Konspiratør mot konspirasjon, konspirasjon mot konspiratør

Vi er inne i en underlig og utfordrende tid.

I forrige århundre ble jødene først utsatt for en rekke forfølgelser, og så, under WWII, for et regelrett folkemord som kostet 6 millionerjøder livet i beryktede konsentrasjonsleire bygget og bestyrt av de tyske nazistene.

Hvorfor? Jo, fordi jødene ble betraktet som en trussel mot arierne, deres land, kultur og deres blod.

Jødene ble av nazistene derfor ansett for å tilhøre en laverestående biologisk eller genetisk rase enn tyskerne og alle germanere, eller ariere, som skandinavene også er en del av, genetisk sett.

Men ikke bare selve raseteorien ble avgjørende for folkemordet. Ved siden av raseteoriene nazistene bygget på, verserte det utgaver av de såkalte Sions vises protokoller som man antok – og trodde - jødene selv sto bak og som angivelig beviste at jødene var ute etter ikke mindre enn verdensherredømme. Protokollene la frem en hel del fakta som liksom talte for seg selv og konklusjonen var klar: Overalt hvor det var jøder, både i samfunnsposisjoner og på landområder jobbet jødene systematisk for å sikre seg maktposisjoner, eiendomsrett til produksjonsmidler og ikke minst kulturell innflytelse via intellektuelle disposisjoner.

Dette ble ansett som tidenes store konspirasjon, en strategi som til slutt ville ende med å undergrave folket og nasjonene.

Men faktum est: JØDENE HADDE INGEN SLIK KONSPIRASJON VERKEN I VIRKELIGHETEN ELLER SOM GRUNNLAG I SINE HELLIGE SKRIFTER! Dette i motsetning til islam som er en konspirasjon i virkeligheten i kraft nettopp av sine evig forpliktende hellige skrifter.

Men nå har jødene siden 1948 hatt sin egen stat Israel og jødene kan for så vidt kjenne seg trygge, selv om de har erklærte dødsfiender – dvs muslimske nasjoner - nær sagt rundt seg på alle kanter. Over tid kan det brygge opp til storkonflikt i Midtøsten. Det springende punkt er først og fremst om Israel  har rett til å eksistere som en selvstendig stat  og dernest stride partene om mange spørsmål som rett til landområde, om hvorvidt Israel nå driver ulovlig okkupasjon av områder og om tilbakeføringer av tusenvis av muslimer som fant det best å flykte under krigshandlingene som førte til den formelle opprettelsen av staten Israel.

I dag oppfattes Israel som en av de farligste statene i verden med hensyn potensiale for å velte verdensfreden, eller det som består av den.

Men tilbake til protokollene: Var de realistisk, stemte de overens med fakta.?

Nei, overhodet ikke, og for det første så ble protokollene snart avslørt som en forfalskning begått av den russiske tsars politi og for det andre var det ikke særlig realistisk å tenke at rundt 12 – 15 millioner jøder totalt i verden den gang skulle ha noen sjanse til å karre til seg verdensherredømme eller noe i nærheten av det. Protokollene bygger  i sin helhet tatt på grotesk fantasi kombinert med sykelig fobi og inngikk som en del av politisk strategi som ikke unnslo seg for å bruke løgn som våpen på en stor skala. Den ble da også ganske raskt avslørt som et falsum.

Likevel ble Sions vises protokoller et veldig populært lesestoff som etter hvert, fremover mot WWII, dannet grunnlag for en stadig større og mer tragisk antisemittisme og jødeforfølgelse over hele Europa og lenger, en aktivitet som altså endte med den ufattelige tragedien i kz-leirene. Protokollene leses av muslimer verden over med stor interesse den dag i dag og man kan ikke se bort fra at de tas helt seriøst og som en bokstavelig sannhet.

I seg selv utgjør dette faktum ikke bare en trussel for Israel, det danner også grunnlag for en fortløpende konspirasjon: Fordi jødene angivelig beriker seg på muslimenes bekostning, må Israel jages på havet, som det heter. Jødene anses nå i dag i mange miljøer som like farlige om ikke farligere for verden som den gang Sions vises protokoller ble lest og oppfattet som faktabasert og fullt troverdig.

I dag eksiterer staten Israel med full legitimitet etter Folkeretten, men det bildet som ble dannet av jøder generelt, som gruppe, i og med de falske protokollene, fortseter utrolig nok å danne et normativt premissgrunnlag for mistenkeliggjøring og fiendtlige holdninger overfor både staten Israel og jødene som et samlet folk, et folk som riktig nok den dag i dag er et delvis spredt folk.

Dette bildet forsterkes naturlig nok av det faktum at muslimenes hellige skrifter – dvs Allah, muslimenes gud - i tillegg gir muslimene en himmelsk rett til å demoniserer jøder nær sagt i alle sammenhenger, når det måtte passe dem, så å si,  og krigen mot jødene og Israel brukes da av muslimske lærde som selve hjemmelsgrunnlaget for uforsonlighet og fiendtlighet, nærmest sett i kosmisk perspektiv, og hvor Koranens uforanderlighet regnes som et bevis for at konflikten mellom muslimer og jøder kommer til å fortsette inntil endens tid eller til at alle mennesker har underlagt seg Allah og profeten.

Koranen danner altså i seg selv et mandat for evig jødeforfølgelse, (om enn ikke konkret for konsentrasjons- og utryddelsesleire).

Noe tilsvarende grunnlag for – omvendt - å demonisere og hate muslimer finnes verken i de kristne eller jødiske ortodoxe skrifter. Gud oppfordrer ikke folk til evig hat mot ikke-kristne eller ikke-jøder, snarere tvert imot. Bibelen oppfordrer med all tydelighet til forsoning og fred mellom ulikt-troende. Det fins ingen evig hjemmel for å hate noen, ingen oppfordring om ikke ta noen med en annen tro til venner, slik Koranen påbyr. Men det må selvsagt her nevnes at visse jøder og visse kristne rett nok bruker Bibelen – i tillegg til visse historiske vedtak i FN - som bevis på at jødene har rett til et mye større landområde i Midtøsten, et grunnlag som i dag ikke kan diktere folkeretten, som bygger på konsensus og ikke på historie eller guddommelig åpenbaring.

De fleste vil imidlertid mene at dette kun er et juridisk eller krigshistorisk spørsmål.  Like fullt: Konspirasjoner mot jødene på et generelt grunnlag - og altså isolert fra spørsmålet om statens Israels livsrett eller livsbetingelser  - kan faktisk begrunnes i Allah og profeten selv, og det er dette som er farlig: Når man grunner sine holdninger og standpunkt på hjemmel direkte fra ”Gud”, fines egentlig ingen rettrettmulighet og heller enn å stimulere til kompromisser, snevrer en slik begrunnelse ofte inn alle veier mot et kompromiss, hvilket igjen begrunner en kontinuasjon av vold og fiendtlighet.

I tillegg til alt dette:

Mange mennesker tror i dag at det nå foregår en annen verdensomspennende konspirasjon, en konspirasjon som er mye farligere og som gjelder mange flere mennesker enn noen gang tidligere, nemlig den konspirasjon som bygger på rasistiske fordommer, behov for syndebukker og et hat som springer ut av en irrasjonell frykt eller fobi for det ukjente eller fremmede. På et generelt grunnlag.

Hvilken konspirasjon er det det her dreier seg om?

Vel, det fins flere alternativer.

1) Den første konspirasjonsteorien er at visse ikke-muslimer nå jobber sammen i handling og tale over hele verden for å knuse islam en gang for alle, enten det skjer offentlig, om enn anonymt, og verbalt, eller gjennom aktiv krigføring, mot f eks Irak, Afghanistan osv.

Et slikt målrettet arbeid anses som konspiratorisk fordi det springer ut av en illusjon om at de som ikke stiller seg kritisk til islam fysisk og materielt sett er under konkret og vedvarende angrep fra (selvoppnevnte eller såkalte) antijihadister eller sterkt islamkritiske aktører.

2) Den ande konspirasjonen er at visse ikke-muslimer jobber sammen med jødene og Israel for å oppnå samme mål.

Grunnen til at dette kalles en konspirasjon er at man feilaktig antar at jødene eller Israel planlegger og har til hensikt å underlegge seg større islamske kjerneområder, eller forsøke å dominere over dem og undertrykke islam og muslimer på en eller annen måte.

3)Den tredje konspirasjonen er at visse ikke-muslimer ikke har relevant faktagrunnlag, analyseredskap  og kunnskaper nok for sin motstand mot innvandring, islam og muslimer. 

Man antar at manglende utdannelse og evne til å forstå og forholde seg til mer velfunderte og seriøse analyser og lødig innsikt utgjør en trussel i seg selv. Frykten for islam antas å bygge kun på innbilning og (irrasjonell) fobi, og er følgelig  en medisinsk diagnose, som kan, og som bør, behandles, av en eller annen med de riktige verdiene og det rette menneskesynet og den eneste rette politiske ideologi.

Disse jobber individuelt mer enn organisert i ulike sammenhenger og i media bl a på diskusjonsfora med et dårlig rykte. Disse aktørene – eller konspiratørene jobber intenst for å stoppe det som av mange betegnes som en snikislamisering av Vesten i de enkelte land hvor det har vært stor innvandring av muslimer.

Vi ser en viss tendens til at (det man antar er ) konspiratører i denne gruppen utestenges fra visse komplementære private konspiratørmiljøer, slik som gamle vennekretser, kollegaer og slektinger, ja, til og med ektefeller.

4) Den fjerde konspirasjonen går ut på at ikke-muslimer med høy utdannelse, høyt kunnskapsnivå, god allmenn innsikt i og forståelse av hva islam er og innebærer sprer hat og rasistiske holdninger basert på en underforstått eller en mer eller mindre uttalt eller definert fascistisk politisk ideologi og et forkvaklet moral- og menneskesyn.

Konspiratørene her forsøker iherdig å få flest mulig ikke-muslimer til å motarbeide islam og muslimers forsøk på å ”overta” ved å manipulere, trikse, lure og drive hjernevask og propaganda overfor befolkningen. Man leter og finner organisasjoner i denne kategorien i ulike land som faktisk samarbeider om arrangementer og via nettet, hvor man presentere seg selv offentlig.

 Faktiske kunnskaper og seriøse analyser fra dette konspirasjonsmiljøet avvises som helt irrelevante, fiendtlige, useriøse og dirkete farlige blant motkonspiratørene i denne konspirasjonen, selv om det ikke oppfordres til vold (Alle konspiratører antas å konstruere opp sin mot-konspiratører).

Noen konspirasjonsavhengige i og rundt etablissementet kaller denne antiislamske virksomheten for manisk og fobisk og antar seriøst at de som engasjerer seg mot islam på denne måten har en psykiatrisk lidelse som på en eller annen måte bør ”helbredes” før det er for sent. Det haster derfor med å sette inn motstøt og her stiller den såkalte politiske elite eller politisk korrekte velvillig opp både i skrift og tale. De har ofte erfaring fra -68 eller der omkring som demagoger og har trygge stillinger i akademia eller i media. De er som regel venstreorienterte og har aldri angret sin tidligere støtte til Lenin eller Stalin eller Mao. De går ofte i dress, snakker et pent og lett forståelig akademisk språk og blir ofte brukt som tungen på vektskåla i premissleveranser for den politiske maktelite.

Gruppen disse nå med stadig større kraft og åpenhet skal bekjempe, består foreløpig av et relativt lite antall aktører. Disse er mer eller mindre løst organiserte og utgjør i øyeblikket ingen massiv pressgruppe med stor økonomisk support eller folkelig appell. De har ingen spesifikk folkelig tyngde bak seg og tilløpt til å forsøke å få realisert en mer håndfast folkebevegelse mot islam – f eks - har feilet grundig, selv om det parallelt fins organisasjoner som arbeider systematisk og med stor innsats fra enkelte entusiaster for nettopp å kunne etablere bredere støtte i befolkningen for sine islamkritiske holdninger.  

Det legges i denne gruppen ned et stort arbeide for å opplyse folk om islams iboende faenskap, for å si det sånn, ut fra hva islam forteller om seg selv. Gruppen beskyldes av kritikerne for å essensialisere islam, men kritikerene eller motkonspiratørene ser ikke at islam er en ideologi eller religion som nettopp øsnker og må fremstille seg selv som essensialistisk.

Dette frivillighetsarbeidet i denne gruppen synes i midlertidig å yte liten frukt. Folk flest synes mer likegyldig enn engasjerte og dette gir selvsagt de ”konspiratører” som nå med stor akademisk innsats motarbeider de såkalte antijihadistiske miljøene nærmest fritt spillerom, selv om kritikken som serveres som regel lett gjennomskues både som naive og dum av de fleste nøytrale tilskuere som betrakter konflikten på avstand og i personlig trygghet. 

Det er et stort misforhold mellom den plass disse to motkonspirasjonsgruppene tiltar seg i ”mainstream media” eller i hvor stor grad de gis muligheter der, eller i hvilken grad de er interessert eller ikke i til å delta.

De oppfattes av konspiratører i Den femte konspirasjonen – se nedenfor - som mye farligere og mer innflytelsesrike enn de i virkeligheten er.

Gruppen henter aktiv oppslutning og bekreftet sympati fra mindre enn en promille av befolkningen, vil vi tro. Frykten for den blant gruppen i Den femte konspirasjonen står ikke i forhold til den innsats den utvirker samlet sett, men denne frykten utløser likevel ikke ubetydelige intellektuelle bidrag rent kvantitativt fra deres side som frykter og motarbeider denne ”konspirasjonen”.

Konspirasjonen her har til nå vært mer eller mindre ignorert av etablissementet generelt samtidig som – ironisk nok - overnasjonale myndigheter i flere år har advart mot rasistiske og fremmedfiendtlige strømninger og anbefalt de enkelte land til å overvåke aktivitet som kan mistenkes for å falle inn under kriteriene og å iverksette tiltak for å begrense og hindre slik virksomhet, og dermed slikt personlig engasjement.

Frykten er altså så stor at myndigheter oppfordres til å treffe aktive mottiltak. Sentrale europeiske politiske og demokratiske miljøer må da mene at engasjementet til nå har vært utilstrekkelig med hensyn til å forhindre eller stanse denne” konspirasjonen” og de individene som defineres innenfor gruppen.

Man kan være fristet til å kalle disse konspiratørene for primært KOGNITIVE konspiratører. De første 3 konspiratørgruppene kan betegnes om primært EMOTIVT begrunnede konspiratører, selv om det i gruppen finnes ikke få folk med professor- ,direktør-  eller ledertitler.

Før vi går videre vil vi sette opp følgende oversikt over ulike typer konspiratører referert både til gruppen og den enkelte aktørs ”sosiologiske eller psykologiske” profil:

a) De primært kognitive – disse er primært akademisk innstilte, gjerne individualistiske og søker og tilegner seg kunnskap idet de forsøker å finne seg et objektivt grunnlag for sine standpunkter og holdninger. Deres gruppetilhørighet bestemmes imidlertid også av emosjoner, venner og vaner osv, som kan være direkte utløsende mht til det standpunkt man tar og de vinkler man velger å se virkeligheten ut fra. De kognitive kospiratører foretrekker krisemaksimering fremfor følelsemaksimering.

b) De primært emotive – disse er primært emotivt betingede. De tyr gjerne til følelsesmaksimering og tenker mindre på krisemaksimering. Der reagerer intuitivt, umiddelbart og uten altfor mange forbehold. De bagatelliserer ofte kompleksiteten og det faktiske tolkningsgrunnlag som foreligge ”på bakken”. De lar seg heller  styre av mer eller mindre tilfeldige sympatier og antipatier de finner hos andre. De foretrekker med andre ord tryggheten i gruppen fremfor tryggheten i den bredere og dypere intellektuelle analysen som kreves i et større politisk-kulturelt perspektiv.

c) De primært deontologiske konspiratører styres først av den (juridiske) plikt tradisjonen, kulturen eller religionen/ideologien som de tilhører legger på dem, noen helt fra fødselen. Denne typen konspiratører synes å være totalt neglisjerte som reelt virksomt fenomen i Norge og Skandinavia, dette til tross for at selve tradisjonen osv i seg selv kan betegnes som konspiratorisk, ja, endog bellicost konspiratorisk.

d) Den primært bellicose konspirator er primært motivert av å nå et større politisk og kulturelt mål ved hjelp av krigerske og ulovlige metoder, dvs vold. De kombinerer gjerene krisemaksimering med følelsesmaksimering. De kan, som alle andre konspiratører, subsummeres under en sammensatt kategori, nemlig som

e) De kompositte konspiratører, som tar opp i seg og impliserer i større eller mindre grad alle de forutgående kategorienes kriterier.

Men så tilbake til hovedkategoriene:

5) Den femte konspirasjonen finnes egentlig ikke, - ! - , i hvert fall ikke i media eller i akademias verden, og i fagforbud osv, men den er samtidig, etter vår mening, den farligste, mest notoriske og empirisk konstaterbare konspirasjon som tenkes kan, og den går ut på at islam og muslimene ikke forsøker å oppnå verdensherredømme og at islam overhodet ikke representerer noen trussel, verken her eller der, og verken nå eller i fremtiden.

Konspiratørene i den gruppen er overbevist om og sverger sammen på at islam betyr fred og at muslimer vil fjerne seg mer og mer fra islam jo flere generasjoner disse muslimene oppholder seg i sitt ikke-islamske vertsland.

Denne konspirasjonen har svært mange høyt utdannede, godt organiserte og godt økonomiske stilte tilhengere blant ikke-muslimene i de landene hvor den muslimske befolkning nå øker mest, både absolutt og i forhold til de opprinnelig etniske.

6) Den deotologiske konspirasjonen, ”Den sjette konspirasjon”,  er like reell og virksom som den femte nevnt ovenfor, og den er minst like reell som den, selv om den av etablissementet ikke bare ignoreres eller motarbeides, men tvert imot motiveres og beskyttes nær sagt med alle midler.

I stedet for å advare mot den og aktivt forsøke å redusere dens stadig voksende påvirkningsmuligheter, stimuleres den til å bli stadig djervere, mer omfangsrik og selvsikker og mer økonomisk og sosialt trygg på seg selv, og dette til tross for at denne gruppens bidrag til felleskassen blir mindre og mindre fra år til år.

Definisjonen av denne gruppen konspiratører er kort og godt ISLAM i seg selv, dvs islam proper, som kollektiv størrelse eller juridisk forpliktet og forpliktende person.

Muslimer som konspiratører kan altså betegnes som deontologiske konspiratører fordi de har en plikt til å være det og påbud fra Allah og profeten om å gjøre det.

Ikke alle muslimer som enkeltindivider driver undergravningsvirksomhet mot vertslandet, det skal være sikkert, men islam som sådan pålegger dem overfor Allah og profeten å i kraft av den islamske ”misjonsbefaling”  å underlegge seg hele verden under islam, med sverd, om det blir nødvendig, (en plikt muslimer har vært underlagt helt siden begynnelsen av den gudepålagte ekspansjonen fra 632 e  Kr).

Islam proper er en konspirasjon som ikke stikker sine grunnlagsdokumenter under en skjeppe, men tvert imot ”praler” med.  De loves av Allah at de skal være uovervinnelig og at muslimer derfor kan anse seieren for sikret, både på forhånd og på sikt, om enn ikke innen full rekkevidde ennå og  i øyeblikket. 

Islam er med andre ord i sitt vesen eller sin essens en eneste lang og forpliktende konspirasjon, en konspirasjon som i tillegg til å bestå av ”tørre” dokumenter som skisserer taktiske planer og en langsiktig strategi dessuten er en virkelig juridisk konstitusjon som ikke kan endres, idet den bygger på hellige og evige skrifter gitt en gang for alle, med tanke på enhver tid og ethvert tidspunkt.

Islam som en slik konspirasjon er et faktum og dette faktum blir ikke bare bekreftet av muslimene selv, men også av myndighetene som har gitt dem full aksept i form av religionsfrihet. Dette innebærer at myndighetene  i virkeligheten ser bort fra at islam proper faktisk er notorisk og forpliktende for alle muslimer idet de alle virkelig er bundet til å følge de reglene som flyter av konstitusjonen, akkurat som alle avtaler er det, enten muntlige eller skriftlig, ifølge vår egen ikke-islamsk fundamenterte rett.

Islam er juridisk forpliktende eller bindene for alle muslimer og ikke bare juridisk forpliktende i forholdet muslimene seg i mellom, men også direkte forpliktende i forhold til Allah og profeten, et faktum som glatt overses eller bagatelliseres.

Ingen muslim har hjemmel eller mulighet for å reforhandle denne konstitusjonen, eller forhandle om den i relasjon til utenforstående, dette nettopp fordi den altså er en gudegitt plattform eller ufravikelig premiss, og derfor ikke en avtale, kontrakt eller en pakt i vanlig vestlig eller sekulær forstand. Muslimene er født med denne forpliktelsen. En avgjørende forskjell som mange kognitive konspiratører nekter å åpne øynene for annet enn for å bruke akkurat dette faktum som et argument for at islamkritikk juridisk og reelt faktisk er rasisme i ny forkledning.  

At muslimer som gruppe betegnes som deontologiske konspiratører gjør dem ikke mindre til emotive og eller kognitive konspiratører, men dette regnes her som en sekudærfaktor i definisjonen.

Når det gjelder islam som en konkret, virkende ”kraft” i samfunnet, så kan den betegne som en bellicose konspirasjonstrategi i og med at islams offisielle  og bekreftede mål er verdensherredømme - om så med sverd.

Dette igjen betyr ikke at muslimer individuelt er bellicose aktører. Det er god grunn til å tro at det store flertall muslimer er compositte konspiratører, altså sammensatte av både kognitive, emotive  og deontologiske konspiratører, men i tillegg er de kanskje uten å vite det de facto passivt bellicose konspiratører i og med det juridisk bindende grunnlag de står i  forhold til selve trosgrunnlaget, som jo er obligatorisk og ufravikelig.  

Allah har sagt sitt og ”that’s all”.

Konkluderende merknader:

Vi har i vår lille analyse over indirekte lagt til grunn at en konspirasjon er en grunnholdning og praksis som bunner i en type engstelighet og innbilning, alt fra en sunn og forståelig sådan til en mer eller mindre bevisst, målrettet, tilslørende, eskapistisk eller bent frem destruktiv og farlig sådan.

Et innbakt element i det hele ligger i vår tids nærmest tvangspregede hang til å psykologisere, antropologisere eller sosiologisere tradisjoner, hellig skrifter og mennesker og miljøer. Vi er fanget individuelt og kollektivt i et livsperspektiv hvor følelser får dominere mer enn fornuft og objektivitet - eller universalitet -  og hvor fakta ikke tas for pålydende, men for det stikk motsatte, idet alle tradisjoner, kulturer og religiøse grunnlag forutsettes å skulle ”rette seg etter” de konklusjonene vi trekker på grunnlag nettopp av psykologiseringen osv., dvs den metode vil velger å se verden, situasjonen, menneskene og utviklingen – ”fremgangen” -  gjennom.

Vi er blitt et samfunn hvor vi nær sagt alle sammen defineres som vesensløse og derfor uten kjerne. Vi ser f eks ikke lenger på et foster som en person og kan derfor ta livet av ”det”. Vi har dekonstruert den personen som et foster i virkeligheten er, til en ny konstruksjon, til en konstruksjon uten rett til å bli født og uten hellig rett til liv og personlighet. Vi har sosiologisert ”det” vekk. Samtidig som vi har psykologisert bort alt som kan forbindes med begrepet hellighet og synd og skyld overfor Gud.

Vå strategi er derfor tilfeldig, omskiftelig og opportunistisk. Vi har ingen henvisninger til eller fundament for ukrenkelige verdier eller selvinnlysende sannheter, eller Gud eller evige ideer.

Alle mål vi vil realiserer anses like mye pedantisk som pragmatisk å kunne innfris objektivt via konsensus; men det vi ikke ser at en slik strategi nettopp ikke er objektiv – ikke en konstant størrelse - og at nettopp denne strategien i siste instans er vilkårlig, relativ og subjektivt begrunnet. Den vil selvsagt ende ut i en alles kamp mot alle hvor den sterkeste forutsettes å vinne og dermed også å få dominans og all makt. Tyranniet vil føre eller siden spise opp et demokrati som gjør følelser, stemninger, ”legalt” gruppepress av ulikt slag og en toleranseforståelse som ikke bygges på objektive prinsipper som rettferd osv, men som forankrer handlinger i tilfeldige sympatier  og antipatier, til det eneste ufravikelige grunnlag for vår etikk og våre dyder.

Et resultat av dette er at vi ikke tar folk og meninger og deres religiøse forpliktelser på alvor, kort sagt: Deres tro. Vi ser ikke at det er selve metoden vår som nå er blitt vårt budskap. Og at dette er det eneste budskap vi har.  Vi ser ikke at vi har dekonstruert alle ting bortsett fra dette grunnvilkår, som altså er en metode og ingen essens, intet fundament, ingen ”materie” eller form enn selve intetheten, den som hviler i løse luften og som gir oss følelsen av at vi er nøytrale, og derfor mer sanne enn de som ikke er det. Løsenorden vårt er relativisme, og at det ene kan være like godt som det andre, bare det andre henger sammen i en diskurs eller er koherent i sin indre metafysiske struktur , som vi selv setter opp. Vi har gjort oss til alle menneskers målestokk, hvilket er et nesten ubegrepiglig stort hovmod.

 Vi er så forvisste om at vår egen sannhet baser på disse metoder er riktig, at vi ikke lenger makter å ta inn over oss fakta og hva folk sier og mener.  Og med dette flykter vi da også fra den frihet vi til nå så velsignet har vært bundet av, nemlig demokratiet og de judeokristne ideene og den tro det bygger på og det menneskesyn det bygger på, et livssyn som er trygt forankret i den judeokristne verdensforståelse, hvilket er en forståelse som langt fra deles av flertallet i verdens befolkning, selv om det er nettopp slik det forholder seg.

Foreløpig danner imidlertid de selvsamme judeokristne verdiene selve grunnstoffet i det kulturelle bildet og for de disposisjoner som tas, men disse begrunnes ikke lenger i den tradisjon de kommer fra og med det begrepsapparat og den metafysikk eller tro vi til nå har bygget på. Og i fraværet av denne tradisjon og dens begreper, vil før eller senere også se effekten av de politiske og kulturelle disposisjoner vi både kollektivt og individuelt må foreta oss i møte med de kommende utfordringer.  Begrunnelsen for våre kulturelle og politiske disposisjoner er ikke lenger å tjene den kristne Gud, en tjeneste som i seg selv har det mål å gjøre folk lykkeligere, men å åpne stadig større spillerom for selvdyrkende individualisme.  En slik begrunnelses karakter og innhold fremskynder det motsatte resultat enn det den tradisjonelle begrunnelsen målbar, som en grunnleggende ”worldview”, som er oppsummeringen av alle livssyn. 

Uten den kristne Gud, ingen kjærlig realisme, intet fremtidshåp, bare illusjoner, kaos, krig og destruksjon. Oppløsning av alle verdier er riktig nok bare i sin begynnelse, men spiren er for lengst lagt for apokalypse i Bibelsk forstand, i et kosmisk perspektiv og om ikke lenge vil dette bli blodig alvor.

Men  har vi ikke klart det da, spør de optimister som helst smykker seg av å være nærmest genetisk betingede filantroper, til forskjell fra mennesker som erkjenner at arvesynden er mer reell som bindemiddel mellom mennesker enn konvensjoner og konsensus.

 Og jo da, vi har funnet en modell i Skandinavia som ser ut til virke, en modell som bygger på materialistisk-ateistiske ideer om at bare man får orden på de økonomiske grunnforhold og fjerner eller reformerer overbygningen, så vil alt gå seg til, idet behovstilfredsstillelsen reguleres av et marked som holdes i tøyle mindre gjennom gjennomgripende konvensjoner og kollektive avtaler enn  av  kollektiv dårlig samvittighet  og en nærmest nevrotisk begrunnet og følt solidaritet med de fattige som bare blir enda fattigere, men som relativt har fått det mye bedre.

Men også alt dette bygger på fromme håp og illusjoner. Vi kan ganske enkelt se det ved å konstatere at ingenting nå lenger koster det det koster. Alt - eller det aller, aller meste for å være nøyaktig - er enten subsidiert eller avgiftsbelagt, (eller midletidig verken eller). Men faktum er at alle priser dermed rent faktisk er illusjoner.  

Men er ikke illusjoner da noe vi bør holde på og viderestimulere eller foredle som grunnlag for all velstand og utvikling, i og med at funksjonen av denne illusjonen – materialisert i utjenvningspolitikken - jo er et noe tilnærmet optimalt samfunn hvor alle eller de aller fleste av oss er lykkelige med det (som vi gjerne vil ha mer av)?

Jo, det kan man saktens si, hvis vi samtidig tar inn over oss at denne tilnærmet optimale tilstanden ikke kan vare ved og at grunnen til dette er at den bygger på en illusjon om at virkeligheten egentlig var en konstruksjon, dvs at den prisen et reelt marked satte på en vare eller tjeneste faktisk ikke var reell, men konstruert nettopp av markedet (og dens usynlige hånd).

Men når vi tvangsmessig ser virkeligheten slik og på en slik begrunnet måte, lurer vi oss bare selv. Skylden for at utviklingen ikke vil være bærekraftig fremover, slik Brochmann utvalget kom frem til, kan imidlertid ikke bare legges på de politiske krefter som har sørget for at det blir slik, den må også legge på konspiratørene, og spesielt da de konspiratører som ser det som sin primæroppgave å manipulere politikere og andre premissleverandører til å angripe de konspiratører som egentlig ikke er det, men som ser realitetene i all sin fremtidige gru.

Vel, nå: Nok for denne gang …