Ps: I neste postering legger jeg ut en applikasjon av Aritoteles velbegrunnede teori om de fire årsaker, et forsømt kapittel i vår modrene tid, slik jeg ser det. Følgende kan ses som en "preambula".
Anselms
ontologiske demonstrasjon av at Gud eksiterer, i min egen oversettelse:
Det er større eller mer perfekt å eksistere både i
bevisstheten og i den objektive virkelighet samtidig og evig enn å eksistere
kun i bevisstheten eller tanken, (som er i tiden og derfor finit).
Hvis Gud er en form for eksistens man
ikke kan begripe eller forestille seg at noen annen form for eksistens kan være
større enn, så kan ikke Guds eksistens eksistere kun som et konsept.
Guds form for eksistens er følgelig den
form for eksistens som logisk nødvendig må eksistere eller ha nødvendig
eksistens.
(Etter min mening er
dette gudsbeviset ikke bare et a priori argument, men også et a posteriori
argument i og med at man erfarer eller observerer denne sannheten som en objektiv
tankestruktur i bevisstheten, som ikke kan annet enn indikere evigheten eller
uendeligheten i sin begrensethet).
For å ta
en annen innfallsvinkel:
Det er større eller mer perfekt å eksistere både i
bevisstheten og i den objektive virkelighet samtidig og evig enn å eksistere
kun i bevisstheten eller tanken, (som er i tiden og derfor finit).
Hvis et levende foster i mors liv er en form for
eksistens man ikke kan begripe eller forestille seg at noen annen form for
eksistens kan være større enn, (også sett ut fra et verdslig perspektiv), så
kan ikke det levende foster i mors livs eksistens eksistere kun som et konsept.
(Fosteret befinner seg både i phenoumena og noumena, se forklaring og drøfting
under).
Det levende foster i mors livs form for eksistens er
følgelig den form for eksistens som logisk nødvendig må eksistere eller ha
nødvendig eksistens i den forstand at det ikke kan forintes («skapes om» til
intet, dvs ødelegges).
Å ta et fosters liv er derfor et angrep på enhver gudsforestilling
og på Gud selv, fordi Gud selv vil at alle fostre har og er ment for evig liv. Å
forsøke å ødelegge et foster eller frata det livet, er en handling som bygger
på illusjoner som med nødvendighet medfører det mest selvbedragerske og tydeligste
hovmod i form av den groveste eller tarveligste synd, fordi man nekter fosterets
eksistens både i phenoumena og noumena.
(Etter min mening er dette gudsbeviset ikke bare et a
priori argument, men også et a posteriori argument i og med at man
erfarer eller observerer denne sannheten som en objektiv tankestruktur i
bevisstheten, som ikke kan annet enn indikere evigheten eller uendeligheten i
sin begrensethet).
Innledning:
Kort og greit: Det fins årsaker og det fins årsaker.
Aristoteles – ca 400 f Kr - så det klart: Material årsak, dvs det stoff
en «ting» består av og formal årsak, vs den årsak som gjør «tingen» til det
den er.
Det opererer her – for å si det med den aktive form
av verbet - også en «virkende årsak» og en virkende årsak, og alle disse
årsakene må skilles ad, holdes adskilt eller hver for seg, men uten at det
er mulig empirisk å skille dem ad i selve produktet eller resultatet, (for
ikke å si effekten).
Skal man skille disse årsakene fra hverandre konkret i
selve tingen, vil tingen falle fra hverandre og oppløses i i og for seg
isolerte «stykker» som i sum er kvalitativt mindre enn tingen er samlet og
fastholdt. Vi kan også med fordel og fornuft se årsakene som selvstendige
og mekaniske ledd i en produksjonsprosess henimot det endelig produkt. Eller vi
kan se «fremdriften» som en organisk prosess hvor sluttresultatet med sine
materielle elementer (eller relasjoner) funger som en «levende enhet» hvor alle
delene til alle tider er helt avhengig av hverandre for at «tingen» i det hele
tatt skal fungere som den tingen den nå egentlig og vesensbestemt er.
For korthets skyld: (Vi kan skille mellom causa
materialis, causa formalis, causa efficiens og causa
finalis. I neste postering skal vi gi et eksempel på hvordan dette virker
sammen, så følg med, hadde jeg nær sagt).
I tillegg til Aristoteles årsaker, anvender man i dag gjerne
andre termer, som f eks tilstrekkelig og nødvendig årsak, primære og sekundære
årsaker, nære og fjerne årsaker, forbilledlige årsaker etc. For alle praktiske
formål skal vi ikke bringe inn dette feltet, men hold oss til det vi kan kalle
det «pristine feltet» som Aristoteles beriket oss med. (Fenomenet tilfeldighet
kan ikke anses som en årsak til noe, fordi tilfeldig jo ikke har noen
kraft til å forårsake noe, med mindre man regner med Guds forsyn og hvor Gud
selv bruker tilfeldighet. «Tilfeldig» er dessuten et meningsfullt begrep man
kan bruke for å beskrive matematiske muligheter eller sannsynligheter).
Angående dette med «organisme» og definisjonen av organisme,
se her
om angsten for demokratiet og ytringsfiheten, (Et lite utdrag: Media må se, forstå og erkjenne at
triumviratene er adskilte organismer som like vel henger sammen og hvor de
enkelte «delene» ikke kan eksistere uten helheten og hvor helheten er større
enn summen av «delene». Sammen er de en sann organisme, (men like vel aldri en
sann treenighet i kristen forstand).
Se
her litt mer om Aristoteles, årsaker og infinitt regress og se mer om årsaker og
om bl a occasjonalisme her
og og
mer om dualismen i islam, om sekundære årsaker etc
Når vi skal forklare noe, vil de fleste begynne med å peke
på årsaker eller årsaksrekker og primære eller sekundære årsaker bakover i tid;
eller, man begynner helt fra begynnelsen og arbeider seg fremover til nåtid. Og
der stopper det.
Noe rart i dette? Er det ikke helt forståelig eller helt
naturlig?
Jo, det er helt naturlig og forståelig, for uten «årsaker»
pluss tid og rom, blir det svært vanskelig, for ikke å si helt umulig å
forklare noe som helst og denne «regelen» gjelder i alle relasjoner og på alle områder. Hverken hverdagslivet eller den vitenskapelig verden slipper
unna her. Vi kan ikke leve uten årsakene, og forestillingen om tiden og rommet.
Man tar det for gitt at alt dette eksisterer, at de er nødvendig kategorier og
referansepunkter.
Når det gjelder selve livet og universet, blir det
imidlertid ofte stilt følgende spørsmål: Har alt en begynnelse? Ble alt til av
intet? Ble det skapt? Og i så fall: Hvilket formål har «alt»? Lå det en hensikt
bak? Var det bestemt noen bestemmelse for alt? Og er det overhodet mulig å
finne svar? Har livet noen mening?
La meg begynne med begynnelsen: Alt som begynner å
eksistere, må ha en årsak. Universet begynte å eksistere. Universet må derfor ha
en årsak.
Disse spørsmålene har vært en utfordring og egentlig en gåte
i kristendommens historie lenge, og Aristoteles mente ca 400 år f Kr, at
universet var «evig». Den kristne filosofen Bonaventura mente imidlertid
at universet hadde en begynnelse, at det var skapt, slik Bibelen forteller.
Å mene at universet ble til av seg selv av «intet», må
oppfattes som en absurd påstand og den er i seg selv ikke særlig verdt å drøfte
eller forholde seg til. «Intet» består ikke av et «tomt rom», fordi rommet jo
eksisterer, det er ikke intet og kan ikke være intet, det burde være
selvinnlysende og en eviggyldig premiss. Når det – til og med fra forskerhold –
hevdes med barnslig skråsikkerhet at et vacuum er intet, med den begrunnelse at
elektroner kan «pass out of existence at one point and re-appear somwhere else»,
så er dette ren naivisme. Og grunnen? Jo, fordi et vacuum ikke er noe annet enn
«a state of minimal energy». Vacuumet må eksistere før elektronene kan eksistere.
Elektronene kommer ikke til eksistens fra intet! (Fra en debatt mellom Paul
Davis og William Craig Lane).
Legg merke til at «alt som begynner å eksistere» ikke betyr
at alt har en årsak, bare at alt «som begynner å eksistere» har en årsak. Noe
som eksisterer evig trenger ingen årsak, fordi det kunne aldri begynne å
eksistere. (Jeg må her bare
skyte inn at religionsviteren Scholem forklarer dette med «skapt av intet» som
en formulering benyttet i hebraiske miljøer i sin tid for å markere avstand til
forestillingen om at universet av Gud ble formet av allerede foreliggende
materiale).
Hvis universet aldri begynte å eksistere, ville det
eksistere en endeløs rekke av hendelser før i dag. Man kan da tenke seg at det
finnes en endeløs rekke av hendelser, i hvert fall potensielt. Men kan denne
rekken eksisterer faktisk – eller aktuelt - eksistere? Vel, når vi sier at noen
er potensielt uendelig, bruker vi betegnelsen uendelig, bruker vi den for å
angi en tenkt grense som aldri nås. (Man kan dele inn en rett linje i to, de to
linjene hver for seg på nytt på to osv – det vil alltid foreligge en distanse
som kan deles i to, - i det uendelige).
Hva med en aktuell uendelighet? Jo, den «arbeider» seg ikke
frem mot en tenkt grense, rett og slett fordi rekken allerede er avsluttet
eller komplett. Tallene i rekken er allerede større en hvert endelig tall. Vi
må slutte at et uendelig antall hendelser i fortiden faktisk ikke kan
eksistere. Universet kan da ikke være uten begynnelse.
De fleste vil være enig at dette er elementært. Like vel
protesterer skeptikere på at universet kan være skapt – av intet. At det altså
hadde en begynnelse. Skal man være skeptikere, vil det da også være en
selvfølge at livet ikke har noe mening i «den andre enden», så å si, og at det
ikke finnes noe formål eller noen hensikt med livet og universet, selve
eksistensen.
For å ta et eksempel fra praksis som viser at spørsmålene
som her er stilt ikke er fullstendig irrelevante og spekulative og derfor
unyttige, kan vi tenke på filosofen Fredrik Nietzsche, som hevdet at
«Gud er død». Den franske filosofen Jean Paul Sartre sa rundt 1960 at
det ikke finnes objektive verdier eller noen mening. Han er kjent for
slagordet: Esistensen kommer før essensen, hvilket utlegges dithen at
mennesket da så å si er dømt til å skape seg sin egen essens. Mennesket i
seg selv er ikke skapt med noe bestemt mål for øyet. Livet har ingen annen
mening enn det man «gir» det. Mennesket blir da skaper av alle ting, ting som i
og for seg ingen mening har og heller intet formål.
Dette er begredelige saker. Sartre kutter ut «de finale
årsaker» og dette er ikke uvanlig at man gjør i dag. Ja, hele kulturen vår er
befolket av folk og forskere som ikke vil vite av noe grunnleggende og
eksistensielt «formål» eller noen objektiv hensikt.
Jeg mener at det tomrommet i livet og eksistensen som da har
oppstått, er et symptom på at noe har gått grunnleggende galt. Folk forstår
ikke at en årsak kan ligge «der fremme»; man begrenser både fantasien og de
kognitive evner selv til det som ligger «forut». «Totalperspektivet» er derved
blitt begrenset, og avgjort mer snevert, i forhold til den gang «de finale
årsakene» så å si lå oss i blodet og satte en viktig premiss for livet, ja, til
og med for dagliglivet: Man visste hvor man skulle; i dag vet man ikke hvor man
kommer fra, hvorfor man kommer, hvordan man kommer og hvor man skal. Man tar
det for gitt at det er slutt når det er slutt. Gud er sannelig død i dag, skal
vi tro «fantastene» som jeg vil kalle dem, de vantro, ateistene eller
gudsfornekterne, som jeg kaller dem.
Vi skal i det følgende se hvor vanskelig
de har gjort det for seg selv og hvor vanskelig de forsøker å gjøre det for oss
andre og lukte litt på hvilke konsekvenser som vil flyte av det tomrommet og
den tro-løshet som er skapt og som nå danner grunnlaget for de fleste
tankeforutsetninger vi operer med, både bevisst, ubevisst og underbevisst.
Om det intet du forholder deg til:
Vet du hva intet er, hva det «består av»,
eventuelt hvor vi finner det? Finnes det overhodet?
De fleste vil si at selvsagt, intet finnes ikke noe sted,
det er ikke, og det er umulig å skape det.
Vi tar dette for gitt, som et aksiom, som en absolutt og
objektiv sannhet: Intet finnes ikke. Men hvordan er det så mulig i det hele
tatt å benevne «det»? Må ikke ordet tilsvare en virkelighet? Og er ikke det som
er virkelig noe som faktisk eksisterer, selv om vi ikke kan observere, måle og
veie det?
Ok. Vi kan si at intet beror på en språklig konvensjon, en
idé vi bruker for anledningen og beleilighetens skyld. Intet kan slik sett ha
en grunn eller en årsak, ja, vi kan faktisk si at «intet» har en «final årsak»
og den kan på en måte anses for å ligge innbakt i væren selv. Vi kan også
operere med en analogi: Vi vet ikke hva intet er, men vi kan kalkulere med
intet; ta f eks 1 og 0. Her fungere "intet" veldig godt, fornuftig og nyttig. Vi
klarer oss ikke uten «intet». Og hvis det ikke eksisterer, må vi skape det,
tror vi. Vi må da med nødvendighet tro at det eksisterer. Men er det mulig å
skape intet?
I så fall må vi skape en illusjon, en illusjon som da «blir noe».
Men å skape en illusjon, er ikke å skape av intet; det er å forme noe av noe
som allerede foreligger.
I den bibelske skapelsesberetningen skaper Gud av
intet og dette er forbeholdt Gud alene. Samtidig kan gud ikke skape til
intet – men det er dette mennesket innbiller seg at det kan. Og det er denne
absurditeten eller gåten de følgende spekulasjoner skal handle om. De skal vise
seg å behandle noe som er samtidig høyst konkret og samtidig høyst viktig og
nødvendig for tanker, verdier og holdninger. Noe vi ikke kan unnslippe med
forstanden i behold.
Utgangspunktet er diskusjonene om intelligent design, og her
tenker jeg på Kjell Tveters diskusjoner med biologiprofessor Gilje som
har gått i avisen Dagen i mange år nå. Det står hele tiden om hvorvidt alt som
er, er designet eller ikke. Tveter mener ja, og biologien Gilje mener nei. De
blir ikke enige og spørsmålet er da betimelig, om ikke spørsmålene er feil
stilt. Eller om det blir stilt i det hele tatt. For mitt vedkommende må jeg gå
en del omveier inntil kjernen i problematikken, slik jeg ser den og er nødt for
å se den og jeg begynner med Immanuel Kant, f 1724.
Kant delte opp virkeligheten i noumina og fenoumena. Fenoumena
er virkeligheten slik vi kan sanse den, via fornuften og kategorier som f eks
tid, rom og årsak.
Uten kategoriene blir det kaos både i virkeligheten og i
tankene. Om noumina vet vi ikke annet at de må eksistere analytisk,
dvs via fornuft og logikk. Vi kan ikke ha sanseerfaring av noumina, vi
kan ikke ha sikker kunnskap om dem. Vi må forutsette dem eller tro dem, at «de
er».
Kant kaller kategoriene for transcendentaler, de
danner «regelverket» eller konstitusjonen bak eller under alt som fungerer og
slik vi persiperer dem, eller slik de «er» er i tid og rom. Kunnskap om disse transcendentalerne
ligger bortenfor det vi kan sanse.
Erkjennelsen av det transcendentale er en erkjennelse som
ikke kan avledes ut fra gransking av gjenstander eller ting i verden. (Vi kan
heller ikke se disse på røntgen eller under radaren eller registrere dem som
fysiske størrelser e l. De tilhører, slik jeg ser det, kategoriene eller noumena
og begrepenes verden; de tilhører den overvirkelighet som gjør det mulig i
det hele tatt å sanse eller tenke oss noe; det dreier seg med andre ord om apriorisk
erkjennelse).
Kant skiller mellom analytiske og syntetiske påstander,
eller det som kalles «setninger». Eksempel: «Alle legemer har utstrekning»
er et analytisk utsagn. Det ligger i både i ordet, begrepet, virkeligheten og
tanken selv at legemer har utstrekning, vi trenger ikke bevise dette via f eks berøring,
veiing eller måling.
Jeg vil påstå at setningen Alle ting har sin finale
årsak er en slik analytisk setning. Den er sann uten erfaring. Vi
skjønner umiddelbart eller intuitivt at den er sann og ubetvilelig og vi
trenger sant å si intet romfartsprogram til hjelp for å kunne holde dette for
sant, rett og slett fordi det er sant: Sannheten er dessuten objektiv og
absolutt. Et liv, en væren eller en tilværelse kan ikke fungere uten finale
årsaker like lite som alt kan fungere uten en første årsak eller en første
beveger.
Like vel er det altså plenty vitenskapsfolk og forskere som
påstår at det nettopp ikke finnes noen formål med tingene, med hverken oss som
mennesker og personer sett, eller med eksistensen i seg selv.
For å ta nok en tilnærming: «Noen legemer er tunge».
Må vi gå veien om å veie for å kunne konstatere med absolutt sikkerhet at dette
utsagnet er sant, eller «tilfelle», eller ikke? (Det er ikke logisk umulig å si
at ingen legemer er tunge). Kant mener at setningen er sann hvis den kan «erfares»
av oss - og dette er så en aposteriorisk kunnskap. Men fins det syntetiske
setninger som er aprioriske?
Ja, sier Kant. Det fins setninger som grunner seg på
fornuften alene og fordi fornuften er allmenngyldig, så er setningen også det.
Den er universelt gyldig. Han beviser dette ved å bruke et «fast punkt» fra
geometrien: Den korteste avstanden mellom to punkt er den rette linje. På samme
måten er setningen fra det naturvitenskapelige området om at «alt som skjer, må
ha en årsak» sann og allmenngyldig. Det ligger ikke noe poeng i det å si at
den ikke er det. Å motsi setningen vil motsi all erfaring og dessuten all tanke
og fantasi.
Kant er enig med den britiske filosofen Hume i at vi ikke
kan erfare direkte en direkte årsakssammenheng, men han er uenig i at dette
skyldes at vi bare antar en slik sammenheng ut fra vanen og at dette er det
siste og avgjørende man kan si om saken. Idéen om nødvendigheten skriver seg
ikke fra vanen, men springer ut et nødvendig prinsipp innen naturvitenskapen og
disse er nødvendige og universelle, dvs de gjelder for alle overalt.
Kant ønsket å gi – eller redegjøre for - et mer
tilfredsstillende svar enn rasjonalister som David Hume kunne gi. Kant
mener at ikke all kunnskap som utvider vår kunnskap eller viten trenger å
basere seg på sansning. At det finnes en «Ding an Sich» kan vi vite uten
å gå veien om sanseerfaringen. Men akkurat hvordan dette er mulig, er et annet
spørsmål. Det er bare mulig ut fra logisk «nødvendighet», mener Kant.
Kant
åpner da etter min mening for at det finnes finale årsaker, ikke bare årsaker i
sin alminnelighet. Den logiske nødvendigheten blir eller manifesterer seg da
på en måte som en slags kongekjertel, et sted – et sted som rommer både
det åndelig og det materielle - som forbinder det menneskelige med det
guddommelige, et «tilknytningspunkt». I dag opererer noen med det man kaller et
konstaterbart guddommelig gen i mennesket. På samme måte som kongekjertelen
skal dette genet «sikre» en grunnleggende kontakt med Gud selv, (ikke helt
ulikt det bibelske postulat som sier at mennesket er skapt i Guds bilde og
likhet og at den naturlige morallov er skrevet på menneskets hjerte eller
kanskje bedre: På
menneskets sinn, bevisst eller ikke).
Fantasien kan imidlertid brukes til å forsøke å overbevise seg
selv og alle andre om at det ikke finnes finale årsaker: Hva da? Det kan
være en fornøyelig og spennende «reise», men den er ikke noe annet enn fantasi,
dvs illusjon. Årsakene ligger fast. Og bryter man i sund tanken om at det
foreligger finale årsaker, kan det ende i praktisk lidelse av virkelig
stor, varig og nærmest ubegrenset omfang her i verden.
Sagt på en annen måte: «Fristilles» mennesket fra
årsakene, spesielt de finale årsaker, åpner man for «det lovlige drapet» som
sier at et fetus eller et foster er «uten final årsak», at det ikke har
noe mål eller noen målsetting.
Man «fristiller» da også fosteret fra enhver
tanke om en guds plan og den intuitive oppfattelse at mennesket faktisk er
skapt i «guds bilde og likhet». Ved å «fristille», slavebindes da mennesket til
å måtte leve med en samvittighet som forsøker å si at det er lovlig å ta liv.
Man har da gjort «aktualitet» til en gud; man har drept menneskets
potensiale eller bestemmelse, sett med Guds øyne.
Vi har da godtatt og
innretter oss under det regime som vil fortelle oss at det heller ikke finnes
noe «noumena». Det finnes da bare «fenomena» og alt er blitt immanent:
Mennesket låses inne i et trangt, kaldt og mørk rom – i absolutt og objektiv
forstand - uten mulighet for «løslatelse». Vi havner ubønnhørlig på «zero» og
null, (men ikke på intet, det er fortsatt ikke mulig). Vi havner i et samfunn
som blir kaldere og kaldere, de fleste vil si mer og mer kynisk og nihilistisk
og det fins ingen vei tilbake …
Det er litt uklart for meg, men jeg tror ikke Kant operer
med «finale årsaker». De tilhører en kategori som vi hverken kan operere
analytisk eller syntetisk med, (ut fra- ønsket om - sikker kunnskap om, eller ut fra sanselig erfaring
av).
Det ser ut for at heller ikke hverken Tveter eller Gilje opererer med
«finale årsaker» og det er her, tror jeg, forklaringen på den uforsonlige uenigheten
eller forbisnakking mellom Tveter og Gilje – og løsningen - er å finne. Jeg
tror at det er lettere for Tveter enn for Gilje å forstå finale årsaker. Hadde
Gilje inkludert dem i sitt tankeunivers, ville han lettere kunne forstå Tveter.
Ved å ta utgangspunktet i finale årsaker i stedet for å
forsøke å begrunne spørsmålet om intelligent design fra det fortidige
perspektiv, ville de to muligens kunne ha funnet en felles plattform og et
felles – fruktbart - utgangspunkt. Begge er tydelig vis opptatt av spørsmålet
om hvorvidt det overhodet er mulig å ha sikker, allmenngyldig kunnskap.
Hm. Dette er ikke noe betydningsløst spørsmål. Det dreier seg
om et grunnleggende og livsnødvendig spørsmål. For å ta en vinkel fra den
tekniske verden: Uten virkelige tall, ville vi ikke hatt nullen, zero’et, -
intet, eller intet-tallet.
Tallet 10 eksisterer, må vi anta, ellers ville
titallssystemet – og hele dataverden - være «intet». Tilværelsen er binær, kan
vi si. Vi kan formidle kolossale mengder informasjon ved bruk av kombinasjoner
av tallene fra 1 til 10 og denne informasjonen har nærmest 0 vekt. Det gir
kanskje grunn til ettertanker. «Intet» synes å være et fast punkt man kan
bevege kloden ut fra. For alt flyter, sa filosofen Heraklit, ca 470 f Kr.
For å kunne si det, måtte Heraklit befinne seg på et
u-topia, et intet-sted, som i prinsippet da faktisk ikke eksisterer, et punkt
som paradoksalt nok da er et intet. Parmenides, på omtrent samme tid, sa
at «forandring» bare er en illusjon. Han mente at det var selvmotsigende å
påstå at «intet eksisterer». Men også han måtte da, for å kunne hevde
dette, befinne seg på et intet-sted. Både Heraklit og Parmenides var slik sett avhengig
av å se tingene ovenfra, nærmest, eller i perspektiv, og et perspektiv som må ha
et fast punkt, en begynnelse. (Og dermed beviser de i realiteten Gud, ved ikke
å nevne han). Og det er fra dette intet-punktet verden så faktisk kan stå
stille absolutt samtidig som det beveger seg absolutt.
Vi kan si at mennesker den dag i dag må ha – og er
helt avhengige av å ha - et fast punkt for å kunne mene og oppfatte noe som
helst. Samtidig er vi helt avhengige av at «alt flyter», hvilket da kan fungere
godt som et fast punkt, (som objektivt er «intet»).
Både Heraklit og Parmenides
ønsket at det de påsto sto fast, samtidig som begge var avhengig at alt
flyter. Men for dem var ikke tiden lineær; den gikk hverken forover eller
bakover, den gikk i sykler, hvilket jo betyr at tiden går fremover på en sirkel
som kan sees som en rett, krummet line – alt avhengig av perspektiv og
«måleinstrument». Eller omvendt. Begge
faste punkter, både dette at alt flyter og alt står fast, er derfor gyldige
påstander som avspeiler virkeligheten slik den er.
Men: Ingen av disse
filosofene kunne forestille seg den tanke at det skulle være mulig å skape
intet og heller ikke at man kunne skape noe av intet. Dette i
motsetning til hva som var mulig for hebreerne, vi skal utdype nedenfor.
Hva hvis noen forsøker å skape intet? Vel, slike forsøk er
langt fra uvanlige. Eksemplene er ikke vanskelig å finne. Det tas som en
selvfølge at noen faktisk ikke eksisterer, men som logisk faktisk må eksistere
med nødvendighet, skal vi bruke tanken rett, riktig og meningsfull, og skal vi
kunne svare på visse helt grunnleggende spørsmål, av avgjørende betydning for hvordan vi
skal leve og hva vi skal tro på – eller ikke tro på.
Kan vi skape intet? Ja. Hvis vi bare hadde visst hva
intet er. Intet er nemlig noe, i våre anskuelsesformer sett. Vi er faktisk
nødt for å skape av intet, men selvsagt, ikke fundamentalt sett. Vi kan ikke
skape verden, selve livet, - forutsetningen for alt. Vi kan ikke mer en tenke
det, vagt, nytteløst og hovmodig.
Hvis vi hadde klart å skape intet, ville vi med andre ord ha
vært Gud selv. Men det er vi ikke. Hva er så problemet?
Vel, det er delvis semantisk, bare et spørsmål om ord og
tegn, det som ordet står for og hva dette er og hva ordet egentlig betyr, om
det samsvarer med virkeligheten, om hvorvidt ordene korresponderer. Noen vil si
at korrespondanse er umulig, i hvert fall full korrespondanse, et ett til ett
forhold, og da snakker vi om at ordene bare kan opptre og forstås i korrelasjon
med noe annet, noe utenfor ordene selv, eller som noe innenfor ordene selv. Det
viktigste blir da at et pricipium henger sammen med seg selv: det er sin
egen fortolker (et helt greit konsept, fordi det jo er sant).
Andre vil med tyngde kunne si at vi ikke kan utsi eller
postulere noe som helst om intet og at intet derfor faktisk ikke eksisterer. Og
fordi vi da ikke kan «sanse» intet eller fordi vi ikke kan slutte fra fornuften
(intellektet) til at intet eksisterer eller ikke-eksisterer, så kan vi ikke si
noe sikkert, i form av viten, om noen av påstandene eller postulatene.
En rekke vitenskapsfolk og berømte og innflytelsesrike
filosofer i dag kan ha stor interesse av å skape noe til intet, noe som man altså
forestiller seg er, men som de ikke er interessert i skal «være». Det
dreier seg om «de finale årsaker» som Aristoteles snakket om, rundt 400 f Kr.
Men også dette må vi komme tilbake til under.
Vi står igjen med en mulig løsning: Vi kan si at vi ikke kan
si noe sikkert om dette, men at vi kan snakke om det analogt.
Vi kan
bruke ordene og språket til å si noe som er identisk med virkeligheten, men
ikke helt identiske med virkeligheten. Vi kan imidlertid ikke snakke ekvivokalt
om Gud, eller snakke bare univokalt om Gud: Det synes å foreligge en
uendelig regress; vi kommer aldri helt frem til å kunne fastslå hvem Gud er,
hva han er – og hva de finale årsakene er som noumena betraktet osv. Vi
står igjen med troen og projeksjonen: vi står igjen med desisjonisme, triumfalisme
og emotivisme.
Alle veier er egentlig stengt, skal vi tenke moderne eller
postmodernistisk, filosofisk og «vitenskapelig». Vi hører den triumfalistiske
stemmen til R Dawkins i bakgrunnen: Du skal aldri tro på noe hvis det
ikke foreligger evidens. Uten bevis kan du ikke tro, med andre ord,
hvilket er en absurd påstand, i og med at troen jo går på det vi nettopp ikke
kan bevise.
At Gud skulle kunne bevises, er galmanns påstand. Hvis Gud lot seg
bevise, var han selvsagt ikke Gud. Hvordan bevise kjærlighet, f eks at din
partner elsker deg? Hvor mange beviskjeder tilbake av basisutsagn vil du
trenge for å kunne konstatere selve beviset?
Når Dawkins krever bevis for Gud, beviser han at han ikke
evner å forestille seg noumena. Alt for ham er fenoumena. Og her eksisterer
ingen finale årsaker, bare «andre» årsaker er mulige, bare teknikk og ingen
egentlig etikk er mulig. Dawkins og han «ilk» forsøker dermed å skape intet,
noe som selvsagt ikke er mulig. Selv vil de være enige: De vil si at de ikke kan
skape intet. Mitt poeng er da at det de gjør er å ødelegge også fenoumena,
det faktisk eksisterende, det som den andre termodynamiske lov forteller oss
vil ende på zero, kaldt, mørkt og fullstendig dødt. De har gjort seg til
«omvendte» guder: De makter ikke å skape av intet, derfor må de ødelegge det
foreliggende, inkludert det finale årsaker. De vil derfor hevde at det ikke
finnes bevis for intelligent design.
De forutsetter (i sin banale tro) at
finale årsaker ikke eksisterer, - fordi de tror de har skapt dem til intet. I
virkeligheten har de forsøkt å ødelegge naturen og etikken, den naturlige
moralloven som er skrevet på menneskets hjerter, som Det nye testamentet sier
at den er. De har fratatt mennesket sitt formål, sin finale årsak, nemlig dette
å skulle prise Gud og kunne se ham ansikt til ansikt, så å si, i all evighet.
De har da samtidig forsøkt å ødelegge menneskets gudsbilde og gudslikhet.
At de
langt på vei har lykkes, viser aborttallene f eks i USA og Norge: I USA 40
millioner, i Norge 4 millioner fostre med potensiale til å bli personer på noen
tiår. De har fratatt disse fostrene sitt menneskeverd, sine finale årsaker og
sin ved å «skape» disse realitetene om til intet. De har gjort seg til
inverterte eller perverse guder. De har gjort sekundære årsaker til nødvendige
årsaker; de har gjort det kontigente (avhengig av «forutgående»
skapelse) om til det inkontingente – hvilket selvfølgelig er absurd, men
paradoksalt nok mulig, bare i fantasiverden.
De har gjort seg til guder uten
evne til å skape fordi de tror at de kan skape intet, ved ikke bare å
negere, men ved å skape i aktiv forstand, - hvilket er mulig kun for dem i
deres egen fantasiverden, som er en illusjon.
Deres modus operandi er å
erstatte Gud med seg selv, ved å «skape til intet» noe som faktisk ikke kan
skapes til intet. En meget tåpelig dårskap, spør man meg, et byggverk bygget på
hovmod og den mest gebrekkelig illusjon av alle gedigen løgner.
Vi kan ikke begripe gud i sin totalitet, bare ved å nærme oss
ham, ikke bare i språket, men i og med hele oss. Språket kan aldri helt
korrespondere med Gud i Guds fulle fylde, kan man si. Vi må nøye oss med en måte å
snakke om Gud på, ved å bruke metaforer.
Metaforer er så ulikt Gud som
det nesten går an å komme, men vi forstår alle at når vi sier at Gud er en
klippe, så forstår vi noe vesentlig om gud, ikke bare om oss selv.
Sier vi at Gud er «min klippe», forstår vi hva vi mener.
Metaforen sier med andre ord mer om Gud enn analogiene kan makte å si, i
hvert fall mer «forståelig for tanken». Men ved bruk av analogier,
forutsetter vi – i all vår beskjedenhet - at Gud ikke kan rommes helt og fullt
innenfor vår fornuft, våre forståelseshorisonter eller forstandskategorier.
Analogier sier derfor «litt» sant om Gud, men de holder seg klokelig på
avstand, dvs de påtår ikke i seg selv at de vet, eller at de i seg selv beviser
noe som helst eller at de er den eneste vie å lodde dybdene i Gud på.
Analogiene er beskjedene og litt forlegne; metaforene, derimot, er mer
frimodige eller bombastiske: Du er min KLIPPE, på deg vil jeg bygge … osv
Vi kan ikke se Gud, samme hvor nært vi kommer ham i språket.
Men det betyr ikke at Gud ikke eksisterer. Å snakke om Gud som en klippe, betyr
imidlertid ikke å snakke analogt om Gud, eller er det nettopp det både analogien
og metaforen gjør? Henger de ikke sammen som «erteris» og er de ikke
komplementære? I så fall: Hva er da best: Å snakke analogt om Gud eller
metaforisk?
Hvis mennesket kunne skape «intet», ville det bety at
mennesker har kapasitet til å ødelegge alt. (Og fristelsene ligger da
nært). Virkeligheten og sannheten henger med andre ord i en tynn tråd, hvis
påstanden er sann. Men dette er ikke det samme som å skape, snarere
tvert imot. Vi kan derimot skapte litt av intet. Vi kan f eks si at vi
kan få naturlige ting, som vi finner overalt i naturen, til å forsvinne, ved å
velge at det skal forsvinne. (Totalmengden av energi blir derimot ikke
borte; det fins derfor alltid spor av tingen fordelt på det ene – eventuelt
absolutte kalde og ubevegelige - ut fra de mange, som egentlig kanskje ikke er
noe annet enn materie i bevegelse, herav en prosess som skaper varme. Ifølge
den 2. termodynamiske lov, vil universet før eller senere havne i det
Parmenides betegnet som «det ubevegelige». Vi skal legge merke til
at Parmenides svar var et svart til Heraklit: Vi kan derfor si, med moderne
vitenskap i ryggen, at alt går fra at alt flyter til at ingenting beveger seg. (Endepunktet
er så flatt, så stille og stillestående og så kaldt av vi ikke kan tenke oss
det – men det er fortsatt ikke intet).
Slik vi ser det, er dette er forsøk på å skape et intet som
vi kan hekte oss tak i, som om det var et fast punkt og det er dette alle de
som kaster vrak på de finale årsaker som vi nettopp nevnte over, i praksis
gjør, tro det eller ikke. De fleste av dem er ikke engang i nærheten av å
stille spørsmålet. De forutsetter bl a at de finale årsakene ikke eksisterer
fordi de ikke ønsker at de skal eksistere).
På sett og vis skaper vi da intet av noe som allerede
foreligger. (Forandring er ikke mulig: Heraklit!). Men vi kan ikke skape intet
av alle ting som finnes i universet. Det sår oss: Bildet av alle ting vil
fortsatt eksistere, i form av varme og bevegelse, men primært som (et) bilde
eller som (en) plan, akkurat som mennesket er skapt i Guds bilde. Og viktig: Hvis vi ikke kan «skape til intet
det hele, kan vi ikke skape til intet noen del av det, ikke den minste lille
ting. Men det er nettopp det de som ikke tror at det finnes finale årsaker
forsøker å gjøre. De vil ikke og kan ikke se at en tings finale årsak faktisk
er en del av tingen selv, ja, til og med også en del av dem selv.
Vi kan ikke ta kål på bildet, fordi det faktisk eksisterer
som en del av oss, for troen som en skapt del, funksjon eller disposisjon som
er villet, ut fra et formål, eller ut fra dets endogene eller eksogene og
finale årsaker. Å være menneske er å ha et bilde, et uutslukkelig bilde i seg, og
av seg, men et bilde som da riktig nok kan sløves, forstyrres eller havne i
mørket. Vi kan derfor si at det finnes en likhet eller en likhetsrekke – opp
eller ned, til siden eller rett frem - i alle relasjoner, og relasjoner er en
del av dette å være menneske. Uten relasjoner, vil alt være intet, og i
tillegg: Et intet som ikke kan skapes av oss, (fordi vi ikke kan ødelegge alt).
Vi kan også si at materien er skapt i Guds bilde, og da
bruker vi både Gud og bilde som et symbol. Og et symbol er en illustrasjon på
et gjensidig avhengighetsforhold og en gyldig logisk nødvendig relasjon. (En
illustrasjon er for øvrig et bilde). Og dette er noe som foreligger i
virkeligheten, det kan konstateres ontologisk, og ved sansning og fornuft. Vi
kan ikke så å si hoppe ut av dette rommet og bli stående utenfor. Vi står i
relasjonen enten vi vil eller ikke. Og dette er en sann påstand, en påstand
som vet, en påstand som bygger på sikker viten, ikke bare på antakelser
eller «filosofi», eller på sannsynlighetsberegninger. Den er både analytisk og
syntetisk nødvendig; påstanden eller postulatene bekrefter hverandre gjensidig.
Ensidighet er umulig, både analytisk og syntetisk. Vi kan bare skape intet i
tanken godt understøttet av ord, som like vel aldri kan korrespondere helt med
«virkeligheten», men som like vel eksisterer.
At mennesket har sitt bilde og sin likhet i Gud, kan
minne om den plass ideene har i Platons filosofi. Platon mente at bare idéene
kunne eksistere som det virkelige, i egentlig forstand. Bare de var
evige og uforanderlige, altets faste punkt, om man vil. De eksisterer utenfor
oss. De er som finale årsaker, sitt bestemmelsessted, vil jeg si, en tankerekke
som ikke er fremmed for kristentroen.
De finale årsaker er reelle og virkelige.
De kan ikke skapes om til intet … En tanke spesielt Gilje bør legge seg på
minnet. Tveter er kristen og forstår dette «på autopilot», fordi det er sant,
ikke bare konvensjonelt eller koherent «vedtatt» som sant.
Her bør man kanskje huske på Plotinus: Han kalte Gud «the
One» og fra denne emanerer alt væren. Denne gud skaper ikke, slik JHWE gjør, ifølge
Plotinus, fordi en skapelse ville involvere gud i forandring, hvilket i
følge Plotinus rent formalt er umulig. Dette ligner på forestillinger om
Allah, se denne: skapt
av Muhammed? Og Allah
er ikke hellig - "han" er og kan ikke være noe annet enn en monade
At skapelse innebærer emanasjon, kan her ikke brukes
som et argument mot å se fosteret som en realitet i noumena via de
finale årsakene, slik jeg ser det.
Om disse tingene skriver jeg mye mer og mer utdypende i posteringen
Allah
hu achbar - virkelig? Her kommer jeg inn på det meste av det jeg har støtt på -
og kommet på, av meg selv - av dokumentert filosof på høyeste plan, og ikke bare
om Allah, men om Allah i kontrast til den kristne Gud (som for øvrig er
Kjærlighet – en egenskap Allah «ikke kan ha», ut fra samme (formale) tankegang
som Plotinus forfektet om at gud ikke kan «skape», (se nyss over).
I
posteringen kommer jeg dessuten inn på sekundære årsaker og ulike analogiformer
og muligheten for i det hele tatt å tale om gud. Posteringen i seg selv danner
faktisk det hele eller det meste av de sammenfattede fundament for det meste av
det jeg jeg og vi skriver om på bloggen her. Ødelegger
kjærligheten kirken? Og Er
"kjærligheten" Gud? Og Gud
eller Gelius kjærlighet? Og se her: Nåden
- ern fortsettelse og "Nåde"
i islam
Aristoteles mente at idéene lå inne i oss. Han kalte dem
våre former. Han mente at materien alltid hadde eksistert. Å tenke seg
intet, var et ikketema, en logisk umulighet (hvilket snart viste seg var en
umulig konklusjon, men la nå dette ligge akkurat her og nå). De finale årsaker
måtte finnes i tingen selv, i det immanente. (Platon tenkte transcendens).
I
dag vil de som benekter de finale årsaker, intelligent design og årsakenes
begrep eller konsept, benekte Aristoteles virkelighetsoppfatning.
De kan ikke se noen finale årsaker, enten nå disse kommer
utenfra eller ligger som en kim inni tingen og tingene. De fornekter da ikke
bare gresk filosofi, men også den judeo-kristne tro og tradisjon med all dens
implisitte fysikk og metafysikk, dens gudsbilde og den guddommelig lov skrevet
på hjertene, og dermed denne troens «garanti» for og vern av menneskeverdet og
dets «inalianable rights».
De har knust ikke bare Aristoteles fire
- nødvendige – årsaksformer og Platons idéverden, men også den
judeokristne tro på skapelse av intet og menneskets uutslukkelige verdi som
skapt i Guds bilde og likhet, og med Guds lov skrevet på hjertet, egenskaper
som alle rett og slett ikke tillater at mennesker blir tilintetgjort eller
annihilert.
De som fornekter de finale årsaker, avkrefter seg selv. Egentlig
er angrepet på de finale årsaker et selvmordsforsøk, ja, et kollektivt
selvmordsforsøk. Ved å «vernichte» de finale årsaker, tilintetgjør
man seg selv. Man vil skape oss til intet i full overbevisning om at å
ikke-eksitere er bedre enn å eksistere, (sml Anselms ontologiske gudsbevis).
De ser ikke at slike tanker faktisk er en meget effektiv og omvendt rasjonell
metode for massemord på flest mulig «intetanende» offer. Antakelig har de nok
storhetstanker om seg selv til at de aldri kan dø selv og personlig.
Aristoteles var greker og i Hellas tenkte man ikke som i
Jødeland. Hebreerne kunne lett tenke seg at det fantes et «punkt» hvor materien
ikke eksisterte. Gud kunne derfor skape noe av Intet. Og derfor: Eksistens,
ikke bare tingenes eksistens, men også Guds eksistens. Gud skaper av
intet. Han ødelegger ikke noe. Han bekrefter at «noe» står over intet, at intet
ikke er det siste ord. I grunnen slik Aristoteles måtte tenke, hvis han hadde
tenkt tanken til bunns?
At grekerne bare kunne postulere at materien og alt som er
bare kunne ha eksistert og bare vil eksitere i all evighet, fikk grekerne til å
tro at tiden gikk i sykluser. Det kunne da ikke skje noe radikalt nytt,
(intet nytt!). Det var umulig å unnslippe; systemet var gitt en gang for alle;
eksistensen med alle ordene og tingene, og ideene, og menneskene, var og ble
fanget et lukket system og at Gud kun var En, var umulig. Man trodde at dette
var både nødvendig og mulig ut fra analytisk så vel som syntetisk tenkning. Man
forsto det med fornuften, og man forsto det ut fra erfaringen. Men man trodde man
visste. Man kunne ikke vite helt sikkert. Grekerne baserte med andre ord sin
tro på tro, men trakk helt andre konklusjoner enn hebreerne eller jøden.
Grekerne tenkte fra noe foreliggende, fakta, til noe annet foreliggende, altså
nye fakta, man kan si nye relasjoner, fra relasjon til relasjon, men aldri fra
en relasjon til et intet i radikal forstand: Heller ikke grekerne kunne skape
Intet. Men hva hvis tiden hadde en begynnelse og aldri vendte tilbake til «sitt
spy», som Bibelen sier om de som ikke tror. Vel, hebreerne sluttet også fra noe
til noe annet. Men de innså at bare Gud kunne skape Intet, dvs skape av
Intet. Det hører med til skaperverket at det fins noe i motsetning til noe som
ikke fins, til at noe ikke fins.
Det hører nå med til historien at både jøder og greker ikke
har noe problem med å tenke at intet egentlig er et onde, for ikke å si Det
onde selv. Det som ikke eksisterer, er ikke godt, det er ondt. Den som kan
skape intet, er egentlig ond. Derfor kan Gud ikke skape Intet, for Gud er god.
Nå er det slik, altså, at mennesket ikke kan skape Intet, men det kan ødelegge alt,
i hvert fall det som fremtoner for oss, i form at det fenomenale, det som
foreligger. Et forsøk på å ødelegge blir derfor å bomme på målet, slik grekerne
så det, det som hebreerne kalte å synde: Man forsøker å skape om intet til noe
foreliggende, slik det fremtrer for oss.
Ved å forsøke å skape intet, begår mennesket et
grunnleggende kategorimistak: Man forholder seg til to inkompatible
«størrelser», tanker eller konsepter, og så trekker man slutning fra det ene
«området» til det andre, som om det var mulig å sammenligne sau og geit. Det
går ikke, det er faktisk en synd å forsøke.
Ut fra disse premisser blir det mulig å si at det som er, er
bedre enn det som ikke er. Det er bedre å eksistere og være til, enn ikke å
være det. Å ikke være det, er bare en tanke eller en idé eller et rent lukket
konsept. Intet er et forsøk på å trekke en konklusjon på premisser som er
umulige, enten vi ser det hele syntetisk eller analytisk.
Thomas Aquinas sa at det er guds vesen er å
eksistere, og å eksistere fullt ut, uten brister eller deler, uendelig i alle
deler, umåtelig i alle relasjoner, helt perfekt og fullkomment, med andre ord,
og i uendelig og i eminent forstand: Det kan ikke settes grenser for Gud. (Gud
har i sin essens bare aktualitet, han kan ikke ha noe potensiale).
Mennesker
burde derfor «forsøke» å bli som Gud, eller forsøke å imitere Gud, sett som det
store forbilde, som er Alt uten Intet. Det sier seg vel da selv at å eksistere
er bedre enn å ikke-eksistere. Men nå kan ikke mennesket eksistere uendelig og
i eminent forstand. Det kan vi også slutte både analytisk og syntetisk, både ut
fra (den rene) fornuften og ut fra (den rene) erfaring alene. Det fins bare en
mulighet for at mennesket kan bli som Gud (eller får se Gud): Det må ha hjelp.
Det må tilføres gratis nåde overfor Gud, som alene er perfekt, og som derfor
hater synden, dette at mennesker tro og mener seg å vite forstår at det kan
skape intet, eller bli til intet, til «alt» det Gud ikke er.
Hvordan kan vi så slutte at Gud må være perfekt i eminent
forstand? Jo, fordi tilværelsen i seg selv med nødvendighet må oppfattes om
formålsrettet: Det fins finale årsaker, eller En final årsak til alt. Noe annet
er utenkelig. For hvis vi ikke tenker final årsak og finale årsaker, så
vil vi faktisk tro at vi kan skape intet, eller et intet. Og hva betyr det? Jo,
det betyr at vi tenker ut fra illusjoner, slik vi så ovenfor. Vi tenker at vi
kan skape noe av intet og ikke bare det: Vi tror vi kan skape intet. Hvilket er
umulig, slik vi nettopp har vist.
I klartekst: Hvis vi tror vi kan «skape til intet» de
finale årsakene, skaper vi «intet», dvs en umulighet. (Umulighet da bortsett
fra for Guds vedkommende). For bare Gud kan skape intet (til og med ved å skape
alt av Intet). Og Gud har skapt alt med et formål, nemlig en destinasjon eller
en relasjon som i seg selv innebærer evig samkvem med Gud, som eksisterer, og
selv ikke kan ikke-eksistere. Vi kan derfor slutte at Gud er personlig og at å
være en person ikke kan eksisterer uten et formål. Og med formål mener jeg her
ikke et slikt forhold man har til en ting, enda så nydelig og verdifull den kan
være, men et formål hvis hensikt er at mennesket kan bli
Gud "lik", en mulighet
bare Gud kan realisere, ved sin nåde (dvs ved Kristi stedfortredende,
forsonende og forløsende lidelse).
Guds formål er å
skape relasjon, en relasjon kan ikke eksiterer uten relasjon, og et formål
eller et endemål, kan ikke «ville» intet (og dette er ingen kontradiksjon); har
vi sagt at formål – på gresk: telos) - eller endemål eller hensikt
eksisterer, har vi i samme øyeblikk sagt evig samkvem eller relasjon med Gud,
ut fra Guds formål med skapelsen. (Ingen person kan eksiterer uten et formål,
det ligger i selve den realitet at mennesket relaterer seg og ikke kan
annet).
Hva er så et formål? Det forutsetter i hvert fall
implisitt intelligens, det forutsettes person her; at det er intelligens og
vilje i virksomhet her; det forutsetter personlighet og målrettethet; og det
forutsetter plan, noe villet, noe som vil, skal og kan skje (her ut fra Guds
vilje). Det forutsettes standarder, verdier, rettesnorer – en kanon. Det forutsetter ikke bare postulater; hele bildet eller poenget fremtrer for oss som ontologisk
orientert i høyeste potens – vi har med en selvinnlysende, konkret virkelighet
å gjøre, slik den er, og at det virkelig foreligger noe som eksisterer utenfor
oss selv. Det forutsettes apodiktisk:
Man ser og forholder seg til det, eller ikke. Nekter man å forholde seg til
det, forsøker man på å skape intet, hvilket er umulig, (et umulig
prosjekt). Det kan være vel verdt å merke seg at når Bibelen snakker om «å
skape» i denne forbindelse, så bukes det hebraiske ordet «bara», en
skapelse «av intet». Nekter man å se det og agere på det, blir man en
ødelegger; det motsatte av en skaper, selv om man, ut fra våre dagers verdier, aldri så
mye kan forherlige forestillinger om menneskets evne til kreativitet. (Hvor og
hvem har man for øvrig denne kreativiteten fra?).
Se på følgende påstander og «tenk deg intet»:
Uten finale årsaker – eller én final årsak – har
selve livet ingen mening og livet ditt kan ikke sies å utgjøre en forskjell med
hensyn til hvordan det skal gå hverken med oss selv eller med verden.
Uten finale årsaker fins det ingen «domsinstans» hvor
du kan holdes moralsk ansvarlig. Dine valg blir dermed helt meningsløse.
Uten finale årsaker kan du være sikker på at du blir
«til intet», (hvilket er en umulig tanke uansett om du ser de finale årsakene
eller ikke). I kristentroen kan imidlertid ikke mennesket annihileres,
tilintetgjøres, slik at bare de frelste får plass i himmelen eller guds rike,
(slik det postuleres i Jehovas Vitner).
Uten finale årsaker har livet i seg selv hverken
objektiv mening eller objektiv betydning annet enn graven selv.
Eksistensialisten Jean Paul Sartre tok et utgangspunkt i
Nietzshes påstand om at Gud er død. Han kunne like godt sagt at det ikke
finnes noen final årsak. Han mente nettopp dette, at det ikke finnes noen objektive
verdier eller noen objektiv mening (eller final årsak). Hver enkelt av oss er
derfor tvunget til å skape våre egen mening og moral. Sartres kollega Albert
Camus mente at det skulle fint gå an for Sisyfos å finne eller skape seg
mening ved å utføre sitt «sysifosarbeid».
Ut fra dette grunnlaget eller en slik tankebygning er det
ikke vanskelig å trekke den konklusjon at mennesket som et fetus eller
et foster heller ikke har noen final årsak. Mitt poeng er her da at de tar
feil, fordi de forsøker å «skape intet», hvilket er umulig, slik jeg
sluttet ovenfor. Det grunnlaget eller tankebygningen forutsetter er, at den
finale årsaken kan ødelegges ved å avbryte fosterets liv. I sitt fundament
uttrykker dette et ønske om og en vilje til å «skape» noe av intet; man
tilraner seg da en guddommelig skapervilje og en guddommelig rett til å «skape»
noe til intet. I seg selv er dette logisk absurd: Man kan ikke skape noe intet
til noe annet intet.
De som f eks er for «fri abort» forsøker alle å skape
noe intet, men uten hell, fordi det simpelt hen ikke går an. Det de står igjen
med, er ønsket om å ødelegge, og at essensen i dette å benekte at de finale
årsaker faktisk innebærer å skape noe som man likevel benekter eksisterer.
Abort blir dermed et klart forsøk på å ødelegge, det motsatte av å skape. Man
forutsetter at man kan «skape» noe av et intet som ikke eksisterer ved å
innbille seg at det likevel eksisterer som intet!
Når man går mot fri abort, ser man at bare Gud kan skape noe
av intet og at kristendommen har rett i at intet «gudsbilde» og ingen
gudslikhet kan annihileres. Pro-choisere - her
om to ulike dødsstraffer og
her: når
samvittigheter kollideres og her om
«de hater deg» og «Normløst» av Kjell skartveit her
på bloggen - og tilhengere av fri abort tror på en annihilering av de
finale årsaker og tror dermed at de kan «skape til intet», hvilket avslører en
fundamental absurditet og en megaloman holdning overfor livet og menneskene.
Den sant skapende akt er – selvinnlysende –
en akt grunnet på en kjærlig vilje og med en klar intensjon - og hvor
det skapes fra intet til «alt». Fra den første beveger eller den første årsak
til den finale årsak og derfor kan kristne si at Logos er både Alfa og Omega i
ett, udelelig og uten «skille», utgangspunktet, middelet, midleren, målet og
endemålet.
Filosofene og vitenskapsfolkene som ikke ser de finale
årsakene, ser selvsagt heller ikke «den første årsak», som er Gud: Den første
beveger.
«For det er ikke Gud som har skapt døden, og han gleder seg
ikke over de levendes undergang. Gud skapte alle ting for at de skulle vare ved
[…] Gud skapte mennesket til udødelighet, til et bilde av sitt eget vesen
gjorde han det. Men djevelen unte oss ikke dette, og ved ham kom døden inn i
verden. Den som holder seg til ham, får lære døden å kjenne. (Visd. 1, 13-14 og
2, 23-24).
Jeg legger merke til – ut fra Det nye testamentet - at Jesus
Kristus beskrives som den person som er den samme i går som i dag og for evig.
Her impliseres den finale årsak som et høyst virkende personlig «element» i
guddommen selv. For en betryggelse å vite!
Kristus tituleres dessuten som Alfa og Omega – her får
Aristoteles seg en «på tygga», med rette, selv om han jo i aller høyeste
grad nettopp «opererte» med de finale årsaker som reelle årsaker og årsaker man
faktisk ikke kunne tenke rasjonelt foruten.
Innen islam finner man retninger til og med i dag som bruker
årsak- og virknings-begrepene innenfor en ramme som kalles occasjonalisme.
Her er den bindende grunnfortellingen at Allah skaper på nytt for hvert
nanonanoøyeblikk – om man vil - og da
helt i tråd med Allahs vilje til enhver tid, i hvert nanonano-øyeblikk, for å
si det sånn.
Selvsagt vil en slik grunnleggende tenkemåte ha enorme
konsekvenser for mennesker i alle relasjoner og ting og tang på alle nivåer. De
finale årsaker lider da under et dekke: Man kan egentlig da aldri vite noe
sikkert, annet enn at Allah’s vilje er virksom og da helt uten noen kontrakt
med skaperverket som kunne skape stabilitet i tenkemåten og i forhold til de
eksisterende naturlovene, som Gud i judeo-kristendommen holder seg til; en
dimensjon som i seg selv åpner for en trygghet stilt overfor naturen selv og
som dermed muliggjør sikker eller uvilkårlig fundert vitenskap.
Se
mer om disse fundamentale tingene i vår postering under "Synden og syndene
i islam og kristendom" her
En av grunnene til at Vesten ikke lenger har «noe forhold»
til de finale årsaker, er at man har sluttet å tenke juridico-religico, som jeg ynder å kalle det. Se
her om "hvorfor det går så galt" - om SAP etc
De gamle judeere, de som ble forfattere av Det gamle
testamentet, tenkte mer i juridiske baner enn hva man i dag vil innrømme –
eller fordi man er ute av stand til å forstå det. Det uttrykkes eksplisitt og
implisitt at JHWE har en kontrakt med universet, med naturen og alle de
ovringer, relasjoner og lover som gjelder og som er forutsetninger for at liv
overhodet skal kunne eksistere. Denne dimensjonen mangler i islam. Se
om paktsforpliktelsen i GT, Jeremia. Her ser vi tydelig at jussen og
religionen – det juridico-religico-paradigmet trumfer både ontologien og epistemologien, dvs
spekulasjoner om hvordan tingene eller det værende er og hvordan vi kan vite
noe om det. (Jfr over om Descartes og Kants spørsmål og svar på om hvorvidt
sikker kunnskap er mulig).
Et annet fenomen som forekommer så intenst og insistent
i Vesten i dag, er at man skaper seg nye guder, noe som «man ønsker seg alt
godt av i all nød», som Luther sier det. Grunnen er at man har glemt de finale
årsaker. En annen ting er det at man faktisk til og med i dag «i realiteten» kan
«avtale Gud», se Er
du sprø, kan du avtale Gud? Her forutsetter jeg at en slik avtale eller
pakt ikke kan inngås eller kreeres med mindre man forutsetter den finale årsak
til at dette er mulig, i Gud og ut fra Gud selv. Der dette premisset er
fraværende, kan mennesket faktisk ikke annet enn å skape seg avguder eller
idoler. Vår tid er dermed «dømt» til å leve som om det hverken var en
begynnelse overhodet eller aller minst en meningsfull begynnelse og heller
ingen meningsfull slutt eller mening med livet overhodet.
Se
her om - den absolutte - nødvendigheten av å tenke juridico-religico
Sluttbemerkning i forhold til innledningen om Anselms
gudsbevis: Kan væren ikke være? Vel, en bunke dollarsedler på baklomme kan
eksistere eller ikke; det samme kan sies om den best tenkelige verden, men her
blir spørsmålet litt vanskelige å svare på, naturlig vis. Men hva er – den formalt
eller logisk nødvendige - presupposisjonen her? Må ikke væren i seg selv eksistere
for at samfunnet og dollaren i det hele tatt kan eksistere? Er ikke væren selv
en nødvendig værende væren? Ett er sikkert: Ikke alt som kan konseptualiseres
i sinnet eller bevisstheten (eller drømmene) trenger nødvendig vis å eksistere
i virkeligheten. En væren eller et vesen som virkelig eksisterer derimot, er større
(greater) enn et konsept, en visjon eller en drøm. Væren kan ikke være
ikke-væren, som teologen Jonathan Edward sa det.
Tillegg
eller «faktaruter» hentet fra nettet rundt omkring: Blindspor?
Bibelselskapet 2011: 0 treff for bestemmelse.
Ordsp 16,4: Herren skapte alt for et formål, også den urettferdige for
ulykkens dag. (1 treff for 'formål').
https://bibel.no/Nettbibelen?type=and&book2=-1&parse=form%C3%A5l&submit=Vis
Bibelforlaget, 1997, Bibelen: Hensikt
Bibelselskapet 1970: … alt herren har skapt har
sin bestemmelse
Kommentar: Som vi ser er de ulike bibeloversetterne
fra nyere tid her i Norge nokså uvillige til å bruke begrepet «formål». I den
siste bibeloversettelsen fra 2011 brukes ordet bare en eneste gang. De to
foregående oversettelsene bruker i stedet «bestemmelse» og «hensikt». Man
tenker sannsynligvis bort fra «final årsak». Hva kan være grunnen? Kan man
forklare det med den sterke motviljen i prominente akademiske eller
intellektuelle kretser man bare for noen tiårs tid siden til overhodet å se noen
final årsak overhodet og i noe som helst?
Konglekjertelen (glandula pinealis), epifysen (epiphysis
cerebri) eller pinealorganet (corpus pineale) er en endokrin
(hormonproduserende) kjertel omtrent på størrelse med en halv ert. Den
sitter som en utvekst over mellomhjernen. Kjertelen veier 0,1–0,2 gram og
produserer hormonet melatonin som er viktig for kroppens døgnrytme og, hos
mange dyr, for sesongmessige endringer som fargen på fjær og pels,
reproduksjon, vinterdvale og migrasjon.
Det var lenge ukjent og omstridt hva denne kjertelens
funksjon var. Filosofen René Descartes mente at den var åsted for interaksjonen
mellom sjel og kropp, mellom det psykiske og det fysiske, siden man da trodde
at mennesket var det eneste dyret med konglekjertel og det på Descartes' tid
var en allment anerkjent sannhet at bare mennesket har sjel. Videre antok man
at sjelen ikke kunne deles, og konglekjertelen var en av de få strukturene man
fant i hjernen som ikke eksisterte i par.
Senere tids forskning har påvist tilstedeværelse av
konglekjertel hos de fleste virveldyr. Hos broøgler og niøye danner den et
pinealøye, og tilsvarende pinealøyne er kjent fra mange fossile grupper.
Denne delen av hjernen kan bli stimulert under inntak av
psykoaktive stoffer, f. eks. DMT.
https://no.wikipedia.org/wiki/Konglekjertel
Descartes mente ånd og materie var fullstendig adskilte, men
de hadde riktignok et forbindelsespunkt i kongekjertelen i hjernen. Denne teorien
er mildt sagt forlatt i dag, men vestlig vitenskap har heller ikke funnet noen
ny erstatning eller bedre forklaring. Og har man først innført et skille mellom
det synlige og det usynlige er det vanskelig, rasjonelt sett, å bringe dem
sammen igjen. Så når det dukker opp fenomener som viser at det er en
sammenheng, velger vi enten sausete metafysiske forklaringer eller aviser
fenomenet. Alternativ medisin postulerer nettopp en sammenheng mellom det
synlige og det usynlige, det fysiske og psykiske ved mennesket. Legenes monopol
på «det eneste som virker» er allerede undergravet av at en av fire pasienter i
dag bruker alternative behandlere. Men teorien er det verre med. De er ikke
vitenskapelige, det vil si de heller til andre virkelighetsoppfatninger enn det
den vestlige vitenskapsideologien gjør. Folk synes det er pinlig å bare «tro
litt», og blir dermed tåkete New Age’re eller trangsynte rasjonalister.
I den vestlige verden i dag går omkring ti prosent av
nasjonalproduktet til helsevesenet. Av dette går ti prosent igjen til den
farmasøytiske bransjen, som har eneretten på produksjon av dyre kjemikalier.
Med de enorme pengesummer som understøtter den tradisjonelle skolemedisinen er
det usannsynlig at denne tohodete industrien ønsker billige og kjemikaliefrie
behandingsmåter velkommen.
Men konflikten mellom skolemedisinen og den alternative
medisinen oppsto ikke bare fordi legens autoritet og økonomiske status ble
truet. Det er heller ikke for å beskytte pasienter fra en praksis full av
blodige nåler legene har kjempet så lenge. Det er en kamp om
virkelighetsbilder, om livssyn. Hva om det skulle vise seg at alternativ
medisin har rett i sine teorier om sammenhenger i menneskekroppen? Hvor mye
valium kunne ikke blitt unngått for litt vendelrot?
Satsningen på alternativ medisin utrykker en endring i den
vitenskapelige verdensanskuelse. Den gjennomsnittelige vitenskapelige «sannhet»
har en gjennomsnittelig levetid på en mannsalder. Noen spørsmål er derimot
evige: Hva er sammenhengen mellom fysisk og psykisk? Har mennesket en sjel?
Det er viktig å ha respekt for det usynlige, det som kan
virke irrasjonelt. Når det nå skal forskes på alternativ medisin skjer det
forhåpentligvis med utgangspunkt i den vitenskapelige dyd om den fordomsfrie
undersøkelse. Av Lena Lindgren
https://universitas.uio.no/Arkiv/1996/20nov96/kulturny.htm
-
Vi må aldri akseptere at noe er sant, uten at det vil være
selvmotsigende å tvile på det, sa filosofen Descartes.
Descartes mente man kan tvile på absolutt alt. (Denne
filosofiske holdningen er nå kjent som «kartesiansk tvil».) Men det var nettopp
dette som ga ham et sikkert utgangspunkt. Man kan ikke tvile på at man tviler!
Dette ble Descartes sikre utgangspunkt: «Cogito, ergo sum», «Jeg tenker, altså
er jeg». (Et slikt utgangspunkt kalles et aksiom.)
Sanseopplevelser er ifølge Descartes derfor upålitelige, og
de kan ikke karakteriseres som klare og distinkte. Det som derimot er klart og
distinkt, det er f.eks. slike forestillinger som at det eksisterer noe omkring
oss, at en trekant har tre sider og at loven om årsak og virkning gjelder. De
klare og distinkte idéene hadde Gud plantet inn i oss, mente han. Descartes var
altså som Platon tilhenger av teorien om at mennesket har visse medfødte idéer.
Siden det som oppleves som klart og distinkt fundamentalt
sett er forårsaket av Gud, må det være sant. Hvis det ikke er sant, er Gud en
bedrager som er ute etter å svindle oss, og dette var for Descartes helt
utenkelig. Slik mente Descartes å ha bevist at verden omkring oss eksisterer.
Descartes selv var i stand til å ha en forestilling om noe
fullkomment. Denne forestillingen, mente han, måtte ha sitt opphav i noe som er
fullkomment. Siden Descartes selv ikke var fullkommen, og siden heller ikke
verden er fullkommen, må det eksistere noe fullkomment som verken er menneske
eller verden omkring – dette må være Gud. Derfor må Gud eksistere.
Dette gudsbeviset har som en forutsetning at det er en slags
ekvivalens mellom årsak og virkning – en forestilling om noe fullkomment må ha
en fullkommen årsak.
Hvordan er sammenhengen mellom kropp og sjel? Hvordan kan
sjelen, som er immateriell, påvirke kroppen, som er materiell? At dette skjer
var Descartes ikke i tvil om – vi opplever sansefornemmelser, disse påvirker
våre følelser og sjelen får deretter kroppen til å reagere; vi kan f.eks.
skjelve av frykt eller danse av glede. Den direkte påvirkning skjer ifølge
Descartes via en kjertel, glandula pinealis (konglekjertelen), som befinner seg
på hjernens underside.
https://filosofi.no/rene-descartes/
“God gene” – fins det et gen Gud har ”implantert i oss”
på samme måte som han har skrevet morallovene eller den naturlige loven på våre
hjerter? Er det mindre «fortjenestelsfullt» å tro på en gud-gene eller på en
pinealkjertel eller kongkjertel som kan utgjøre selve «bindeleddet» mellom
mennesket og Gud?
The God
gene hypothesis proposes that human spirituality is influenced by heredity and
that a specific gene, called vesicular monoamine transporter 2 (VMAT2),
predisposes humans towards spiritual or mystic experiences.[1] The idea has
been proposed by geneticist Dean Hamer in the 2004 book called The God Gene:
How Faith is Hardwired into our Genes.
The God
gene hypothesis is based on a combination of behavioral genetic,
neurobiological and psychological studies.[2] The major arguments of the
hypothesis are: (1) spirituality can be quantified by psychometric
measurements; (2) the underlying tendency to spirituality is partially
heritable; (3) part of this heritability can be attributed to the gene VMAT2;
(4) this gene acts by altering monoamine levels; and (5) spirituality provides
an evolutionary advantage by providing individuals with an innate sense of
optimism.
https://en.wikipedia.org/wiki/God_gene
Følgende vet jeg ikke helt om jeg
kan slutte meg fullt og helt til, men jeg tar den med, fordi den i hvert fall
åpner visse perspektiver som man ikke skal forakte:
E Michal Jones:
Logos rising:
There
has never been a time when there was nothing, because if there were ever
nothing, there could never be something. There has never been a time when there
was nothing but chaos. Order cannot come from chaos, because that which is
cannot come from that which is not.
There has
never been a time when man was not aware of an ultimate reality upon which he
depended for his existence.
The first
name man gave to that ultimate reality was God. In every language and culture,
God was a father who lived in the sky. But if God was a father, did he have a
beard? If God was a father, did he have a wife?
The first attempt to deduce the characteristics of God from the world
man knew, ended up in the dead end known as mythology, whose best expression
was Homer’s Iliad. At around the same
time that Homer’s epic went from oral to written form, a group of Greeks in
Ionia on the coast of Asia Minor abandoned mythology and began to look for some
substance in nature as the basis for ultimate reality. Thales of Miletus said
it was water. Anaxamines said it was air, and Heraclitus said it was fire, but
fire was an expression of something more basic, and he claimed that the most
basic principle of all was Logos.
Five
hundred years later, St. John the Evangelist brought this discussion full
circle when he said that in the beginning there was Logos, and Logos was God.
God, it turns out, was a father, but he
didn’t have a beard or a wife. God was Logos.
Logos
wasn’t simply an abstract principle like geometry or physics, although it
certainly was both of those things. Logos was a person who had the power to
bring that plan into fulfillment over the course of human history. Time was no
longer just the number of motion, as Aristotle claimed. Time was a drama with a
beginning, a middle, and an end. It was like the Greek plays Aristotle
described in his Poetics. And because we were creatures of Logos we could now
understand that plan in the same way that the Greeks of Athens understood
Oedipus Rex. The history of logos found
its culmination in the logos of history. Logos is rising.
Logos
Rising: A History of Ultimate Reality describes the tragic and yet ultimately
triumphant progress of Logos in human history, from the beginning of
everything, to the emergence of the concept, to the Democratic primary of 2020.
https://www.fidelitypress.org/book-products/logos-rising
