med hjelp av støtte og visse teknikker kan bli kjent med Gud, iallfall ikke Jesus Kristus Gud, Menneskesønnen, Messias, Mennesket, Ordet, Den hellige Ånd.

Bare Gud selv kan åpenbare seg for mennesket. Mennesket kan ikke åpenbare Gud.  
Jesus opererer ikke som en vanlig helt i en gresk tragedie; han setter sitt publikum på en realistisk, konkret, ja, kjødelig prøve; det gjelder ikke bare den enkelte publikums hjerte, men hele mennesket på både sjel og kropp, selve dets eksistens og dets endemål. Han setter dem på prøve i levende livet der og da, for Han er selv den levende, gudemennesket eller menneskeguden som hever seg over tragedien og legger transcendensen åpen, som et tilbud, som sannheten og veien selv og personlig slik han kommer i menneskets kjød. Her står vi alle for fall, ja, publikum er allerede falt, før teppet går opp, og allerede før det begynner å flimre på lerretet, så å si. Her finnes ikke et fnugg av oppfordring til å søke gnosis; Kristus Er gnosis.

Det dreier seg om menneskets stilling overfor Gud, ikke mennesket stilling overfor kreftene eller skjebnen. I sentrum står her Menneskesønnen, en skikkelse uten blindvinkler, uten hamartia. Det dreier seg om frelse, ikke om katharsis. Det dreier seg verken om estetikk, drama, myte eller tragedie. Det dreier seg om virkelighet, menneskets totalsituasjon, ikke menneskets skuespilleri og "medikerende" medfølelse for skjebner som allerede er fanget i skjebnen uten mulighet for løslatelse, forløsning og forsoning.

Det dreier seg videre om apokalyptein, undervisning om hva som skjer "bak" teppet, om virkeligheten bakom det sette, bakom, før og etter begivenhetene her og nå. Det handler om som menneske å bli godtatt, - ikke til tross for, men på tross av, ja, hva da? Jo, på tross av at den enkelte ikke kan frelse seg selv fra noe så trivielt, noe så hverdagslig lite å være opptatt av og likevel då dramatisk som dette: At mennesket ikke kan frelse seg selv.

Ingen gnosis kan frelse mennesket, slik en kristen vil se det. Bare kunnskapen om Kristus er det som "skal til", slik den serveres i Bibelen, og i tillegg selvfølgelig: Tro, håp og kjærlighet.

Hva er tro? En antydning finner vi i Hebreerbrevet 11,1:

… tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees. 2For på grunn av den fikk de gamle godt vidnesbyrd. 3Ved tro skjønner vi at verden er kommet i stand ved Guds ord, så det som sees, ikke blev til av det synlige. 4Ved tro bar Abel frem for Gud et bedre offer enn Kain; ved den fikk han det vidnesbyrd at han var rettferdig, idet Gud vidnet om hans gaver, og ved den taler han ennu efter sin død. 5Ved tro blev Enok bortrykket, så han ikke skulde se døden, og han blev ikke funnet, fordi Gud hadde bortrykket ham. For før han blev bortrykket, fikk han det vidnesbyrd at han tektes Gud; 6men uten tro er det umulig å tekkes Gud; for den som treder frem for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham. 7Ved tro bygget Noah, varslet av Gud om det som ennu ikke var sett, i hellig frykt en ark til frelse for sitt hus; ved den fordømte han verden og blev arving til rettferdigheten av tro. 8Ved tro var Abraham lydig da han blev kalt, så han drog ut til det sted han skulde få til arv, og han drog ut uten å vite hvorhen han skulde komme; 9ved tro opholdt han sig som utlending i det lovede land som i et fremmed land, idet han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, medarvingene til det samme løfte; 10for han ventet på den stad som har de faste grunnvoller, og som Gud er byggmester og skaper til. 11Ved tro fikk også Sara kraft til å grunnlegge en ætt, og det til tross for sin alder, da hun aktet ham trofast som gav løftet;

Mennesket kan ikke frelse seg fra sin grunnsynd eller arvesynd. Mennesket er fanget uten frelsen, det står på garn. Og det var dette tragedieforfatterne og deres publikum skjønte, det var denne horisonten de arbeidet ut fra: Alle er underlagt skjebnen. Gi oss derfor trøst? La oss slippe for en stakket stund! Vis at noen kan være heldigere enn andre. Gi oss iallfall midlertidig en slags fornøyelse, så vi kan glemme oss selv, iallfall for øyeblikket, i morgen kommer jo en ny dag med all den gru den kan bringe … la oss få vår tilmålte katharsis her og nå og la oss glemme det som kommer!! La oss trøste oss med at til og med de beste av oss faller, som offer for skjebnen og dens luner. Det var jo en herlig og nesten demokratisk tanke: At også de rike og evnerike var bundet til fortapelsen. Til den tapte ære! Til et liv i mislykketheten! Til skammen og lidelsen!


Det var dette grekerne sto igjen med etter gjennom en årrekke fra fødsel til død, nær sagt, å ha overvært tragedie på tragedie der i sine imponerende amfier.
For Kristus dreier det seg om forløsning og forsoning i dypere forstand. Det dreier seg om forløsning fra makter og myndigheter, og forsoning i et Jeg-Du forhold, overfor en personlig Gud, (Buber); det dreier seg om forhold til personer, ja, det dreier seg om essensen i dette å måtte være en maske, en personae, et filter hvilket det strømmer lyd gjennom, (din stemme, din angst, din sentimentalitet, din servilitet, din løgn, ditt skuespilleri osv. osv.). – det være seg meningsfylt, forstilt og forstillende, forestilt eller forestillende.
Det dreier som å bli person og individ og dette samtidig å legge av seg noe, en byrde, en frykt, eller bli fratatt disse tingene. Det dreier seg om dette å være meg som person og menneske bak masken, idet man kommer frem med alt man har, nemlig ingenting, egentlig (Forkynneren, Nietzsche m fl.), -eller mye, alt etter som. Det dreier seg om å forholde seg til et forhold som forholder seg til seg selv som forholdet forholder seg til seg selv, (Kirkegaard).

Det dreier seg om å se at mennesket i bunn og grunn er en maske, at mennesket bare kan skimte hvordan det er å være meske og seg Selv på en og samme gang. Er mennesket masken eller er masken mennesket. Det er spørsmålet. Svaret ligger i at mennesket må frelses. Det må finne eller bli funnet tilbake til sin originalitet, sin autentiske uskyldstilstand. Synden er mennesket bevissthet om sin maske, kall det gjerne sin trangsnevrotisk nødvendige og samtidig dialektisk-analytiske nødvendige bevissthet om og for seg selv.

Apokalyptein retter seg mot vår maske, som den vil kle av oss, et forhold vi både som skuespiller, forfatter, deltaker og tilskuer har, (Skjervheim), et forhold vi beskytter oss bak og samtidig stiller oss til skue gjennom. Hvem er vi egentlig? Helt klart ikke innfanget i tragediene, ikke sant? De kan jo ikke skje oss. Mennesket er helt utlevert til sin maske. Jeg selv er et bevis på dette, her og nå i denne prosessen mens jeg skriver. Jeg henfaller til refleksjoner ikke bare omkring min maske, men refleksjoner om dette å være en maske og nødvendigvis måtte være det. Jeg er henfallen til meg selv, til selve grunnsynden, dette å være innkrøkt i seg selv. Dette ikke fullt ut å gi meg hen til Frelseren. Dette å vite at man ikke malter det, at jeg er ikke i stand til det. Jeg er til og med helt avhengig av Guds maske. Gud er en personae, en maske som det strømmer lyd eller pust eller ånd gjennom. En maske som tilbyr frelse ved at Han åpenbarer seg, ved at Han viser til noe utenfor oss selv som vilkåret for frels, ved at Han betaler prisen eller syndeskylden. (Det snakkes legitimt om «Den skjulte Gud»).

Så er da frelse at vi via Jesu død på korset og gjennom dåpen og ved Den hellige ånds virke og veiledning kan pukke på at vi er innsatt i et riktig forhold til Faderen som ikke tåler synd.  
-Det hjelper ikke å stå eller sitte her og sutre eller forsøke å lutre seg og bli lutret, sier Jesus, Menneskesønnen. – Kom følg meg,- til syndenes forlatelse! For jeg er veien, sannheten og livet! Jeg er både Frelsen og Frelseren. Tro på meg og dere skal bli frelst.
For et annerledes budskap. For et godt budskap, for et evangelium.
Hva betyr dette? Jo, at vi alle stilles vi til ansvar overfor En, ikke bare enkeltvis, men kollektivt.

For mens tragedien fortrinnsvis retter seg mot den enkeltes forhold til skjebnen og sine egne muligheter, begrensninger og tilbøyeligheter, og/ eller i samspill med de underliggende krefter og mønstre i livet, så sier Jesus at Han angår alle, både enkeltvis og kollektivt, som menneskehet. Det dreier seg om menneskehetens frelse. Ikke om den enkeltes begredelighet, den enkeltes småsynder, den individuelle angst. Nei, her alle er i samme båt, i samme posisjon overfor Gud, Faderen, og Den hellig Ånd, ja, Jesus Kristus selv.

Ikke den enkeltes enkeltsynd er avgjørende, ikke den enkeltes svakheter, ikke graden av den enkeltes "naturlige"  nærhet til eller følelse av forrang overfor Gud.    
Den enkeltes synderegister og vedkommendes følelse av tilkortkommethet, blir i dette perspektivet selvfølgelig ikke glemt eller nedprioritert eller oversett. Nei, den enkelte settes i et direkte forhold til Gud, en levende Gud, en hørende og seende Gud, en personae som trer frem fra bak masken og som manifisterer seg som Sannheten, Veien og Livet. Det er Kristus, Han som tilgir en ærlig og angrende synder.

Hvem er Han? Livets vann? Ja, Han er sannheten som er den sette sannhet vi kan tre frem for, med vårt sinn, med vårt hjerte, med vårt hode og alt vi er av personlighet med håp, tro og kjærlighet, eller mangel på alt dette.
Jesus er «trygg kreativitet». Han er den veien som aldri kan dø, men som lever et liv i sann tjeneste til Skaperen selv, en Skaper som er uten forbehold, en Skaper som elsker sin skapning og som vil ha hele skaperverket hjem til seg i forløsning, forsoning og forlatelse.
Det er noe annet enn en gresk tragedie. Her dreier det seg om et direkte tilbud til menneske. Et personlig forhold, ikke til skjebnen, men Gud kommet til verden i og til kjød og blod.
Men dette var en umulighet å tro for tragedieelskerne og uoverkommelig vanskelig for de skjebnetro gamle grekere å forholde seg til før Kristus kom inn på scenen. Kristentroen kom som noe totalt og forfriskende nytt, en mulighet for bl a å unnslippe eller bli frelst fra den evig tilbakekommende tid, den sirkulære tid som skovler seg gjennom aeonene

Med kristentroen kom troen på en tidslinje som beveger seg mot et endelig mål i evigheten. Gud har en frelsesplan med menneskene. Han vil frelse mennesket en gang for alle ved å la seg selv ofre med ett eneste stedfortredende og nødvendig offer.

Med dette flyttes mennesket som person og individ over fra en skjematisk tidsforståelse til en annen. Det første skjemaet går i sirkler der verden evig oppstår og forgår og hvor detaljene før eller senere evindelig må gjenta seg selv, (hvis vi ser bort fra karma). I kristentroen er det bare ett liv, med to utganger, det er en logisk konsekvens av kristentroen. For å komme ut av den sirkulære tidsforståelse må mennesket stilles overfor et valg: Enten å godta det gode eller glade budskapet om oppstandelsen og det evige liv, evangeliet, eller å gå fortapt for den horisont, og da uten mulighet for å oppnå et personlig forhold til den Gud det er som selv forkynner dette evangeliet, dette glade og gode budskap.

Kristendommen åpner for det bestandige eller evige i mennesket, den bygger på et personlig Jeg-Du forhold og er en frelseshistorie forfattet av Gud selv og i hans favn. Den viser vei fremover ut av en kollektiv og den servile skjebnetro til individet, personen eller personens original, - hvor den enkelte og hans frihet gis et liv under kjærligheten gjennom det ene offer en gang for alle, Kristus, - kall dette gjerne det sant humane, idet kristentroen da ses som den egentlig humanisme, mennesket i seier overfor naturkrefter og blindhet, dvs det upersonlige.

Både humanismen og sekulariseringen bygger dermed på kristentroen, ja, de er dens beregnede, nødvendig eller villed konsekvens, kan man vel si. Det er typisk menneskelig å være fri, å kunne ta og bli stilt overfor valg, dette å forvalte sine egne, individuelle verdier. Dette er kristendom, det motsatte av natur- og skjebnereligion. Humanismen og sekulariseringen er kristendommens oaser, en oase som forhåpentlig aldri går tørr og som vil stå der eviggrønn og frodig. Det er en oase med tilbud om visshet både på aktuell og kommende redning, et fristed uten slaver og slaveri, både materielt sett og i metafysisk/ sosiologisk/psykologisk/religiøs forstand. Bare der hvor det ikke er tro, kan tro oppstå.  Ateismen og humanismen er slik sett selve forutsetningen for den kristne tro.

Denne tro er selve fristedet for tilværelsesalvor, nytelse og glede, et sted bedekket med åpninger for å finne og være seg selv uten skjul til storsamfunn og presteskap. For i kristentroen er alle prester fremfor Gud, idet Kristus gjør seg metaforisk til synd for oss, (Luther). Han flytter med andre ord synden fra oss selv til seg selv, via ett eneste offer, slik at vi nå nettopp skal slutte med å ofre. Det fins bare ett offer i kristentroen, nemlig Jesu ene og evige offer.  Det gladeste budskap, ja?
Og slik ble da Human Etisk Forbud skapt! Et forbund som tror det har skapt seg selv, en gedigen misforståelse, selvfølgelig. En virkelighet som er totalt avhengig av Kristi gjerning og Kristi kors, uten at medlemmene vil vite av det eller tør se det. Her er det tro, du store min! Massevis av den. Men man vil ikke tro det!

I kristentroen er troen en kontrakt mellom to parter hvorav den ene er helt bevisst på at han ikke kan levere, samtidig som han har full visshet om at frelsen, allerede her og nå, allerede er levert. En kontrakt eller pakt av helt unik og opphøyet karakter, et forhold som river en ut av dagliglivets prutning og forstillelse. Dette forutsetter igjen, - og det står så herlig og lyst levende -, at menneskets synd i virkeligheten er en tilværelsessynd, en synd vi har med oss som arvet og som vi ikke kan riste av oss selv, om vil skulle prøve aldri så mye, det ville være som et forsøke å løfte oss etter håret.
Synden hefter eksistensielt ved oss, og så alvorlig tar Gud synden, at ingenting av oss slipper unna, ja, heller ikke genene våre, til og med, - for alt vi er, er befengt med synd-, om vi nå enn ser aldri så rene ut under mikroskopene i laboratoriene og om vi nå engang fremtrer som aldri så medfølende og samfunnsbyggende ellers i vårt dagligliv.

Vi lever på illusjoner og hovmod, det er selve tilværelsessynden og, - tilværelsesalvoret, formulert i moderne språkdrakt. Vi har dømt oss selv til det. Vi slipper ikke unna. Med mindre Guds kjærlighet viser seg for oss, idet vi gjøres ansvarlige overfor Ham alene. Ansvarlige ut fra synder? Ut fra Synden. Ja, nettopp.

Dette er vår tilværelse: Samtidig synder og frelst, i Jesus Kristus, Menneske-Sønnen og i  Guds Faderens navn, (Luther). Troen er dermed en eksistensiell innsikt som blir gitt oss og som uforbeholdent bygger på vårt behov, nemlig for frelse i kjærlighet ut fra guddommelig løfte, viten og medlidenhet. Ikke ut fra oss selv.

Kristentroen blir derfor det rom hvor det er umulig å hykle. Det er et rom hvor man kan bli sin egen autoritet, ikke underlagt skjebne og livshjul og autoriteter kun med et menneskelig fundament osv., idet det under Kristus er tillatt å hylle mennesket og menneskeheten med et stort Ja, dvs. i Amen, dvs i Kristus, Kristus som selv er Amen. 
Kristus kjenner oss, for Han er kommet i kjødet. Han ser og lider med oss, (Job). Hans ønske er å tilgi oss og rykke oss opp til Seg så alt og alle kan være sammen med Ham og for at alt og alle skal bli ett i Gud. 

Samtidig gir vi keiseren hva keiseres er. Synden sett ut fra den enkelte fritar for enhver plikt til farlig døsig å underlegge oss både det politiske og det/de religiøse, som begge forutsetter at mennesket kan frelse seg selv og samfunnet, fra denne verden, som ennå ligger i det onde.
Bønnen i seg selv er ikke frelsesbringende i kristentroen, men det er den i Islam. Rituelle bønner som fremsies under fredagsbønnen og i det kollektive rom i Moskeen er mange ganger mer verdt overfor Allah enn bønner som fremsies av den enkelte utenfor dette kollektive.

Bønnen kan nok i Islam stimulere til større kameratskap og fungere som mer identitets - og lojalitetsskapende enn i kristendommen, men samtidig åpner appellen til det kollektive aspekt for at den enkelte i større grad enn i kristentroen kan la seg utslukke av eller dras inn under forsamlingens forventninger, eller at man lar seg sluke opp gjennom suggesjon og subtile påtrykk fra fraksjoner innen forsamlingen. Man dras mot dette å bli et massemenneske i Islam. I kristen troen forventes det at man blir et individ eller en person. 

Den troende muslim som ikke våger å uttrykke sin distanse til dette fellesskapet, kan lett la seg friste til å hykle fromhet for å få fred og slippe å bli avslørt som en annerledestenkende. Det kollektive aspekt ved en muslims bønneliv kan derfor oppfordre til det som i Koranen betraktes som en "synd", nemlig dette å hykle, noe en muslim må unngå for enhver pris, ellers venter Helvete. For et dilemma!
Islam selv ser ikke paradokset: Jo mer den enkelte har behov for å underkaste seg kollektivets bønn, jo mer risikerer han å måtte hykle. Og jo mer man hykler, desto tryggere kan man føle seg; man slipper å frykte sanksjoner fra fraksjoner som kan tenkes å ville motarbeide en utenfor moskeene. 

Dette fenomenet kan igjen gi støtet til den rasjonalisering at man trøster seg med at dette å vise seg strømlinjeformet med kollektivet tross alt hjelper kollektivet som man føler seg helt avhengig av. Det er bedre at kollektivet holdes sammen enn at det splittes. Man ofrer seg derfor selv til beste for trosfellene, selv om dette skulle innebære at man hykler, dvs. at man ikke er sannferdig i sin religionsutøvelse. Man tror egentlig ikke på verken umma eller Allah, men man søker likevel til kollektivet fordi man vil unngå "bråk" og bli sett på som utbryter, avviker eller vantro. Man velger å bli i kollektivet. Man velger å vise seg frem som en lojal og trofast tjener. Det fungerer!

Muslimen baserer dermed sitt liv på frykt og skjult forakt for de andre troende. Man kan også skjule seg bak det faktum at bønnen i moskeen er mer verdt; man har foretatt en objektivt sett verdifull handling ikke bare for en selv, men også for fellesskapet/forsamlingen.
Som lønn for dette skuespillet oppnår man respekt fra forsamlingen. Man blir betraktet som from, en som fortjener respekt, et alvorsmenneske. Man baserer sitt verd på øyentjeneri og forstillelse og blir bare mer og mer avhengig av dette med tiden. Man slipper lett unna de andres kritiske blikk, og frykten for hva andre måtte tenke om en i sitt stille sinn trylles bort av seg selv. Man vender derfor stadig tilbake til kollektivet som nå blir et yndet sted for den som lever godt og selvtilfreds med å hykle for andre. Hyklingen blir en nødvendig livsbetingelse, noe som føles naturlig og nærmest gudevillet.

Etter hvert oppdager man kanskje at alle andre tenker og gjør det samme ut fra samme motivasjon. Men sikker på dette kan man jo aldri bli. Man må da fortsette sitt fjolleri, nok en gang av frykt for å bli avslørt.

Tanken om og påbudet om å be i moskeen, kan betraktes som et svært vellykket utpønsket virkemiddel for å holde de troende under Islam og i sjakk der, dvs. holde dem fast i kollektivet og tradisjonen. Påbudet er like utspekulert som det er funksjonelt, og det funker.
Den kollektive bønnen blir et politisk uttrykk, et instrument for opphavsmannen bak det hele: Den for lengst avdøde synderen, -etter eget utsagn-, profeten Muhammed.
Bønnen blir et felles multiplum som oppfattes å tilføye den enkelte troende en større individuell fortjeneste hos den allmektige Allah selv, samtidig som den gir kollektivet større tydelighet, kontinuitet og slagkraft.

Systemet konstituerer seg nær sagt automatisk som en slagmark eller et marked hvor bare de mest hensynsløse og maktstreberske kan vente seg et minimum av frihet til å tenke og handle på et selvstendig grunnlag. Den som kontrollerer umma eller kollektivet sitter på en nærmest uovervinnelig styrke: Den som har underkastet seg må ofre både liv og eiendom for Allah's sak. Dette er i tillegg en uforanderlig, guddommelig og absolutt forordning, en forordning av største betydning for de innenfor kollektivet som har størst interesse av å holde "flokken" samlet som et verktøy for sine egne agendaer.
Har man ikke guddommelige virkemidler til å holde kollektivet samlet, kan man ikke alltid si at samling gir styrke. En islamist kan derfor føle seg tryggere på seier i konfliktsituasjoner med andre religioner fordi han vet at han har fått de virkemidler som skal til for å holde de troende sammen i underkastelse. Å underlegge seg denne trostradisjon oppfattes som frelsesbringende i seg selv nærmest automatisk. Dette åpner selvfølgelig for at små fraksjoner med psykopatiske ledere kan bruke tradisjonen like instrumentelt som kynisk for å oppnå mål som vil ligge fjernt fra et fredelig menneskes tankehorisont. Koranenes budskap er som skapt til å bli brukt av psykopater. Koranen er psykopatens mest velegnede virkemiddel. Han vet at de aller fleste muslimer vil la seg lede av ham så sant han peker på formuleringer i Koranen.

Koranen er som skapt for å holde det store flertallet i umma i sjakk og få dem til å adlyde, samtidig som den gir de mest skruppeløse og egentlig ateistiske personligheter fritt frem.
Koranen er en oppskrift på hvordan man skal få folk til å underkaste seg ved å bruke skremsler om et liv i Helvete for dem som ikke adlyder og et liv i Paradis for dem som ofrer alt.
Hvordan kan et lite menneske sette seg opp mot det Allah har sagt? Psykopaten toer sine hender og kroer seg. Han tenker: Se hvor lett det er å få mennesker til å krype. Han kan sin Muhammed, har lært seg "kunsten" å få andre til å danse og løpe for seg. Han har virkemidlene: Amputasjon, pisking, stening og døden. Han tenker: Ingen kan mistenke meg for hovmod. Jeg sier bare: Allah hu achbar, Allah hu achbar, Allah er større enn …, Allah er større enn … For et virkningfullt slagord! Hvem kan står seg mot eller verge seg mot Allah som er større enn …. Ved å utsi dette mantra, denne trylleformular, kan muslimen suggerere seg selv inn nettopp hovmod uten at det bekymrer ham det ringeste. Jo mer han ber i Moskeene og jo mer han suggerer seg selv og jo mer han underkaster seg forsamlingen og ummas herredømme, desto sterkere og mer uovervinnelig vil han føle seg. For et selvbedrag!

En konsekvens av synet på at rituelle handlinger eller at overholdelsen av påbud gitt av Allah er frelsesbringende i seg selv i Islam, er paradoksalt nok at det ikke kreves noen egentlig gudstro i Islam. Profeten oppfordrer sin underkastede og tenke og handle "som om" de ser Allah, for Allah har et ansikt i Islam.  Men i og med at Allah fører vill den Han fører vill og i og med at Allah er en fjern gud og i og med Hans budskap i Koranen må mottas uten å "spørre hvorfor", slik islamske jurister har sagt, så gjelder det jo desto mer å holde seg til umma, fellesskapet. Fellesskapet betraktes da som den enkeltes forlengede arm til hjelp inn i interessekonflikter og kampsituasjoner. Umma bli muslimens frelsende instans på denne jord. Samhold gjør, som vi vet, sterk.

Muslimen kan tilhøre umma uten å tro på noen gud; det holder at umma hjelper en; det gjelder å se at støtte fra og delaktighet i kollektivet har større betydning enn den enkeltes personlige eller private gudsforhold. Om man ikke tror på en allmektig gud, så kan man iallfall late som om man gjør det i trygg forvissning om at kollektivet hjelper en. Ordet gud reduseres da til å være et virkemiddel til å oppnå nokså verdslige fordeler; man ser at selve bruken av ordet Allah fungerer. Bruken av ordet Allah åpner dører, så å si. Men ordet Allah kan da selvfølgelig også brukes til å suggerere seg selv inn i illusjoner om egen prektighet og betydning og brukes til så vel å skremme som å blidgjøre.
Det er typisk at Islam mangler det første bud: Du skal ikke misbruke Guds navn. Det er også typisk at det bare er i Islam at man kan bruke Alla hu achbar, Allah er større enn, som en slags trylleformular som gir syndsforlatelse bare i kraft at man uttaler ordene. Man kan da tillate seg en hvilken som helst forbrytelse med å si at uttalelsen er en del av den muslimske misjonsbefalingen om å bringe jordens folk under Islam, dvs. under den religion som sier om seg selv at alle andre trossamfunn går på den gale veien og at alle andre tar feil, slik det heter i den muslimske trosbekjennelsen.

I kristendommen finnes ikke forestillingen om bønner som i seg selv skulle være fortjenestefulle hos Gud. Man kan derfor i prinsippet ikke hykle overfor Gud som kristen. Man kan ikke forstille seg overfor Gud. Han gjennomskuer jo alt og kjenner både våre oppriktige og ikke oppriktige tanker. En bønn for en kristen er en individbasert samtale mellom to parter hvorav den ene parten er Sannheten og kjærligheten selv og den andre parten, nemlig mennesket, er en synder som er gitt den gaven av Gud at Gud betrakter ham samtidig som synder og frelst, dvs. villet og elsket av Gud.
Dette er en umulig tanke i Islam hvor den troendes personlige tanker og motiver og manglende gudslengsel ikke har noen betydning så lenge disse ikke manifisterer seg som ytre protester eller avvik fra de rituelle forpliktelser som er pålagt dem av Allah. Umma gransker ikke hjerter og nyrer.
For en kristen er det først og fremst bønnen i lønnkammeret som "teller". Den er ikke frelsesbringende i seg selv, for alle har syndet og ingen kan rose seg fremfor Gud. Men Jesu oppfordringen om ikke å be som fariseerne, sikrer den kristne et personlig forhold til Gud, et rom hvor det ikke er mulig å hykle. Man kan be om alt hva man vil som kristen, men man skal ikke forvente at Gud skal føye seg etter tekniske kommandoer fra mennesket side, hvilket bare vil gjøre Gud til et Det i stedet for et Du. Bønner og riter i seg selv binder ikke Gud eller Kjærligheten slik de gjør under Islam, (hvor Allah står over kjærligheten!). I Islam har Allah selv underlagt seg et teknisk bokholderi ved at det sies at moskebønnen i seg selv gir frelsespoeng.

Gudsforholdet i Islam ligner derfor på det forholdet en maskin forholder seg til en maskin på. Har man sagt A, så får man B. Dermed begrenses både Allah og hans disipler. Man føler seg kanskje som muslim fordelaktig fratatt et personlig forhold til en personlig gud, (som det ikke går an å tro på like vel). Man føler kanskje en lettelse over ikke å behøve å forholde seg til en personlig Kristus eller Jesus. Man føler kanskje at det gir større mening å overlate sitt bønneliv til et kollektiv som teknisk sett har større tyngde overfor Allah enn summen av de individuelle bønnene. Men man går sannelig glipp av mye: Nærkontakten med og fortrøstningen på en personlig Fader og dette at Gud er kjærlighet. En kjærlighet som inderlig godt vet hva det er å være et menneske og hvordan det er.
Tradisjonelt i kristendommen utsettes hver troende for en rekke enkeltsynder, gjerne kalt "dødssynder" tidligere, men nå: Vanesynder. Det dreier seg kort og godt om lidenskaper:
Latskap, sinne, hovmod, løgn og bedrag, gjerrighet, frykt, fråtsing og skamløshet.

Opp mot dette stiller mennesket: Håp, tro og kjærlighet. Disse tre er en gave og en gave som skjenkes gratis i og med Jesus død på korset. De er en gave gitt på tross av det som loven truer med og sier, de lege lata, den er en gave gitt under prinsippet: De lege ferenda, altså slik man bør dømme mennesket, hvis reglene hadde vært skrevet av mennesket selv ut fra den posisjon det står i, nemlig i sin uskyld, slik det oppfatter seg selv. Prinsippet er knesatt av Jesus, Gud, idet Han gjør seg til stedfortredende offer på korset. Et prinsipp som er utenkelig innen islam.

Håp, tro og kjærlighet er en frifinnelsespåstand gitt mennesket av Jesus Kristus, Menneskesønnen, på Golgata kors. Dette strider mot Islam som vil kalle det blasfemi. Det fins ingen stedfortredende soning for syndene i Islam, ingen mellommann mellom Gud Faderen og mennesket, (bortsett fra i legender hvor det da er predestinert at Allah innvilger Muhammeds lov til å føre spesielt utvalgte troende over fra Helvete til Paradiset)

Men Jesu kors fritar ikke mennesket for dets arvesynd. Mennesket er i frelsen og frelsesvissheten seg selv bevisst at det samtidig er både synder og frelst. Dette er selve trosmiraklet i kristendommen, sammen med inkarnasjonen, hvor Gud blir menneske og tar på seg mennesket kår, (ikke lodd!!). 
Etter seks hundre år med bukkesang og 4 hundre år med en byzantisk kristendom, en kristendom som kontinuerlig lå i strid med seg selv, kommer nå en profet fra ørkenområdet Hijaz inn på scenen. Og han skal med ett slag, og hurtig som en ricoccio, stille alt på hodet, snu alt opp ned. Han er et menneske som gjør, sier, tenker og befaler alt i bevisst motsetning til kristendommen og de kristne. Og han får sine mest fanatiske tilhengere med på det, - marionetter som på den ene side vil ut av fattigdommen og ikke står tilbake for drap og voldtekt, men som samtidig skjelver i redsel og gru for sin herre Muhammed. De har sett hva han har gjort mot hykler og svikere. I ilden med dem!

Muhammed er selverklært profet, alle profetiers siste og endelig segl, ifølge ham selv, og senere hele tilhørerskaren. Etter ham kommer intet nytt. Under ham kommer en ny slags kirke, et fellesskap av troende, eller bedre: Et felleskap av like livredde som trofaste tilhengere som knapt har noe annet for øyet enn kvinner, penger, ære og makt, så sant de kan holde seg på beina, "in sha Allah", hvis Allah vil.
De begynner som en gjeng på 300 som vinner over en mye større her fra Mecca i et slag ved Badr i år 632.  Ett år etter sin død i 637, stiller muslimene opp med 30 000 mann mot en styrke fra nord-øst som de slår sønder og sammen.

Fra nå begynner Verden å høre om Umma, som er de underkastedes samfunn og de troendes synlige tegn fra Allah på jorden, - en Allah som verbalt og rituelt bare er til for disse spesielt utvalgte trosunderkastede. Bare her forkynnes Allahs alle forbud og påbud riktig. Og bare i Koranen fins Allah ord, dvs. "gudens" ord. De troende kaler seg umma. Summen av alle moskeer til enhver tid er: Umma. Ja, hele verden er en moske, eller burde iallfall være det.
Umma er følgelig politikk, og politikk er følgelig Umma. Det er ikke til å unngå. Man slipper ikke unna.

Koranen er en konstitusjon, en uforanderlig grunnlov og guddommelig hjemmel for umma: De troende har en rett og en plikt til å spre seg helt til de kontrollerer de fjerneste områder på jorden. En rett/plikt situasjon som ikke oppheves før på Dommens dag!

-Ingen kan bli enige om feil i min umma, sier Muhammed, dvs. det er Allah som sier det. Så nært står Muhammed Allah at det den ene sier er jevngodt med hva den andre sider. Det er vanskelig å skille mellom Muhammed og Allah, selv om profeten innrømmer at han bare er et menneske og at oppgaven hans som profet kun var å resitere det som engelen sa. Han oppfordrer dessuten sine slaver til å komme sammen og diskutere i tilfelle det skulle være noen tvil om hva som er riktig å gjøre og hva som er feil. Feil betyr her: Synd, synd mot Allah og hans profet Muhammed.
Prinsippet kalles shura, konsultasjon. Det blir av vestlig naivister tatt som et bevis på at Islam oppfant demokratiet! For noe sludder. Man får et inntrykk av at Islam er et fleksibelt og tilpasningsdyktig religiøst/ideologisk system, men det er feil. Det finnes ikke et mer rigid og sammenblandet tøveri enn Islam i hele Verdenshistorien.

I Vesten kalles politikk for det muliges kunst, i Islam er politikk det automatisk umuliges kunst, dvs. politikk er det som allerede Allah har bestemt skal være slik og slik til evig tid. En "kunst" som er staket ut på forhånd av Allah selv, Han er den egentlige kunstneren. Muslimene har bare å bøye seg for alle for-og påbudene, for det er slike kunstnere Allah vil ha.
En muslim er derfor en selverklært automat eller robot, hvis han tar budskapet på alvor, ikke en kunstner i vår betydning av ordet, et individ som forføyer over skaperverket med sine kreative evner og på eget ansvar og i full frihet.

En som underkaster seg Allah og skjebnen og Allahs suverene vilje er en slave, ikke en venn. Han må derfor se i mennesket ikke et menneske i kjøtt og blod, -med all den storhet det måtte ha og alle de feil og mangler det måtte ha-, nei, men som et billedmønster, en labyrint med frie utganger enten mot himmelen eller Helvete. Det er følgelig heller ingen billedkunst, ingen ikoner i Islam. Man "broderer" Moskeenes vegger med geometriske mønstre, et symbol på mennesket som et redskap for Allah. Mennesket er bare et fjernt mønster for Allah, en abstraksjon. Allah har ikke skapt mennesket i sitt eget bilde og til sin egen likhet i Islam. Derfor er menneskets forhold til Allah svært usikkert, i høyden meget fjernt. Mennesket er riktig nok et produkt av Allah, Han blåser sin ånd inn i det av støv, men noe gudsbildet får ikke mennesket med seg på livets vei. Det fins ingen link eller likhet mellom mennesker og gud. Det er tvert imot en diger og uoverstigelig kløft, et evig brudd. Mennesket kan derfor heller ikke forvente noe personlig forhold til gud. Det gjøres til et mønster, et vakkert mønster kanskje, men ikke til person slik vi kjenner personbegrepet fra kristendommen.  Mennesket eksisterer ikke annet som et mønster Allah kan bruke eller forkaste som Han vil. Han lar den Han vil seile sin egen sjø. Han gjør seg selv til et mønster, ikke til et menneske.

Mennesket under Islam har ingen egenverdi. Mennesket er redskap for Allah, et mønster, en abstraksjon. For en fjerne gud! En gud som ikke tør å innrømme sin ensomhet. En guddom som må gjemme seg i geometriske mønstre med åpning og inngang i alle retninger, en geometrisk gåte som riktig nok kan være vakker å betrakte sett utenfra, men som aldri kan invitere til noe personlig forhold.

"Gud" i Islam er ikke en gud som i Det gamle testamentet ikke vil være alene, men som skaper mennesket og en partner til mennesket, nettopp fordi Han ser at det er vondt for mennesket å være ensomt. For en medfølende Gud! En Gud som bekymrer seg på menneskets vegne, som bidrar med å bøte på svakheter i sitt Eget skaperverk. Gud er så menneskelig at Han til og med utfyller skaperverket sitt og gjør det mer fullkomment jo lenger Han skrider frem i skaperprosessen. Kjenner vi ikke oss selv igjen? I kristendommen blir Gud antropomorfisert. Gud gjør seg til menneske. Han lar mennesket avbilde Ham, til og med.

Under Islam er det en synd å vise bilder av Allah's skapninger.
Det er kanskje her forskjellen mellom Islam, jødedom og kristendommen kommer aller mest til uttrykk, hvis vi ser bort fra inkarnasjonen for et øyeblikk. Jøder og kristne har en gud som står mennesket nær, en Gud som tør innrømme sin svakhet både i dette å kunne være "nidkjær" eller sjalu og i dette at Han har eller kan føle ensomhet. For en enorm forskjell fra Allah som riktig nok har rundt 99 egenskaper eller attributter, men som da ikke fremstår overfor mennesket som EN, men som mange "krefter" eller dynamiske egenskaper.

Mennesket er i Islam en skapning som kanskje ikke er skyldig og kanskje ikke fortjener dom, men som aldri kan føle seg sikker på sin egen frelse! Slik er menneskets stilling overfor Allah. Et håpløst utgangpunkt, som skapt for å skape både menneskefrykt og frykt for Allah. Her skapes gudsforestillinger som et middel til å holde mennesker underkuet og i sjakk. Jo lenger unna Allah føles som, jo mer må man smiske overfor mennesker og frykte dem. Dette er jo motsatt den oppfordring som kommer fra jødedommen og kristendommen: Man skal frykte Gud, ikke mennesker.
Menneskets utgang på jordelivet er ikke kjent for andre enn Allah og gjennom det som er forkynt i Koranen, (hvilket levner den enkelte i en evig frelsesmessig kattepine og tvil, noe som selvfølgelig kan oppveies med litt større fromhet, litt større bidrag til jihad her og der osv).
Man ser ikke mennesket for bare Allah, kan man si, og dermed heller ikke bildet av det, eller dets personlighet som kommer til uttrykk i bildet, slik mennesket kan ses under arvesynden i kristendommen, nemlig som et menneske i kjøtt og blod og som et menneske som er personlig ansvarlig overfor Gud, en personlig identitet med egenverdi, for ikke å si: egenbevissthet,- og som Gud følgelig da kjenner, fordi Han nettopp har kjent og vært i kjødet selv, i vår syndige natur, men dog uten synd, i motsetning til Muhammed.

Muhammed vil ikke dyrkes som "gud", -dette er man snar med å presisere i en skrytende eller hoverende tone under Islam, men mennesket Muhammed har likevel dog vært i himmelen i Allahs nærhet! Han er så nær dette å være inkarnert i guddommen som det går an å komme. Med Jesus er det omvendt: Han er kommet til oss, i vår syndige natur! For et mirakel! Men en umulig tanke for en muslim. Allahs empati lar vente på seg.

I kristendommen blir mennesket gjort til menneske, i Islam blir det gjort til  en robot. Det er ikke til å undre seg over at terroristene i Allahs navn ønsker å robotomisere alle mennesker, til ære for Allah og i Allahs navn.

Islamistene og selvmorderne roper: Allah hu achbar! Allah er større enn …, og løfter kniven, hever sabelen, drar i utløseren. Hva viser bedre at en slik muslim opplever seg selv som nettopp en robot? Er ikke denne selvforståelse bare en konsekvens av islamsk teologi og det menneskesyn som følger av denne teologi?
Det er iallfall ikke Vestens humanismen eller kristendom som gjør slike mennesker til roboter, det er heller mangel på kristendom og tro i Vesten som får muslimer som oppholder seg her til å bli roboter, dvs. egentlige muslimer. De ser militant Islam som et alternativ til Vestens gudløshet, ikke som et alternativ til kristendommen og humanismen. Humanisme betraktes som gudløshet av muslimer, enda verre enn kristendommen og de kristne som jo er Bokens folk og nesten likeverdige med muslimer, -men bare nesten. Evighetsspranget er stort!

I både islam og kristendom er mennesket en skapning, et skapt kreatur, som ikke kan gjenskape seg selv eller sin eksistens fra grunnen av, annet enn ved å etterligne. I kristendommen kan man snakke om imitatio dei, dette å etterstrebe å bli mest mulig ett med Jesus Gud. I islam kan man også tale om noe lignende, men da som en etterligning av Muhammed, Det perfekte menneske. I praksis er dette imidlertid bare en etterligning av skjebnen, dvs. skjebnen er det som grunnleggende ligger under muslimenes virkelighetsoppfatning, man er til syvende og sist prisgitt Allahs vilje, en vilje ingen kan utforske eller vite noe om, men som man bare må bøye seg for, ta passivt imot, utholde, ja, elske, i den grad en robot da kan elske. Man kaller denne usikkerhet, denne mangel på innsikt og kunnskap om den guddommelige vilje for skjebne. Ja, nettopp! Og dermed er man tilbake til bukkespillene eller tragedien, til de gamle grekere og deres tragedier, - for et tilbakeskritt! Et stort tusenårig tilbakeskritt til bukkerit(t)ene!! Det er Islam i et nøtteskall.

Muslimen har forbud mot å akte menneskebilder, malerier, fotografier, ikoner.  Han forstår ikke at når kristne dyrker gud gjennom meditasjon over et ikon, så blandes ikke bildet sammen med Gud. Man forpliktes til å se det som en gudshån dette å "tilbe" Guds Sønn Jesus Kristus via et bilde. Mennesket betraktes da heller ikke som et menneske som bærer en gudslikhet i seg, et gudsbilde. For Islam er mennesket en slave som Allah gjør hva han vil med, enten det er å rettlede til oasen eller bevisst og villet veilede eller villede direkte til Helvete.

Jesus er ifølge Allah bare en profet, en gudeskapt skikkelse, i høyden en engel. Han er så min sant ingen Gud. Bare å si noe sånt, regnes som gudsbespottelse i Islam. Allah har ingen ved sin side. Han er En. Og her mangler det ikke hjemler, verken i Koranen selv, eller i sunna og hadith.

Dessuten: For mange muslimer er Muhammed Den hellige Ånd, kommet slik den var lovet av Gud (NB: Ikke Allah), gjennom Jesus Kristus selv, slik noen av disse muslimene ser det.
Muhammed er det som skal geleide oss til sannheten. Han og ingen annen. Et menneske, men dog det perfekte menneske, (med synd). Han er det som trøster. Han er det som er talsmannen, forsvarsadvokaten om man vil, hos Allah.

Det viser seg da også i en såkalt "sunn" hadith at det er Muhammed som går i forbønn for mennesker som er havnet i helvete, og spesielt mennesker Muhammed står nær.
Alle muslimer må forresten innom Helvete før Dommens dag, da Allah skal veie opp synder og fortjenester i vekter allerede plassert i Klippemoskeen i Jerusalem. Logisk sett befinner derfor også Muhammed seg i helvete som en synder her og nå.

Noen mener at det er Koranen som går i forbønn hos Allah og at det kommer an på hvor mye man har lært seg utenat av den. Koranen gjøres til en talisman, en gjenstand med magisk kraft sendt direkte og uskapt til menneskene av Allah.

Muhammed stjeler Jesus plass ved Faderens høyre hånd i himmelen, slik det beskrives i Bibelen.  Muhammed omstøter all kristendom og all "prat" om en "Fader" og en Sønn".  Muhammed er så mektig at til og med Allah må bøye seg for Muhammeds forbønn. Allah reiser seg i all sin majestet og innfrir Muhammeds forbønn, fordi det allerede er forutbestemt! Muhammed leier personlig de få "frelste" ut av Helvete og inn i Paradis.

Allah sier: "Det var ikke dere som skjøt, … stakk, … drepte; det var Allahs hånd som gjorde det"! Og hadde ikke Muhammed fått direkte åpenbart fra Allah, gjennom Gabriel og var det ikke nedskrevet at de troende jo skulle, hadde plikt til, å ofre liv og eiendom for Allah's sak i jihad, de trofastes krig? Ja, var det ikke nettopp Allah som hadde påbudt sine undersotter eller roboter å dø som martyrer, dvs. å vitne til døden, med hele seg, med både sin formue, sitt hjerte og sitt legeme? Hvordan kunne noen da finne på å legge skylden for alle misgjerningene som muslimene hadde begått på muslimene, når det var Allah som hadde løftet kniven? Når det var lovet at martyrene, og bare dem, i motsetning til alle andre, skulle komme direkte til Himmelen?

Muhammed er for muslimene den som serverer den eneste rette veien: Underkastelse, dvs. Islam, -underkastelse under Allah og profeten Muhammed.
Dette og'et er viktig. Uten dette ville antakelig de fleste muslimer i dag vært enten kristne eller tilhørt en annen religion.
Iallfall skal man tro alle naivister i Vesten i dag som tror at Allah "bare" er den muslimske betegnelsen på det vi i Vesten kaller Gud. Man glemmer og'et. Man glemmer forskjellen mellom Jesus Kristus og Muhammed. Det bevitner at Vesten er på gal vei, at vi allerede nå står med begge beina i kvikksand.

Hva er hovedforskjellen på Islam og kristendom? Jo, at Allah ikke har noen sønn. Han er derfor heller ingen Fader. "Han" er ingen farsfigur å forholde seg til. Det er heller ingen kvinne til stede i dette gudsbildet. Bare Muhammed, som syndig person, og som fremdeles befinner seg i Helvete, har evne til å røre eller bevege Allahs hjerte, en gud som deltar frivillig i torturering på samme sted av de som har forbrutt seg mot Muhammeds og Koranens vei til saligheten.
Profeten ble ikke sendt for å frelse, bare for å resitere, som en robot, det som en engel leste opp for ham, for at han skulle bli en modell for hele menneskeheten, Det perfekte menneske, men dog med synd. Tenk: En robot som modell og som et eksempel til etterfølgelse og underkastelse?
Det er ham menneskeheten skal etterligne, ingen andre,  - ved stadig å forbedre og foredle seg, ved stadig å be mer, ved stadig å delta mer i aktivitetene i Moskeene, ved stadig å bidra mer og mer,  om så til jihad, hvis nå umma, dvs. politikken,  skulle trenge det og ville det, etter Koranens forskrift.
Hvilken frelse fins da i Koranen? Hva er synd? Det tales mye om disse begreper i Islam, men innholdet i begrepene er totalt forskjellige, ja, nesten katastrofalt ulike fra de vi bruker i kristendommen.

For det første opereres det ikke med arve-synd i Islam, ingen kollektiv synd, ingen menneskehet som står syndig overfor Gud. Hva er da frelse?
Det høres OK ut at mennesket ikke bærer på arvesynd, ikke sant? Det er jo blitt en nokså alminnelig tanke i vår vestlige kulturkrets. Vi er som sekulariserte mennesker blitt vant til den, vi har tatt den til oss og gjort den til vår egen. Hvor ofte har vi ikke hørt folk flest si: Jeg er da ikke syndig. Det er bare i kjerka at prestene messer: "Jeg arme, syndige menneske". Det er gammel katekisme. Det er Luther. Det er passé.

I Islam er det så mye «enklere». Synden er i grunnen noe mennesket neppe behøver å befatte seg med som problematisk eller som grunnlag for samvittighetskvaler eller anfektelser. Synden for et menneske i Islam er i prinsippet en biting, for det står jo i Koranen at Allah har ordinert alle ting på forhånd, også menneskets skjebne, om det skal havne i Helvete eller Paradis.
Mennesket tilstås likevel en bitte liten sjanse for frelse på grunn av egne bestrebelser, egen trosstyrke, kan man si, lojalitet til umma og Koranens forskrifter. For sikkerhets skyld fortelles det så om profeten følgende:

According to a traditional saying of Mohammed, "God said to Moses, if you were to put the whole universe on one side of the scale-pans and the words La ilaha illa Allah on the other, this would outweigh that."1 Orthodox tradition also relates that the prophet one day was passing by a dry and withered tree and as soon as he struck it with his staff the leaves fell off; then the prophet said, Verily, the words La ilaha illa Allah shake off the believer's sins as my staff shook off the leaves from this tree.2
1 Mishkat el Misabih, Delhi edition, Book X., p. 201. 2 Ibid., p. 202.

Ja, mennesket gis et lite håp i Islam. Det er bare å si La ilaha illa Allah, Det er ikke noen gud uten Allah. Det er det eneste som skal til i første omgang. At man sier dette formularet. Så lett skal det være for en muslim å føle seg litt nærmere garantert et liv i sus og dus i det evige.
Islam gjør livet lett for den troende og Allah pålegger ikke noen byrder han ikke kan bære.
Passer ikke dette godt inn med hvordan det moderne mennesket vil at livet skal te seg. Jo flere behov vi tilfredsstiller og får tilfredsstilt og jo større pensjon vi får, jo mer trygge og jo mer frelste føler vi oss. Det skal bare en større krise med litt større og langvarige konsekvenser enn beregnet som vil redusere denne "lykketilstanden" til før mennesket igjen vil vende seg til en gud for å få tilfredsstilt mer enn bare overflatiske behov. Og hvilken gud vil vi lettest kunne vende oss til? Kristendommen har jo bare spilt fallitt. Den er gammel overtro og umulig å ta til hjertet av intellektuelle og akademikere som ikke vil stille seg ut til spott og spe og bli beskyldt for intellektuell uærlighet, man har da bare ikke sans for mirakler. Det sømmer seg ikke!

Hvis ikke dette ynkelige intellektuelle paradigme brytes av oss selv som Vesterlendinger, er det fritt frem for Muhammed med sin tilsynelatende rasjonalitet og nettopp mangel på mirakler og mirakelfortellinger.
Ja, da står vi allerede nå faktisk allerede med begge føttene plantet i Islam, en kvikksand det er umulig å komme opp fra er man først trukket ut i den. Vi synker stadig lenger ned, for hver bevegelse, for hver lille anstrengelse vi gjør for å komme oss opp og fri. Vi ser ikke dette ennå. Men Islam ser dette, og håper på at vi slukes opp, så vi kan dele mer med dem av vår arbeidsglede og vår naturlige optimisme som sivilisasjon, en gave vi er skjenket gjennom kristentroen.  For Islam betyr vårt svik mot våre egne tradisjoner, vår tro, at vi nærmer oss frelsen, som ikke er annet enn underkastelse under Allahs uskapte og evige og uforanderlige lov. De ser på vårt selvsvik som vår frelse. De ser oss gjerne som lovtræller og brødre under lovtrelldommen.

Hør hva Paulus skriver i Brevet til galaterne om Islam og muslimene: 4. 22-31:

22Det er jo skrevet at Abraham hadde to sønner, én med trælkvinnen og én med den frie kvinne; 23men trælkvinnens sønn er født efter kjødet, den frie kvinnes derimot ifølge løftet. 24I dette ligger en dypere mening under; for disse kvinner er to pakter, den ene fra berget Sinai, og den føder barn til trældom; dette er Hagar. 25For Hagar er berget Sinai i Arabia, og svarer til det Jerusalem som nu er; for det er i trældom med sine barn. 26Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor; 27for det er skrevet: Vær glad, du ufruktbare, du som ikke føder! bryt ut og rop, du som ikke har veer! for den enslige kvinnes barn er mange flere enn hennes som har mannen. 28Men vi, brødre, er løftets barn, likesom Isak. 29Men likesom dengang han som var født efter kjødet, forfulgte ham som var født efter Ånden, således og nu. 30Men hvad sier Skriften? Driv ut trælkvinnen og hennes sønn! for trælkvinnens sønn skal ingenlunde arve med den frie kvinnes sønn. 31Derfor, brødre, er vi ikke trælkvinnens barn, men den frie kvinnes.

De fleste kristne kommentatorer mener at dette er en allegorisk beskrivelse av forskjellen mellom en lov- og gjerningsreligion og en religion bygget på troen alene. Man tør ikke se at Paulus beskriver fakta. Men det er jo det han gjør. Beskrivelsen passer perfekt på Islam og dessuten stemmer den med det faktiske historiegrunnlaget som alle muslimer er enige om, nemlig at muslimene er etterkommere av Hagar og ikke Sarah. Våre kristne ledere tør knapt se dette, ta det inn over seg og reagere på det.

Gudsbilde, synd, frelse.
Mens Gud i kristen tro kalles Far og Sønn, må islam nøye seg med abstrakte prinsipper eller attributter som Rettferdig, Barmhjertig, Allvitende for å få en anelse om hva guddommen eller Allah dreier seg om, ikke hvem Gud er som en som trer frem og viser seg for mennesket
Mens den kristne Gud er en personlig gud og bundet til mennesket og naturen i og med sin skapelse, sine løfter og sine pakter med mennesket, er "gud" i Islam vilkårlig, fjern og utilnærmelig.

I kristentroen inngår mennesket pakt med en personlig åpenbart Gud. I islam inngår mennesket pakter med upersonlige prinsipper eller attributter.

Den kristne Guds personlige vilje med, - og plan for -, det enkelte menneske er kjent og åpenbart. I islam er en slik vilje og en slik plan for det enkelte menneske totalt fraværende.
Mens den kristne Gud vil at alle skal bli frelst, (eller alle typer eller salg av mennesker), er det klart at Allah vil at bare noen skal bli det og at Allah vil at et ukjent antall ikke skal bli frelst.
Mens den kristne Gud inngår i dialog med mennesker, kjører "gud" i islam en ovenifra- og –ned-kommando som umuliggjør enhver form for personlig gudsforhold.

Mens Gud for den kristne deltar i den troendes bønn, så holder alltid Allah distansen til den bedende med en utilnærmelige opphøydhet i forhold til menneskene og menneskeheten.

Gud i kristentroen lover ikke den troende mer frelse jo mer han ber. Det gjør Allah.
Den kristne Gud virker i bønnens "kvalitet", dvs. ut fra hvor oppriktig bønnen er, hva som fremsies eller tenkes og føles og i hvilken grad den som ber har tillit til at Gud ser, lytter og agerer. Allah krever oppriktighet i forhold til kollektivet av de trofaste, og kvantitet og "regel"-riktighet for både den enkelte og kollektivet for at bønnen skal ha frelsesvirkning.

Frelse i kristentroen er først og fremst en stedfortredende redning fra en sikker fortapelse som følge av en enste, men likevel nedarvet grunnsynd i Edens have. Frelse i Islam er først og fremst dette å bli muslim, dvs et menneske plassert i den uskyldstilstand det er ikke å være jøde eller kristen. Ved å bli muslim kommer man i fithra, uskyldstilstanden.

Mennesket i kristentroen er et trengende og skapelsesavhengig menneske som ikke kan frelse seg selv. Mennesket i islam kan til en viss grad frelse seg fra Allahs dom hvis Allah ikke ombestemmer seg eller allerede har bestemt noe annet.

Mennesket er syndig i kristentroen, for alle har syndet, sier Paulus. 
I islam fikk "overtrederne" i en overjordisk Edens have tilgivelse for sine "overtredelser". Det fins ingen arvesynd i islam.

Mennesket tilbys en stedfortreder som dør stedfortredende og som fungerer som en talsmann på vegne av mennesket overfor Faderen på dommens dag i kristentroen. Dette er en umulighet i islam hvor mennesket står alene med hva det har lagret opp i vektskålene overfor Allah.
Den kristne har en Gud som i menneskets øyne har gjort seg tydelig en gang for alle ved å fornedre seg inntil døden. I islam er Allah den som alltid og for alle mennesker til enhver tid lar seg beskrive som Den som er større enn …

Den kristne har en Gud som har ofret seg på menneskets vegne en gang for alle. Islams Allah påbyr mennesket å ofre seg selv og sin eiendom for Islam, det er det som ligger i at man underkaster seg.
Kristus har vist seg i historien og tatt på seg alle menneskers sykdommer og lidelser. Allah står over historien og " blander" seg ikke inn i den annet på den måten at han opprettholder verden så lenge han vil, at han ser alt og er allestedsnærværende og dessuten altbestemmende, samtidig som han er konkret taus i forhold den enkeltes skjebne både i dette livet og i det neste.

I kristentroen tilbys muligheten for å tro i full forvissning på det man håper på, men ikke ser.
I islam kreves det for frelse at den troende kjenner Allahs forskrifter og at han følger Allahs påbud og forbud slik de er åpenbart i Koranen av den,- etter eget sigende-, syndige profeten Muhammed som døde en helt naturlig død i 932 e. Kr.
I kristentroen blir man frelst ved fullt ut å stole på Guds løfte om frelse ved at Han ga sin eneste og unike sønn som løsepenge for mange. I islam kan man ha et visst mer eller mindre velbegrunnet håp om frelse på Dommens dag hvis man etterlever Allahs forordninger og ikke svikter fellesskapet av de trofaste som følger den rette lære, dvs. islam.

Synden for den kristne er en felleskapssynd eller en "demokratisk synd" hvoretter alle står som likemenn og like syndige overfor Gud. Synden for en muslim tilmåles den enkelte fra fødsel til død delvis ut fra hva den troende tenker, sier og gjør i forhold til fellesskapet av trofaste, delvis ut fra hva Allah har forutbestemt eller bestemmer seg for underveis, uavhengig av hva den enkelte foretar seg, tenker, håper på og føler hvis det skulle behage Allahs absolutte vilje.

Frelsen i kristendommen tilbys ikke bare gjennom Guds og Kristi ord, men like viktig: Gjennom Jesu historiske og faktiske gjerning både som "kommet i kjød" og som selve Ordet som ikke kan skilles annet ved en formalitet fra Gud selv. Allah tilbyr en begrenset og relativ "frelse" gjennom ord som formidles av en skapning, engelen Gabriel, en skapning som kan ta feil i kraft av at han selv er en skapning som kan være underlagt fristelser.

Jesus navn betyr JHWE frelser, Jeshua, og Jesus kaller Gud Far. Jesus vesen er at Han som Gud frelser. Han er og virker frelse. Allah, som navn, har ingen betydning i seg selv, verken som kallenavn eller vesensnavn, og utsier ingenting verken om hans frelsesvilje eller frelsesevne eller om hans kjærlighet overfor verden og menneskene. Allahs kjærlighet forutsettes kanskje i islam, men er fraværende som attributt hos Allah eller som et dynamisk prinsipp i vesensbeskrivelsene av ham.
Det er i kristentroen mulig, forsvarlig og bejaet av Gud selv å tale om Gud teleologisk, at vi skal påkalle Hans navn og at vi kan benytte oss av og forholde oss til den 3. personen i Gud: Den hellige Ånd.

At vi kan tale teleologisk om Gud betyr at det er gitt grønt lys for å tillegge Gud å bruke virkemidler og ha målsettinger. Derfor kan den kristne si at Den hellige Ånd ble utsendt for at vi skulle ha en talsmann og en veileder. Denne veilederen ble sendt til de troende etter Jesu død og himmelfart. Vi kan si at Gud og Jesus sender Den hellige ånd for å trøste oss og veilede oss og for at vi kan bli bekreftet i vår tro. Dette er en utenkelig tanke i islam. Det er utenkelig at Allah skulle nedlate seg til å oppsøke mennesker på jorden i deres daglige virke, så å si.

Allah synes å foretrekke at hans budskap er gitt en gang for alle og at menneskene ikke trenger mer veiledning og trøst enn koranen, sunna og hadith, pluss gjerne noen lovfortolkninger der hvor Koranen selv tier. Allah overlater derfor menneskene til sin ensomhet og ensidige fortolkning. Det er ingen gjensidig og kontinuerlig Allah-mennesket- fortolkning av Allahs vilje i islam. Hovedtolkningen er gitt og kan ikke tillempes menneskets skiftende vilkår. Ny innsikt trengs ikke. Medmennesket trenger ingen veileder på veien.

I kristentroen er Gud i oss, iblant oss og "over" oss. Den kristne kan ikke løpe fra, gjemme seg eller stue bort Gud som om han ikke eksisterte eller handlet med oss. Gud er Fader, Sønn og Helligånden, Han er i oss, iblant oss og utenfor oss. Gud er ingen engstelig betrakter, en iskald observatør. Han deltar i, iblant og ved siden av oss. Det bekrefter Hans omtanke.

Den kristne lar seg hele veien rettlede av Den hellige Ånd, som blåser dit Den vil. Dette gjør at den kristne i perioder av anfektelser tilsynelatende må klare seg uten veiledning fra Herren. Den kristne kan da henvise til sin dåp som jo er bekreftet som et avgjørende og fullverdig frelsesverk av Faderen selv. Dåpen redder dermed den kristne fra følelsen av å være forlatt av sin Veileder, Herre og Mester. Han vet at det finnes en objektiv, villet og absolutt frelsesgjerning som er foretatt en gang for alle i og med ett eneste offer som allerede er forelagt uten overhodet at det kan regnes som den kristnes egen fortjeneste.
Muslimen har ingen mellommann å støtte seg til, ingen absolutt og objektiv «engangsforeteelse" gitt og ment for å redde mennesket og dermed menneskeheten en gang for alle.

For den kristne blir Guds personlighet avgjørende. For muslimen blir det Allahs absolutte enhet. Den kristne Gud har gjort seg antropomorf. Allah på sin side har fjernet seg og vil alltid fjerne seg og være absolutt fjern fra enhver antropomorfi.

Den kristne Gud har gått på jorden, Han har spist og drukket og blitt tatt på av mennesker. Ja, Gud har berørt og tatt på mennesker. Under Islam er dette ikke bare en forkastelig tanke, det er regelrett blasfemi som sidestilles med dette å forlate Islam. Straffen for dette er døden.
Når man allikevel snakker om Allahs ansikt, Hans hånd, osv, må dette i Islam tolkes abstrakt eller som allegorier. Ja. Allah gjør seg til allegori for mennesket. Kristus gjør seg til   metafor for oss, dvs. at Han overfører gratis mennesket synd på seg selv. Kristus døde for syndere idet han påtok seg deres synd og skyld.

Den kristne kan ikke bemektige seg sin Gud eller styre Guds hånd nettopp fordi Gud er en Person. Gud lar seg ikke binde av menneskets syndige natur. Ikke som Jeg vil, men som Du vil, sier Menneskesønnen som lærer mennesket å be: Skje Din vilje! Komme Ditt rike!

Det ligger i dette å være person at en er nær, at en viser seg, at en reagerer og at en agerer.
En person kan også dra seg ut av synsfeltet. Det betyr ikke at personen forsvinner.
Slik er det med Den hellige Ånd. Den blåser dit den vil, men det betyr ikke at den blir borte for godt.
Mennesket kan imidlertid føle seg forlatt idet det glemmer at det kan sette sin lit til Gud.
At Den hellige Ånd blåser dit den vil, gir mennesket et håp om igjen å kunne bli bevisst Åndens nærvær og dette at Gud har muliggjort for mennesket at det stadig kan la seg fylles av dette nærvær og dets konkrete virke. Det betyr også at Gud er aktiv i sin kjærlighetsgjerning overfor mennesket. Den kristne kan i trygg visshet og forventning bruke sin tålmodighet til å vente på at Herren kommer tilbake og slår opp telt hos ham på ny.

For den kristne trer Den hellige Ånd, som er Gud, alltid frem for mennesket personlig og som en person, dvs. en Gud som kjenner menneskets kår og som vet at mennesket ikke er en maskin eller et instrument som kan brukes kynisk og respektløst til sitt eget forgodtbefinnende.
I den grad Gud bruker mennesket for sitt formål, så er det som ledd i en større frelsesplan og alltid på menneskets premisser, med alle begrensninger mennesket har. Mennesket står fritt til ikke å si: Amen!

Mennesket står i en slags forhandlingsposisjon overfor Gud, (takket være Jesu stedfortredende lidelse og bort-takelsen av den menneskelige synd). Gud gjør dermed mennesket til  person.
Dynamisk, statisk, tangerende, ekvivokalt=dette å kunne beskrive fullstendig, Gud snakker ekvivokalt om mennesket, mennesket kan bare snakke inekvivokalt om Gud.   

Jeg vil i det følgende og som avslutning på dette kapitlet trekke in en del eksempler på hva som fra muslimsk hold regnes som frelse, synd og straff og hvordan muslimene preges av sin egen lære i sin egen tankegang, sitt reaksjonsmønster, i sine holdninger, sin virkelighetsoppfatning og i sitt menneskesyn.

En «utrolig» beskrivelse av Allah fant jeg i denne:
Gud er derfor umåtelig og evig opphøyd over og forskjellig fra alle skapninger, som ligger på et ujevnt passivt redskapsnivå foran ham. Gud er altså En i fylden av allmektig og allestedsnærværende handling som ikke anerkjenner noen annen regel, standard eller grense enn Hans egen eneste og absolutte vilje. Han meddeler intet til sine skapninger, for deres tilsynelatende kraft og handling er for alltid bare Hans, og til gjengjeld mottar Han intet fra dem; for uansett hva de måtte være, er de det i Ham, ved Ham og bare for Ham, sure 8. 17. Og for det andre kan ingen skapning med rette gjøre krav på å være bedre, annerledes eller stå over sine medskapninger i den totale likestillingen de har i sin unntaksløse tjenerstatus og fornedrelse, alle er i like høy grad redskaper for den ene, enslige Kraften som bruker dem til å knuse eller gjøre godt, til sannhet eller feiltakelse, til heder eller skam, til lykke eller elendighet, helt uavhengig av deres individuelle evner, fortjeneste eller fordel, og bare fordi «Han vil det», og «som Han vil det».
Ved første øyekast kunne man kanskje tro at denne veldige Autokraten, denne ukontrollerte og ubarmhjertige Makten, ville stå høyt over alle slags lidenskaper, begjær eller tilbøyeligheter. Men slik er det ikke, for Han har en hovedfølelse og handlingskilde hva skapningen Hans angår, nemlig sjalusi overfor dem, for at de ikke skal finne på å tillegge seg noe av det som er bare Hans og dermed tilrane seg noe av Hans altomfattende velde. Derfor er Han stadig mer tilbøyelig til å straffe enn til å belønne, til å gi smerte enn til å skjenke glede, til å ødelegge enn å bygge. Han finner særlig sin tilfredsstillelse i å la skapte vesener stadig føle at de ikke er noe annet enn Hans slaver, Hans redskaper – og på toppen av det hele foraktelige redskaper – slik at de bedre skal lære å kjenne Hans overlegenhet og vite at Hans makt står over deres makt, Hans sluhet, Hans vilje over deres vilje, Hans stolthet over deres stolthet; eller snarere at det ikke finnes noen makt, sluhet, vilje eller stolthet enn Hans egen, sure 59, 3. 47, 8. 30.
«Men Han selv, steril i sin utilgjengelige høyde, som verken elsker eller nyte annet enn sine egne og selvmålte bud, uten sønn, vann eller rådgiver, er ikke mindre servil overfor seg selv enn overfor sine skapninger, og Hans egen sterilitet og ensomme egoisme i Ham selv er årsak og regel for Hans likegyldige og hensynsløse despotisme». Den første tonen gir nøkkelen til hele melodien, og grunnideen om Gud former og går som en rød tråd gjennom hele systemet og troen som dreier seg om Ham.
At det bildet som her er gitt av Guddommen, hvor monstrøst og blasfemisk det enn kan se ut, er nøyaktig og bokstavelig det som Koranen formidler eller har til hensikt å formidle, tar jeg nå for gitt. Men at det virkelig er slik, kan ingen som med oppmerksomhet har lest og reflektert over den arabiske teksten … nøle med å bekrefte. Hver frase i de foregående setningene, hvert strøk i dette frastøtende portrettet, har jeg etter beste evne tatt ord for ord eller i det minste mening for mening fra «Boken», som gir det sanneste speilbilde av sin forfatters tanker og begrensninger.
Og at Muhammed tanke og ide virkelig var slik, blir fullt ut bekreftet av tradisjonenes vitnesbyrd fra hans samtidige. Dette finne det mang autentiske eksempler på … Jeg skal gi et eksempel … en gjentagelse av hva jeg har hørt en rekke ganger av beundrende og aksepterende wahhabier i Nejd.
«Da derfor Gud … bestemte seg for å skape menneskene, tok Han en jordklump i hendene, den jordklumpen som hele menneskeheten ble skapt av og som de på sett og vis hadde en preeksistens i. Han delte klumpen i to like store deler og kastet den ene halvparten i helvete mens han sa: Disse til den evige ilden – samme for meg. Etterpå sendte Han den andre halvparten til himmelen og la til: Og disse til Paradiset – samme for meg».

Med dette har vi en grei beskrivelse av forestillingen om predestinasjon, eller prefordømmelse, som det rettelig bør hete, slik Koranskolen fremstiller den og underviser i den. Paradis og Helvete er på same tid uavhengig av kjærlighet og har fra Guds side og av fortjenester og fortjenester og synder, gode og onde gjerninger, fra skapningens side; og i den tilsvarende teorien, og det med rette, siden selve handlingen som vi kaller gode eller dårlige, rette eller gale, onde eller dydige, i sin essens er like og av samme slag, og derfor fortjener verken ros eller klander, straff eller belønning, annet enn ganske enkelt etter den vilkårlige verdien som den store despotens altregulerende vilje velger å tillegge eller tildele dem. Han brenner kort sagt ett individ i all evighet blant rødglødende lenker og sjøer av flytende ild og plasserer et annet i overdådige nytelser i et evigvarende bordell mellom førti himmelske konkubiner, bare for sin egen fornøyelses skyld og fordi Han vil det.
Alle mennesker er derfor på samme nivå, både her og i det hinsidige, fysisk, sosialt og moralsk sett – et nivå der de er slaver under en eneste Herre, redskaper for en universell handlekraft.
(Warraq, Hvorfor jeg ikke er muslim, s 203 ff, Palgrave (DOI, s 147).

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar