Allah, Gud og Utvik

Ateismen - og drømmeren Utvik

Professor B. o. Utvik ble intervjuet i Urix om ”det siste” fra Egypt den 16. mai.

Vi fikk se en noe alvorlig og kanskje litt urolig Utvik denne gang. Men han var sikker i sin sak: Det muslimske brorskapet i Egypt er på riktig kurs, til tross for skjerpet språkbruk, dvs mot moderne tilstander og demokrati, nærmest som hos oss.

Programleder Anette Groth spør Utvik noe vantro om Brorskapet virkelig nå mener hva de sier …

Det var som om Utvik ikke turte å si noe annet enn han har sagt fra før, nemlig at vi ikke skal ha noe å frykte fra brorskapet, men samtidig som han nå skjelver litt i grunnvollene, men uten å være i stand til å innrømme og erkjenne virkeligheten på bakken, dvs funksjonen av islam og Allah.

Når Muhammed Morsi , SOM NÅ KAN VINNE VALGET, roper ut til folkemassene:

KORANEN ER VÅR GRUNNLOV

PROFETEN ER VÅR LEDER

JIHAD ER VÅR VEI

OG DØDEN VÅR ER VEIEN FREM …

er det tydelig at Utvik får problemer med å tro sine egne ører; han må derfor forsikre både seg selv og alle andre om at dette bare er valgkampsretorikk og ikke stort mer. Han har jo – i motsetning til Valid Kubaisi m fl - flere ganger forsikret den norske befolkning om at brorskapet  nesten er helt ufarlig. Han har forsikret om at brorskapet ikke er ekstremistisk. Han sier at

JIHAD IKKE BETYR NOE ANNET ENN AT MAN VIER SEG TIL EN KAMP FOR GUD

Ja, du leste riktig: … til en kamp for GUD.

Men hvilken Gud, sies det ikke noe om, verken på Urix eller i det Utvik skriver så flittig om, bl a i Klassekampen: Det gjelder tydeligvis mye for Utvik å forsøke å bløffe oss alle med at Allah og Gud er den samme.

En oppfølger om Gud og Allah og hvorfor det er livsfarlig ikke i praksis å se forskjell på Allah og Gud her

Han kan enten mene alt det han skriver og mener som en trøst for folk eller et løfte om at ”alt vil gå seg til til det bedre hvis vi bare ikke tror på Gud”, eller så ønsker han å fortelle sine lesere og lyttere at dette med ”gud” er noe som vi alle må holde ut å leve med til folk blir voksne og vi kan komme i gang for alvor – med voldelig revolusjon ? - med å få et gjennomsyret materialistisk, sekularisert og ateistisk samfunn uten gud overhodet, et samfunn som da nær sagt vil være uten opium, (utenom opium selv), for de store gudløse masser, dvs mennesker som da blir og skal være slik som mennesker skal være, nemlig sosialistiske overmennesker som klarer seg uten krykker og uten Gud.

Men alle fornuftige mennesker skjønner jo at dette bare er utrykk for guttedrømmer drømt på et gutterom under en eller annen form for pubertet og at de som fremdeles går rundt med disse våte drømmene ikke er helt for voksne å regne. De er et utslag av en slags på ubestemt tid forlenget og umoden ungkarsonani og ikke stort mer, hva angår tilfredsstillelse, både for ham selv og for oss andre, i og med at de ikke kan bli positiv produktivitet av slik virksomhet.

Faktum er at han burde ta seg et kurs eller to i Ateisme for dummies for å kunne nærme seg islam og krisen i MØ på en mer adekvat måte, og derfor på en potensielt mer informativ måte.

Vi skal i det følgende gå igjennom en del av det Utvik har skrevet i Klassekampen siden juli i fjor og om mulig for å kunne avdekke hvor det butter og svikter for Utvik og hvorfor hans spådommer dessverre kan komme til å ende på historiens bål som et lærerikt eksempel på hvordan man ikke skal nærme seg og forstå det muslimske fundament og evige og uforanderlige paradigme.

En ganske treffsikker artikkel eller ”spådom” om Brorskapet og forskjellen og det tragiske ikke å skjelne mellom Gud og Allah her

Bjørn Olav Utvik definerer islamisme slik: ” … en ideologisk retning som framhever at religionen islam ikke bare berører den enkeltes trosforhold, men inneholder gudegitte retningslinjer som bør styre også samfunnsmessige, juridiske og politiske forhold i muslimske samfunn”.

(Tatt fra en anmeldelse av Utviks bok Islamismen i Klassekampen 5. mai 2011 hvor det også heter at det store flertallet av islamister  i dag ikke ser noen motsetning mellom islam og demokrati. Men hvis Gud har gitt disse lovene, hvilket rom er det da egentlig for demokrati? spør anmelderen Tore Lund fortvilet eller forundret! Islam er ikke noen privatsak, fordi Guds vilje angår ikke bare det enkelte menneske, men hele samfunnets styre og innretning … den lutherske toregimentslære er nok ikke aktuell i denne sammenhengen, mener anmelderen, tydelig i vet-ikke-hva-jeg-skal-tro modus).

Kommentar: 

Helt enig med anmelderen om at to-regimentslæren ikke gjelder og aldri kan bli gjeldene i noen vesentlig grad i islam.

Klassekampen 16. februar 2011:

”De revoltene som nå ruller over Midtøsten er ikke islamistiske oppstander”.

”Islamistene har ikke vært så usynlige (er dette trykkfeil, skal det står synlige?)  som  noen vil ha det til. Hvis man forventer menn med lange skjegg, kvinner i niqab, krav om innføring av sharia-lover og høylydte rop om at Gud er stor og at islam er løsningen, så har ikke den egyptiske revolusjonen slik den har rullet over tv-skjermene harr mye å by på”

”Det muslimske brorskap … har i mange år hatt et program for politisk reform som er identiske med de kravene folkeoppstanden har stilt: oppheve unntakstilstanden, frihet til å danne partier og organisasjoner , frie valg av president og ikke minst av av et parlament med virkelig makt. Derfor har de ikke skilt seg vesentlig ut … ”

”Store deler av folkeopinionen er også etter alt å dømme mer religiøst og sosialt konservativ enn grupper som Det muslimske brorskap”

”Vi må støtte ikke bare grupper vi er enige med, men hele folkets rett til å uttrykke sine preferanser … ” ”programmet (brorskapet) har produsert de siste årene har ikke innføring av sharia vært en sentral politisk kampsak … men av kamp for økonomisk utvikling, nasjonal uavhengighet, mot korrupsjon … sharia må gjennomføres gjennom avstemninger i et folkevalgt parlament.”

”En rekke dabattanter mener at dette ikke er hva Brorskapet egentlig står for og at har de en gang ment det (en mening som altså motsier det de egentlig sier de mener nå) vil de alltid mene i sitt hjerte, uansett hva de sier … hvis folkeopinionen i Vesten skal forstå islamismen blir åra fremover alt for viktig til at vi har råd til den slags irrasjonelle analyser”. Utvik trøster med at ”I studiet av sosiale, religiøse og politiske bevegelser er et sentralt spørsmål å forstå hvordan de utvikler seg over tid påvirket av samfunnsutviklingen”. Når slike muligheter defineres bort, kan brorskapet nemlig helt feilaktig anses som uforanderlig, advarer Utvik.

Kommentar:

Her viser Utvik hvor grundig og bastant formet han er av vestlig snillisme og naivisme og at denne tvinger ham til å få blå øyne når han analyserer islam og muslimer av i dag, i den situasjon de befinner seg i i Egypt. 

Han får seg ikke til å se muslimene og islam på deres egne premisser og ut fra sin egen, helt spesifikke gudsforståelse, og dermed menneskesyn og virkelighetsoppfatning, særegne paradigmer som  alltid vil være på kollisjonskurs med og kontrær til (den ene, sanne, levende) Gud og det menneskesyn denne Gud - og ikke Allah - gir slik han blir oppfattet i den judeo-kristne verden.

Klassekampen 24. mars 2011:

”Også de islamistiske organisasjoner som er i opposisjon mot autoritære regimer i den arabiske verden, fremstår i dag uten den enkle tro på at det finnes en islamsk oppskrift som løser alle problemer … og dette bar som en marja’iyya, en referanse for lovgiveren, og ikke som et sett av detaljerte regler … de går inn for pluralisme …  vi har ikke alle svarene … det blir mer og mer meningsløst å snakke om islamisme … dette er noe kvalitativt nytt … for hvis aktivistene kan gå fra en snever til en mer åpen forståelse for hva det vil si å følge islam i sosiale og politiske spørsmål uten å oppleve konflikt med de grunnholdningene som i første omgang gjorde dem til islamister, så viser endringene det potensiale for utvikling som islamismen rommer … ”.

Kommentar: 

Islamismen rommer et utviklingpotensiale, ja, et utviklingspotensial som nødvendigvis må innebære en avviklingsprosess med hensyn til relasjonen til Vesten. At ikke Utvik tør å se dette er ufattelig. 

Grunnen kan være at han ikke kjenner den kristne Gud, men tvert imot kjenner ateismen så godt at denne i seg selv blokkerer for den dypere forståelse for hva det her dreier seg om. 

Allah er statisk, Gud er ikke. Allah er ikke hellig, men det er Gud. Gud er forutsigbar og lar sin essens eller karakter krenke av synd. Ikke slik for Allah, som er en fjern monark som gir blaffen, og som i sin essens er vilkårlig og uforutsigbare. 

Allah proklamerer sin absolutte  vilje. Gud er absolutt kjærlighet.

Bare for å ha nevnt noe.  

Klassekampen 10. mars 2012:

Professor Nafaa hevder at Egypt ”er inne i en viktig fase i dragkampen mellom revolusjonære og kontrarevolusjonære krefter. ” Det er genuin frykt for at islamistene i landet skal utforme den nye grunnloven, siden det ikke ligger noen restriksjoner på hvordan grunnlovskommisjonen skal velges …  brorskapet mener at 40 procent av grunnlovskommisjonen skal være valgte parlamentsmedlemmer .. liberale ber om maksimalt 25% … ” ( Amal A. Wahab i Kiaro for Kk).

Klassekampen 3. november 2011:

”Islamistbevegelsen har de siste tiåra beveget seg langt i retning av et positivt syn på kvinners deltakelse i politikk og samfunnsliv. Samtidig som de holder fast ved en tradisjonell forståelse av islamsk familieideologi som bl a innebærer at mannen anses som overhode i familien”.

Kommentar: 

Nettopp. Utvik underslår eller undervurderer dette aspektet. Han nevner ikke Kairoerklæringen som er et muslimsk obligatorisk alternativ til FN’s menneskeretterklæring og noe total forskjellig fra den. Den erklærer ulikhet for og mellom mennesker som GUDEGITT OG ABSOLUTT EN GANG FOR ALLE grunnleggende, mens FN erklæringer bygger på at alle er født med like og uavhendelige rettigheter.

Ikke småtterier.

Klassekampen 8. desember 2011:

”Den egyptiske revolusjonen ble kjennetegnet ved sin landsomfattende karakter … dette hadde ikke vært mulig uten Brorskapet som var den eneste opposisjonsgruppa med et effektivt … organisasjonsapparat … dersom overgangen til et demokratisk system skal kunne foregå uten for store rystelser, forutsetter det at de viktigste aktørene er villig til å tape valg! … det som i dag truer en demokratisk utvikling i et land som Egypt er ikke minst at enkelte politiske og samfunnsmessige kretser har regnet med å komme i mindretall ved frie valg nå og derfor febrilsk har forsøkt å utsette valgene … har bidratt til å forlenge den periode de militære vil sitte med den politiske makta i landet.”

Klassekampen 12. mai 2011:

”En grunntanke i islamismen er at mennesket skal underkaste seg Guds vilje også når det gjelder samfunnsliv og politisk styring. Men siden han ikke er direkte  til stede og heller ikke etter Profetens tid kommuniserer direkte med noe menneske, må det altså være mennesker som så å si iverksetter Guds styre på jorda. Spørsmålet er hvem og hvordan de skal velges ut? … For al-Qida fortoner dette seg som et ikke-spørsmål … de ser for seg at den som gjennom sitt eksempel og sin karisma seirer har folket plikt til å adlyde … men det fins nå ingen bevegelse av betydning som ser for seg et rent styre av geistlige … men at de skal overvåke parlamentet slik at disse ikke trår feil i forhold til islams bud … brorskapet har hatt ideer om et slikt råd, men ser ut til å ha forlatt tanken i det program de legger frem for sitt nydannede politiske parti”.

Klassekampen 21. juli 2011

” … mange er skeptiske til militærets rolle … likevel er det en annen bekymring …  islamistene kan komme til å dominere … da ringer alarmbjellene”.

”Tanken om et sett med rettigheter alle mennesker bør ha er god, men er disse rettigheter noe mer enn noe en gruppe mennesker som har makt til det beslutter?

Han siterer Den amerikanske uavhengighetserklæringen: We hold these truths to be self-evident, that all men are created eqyal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the persuit of Happiness.

” … Dagens sekularister (merk: han skriver ikke ateister, vår kommentar) vil enten avvise tanken om en skaper helt, eller i det minste mene at lovverket ikke kan bygge på henvisninger til guddommelige bud. Like fullt behandles menneskerettighetene … som noe som står over og utenfor sfæren der folkevalgte forsamlinger legitimt kan fatte beslutninger. 

Slik sett er disse rettighetene altså menneskeprodukter som har blitt løftet opp til å få en overmenneskelig status, slik vi som ikke tror gjerne oppfatter det andre ser som guddommelig bud. Derfor er det ikke uten ironi dersom krefter i og utenfor Midtøsten med henvisning til menneskerettighetene vil forsøke å frata de nyfødte demokratiene … til å vedta shariabaserte lover”.  ”Menneskerettighetene er vel verdt å slåss for, men dersom man vil slåss for dem med andre midler enn overbevisning, risikerer man at både Gud og teokratiet henger med på lasset”.

Kommentar:

Den amerikanske grunnloven forutsetter at alle er skapt – og født - like og at de følgelig kan vise til  en gang for alle for alle kristne gudegitte, ufravikelige eller uavvendelige rettigheter.

Rettighetene oppfattes dessuten som selvinnlysende og blant disse er retten til liv, frihet og søken etter lykke. Det er for å beskytte og skjøtte om disse rettighetene at det opprettes og etableres myndigheter som kan forsvare disse rettighetene.

 Amerikansk lov bygger på juridiske grunnsetninger  som relaterer seg til loven som et konsept i seg selv, og derfor ikke menneskeskapt.

Det mest anerkjente juridiske prinsipp i juridisk filosofi kalles Den naturlige lov. Det forutsettes at disse lovene kan ”oppdages” via fornuften, som alle besitter. De gamle grekerne og romerne  mente at det fantes reelle ideer om evige lover.

Jøder og kristne forsto disse lovene som refleksjoner av Guds evige natur og karakter og at mennesket avspeiler disse egenskapene i kraft av å være skapt i Guds bilde og likhet. 

Ikke slik i islam.

Den naturlige loven er nedfelt i alle mennesker og tjener som grunnlag for all etikk eller moral. 

Ikke slik i islam. 

Det som loven krever er innskrevet i alles hjerter, selv om de ikke har hørt om Moseloven og alle fornuftige skapninger oppdager naturloven ved bl a å ta i bruk førsteprinsipper og umiddelbar forståelse eller oppfattelse av den. 

Skaperen opplyser fornuften slik at loven blir kjent og slik at morallovene da kan dannes og integreres på grunnlag av ”evige lover” eller ”evig fornuft”, dvs guddommelig fornuft.  

Ndg fornuften, så tapte den i islam og er ennå ikke fullt ut gjenoppdaget.

I motsetning til den naturlige loven opererer man i dag med en såkalt positiv eller vedtatt rett, en juridisk rett som bunner i tanken om at de eneste bindende lover er lover som avfattes - ikke av en Skaper - , men av mennesket selv og dets styrende representanter. Denne retten eller jussen er midlertidig eller relativ og bygger på midlertidig eller relativ fornuft slik at den i prinsippet når som helst kan endres på grunnlag av sedvane, nye behov og menneskeskapt autoritet.

Dette må for all del unngås innen det islamistiske paradigme, men jeg er ikke helt sikker på om Utvik har skjønt dette til fulle. Det virker som om at han i visse relasjoner kan se sharialovene som lover som kan vedtas av folk ved valg, men slik er det jo ikke. Det er sharia som velger ut menneskene og "husker" for mennesket, ikke menneskene som velger å huske seg frem til sharia.

Den positive rett impliserer at det er menneskeheten som (ensidig) i siste instans kan vurdere og avgjøre hvilken verdi et liv skal ha. Men er dette riktig? Bør det være slik?

Det som er klart er – ifølge kontradiksjonsprinsippet - at de to lovsystemene med sine ”positive” begrunnelser ikke samtidig kan være riktige.

Dette er et viktig punkt som Utvik synes helt fremmed for.

Peter Kreeft sier:

” Vi har mistet objektiv moralsk lov for første gang i historien. Moralpositivismens filosofi - den som sier at moral er noe som mennesket fremsetter egenhendig eller ensidig – og dens relativistiske og subjektivistiske grunnlag fremstå for første gang ikke som en filosofi for opprørere, men som rådende ortodoksi for det intellektuelle etablissement. Universitetene og media aviser tanken om universelle og objektive verdier”.

Kreeft skriver som om han har spesielt Utvik i tankene. Det er avslørende.

Konseptet Den naturilige lov forutsetter at det finnes universell enighet om at visse handlinger er umoralske og at de derfor burde være ulovlige. 

Dette er et førsteprinsipp i juridisk tenkning som alle sivilisasjonsfremmende lover burde bygge på idet de fremmer den overbevisning at Skaperen utstyrte menneskeheten eller menneskenaturen – til forskjell fra dyre-naturen -  med visse umistelige verdier eller rettigheter.

De umistelige rettighetene bygger i sin tur ikke på tidsavhengige og vilkårlige lover og regler, men bærer vitneprov om Skaperens moralske karakter - og er dessuten selvinnlysende sannheter.

(Grunnlovsfedrene forsto at førsteprinsippene sikret liv, frihet og rettferdighet og at de måtte forankres i et transcendent, absolutt og personlig Vesen. 

Selvstendighetserklæringen snakker da også om at myndighetene skal sikre menneskerettighetene, ikke skape dem, ved å vedta nye. 

Det som skjer i dag er at såkalte frihetserklæringer eller nye lover (positive lover) baseres på naturalisme, makroevolusjon og relative menneskerettigheter. Vi risikerer derfor å underminere menneskeverdet og troen på at alle mennesker er skapt like. 

Positiv lov skiller jussen fra grunnleggende moralske standarder ved å fornekte kategorier som må gjelde for alle tider, steder og personer.

Det er f eks nå opp til domstolene å definere hva som menes med en person og hvis og når en person har rettsbeskyttelse. 

Lov og moral er blitt autonome og situasjonsbetingede. I tråd med dette besluttet Høyesterett i USA  i den såkalte Roe v. Wade – saken at abort er lovlig ”on demand”. Konsekvensene er en devaluering av livet, noe som forsterkes ved dommen i saken til Infant Doe i 1982 hvoretter barn med genetiske feil kan miste retten til eget liv.

Det er i denne gata Utvik tenker implisitt. Ikke rart at han ikke forstår Allah eller at kristendommen er inkompatibel med Allah og profeten.

Klassekampen 25. august 2011:

Jihadistene … utgjør et svært lite mindretall … å beskrive dem som terrorister, er som å kalle europeiske sosialister på syttitallet terrorister … der hvor den muslimske befolkning har fått sitt land okkupert av en ikke-muslimsk makt, vil man gjerne omtale motstandskampen som en jihad fi sabil Allah, en kamp for Guds sak. … demoniseringen av israelere … er noe som ikke skiller ut islamistene alene … islamismen er en samlebetegnelse som rommer svært ulike ideologiske retninger, liksom sosialismen historisk har gjort i Europa … preges av kamp for demokrati og pragmatisk samarbeidsvilje … å forstå Renessansepartiet og partiet for Frihet og rettferdighet … på linje med de høyreekstreme ideologiene  i Europa som har inspirert Anders Behring Breivik fører galt av sted”.

Kommentar:

Her forsøker Utvik å anklage islamkritikk ”by way of association” med Breivik og sette munnbind på muslimkritiske og sårt tiltrengte religionskritiske røster. Et nesten skittent triks etter vår mening.

Klassekampen 16. februar 2012:

Hamasi Jebali i Tunisia 16. november 2011: ”Brødre, vi er ved et historisk øyeblikk i en ny sivilisasjonssyklus, hvis Gud vil. Vi er i det sjette kalifatet”!

Har islamistene i al-Nadha, som ellers er kjent som forkjempere for demokrati, virkelig en dobbelt agenda, der de egentlig planlegger å innføre islamistisk diktatur nå tiden er moden? spør Utvik.

Hvilken periode i islams historie som presist utgjør idealet, er noe mer uklart, skriver han. Han presiserer at den plikten en kalif har ifølge islam til å rådføre seg med ulama i shura aldri fikk en fast institusjonalisering, slik man så i mange europeiske stater i Middelalderen.

Islamister oppfatter den tidlige islamske historia som en tid da rettferdighet rådet. Ord som kalifat og sharia er derfor nærmest synonyme med rettferdighet. Om det muslimske brorskap og bevegelser som Nahda sine oppfatninger om de tidlige kalifene er korrekt, kan det reises tvil ved. Men skal man finne ut hva de mener, bør man gå til deres praksis, ikke til hvilke islamske honnørord de bruker.

Kommentar:

Her er Utvik på en imperialistisk og nedlatende måte nær ved å delegitimere brorskapet ved å frata dem retten til å definere seg selv for det de sier de er, nemlig i sine grunnvoller muslimsk. 

Brorskapet skal ensidig fremstå i Utviks ateistiske verdensbilde og ut fra hvordan et demokrati skal være ut fra dette.

Han oppnår da å frata dem ansvaret for å få innført et inhumant og dehumaniserende sharialand i Egypt eller forsøke på dette. Han fremstiller brorskapet som akseptabelt og med de beste intensjoner, sett ut fra det vi i Vesten bør kunne tåle og forvente. Slik fremstår brorskapet uten å ville det slik Utvik vil ha dem.

Han skal få problemer når shariadomstoler begynner med steining og å kappe av hendene på tyver, slik Qaradawi ved al Azhar-universitetet i Karo nylig har proklamert vil skje med tiden, om ikke altfor lang tid, hvis han og Allah og profeten får det som han vil.  

Klassekampen 16. juni 2011:


"Et slående trekke ved Milepæler er hvordan Qutb igjen og igjen gjentar at islam kom for å frigjøre mennesket fra et system der noen mennesker har makt over andre. Islams strenge monoteisme understreker at det bare fins en autoritet som menneske skal bøye seg for, Skaperen. Koranen kaller til opprør ... "


"For ham (Qutb) var demokrati like ille som diktatur". "For siden Gud ikke direkte er virksom i verden, så vil det være mennesker som skal ivareta at Guds lover og retningslinjer blir fulgt". "For selv om svært mange troende muslimer synes godt om tanken om at Guds lover skal gjelde, er det stadig færre som aksepterer at en gruppe mennesker har noen forrett til å stå som voktere ... ".


Kommentar:


For Utvik er Qutb altså forsåvidt ute av bildet, men Gud er med på lasset, dvs Allah, ikke den judeokristne Gud som han vil at leseren skal konnotere. 

Utvik ekstrapolerer sin egen ateisme over på islamistene i den tro at dette vil hjelpe, men det viser seg altså at Allah ikke bare er med på lasset, men at Allah i tillegg nå har abrogert Utvik, siden Allah, profeten og Koranen (i en slags triteisme)  er den uforanderlige konstitusjon og høyere rett som objektivt og universelt står over alle menneskelige instanser helt til dommens dag og lenger. 

Utvik trenger ikke å stille det spørsmål han stiller i kronikken: Har vi Gud med på lasset?


Han bør heller komme med følgende påstand: Allah - som ikke kan sies å være kjærlighet - er med på lasset. Men det er  Gud Skaperen - som er kjærlighet - som opprettholder alt.

KONKLUSJON:

Grunnen til at Utvik har feilet eller sviktet i sin behandling eller analyse av islam er at han fremskriver sine egne premisser for hva som vil skje med broderskapet i Egypt og dermed, også landet som sådant, for lang, lang tid fremover.

Feilen eller mangelen ligger i at han ikke forstår at muslimer mener alvor når de forholder seg til Allah og profeten, ikke bare i grupperelasjon seg i mellom, men også i relasjon til alle andre utenforstående, dvs si ikke-muslimer eller mer riktig: 

De vantro, dvs oss - og det betyr mennesker islam påbyr muslimer å forakte og bekjempe inntil all religion er for Allah og profeten og dem alene. 

Han ser med andre ord ingen ontologisk relevans i det islamske gudskonsept fordi han ikke ser det og ikke har forstått det eller hatt et personlig kjennskapsforhold til den kristne, judeokristne Gud. 

Han kan derfor heller ikke se at mennesker tenker grunnleggende ulikt om Gud alt etter hvilke trosbekjennelser det operer og tror ut fra og at dette i seg selv har radikale livskonsekvenser for de ulikt-troendes liv og levned innenfor de sosioøkonomiske strukturer de til enhver tid er bundet til og av.