Islams krig mot Vesten

Kan islam forandres, med andre ord, - og bli noe annet enn hva islam egentlig er?

Vel, hva er så islam? Egentlig?

Utgangspunktet her tas i et intervju med religionsprofessor Oddbjørn Leirvik på NRK søndag 20. mai rundt kl 1200.

Intervjueren spør flere ganger: Er islam i krig med Vesten?

Leirvik svarer, men svaret blir hengende i tåka og lytteren sitter igjen med at svaret er et klart NEI.

På spørsmål fra intervjueren om Vesten er i krig med islam, er svaret ditto.

Det henger ikke på greip. (Men vi kan jo ha hørt feil eller misforstått!!).

Temaet er bla annet lord Samuel P. Huntingtons tese fra 1996 om at det foregår en ”clash of sivilisation” i vår globale verden i dag, noe professoren benekter.

Jeg hadde nær sagt selvsagt. Man vil ikke se det åpenbare, for det kan støte noen. For det man vet er at noen nesten på autopilot og nærmest av plikt skal anse seg for å ha en rett og plikt til å føle seg krenket.

Og det er farlig det. Men man vil ikke si det rett ut at slik er det. Man foretar heller en avledningsmanøver.

Professoren peker på at muslimer kjemper innbyrdes om å forstå hva islam er og at islam derfor ikke kan være det vi tror, men noe helt annet, og noe mye mer uskyldig enn vi vil tro. Vi skal ikke ha noe å frykte. Både muslimer og kristne tror på Gud, må vite. Det fines ikke noe ”Vesten mot resten”.

”Vesten er no blitt namnet på ein ”sivilisasjon” som har ”den islamske sivilisasjon” som sin hovedmotstandar”, skriver Leirvik. 

Vi forstår at han er forferdet over dette, på en måte.

Han vil ikke at det skal være slik og derfor skal det ikke være slik.

Professoren har dermed talt. Hans ønsketenkning er formulert og fremlagt, som en konklusjon med tilsynelatende guddommelig autoritet.

Videre: ”Islam er namnet på ein mangslungen verdsreligion som verken kan være i fred eller krig med noko som helst”.

Islam er ikke en  religion med en  samlende autoritet  og kan derfor ikke være et handlende subjekt, mener han.

Og det er tydelig at han her forsøker ikke bare å trøste seg selv, men også alle oss andre, som nå går rundt med frykt for nesten alt mulig og som blir stemplet som behandlingstrengende.

Vi skal ikke ha illusjoner om virkeligheten, og da spesielt ikke om islam. Vi må ikke falle for fristelsen å erstatte ett fiendebilde med et annet, nemlig islam med kommunismen. Vi skal ikke ha nye fiendebilder. Vi skal føye oss, eller vare det underlegge oss noe annet, men hva da?

Vi skal nå frykte de som frykter, de ”fobe”. Men hvem er de som frykter de ”fobe”? De ikke fobe?

Det er jo en fobi i seg selv. Ingen skal ha noe å frykte annet enn frykten for alle andre og spesielt da de ”fobe”. Vi sykliggjøres lit mer for hver dag og noen dør av det, over hele kloden.

Vi er kastet inn i gladforvirringens tid.

De som benekter at det foregår en krig mellom islam og Vesten kan ikke helt ha fattet at denne krigen i sitt vesen er en a-symmetrisk krig på alle nivåer.  Det er en krig mellom to inkommensurable og inkompatible  størrelser og derfor ikke lett å få øye på, sett med vestlige øyne og øyne som tradisjonelt anser krig for å bestå av store slag med hærer oppmarsjert mot hverandre og hvor slaget er over når det er over og vinneren objektivt sett er seierherre der og da, vurdert opp mot konstaterbare kriterier som navn, sted, metode, strategi, taktikk, tap, kostnad og tidspunkt.

Vi er vant til å se krig og fred som singulariteter. Vi vil stå oss bedre på å se krig som et kontinuum der kriteriene for seier osv må revurderes og omvurderes, i takt med og kongruent og koherent med virkeligheten, som noe som korrepsponderer med  islam sett som et sammensatt, men like fullt sammenhengende, kompakt, massivt og selvdestruerende selvdestruksjonspotensiale for alle parter i denne alle mødres konflikter.

At islam er i krig med Vesten  tåkelegges med fromme ønsker, nærmest som i en bønn til en oppkonstruert gud, som kan minne om Allah, og som dessuten er død, men som nå foretrekkes og anses som en mer rasjonell gud og derfor mer i pakt med opplysningen og tiden enn den judeokristne Gud : I islam er man ikke så overtroiske som i kristentroen, derfor velger vi heller å støtte islam enn de kristentroende. Og bl a fordi Vesten liksom har gjort seg rik på den muslimske verdens bekostning og fortsatt forsøker å holde muslimene nede med alle tenkelig midler.

Noen vil si at islam er så mangt og så mye at islam ikke går an å definere i det hele tatt og jo mer man leter, desto mindre finner man, for islam har så mange stemmer og så mange ansikter at det ikke går an å sette alt dette i hop, på en formel eller noen få formler, i det minste, eller i det hele tatt.  Islam er en polymorf størrelse, hvilket i seg selv skulle kunne bety at ”den” kan utvikles, fra sin grunnstruktur, til en mer voksen og annerledes mild og fornuftig voksen struktur, fra en barnslig og farlig en, må vite.

Man skal derfor verken essensialisere islam eller muslimer, for det lar seg rett og slett ikke gjøre og hvis man gjør det, er man ute enten på et farlig oppdrag eller langt inne i illusjonenes verden, en verden som ikke har noe med virkeligheten å gjøre,  og fra da av, er det ikke lang vei til asylet, dvs til Gulag som skal befolkes med omskoleringseksperter med den ”riktige” holdningen.

Sier de som vil ha motgift mot islamkritikk og befri alle islamofobe for deres lidelse, som er en fare for samfunnet og fremtiden, som det heter i islamapologetiske og korrekte kretser, kretser som kretser om sin egen omkrets, men ikke stort mer, og som følgelig ikke er i stand til å se hva som brygger opp i horisonten og i det store perspektivet.

Fattigslige islamkritikere bør derfor legge ned våpnene og gi opp, la andre overta serviliseringen i nye, friske former og med et nytt og evig kreativt pågangsmot som selvsagt bør overgå det vi i historien har sett til nå, av knefall for islam.

Man ser helt bort fra at en essens nettopp har det som essens at den består av flere ansikter, flere stemmer, flere kilder eller energier å bygge på, sette seg sammen av, siden den er og kan være en levende organisme med  egne spesifikt iboende finale årsaker … , for slik er det med alle essenser, at de har utviklingsmuligheter og går igjennom flere stadier mot oppfyllelsen av sitt eget innebygde formål i stadier, som da for utenforstående  betraktere, som kommer inn uforberedt utenfra og ganske enkelt ikke skjønner noe som helst, ganske enkelt da kan oppfattes som om essensen faktisk ikke er essensen, men noe helt annet, sett utenfra der og da, altså, av de som ikke skjønner at essensens grunnlag ikke er forandret og heller ikke kan forandres, og forandrer seg ikke, akkurat slik islam selv sier at den, som essens, er og ikke kan være. Og heller ikke vil kunne, om Allah vil, eller ikke vil. Selv om alt egentlig kommer an på om Allah vil, for ingen muslim vil noen sinne stille spørsmålstegne om Allahs evne til å ville. Alle muslimer ”vet” at om Allah vil, så vil hans vilje skje. Man kan derfor ikke på noen som helst måte begrense Allah evne til å ville. Han vil fordi han kan og kan fordi han vil. Han er ikke bundet av noe eller noen. Han er heller ikke bundet av naturlover. Og dette er Allahs essens. Som igjen avspeiler seg i det essensielt islamske her på denne vår så dyrebare jord.

Og det er dette som nå skjer med islam: De som ikke frykter islam, griper tak i at islam nå i dag ikke er som islam var for 700 år siden eller 1400 år siden. Man fokuserer derfor på ulikhetene mellom den gang da og den gang nå, og det man da finner er stort sett at essensen islam ikke lenger er essensen i og av islam, men en helt annen essens.

Men er dette mulig?

Nei, selvsagt ikke. Og det er direkte feil å se det på den måten, fordi det nemlig ikke ER slik. At muslimer i dag er inndelt i populasjoner og fløyer og ulike trosretninger, betyr ikke at islam har mistet sitt opprinnelige vesen, eller sin essens. Snarere tvert imot: Islams essens er nettopp at den bar og bærer i seg av potensiale for å bli akkurat slik den er nå, nemlig splittet og oppdelt, men dog og allikevel, akkurat den sammen som den opprinnelig var. Essensen har ikke endret seg. Men islams essens er å endre seg, om enn ikke ritualistisk og om enn så rigid at det nærmer seg ”lit de parad”.

Islams attributter ,imidlertid, har forandret seg, hvilket er naturlig å gjøre nettopp for en organisme som utvikler seg, - vi kjenner alle til utviklingen fra larve til stealth-jager. Islam ser ikke helt ut i dag slik den så ut for mange år siden. Men Koranen, sunna og hadith består. Som en essens som står i motstrid med seg selv og som innebærer uoverkommelige selvmotsigelser.

At islam nå ligger i strid med seg selv og holder på å rakne og gå ”i oppløsning eller i opplysning”, - er, det er ”fritt” valg ”-  derfor ikke noe annet enn en naturlig og forventet utviklingsprosess for islam,  for profeten har dessuten forsikret oss om at det er dette som kommer til å skje (bare sjekk kildene), til stor forlystelse for, ja, nettopp, mange muslimer, som alle riktig nok ser seg som selve inkarnasjonen av islams sanne vesen eller essens: De er og vil forbli de samme, nemlig Allah- og profet-tro, for ellers vil de havne i helvete, for en lengre periode enn de ellers ville ha gjort, og da enda lenger jo lenger de fjerner seg fra essensens i islam og blir som ikke-muslimene og altså som oss vantro, for dette er utilgivelig, nemlig dette å bli et annet, nytt og stort ”Vi”, hvor man da er oppslukt i en annen essens, nemlig de vantros essens, og dette er en essens som ikke kan endres eller utvikle seg, den er nemlig essensen av den utilgivelige synd, som straffes med et liv i helvete for all tid, dvs for evigheten, og det er mye verre enn bare å begå en mindre synd, som profeten tross alt har myndighet til å kommandere Allah til å forbise, slik at man hentes ut av helvete, etter en kortere periode, for synder, altså,  som ikke er så syndige, alt tatt i betraktning, i et større typisk islamsk perspektiv.

Slik er det bare. For Allah har sagt det. Ikke Gud.

I essaysamlingen 'Motgift' peker Knut S Vikøren på at det ikke er enkelt å definere hvem som er 'fundamentalist' og 'islamist'. Han nevner ulike brorskap, salafister, jihadister og muslimer uten politikk, sufismen. Han peker på at jihadiseter fører jihad mot muslimer og at de ikke forsøkt å danne noen massebasis.

Men dette er bare empiriske registreringer. Det sier ikke noe om essensen i islam, som er som før. Skal vi få et glimt inn i essensen av islam, må vi selvsagt ikke bare se på empirien, det vil bli for smaløyd eller blåøyd, alt ettersom, nei, vi må gå til kildene, til det som Allah og profeten sier og forbyr og påbyr, det forplikter nemlig alle muslimer, som står i et direkte kontraktsforhold til Allah og profeten, og – som nå alle vet – avtaler eller kontrakter skal holdes, skal man være et godt menneske, som er det muslimer er fremfol alle andre mennesker, i deres egne øyne, fordi det er det Allah i essens sier og befaler at de er og skal være. Følgelig vil alle muslimer forsøke å bli bedre muslimer enn alle andre muslimer og det er derfor de kjemper mot hverandre og glemmer at de heller bør føre jihad mot de vantro ikkemuslimene. Men dett er bare foreløpig, det ligger i sakens natur.

Vikøren ser ikke skogen for bare trær.

Essensen i islam er derfor ikke at den er ikke er statisk i praksis, bare i teorien og dette kommer av at alle muslimer forsøker å bli bedre muslimer og spesielt bedre enn alle andre muslimer. Derfor slåss de nå innbyrdes. For det er viktigere å bli en bedre muslim enn å være en muslim som underlegger seg de vantro, som skal i ilden uansett.  Så de kan vente til det er deres tur. Påbudet om å føre krig mot den sår jo ved lag og ingenting kan endre på dette, det er en del av islams natur, nei, unnskyld: Essens.

Det er slik fordi Allah påbyr det. Ikke Gud.

At islam ligger i strid med seg selv er ikke nytt. Allerede ved at Allah abrogerer visse vers til fordel for andre vers i Koranen er et tydelig uttrykk for islams kontinuerlige  og helt nødvendige  selvdestrueringsprosess. Mekkasurene står kontræt på Medina-surene.

Mehdi Mozzaffari skriver:

"det er praktisk talt umulig å identifisere islams "virkelige" budskap. Verden står ovenfor ulike manifestasjoner av islam......og vi får en miliard DESORIENTERTE og forvirrede personer."

"Alle er overbevist om at deres egen versjon og deres forståelse av islam utgjør den eneste sannhet".

Videre: "Mens islam er et generelt og tvetydig fenomen som er vanskelig å gripe, utgjør islamismen som ideologi likevel en sammenhengende, spesifikk og identifiserbar  konstruksjon."

"Islamistene plukker selektivt opp elementer fra islam og gjør dem til et IDEOLOGISK PÅBUD."

"Islamisme oppfyller samtlige krav til en ideologi, men den går ut over de rent ideologiske dimensjonene og sakraliserer selve ideologiens innerste vesen".

Dvs den henter sin inspirasjon fra en dobbelt kilde: ideologi og religion.

"Pga denne doble karakteren blir handlinger utført av islamister oppfattet av dem som religiøs plikt. Der en nazist er ansvarlig for sin Fuhrer, er en islamist ansvarlig ovenfor sin leder og ovenfor Allah".

Men hva med Vesten? Hva er Vestens essens?

Sette fra muslimers side vil man heller legge vekt på at Vesten mangler substans, dvs at den ikke har livets rett fordi den ikke har en overordnet og helhetlig filosofi om krig som fundament og trosgrunnlag.

Men har Mozzafari (muslim eller ex-muslim?) grepet islams essens?

Nei, det har han ikke. Også han lar seg forblinde av Allah. 
 
Men hva med Vesten? Hva er Vestens essens?

Sett fra muslimers side vil man heller legge vekt på at Vesten mangler substans, dvs at den ikke har livets rett fordi den ikke har en overordnet og helhetlig filosofi om krig som fundament og trosgrunnlag.



Se her