Bør de islamofobe tvangsbehandles?

Kan islamofobi helbredes?

Mattias Gardell mener tydeligvis det.

I sin bok Islamofobi  beskriver Gardell diverse metoder som kan tas i bruk mot fobier, som f eks at den ”lidende” utsettes gradvis for flere og flere muslimer over tid. På den måten vil islamofobien kunne reduseres over tid og problemet løses – kollektivt - en gang for alle. Så vips: Den islamofobe lider ikke lenger av islamofobi! (Forutsetningen er at det da stadig må "importeres" flere muslimer!).

Gardell mener implisitt altså at islamofobi er en sykdom og at det er derfor den kan og bør helbredes.  Det som kan bemerkes er at det ifølge Gardell neppe vil hjelpe særlig meget med ”kognitiv terapi”, dvs. med at man oppfordres til å bruke argumenter (mot sin egen islamofobi), men at man utsettes for møter med sin fobi og gjenstanden for den via handlingsstrategier (terapeutiske metoder) som forhåpentlig automatisk vil føre til emotive endringer eller forbedringer før man når det endelige målet: Total frihet fra islamofobi, dvs. friskhet, normalitet, mental sunnhet/helse – SANNHET (?).

Hørt det før? Dette minner om et ønske om å omskolere - i stor skala, i hvert fall om et hemmelig ønske om å hjernevaske dissentere, i hans øyne; det er nok her å nevne Kina og Gulag. Kommunistene gikk grundig til verks og man burte inne alle tenkelige mennesker med ”fobier” mot det sittende (IKKE-VALGTE) ettpartiregime, dvs. diktaturet. De med størst utsikt til ”bedring” eller avlæring (av sitt kritiske blikk på regimets ideologi og politiske praksis) ble ikke drept, i første omgang. 

De ”kommi-fobe” ville kanskje kunne benyttes - i sin avlærte tilstand - som fotsoldater mot andre kommi-fobe, dvs. regime- og idelogikritikere, nettopp til å bekjempe disse og da til og med med større (forventet) glød enn de som ikke hadde hatt behov for omskolering, men som bare ”diltet med” i den store masse, hvorav bare et lite fåtall var overbeviste kommunister eller medlemmer av partiet. De omskolerte ble – eller man forventet at de skulle bli – mer ivrige og overbeviste enn massene. De skulle bli plussvarianter i forsvaret av terroren og ideologien. 

De ble derfor nyttige idioter for den riktige partipolitiske linje og dermed forsvarere av de forbrytelsene mot menneskeheten som ble begått i kommunismens og ateismens navn. Eller det var kanskje dette etablissemenetet innerst inne tenkte og håpet på at skulle skje. (Lignende tendenser gjorde seg selvsagt gjeldende under nazismens faner og hvor man tok i bruk lignende metoder for å ensrette og eliminere uønskede tanker og  ” elementer”. Vi vet alle hvordan det gikk).

I vår tid – dvs. i løpet av de siste 30-40 årene – har det i Vesten i stor skala også blitt drevet forsøk på omskolering eller hjernevask av befolkningen, men da ikke først og fremst i statligsystematisk regi, men som en funksjon av interessegruppers strategier for å forandre holdninger og tenkemåter i store befolkningsgrupper med sikte på mer ensretting, dvs. mindre av det som kalles fordommer, f eks fordommer mot homofile. Disse interessegruppene har arbeidet systematisk for å nå sine mål og har på en oppsiktsvekkende måte hatt suksess med å forandre samfunnet  - og sinnene - fra topp til bunn. 

Vesten har aldri før gjennomgått en mer radikal livssyns- og holdningsforandring enn den som har skjedd i denne perioden. For å si det enkelt og ta noen eksempler: Fra å ha hatt lovforbud mot homofil praksis, har må nå fått lovforbud mot å krenke homofile. Fra at Kirken strengt advarte mot homofil praksis, har kirkene nå funnet det for godt å ordinere og velsigne homofilt praktiserende biskoper og prester, (med alle den forvirring og inkonsistens dette impliserer; et viktig poeng her er at det er ”forbudt” å tenke og si noe om at homofile bør kunne bes for, slik at de ble helbredet for sin homofili. De som mener at homofile kan og bør bes for, betraktes som ”fobe”, det er egentlig disse som lider av en lidelse og bør helbredes).  

Fra å ha lover som gjorde det mulig å sette folk i fengsel for dagdriveri, har vi innført forbud mot dette og erstattet ordningen med plikt å subsidiere dagdrivere med allslags støtteordninger fra fri bolig til fri utdannelse på skattebetalernes bekostning.

Alle disse eksemplene vil i dag anses av det store flertall i befolkningen som eksempler på en sårt tiltrengt hjernevask, en hjernevask som er forståelig og velbegrunnet og som har livets rett; dvs at den foretas og befinner seg på den riktig moralske side i den kosmiske kamp som foregår for å innføre Guds stat på jorden, - en stat hvor Gud for øvrig er erklært død en gang for alle og til evig tid. (Inn kommer imdlertid fascistoidene, folk som nå i fullt alvor tror de kan erstatte Gud. Vi vil i kommende posteringer  ta opp hvordan dette var mulig og hvilke drivkrefter som lå – og ligger bak).

I tillegg har vi som kultur eller sivilisasjon – bedt om unnskydldning  for alle tenkelige – tidligere utførte - misgjerninger overfor minoriteter i samfunnet. Vi har bedt sigøynere og tatere om unnskyldning og tilgivelse. Vi har lagt på oss selv et kollektivt ansvar for nazistenes og fascistenes illgjerninger mot jødene (og er villige til å betale for denne skylden). Vi har fordømt Columbus og fremstiller nå indianerkulturen – og andre kulturer, som Vesten – og dermed kristenheten - overlegen. Vi fordømmer nå alle som kan mistenkes for å mene at perversiteter ikke er normale og sykeliggjør folk som mener at det går an å helbrede folk fra sine sexuelle perversjoner.  

Vi opphøyer i stedet allslags legninger og deviasjoner som hellige og ukrenkelige og beskytter dem med trussel om straff. Samtidig forsøker etablissementet å fremstille selve det grunnlag Vesten bygger på som direkte nedbrytende, skadelig og farlig. Sterke krefter i samfunnet bygger bevisst eller ubevisst opp et bilde av kristne som intolerante, fordømmende, nedlatende og dirkete farlige. 

Kristendommen fremstilles som snever overtro, et livsfarlig virus som burde kontrolleres eller helst utryddet (hvis det hadde vært mulig). Og alt dette bare som en ouvertyre. Vesten blir foraktet, hatet og fordømt ned i sine støvler. Fra ruinene skulle det oppstå et menneske som var absolutt tolerant og fri for alle fobier, lenket kun til den absolutte toleranse. Det skulle imidlertid ikke finnes noen absolutter lenger, som f eks Gud og gudegitte moralske prinsipper.  

Mennesket skulle bli sin egen suverene skaper – av alle suverene normer og verdier. Det nye og friske skulle nær sagt for enhver pris overta for det gamle, gjennomfordervede og syke  og denne utviklingen ses nå triumfalistisk på som uigjenkallelig av "det nye egenskapte menneske". Alle tidligere ansett som sunne tradisjoner er ”med rette” nå nesten undergravd, og resten av den u-kulturen Vesten representerer forventes av mange å avgå med sin endelige død innen bare kort tid. De som nå overlever og som fremstår som seierherrer anser seg selv som uovervinnelige i sin moralske overlegenhet og med enerett en gang for alle til å anse seg selv (nærmest?) som fullkomment guddommelige og med evner både til å tilgi og frelse i absolutt forstand, ikke i relativ forstand, slik tradisjonen (og fornuften) så det. 

I den judeokristne tradisjon er det som kjent bare Gud som kan tilgi synder.

Og samtidig med alt dette: Vesten tillater nå mord på ufødt liv på en skala som kan minne om en effektivitet som kommu-naziene bare kan ”misunne oss”. At vi må importere tilsvarende antall mennesker som vi nå tillates abortert, er et faktum som vi må tie i hjel nær sagt for enhver pris. ”De fullkomne” og alltid ubebreideilige – vår tids herskende elite - tåler ikke slikt. De er hevet over all kritikk, tror de, og står over all sannhet og all ”common sense” . De vil aldri innrømme at de har forbrudt seg mot den kristne Guds gode lover.  

Mennesket er kjærlighet, er tonen. Gud er det motsatte av kjærlighet. Og den elite som nå forkynner dette budskapet kaster seg heller ned på kne for profeten Muhammed og støtter muslimene – og den islamske ekspansjon - direkte og indirekte ved å sette munnbind på alle som våger å kritisere, alle som gjennomskuer det islamske hykleriet, den islamske løgnen, den islamske tvetydigheten og islams innebygde konstitusjon for manipulasjon av alle ikke-muslimer.

Man våger ikke engang forholde seg til fakta, i frykt for at det godhetsbildet (hovmodet og dets self-image) man nå har av seg selv skal begynne å rakne og bli gjennomskuet og tatt for det det er.  Man tør ikke ta inn over seg at islam er en forpliktende og uforanderlig grunnlov som alle muslimer er forpliktet på med livet som innsats. Man tror i sitt hovmod at islam og muslimer kan overlistes til å bli som ”vi” – de selvoveropphøyede – og at ”vi” sammen skal kunne klare å skape et nytt og stort og mer fullkomment VI. 

Vi røper her med all tydelighet at vi innerst inne  verken har tro på muslimer eller oss selv, men dette oppfattes ikke som et grunnleggende dilemma av eliten. Vi skal forandres koste hva det koste vil og Det nye mennesket skal oppstå som et resultat av disse våre (egnes) fullkomnes egen innsats, en innsats de allerede har bestemt (og håper på som en absolutt sannhet) at historien skal berømme den for inn i all evighet, ( i den grad de tror på en sådan evighet). 

Det er i denne ”gata”  og på dette sporet Gardell befinner seg. Han er som et tog som er avhengig av skinner for å fungere og det som er hans oppgave er å hjernevaske islamofobe – dvs. forsøke å helbrede dem. Det ender imidlertid i grøfta for Gardell. Han kolliderer med virkeligheten og sporer av. 

Han bør derfor avskrives som ubrukelig av venstresiden, men siden livet og eksistensen er ironisk i sin grunnstruktur, er det det motsatte som vil skje. Han kommer til å bli tiljublet. Gardells bok vil bli en høyt aktet gullgruve for alle ateister og kommu-fascistoide i tiden som kommer. For lenger er vi ikke kommet, enn at verden vil bedras og da spesielt den venstreideologiske side av verden, for den evner ikke å se verden, menneskene  og virkeligheten annet gjennom sin ideologis en gang for alltid påsydde briller.

Hva er det Gardell ikke ser og hva er det han fortrenger og ikke evner å fri seg fra?

Jo, for det første: Han essensialiserer islamkritikere i et forsøk på avessensialisere det bildet islamkritikken (generelt)  tegner av islam. Dermed begår han den største synd mot sitt eget første og største bud, nemlig at man ikke skal essensialisere. 

Men så er det da altså nettopp det Gardell gjør: Han tegner et bilde av islamkritikere som er alt annet en realistisk. Han undervurderer retorisk og bevisst islamkritikere i sin almindelighet og trekker frem enn rekke uheldige og snevre sitater fra enkelteltkritikere som ikke har annen hensikt enn å sverte og underminere den kritikk av islam som både er nødvendig, betimelig og helt ut redelig og bygget på faktahenvisninger, og reell frykt.

For Gardell er det umulig å se at radikal islamkritikk kan være velbegrunnet, rasjonell og legitim. Det som imidlertid er legitimt er å demoniserer Vesten og den judeokristne kultur. Her helliges alle intellektuelle og kvasiintellektuelle metoder for å nå målet. Her finnes ikke en trevl av vilje til å tilgi: Det Vesten og de kristne har gjort mot resten, er utilgivelig. Den siste rest av rasisme, kolonialisme, kristentro og kapitalisme skal utryddes; og alle som ikke tenker akkurat som Gardell og hans likesinnede skal ja, nettopp: Hjernevaskes. Hjernevaskes eller helbredelse fra alt som kan stå i veien for avsløring av Marx & compani og islam, alt som kan tenkes å sette sosialismen og islam i et dårlig lys, dvs. riktig lys. 

Det er tydelig at Gardell ønsker et evig ekteskap mellom Muhammed og Marx. Høyrekreftene og liberalismen eller konservatismen i Vesten betraktes – implisitt i alt det Gardell skriver - som  Muhammeds og Marx svorne og evige fiender og en større  trussel enn marxistleninismen noen gang har vært og vil være.

Gardell forstår ikke at islamkritikk bygger på reell og sunn frykt, frykt for en ny totalitarinaisme, en ny flukt fra den menneskelige frihet, en flukt inn i slaveri og frykt, en flukt inn i den livsfarlige - og tilsynelatende - trygge kollektivisering av alt og alle, en flukt bort fra individet.

Men Gardell er ikke alene. Det er atfor mange som tenker som han. Man tror man kan måle islam etter samfunnsvitenskapelige disipliner som sosiologi o l. Man tror at islam vil kunne tilpasse seg etter samfunnsforholdene og at muslimer vil forandre seg med den tilpasningen, (som ikke er noe annet enn et gedigent eksperiment, hvor man ønsker å hjernevaske eller omskolere en hel kultur, en hel sivilisasjon innenfra). Man nekter å se at islam er en ideologi som både bygger på og forutsetter - som et absolutt - den enkeltes forhold til ”gud” og til samfunnet.  

Man tør ikke se og ta inn over seg at islam er et juridisk system som bygger på forutsetning om et ansvarlige individ (isolert fra predestinasjonsdogmet i islam) og hvor da individet forutsettes å kunne inngå og holde en avtale, i islams  tilfelle en avtale med Allah og hans evig og uforanderlige bud, dvs. evig gyldige og absolutte leveregler  gitt nå engang for alle i og med profeten Muhammed og Koranen. Vå elite – Gardell og hans likesinnede i dag – vil ikke se dette perspektivet: Hva betyr vel en avtale for slike? Og spesielt en avtale med ”gud” når Gud liksom skal være død? Hva betyr vel en avtale med ”gud” når menneskets grunnvilkår kan endres til det bedre ved at man legger samfunnsforholdene best mulig – ut fra ateistisk/marxistisk holdningsbygging - til grunn for menneskets ”frelse”? Og, ja, hva betyr vel en avtale – i det hele tatt - i dag: Vi ser eksempler på at avtaler av rettsapparat og forvaltning underkjennes konsekvent til fordel for det man antar en den svakeste avtaleparten.  

Man er prinsipielt mistenksom overfor forestillinger om at enkeltindivider overhodet er i stand til å inngå avtaler, annet enn i ren platt forstand, i trivielle forhold som f eks dette å kunne stilles til ansvar for å betale for seg på supermarkedet og hos legen.  

At mennesket skulle kunne inngå en avtale med ”gud”, er utenkelig for den moderne kommu-fascistoide elite. Men dermed frater man mennesket selve adelspantet: At det er i stand til å inngå genuine avtaler og at det dermed er og må betraktes som: Selvstendig og ansvarlig.

Å se mennesket som selvstendig og ansvarlig er tydeligvis nesten umulig for Gardell og hans ”garde”.

Fascistoidene blir dermed de som faktisk lider av fobi: Fobi mot menneskets storhet, menneskets frihet, menneskets ansvarlighet.

Gardell og hans likesinnede ser ikke enkeltindividenes iboende evighetsrelasjon, ja, de vil ikke, tør ikke. De ønsker i stedet å innkassere æren for å ha hjulpet menneskene til større trygghet og sunnhet (frelse) via manipulasjoner av de økonomiske grunnforutsetninger som nå antas (vitenskapelig) å forme både samfunnet (miljøet) og den enkelte henimot det tilnærmet totalt sorgenfrie.  

Mennesket skal ikke ha bekymringer, det skal tvert imot ha rett til og krav på full sunnhet og frihet fra alle bekymringer. Mennesket skal tilfredsstilles. Mennesket skal ikke tillegges personlig ansvar, det skal tvert imot ”skapes” - i samfunnsvitenskapenes strategi  - til uansvarlig manipulerbare individer hvis forhold  til enhver tid betinges av de sammes evne til å skape sosiopolitiske forutsetninger, videreført og innpodet inn i de beslutningstakende organers Weltanschauung som aksiomatiske tankeforutsetninger, paradigmer som ikke kan betviles og som derfor fremstår som en gang for alle gitte sannheter. 

Det er umulig for fascistoidene å forestille seg at mennesket ikke kan konstrueres av andre  enn dem - fascistoidene -  selv.

Men hvilket forhold har Gardell til marxismen? Han siterer Bertrand Russel som sa at den av alle verdensreligionene som var mest lik bolsjevismen var islam. Russel mente at det muhammedanismen gjorde for araberene, det gjorde bolsjevikene for Russland.

Det er verdt å merke seg at Gardell skriver at Russel sa og mente – i fortid. Gardell går med andre ord ut fra at Russel hadde et antikvarisk bilde av det hele. Gardell synes her å ville gardere seg mot at noen skulle forstå ham dithen at islam virkelig har mange grunnleggende fellestrekk med kommunismen og at den derfor er like autoritær.  

Gardell siterer Focault i andre sammenhenger, det skulle kanskje kunne tolkes dithen at Gardell er mer anarkistisk tilbøyelig enn kommunistisk eller marxistisk anlagt. Gardell kritiserer - nærmest paranoid - mange kjente islamkritikeres parallellføringer mellom kommunismen og islam. Han er nærmest panikkartet på vakt mot dem. Det er derfor ikke rart at han forsøker å bygge opp en konspirasjonsteori som imunforsvar. Han blir derfor nødt for å sosiologisere eller psykologisere. Men dermed svekkes også hans posisjon som forsker og professor. Han må ta til takke med å gjøre seg selv til en karikatur av en sådan.

Nettopp fordi han fortrenger hva islam er og innebærer i virkeligheten.