Mine damer og herrer, må jeg be om litt stillhet, litt
meditasjon og litt tålmodighet? Vi har lang vei å gå og vi må skynte oss, men
bare de som har god tid og som er ved godt mot oppi alt mylder og forvirring,
kommer frem. I tide.
Jeg må først be om oppmerksomhet angående to utsagn – som
skal stå uforandret «forever» - i Koranen som vil vekke både undring og kanskje
frykt i en åpen og nysgjerrig lesers sinn, hvis han da ikke sovner før det hele
begynner, før det hele braker løs, så å si, før vitelysten drukner i det vi
oppfatter som trusler som ommer utenfra, eller fra langt inni i oss selv, - det
kan komme ut på ett.
Vi kan imidlertid slå fast: Vi har mange veisperringer foran
oss, og kjenner vi innerst i våre egne sjeler et dypt behov for klarhet, vil vi
lykkes og kommer fra det med en stor gevinst, og et klarerere syn sett i størst
mulig perspektiv.
Jeg vil be dere først om å ofre litt tid på å forsøke å
forstå hva følgende setninger har å si oss, enten vi er muslim, ateist eler
kristen. Hvordan vi ser og forstår disse få innledende setningene, kan faktisk
bli avgjørende for hvordan vi tenker, føler og gjør i fortsettelsen.
Vi begynner altså smått og sakte med følgende, (men hvis du
føler for det, kan du scrolle ned noen hakk hvor du finner mine egne spørsmål
fattet i all korthet, og bare for å stuere et par enkle poenger):
9. 43 Måtte Allah bevare deg vel (med ære og varsomhet)!
Hvorfor ga du dem tillatelse (til å la være å kjempe) før de også ble synlige
for deg som talte sant, og du hadde visst hvem som løy?
4. 79 (Å, menneske! Lær deg selv opp på den måten at) hvis
det overgår deg noe godt, er det (innse at det er) fra Allah (ikke tilskriv det
din gode planlegging). Og når noe ille rammer deg, er det (innse at det er) fra
deg selv (tilskriv det det onde i deg selv). Og (kjære elskede ﷺ), Vi har sendt
deg som et sendebud for all menneskehet, og Allah er tilstrekkelig som vitne
(for ditt profetskap).
Mulige oversettelser til engelsk:
9. 43 Picktall: Allah forgive thee (O Muhammad)! Wherefor
didst thou grants tem leave ere those who told the truth were manifest to thee
and thou didst now the liars?
4. 79 Whatever of good befalleth the (O man) it isfrom
Allah, and whatever of ill befalleth thee it is from thyself. We have sent thee
Mohammed as a messenger unto mankind and Allah is sufficient as wittnes. (s 86)
I Bergs oversettelse
til norsk:
9. 43 Måtte Gud unnskylde deg! Hvorfor gav du dem fritagelse
før det ble klart for deg hvem som snakket sant, og du visste hvem som løy?
Flere oversettelser til engelsk:
4. 79 Det som møter deg av godt, er Guds verk. Det som
overgår deg av ondt, er ditt eget verk. Deg har Vi sendt til menneskene som
sendebud. Gud strekker til som vitne.
Sahih International:
May Allah pardon you, [O Muhammad]; why did you give them permission [to remain
behind]? [You should not have] until it was evident to you who were truthful
and you knew [who were] the liars.
Pickthall: Allah
forgive thee (O Muhammad)! Wherefor didst thou grant them leave ere those who
told the truth were manifest to thee and thou didst know the liars?
Yusuf Ali: Allah
give thee grace! why didst thou grant them until those who told the truth were
seen by thee in a clear light, and thou hadst proved the liars?
Shakir: Allah
pardon you! Why did you give them leave until those who spoke the truth had
become manifest to you and you had known the liars?
Muhammad Sarwar:
May God forgive you! (Muhammad), why did you not let them join the army so that
you could discern the liars from the truthful ones?
Mohsin Khan: May
Allah forgive you (O Muhammad SAW). Why did you grant them leave (for remaining
behind, you should have persisted as regards your order to them to proceed on
Jihad), until those who told the truth were seen by you in a clear light, and
you had known the liars?
Arberry: God
pardon thee! Why gavest thou them leave, till it was clear to thee which of
them spoke the truth, and thou knewest the liars?
4. 79: Sahih International: What comes to you
of good is from Allah , but what comes to you of evil, [O man], is from
yourself. And We have sent you, [O Muhammad], to the people as a messenger, and
sufficient is Allah as Witness.
Pickthall:
Whatever of good befalleth thee (O man) it is from Allah, and whatever of ill
befalleth thee it is from thyself. We have sent thee (Muhammad) as a messenger
unto mankind and Allah is sufficient as Witness.
Yusuf Ali:
Whatever good, (O man!) happens to thee, is from Allah; but whatever evil
happens to thee, is from thy (own) soul. and We have sent thee as a messenger
to (instruct) mankind. And enough is Allah for a witness.
Shakir: Whatever
benefit comes to you (O man!), it is from Allah, and whatever misfortune befalls
you, it is from yourself, and We have sent you (O Prophet!), to mankind as a
messenger; and Allah is sufficient as a witness.
Muhammad Sarwar:
Whatever good you may receive is certainly from God and whatever you suffer is
from yourselves. We have sent you, (Muhammad), as a Messenger to people. God is
a Sufficient witness to your truthfulness.
Mohsin Khan:
Whatever of good reaches you, is from Allah, but whatever of evil befalls you,
is from yourself. And We have sent you (O Muhammad SAW) as a Messenger to
mankind, and Allah is Sufficient as a Witness.
Arberry: Whatever
good visits thee, it is of God; whatever evil visits thee is of thyself. And We
have sent thee to men a Messenger; God suffices for a witness.
Men nå, hvis du har hoppet over
tekstene over, og kanskje følt en viss lettelse, eller hvis du har skummet
gjennom dem – muligens med en viss sunn skepsis, en vemmelse og/eller tvilende
motvilje, kan vi gå rett på sak her og si:
Det er veldig rart at Allah sier til Muhammed: Måtte Allah
tilgi deg!
Allah sier ikke: Jeg tilgir deg. Det fremstilles i hvert
fall som om Allah sier til seg selv: Måtte jeg – i hypotetisk konjunktiv –
tilgi deg. (Det viser at Allah nøler og er usikker, og det viser at Muhammed
nøler og er usikker).
Allah’s ord synes å inneholde og innebære en kontradiksjon,
en utydelighet, hvis man ikke bent fram ser og forstå at det må være Muhammed
personlig som sier det Allah sier.
Må ikke konklusjonen bli at det umulig kan Allah som sier
det, men at det er overveiende sannsynlig og tvert imot er Muhammed selv, som
sier det. For sidestilles ikke det som Allah sier i koranen med det som
Muhammed resiterte, så å si på direkten og uten noen «mellommann» eller midler
mellom Allah og profeten, (bortsett muligens fra at mellommannen kan være engelen
Gabriel)?
Av oversettelsene over fremgår det at muslimene selv kan ha
store vansker med å forstå dette på en noenlunde rimelig fornuftig måte.
Løsningen kan være kort og godt å si: «La det som står stå», ta det bare
bokstavelig, ikke tolk, ikke spekuler, ikke bli dypsindig, ikke fortvil - ferdig snakka.
Vi skal etter hvert komme tilbake til de lingvistiske,
teologiske, filosofiske, pskologiske og moralske implikasjonene i alt dette. Så
ha tål og la spenningen ta deg! Vi har lovet en fortsetelse, den kommer etter
hvert, oppdelt i bolker.
Det samme kan sies om den suren som sier at det ikke er Allah sin skyld at du lider og at
ondt vederfares deg, slik det blir sagt i den norske oversettelsen: 4. 79 Det
som møter deg av godt, er Guds verk. Det som overgår deg av ondt, er ditt eget
verk.
Vi ser her at Allah skylder på deg, uansett om du er en
synder eller ikke. (Det gjelder kanskje både den Allah-troende og den
ikke-troende, ikke bare den Allah-troende?).
Det som skjer deg, uansett hva, det er ditt eget verk og din
egen skyld, men det gode som skjer deg, det er du egentlig ikke «ansvarlig
for». Det er Allah som gir deg den «nåde», en nåde som ikke er identisk med det
begrep om nåde som finnes i Bibelen, for den er helt annerledes begrunnet og av
en helt annen substans.
Spørsmålet oppstår nå: Siden det er Allah som sier dette og
siden Muhammeds ord og befalinger er identiske med alt hva Allah sier i
Koranen, er det ikke da rimelig å tro at det er Muhammed som kan interesse av
at alt dete blir sagt, slik at Muhammed faktisk frikjenner seg selv fra alt
ansvar de troende selv må ha for sin lidelse, sin elendighet og sin «synd»? Vil
det være en blodig fornærmelse å heved at alle troende muslimer overalt og til
enhver tid selv velger sin egen lidelse, og at Allah overlater til skjebnenen –
ikke Guds forsyn – å avgjøre din skjebne, uansett hvor from du eller måtte være
og uansett hvor mye du så religiøst korrekt tror på og dyrker Allah og hans
profet?
Vi skal foreløpig unngå å svare konkret og direkte på spørsmålet.
Svaret vil forhåpentlig avtegne seg sinnet for dem som orker å henge med i
fortsettelsen på denne uhyre spennende historien og den fremstilling.
Men vi skal først begynne med noe enkelt og håndgripelig: La
meg begynne med en aperitiff, om litt magi, som «advareren» - ikke profeten! - Muhammed drev med, - vi må tro i
største alvor. Han «forordner» følgende, på «ordre» fra Allah:
«Dere skal ta av seg skoene før dere trer inn i det hellige
huset, vaske dere». «Når en muslim som tjener Gud vasker ansiktet sitt, blir
hver synd vasket bort med vannet eller med den siste vanndråpen. Når han vasker
hendene sine, blir hendenes synder vasket bort med vannet. Og når han vasker
føttene sine, blir alle de syndene føttene har begått, vasket bort med vannet
eller den siste vanndråpen, inntil han blir helt renset for synd».
Dette var et helt vanlig tankesett blant de semittiske folk
den gang, og handler om å fordrive demoner. Det dreier seg om magi. Derfor
kunne Muhammed også vaske føttene med sandalene på seg ved å føre hendene på
utsiden av sandalen, (tatt fra Hege Storhaugs Islam, Den 11. landeplage, s 203
hvor hun henviser til Ibn Warraq
op.cit s 90).
Her skrives og menes det altså at muslimer kan vaske bort
enhver synd, men kan muslimen like vel havne i halvete? Og er ikke islam i seg
selv da en urettferdig religion og Allah en ubarmhjertig og urettferdig gud?
Det sies ofte at Allah er pur vilje, han står over fornuften
og de universelle etiske standarder som fornuften i seg selv er skjenket oss.
At Allah står over alt, må betyd at han i sitt vesen faktisk – ontololisk – er
en vilkårlig gud, en gud man ikke med visshet kan forlite seg på. I kristentroen
er dette omvendt, Gud gjør alt for å sikre seg mot beskyldninger om
vilkårlighet. Gud i den judeokristne tradisjone
og ortodoksi har inngått en evig pakt med den skapte verden og innebygget dette
ligger klare standarder. Uten slike standarder, som utgjør naturens
lovmessighet og innenfor naturens sekundære lovmessighet, ville det ha vært
like umulig som innen islam å utvikle naturvitenskapen og alle de velsignelser
den har skapt for menneskeheten. Vi kommer tilbake til dette senere, bare for å
nevne det her.
Svaret på spørsmålet over er et «rungende» Ja. «Syndfrie
muslimer kan faktisk havne i helvete, og da attpåtil det allahianske helvete, et sted som adskiller seg fra andre slike
steder, i andre religioner.
Er det mulig? Og hvordan kan det være mulig? Svar: Fordi det
fremgår i klartekst – i hvert fall indirekte - i Koranen selv, eller slik de
mest aktede lærde tolker den. Islam hellige bok – som faktisk kan likestilles
med Allah selv, fordi Koranen av mange muslimer betraktes som uskapt – en egenskap bare gud kan ha og
altså intet menneske. Muslimer snakker da også om at Koranen er «levende», - en
levende bok.
I islam fins det intet grunnlag for å operere med
«arvesynd», slik det er blitt legitimt i kristen tradisjon å gjøre, basert på
en rimelig tolkning av Bibelen selv. Mennesket er ikke «opprinnelig» syndig
hverken i islam eller kristendom, men til forskjell fra i islam betraktes
menneskene som syndige i og med fallet, som det kalles. Et slik fall foreligger
ikke som en mulig teologisk mulighet i islam.
(Mange «vantro» finner derfor denne lære mye mer sympatisk enn biblenes
lære). Men mennesket er ikke feilfritt, ifølge islam, hvilket er noe annet enn
at mennesket lever i og med en arvesynd som bare Gud selv kan befri mennesket
fra. Ikke slik islam, altså. En slik vinkel kan imidlertid være katastrofal for
islam lære, noe vi kommer tilbake til.
Men så oppstår det likevel – ved nærmere ettersyn - et
perspektiv som muliggjør at mennesket faktisk har en synd som alle muslimer er
bærere av, og det en er faktisk en synd som dømmer samtlige – alle – muslimer
til helvete, noen for alltid, andre for et kortere «evighetsperspektiv». Det
eneste som er sikkert for en muslim er med andre ord at han skal dømmes til et
opphold i helvete, uansett hva han gjør og uansett hva han unnlate å gjøre. For
en muslim gjelder det derfor å gjøre så mye riktig som mulig for Allah og
profeten mens han ennå lever.
En nærliggende slutning er at vi derfor like vel si at det
fins en slags arvesynd i islam. Kall det kanskje en av Allah en gang for alle
forordnet kollektiv helvetessynd. En
slags fellessynd, altså, en slags originalsynd som følger muslimen hvor han nå
går og står, uansett hva han tenker, føler gjør, til enhver tid, i dette for
mange akk så jammerlige jordeliv og på denne vår planet i dag, så vel som i
går.
Alle dømmes med andre ord – fordi de ikke er feilfrie – til
helvete. Det er altså ikke én synd, eller flere synder, men én og samtidig
flere feil, utilgivelige feiltrinn. (Dette kan ha sammenheng med at Allah ikke
er hellig, se Allah ikke hellig, og at Allah ikke har det vesen og den karakter
at han hater synden, slik JHWH og Jesus Kristus gjør).
For en muslim er det derfor om å gjøre å gjøre straffen i
helvete så kort og mild som mulig. Mange muslimer anstrenger seg derfor med
stor utholdenhet og fasthet for å holde så mange som mulig krav og påbud,
forbud og forordninger som mulig. Dette vil sikre dem en mildere straff. Noe
klarere kriterium på hva som er en «gjerningsreligion», skal man lete forgjeves
etter.
Se denne videoen: her. Forfatteren er apostat, dvs
frafallen, fra islam. Han nevner at Muhammed vil komme gå gå i forbønn for
visse muslimer i helvete, hvorpå Allah vil komme og etterkommer hans ønsker,
(som igjen kan være vilkårlig, dvs ikke bygget på annet en Muhammed
«preferanser». (Surer som omhandles i videoen er bl a disse: 3. 116, 3. 32, 2.
25, 3. 65, 3. 85, 9. 30, 5. 72, 98. 6, 9. 33, 7. 158).
Vi skal komme nærmere inn på disse tingene senere. Ha
tålmodighet, det ligger masse i påvente, mange ting som kanskje kunne bidra til
en større åpenhet generelt for den judeokristne tradisjon Vesten faktisk
springer ut av og fremdeles tilhører.
Muslimer kan med
andre ord aldri være trygg på at de ikkehavnet i helvet. De kan aldri være
visse på å havne i himmelen, selv ikke martyrer som dør – ved å drepe – for
Allah og profeten.
Et «lite» innblikk
i hva alt dette dreier seg om:
I 2009 kom også Al-Azhar, det verdensberømte islamske
instituttet i Kairo, med en fatwa som forbød oppføring av nye kirker i Egypt.
Fatwaen ble utstedt av Dar el-Ifta, «fatwarådet for islamske tolkinger av
lovene i islam». «Muslimenes mening er at det å bygge en kirke er en synd mot
Gud, på samme måte som om han lot arven sin bli brukt til å bygge en nattklubb,
et kasino, en låve for griser, katter eller hunder» het det i den muslimske
domsavsigelsen. Videre sto det:
«Frelse for de kristne er gjennom troen på Jesus som herre,
mens muslimene er helt uenig i det. Muslimer tror at Isa, (det arabiske ordet
som brukes om Jesus i Koranen, forf anm.) var en slave av Allah og hans
sendebud, og at Allah er én. Han hverken føder eller blir født, og hans like
finnes ikke».
Domsavsigelsen slår fast at det er helt forbudt for muslimer
å gi penger for å reise bygninger der ikke Allah alene blir tilbedt. Fatwaen
ble senere trukket tilbake. Men den forteller noe om holdninger til Egypts
muslimer, også de i posisjon i landets mest anerkjente religiøse institutt. s
119 f.
« … en av mennene som skulle henrettes for sin fiendskap mot
Allahs sendebud, ble kalt frem til Muhammed. Hans forbrytelse var å kritisere
profeten. Nå angret han. Tre ganger sverget mannen sin troskap til rasul Allah,
Allahs sendebud. Fra nå av skulle han være lydig. Tre ganger avviste profeten
hans troskapsløfte. Til slutt hevet Muhammed hånden, tilsynelatende som et tegn
på at saken nå var avsluttet og at mannen fikk beholde livet. Men så snudde han
seg mot sine følgesvenner, forteller hadith-litteraturen. «Var det ingen som
var kvikk nok blant dere og kunne reise seg opp og drepe ham da dere så at jeg
nektet å rekke ham hånden?». Sitatet er blitt brukt av islamister for å
rettferdiggjøre at muslimer hverken trenger noen domsavsigelse eller
godkjenning for å drepe dem som spotter profeten Muhammed.
To andre fortellinger fra profetens liv har også en viktig
plass i islamistisk lære. Én historie er om en jødisk kvinner som pleide å
snakke stygt om Muhammed. En mann kvalte henne. Etter å ha fått fremlagt
historien uttalte Muhammed at det ikke skulle utbetales blodpenger, slik
skikken var på Den arabiske halvøya hvis noen ble drept. Altså var mannen i sin
fulle rett til å ta livet av henne.
En annen historie er om en mann som knivstakk og drepte en
elskerinne som hadde sagt stygge ting om Allahs profet. Muhammed samlet sine
følgesvenner og kalte frem mannen som hadde drept henne. Han fortalte om hva
som hadde skjedd. «Dere skal være vitne til dette, ingen blodpenger skal
utbetales», svarte Muhammed.
År 1306 e Kr, 706 etter den islamske tidsregningen, satt en
syrisk mann ved navn Ibn Taymiyya i
en mørk celle i citadellet i Kairo, som ligger på en høyde med utsikt over
datidens sentrum av byen. Her lå moskeene tett og inne fra cellen kunne han
høre bønneropene. Taymiyya var blitt
satt bak lås og slå på grunn av en konflikt med andre islamske lærde. Bøker
eller bibliotek hadde han ikke tilgang på, men på cellen hadde han penn og
papir. Han satte seg ned og skrev en bok, helt etter egen hukommelse, og den
fikk tittelen Det trukne sverd mot den som fornærmer profeten.
Bakgrunnen for boktittelen var at Taymiyya hadde hørt om en kristen egypter som hadde fornærmet
profeten. I boken gjengir Taymiyya
rundt 250 utsagn fra profeten Muhammed som alle gjengis for å styrke følgende
argument: Den som håner profeten må drepes.
«Å fornærme profeten, fred være med ham, er en av de verste
forbudte handlinger man kan gjøre, det er en vantro handling og et frafall fra
islam. Det er noe de lærde er enige om, uansett om man gjør det på alvor eller
spøk. Den som gjør dette, skal henrettes, uansett om han angrer eller ikke, og
uansett om han er muslim eller vantro. Hvis han oppriktig og på alvor angrer på
det han har gjort, vil hans botgjerning hjelpe ham på oppstandelsens dag. Da
vil Allah tilgi ham». (Fra Lars
Akerhaug, Siste jul i Kairo, Dreyer, 2016, s 119 ff).
Som vi ser, oppfatter kristne og muslimer begrepet syn på
svært forskjellige måter. Synden er noe en av partene kan brukes om guddommelig
hjemmel i en rent verdslig interessekonflikt. At uenigheten er alt annet enn
bare overflatisk, skal vi komme tilbake til. Men ført:
Ny oversettelse av Koranen! Kvinner! Gled dere! Ny Sure
4.34: Tenk det!
Muslimske menn her ingen rett lenger til å slå sine koner –
i Norge. Men hvor lenge vil dette forbudet vare? Har Allah og profeten
ombestemt seg, eller angret seg eller rett og slett bare kommet på nye tanker?
Er visse vers i Koranen nå å regne som abrogert?
Nei, ikke så lett, nei.
Muslimske menn i Norge har faktisk aldri hatt noen rett –
verken islamsk eller norsk rett - til å irettesette sine koner ved å gi dem en
ørefik, slå dem eller banke dem opp. Det har alltid vært forbudt i Norge og
dette er i samsvar med norsk lov, men ikke nødvendigvis mot islamsk lov, under
islam som evig og uforanderlig konstitusjon.
Og grunnen til det nå stadfestede budet om ikke å slå sine
koner – som nå altså (riktig nok bare i en fotnote) sies å aldri være
akseptabelt - altså likevel aldri kan
sies å være absolutt. Muslimer har nemlig – ifølge islam selv – en plikt,
ifølge islam selv, til å følge det lands lover hvor de oppholder seg, så lenge
de selv ikke har muligheten i dette landet for å få innført det motsatte eller
korrigerende bud av det som nå, ifølge muslimene selv, skal gjelde for muslimer
i landet.
Man kan derfor si at det ikke er noe problem for islam og
muslimer at en lov slår den andre i hjel og at sannheten både kan inneholde et
forbud og en tillatelse i samme kontekst. At dette faktisk gjør islam til en
relativistisk, opportunistisk og forvirrende religion, synes ikke å bekymre
noen. At islam faktisk står i strid med selv, synes å være helt irrelevant for
den moderne debatt om islam. Og at islam bryter den grunnleggende logisk loven
om ikke-kontradiksjon, synes ikke å angå noen som helst. I islam gjelder på
dette område ingen logiske førsteprinsipper, prinsipper vi har omtalt som
grunnleggende for vestlig og universell tenkning andre steder på denne bloggen.
Og det som er skremmende er at dette ikke tas opp i diskusjoner og i de
akademiske miljøer og i media, så vidt vi kjenner til.
Holdningen til dette fra vestlig side er at ”går det, så går
det” og at så lenge muslimene ikke bryter norsk lov, så er alt i sin skjønneste
orden. Det man imidlertid overser er at man fritt og gladelig da faktisk
overlater problemene som vil komme til kommende generasjoner, mens muslimene i
sitt stille sinn kan sette seg ned og ta det med ro, vel ”vitende” at islam
kommer til å seire til slutt, nærmest uten sverdslag - ikke minst fordi alle
demografisk fremskrivinger med den aller største tydelighet nettopp forteller
oss at det er dette som kommer til å skje.
Sannhetsgehalten i Koranen kommer med andre ord ut på hvor
du befinner deg og til hvilken tid. Du kan slå din kone som straff i f aks i
Saudi, men ikke i Norge og begge handlinger er guddommelig forordnet av Allah.
Du kan – med islamsk lov i hånd - tvinge din kone til samleie i Afghanistan,
selv om hun ikke vil, men –prinsipielt sett - ikke i Norge! Man kan forlate
islam i Norge uten å bli halshugget, men ikke i Pakistan.
For noen vil dette bety at islam fremstår som en ekstremt
tilpasningsdyktig, individfokusert, fleksibel, liberal og tolerant religion.
Det er da også en kjensgjerning at det finne ulike lovskoler innen islam,
lovskoler som fortolker koranens implikasjoner på noen ulike måter, alt etter
hvilke forhold man befinner seg i og som råder, på bakken, i de land islam er
innført.
Den nye koranoversettelsen, som i en fotnote presisere at
det aldri er akseptabelt å slå sine koner, er altså ingen oversettelse i rette
betydning av ordet, det er faktisk mer en bekreftelse på islam rett, slik den
alltid har vært og slik den alltid har vært tillatt å tolke.
Å kalle dette en ny oversettelse, er i utgangspunktet derfor
ikke riktig å si. Oversettelsen er derimot korrekt sagt en bekreftelse av eldre
og andre oversettelser, eller tolkninger. Det finnes aldri noe nytt i islam
proper. Islam er evig og uforanderlig og de som påstår noe annet, forsøker å
villede istedenfor å veilede. Man driver her en implisitt eller ubevisst
fortrengning på seg selv. Man tør ikke å ta inn over seg islam essens. Man
velger heller å si på islam som en substans under utvikling, en ideologi som er
som skapt for tilpasning til nye forhold og utfordringer.
Man vil ikke innrømme for seg selv at dette at det fins ulike
lovskoler i islam faktisk bekrefter det essensielle – og absolutte og
uforanderlige – ved islam. Man vil ikke se at det kontingente ved islam og
islamsk juss, i og med disse ulike lovskolene - faktisk er en nødvendighet
eller påbudt av Allah selv, indirekte, og den dimensjon som bærer hele
systemet, eller konstitusjon.
Det viktigste i dette er at man gjør seg blinde for Allah’s
sanne vesen selv, nemlig dette at Allah er kaprisiøs: Allah gjør hva han vil
til enhver tid, både overfor naturen og mennesket. Allah har ingen kontrakt med
skapningen om naturlover som står fast og som man kan holde seg til, med
garanti fra Allah om disse lovene gjelder for alle til enhver tid og for
alltid, så lenge jorden står og universet består i den form disse har nå, slik
vi finner mange eksempler på i den judeokristne
Bibel.
Nei, i og med Allah, kan alt skje og mennesket kan ikke
annet enn ta imot de handlinger Allah utøver over det til enhver tid, i et
hvert øyeblikk. Om du skal synde eller ikke, er bokstavelig talt opp til Allah
hvor og når han måtte ville det. Noe filosofisk eller teoretisk grunnlag i
Koranen for å si noe annet eller det motsatte, finnes ikke i Koranen og de
muslimske skriftene. Snarere tvert imot. Allah skaper så å si hele verden på
nytt for hvert nano-sekund. (Om dette
– og de forferdelige konsekvensene av et slikt gudsbilde og en slik
verdensanskuelse - skriver vi her på bloggen et lengre essays om i en ikke
altfor fjerne fremtid).
For en forskjell fra den
judeokristne Gud!, - i hvilken selve fornuften er en integrert karakter-
nødvendighet og hvor kjærligheten er det viktigs attributt, og ikke VILJEN i
enhver sammenheng, slik det forholder seg i islam. Riktig nok finner muslimer
Allah’s vilje i Koranen, men viljen til å forsikre eller forvisse om evig
frelse for eksempel for den enkelte troende, uteblir totalt.
Det er altså fremdeles guddommelig lov å irettesette sine
koner med en eller annen form for lettere fysisk avstraffelse her i landet, noe
som stride mot norsk lov, men poenget er at dette ikke er lov for muslimer
akkurat her og nå, slik Allah har lagt til rette for …
Alt dette ifølge muslimene selv og norske islameksperter i
en artikkel med intervjuer om den nye oversettelsen av Koranen som lanseres i
disse dager.
La oss se på noen av uttalelsene som kommer frem i
intervjuene, (Morgenbladet 12-18. november):
-Jeg er muslim. Er jeg islamist? spør imam Manboob-urRehman. En tolk forklarer
svaret: ”Det kommer an på hva ordet skal bety. Det er et negativt ladet begrep.
Hvis det bare betyr en person som følger islam til punkt og prikke, så er alle
muslimer islamister …
hm
Artikkelen forklarer så at den nye ”oversettelsen” bygger på
en tolkning av Sayyid Abul Ala Mawdudi.
Kari Vogt
beskriver denne karen slik: ” … autoritær, sterkt moralistisk og med en antidemokratisk
statsoppfatning … ”.
Men lenger ned i artikkelen forteller den samme Vogt: ” … vi
trenger ikke å se så mørkt på Olso-moskeens tilknytning til Mawdudi … ”.
hm
Professor Anne Sofie
Roald:”Det som er interessant med den oversettelsen er at Mawdudi flere
steder i sin fotnoter henviser til
”staten”. I Koranen står ikke dette ordet, men i notene bruker Mawdudi det
morderne begrepet ”stat”. Når Mawdudi, og ICC, bruker begrepet, sender det ut
signaler som er svært problematiske … signaliserer at religion og politikk
hører sammen … ”
hm. Skal man le eller
gråte? Dette er så naivt av en professor og så villedende at hun bør ”slutte
med det”.
Roald fortsetter: ”I fotnotene står det at ikke-troende ikke
skal ”herske over folk” og ikke-troende som bor i staten ”bør” leve underordnet
den islamske staten … ”
hm. Hva betyr ”bør” i hermetegn? Vi kan bare ane en kommende
diskusjon.
”Det er veldig problematisk at
”umma”-tenkningen blir en tolkning i Norge” fortsetter Roald. ”Mawdudi
uttrykker ikke tanker som kan forbindes med terrorisme … blant muslimer har det
tradisjonelt vært toleranse for ulike tolkninger … bare se på de klassiske lovskolene
(om denne kommentaren se min kommentar over: Hun forstår ikke at lovskolene
flyter nødvendig av islam innebygde relativisme og opportunisme under dekke av
”universalisme” og objektive verdier og verd, slik vi oppfatter dette
tradisjonelt i Vesten).
At Roald imidlertid værer at noe skurrer, kommer til uttrykk
i følgende uttalelse: ”For en intellektuell er det ikke noe problem å skille
det, ettersom det å tenke intellektuelt innebærer å kunne se forskjellige
standpunkter og ikke hevde ett standpunkt som den eneste rett sannheten”.
Kommentar: Her forklarer Roald tydelig at hun er relativist
og at ingen religion er bedre eller sannere enn andre, ja, at sannheten faktisk
ikke finnes, at den er relativ og ikke absolutt (en (relativ) absoluttisme som
undergraver hennes egen posisjon, noe hun virker helt uvitende om). Hun ser da
heller ikke at intellektuelle muslimer er av samme ulla som hun er selv, eller
vil at de skal være, nemlig slik hun selv er, eller oppfatter seg å være,
nemlig ”gladrelativist”, bare i et forsøk på å navnsette dette fenomenet).
For et intellektuelt nivå! Det skal hun ha …
Noen ”gullord” fra Rehman: ”Vi har ikke rett til å endre
meningen i budskapet … du skal velge det begrep som er mest korrekt i
konteksten …” og ”Mange forutsetninger må oppfylles før krigen som man kaller
”jihad” kan settes i gang, og det er ikke tillatt å drepe kvinner, barn eller
gamle, eller å skade vegetasjon, bygninger der folk bor eller religiøse steder.
Religiøse mennesker skal heller ikke drepes … jihad kun lov mot den delen av
motparten som selv er krigerske og som står ansvarlig for urett … dette
budskapet har vi forsøkt å tydeliggjøre … ”.
Kommentar: For en nydelig, rørende, selvfortryllende og
forførende retorikk.
De kan det, disse kara. Religiøse skal ikke drepes – hva med
de ikke-religiøse? Hvilket begrep er mest korrekt i konteksten? Hvem skal
oppfylle forutsetningene før krigen som kalles jihad kan settes i gang?
Stemmer Rehmans fromme ønsker med det andre autoritative og
lærde islamske kilder sier?
Professor Oddbjørn
Leirvik: Oversettelseskomiteen modererer i mange tilfeller Mawdudi … de har
lagt til egne fotnoter og endret Mawdudi … de leser korrektur på ham og sier at
DET ALDRI ER AKSEPTABELT Å SLÅ, (slik man kan få inntrykk av når man leser
Allahs ord i Sure 4. 34 – referert nedenfor i 3 ulike oversettelser eller
tolkninger - og som er blitt tatt som en selvfølge i islamsk tradisjon helt fra
begynnelsen).
Basim Gohzlan får
også slippe til og her synes å bestride nettopp det vi her på bloggen
kommenterte ovenfor:
”I islam bestemmer Gud, (ja, han
bruker Gud og ikke Allah), over alt, men når man leser tekstene til Mawdudi føles
det som om han mener at Gud styrer samfunnet på en direkte måte og at vi
mennesker ikke har noe å si … han har ikke ment det på den måten … men man får
følelsen .. .”
hm. Kommentar: ha, ha …
Nora Eggen,
muslims konvertitt: ”Med jevne mellomrom bør det komme nye oversettelser. Da
vil man unngå at en oversettelse får en kanonisk status”.
hm. Hørt på maken. Islam har ingen essens, skulle man
kanskje forledes til å tro, og noen muslimer er tydeligvis nå svært oppsatt på
å få frem dette budskapet, som passer som hånd i hanske til vårt
postmodernistiske samfunn, et samfunn hvor bare de færreste nå tror at
sannheten er absolutt og at det virkelig finnes objektiver verdier og verd, og
at den eneste sanne religion og tro OGSÅ virkelig finnes og må velges fremfor
andre, som den eneste fulle og hele sannhet, uten å underslå noe.
Ellers kommer det i artikkelen selvsagt fram at de yngste
troende i moskeene nå er mer åpne og mottakelige for dialogarbeid i forhold til
andre trosretninger i samfunnet … ”de
yngre kreftene markere en mer dialogpreget profil på nettsidene …” forsikrer professor Leirvik.
Kanskje så korrekt som noen gang før … men vi lar oss for
vårt vedkommende ikke forsikre … selv om man skulle forsøke på å få oss til å
tro at Koranen nå er blitt en helt annen og mer ”snill” eller kvinnevennlig enn
den var …
Hege Storhaug
kommenter den nye ”oversettelsen” på HRS 8. nov 2012 hvor «Maududi» er
identiske med Mawdudi: Et lite utdrag her:
Det groteske kvinnesynet røres knapt. Boken Purdah and the
Status of Women in Islam (1939), forfattet av Maududi, er ”et mesterverk” hva
gjelder å degradere kvinners status. For en islamist som Mawdudi er kvinne og
familiespørsmålet avgjørende for å realisere den politiske visjonen, ja det er
selve kjernen i den islamistiske propagandaen. I boken kan man således i detalj
lese om hvorfor en kvinnes øyne er en ”erogen sone” som kan lede til hor, og
parfyme likeså. Det samme gjelder hennes stemme, som er djevelens agent, og
lyden av hennes skohæler. Kvinnen skal holde seg hjemme, og må hun ut i et
absolutt nødvendig ærend, skal hun altså verken ses, høres, berøres eller
luktes.
Det som nå er uakseptabelt i den nye ”oversettelsen” – som
egentlig er en abrogasjon foretatt ensidig av mennesker uten Allahs tydelig
eller uttrykkelig hjemme i Koranen - av Koranen til norsk, finnes i det
følgende: 004.034:
YUSUFALI: Men are the protectors and maintainers of women,
because Allah has given the one more (strength) than the other, and because
they support them from their means. Therefore the righteous women are devoutly
obedient, and guard in (the husband's) absence what Allah would have them
guard. As to those women on whose part ye fear disloyalty and ill-conduct,
admonish them (first), (Next), refuse to share their beds, (And last) beat them
(lightly); but if they return to obedience, seek not against them Means (of
annoyance): For Allah is Most High, great (above you all).
PICKTHAL: Men are in charge of women, because Allah hath
made the one of them to excel the other, and because they spend of their
property (for the support of women). So good women are the obedient, guarding
in secret that which Allah hath guarded. As for those from whom ye fear
rebellion, admonish them and banish them to beds apart, and scourge them. Then
if they obey you, seek not a way against them. Lo! Allah is ever High, Exalted,
Great.
SHAKIR: Men are the maintainers of women because Allah has
made some of them to excel others and because they spend out of their property;
the good women are therefore obedient, guarding the unseen as Allah has
guarded; and (as to) those on whose part you fear desertion, admonish them, and
leave them alone in the sleeping-places and beat them; then if they obey you,
do not seek a way against them; surely Allah is High, Great. (Finnes på USC)
En «ting» som mange muslimer ikke er klar over, og som de
mest sannsynlig vil nekte å tro eller bry seg med, og som de muligens vil bli
fornærmet over, hvis du forsøker å vise dem det i «boka» og altså fremgår av
den hellige boken, selveste Koranen, er følgende uttalelse:
Jesus er faktisk
Gud – ikke Allah - og den som kan tilgi synd i islam:
Fra Koranen - om Jesus og Ordet:
4. 170 Dere mennesker, Sendebudet er nå kommet til dere med
sannheten fra Herren, så tro, til deres eget beste! Hvis dere ikke tror, Gud
tilhører alt i himlene og på jord. Gud vet, er vis.
71 Dere som har mottatt skriften, overdriv ikke i deres
religion. Si ikke om Gud annet enn det som er sant! Messias, Jesus, Marias
sønn, var bare et Guds sendebud, og Hans ord, som Han inngav Maria, en Ånd fra
Ham! Tro på Gud, og Hans sendebud, og si ikke: «Gud er tre.» La det være, til
deres eget beste! Gud er én Gud! Ære være Ham, at Han skulle ha en sønn! Ham
tilhører alt i himlene og på jord! Gud er tilstrekkelig som beskytter!
3. 45 En gang sa englene: «Maria, Gud bebuder deg et ord fra
Ham selv. Hans navn skal være Kristus, – Jesus, Marias sønn, og høyt æret skal
han bli, i denne verden og den hinsidige, av dem som får komme Gud nær.
3. 46 Han skal tale til menneskene i vuggen og i moden
alder, og han skal være en rettferdig.»
Al Sheik Muhyi Al Din
Al Arabi, en muslimsk lærd, kommenterer Sure 3. 45 slik:”Ordet er Allah i
teofani … og er den ene guddommelige person, ingen andre”.
Al Arabi sier med dette at Koranen faktisk bare gjengir det
samme innhold som i Det nye testamentet i Johannes 1. 1, 14: I begynnelsen var
Ordet og Ordet var hos Gud …
Dette betyr at
Jesus faktisk var Gud (i treenighet med Faderen og Den hellige Ånd).
Suren sier også at Jesus var Messias, hvilket vi her
behandlet her, og det kan da argumenteres for at Koranen dobbelt understreker
at Jesus var Gud, i og med at Messias er et synonym for Gud.
William Phipps
understreker imidlertid at Koranen ikke viser noen forståelse for den
opprinnelige hebraiske betydningen av tittelen Messias som en tittel for den
kommende og lovende Konge i Israel, og vi kan legge til, da heller ikke den
kristne forståelse av hvem Jesus var, - og er.
Men dette desto verre for muslimer: De får jo ikke med seg
den opprinnelige mening, dette til tross for at Muhammed jo oppfordret sine
samtidige - se her - nettopp til å
studere de foreliggende jødiske og kristne skriftene for å sjekke om han selv hadde
rett eller ikke.
Er det på tide at muslimene nå i dag følger Muhammeds
oppfordring og begynner å studere den jødiske og kristne Bibel?
I sure 2. 87 bekreftes det at ”Vi bekreftet Ham med Den
hellige Ånd”.
Phipps
kommenterer: Gud uten Ord(et) er uttrykksløs; Gud uten Ånd er livløs. Derfor,
hvis Guds (Allah’s) Ord og Ånd bodde (dwelt in) i Jesus, så er det å kjenne
Jesus på en måte å være seg bevisst den levende tilstedeværelse av Gud (Allah).
Phipps vil tydeligvis ikke ”tilstå” Jesus noen status som
Gud. Men vi skal i det følgende se nærmere på dette ut fra flere vinkler og med
referanse til flere islamtolkere:
I sure 39. 44 heter det at det er bare en mellommann mellom
Allah og mennesket og det er Allah selv. Den enkelte må altså møte sin skaper
uten noen som kan gå god for ham, slik Jesus gjør i den kristne frelseslære.
Al Jalalan, en
annen muslimsk lærd, utlegger dette, ifølge Anis A. Shorrosh, slik: ”Skinnende i verden ved at han profeterte
og i livet etter dette ved at han er mellommann (by intercession) og i posisjon og en av de som er brakt nær
Allah”.
Betyr ikke dette at Jesus i betydning langt overstiger
profeten Muhammeds rolle i det store, eksistensielle drama det er å bli holdt
ansvarlig – eller ikke - for sine synder?
Som vi vet, så kan
Jesus tilgi synder, noe Muhammed, som et syndig menneske, aldri kunne.
At Jesus tillegges rollen som mellommann i selv Koranen, er
en fantastisk dimensjon ved den som de aller fleste muslimer vil nekte å se
betydningen av, for hvis muslimer fleste hadde tatt til seg dette faktum, ville
de ha måttet omvende seg og begynne å lære seg hva ortodoks kristendom er for
noe, bl a at kristendommen ikke er triteistisk
– altså treguderi - , men treenig, og
at Jesus er intercessor evig med Gud og skaper av himmel og jord.
Rick Richter
opplyser at ”et ord” i sure 3. 45 faktisk kan oversettes med ”Ordet”, slik Rodwell oversetter.
Dette kan ikke overvurderes i betydning. Det gir muslimer
enda en grunn til å undertegne vårt forslag til Frihetserklæring for muslimer,
se her, (NB: ref. til en postering på Nei til islam).
Det er som Richter
sier: ”Jesus is Allh’s word which He conveyed unto Mary” – one cannot say that
the Word is not God and that the Word is not eternal …”.
Det synes åpenbart at Koranen er i villrede og at
”forfatteren” er inkonsistent: Hvordan kan Jesus BARE være et sendebud, når han
samtidig er et Ord – eller Ordet – fra Gud (Allah)?
Allah er tydeligvis ikke Gud. Allah er en utydelig og
selvmotsigende konstruksjon, og illustrerer en fatal mangel på forståelse for
hva grunnleggende førsteprinsipper – som vi har omtalt bla her – er og hva de
innebærer.
Koranen mangler rett og slett grunnlag i universelle logiske
lover og prinsipper. Og som apropo: Det kan også en biskop i Den norsk Kirke
gjøre. Vi tenker på Olav Skjevesland som svare på et spørsmål fra noen
ungdommer om Allah og Gud var den samme, at, ja, det kan han være.
Biskopen bryter her med kontradiksjonsprinsippet så vel som
identitetsprinsippet og sier omtrent at Gud kan være litt gud og Allah kan være
litt Allah og litt Gud. Biskopen forstår ikke at dette kan oppfattes fornærmelig
mot islam og muslimer, ja, krenkende. Han gjøre seg skyld i shirk, må vite og det er straffbart ...
Colin Chapmann
skriver: ”Våre ord er en del av oss – de manifisterer vårt sinn og vår vilje.
På samme måte: Hvis vi ikke kan skille våre ord fra oss
selv, hvordan kan vi skille Jesus fra Gud?”
Videre: Den tradisjonelle forståelse i islam er at Jesus ble
skapt ved Guds Ord. Baidawi sier at
Jesus blir kalt ”et ord” fordi han ble til ved Allah’s befaling uten en far,
slik at han skulle ligne på den nye skapelse. Razi mener at Jesus blir kalt ”et
ord” fordi han oppfylte ordet som ble talt ved profetene. Yosuf Ali kommenterer sure 3. 39 med å ”forsikre” om at
”et ord fra Allah” ikke er identisk
med ”Allah’s ord”.
Den kristne kirkefaderen Johannes av Damaskus kan være verdt å sitere:
”Siden dere (muslimer) sier at
Kristus er Ord fra Gud og Ånd, hvorfor anklager dere oss for å assosiere (å
være Hetairiastai eller flergudsdyrkere)? For Ordet og Ånden er ikke skilt fra
Den ene som de er i av natur. Hvis derfor Hans Ord er Gud, så er det klart at
Ordet også er Gud.
Men hvis Ordet befinner seg utenfor Gud, så følger det at
for dere så er Gud uten Fornuft (Logos/Ordet) og uten Liv. … dere har lemlestet
Ham og det ville ha vært bedre for dere om dere hadde sagt at Han hadde
medguder enn å lemleste Ham, og behandle Ham som en stein, eller tre, eller som
ett eller annet ufølsomt vesen. Derfor snakker dere usant om oss når dere
kaller oss for hetairiastai, og vil
kaller dere Koptai – lemlestere – av Gud”.
Chawkat Moucarry
har en litt fyldigere fremstilling av hvordan Razi tenker:
Folk tenker på noe ekstremt rent når man bruker ordet ”ånd”.
Jesus er ren fordi han ble skapt uten noen far og fordi engelen Gabriel pustet
inn i Maria. Å si at Jesus er fra Gabriel betyr å gi ham ære.
Jesus var et instrument i Allah’s åpenbaring og er noen
ganger betegnet som ånd og er derfor på en måte en ånd fra Allah.
Jesus er også en ånd fra Allah på den måten at var en nåde
fra Ham. Allah’s nåde (miskunn) er referert til som Allah’s ånd. Allah har
innprentet tro i hjertene til de troende og styrket dem med en ånd fra ham(!).
Gabriel kalles også
en ånd fra Allah i Koranen.
Meningen med å beskrive Jesus som ”ånd” (og ikke en ånd), er
for å opphøye ham. Orden fra Ham skal understreke hans storhet.
Moucarry bemerker:
Når muslimske eksegeter identifiserer Allah’s Ånd med Gabriel, så gjør de det
for å forhindre ethvert forsøk på skille mellom Gabriel og Allah’s Ånd fra
Allah.
I Det nye testamentet skilles det klar mellom engelen
Gabriel og Den Hellige Ånd.
Ali&Spencer:
Muslimer har aldri klart å ta inn over seg implikasjonen av tittelen ”the Sprit
of Allah” på Jesus.
Og hvorfor de aldri har klart det er klar: Hvordan kan Guds
(Allah’s) Ånd være noe annet (eller noen annen) enn Gud selv? Ånden er selve
værens liv. Hvilket vesen eksisterer uten dets liv eller adskilt fra dets liv? Logisk
og filosofisk må alt som emanerer eller utgår fra Gud må være Gud selv, - Han
kan ikke emanere noe som er mindre enn seg selv. I og med at Jesus i Koranen
beskrives som utgående (proceeding)
fra Allah, så antyder det sterkt Kristus guddom.
Ron Rhodes: Det
kan synes som om betegnelsen ”Allah’s Ord” i Koranen i mening er det samme som
beskrivelsen av Jesus som Gud i Johannes 1 .1, men dette er ikke tilfelle.
al Ghazali – den
berømte sufi-muslimen, d 111, sier at tittelen ”Allah’s ord” bare henviser til
ideen om at Jesus ble skapt i Marias mave ved guddommelig befaling, ikke til
Jesus som evig Gud som kom som en full og endelig åpenbaring av Gud Faderen.
Med Rhodes egne ord: ”Ordet fra Gud indikerer for muslimer
at Jesus nettopp ikke er Gud.
Sure 112 definerer Allah på denne måten: «I Allah’s navn,
den Barmhjertiges, den Nåderikes navn. Si: «Han er Allah, En, Allah, den ene
Omsorgskilde. Ikke har Han avlet noen, ei heller er Han selv blitt avlet. Ingen
er Hans like».
Denne suren «regnes for å være verd en tredjedel av hele
Koranen, og de sju himler og de sju jorderiker er grunnlagt på den. Å bekjenne
dette verset er ifølge tradisjonen å kaste av seg syndene sine som en mann kan
rense et tre for blader om høsten». (Caner&Caner,
Islam bak sløret, s 93).
I kontrast til dette:
«… av alle religionsstiftere, guruer
og ledere i verdenshistorien, er det bare en eneste som hevder at han har makt
til å tilgi synder. Bare en: Jesus».
(Dato jul 15 i Knut Tveitereid: En helt overkommelig Bibel?)
Synden som forutsetning for frelsen.
Følgende lille avhandling er et dykk inn i arve-syndens
frelsende nødvendighet og en apologi for kristentroen som den eneste tro som
virkelig gir frelse, dette i trass mot all magi-, natur- og gjerningsreligion.
Veldig få mennesker vil forstå hva jeg skriver om i dette
dykket. Hvor mange ganger har vi ikke hørt: Mennesket syndig? Syndig, jeg? Nei,
jeg er ikke noe «arme, syndige menneske», slik det sto i den gamle lutherske
katekisme.
Folk flest hæler ikke den kristne tro lenger. "Den er
jo bare litteratur", skriver kirken i en brosjyre for søkende mennesker,
-den ble lagt ut bla i A … arbeidskirke for noen år siden og ligger vel der
ennå. Folk synes å sette større tiltro til fagforeningene og sportsklubbene som
frelsesbringende enn til kirken og sitt eget trosliv og sitt eget ur-behov for
metafysiske rammer, religiøse overbygg og eget
"inderlighets"-fundament.
Man skjønner ikke bæret av den kristne tro lenger, aller
minst trosbekjennelsene og treenighetsdogmet osv, begge de dyrebareste av
perler i kristendommen og dens historie og helt unike i verdenssammenheng.
Vi skjønner heller ikke den dypere betydning i
nadverdsfeiringen – eller communionen
- med vin og brød. Den er noe vi gjerne harselerer med.
Vi skjønner lite av at Gud kan ha en Sønn. Og at Gud kan ha
en mor. Og aller minst skjønner vi sannheten i troen på oppstandelsen fra de
døde, en hendelse som de fleste tror er rent oppspinn.
Hvor mye går vi ikke glipp av? Hvor fort gir vi ikke opp
grunnlaget for det samfunn som møysommelig og til en svimlende høy pris er
bygget opp over de siste 2 tusen årene under Jesu vinger?
Hvor kvikt vil det ikke gå før våre kirker er ombygget til
moskeer?
Vil Islam seire?
Ja, det vil den, hvis vi blant mange andre ting ikke
skjønner i tide hva det vidunderlige virkelighetsinnholdet i begrepene tro og
synd er.
Ja, islam vil seire, hvis ikke folk igjen blir gitt
anledningen til å lære og studere hva kristendommens innhold er og hvilket
menneskesyn den bygger på, og på hvilket verdisyn og den virkelighetsoppfatning
den bygger på, selve det grunnlag som alle menneskerettestenkning springer ut
av og grunner seg på, enten man vil se og like dette eller ikke.
Folk fremover vil ikke ha en sjanse mot islam hvis ikke
kristentroen igjen blir selve kjennetegnet på og grunnlaget for vår kultur. Vi
vil hverken i praksis eller trossammenheng kunne stå oss og forsvare oss, men
være dømt til å underlegge oss Allah og profeten. Vi vil ikke lenger da ha noen
teoretisk holdbare argumenter for å kunne forsvare troen mot islam.
For der kristentroen ikke lenger forsyner mennesket med
teologiske argumenter, der vil islams strategi – som allerede er etablert i
Koranen og som derfor ikke trenger å bli funnet opp på nytt – meie ned all
motstand, både intellektuell motstand og motstand i det praktiske eller daglige
livet, - og ikke minst i det politiske livet.
La meg ta utgangspunkt i noen betraktninger av Caner&Caner i More Than a Prophet:
Forskjellen mellom konsekvensene av fallet i den judeokristne tro og islam er
dramatiske. … i den første blir Satan lovet total destruksjon under hælen til
en Barnefrelser som er etterkommer etter kvinnen. Eva og hennes døtre vil bli
minnet på deres stilling og tap ved å måtte føde barn med smerte og Adams avkom
vil måtte utholde hardt arbeid – alt fordi de de gjorde seg til opprørere og
uendelig skyldige overfor Gud og dermed gjort adskilt fra Ham. Dette er den
åndelige død og deres forgjengelige natur og døden vil følge dem og deres
etterkommere.
Ingen slike reaksjoner finnes i Koranen. Allah forbanner
ikke paret på samme måte, antakelig fordi de angrer, eller «omvender seg på
eget initiativ og ut fra egen styrke, eller egen, iboende nåde, så å si. Og fordi
døden betraktes som helt naturlig, også før fallet. Menneskeheten «falt» ikke
kollektivt, bare Adam og Eva som ulike individer. Etterkommerne blir derved
skapt med evnen til å velge mellom godt og ondt. …
For muslimer tvinges Allah i og med syndefallet, slik det
oppfattes innen judeokristen tro, til
å synde i og med at Allah skaper, for muslimer tror at Allah ikke bare skapte
en gang, men at han skaper kontinuerlig. I sure 10. 4 står det at han som
startet skapelsen repeterer den, slik at han kan belønne med rettferdighet de
som tror og er rettferdige. Dette tydeliggjør at læren om frelsen i islam er
knyttet til menneskets naturlig tilstand. Hvis Allah skaper kontinuerlig, kan
han ikke skape noe som er synd, for hvis han gjør det, diskrediterer det hans
«image». (s 92/93).
(Men: Det finnes «hjemler» i Koranen for å anse Allah som
skaper av det onde! (Ida Glaser i
Islam og kristen tro i Vi Tror nr 1. 96). Men se: «Det vi kaller ondt,
relateres til Allah. Skapelse uten syndefall, allmakt uten andre aktører, vilje
uten moralsk vesen. Alt føre ubønnhørlig til at ansvaret for det onde faller på
Allah», se Stefan Gustafson s 128).
Hvordan reagerer så Adam og Eva når de blir klar over at de
har syndet? Forskjellen er viktig å merke seg: I Bibelen skylder Adam på Eva og
Eva på slangen for en synd de selv begikk, Genesis 3. 12/13. Straffen blir
svette og smerte. I Koranen unnskylder de seg overfor Allah, sure 7. 23 og sier
vi har gjort noen galt med våre sinn, men de omvender seg ikke og Allah overser
det gale de har gjort. Han gir dem en ny start idet arbeid og svette anses som
en del av formålet med selve skapelsen, sure 90.4. Døden er dermed noe som fra
før skapelsen er villet og helt naturlig, sure 32. 7-11. Muslimer vil ikke tro
at Allah kunne ha skapt noe så ondt som slangen i Bibelen, kommenterer Caner.
I den bibelske skapelsesberetningen angrer ikke Adam på sin
synd overfor Gud, som kommer og leter etter ham i edens hage, fordi de skammet
seg begynte å gjemme seg overfor hverandre og Gud og å dekke seg til. Adam
begynner so gar å «krangle» med Gud idet han skylder på Eva. Eva i sin tur
skylder på slangen og unnskylder seg med at hun er blitt bedratt.
Det radikale utfall av dette de første menneskers fall og
opprør, kan ved første øyekast virke overdrevet, ja, melodramatisk, ufortjent
og lite realistisk, og det er vel da dette også Muhammed og hans læremestre –
av en eller annen grunn - må ha lagt til grunn for sin tolkning av de bibelske
påstandene.
Konsekvensene i det
bibelske perspektiv kan oppsummeres slik:
Respekt for autoriteten og autoritetene ble erstattet av
opprør og skam. Velsignelser ble omgjort til fysisk, åndelig og evig straff.
Dette å betrakte Gud som en venn man kunne gå sammen med
gjennom livet ble overskrevet av et gudssyn hvor man måtte gjemme seg for Ham.
Tillit ble til frykt og kjærlighet til likegyldighet og endog hat. Nærhet til
Gud ble overkjørt av avsondring og isolasjon. Frihet til å adlyde ble til
avhengighet av synd. Ærlighet ble droppet til fordel for løgn og svik.
Selvoppofrelse ble erstattet av selvsentrerthet og egoisme. Fred i sjel og sinn
ble knust av rotløshet. Ansvar måtte vike plassen for uansvarlighet og et udelt og rent hjerte ble avløst av et
hjerte fylt av angst, usikkerhet og forbehold. (Fritt etter Doctrine av M. Driscoll og G. Breashears s
148).
Hvordan oppfattes så syndene og
Synden i islam?
Vi begynner – rent konkret - med hvordan profeten Muhammed
så på noen av sine nærmeste slektninger:
Abu Lahab:
Abu Lahab var onkelen til Muhammed og kona hans het Umm
Jami. De må ha bodd like i nærheten av sin nevø, en ung mann i begynnelsen av
30-årene som nå gikk rundt i Mekka og talte profetisk og fanatisk om at det
finnes bare en Allah og det er Allah. Dette, kan vi si, skulle vise seg å danne
utgangspunktet for en av de mest fatale nobokranglene noensinne og for verdens
lengste sammenhengende blodbad i verdenshistorien …
Abu og Umm godtet seg og lo litt av denne frekke, overmodige
og kanskje innbilske fremtoningen som de
mente Muhammed var. Ikke bare fornærmet han personlig de aller fleste i
nabolaget og i hele byen, men også våget han seg til å fornærme selve
gudegalleriet i byens helligdom og hvor flere ander guder ved siden av Allah
var nevnt og som man æret i seremonier og prosesjoner. Det var uhørt at en
slektning av dem skulle utfordre selve gudsforestillingen blant folk og både
Abu og Umm begynte snart aktivt å motarbeide Muhammad og de var blant de
fremste i byen som gikk inn for en boikot, som ble iverksatt, av Muhammed og
hans lille tilhengerskare.
I denne situasjonen var det at Allah gjennom engelen Gabriel
ga Muhammed en åpenbaring som skal stå uforanderlig og ukrenkelig i Koranen,
siden denne boken er selve Allah’s ord og som er uskapt og har ligget i den
allahianske himmel fra evighet av. Koranens ord skal da også gjelde uavkortet
og ingen som vil forbli muslim kan noensinne forandre på dette. Allah’s påbud
og forbud er absolutte og kan ikke tilbakekalles, (selv ikke de befalinger som
finnes i den som Allah selv har opphevet rundt 200 vers, - hvilket jo må bety
at muslimer må resitere vers som ikke er sanne. Slik sett er Koranen 3% løgn).
(Se Warrack s 186)
Hvilken synd var det så Abu og Umm gjorde seg skyldig i og
som de burde betale for, etter Muhammeds og Allah’s mening?
Allah (Muhammed?) sier i sure 111:»I undergangen med Abu
Lahabs verk, i undergangen med ham. Måtte Abu
Lahabs to hender forsvinne og måtte han selv forsvinne, og hans rikdom og
alt det han tjener skal ikke komme ham til fordel. Han skal snart bli brent i
den luende ilden. Og hans hustru også, hun som bærer ved til brensel. Hun har
en snor av palmefibre rundt halsen». (Ironisk nok betyr Abu Lahab «Flammenes
far»!).
Det synes klart at dette er en dødsdom foreskrevet av Allah
og som skal være til stor trøst for den selvutnevnte profeten. Den må skal
fullbyrdes og straffen skal utmåles og proporsjoners slik det er verdig en gud
som er «større enn». I alle fall mente Muhammed dette. Han mottok denne
åpenbaring med stor tilfredshet, må vi tro. Hvis ikke, ville den nok ikke ha
blitt tatt med i Koranen. Han skammet seg tydelig ikke det ringeste over denne
åpenbaringen som kom som bestilt.
Men hva består synden i? Er dette shirk, altså å bekrefte flere guder eller legge partnere til Allah?
Dette sier teksten ikke noe om. Dommen virker derfor
vilkårlig og urettferdig. Men straffen er den samme som for shirk, i prinsippet. Men det som er et
faktum er at visse folk i Mekka hadde begynt å kalle Muhammed, som betyr «den
ærefulle», for «Mudhamman», hvilket
betyr «den forherdede synder». Abu og Umm var kanskje blant disse. Og heri
ligger vel hunden begravet. De hadde dermed begått en majestetsforbrytelse og
forbrytelse som krever den mest pinefulle og på alle måter strengeste straff.
Og hvem skulle fullbyrde dommen? Jo, det viste seg snart. I hvert fall Abu av
dem døde, antakelig pga sykdom, like før Muhammed, i spissen for sine tropper
inntok Mekka noen år senere.
En lojal og troende muslim kommenterer oppsiktsvekkende nok
sure 111 slik, og dette med den innrømmelse at hele suren må være Muhammeds ord
og ikke Allah’s: »Det sømmer seg lite for universets opprettholder å forbanne
en uvitende araber og kalle hans kone en vedbærer».
En norsk muslim
kommenter sure 111 slik:
En annen hadith som de fleste muslimer er vokst opp med er
om den eldre kvinnen i Mekka som hatet profeten Mohammed, og som kastet søppel
på ham hver gang han gikk forbi huset hennes.
(Tenk det): Profeten lot henne holde på, og hverken han selv
eller noen av følgesvennene angrep henne.
En dag da kvinnen ikke var der for å kaste søppel på ham,
ble han bekymret for henne, og dro på besøk og fant da ut at hun var syk. Han
pleiet henne og trøstet henne.
… mange muslimer som ikke har lært
noe av historiene om profetens storsinn og positive tilnærming til folk som er
uenige. … mange muslimer har ikke skjønt essensen her, mener Shoaib Sultan.
Muhammeds mor Aminah:
Muhammeds mor het Aminah – et navn som kan bety «den
trofaste». Hun døde da sønnen bare var 7 år gammel og etter at hun, tradisjonen
tro, hadde sendt guttebarnet sitt for å bli oppfostret ute i ørken av en
fostermor og dette skjedde nærmere 30 år før Muhammed fikk sine første
åpenbaringer fra Allah, åpenbaringer som sener ble samlet i det vi i dag kaller
Koranen.
Aminah ble gjenforent med sønnen da han var 5 år gammel. Hun
rakk dermed ikke å bli muslim her i livet.
Kan savnet av moren i guttens første leveår ha gjort noe med
hans personlighet senere i livet? Vet vi noe om hva han tenkte om sin mor i
moden alder?
Det vi vet er at Muhammed i hvert fall besøkte morens grav
en gang i livet. Sure 9. 113 er her, i Tafsir Ibn Kahtir 4:524, blitt knyttet til dette besøket og hva som var
hensikten med det. Det fortelles at Muhammed satt ved morens grav og ba Allah
om lov til å be om tilgivelse for henne, men at dette ble nektet ham.
Kan vi forstå dette? Går det i det hele tatt an å forstå
det? Hvilken synder er det Muhammed på sin mors vegne vil be Allah om
tilgivelse for? At hun hadde overlatt ham til en fostermor? Eller at hun ikke
rakk å bli en troende muslim? Eller at hun hadde begått noe forferdelig og
utilgivelig som ingen vet noe om?
Det vi kan lese ut av suraen og tolkningen av den må bli at
profetens mor må ha begått en større og alvorlig synd, for småsynder må det gå
an både for Muhammed og Allah å tilgi henne der å da, så å si, men hvilken? I
islam er det bare en dødssynd og det er shirk,
dette at man assosierer Allah med noen – eller noen ting eller person overhodet
- annet enn Allah selv – og hvis man
gjør det, blir man dermed en mushrik.
Allah avviser altså Aminah fordi hun per definisjon er mushrik, dvs vantro? For alle vantro er det i prinsippet dødsstraff
og for denne forbrytelsen kan ikke engang Allah’s profet, Muhammed, be om
benådning for eller gå imellom for.
Vitner dette om at
det er en rettferdig Gud vi har å gjøre med her?? Dreier det seg kanskje om en
mildere straff i helvete og altså ikke synder som fortjener dødsstraff her
livet? Dreier det seg kanskje bare om en mildere og kortvarig straff i helvete?
En eller annen straff må det i hvert fall dreie seg om,
siden Allah ikke vil innvilge tilgivelse, og i hvert fall ikke det faktum at
det er Muhammed som ber om dette. Så, ja, kanskje Allah likevel er nåderik og
rettferdig, men dette får vi aldri vite noe om i Aminahs tilfelle. Det jeg for
mitt vedkommen vet er, at muslimer jeg har snakket med mener at dette at
profeten – som er det edleste og beste mennesket som har levd – ber om
tilgivelse for sin mor bare viser hvor høyverdig og full av medynk og nåde han
var.
Hva sure 9. 113 forteller om Allah’s karakter og vesen,
overlater jeg til leserne selv å fortolke. Men suraen forteller like mye om
hvem profeten Muhammed var og forteller drøss om hans karakter og vesen.
Sure 9. 113 reiser også spørsmålet: Befinner seg nå alle
mennesker som aldri fikk høre noe fra Koranen og heller aldri fikk vite noe om
Allahs påbud og forbud, og om at det bare fins en Allah og det er Allah, og at
Muhammed er hans profet, i det allahianske helvete?
Hvis ikke, er Allah urettferdig, i og med at han straffer
profetens mor strengere enn alle andre mennesker.
Zainab og Zaid:
Zaid, som var profetens adoptivsøn, hadde tatt Zainab bint
Jahsh til kone, men ekteskapet hadde ikke vært lett. Zainab var av nobel byrd og ekteskapet hadde
først blitt avvist av hennes brødre før profeten selv gikk i mellom og fikk
ordnet med det hele.
Zainab oppførte seg deretter litt hovent overfor sin
ektemann som var en frikjøpt slave før han ble adoptert, fortelles det.
Profeten gikk en dag til Zaids bolig for å slå av en prat
med ham, men da Zaid ikke var hjemme, var det Zainab som tok imot profeten. Hun
ba ham inn, men han nektet, man skal da være sømmelig! Zainab sto gjemt bak et
forheng og han skulle akkurat til å gå da et vindpust hevet forhenget slik at
han ufrivillig fikk et lite blikk av Zainab, og dette gjorde slikt et dypt
inntrykk på ham, at det glapp ut av ham, da han skulle til å gå at ”æren
tilhører Allah, Han som former alle hjerter …”.
Disse ordene fylte Zainab med grenseløs stolthet og da Zaid
kom hjem, var hun ikke sen om å legge ut om det som hadde skjedd og fortelle
ham om hvilket inntrykk hun tydeligvis hadde gjort på profeten.
Zaid følte etter dette, står det, at livet sammen med den
nydelige hustruen hans begynte å bli stadig mer vanskelig enn det allerede
hadde vært.
Han bestemte seg derfor forl å oppsøke profeten og han spurte ham rett ut om Zainab hadde
behaget ham, og hvis hun hadde det, så ville han gladelig gjerne bli kvitt
henne.
Profeten svarte:
- Gå tilbake til din kone og hold henne for deg selv …
Men Zaid hadde fått nok av henne. (I hvert fall var det det
han selv trodde). Helt siden hun hadde opplevd at profeten beundret henne,
følte Zaid at han burde skille seg fra henne. Og så gikk han tilbake til
profeten og sa:
- Åh, profet, måten Zainab snakker til meg på en verre enn
noen gang. Jeg ønsker virkelig å støte henne fra meg.
- Frykt Allah, sa profeten, - og hold din kone for deg selv
…
- Men jeg er ikke lenger herre i mitt eget hus, sa Zaid.
- Hvis det er slik det er fatt, så skill deg fra henne,
svarte profeten.
Da Zainab endelig var skilt, hadde hun bare en ting i hodet,
og det var å bli gift med profeten og derfor gjorde hun alt hun kunne for å
smiske seg innpå ham, hevdes det.
Til slutt ble det sendt ned en åpenbaring til profeten fra
Allah. Det sa, ordrett:»Og da Zaid hadde ordnet med formalitetene rundt
skilsmissen, så giftet Vi Deg med Zainab”. (Obs: Vi er Allah!)
Profeten besluttet derfor å gifte seg med Zainab.
Jødene og hyklerne erklærte høylydt og med harme at dette
var en stor skandale. Mohammed gifter seg med sin adoptivsønns kone! Det går da
virkelig ikke an …
Da sendte Allah ned nok en åpenbaring og den tillot nettopp
de troende å gifte seg på slikt grunnlag, selv om det hadde vært en strengt
forbudt skikk blant araberne inntil da.
Profeten Muhammed, Herrens apostels adopsjon av Zaid ble
derfor annullert og han fikk deretter tilbake sitt opprinnelige navn Zaid ibn
al-Haris.
Men de følelser profeten hadde fått for Zainab bare økte i
styrke og ingenting kunne nå legge begrensninger på hans forhold til henne,
fortelles det, av lærde, som kjenner Allah’s lov og Allah’s vilje.
Slik er den sanne historien om Zainab, en historie alle
fiender av islam forsøker å tilskitne profetens gode navn og rykte med, fordi
man fordreier den for å diskreditere apostelen og Allah’s sendebud, profeten
Muhammed i egen, høye person.
Vi skal ikke diskutere dette her, fordi detaljene som
ettertiden serveres rundt en så stor mann som Muhammed, må ses i sammenheng med
alt det store han gjorde for øvrig. Heter det, og er man enig om.
I likhet med alle andre profeter, hadde også profeten
Muhammed sine svake øyeblikk, men disse har ingenting å gjøre med hans rolle
som utvalgt redskap som Allahs sendebud.
I motsetning til andre som har skrevet om Muhammed, tar vi
det som er fortalt her som et bevis på Muhammeds seriøsitet som en arabisk
profet. (Hm). Vi har sett det som vår plikt å fortelle denne historien ut fra
en uhildet vurdering, enda fortellingen bare har sekundær interesse i det
større bildet. (Kilde, med mine
innskutte små, men ”ufine” kommentarer, side 148-149, i The Life of Mohammed,
prophet of Allah, Sliman ben Ibrahim and
Etienne Dinet, først publisert i 1918 og så i andre opplag i 1990).
Hamad Abdel-Samad
forteller i sin bok Den islamske fascismen (document forlag, 2015):
Jeg skulle drepes! Men det hersket uenighet om hvordan det
skulle skje, og om hvem som skulle besørge min død. En sa at man burde gi meg
muligheten til å vise anger og vende tilbake til islam. Først hvis jeg avviste
dette, skulle jeg drepes. En professor fra det velrenommerte
al-Azhar-universitetet, så vel som lederen for terrorbevegelsen al-Jama’ah
al-Islamiyah, krevde min øyeblikkelige død. Fordi jeg også hadde fornærmet
profeten, hjalp ingen anger, og noen offisiell kunngjøring av at jeg var et
fritt mål for nedskyting var heller ikke nødvendig. Til støtte for dette nevnte
den universitetslærde en historie fra Muhammeds liv: Profeten oppdaget en gang
en myrdet kvinne foran moskeen sin. Han spurte de bedende om hvem som hadde
drept henne. En blind mann reiste seg og sa: «Jeg har drept henne, Guds profet!
Hun er min slavinne. Jeg har to barn med henne, og de er som to perler. Men i
går fornærmet hun deg, Guds profet! Jeg oppfordret henne til ikke å snakke
stygt om deg mer, men hun gjentok det hun hadde sagt. Det kunne jeg ikke tåle,
og derfor slo jeg henne i hjel.» Da sa Muhammed: «Dere er mine vitner på at
denne kvinnens blod er utgytt med rette!»
Denne historien blir fortsatt sitert når islamister har
behov for å rettferdiggjøre hvorfor det etter deres oppfatning er legitimt å
straffe en person som har fornærmet profeten – på stedet, uten rettergang eller
mulighet til forsvar. https://www.document.no/2015/05/smakebiter-fra-tidsskrift-nr-3-forord-til-den-islamske-facsismen/
Videre, - en fortelling med
legendepreg fra Koranen som kanskje kan tyde på at Muhammed hadde humor, -
eller?
Salomon og dronningen av Saba: I Koranens hellig tekst
fortelles det at jødenes konge, Salomo, samlet sammen en hær bestående av jinn,
menn og fugler. Når de så rykker fremover, hører Salomo plutselig en maur som
snakker og han begynner å le av dette, siden mauren roper en advarsel til de
andre maurene om å søke dekning. I samme stund blir han oppmerksom på at en
fugl ikke befinner seg på anvist plass i rekkene, hvorpå han fremsier en
advarsel til fuglen om at hvis den ikke har en god unnskyldning, så vil den bli
hardt straffet. Fuglen komme da til syne og forteller Salomo om dronningen av
Saba og hennes overdådige trone. Da sender Salomo et brev til henne som hun
straks besvarer. Han oppfordrer henne til den sanne tro på den ene sanne Allah,
hvorpå hun spør seg til råds hos sine rådgivere, for så straks å dra av sted
for å besøke Salomo. Under reisen bringer nå, på mirakuløst vis, en jinn selve
dronningens trone frem foran den jødiske herskeren, som et bevis på hennes
store innsikt. Historien ender slik i sure 27. 17-44:
Det ble sagt til henne: Stig inn i hallen. Og da hun så den
så trodde hun at det var et basseng der og trakk derfor opp kjolen, slik at
hennes bare legger kom til syne. Salomo sa da: Dette er en hall som er laget av
fineste glass. Dronningen svarte: Åh, min herre! Jeg har gjort meg til skamme
og jeg overgir meg derfor, sammen med Salomo, til Allah, herrenes herre.
Dette er altså en tale fra Gud, eller rettere: En oppstiver
fra selveste Allah til Muhammed, og hans våpenbrødre, men som etter min mening
er en oppstiver som ikke helt er enkel å tolke og forstå, for hva er budskapet?
At dronningen begikk en synd ved å vise frem sine legger? Eller er det en
advarsel til alle kvinner – under alle omstendigheter - om ikke å vise frem
sine lavere, nakne deler?
Hovedpoenget kan kanskje være at Allah er altseende og at
han ser alt på sin måte. En annen gud ville kanskje ha grepet an saken på en
annen måte, og på det finnes der et eksempel fra en litt annen religiøs
tradisjon, hvor Gud fremhever moralen på en litt annen måte. Også her samler
Salomo seg en hær hvor det finnes landdyr og fugler og hvor en rød hane
forlater sin plass i rekken og blir borte. Også her blir fuglen truet med
streng straff og også her kommer fuglen tilbake og forteller om dronningen av
Saba. Og også her sender Salomon et brev til dronningen, som på samme måte som
i den første fortellingen spør sine konsulenter til råds. Da hun så endelig
kommer og møter ham, sitter Salomo på sin trone, og han sitter nå i et palass
laget av glass. Da hun får øye på dette, tror hun at gulvet er laget av vann,
og da hun så skal gå over, trekker hun opp kjolen slik at leggene vises for
Salomo.
Ligger det så en pekefinger om kyskhet og straff i helvete
for å overtrede grensene her? Nei, ikke umiddelbart. Det som fremtrer i stedet,
er vel mer humor enn moral. Og hvor kommer så denne fortellingen fra? Jo, fra
jødiske skrifter som ble nedskrevet lenge før Muhammed og koranens tid.
Muhammed lånte altså denne fortellingen fra jødenes egne
skrifter, samtidig som han påstår at historien kommer direkte fra Allah, via
engelen Gabriel.
Noen muslimer vil si at det er jødene som har lånt denne
fortellingen fra Koranen, men dette kan avvises her uten nærmere begrunnelse,
fordi noe slik ville være umulig og fordi dette kan bevises historisk/vitenskapelig.
Det vi ser her er at Muhammed forvansker lånte tekster for å understreke et
poeng hvor han moraliserer historien av pedagogiske årsaker og grunner som er
tydelige, nemlig for å minne muslimske kvinner på at det venter en streng straff
for de usømmelige og som ikke kler seg slik at kroppen tildekkes for andre menn
enn ektemannen og familien og da kun innenfor husets fire vegger. Allah og
Koranen er sannelig vis, - og Muhammed kanskje likeså …
Avskrekkende sex og avskyelig straff:
En mann kommer en dag opp til profeten mens de er i en moske
og forteller:
- Jeg har begått utroskap og har hatt forbudt seksuell
omgang.
Profeten later som om han ikke hører hva mannen sier og snur
hodet bort. Da sier mannen at han kan fremskaffe 4 vitner på at han snakker
sant.
Da spør profeten:
-Er du gal? Er du gift?
Mannen svarte som sant var at ja, gift, det var han.
Da beordret profeten at han skulle føres bort og steines på
et kjent bønnested (Musalla). (s 91 i Kvinner bak sløret av Ergun Mehmet Caner
(red), 2003). Hadith 7. 63. 195.
Det kom en yngre
kvinne til profeten Muhammed og fortalte at hun hadde begått hor. Hun ba derfor
Muhammed om å rense henne.
Det hun egentlig ville var at profeten skulle straffe henne,
slik at Allah kunne tilgi henne hennes synd, slik at hun kunne komme til
himmelen i det neste liv.
- Gå din vei og kom tilbake når du har født barnet, sa
Muhammed. (Allah er mild og nåderik!).
Da barnet var født, gikk hun tilbake til profeten, slik han
hadde bedt henne gjøre.
Hun sa: Her er barnet jeg har født.
Muhammed svarte:
- Gå bort og gi ham melk til han er avvendt!
Da tiden var moden, etter et par års tid, oppsøkte denne
kvinnen igjen den ærerike og rettferdige profeten, og med seg hadde hun det
velskapte barnet på sin arm. Barnet togg på et lite stykke brød.
- Allah’s apostel, her er barnet som jeg har ammet.
Muhammed tok barnet og ga det til en disippel av seg. Så
avsa han dommen.
Barnets mor ble så begravd i en grøft opp til brystene.
Mengden av tilskuere rundt steinet henne så til døde. (Kilde: Sahi Muslim Book 017, Number 4205.
Denne sanne historien
kan fortelles på mange måter, men dette er min måte å fortelle den på. En annen
måte å fortelle den på, er den som konvertitten, professor Anne Sofie Roald
velger:
"En kvinne kommer til profeten og forteller at hun har
vært utro. Profeten prøver å få henne til å gå bort fra sin erkjennelse, men
det er kvinnen som insisterer på straffen. Hun er gravid og hun blir derfor
bedt om å føde og amme barnet. Etter dette kommer hun selv tilbake til profeten
og insisterer på å ta sin straff, som er å steines i hjel».
---
Hadithene som handler om steining kan tolkes på forskjellige
måter. På den ene siden kan de forstås som bevis på at utroskap bør lede til
steining. På den andre siden kan de forstås som at straffen er en frivillig
handling som mennesket som angrende synder går gjennom i en åndelig
renselsesprosess; det er altså mennesket selv som velger å ta straffen",
skriver professor Sofie Roald.
Slik forteller hun fortellingen om mannen som ble steinet: «
… profeten prøver å snakke bort hendelsen. Det interessante med disse hadithene
er at begge anvendes i lovlitteraturen for å bevise at man skal være restriktiv
med å utøve straffelovene. Hensikten med lovene er ikke straffen i seg selv,
men for å få folk til å la være å utføre disse handlingene».
Roald forklarer
videre: Koranen 24. 2 sier at horkvinnen og horkarlen hver skal ha 100
piskeslag. De lærde har fra dette utledet en lov om at ugifte skal ha 100
piskeslag! Men i loven står det også at om en gift mann eller kvinne er utro,
er straffen steining. I Koranen tår et imidlertid ingenting om at utroskap skal
straffes med steining». Med «loven» mener Roald at det hadither iflg Muslim Ibn
al-Hajjaj som er årsaken til at loven om steining kommer inn i sharia. Fra: Er
muslimske kvinner undertrykt? s 62-63, Pax 2005).
Et annet og litt mer
dystert oppsiktsvekkende syn på den islamske synden:
Shahada – den islamske trosbekjennelse - og vektskålene
Allahs budbringer sa at Allah vil velge ut en mann
tilhørende hans folk på dommens dag overfor hele skapningen og spre nittini
dokumentruller over ham. Hver rull vil være så lang som øyet kan se og Allah
vil da spørre denne mannen: «Har du noen innvendinger mot hva som er nedtegnet
i disse rullene eller har noen av mine skrivere utelatt noe?»
Mannen vil da svare:» Åh, nei min Herre».
Allah vil så spørre ham om han har noe å si til sin fordel
og når så mannen svarer at det har han ikke, så vil Allah si at mannen ikke vil
bli dømt på urettferdig vis.
Et annet dokument vil så bli fremskaffet i hvilket det står
skrevet: «Jeg bevitner at det ikke finnes noen annen Gud enn Allah og at
Muhammed er Hans tjener og profet».
Allah vil da be mannen komme for å bli veiet på vekten og
mannen vil spørre ham hva dette dokumentet som blir fremlagt ved siden av
rullene er for noe.
Allah svarer at mannen ikke vil bli feil behandlet, hvorpå
rullene så blir plassert på den ene siden av vektskålene og dokumentet med
trosbekjennelsen på den andre. Rullene på vektskålen vil da umiddelbart bli
svært lette og skålen med dokumentet svært tungt, fordi ingenting kan
sammenlignes i vekt med Allahs navn. (At-Timidi, 1464)
Muhammed fortalte om
en av Israels sønner som hadde begått 99 drap. Mannen dro så rundt omkring
for å få vite om han kunne bli frelst hvis han angret eller omvendte seg. Først
kom han til en munk som mente nei, hvorpå mannen da dreper munken, slik at han
nå har drept 100 menn. Han gikk så til en skriftlærd og spurte samme spørsmål.
Den lærde ba ham gå inn i en landsby hvor han ville finne noen vise menn som
kunne fortelle ham hva og hvordan han skulle gjøre og morderen la i vei. Da
skjedde det at han døde på veien til landsbyen og da kom det engler fra Paradis
og Helvete for å hente hans sjel. De kranglet om hvem som egentlig hadde rett
på mannen.
De englene som mente han fortjente straff, trodde at det var
opplagt at de hadde best krav på mannen. «Han drepte 100 menn og kan ikke vise
til noen gode gjerninger», hevdet de skråsikkert. De andre englene, nådens
engler, hevdet da at mannen jo var på vei for å lære hvordan han skulle angre
slik at han kunne reddes. Allah kom da til stede og ba englene om å måle opp
avstanden mannen hadde tilbakelagt fra byen hvor han opprinnelig la ut fra og
sammenligne denne avstanden med avstanden til den landsbyen han skulle til for
hvis mannen bare var en tomme nærmere denne enn fra den byen han hadde lagt ut
fra, så ville han bli akseptert i Paradis. Når resultatet av målingen så
forelå, grep Allah inn og krympet jorden en stund, slik at avstanden til
landsbyen ble en tomme kortere enn til byen. (Sahi al-Bukhari, 4. 676)
Abu Burda
fortalte at Allahs budbringer en gang sa: «Det vil komme folk blant muslimene
på Dommens dag som har så store synder på sine skuldre som et helt fjell, men
Allah vil tilgi dem og heller plassere erstatninger for dem blant jøder og
kristne i Helvete». (Sahi Muslim 37; 6668, Arabic 51. 7190) Merk: Koranen og
islam forteller andre steder at det er ingen gitt å være mellommann – eller
advokat, for ikke å si: Et stedfortredende offer - mellom Allah og den enkelte på Dommens dag.
Dette gjelder tydeligvis ikke når det gjelder jøder og kristne.
Arvet syndefrihet i islam:
Mens man i kristentroen operer med arvesynd, en synd som
rammer absolutt alle mennesker, høy eller lav, så kan man finne teorier om at
noen mennesker er syndefrie, slik som imamer i shia-islam, så vidt jeg vet,
uten at det kreves noe slektskapsforhold til profeten. Utover dette kan noen
muslimer som kalles sharif, pl. ashraf, påstås å være syndefrie, dvs de har
arvet sin uskyld direkte fra Muhammed. De tror mer presist at de vil bli
tilgitt av Allah på grunn av sin spesielle status. Dette gjelder sunniherskere i Jordan og Marokko. De
bærer vanligvis grønn eller hvit turban for å skille seg ut fra andre.
Før vi går videre, kan det være betimelig å minne om hva C. S. Lewis sa om Arvesynden, et
syn på «saken» som kan forklare noe av den muslimske verdens uvilje eller
manglende evne til å tilpass seg moderne og fleksibelt demokrati bygget på de
vestlige menneskerettighetene og hvorfor de så absolutt må ha sine egne
menneskerettigheter, rettigheter som ikke gir rom for religionsfrihet og
egentlig kvinnefrigjøring: Han sa:
«Jeg er demokrat
fordi jeg tror på Fallet … for mennesket er så til de grader falt at intet
menneske er til å stole på uten at det etableres kontrollmekanisme som kan
begrense det enkelte menneskets makt over de andre».
R.C. Sproul gjør seg visse
interessante betraktninger:
«Hvis hver og en av oss er født uten en syndefull natur,
hvordan kan vi da forklare syndens universalitet? Hvis milliarder av mennesker
var født uten tilbøyeligheten til å synde … så ville man kunne forvente at i
hvert fall noen ikke ville falle i synd. Hvis vår naturlige tilstand er å være
i uskyldig nøytralitet, så ville 50% av oss statistisk sett forbli perfekte og
ett eneste menneskes fall et stort intellektuelt problem, og større enda når vi
ser at så mange milliarder i realiteten har falt. Hvis bare ett menneske skapt
i Guds bilde kunne falle, så er sannsynligheten stor for at milliarder vil
kunne falle på samme måte. … Hvis så alle synder, uten unntak, da må vi begynne
å lure på hvorfor. Vi begynner å lure på om menneskets naturtilstand virkelig
er så nøytral som man vil ha det til. Standardforklaringen er at det er
samfunnet som er fordervet (corrupt) og at vi fødes inn i dets tilstand, som en
«uskyldig villmann», slik Rousseau
sa». (s 81 i Chosen by God).
Vi minner her om det islamske dogmet om at mennesket er født
uten synd, og at det ikke finnes noe som heter arvesynd, men at det korrumperes
av jøder og kristne, som tror feil om mennesket og Allah. Mennesket blir slik
sett utenfor islam en villmann. Omvendelse til islam vil – i prinsippet -
bringe mennesket tilbake til urtilstanden, dvs skyldrenheten, en omvendelse som
består i en muntlig fremsielse av trosbekjennelsene og helt uten ytre
virkemidler forsørget og innstiftet av Gud, altså helt u-sakramentalt.
Sproul peker på
mulige konsekvenser av et slikt syn: «Hvis alle er født uten synd og uten spor
av personlig forderv, som ville vi statistisk kunne finne safunn som ikke er
mer en halvt fordervede. Vi ville ha fått ett samfunn som besto i syndere og et
annet hvor det ikke fantes noe ondt».
I den kristne tanketradisjon omkring synd og skyld, står
Augustin, og han er den som Luther og Kalvin mest henviser til, derfor litt om
hans grunnsyn her:
Adam og Eva ble skapt med evne til ikke å synde, posse non peccare. De hadde frihet ved
en gitt skapernåde, prima gratia. Fallet medførte at mennesket ble
hovmodig og i superbia vender seg
bort fra Gud og mot det onde. Vi drives fra nå av av concupiscentia, begjær, en tilstand vi ikke selv kan råde bot på.
Vi er av nødvendighet syndere, necessitas
peccandi og selv om vi har en relativ frihet, men da en frihet som i siste
konsekvens fører til forderv. Vi står grunnleggende i den stilling overfor Gud
at vi ikke har evne (uten inngitt nåde) til ikke å synde: Non posse non peccare. Vi tilhører alle en massa perditionis. Bare Guds nåde kan forandre vår grunnleggende
viljesretning, men alle er fysisk sett født med syndig begjær, selv om dåpen
innebærer at dette ikke tilregnes som synd. Vi lever like fullt i en tilstand
hvor vår natur er en fordervet natur, natura
vitiata peccato. Selve det åndelige livet er mistet i og med fallet, men
dette leges og fornyes ved nåden, gratia
sanans som vender den onde vilje til den gode: Caritas ved infusio. Evnen
til det gode gjennopprettes ved en vedvarende begynnende rettferdighet, kan vi
si, en libertas restituta.
«I si barmhjertighet har Gud valgt å frelse noen, men ikke
alle. Dette gjør han av nåde. Først kommer den virkende nåde. Denne er
forutgående, det vil si, den går forut for menneskets gode vilje. Nåden finner
ikke et menneske som er villig til å gjøre det gode, men den gjør det villig.
Nåden er også virkekraftig, den når uvegerlig sitt mål, som er viljens
omvendelse. Dette gjør den ikke ved å ødelegge den frie vilje, men ved å fri til
den. Gud er som den fullkomne forfører, han vinner sjelen, men på en slik måte
at sjelen responderer frivillig og lykkelig. Straks viljen er omvendt kan den
samarbeide med nåden. Den medvirkende nåde er nødvendig fordi våre omvendte
viljer er svake, og uten Guds hjelp ville vi snart falle. Dersom vi skal kunne
holde ut til enden og bli frelst, trenger vi enda en nåde, utholdenhetens
nådegave. Denne gis ikke til alle som påbegynner et liv som kristne, men kun
til de utvalgte … « skriver Tony Lane
i Kristen tenkning i 2000 år s 42.
Han skriver videre: «For både Luther og Calvin innebar troen
også at man eide frelsesvisshet. Men i 1600-tallets britiske calvinisme ble det
vanligere å betrakte den personlige forvissning som mulig for alle troende, men
likevel noe adskilt fra den frelsende tro. Det betyr at det er mulig, ja, kan
bli det normale for mennesker med frelsende tro å mangle vissheten. Dette er
Westminister-bekjennelsens syn. Dette har i enkelte calvinistiske menigheter
ført til en situasjon hvor frelsesvisshet sjelden forekommer og til og med
misbilliges, noe som er totalt motsatt av Kalvins oppfatning», s 153. Videre:
Westminister-bekjennelsen lærer den «begrensede forsoning», at formålet med
korset var å frelse kun de utvalgte. Jesus Kristus ervervet frelse «for alle de
som Faderen har gitt ham (8,5). Denne lære er i overenstemmelse med
Dortrecht-synoden, men var fremmed for Calvin.
Luther levde i en annen tid enn Augustin og hadde et annet
mennskesyn og en annen språkforståelse enn ham, selv om det er fundamentalt
enige i syndens alvor og radikalitet og ditto nådens.
Syndefri profeter?
Ble Jesus forlatt av Gud?
Caner: More than a Prophet s 95:
Islam tror at Allah har sendt ned en profet til alle
folkeslag for å advare dem om dom og lede dem til Allah. Det er derfor ikke
overraskende at muslimene tror at det må ha vært nedsendt flere titusener av
profeter, men bare 25 av dem blir nevnt i Koranen. Flere av dem omtales med
stor ydmykhet: Adam er utvalgt av Allah, Noah er Allah’s forkynner Abraham er
Allah’s venn, Moses er en som taler med Allah og Jesus er Allah’s ord og
Muhammed er Allah’s profet. Adam, som ble skapt av leire direkte av Allah’s hånd,
er verdens første profet og han er så høyt aktet at Allah befaler englene å bøy
seg ned for ham, sure 2. 34.
Profetenes karakter sies å være ulastelig; de er
sannferdige, ærverdige og modige og idet en profet ankommer, er folket helt og
fullt ansvarlige for sin adferd og må svare for seg overfor Allah. Selv om
disse profetene har de samme navn som i Bibelen, er historiene om dem ikke
identiske. Når f eks Bibelen nevner at Noahs kone kom seg trygt om bord i
Arken, så bedro hun ham i Koranen og ble kastet i helvete, sure 66. 10. Mange
av profetene har unike erfaringer utenfor deres funksjon som profeter i
Bibelen. Det fortelles at mens Moses talte direkte med Gud, så benektes dette
tvert i Koranen, sure 42. 51. Det ble aldri et privilegium å tale direkte med
Allah.
Koranens profeter er svært forskjellige fra profetene i
Bibelen. Det legges ikke skjul på at de var syndere. Koranen forsikrer om at
det ikke var det, men forteller likevel at Abraham innrømmer sin synd, sure 26.
82. Hadith forteller so gar om tre spesifikke synder Abraham skal ha gjort seg
skyldig i, se hadith Sahi Bukhare 4.
578. Logisk sett er da ikke å regne for profet i islam. Islam understreker i
tillegg at Allah aldri ville ha forkastet en profet og dette er nok grunnen til
at muslimer fornekter Jesu korsfestelse, da han ropte ut: Min Gud, min Gud,
hvorfor har du forlatt meg, Matt 27. 4 ff.
Kommentar: Som på så mange andre viktige punkt svikter
Koranen, via utydeligheter, tvetydigheter og direkte motstridende fortellinger,
den store fortellingen og dermed forståelsen av hva synd er for noe, som et
radikalt aspektet ved dette å være menneske. I det Caner skriver ovenfor, går
det frem at Koranen mener at Allah ikke kan forkaste en profet, men likevel
gjør Allah nettopp dette i og med at Jesus jo fremstilles som en syndefri
profet i og med at de fester lit til et skriftsted, nemlig i Matt. 4 ff
ovenfor.
I og med at de tar dette skriftstedet som autentisk og
gjeldene, aksepterer de at Matteus er ekte og sannferdig, hvilket de på den
annen side ikke kan gjøre så sant de mener at Det nye testamentet – og Det
gamle testamentet - , er forvansket eller fordreid.
Jeg vet at jeg ikke er en enkel person å takle, jeg sms og ringte Dr Obodo hver minutt i en uke, og spurte de samme spørsmålene dag ut, men han hjalp meg så veldig, jeg er fremdeles så takknemlig for alt han gjorde for meg, det var et forholdsproblem, og hun er tilbake i livet mitt, han jobbet hardt og slo opp med meg og han vet hvor takknemlig jeg virkelig er. Jeg vil anbefale han med et øyeblikk. Nedenfor er dokumentinfo (Templeofanswer @ hotmail. Co. Storbritannia eller telefon / whatsapp + 234 8155 425481)
SvarSlettRosie South Yorks. X
Vitnesbyrd: en pakt med Satan
SvarSlettJeg gir dette vitnesbyrd for å hjelpe mine brødre og søstre som har ønsket å gjøre den pakt til år uten å vite kretsen.
Jeg innrømmer at det var vanskelig for meg i begynnelsen, men gjennom min venn Brigitte jeg ble en millionær over natten.
Jeg laget min pakt med Den Mørke Herre, jeg er en del av Hyttene i dag med 5 millioner euro i bank konto Credito Italiano-Unicredit Gruppe og tusenvis av euro i Etterskuddsbetaling .
Jeg kan ikke forklare alt her er adressen til templet som hjalp meg, for de som ønsker å gjøre det: espiritualtemplo@gmail.com