"Motgift" - medisin for islamkritikere?

Boken MOTGIFT burde heller ha fått navnet MED-gift, ikke fordi man burde gifte seg med den, eller noen av forfatterne, - gud forby - , nei, men fordi den faktisk ikke gir noen motgift mot det en skal avdekke og bekjempe, men byr seg frem som en kjærkommen anledning til å avsløre hvor konspiratorisk de tenker, de som nettopp har tatt mål av seg til å dekonstruere det de selv frykter, nemlig konspirasjoner mot dere eget verdensbilde, deres egen status og forfengelighet og  urokkelige tro på at det er de selv som besitter sannheten og som skal beføye over den og over alle som av en eller annen grunn har god grunn til ikke å underkaste seg.  

Offisielt er bokens hensikt å gjendrive feilaktige og konspiratoriske påstander  og strategiske tenkemåter som er kommet frem fra ulike aktører på den såkalte høyresiden i debatten om islams inntogsmarsj i Vesten. Man pretenderer å fremlegge lødige analyser bygget på falsifiserbare fakta ut fra vitenskapelig holdbare metoder og analyser.

Det som imidlertid – som et  hovedinntrykk - mangler i samlingen, er tanker og dypere filosofi om Gud og Allah og de tanker og den tro som følger med eller betinger disse begrepene,  og dette i seg selv viser med all tydelighet at forfatterne ikke har noen dypere og helhetlig verdensanskuelse, livssyn, menneskesyn, virkelighetsoppfatning, verdisyn og menneskesyn.

Alt dette mangler og derfor mangler det mye på at intensjonen med boken skal bli vellykket i og gi noen videre større innsikt i hva som har foregått på denne debattfronten, i hva som egentlig foregår og i hva som kommer til å skje fremover, mens mange av oss fortsatt vil være i live (skal vi tro Koranen ut fra Koranen, slik alle muslimer er forpliktet til å tro).

Men ikke bare disse mangler gjør seg gjeldene. Flere av artikkelforfatterne oppviser så overflatisk tenkning og så liten forståelse for andre vinkler og metoder for å møte den nye virkelighet som har oppstått i møte med de snart 50 millioner nye borgere av Europa med, at man kan begynne å lure på om de har de kognitive forutsetninger som skal til for å kunne slippe til i en bok som dessuten pretenderer å være akademisk seriøs og liksom objektiv eller nøytral og folkeopplysende.

I stedet er den et elendig stykke forsøk på å frempedagogisere en fra før nedsløvet befolkning når det gjelder trusselen fra islam til å bli en befolkning som kan møte fremtiden med nødvendig grunnlagskunnskaper om hva det hele dreier seg om. Det hele fremtoner seg mer som et ønske om å lykkes med propaganda enn å gi folk mer realisme og innsikt, mer forståelse for hva alt dette virkelig dreier seg om og dypere innsikt og kunnskap.

De vil selvsagt aldri lykkes med dette sitt så rosenrøde prosjekt, for utviklingen vil komme dem i forkjøpet og grunnen til at de ikke ser det er, at de unnlater å analysere islam i sin essens, eller i sitt vesen. De velger heller å tro at islam ikke har noen essens, og at islam (muslimer) ikke dikterer muslimer, slik det hevedes i ingressen til Knut S. Vikørs artikkel i boken.  

Det han mener er selvsagt at muslimer ikke er bundet eller diktert av islam, hvilket er direkte feil og et utsagn som er en så selvgodt nedlatenhet overfor muslimer og islam at den savner sidestykke i den pågående debatten.

Grunnen til at man kommer frem til en slik mildt sagt bisarr tanken, må være at man ikke makter å se  essensen i islam. Man velger tilnærmet tvangsmessig, tankemessig, å se islam som ikkebindene, men en størrelse som lett kan tilpasses  - (eller tilpasse seg, kanskje!) - en ny virkelighet i tilværelsens omskiftelighet og hvor muslimene selv kan reformulere islam nær sagt uten problemer hvor som helst og under alle forhold, vitner om en naivitet som avslører bokens samlede redaksjon. 

Og dessuten:  Den posisjon man inntar – bevisst og frivillig eller ikke – gjør at han faktisk stiller seg  sammen med muslimene i å være diktert til å negere alt kristelig, akkurat som islam er det, i sin essens.

Og dette er skjebnen til alle de som har en sykere fobi for islamkritikere enn for islam og islamistene.

Strømmen skriver: ”Eurabia (etter BAt Ye’ors boktittel) oppfyller alle krav til en konspirasjonsteori. Det finnes en hemmelighetsfull organisasjon som styrer elitene våre, og formålet er intet mindre enn verdensherredømme. Det at så få har hørt om EAD (Euro-Arab-Dialog, et dokument som virkelig finnes, vår merknad), styrker teorien; naturligvis måtte forræderiet holdes hemmelig”.

Det får ikke hjelpe at Bruce Bawer skriver at ”Bat Yeo’r ikke bare advarte mot at Europa er i ferd med å bli den muslimske verdens koloni, men også mot at dette var et resultat  av europeisk planlegging”, - poenget for Bat Yeo’r er å stille seg noen spørsmål som kanskje flere bør stille seg angående forholdet mellom Vesten og islam i et større perspektiv enn det perspektivet som også Strømmen fremhever, nemlig at Vesten er så militært og kulturelt overlegen den muslimske nå at bare dette faktum i seg selv – oljen tatt i betrakting – skulle gi grunnlag for å hevde at det BAt Yeo’r ikke er sant, fordi det ikke kan være sant: 

Man driver ikke med å ødelegge seg selv med selvdestruktiv virksomhet når man først er på topp og alle andre overlegen, som en samlet stormakt, nemlig Europa og USA til sammen … tror de. Men da ser de tingene i et altfor kort og smalt perpektiv.

Det er utenkelig for Strømmen og kollegaene at Vesten er i ferd med å servilisere seg som en dhimmiblokk og grunnen er altså – ifølge disse - at vi er for overlegne den muslimske verden både militært og økonomisk og at vi har overtaket på alle områder.

Men dette er ”begging the question”. Det er sjofel og bevisst stråmannstaktikk og poenget vårt her er at det jo overhodet ikke er nødvendig å lese Eurabia eller Bawer for å se og skjønne at Vesten er i ferd med å bøye av – og knekke nakken - for islam og muslimens krav, og at dette skjer som følge av innvandringen og islam kombinert. (Vi kan i denne kryssilden riktig nok oppleve øyeblikk av convivenzia og fargerike, givende øyeblikk i samspillet mellom islam og vår egen kultur, i øyeblikket, men økonomisk er det jo fastslått for lengst fra høyeste byråkrathold at utviklingen ikke er bærekraftig på sikt, og da så ...).

Og for å se dette er det bare å følge med i media og trekke sine egne konklusjoner, man tenger ikke å lese Bat Ye’or eller Bawer for å se sammenhengen og utviklingstrekkene. Det går uvegerlig mot en eller annen form for Eurabia og sannsynligheten for at islam vil gå styrket ut av denne utviklingen er større enn at den ikke vil det.

Man trenger ingen protokoll tilsvarende ”Sions vise protokoller”, som var et forfalsket smedeskrift avfattet av Russisk etterretning mot jødene rundt forrige århundreskifte, hvor man forsøkte å skape inntrykk av at det foregikk en jødisk konspirasjon med tanke på å tilrane seg verdensherredømme.

For å se at islam proper i dag forsøker å iverksette strategier for å nå verdensherredømme, som ligger i islams selve essens og vesen, trenger man bare å lese aviser og følge med på tv. I dette perspektivet burde Strømmen og kompani sidestille media med Zions vises protokoller, hvilket de selvsagt ikke har fantasi til å gjøre.

Men hva er så islam proper? Dette vil ikke Strømmen si noe om, antakelig fordi ha ikke er i stand til å se hva det dreier seg om, ikke nødvendigvis fordi han ikke vil. Han konstruerer heller opp et bilde av Bat Ye’or som en ensidig løgnaktig konspirator som bevisst er ute for å villede og dessuten med en snikagenda til støtte for Israel, hvilket er en meget tvilsom måte å fremstille det hele på, og hvilket i seg selv er en mangel i analysen og tilnærmingen, så sant den ikke oppveies av mer utfyllende perspektiver og drøftinger, hvilket den ikke gjør. Han ser ikke at Bat Ye'or ikke gjør annet enn en historiker som skriver levende om historien og samtidig foretar fremskriving sett i et dramatisk, ikke empirisk, perspektiv. Hun ser utviklingen mot den bakgrunn av fakta som hun har samlet inn, fakta som er ubestridelig, og så ser hun alt dette gjennom et temperament, nemlig sitt eget, nemlig slik hun som forfatter skal og helst bør gjøre. Verre er det ikke. Strømmen ser ikke det legitime element av litterær-psykologisk tilnærming og oppsummering som Ye’or foretar i sin analyse og fremstilling. Derfor forstår han høyst sannsynlig ikke når Ye’or skriver:

" The civilization of dhimmitude does not develop all at once. It is a long process that involves many elements and a specific mental conditioning. It happens when people replace history by myths, when they fight to uphold these destructive myths more than their own values, because they are confused by having transformed lies into truth. They hold to those myths as if they were the only guarantee for their survival, when, in fact, they are the path to destruction. Terrorized by the evidence and teaching of history, those people prefer to destroy it rather than to face it. They replace history with childish tales, thus living in amnesia, inventing moral justification for their own self-destruction".

Strømmen og de andre vil ganske sikkert heller ikke forstå den dynamikken og denne psykososiologien  i relasjon til den utvikling vi kan konstatere i MØ hvor kristne arabere og andre kristne litt etter litt gir innrømmelser til islamister og islam i forholdet til jødene og Israel rent generelt. 
De tør ikke se at disse kristne frykter og er redde for hvordan det vil gå med dem, når islam en dag er blitt mektig nok til knuse Israel en gang for alle, (hvilket ikke er helt utenkelig at blir tilfelle en tidshorisont vi allerede nå kan skimte, realistisk sett, med tanke på at islam bl a i Europa og USA stadig blir mer innflytelsesrik, noe som i ikke liten grad vil kunne påvirke opinionen, som fra frem til nå har vært relativt israelvennlig, til å bli direkte israelfiendtlig).

Men når denne utviklingen og disse manglene hos Motgift-forfatterne først trer frem for enhver som tør å se og si det, så vil disse manglene bare fremstå som nok et argument for at man bør ta Motgift for det den er, nemlig et uhyre svakt forsøk  på å oppkonstruere fiendebilder som befinner seg først og fremst innen det islamkritiske miljøet, ikke det miljøet disse kritikerne med alle rett og forståelig nok retter sitt fokus og sitt skyts mot. 

Man er besatt av indirekte å beskytte islam og muslimer. Antakelig i den tro at hvis man kritiserer islam, så er man rasist, kulturell nazist, og dette må være det verst tenkelig å være, uansett hvilke objektive fakta man som islamkritiker skulle kunne vise til og anvende som analysegrunnlag for sine mer eller mindre essensielle konklusjoner.

Vi skal i det følgende kommentere noen av de artikler boken innehelder og de fobier de målbærer idet artikkelforfatterne avslører sin egen sykelige opptatthet av å kritisere islamkritikerne, mennesker de frykter mer  enn noen andre på denne jord, ofte helt uten annen grunn og motivasjon, vil vi tro,  enn å få sette sin ære inn på å beholde sin status og posisjon i begrensede akademiske miljøer hvor prestisje betyr mer enn sannhet og strategisk tankesett betyr mer enn ærlighet og redelighet, både på den rent private medmenneskelige planet og i en større metodologisk-vitenskapelig sammenheng.

”De antifobe” – som man ironisk kan kalle dem – viser seg å lide av en slags mani som kan gi dem en illusjon om at de ikke går i sirkler i sin argumentasjon. Resultatet er at de ikke produserer annet enn  delsannheter og bruddstykker av analyser de selv har definert som den overordnede sannhet og den sannheten som står over alle andre sannheter, nemlig den at det finnes en alvorlig trussel der ute, fra noen som konspirerer mot dem og som arbeider uttrettelig for å servere folk og fe uriktige, løgnaktige og farlige premisser for den utfordring vi med stadig større styrke og tydelighet vil står overfor de nærmest 100 årene.

Alt de skriver og uttaler seg om kan trekkes ut av denne sirkelargumentasjon: Fordi man har med farlige konspirasjoner å gjøre der ute må det også finnes farlige konspiratører, og folk som er farlige, er pr definisjon høyreekstreme, derfor må så de høyreekstreme og høyreekstremismen – som vesen -  bekjempes, om så ved løgn, fordreining, underslag, ad hominem og stråmannsargumentasjon osv osv

Det fins altså noen som konspirerer mot  artikkelforfatterne av boken, noen som kan true deres eget verdenssyn, men dette er aldri Allah og profeten, men de som kritiserer og gjennomskuer og ser djevelskapen og den reelle trussel islam proper i stadig større utstrekning vil komme til å utgjøre fremover – og har gjort de siste 1400 årene.  De kan nesten ikke snu seg uten å se konspiratører og folk som forsøker å undergrave deres egne prosjekter om å forandre verden til "det bedre" på deres egne og islams snevre premisser.

Artikkelforfatterne  begår mistak på mistak i den tro at de yter en eventuelle leser det solide grunnlag de så sårt vil trenge for å havne på den riktige siden – slik de oppfatter den -  eller komme seg over dit som fort som mulig, slik de definerer det.  

Og der islam forsyner muslimene med predestinasjonslære i tillegg til underkastelse, serverer disse mot-folk sine egne med ”ren” darwinistiske/ateistiske/naturalistiske og marxistiske svermerier, en lære, sett i sum, som ikke er det spøtt bedre enn den lære vi ser holder en hel muslimsk verden nede i selvforakt og elendighet.

Det later til at de er helt uvitende om at disse krykkene de klamrer seg til for lengst er tilbakevist i forskermiljø og blant filosofer som totalt ubrukelige tanke- og metodesystemer for alle dem som tør å se det og gidder og sette seg inn i problematikken.

Men de stiller aldri spørsmålstegn ved sine egne premisser. Aldri.  Og derfor vil de også til evig tid -  hvis de ikke omvender seg - forbli slette forskere og arrogante, nedlatende maktstrebere, som tror de er overmennesker som vil klare å snu opp ned på alle sunne verdier og all radikalt frelsende tro til fordel for menneskeheten, som tragisk nok en dag vil gjennomskue dem og dra dem ned fra sine pidestaller der de nå sitter og fryder seg i eget hovmod, som de ikke øyner og forstår.

De kan ikke forstå at de går rundt ikke bare med skylkapper, men også noen ekstra blindfelt i hodet, felt ikke var der før dekonstruktivismen  ”tok dem”  og gjorde dem  i praksis praktisk talt til fobe, blinde og døve, en tilstand de tiltror sine motstandere, ”de fobe”, de som Gardell kan tenke seg å behandle, fordi han stiller opp en psykiatrisk diagnose på et problem som først og fremst er av eksistensiell og religiøs karakter og som har mer med identitetsproblematikk å gjøre enn med  sykdom på sjelen å gjøre, hvilket Gardell ikke ser, ikke overhodet, fordi han selv har gjort seg blind for tidens gud i Vesten, en gud som også er blind og dessuten død. (Se her om fascistoidene som kommer).

Det sier mye. Jeg gjetter at man ikke har noe godt å vente seg av disse menneskene fremover. Til det er de for snevert opptatt av sitt eget jordiske ve og vel og tilfredsstillelse av andres (dyriske) behov. Og den godhet de vil at mulige sympatisører skal bidra med i deres eget store prosjekt, som er å "drepe" eller bedøve med motgift alle de som kommer i deres vei.

Det blir ikke vitenskap og forstand av de holdninger artikkelforfatteren bringer til torgs, de gir ingen ny innsikt eller nytt innblikk i hva som skjer. De uttrykker ikke annet enn fromme ønsker og høyst selvbeleilige påstander, og hensikten med hele produksjonen kan neppe være en annen enn å få smigret sitt eget ego og image, bedrevitnede som de er, og derfor liksom mer verdt noe enn de fleste andre aktører i debattene og i andre sirkler med åpnere sinn og andre tilleggsevner. Man skulle tro de følte seg som overmennesker som var født til det, et trekk som i seg selv vitner om stor indre usikkerhet og umodenhet, hvis sant.

De fleste av dem lever imidlertid lykkelig uvitende om at de går rundt og lider av genuin fobi og kronisk, ubehandlet puerilitet, for ikke å si pubertet.

Ta f eks Thomas Hylland Eriksen: Han forteller sine norske lesere at de ikke fullt ut er norske i det hele tatt, men mer kreoler, altså folk som lever i mellomområdet, i og med vi, som nasjon,  bl a har forskjellige matvaner til jul. Nordlendingene spiser torsk, vestlendingen  spiser saueribbe mens østlendingene spiser svin. Disse fakta sett i sammenheng skal så gi leseren den store leseropplevelse og erkjennelse at vi er kreoler først, og nordmenn så.

Jeg må bar spørre: Har denne mannen humor i det hele tatt?

Det er som redaktør i Klassekampen skriver:

”Eriksen mener det ikke er mulig å snakke om kulturelle fellestrekk i Norge … den er flytende, variert og omskiftelig både mellom og innen hvert folkeslag … en umåtelig kompleks mosaikk … Eriksen synes å tro at et nasjonalt fellesskap hviler på at vi alle er like og mener det samme … men det er snarere motsatt. Nasjonen er en måte å håndtere forskjeller og uenighet på … vi deler langt på vei den samme offentlighet, tv-kanaler osv osv det er kranglingen … som langt på vei skaper nasjonen … vi vet hvor ting og holdninger kommer fra … den skaper en er form for nasjonal ”fortrolighet! som man mister når man drar f eks til Danmark … ”. (Kk 22.05.12)

Vi må bar berømme Braanen for hans innsikt her og samtidig minne om vår forrige postering hvor vi pekte på hvor umulig det er for ”motgiftsfolket” å forstå at islam er og har en essens som gjør at helheten i religionen/idologien må vurderes foran og over dens enkelte kontingenser.

Tommy Sørbø sier det slik:

”Ærlig talt, hvor spennende er det å gjøre det alle gjør i vår tid, å dekonstruere det vi lenge trodde var faste størrelser. Dannede mennesker har for lengst lært seg at ingenting egentlig er norsk, verken nasjonen, bunaden, språket, Grunnloven, flagget, 17. mai eller Holmenkollen. Kultur er ikke noe man eier, det er noe man låner. Og har du ikke fått det med deg er du enten dum, gammel, nasjonalist eller … For hva er det som blir borte når man plukker noe fra hverandre? Jo, helheten … ”.

Presist, -  og her er vi ved kjernen slik vi ser det og som nevnt vi var inne på i forrige postering som gikk inn på klingen til selve islam proper, islam som essens, som helhet, som overgripende system og struktur, som en lett gjenkjennelig størrelse, på tross av og på tvers av alle trosretninger, brytninger, konflikter og kriger muslimene seg imellom, for muslimer har ETT felles og det er Allah, en lett gjenkjennbar, fjern  monark som ikke har den minste motforstilling mot å predeterminerer alle menneskelig følelser, relasjoner, holdninger og handlinger mennesker besitter og foretar seg ned til minste detalj, til og med til dette å på forhånd bestemme hvor mange ganger man skal være utro her i livet, og med hvem, hver gang, og på hvilket sted det nå skulle være.

(Det hørere med til komikken at Thomas Hylland Eriksen liksom slår tilbake mot Braanen i et tilsvar i avisen den 25. mai: Jeg har nemlig aldri påstått at det ikke gir mening å snakke om norsk kultur, men derimot slått fast at det a) finnes store variasjoner og b) raske, men asynkrone endringer, samt mange bud på hva som bør menes med ”norsk kultur”.

Motivet bak den kollektive holdning MOTGIFT legger for dagen er å presse folk til ikke å bare dekonstruere norsk eller vestlig sivilisasjon, kultur og nasjoner, men også å få folk til å tro at også islam i seg selv er en slik dekonstruert eller dekonstruerbar størrelse. Og grunnen er at det da blir lettere å opprettholde fiendebildet de forsøker å konstruere av islamkritikere og islamkritikk. Kronikkforfatterne er nødt for å opprettholde fiendebilder de selv har skapt, fra sitt eget, så å si, eller fra sine egne, ellers mister de sin egen eksistensberettigelse og behovet for å strategere for å strategere, for disse menneskene dyrker kampen i seg selv mer enn kampen for en bedre forståelse for hvilke problemer vi dypest sett står overfor. 
Hovedbehovet og grunnmotivasjonen er å holde ett eller annet gående slik at de får blitt i rampelyset lengst mulig. De ser mulig fascisme i ferd med å slå rot i alle uttrykk og overalt og i alle til enhver tid og på ethvert sted. De ønsker seg posisjoner som virkelige riddere, folk som skal redde oss andre, spesielt fra kristentroen, som på autopilot fra deres side sett kronisk anses som mye mer undertrykkende og menneskefiendtlig enn islam, profeten og Allah.

De skjønner ikke at de  - som riddere (som de ikke vil være, og som de forsøker å skjule at de er) som   de egentlig er  – ganske enkelt bidrar til å gi islamistene en tryggere og bedre plattform her i Vesten, i en ikke altfor fjern fremtid, en plattform som allerede nå bygges opp og som vil bli en stor fordel for dem i den kamp som vil komme mellom de som sogner til tradisjonelle vestlige verdier og de som ikke gjør det.

Jeg sier ikke noe på at noen ser et svik i dette, uten at jeg personlig vil kalle det forræderi her og nå.

Poenget er: De skjønner ikke poenget:

I Kristus tilbys vi fred, forsoning, forløsning og frelse gjennom syndserkjennelse gitt oss av Den Hellige Ånd og med de virkemidler Gud, Faderen, selv har gitt oss gratis.

De får ikke dette med seg og tar det ikke inne over seg at noe av det som gjorde nordmenn til nordmenn er at vi var bevisste på å stå i en to tusen år lang tradisjon hvor det ikke fantes greker og jøde, mann og kvinne, men hvor alle sto like overfor Gud, i motsetning til i islam som kun favoriserer muslimer i de grunnleggende relasjoner og som derfor betegnes som et dualistisk trossystem.

De forstår ikke at vi hadde en felles og katolsk lengsel og ett felles løfte om at Gud – den Gud som er kjærlighet, i kontrast til Allah som ikke KAN være kjærlighet – en gang skulle bli Alt i Alle. Også dette i motsetning til den identitetsmarkør islam legger på sine.  
Motgift-folkene ser ikke at vår identitet som nordmenn faktisk er fundamentert på Jesus Kristus mer enn på noen annen ”markør” og derfor ser de heller ikke at nordmannen har en grunnleggende konstitusjon som skiller ham grunnleggende og evig fra muslimen, uansett i hvilken form han kler seg. De ser ikke de kristne idealene og det var et vesentlig identitetskriterium på å være norsk at man var kristen og ikke ateist, buddhist, hindu eller muslim f eks. De ser ikke at dete å være nordmann var identisk med å se at alle mennesker hadde en egenverdi i seg selv som skapt i Guds bilde og likhet (en umulighet i islam) og aldri skulle brukes som middel for en eller annen hersker, eller for å fremme stammens eller klanens interesser ved at man fratok individet muligheten for egenutvikling.

Under Allah og profeten finne vi negasjonen av alt dette, ja, negasjonen av kristendommen og alt kristelig.

Iislam er ikke særlig forskjellig fra den negasjon av kristendommen disse motgift-folk går rundt og ruger på, sprer og iverksetter. En av dem glemmer ikke å minne om at vestlandske pietister har mye til felles de mest fanatiske hamas-tilhengere i Israel. Når David Horowitzh siteres for å ha sagt at alle Hamas-tilhengerne på Gazastripen er nazister alle som en, er det som om en av kronikkforfatterne ikke kan tro sine egne ører. For ham er det umulig å forestille seg at funksjonen av Hamas og en vestlandspietistisk organisasjon ikke er kompatible, fordi de rett og slett ikke er kommensurable, men dette ligger utenfor forfatterens kognitive rekkevidde. Han burde ta seg en kikk på den videosnutten og uttalelser fra en tidligere hamasterrorist  om at Allah er den verste terroristen

”Motgift” ønsker å nyansere ”vårt” bilde av islam og muslimer, et bilde de fordomsfullt går ut fra er fastlåst, skadelig og farlig essensielt og konspiratorisk. 
Typisk er at de forsøker å dekonstruere ethvert helhetsbilde som forsøkes tegnet. De makter ikke selv å erkjenne at islam i seg selv nettopp ønsker å fremtstå som en substans med en essens som nettopp skiller dem radikalt fra andre troer og kultturer, en evig og uforanderlig entitet med deler som på tross  av alle indre stridigheter drar lasset sammen og som vil målet sammen, nemlig å erobre verden for Allah og profeten og derfor islam.

Vikør, f eks, er svært opptatt av å fremstille islam som fragmentert og derfor helt ufarlig og dessuten svak og pleietrengende heller enn en helhet  som nettopp i sin fraksjon er farligere nå enn den kanskje har vært noen sinne. 
Han velger ikke akkurat å fokusere på den mulighet at islam aldri er så farlig som når islam nettopp er fragmentert i og med at den i en slik situasjon mangler en formelt samlende autoritet i form av et kalifat som må legge helhetsbetraktninger til grunn for enhver enkelthandling.

Vi kan si det slik: Så lenge islam er fragmentert er den en løs kanon på dekk, en kanon som kan utrette mer skade uten ”fører” enn med, dvs med en kalif, i hvert fall midlertidig.

Om Leirviks bidrag her

Om Shoaib Sultan http://neitilislam.blogspot.com/search?q=Shoaib+sultan

Til slutt:
Anne Hege Grung siterer kirkhistorikeren Kari Elizabeth Børresen, som er katolsk feminist: "I klassisk kristendom er Gud øverst, så kommer Kristus og deretter mannen ... kvinnen blir freslt gjennom mannen. I islam ... har både mann og kvinne anledning til direkte å søke guddommelig frelse ... " 

At dette er villedende og direkte feil, burde man ikke trenge å si, det blir bare for dumt, men det står altså å lese i Morgift.

Berith Thorbjørnsrud: "Jeg kan for eksempel ikke skjule det faktum at de færreste av de kristne konene jeg har møtt i Egypt ga uttrykk for at de synes det var problematisk å være omskåret".

Kommentar: Vet disse kvinnene at de kanskje lider unødig? Dette spørsmålet stilles imidlertid ikke, hvilket sier sitt.

Sindre Bangstad: "Bat Ye'or's nyord dhimmitude skriver seg fra den israelsstøttede falangislederen og krigsforbryteren Bashir Gemayel ... drapet på ham utløste ... " (s 368)

Kommentar: Bangstad vet ikke at dhimmitud ble tatt i bruk som en erobringsstrategi tidlig i islams historie og ble en integrert del i islamsk teologi og danner sogar fundamentet for convivenzia bl a i Spania under den islamke okkupasjon av landet.

Bangstad forteller en historie som forteller en historie om hans forståelse av alt dette:

Under mitt feltarbeid blant muslimer i Sør-Afrika spurte jeg om hva som skulle til for at de ville akseptere en person som muslim ... da jeg intervjuet en radikal islamist i 2005, erklærte han imidlertid høylydt at han ikke aksepterte min påstand om at jeg studerte muslimer ... med mindre jeg kunne dokumentere at de overholdt fasten, praktiserte sine foreskrevne fem daglige bønner, ikke nøt alkohol ... ikke var involvert i utenomekteskapelig sex, eller drev med gambling ... "

Kommentar: At dette liksom kommer overraskende på Bangstad, sier også sitt. Han er åpenbart uenig med denne radikale muslimen om hvem som er muslim eller ikke.

Men hvem er nå han og hans drøm, som kan avgjøre? 

Shoaib Sultan: "... diskursen (den islamofobe) fremhever kvaliteter ved henholdsvis muslimen og jøden som er evige og uforanderlige. Folkegruppen tillegges agens, altså at det er mulig for religionen eller kulturen som sådan å være i krig, være uintegrerbar, være grisk eller blodtørstig ... " (s 349)

Cora Alexa Døving: " ... ved å tøye grensene for våre institusjoner og etablere egne, samt få politikere over på sitt lag, kan islam - for her har selve religionen en egen agens - og muslimer snike seg inn uten bruk av bomber og granater".(s 91)

Kommentar: Bruken av termen agens viser hvordan disse to artikkelforfatterne tillegger islamkritikere en naivisme og en uintelligens som de ikke har vitenskapelig eller annet grunnlag for å tillegge dem. De bedriver en slags ad hominem argumentasjon overfor et kollektiv som de forsøker å fordumme, et første steg, kanskje, på veien mot den befrielse de måtte føle ved endelig en dag å kunne  tilfredsstille sitt behov for å demonisere islamkritikere åpenlyst og uten forbehold.
 ...

THE: "Begrepet "trygghet på egnen kultur" lukter etnisk rensning og enøyd sjåvinisme lang vei" (s 298)

Kommentar her turde være overflødig.