Advarsel: Et er selvsagt umulig å yte full rettferdighet til forfatterne eler historikerne jeg nevner i det følende, på en slik begrenset flate som disse innleggene nå engang opererer på. Min motivasjon er å oppmuntre til mer selvstudium for større innsikt, mer skjønnhet, mer dramatikk og muligheten for mulig «dypere frelse» - selvrealisering?
Sitater fra episode 5, på Visjon Norge, om Kristen-dommen 100 år. Men se først:
https://neitilislam.blogspot.com/2026/05/b-og-sengsvoll-om-kristen-dommen.html
Sitater, litt ufullstendig, men dog, jeg forsøker å få frem noe vesentlig: Tore Skeies bok omtales i denne episoden: Det fins ingen trosaspekter i Olavs trosoppfatning, sies det, (og med rette); det handler om ren makt, politisk interesse som styrer hos ham. Se min egen, hvor jeg nevner Skeie, (som jeg har lyst til å gratulere særlig mye for Jomfruen fra Norge (om først og fremst kong Håkon 5. Magnusson): og boken hans om Olav den hellige, men se her:
https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/det-glade-vanvidd-eller-den-gladeste.html
Olav hadde med seg en biskop. To motiver inntrer: Kirken selv, som ville ha en plass i Norge. Bruker kirken som alibi for å styrke seg selv. Det ligger behov for eller pliktfølelse for ren politisk makt bak.
Bø: Tung kirkestruktur som presser seg inn, via Bremen etc …
«Fordi den strukturen som kommer via Roma er annerledes enn den som kommer fra Jerusalem, så vi har et problem; den strukturen som ble bygd i Jerusalem, som Jesus bygde gjennom sine 12 disipler, …. Peter klippen – det er veldig forskjellig fra det som kommer fra Roma; det som kommer fra Jerusalem, var bygd på likeverd og menneskeverd, og de to begrepene er grunnleggende for å forstå kristen filosofi, og for å forstå hva Jesu lærte, og det som ligger innbakt i Bibelen; det handler om menneskeverd og likeverd, når dette kommer, når kristentroen blir tatt inn i den romerske staten, da er det ikke lenger menneskeverd og likeverd, da er det autoritet og makt som brukes for å formidle dette videre; to ulike forståelsesparadigmer, vi kan ikke ta dette som like verdier; vi må skille mellom Guds rike og Roma, hvis vi skal sitte igjen med en sentral , viktig forståelse , ellers har vi skifta karater på hele innholdet … to forskjellig forståelsesparadigmer … «
https://neitilislam.blogspot.com/2024/11/kong-magnus-lagabter-var-kabbalist-en.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/11/mye-mer-ndvendig-om-magnus-lagabter-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2026/05/b-og-sengsvoll-om-kristen-dommen.html
For å forstå hvorfor kong Magnus Lagabøte(r) ikke gjorde sin lovbok bindende for dem som skulle buke den, må vi tilbake til ideen om at kongen var Guds ombudsmann på jord, slik det uttrykkes i Landsloven. … det var hans oppgave å ivareta Guds interesser. Som lovgiver har han plikt til å forandre retten som var direkte i strid med eller ikke fremmet Guds vilje. … å bruke eldre rett, det ideologiske elementet var viktig for at Landslova ble en blanding av gammel og ny rett. … Det at lovene ikke fremmet Guds vilje, kunne en se av at det førte til urimelig resultater, fordi noen har fått forstand fra Gud, for Gud kan ikke være urettferdig. Skulle Gud være urettferdig, ville det være i strid med hans rettferdige natur og dermed like umulig som at en fisk skulle begynne å fly … og da hadde ikke Magnus ivaretatt Guds interesser, og dermed falt ombudet bort … om en aksepterer at få har fått forstand far Gud og at de med forstand må lage lover som alle de uten forstand skal bruke, så er det en bedre ordning enn å overlate til lagrettemennene og tingmennene å avgjøre saken, men det er en måte å tenke på som passer om en forstår verden hvor en som er fullkommen står øverst, og at det så følger lag på lag med personer som er mindre perfekte, helt ned til de som ikke kan styre seg selv … En slik tanke finne vi i Kongespeilet, men Magnus ga den på båten og valgte heller ombudsordningen i den konkrete saken som kongen kan være det i lovgivning, siden det ikke fantes, siden det ikke fantes et over- og underordna forhold mellom konge og tingmenn som gjør det umulig. Gjennom å konsultere Guds fire døtre, slik Gud selv gjorde selv når han skulle dømme, ville de ha den nødvendige veiledning til å fylle ombudets rolle. … slik sikret Magnus at hverken han, som hadde formulert loven, eller tingmennene, som brukte den, ble utsatt for Guds hevn fordi de ikke fremmet Hans vilje gjennom å løse en sak på rettferdig vis … han tenke på sitt ansvar og på konsekvensene av å gjøre feil … gjennom paven fikk kong Magnus korta ned både sin egen og dronningens tid i Skjærsilden, og baronenes (lendmennene), gjennom andre forbønner … tanken om at han kunne få en hard dom Av gud, kan ha plaget Magnus … han kunne ta med inn i Landsloven en regel som fremstår som galskap, fordi han kan sette over styr alt arbeidet og alle ressursene som var nedlagt i lovarbeidet , men som altså viste seg å være genial, fordi han ga innbyggerne et eiendomsforhold til loven ved åpne for påvirkning, slik at loven ble folks eiendom … det ble lagt til rette for kompromissvilje … historien om Guds fire døtre er hentet fra en jødisk tradisjon der det bli knyttet til Guds dom over Adam og Eva etter syndefallet … «døtrene» er avbildet på Sør-portalen i Nidarosdomen på begynnelsen av 1200-tallet …
Altså: Lov skal ikke følges blindt, (et omvendt legalitetsprinsipp, som Øyrehagen Sunde sier), men kunne fravikes slik at dommen kan bli mest mulig rettferdig … loven er genial … dersom lagrettemennene mener at loven er for streng eller mild, faller regelen bort og en står overfor et lovtomt rom de skal fylle … slik de blir enig om … etter Landsloven kan en lovregel bare tilsidesettes etter at lagrettemennene har konsultert Gud fire døtre … Landslova endra rettstilstanden i Gulating radikal … de skal gjøre det som er best for anklagede, hvis de mener begge deler fremstå som like sannsynlig, fordi middelveien er svært smal … i stedet for å umyndiggjøre Tinget, myndiggjorde kongen det gjennom å gjøre det til et rettskapende organ på de felt som ikke var regulert av Kongen … trolig var dette bakgrunnen da Håkon 5. Magnusson i 1318 avgjorde en sak der en brukte Landsloven for å gi barn utenfor ekteskap arverett …
https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html
Aquinas om bønn, bl a, litt nede på siden:
https://neitilislam.blogspot.com/2025/02/inger-igjen-beklager-ber-intenst.html
https://neitilislam.blogspot.com/2025/02/kan-de-gode-bli-demonisert-om-bl.html
https://neitilislam.blogspot.com/2026/01/beckheim-hatlem-og-hellestveit-kjemper.html
Ole Petter Erlandsen: Anno 1024, 2024, 2. opplag:
… dette gjorde at evangeliet – gode nyheter – ble oppfattet som nettopp dette av en stadig større del av befolkningen. Aristoteles og de greske filosofene hadde ment at gudene ikke hadde noen medfølelse med vanlig dødelige. De kristne forkynte det stikk motsatte, og fortalte om Guds endeløse omsorg for hver enkelt … noen teologer lot seg blende av samtidens filosofi. Augustin benyttet et såkalt via negativa-resonnement for å fortelle at Gud ikke virkelig sørger over lidelsen i verden. Samlet sett var like vel de kristnes bilde av en Gud som bryr seg, noe kreativt nytt.
s 56: Ikke noe rike av denne verden er Guds, hevder Augustin. Guds rike … eksisterer parallelt med denne verdens byer og innbyggerne av det usynlige, himmelske Jerusalem og er innbyggere av en jordisk by. … de har frasagt seg de jordiske goder … slik Jesus lærte … det betyr ikke at det er tette skott mellom de to byene … en kristen og rettferdig konge, en Rex iustus, både kunne og burde legge til rette for et rettferdig samfunn: Lykkelige kaller vi disse keiserne når de styrer på en rettferdig måte. Da lar de seg ikke påvirke av skryt, smiger eller overdreven underdanighet, så de glemmer at de bare er mennesker. Lykkelige er de når de bruker sin makt i tjenesten for Gud i hans storhet, særlig til å utbre troen på Ham … Lykkelige er de når de er sene til å straffe, men raske til å tilgi. (Dette, får man inntrykk av, er noe nytt for Sigve Bø, fikk jeg inntrykk av). Når de straffer, er det i behov for å styre og verne om samfunnet, ikke for å mette sitt har overfor motstandere, når de tilgir, er det håp om forbedring (så da, så. Bø).
s 94: De første reglene mot slaveri kom allerede like etter keiser Konstantins omvendelse i 312 e Kr. I 315 innførte han dødsstraff for dem som kidnapper og gjør barn – spesielt jenter – til slaver. (Jfr «dagens islamske» praksis hvor dette hjemles i Allah’s lov).
… etter hvert kom det lover som fordømte all form for slavehold og slavehandel. I England forbød den normanniske erobreren William eksport av slaver fra England til Irland. … I 1220 blir slaveri fordømt i det tyske lovverket Sachsensnspiegel med begrunnelse at det var uforenlig med at mennesket var skapt i Guds bilde.
Generell kommentar:
Under finner vi mange poenger med tilstøtende og ledsagende aspekter på Sunde og Bø’s bøker og formidlinger. Sunde har et mer positivt syn på Lagabøter og hans Landslov enn hva Bø har. Begge ser ut til å anerkjenne at jødene eller den hebraiske tradisjon kan ha noe med de norske Tingene og våre demokratiske tenkemåter, men vektlegger ulike sider av de historiske teorier.
Lagabøter respekterer ifølge Sunde Ting-ordningen og den presumtivt lange tradisjon innenfor jødedommen og «de ti tapte stammene», (se siste postering), mens Bø synes å være mer opptatt av at Lagabøter nærmest ensidig underlegger seg Kirken, til skade for all ettertid, inntil nå, nærmest.
Vi ser at Øyrehagen Sunde fokuserer mest på Lagabøters forhold til Ting-ordningen, mens Bø har et intenst mer fokus på forholdet mellom Lagabøter og Kirken. Bø «forferdes» over at kongen kunne gå inn for en lov som bød og fortalte befolkningen hva den skulle tro på, som en plikt, men Bø overser kanskje at loven i praksis var mer deskriptiv (beskrivende) enn preskriptiv, bydende, dvs at folket jo allerede visste hva de trodde på og for lengst hadde godkjent Kirken og Kirkens praksis og teologi. At Kirken etter hvert ble stadig større og mektigere, og derfor også mer diktatorisk eller totalitær overfor folket, folketroen og den tids «religiøse» forestillinger, får så være. Men spørsmålet om hvem som egentlig – nærmest illegalt - formet hvem, er kanskje ikke så opplagt som det kan synes.
Bø liker selvsagt ikke ordningen med avlat og mener at den viser at Kirken underkuet folk og la en skadelig demper på all kreativitet, og landets fremskritt. Han liker heller ikke tanken på barnedåp (og her er han i programmene, til nå, litt utydelig synes jeg), men det ser ut for, at dette strider mot prinsippet fra NT om at man (den kristen-troende) «ikke skal sette seg opp over noen», slik Bø bedyrer, doxologisk, på en måte, hvis jeg ikke tar feil. (Sammenlign med islam, hvor martyriet, (selvmordsmyrding, f eks, garanterer umiddelbar «opprykkelse» inn i «den allahianske himmel», med den beste vin og et visst antall hourier til disposisjon til enhver tid, etc. Litt av et avlatsbrev, eller? Og vær su sikker: Magnus Lagabøter må ha hatt trusselen fra islam og korstogene i bakhodet, under hele lovgivingsprosessen, og når Bø hevder at han ble presset av Kriken, kan det kanskje like gjerne sies at han var mer enn villig til å støtte Kriken, bl a i forhold «den islamske fare», den gang. (Magnus – den sanne islamkritiker?).
I ren praktisk politikk, kan det tenkes at Kirken hadde gode argumenter (og da ikke bare rent teologiske) på hånd, til og med når det kommer til «skjærsilden» og avlaten. Avlaten ble innført av Kirken senere enn Landsloven, altså før Magnus Lagabøte(r), og gjorde Kirkens stilling og status bare enda mer tydelig og markert på så å si alle områder; Kirkens jurisdiksjon var kort sagt overveldende, så hvordan kontre eller begrense, ja, bruke den, til sin og «statens» fordel? Lagabøte genial? (Se under).
Avlaten kan betraktes som et smart/innbringende forretnings- eller investeringsprosjekt, eller street-smart trekk, fra pavenes side, med klokelig bruk av gjensidige avtaler, subtil gulrot og pisk, med andre ord: Folk så kanskje et gjensidig lukrativt poeng i det hele. Her kunne man så å si arbeide på egen frelse, og ikke bare sin egen, men også andres frelse, i et litt videre perspektiv, som det jo også står man skal gjøre, i Skriften selv. Folket så vel dessuten at Ting-ordningen aldri ville kunne finansiere og bygge praktbygg som f eks St. Peters-domen i Roma. Via skjærsilden eller purgatoaret (renselse) kunne mennesket ut fra all menneskelig barmhjertighet få en slags annen sjanse, etter døden, (dog under lidelser, men likevel ikke fullt så direkte brutalt som hvis det ble obligatorisk å tro, at man automatisk ble dømt rett ned i helvete fortest mulig), ved at man måtte gjennom en renselsprosess, på lengre sikt, men som i et kortere perspektiv også kunne forkortes, mot betaling (avlatsbrev, en kvittering, med andre ord, slik at man kunne holde orden på regnskapene … Jeg tror Per Lønning i sin tid forsøkte å begrunne Skjærsilden rent logisk/teologisk på en måte der han ikke kunne fordømme denne forestillingen på flekken).
Men da – med avlaten - er ikke lenger tilgivelsen ubetinget, som Bø er så frempå med å understreke. Men: Det kan tenkes at folk mente og hadde et og hadde et inderlig «demokratisk» og derfor bindende, for kongen - sug for at det var bedre å betale «til paven» enn å betale til Tinget, som ingenting vill ha gjort, kan vi forestille oss, et perspektiv som det selvsagt ikke er Bøs anliggende å fremheve. Fakta, den fullstendige empiren her, kan selvsagt ikke bekreftes. (Se Ringen, under, hvor rikets tilstand beskrives som mildt sagt håpløst fattig og elendig, med alle de stimulanser dette gir for også «legalt» opprør og bruk av vold, og, NB, vi finner ingen antydning eller spekulasjon om hvorvidt Ting-ordningen opprinnelig var et hebraisk/israelsk/jødisk konsept. Ringen er mainstream historiker, mens Bø er her «off-broadway», for å si det sånn).
At avlaten ble akseptert, kan skyldes mange ting, (rent praktisk, i det daglige). Det er ikke lett å avvise bekymrede sjeler med angst for hvordan det ville gå med sine kjære i etterlivet. I avlaten fikk den troende en viss trøst, kan man tro, (så den var verdt det, på en måte).
Konflikter mellom maktorganer i politikk og styre er heller ikke fremmed for oss i dag; Kongressen i USA, mot presidenten f eks. (Kirken i dag finner seg i alt etter å ha latt seg dominere av alle og ingen i lengre tid nå). Den gang Kirken begynte å få reell makt, var det nok litt verre, for det sto jo om liv og død på en helt annen måte enn i dag. Samfunnsvilkårene – livs- og levevilkårene - var hårde, brutale, red in tooth and claw. Redningen fantes neppe hos kongen alene, eller på Tinget eller de to samlet. Løsninger måtte bare finnes – hvorfor ikke i det irrasjonelle, og det udemokratiske? Var det ikke naturlig å tenke, den gang, at mennesket jo var så syndig av natur at det var utenkelig å nærme seg himmelen uansett (private botsøvelser, i dag individuell eller gruppeterapi og selvhjelpsbøker f eks, eller ekstatiske møter med ubetingede karismatiske løfter – nesten, pga arvesynden. Var det kanskje ikke logisk at det måtte en ekstra omgang med renselse til, før selve inntredelsen? (Nei, frelsen skulle ikke være helt gratis, den gang; det var utenkelig, vi kunne umulig fortjene den helt gratis, via nåden alene, slik vi har en tendens til å tenke og tro i dag.
Litt om Aquinas nå:
Goggle search og Wikipedia: Analogia entis (Latin for "analogy of being") is a foundational metaphysical and theological concept. It posits that when we describe God and created things using the same term (like "good," "wise," or "being"), the meanings are neither completely the same nor completely different, but analogous. …
While heavily utilized by Catholic theologians like Thomas Aquinas and elaborated on by Erich Przywara, it has faced fierce opposition. The most famous critic was the 20th-century Swiss Protestant theologian Karl Barth, who famously rejected it—going so far as to call it "the invention of the antichrist" because he believed it compromised God's radical revelation in Jesus Christ
Foreløpig oppsummering av min trosbekjennelse, om evangeliet og oss osv:
https://neitilislam.blogspot.com/2026/04/mer-hyperviktig-om-hegseth-hanvold-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/02/hanvold-vil-ha-militante-kristne-det-er.html
https://neitilislam.blogspot.com/2026/05/b-og-sengsvoll-om-kristen-dommen.html
https://neitilislam.blogspot.com/2025/06/dramatisk-om-jder-messias-israel-og-vi.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/11/samme-gud-samme-vei-samme-utgang_1.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/01/kjrligheten-godheten-og-livets-tre.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/07/kan-noe-som-helst-sjokkere.html
Hvilken Gud vil staten Norge i dag støtte – en Gud vi kan be til om å få mer lidelse?
https://neitilislam.blogspot.com/2021/10/hvilken-gud-tror-man-egentlig-pa-i.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/pasken-er-over-oppstandelsen-ikke.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/11/islam-angrep-pa-dar-al-harb-krigens-hus.html
Se årstall 1209 i linken over. (al-Din al-Razi dør. Forklarer "gud" rasjonelt i kalam).
Vestlig tenkning omkring Den naturlige loven begynner å gjøre seg gjeldende i Europa:
I det fremtidige samfunn vil ved, vann og beitemarker, - og retten til å fiske og jakte, være tilgjengelig for alle, slik det en gang var. Avgifter og skatter vil være avskaffet. Ingen vil stå i gjeld til noen besitter, noen herre eller prins; det vil ikke være noen etablert statusforskjell eller rangordning og ingen vil ha noen bestemmelsesrett over andre. Alle skal leve sammen som brødre og søstre og alle skal nyte de samme friheter og gjøre samme eller tilsvarende arbeid som alle andre. Prinser, klerker og sekulære, grever og riddere skal ikke eie med en vanlige folk, slik at alle kan nyte etter behov.
De priviligerte vil så gjøre dagsarbeids på samme måte som alle andre og slik tjene til sitt daglige brød. (s 228 i Millenium, Hans Böhm, rundt 1320 AD. Böhm spådde om tusenårsrikets snarlige komme, basert på Naturlig Lov, Natural Law).
Og ta denne: Joakim Fiore, d 1202:
Skriften inneholder så å si en skjult mening, ikke i allegorisk forstand, men reelt, i forhold til naturen og det naturlige, så å si. Allegori kan sies å være en eksegetisk metode for å avdekke Skriftens hemmeligheter. Fiores metode fokuserte ikke på å avdekke disse hemmelighetene kun for moralske og dogmatiske formål. I tillegg mente Fiore han hadde funnet en ekstra nøkkel som tidligere ikke var prøvd. Den ville gi ham tilgang til å forstå historiens utvikling og dermed også gi visse muligheter for å forutsi fremtiden. Han mente å kunne se et mønster i historien basert på fortellingene i Bibelen, særlig Daniel og Apokalypsen. Mønsteret dannet så grunnlag for å kunne fremsi profetier, i stor detalj. Han betraktet historien som en utvikling i tre faser: Den første alderen var Faderens alder, eller lovens alder, den andre var Sønnens alder eller Evangeliets alder og den tredje alderen var Den Hellige Ånds alder.
Den tredje alderen vil fremstå for dens forgjengere som klart dagslys sammenlignet med lyset fra stjernene eller som høysommer sammenlignet med vinter og vår.
Den første alderen brakte mye frykt og slit, den andre brakte tro og søskenkjærlighet. Den tredje alderen ville bringe kjærlighet, glede og frihet og en alder der Guds åpenbaringer ville skje i alle hjerter direkte. ... Verden ville bli som ett eneste gedigent kloster hvor alle er mediterende munker i mystisk ekstase og alle forent idet man synger lovsanger til Gud.
Fiores tanker gjenoppsto, så å si, i filosofer som Lessing, Schelling, Fichte, og til en viss grad hos Hegel, og hos Compte. (The Pursuit of the Millenium, Cohn, s 108).
Årstall 1274; Thomas av Aquinas dør. Hevdet at det fantes en supranatural verden over skaperverket som vi bare kan ha kunnskap om via åpenbaring og ikke via fornuften alene. Nåden foredler naturen og det individuelle intellekt eksisterer. I Gud er essensen og eksistensen ett, noe som bare er mulig for og i tanken. Eksistensen er det vedvarende værende og Gud kan ikke gjøres endelig eller begrenset av mennesket.
Han avfeier Anselm av Cantenburys ontologiske gudsbevis, (1033-1109):
"Et fullkomment vesen må være eller ha eksistens og ha i seg alle egenskaper, ellers er det ikke fullkomment. Det fullkomne kan heller ikke innestenges bare til intellektet, for da er det ikke fullkomment heller.
Det er ganske sannsynlig at det fins noe hvis ikke-eksistens er u-tenkelig og at dette må være større enn det hvis eksistens er u-tenkelig. Hvis den ting fins, som er det vi ikke kan tenke at noe er større enn, kan tenkes som ikke-eksisterende, så er den tingen det som vi ikke kan tenke oss noe større enn ikke det vi ikke kan tenke oss noe større enn".
Thomas tar utgangspunktet i iakttakelse av det skapte og i enkelttingene. Kristne som avstår fra seksuelle nytelser er langt overlegne muslimene. Han synes å mene at Muhammed nok kunne ha frembrakt noen enkle fornuftssannheter, men at han blandet inn sine egne falske og forvirrede doktriner. NK s 313: Ingen av Thomas’es innvendinger mot islam kan motstå en historisk dom. Han dømmer islam utfra sine egne ”presuppositions”.! Bertrand Russel: Før han begynner å filosofere, vet han allerede sannheten … !!
Roger Bacon, (1214-1294), mener det er håpløst å grave i gamle skolastiske avhandlinger for å lære noe nytt om verden, man burde heller eksperimentere.
Duns Scotus, (1265-1308), mener at det som gjør Gud forskjellig fra de skapte ting ikke er en forskjellig måte å være på, men at det er Guds vilje det kommer an på. Gud er ikke bundet av noen årsak: Det gode er godt fordi Gud vil det, ikke fordi Gud innser at det skapte er godt, slik Thomas hevdet.
William Occam (1300-1349) Metafysikken er bortkastet tid! Tingene eksisterer så å si alene og individuelt, uten noen påvirkende ide foran, i eller over dem. Tingene eksisterer som vi erfarer dem. "Ideer, essenser og begreper er overflødige". Vi trenger dog konvensjonelle tegn, ord som betegner tingene, dannelse av naturlig tegn til ord. Vi kan skjelne mellom de ord som betegner særskilte ting og generelle begreper. Vi kan ikke erkjenne Gud gjennom sansene eller ved fornuften; vi må bare tro. Vi kan for eksempel mene at det ikke er noe liv etter døden og at vi har vitenskapelig grunnlag for å si det. På grunnlag av troen kan man mene f eks at sjelen er udødelig. Men manglende tro kan ikke utfylles av fornuften, den er avhengig av nåden alene. Hermed muliggjøres den protestantiske tanke at enkeltmenneskes frelse ikke kun er avhengig av (pave)kirkens medvirkning.
1406 Ibn Khaldun dør. Uansett hvordan en regjering kommer til makten, er den legitim så lenge den styrer etter sharia. Ser at grupper med størst følelse av stammetilhørighet og religiøs heterogeni, asabiya, er de som går seirende ut av maktkamper. Han er beundret i Vesten for sin “progressive” kunnskap, men begraver også ideen om at jihad er det samme som defensiv krigføring: I det muslimske samfunnet er hellig krig [jihad] en religiøs plikt på grunn av det universelle i den muslimske målsetningen, og forpliktelsen til å konvertere alle til islam enten ved overtalelse eller ved makt [...] De andre religiøse gruppene har ikke hatt en universell målsetning, og hellig krig har ikke vært plikt for dem, unntatt for selvforsvar. [...] De er bare pliktige til å etablere religionen sin blant sine egne. Derfor var israelittene etter Moses ikke opptatt av kongelig autoritet [f.eks. et kalifat]. Deres eneste oppdrag var å etablere religionen sin [ikke spre den til nasjonene] [...] Men islam er forpliktet til å skaffe seg makt over andre nasjoner. [10] De moderne autoritetene er enige. Jihad er i Encyclopaedia of Islam av Emile Tyan beskrevet slik: “Utbredelsen av Islam ved våpen er en religiøs plikt som tilfaller muslimer generelt [...] Jihad må utføres helt til hele verden er underlagt Islam. [...] Islam må regjere over hele verden før doktrinen om Jihad [krigføring for utbredelse av Islam] kan elimineres.” Den irakiske juristen Majid Khaduri (1909-2007) definerer jihad som krigføring, og forsetter: “jihad [...] er ansett av alle jurister, nesten uten unntak, som en kollektiv plikt som tilfaller hele det muslimske samfunn.” [11] Og selvfølgelig er muslimske lovsamlinger på arabisk enda mer frittalende. [12]” (Raymond Ibrahim 01.12.2011 kl. 07.00 på document.no).
I 1758 leverte en kardinal til inkvisisjonsavdelingen en rapport som beviser at blodanklagene mot jødene var falske, men uansett hvor klare pavene var i sin fordømmelse av falske anklager mot jødene, så klarte de bare i liten grad å stanse disse. St Thomas Aquinas skal ikke blandes inn i dette, men han talte om ”at jødene måtte bli tvunget til å leve i evig slaveri”. Leo den 12: Beordrer jøder tilbake til ghettoene ” … for å overvinne den onde konsekvens av frihet de har hatt”. ”Civilta Cattolica” (1898) går mot innvilgelse av statsborgerskap til det jødiske folk … jøder kan ikke og skal ikke leve blant andre … (SMA s 69/70)
1153 St. Bernard av Clairveaux dør. I et brev til det engelske folk ber han om at jødene blir spart: "Jødene er for oss som Skriftens levende ord, for de påminner oss hele tiden om vår Frelsers lidelser. De er spredt over jorden og soner på denne måten for sin forbrytelse samtidig som de da også er levende vitner om vår frelse".
NK s 249: ”… you have a cause for which you can fight without danger to your souls; a cause in which to conquer is glorious and for which to die is a gain”.
Årstall 1111 (i linken over): Sigurd Jorsalferd vender tilbake til Norge. Sicilia under Roger den 2.(1111-1154) blir en kulturell smeltedigel hvor dokumenter avfattes både på Latin, Gresk og Arabisk.
Abu Hamid al-Gazhali dør: ”Å drepe dem som sier at verden har eksistert i all evighet, - som f eks Aristoteles gjør -, at Allah ikke kjenner enkelttingene, men bare universaliene, at det ikke fins noe oppstandelse - er obligatorisk”. De som sier dette er mao. ikke muslimer. Koranen er den eneste perfekte bok og ingen annen er nødvendig. Religiøs sannhet kan bare finnes gjennom ekstatisk erfaring, ikke ved å hengi seg til form og fornuft.
Jfr. Koranen 5, 64: ”Jødene sier at Allah’s hånd er bundet, … må de forbannes …, på ingen måte, Allah gjør som han vil”.
Om jihad: Al-Ghazali,d. 1111: “… one must go on jihad (i.e. warlike razzias or raids) at least once a year ... one may use a catapult against them [non-Muslims] when they are in a fortress, even if among them are women and children. One may set fire to them and/or drown them ... If a person of the Ahl al-Kitab [People of The Book – Jews and Christians, typically] is enslaved, his marriage is [automatically] revoked … and his wife becomes the rightful property of a Muslim. One may cut down their trees ... One must destroy their useless books. Jihadis may take as booty whatever they decide ... the Jihadis may steal as much food as they need ...”, (iflg hadith).
Thomas Aquinas (1224-1274): Guds vilje er bundet av naturlovene i skaperverket, (potensia ordinata). Gud vil det gode fordi det er godt.
Jesus Kristus: ”Ingen er god uten Gud!”. Markus 10.18.
Muslimen Ghazali anser filosofi som et verk av Satan. Han benekter enhver tanke om kausalitet. Hver gang Allah vil at mennesket skal gjøre noe, så skaper Han både selve handlingen, grunnen til den og følgene. Hele følgerekken i f eks en mord-prosess, bestemmes av Allah, helt fra det at f eks kniven lages til den løftes over offeret og til mordet er fullført.
Musikk utgjør for Ghazali en kraftig innflytelse på menneskets hjerte. Bruk av musikk må derfor reguleres. Den skal brukes til å stimulere behov for å foreta pilegrimsreisen, oppildne til lovlig krig og fremkalle autentisk sorg for de som ser sin egen tilkortkommenhet når det gjelder religionen, og for sine "synder". Blåse- og strenginstrumenter bør forbys fordi de kan assosieres med drukkenskap og moralsk forfall.
Al-Ghazali sier: "Allah is not a body endued with form nor a substance circumscribed with limits or determined by measure. Neither does He resemble bodies, as they are capable of being measured or divided. Neither is He a substance, nor do substances exist in Him; neither is He an accident, nor do accidents exist in him. Neither is He like anything that exists; neither is anything like Him. His nearness is not like the nearness of bodies nor is His essence like the essence of bodies. Neither does He exist in anything nor does anything exist in Him." (Zwemer).
"Det er utenkelig at Allah skulle elske menneskeheten, for hvor det er elsk, (kjærlighet?), der må det være en elsker,(en som er kjær), - en følelse av utilstrekkelighet, en erkjennelse av at den elskede trengs for å realisere seg selv". (Min oversettelse og paranteser, fra David Goldmann).
Noen notater fra Fortellingen om Skandinavia, 2024, Gyldendal, … av Stein Ringen, en bok jeg siterer fra fordi det kan tjene som et supplement og svært viktig bakggrnnsstoff til det Bø skriver om i sin bok og fordi det kan stimulere til videre tenkning, eller refleksjon, - eller selvrefleksjon- , og om mer eller mindre hermeneutikk, om så måtte være:
(Gange)Rolv døde omkring 930 og kunne overlate et solid hertugdømme til sine etterkommere: Herfra skulle normannerne – den nordiske arven var nå uttynnet – erobre England i 1066 …. den dag i dag er kongen eller dronningen av England også hertug av Normandie … s 32.
Robert av Hauteville ble første greve av Sicilia i 1071. Han sønn ble opphøyet til konge av paven i 1130 – Palermo et ledende sentrum for kunst og lærdom i datidens Europa … sønnesønnen Vilhelm II reiste katedralen og klosteret Monreale – med mosaikker av bibelske beretninger … s 33.
I 794 ble klosteret ved Donemuthan i Northumbraia plyndret, året etter Iona på Sakottlands vestkyst og plundret St Columb-klosteret – Irlands keltiske kirkes førte utpost i Britannia, - 68 munker drept … angripere i området som ble Normandie hadde startet med klostre og kirker … nådeløse angrep ga dem en komparativ fordel … Vest-Europa ble trukket inn i vikingtiden … vikinger hadde kommet til engelske kyster, i sør, med tre skip, i år 787. fem år før Lindisfarne. De ble invitert til å møte kongen, men slo i hjel budbringeren … s 34/35.
(Fra egen lesing, forøvrig, kan jeg opplyse at det fins moderne eller aktuelle forfattere som mener at skottene kommer fra en datter av en farao i Egypt, som ble giftet vekk til en konge ett eller annet sted rundt Det kaspiske hav, eller nær Troja, eller noe. Man mener seg å ha et gammelt dokument som kan bekrefte dette. Datteren het Scota! Forbindelsen til «de gamle hebreere»?
Og by the way: Sigve Bø ser ut til å mene at forfallet, også for de gamle jøder, begynte da de gikk over til kongedømmet, (Saul etc). Blant de jøder som ikke ville ha konge, finner vi så hebreere eller israelitter spredt utover og opp til Irland, Skottland osv, den gang, slik Bø nevner, nesten som om det skulle være et vitenskapelig bevist faktum. «Vårt Ting-system, skal være en avlegger av disse fakta med den teologiske forståelse disse innebærer, en forståelse som da står i sterk og svært uheldig kontrast til Romerkirkens makt og autoritet … ).
Mer fra Stein Ringen: Fra 834 og fremover var det knapt noe år uten angrep … fra 876 var de bofaste i Northumbria … de styrte York i omtrent 100 år … danskene hadde ikke noen lov å ta med seg hjemmefra … «under dansk lov» i England betydde dansk overmakt og skatteplikt til danske stormenn … skandinavene måtte se vestover, de tørstet etter sølv … var rede til å spille litt blod … Svein invaderte England sommeren 1013 og utropte seg til konge … det gikk dårlig for Knut, som hadde hjelp av Olav Haraldsson … 1015, halvannet år med nådeløs krigføring … i 994 delte danske Svein og Olav et bytte på 16 000 pund sølv. Mestertjuven var like vel Knut den store … i 1027 var han aktet gjest hos paven i Roma da Conrad II ble kronet til keiser … så snart han døde falt flerlandsriket i hop … i 1011 gikk Harald Hardråde til invasjon på nytt …
Vikingene grunnla ikke Dublin, det var folk der allerede da de kom … det var en naturlig rute over sjøen fra Norge til Færøyene, Shetland, Orknøyene og det vestlige Skottland inn i Irskesjøen … kom i gang i fast form fra omkring 830 … kristen tro var etablert i Irland fra omkring år 400, med en klosterkultur hvor latinsk lærdom ble bevart fr tidligmiddelalder … for denne kulturen var vikingene ren katastrofe, med destruksjon, sier Delisle Burns … det vikingene brakte med seg, var handle, og de hadde skip … regional slavehandel … folk som i noen forstand kunne sies å være nordiske, sloss på alle sider og sloss mot hverandre og utgjorde ingen helhetlig gruppe … før hundreåret var ute, var vikingene ikke lenger vikinger og trusselen nordfra ikke lenger en trussel … s 41.
Det eldste kjente skandinaviske manuskript av noe slag er et brev fa 1085, skrevet av Knut den hellige … det fantes muntlig poesi, Edda-tradisjonen … Snorre Sturlason … penn og blekk kom med kristendommen … s 43.
Mester Adam av Bremen var tysk kirkemann med oppdrag å skrive bispestolens historie, i annen halvdel av det ellevte århundret … det er færre kilder om vikingene i øst enn i vest selv om det var større betydning for det som flommet av rikdom til Skandinavia. s 47.
Fra en av de tidligste beretningene om overfallet på Lindisfarne: Aldri før har slik terror kommet til britene … kirken dekket av blod fra Guds prester, deres vakreste herligheter plyndret … deres religion fortalte dem at kamp, vold og død var ærerikt, og var uten moralske bud om tilbakeholdenhet … ikke alle kunne finne godt utkomme hjemme, særlig unge menn … eldste sønn tok alt (av arv) … europeerne og orientalerne var rike og dannede, deres verden lokket … s 49.
De hjemlige landskaper var usselt fattige; ingen rikdom å grave ut av grunnen, ikke sølv, ikke gull … høvdinger og med tiden konger trengte kapital å arbeide med … ville du være konge, måtte de omgi deg med «skinnende prakt» … måtte holde seg med hird, hær og skip … deres ambisjoner overgikk mange ganger det egen økonomi kunne finansiere … det var uendelig mer profitabelt å dra ut for å finne kapitalen … befolkningen ved slutten av vikingtiden beregnet til omtrent 185 personer i 25 000 til 30 000 hushold … s 51.
Sagaene bruker uttrykket viking i betydning «dra på tokt», «dra til fremmede land», … de brød seg lite om identitet og kalte seg ikke noen ting … heller ikke andre kalte dem vikinger … ellers under mange andre navn … s 55.
… det de hadde i stedet, var rå hensynsløshet, voldsbruken legendarisk … spre naken frykt … deres omdømme som voldtektsmenn er fortjent … i deres mytologiske verden idealiserer sel Odin, gudens gud, voldsbruk. Vi trenger ikke mene at de fra naturens side var mer ondsinnede enn andre … deres lover forbød ikke mord, bare mord uten grunn og av feighet … barnemord var vanlig … Snorre priser menn som var «store mannedrepere» … alt i alt vellykket voldelige i en voldelig verden … s 59.
Kvinner hadde ingen politiske rettigheter, annet enn noen ganger å kunne tale i tingmøter; om de var ledaget av mannig verge … Etter angrep på Limerick, 967: alle som kunne slåss ble drept og alle som kunne byttes ble tatt med som slaver … s 63.
Wulfstan, biskop i Worcester, sent i det ellevte århundre, fikk stengt slavemarkedet i Bristol … «det er forferdelig å vite … «. Slaveriet varte til omkring 1200 i Danmark og Norge, et hundreår mer i Sverige. Lover mot slaveri fulgte i etterkant … s 64/65.
Ting-tradisjonen har vært antatt å være av norrøn opprinnelse, men det er ikke riktig. Det var en germansk skikk, beskrevet allerede av Tacitus i romersk tid. Bare i de mest lokale ting kunne alle menn delta … de andre tingene ville bestå av representanter, tingmenn … samlet for å formalisere det som allerede var vedtatt … selv om det var gode lover, var det like vel utberedt lovløshet og ovene var ikke skrevne. De hadde ikke institusjoner til å iverksette dem. Konger tok til å kreve rett til å gi lov som skulle dekke hele deres område, det kostet, tinget ble overflødig og folket mistet retten til å bestemme/fatte egen lov. I Skandinavia ble innføringen av nasjonal lovgivning også slutten for demokratisk lovgivning, s 67.
Da Harald Hårfagre innsatte jarler på Orknøyene og Shetland, var det for at de skulle beskatte innbyggerne og selv bli beskattet av kongen … innkrevd i form av landeiendom … folk flest var så fattige at det ikke var mye å ta … kongene hadde ennå ingen administrasjon … de rike – kirken og godseierne – var for det meste unntatt beskatning … . s 68.
Skandinavenes kosmos oppsto da is kom i hop for å skape liv … kua slikket en skapelse ut av isen som igjen avlet guder; kjempen ble drept og fra hans legeme oppsto 9 verdener, ordnet i lag (kabbala, med sefirotene?) – der er like mange gudinner som guder, Frøya hadde sin egen hall i etterverden; hvor det ble av kvinnene når de døde, vet vi ikke … s 71.
… deres manglende evne til å lære og til fornyelse er å se i at de ikke brød seg om helt avgjørende teknologi, og skrivekunsten …
Den kristne troens erobring av Europa fulgte et mønster. Keisere, konger og stormenn lot seg omvende, for det meste av politiske grunner … men snart ville vanlige folk snu fra nølende til sann tro og det kristne budskap «i et felleskap av følelse og erfaring blant alle menn, kvinner og barn», gis en kraft som det nå er vanskelig å fatte for oss som i generasjoner har lev i fornuftens tidsalder, ved slutten av det tiende århundret var ikke hedenske begravelser lenger i bruk i Danmark; den første kristne kongen: Håkon den gode fra rundt 935, han voks opp i England og tok prester med seg til hjemlandet, men møtte stor motstand – omvendelsen kom, det tok rundt 70 år, og den ble voldelig, s 81/82. Det var kanskje skandinavene selv som sto for egen kristning … det var ikke mange som brød seg særlig om tro som sådan, formålet var å styrke kongelig autoritet … kongen ble likemann med europeiske likemenn … den gamle troen var uten moral, de gamle gudene ble ikke tilbedt, de ble påkalt. De ble gitt sølv og gull, og mat å spise … det var noe spesielt med blod for de før-kristne nordboeren og blod ble tappet av dyr og mennesker … også mennesker ble ofret … ofre av egne sønner … neppe en bokstavelig sannhet …
Olav Tryggvason var som Håkon den gode døpt i England. Olav Haraldsson fra 1015 fulgte opp i samme stil , døpt i Roen i Normandie. … detter er bare dårskap, sa Olav, ta til kristen tro eller slåss med meg her i dag … denne Olav ble hellig i kraft av påståtte mirakler etter døden. s 85.
Nidaros katedral bel påbegynt førti år etter Olavs død i 1070. s 85.
Tiende ble samlet inn fra tidlig på 1100-tallet. Nidaros bispesete i 1152 – omfattet Shetland, Orknøyene, Hebridene, Man, Færøyene og Grønland. Som i Danmark eide kirken omtrent 40% av all nyttig grunn, inntekt fra landskyld var omtrent like stor som tienden, kirken var rik og dens menn levde i romslighet … s 87.
Kirkemenn sto for all skriving, også på vegne av konger. (Bø innrømmer at Romerkirken skal ha ros eller takk for dette). Utdanning og studier var lenge et kirkelig privilegium, som gjorde det mulig å veke til live lærdom fra Europa … I 789 betalte Karl den store for at katedraler og klostre skulle holde skole. Noen ytterst få gikk videre til høyere studier i utlandet … presteskapet var den første klassen av lærde menn og med kristendommen kom en idé om å hjelpe de fattige, til og med en idealisering av fattigdom – Jesus hadde selv vært fattig … hjemløse kunne vende seg til kirker og klostre for i hvert fall noe hjelp.
Den danske kongen Godfred’s kontroll berodde ikke på regjeringsmakt i moderne forstand, men på overlegenhet i makt over andre stormenn … hvem som helst kunne kalle seg konge om han var førstemann blant likesinnede … krigføring var konstant … s 89. Det skulle ta flere hundre år før kongelig autoritet kom til å bero på statsstyre mer enn rå kontroll …
Håkon Håkonsson og den velsignede Magnus Lagabøte, far og sønn, er de eneste to kongene i hele Norges historie som har stått for kongelig styre i rett forstand; deres forgjengere var krigsherrer og deres etterfølgere uten ressurser og evner. Håkonssons sak var svak, uekte sønn av en uekte sønn av kong Sverre, men maktens faktum i et utslitt land var til hans fordel … han brukte halvparten av kongtiden sin til å få slutt på borgerkrigen … han ville være europeisk konge … anla en stor marineflåte, den sterkeste i Skandinavia … han vill ha anerkjennelse, hvilket betydde kroning med pavelig velsignelse … han oppnådde det ikke før i 1247 (med en gigantisk bestikkelse) og løfte korstogsferd … i 1260 utferdiget han en ny kongelov, uttrykkelig gitt av kongen etter «veiledning» fra hans råd … ambisjoner vestover for å konsolidere et nordatlantisk imperium, som omfattet Island, Grønland, Færøyene, Shetland, Orknøyene, Hebridene og øya Man. Dette ga ham og sønnen Magnus prestisje i Europa, og noe skatteinntekt, men kongemakten var ikke sterk nok og imperiet for spredt til å kunne holdes sammen. Håkon døde på Orknøyene under et forgjeves hærtog for å sikre interessene … Magnus, konge fra 1257 til 1280, først sammen med faren, er den mest høyaktige av norske monarker … sier tidl. professor i historie Kåre Lunden, en utålelig pedant som døde for tidlig av stress og bekymring, førtito år og åtte dager gammel. Under hans oversyn ble to nasjonale og omfattende lovbøker skrevet … 1274 og 1276 … det var likheter med Valdemars Jyske lov fra mer enn hundre år tidligere i at de i teorien absorberte eksisterende lov nedenfra, men i realiteten ga ny lov ovenfra, men det var også forskjeller … Magnus lover var uttrykkelig nasjonale og gjord slutt på ideen om regionale lover … Lovene fungerte. Folket fikk bedre rettsbeskyttelse enn noen gang tidligere … orden hersket i riket under to ytterligere konger … Håkon % hadde ingen sønn, bare to døtre. I fravær av direkte arving gikk kronen til en gutt i neste generasjon, sønn av Håkons eldste datter og en svensk greve, tre år gammel, og altså svensk: Magnus Eriksson, som senere skulle skryte av å bære «tre kronor». s 155.
Mulige suppleringer/korreksjoner:
En overskrift i en artikkel i Historie, nr 2/220, som bl a bygger på Torgrim Titlestad’s Vikingtid – motstandsrett og folkestyre, 2016.
Og mer: «Hvis du ikke gjør som vi sier, vil vi angripe deg og drepe deg» … Et stykke inn på 1000-tallet måtte kongen fremdeles overtale vikingene til å gå i krig med ham.
Vikingenes demokrati gjorde livet surt for kongen – deres endeløse kritikk drev kongen til vanvidd.
«Vita Ansgari» forteller om høylydte diskusjoner som endte med at Ansgar, rundt 830, fikk lov til å stifte en kristen menighet i Birka … men innføringen av kristendommen betydde like vel et tilbakeskritt for vikingenes frihet og medbestemmelse og biskoper lovet kongen et sikrere grep om makten, for herskeren kunne nå hevde at Gud hadde valgt ham til å styre … s 29.
Kommentar: Så vi kan godt spørre, noe ikke Sigve Bø gjør: Var det noe rart i at Magnus Lagabøte ga etter for, eller kanskje til og med oppfordret kirken til å dele makten med ham, i første omgang, ut fra helt rasjonelle realpolitisk betraktninger?
Og så Magnus at kirken var blitt så mektig at det ville bare skape mer uro og koste mer blod ved ikke å gi etter, enn ved å gi etter? Sto egentlig kompen her mellom kloster/kirke og konge? De reelle forhold på bakken kan sies å ha vært avgjørende for Magnus’s «veikhet», som av Øyrehagen Sunde kalles «genial» ??
Benediktinerne, fra 529 i Italia. Hadde klostre over hele Europa på 900-tallet. Motto: «Be og arbeid». Ora et labora. (Det ligger en enorm kraft i dette, og noen vil se det som en trussel, akkurat som noen vil si at «nok er nok» når Hanvoldkanalen i dag oppfordrer til bønn, bønn og bønn – for å få, etter å ha sådd, riktig nok).
Cistercienserne, fra 1028 i Frankrike – fulgte strengere regler for klosterlivet – hadde også klostre over hele Europa.
Tempelridderne: Fra 1118, oppstått i Jerusalem? For å beskytte kristne pilgrimer, drift av flere slott og festninger, opprettet banker, oppløst i 1312.
Fransiskanerne: Fra 1209 i Italia – skape fred og misjonere, hjelpe de fattige gjennom kroppsarbeid og tigging, dro til Kina på 1200-tallet.
Dominikanerne: 1215 i Frankrike, for å bekjempe den katarske kjetterbevegelse. Hadde ikke lov til å eie noe, et strengt asketisk liv. Levde av tigging.
Augustinerne: 1244 i Italia, inspirert av «ørkenfedrene» og av Augustin. Den enkeltes personlige hengivelse. Har fortsatt klostre i nesten 50 land.
Fra Historie, Død og overlevelse i Middelalderen: … Klosterets ledelse trengte ikke å bekymre seg for kostnader til fattighjelp, for kirken hadde rikelig med penger. Cluny var ikke bare et av de største og viktigste i middelalderen, var også et av de rikeste. Kunne takk en rik og mektig mann for sin eksistens, hertugen av Akvitania som i 909 donerte grunnen til benediktinerne. Gaven besto til å begynne med av herlige jaktmarker i skogene i Burgund, men også flere donasjoner strømmet inn … mange adelige donerte jord og husdyr.
En artighet, om jeg så skal si:
… Munkene i Cluny ble raskt eksperter på å omgå reglene for å spis kjøtt. Noen mente at restriksjonene bare gjaldt mat som ble inntatt i klosterets spisesal … i andre rom var det fritt frem å fråtse … Thomas Aquinas, en av Middelalderens viktigste teologer, hevdet i fullt alvor at kyllinger opprinnelig var et slags vanndyr og derfor, i likhet med fisk, kunne spises selv på fastedager. Til og med svinekjøtt en luksusvare, var et fast innslag på menyen i noen klostre. I 1336 tillot Benedict 12. motvillig benediktinermunkene å innta kjøtt fire ganger i uken … s 51.
Blant de første ørkenfedrene var en tidligere romersk soldat, Pachomios; han beskrev klesreglene, bl a at munkene skulle sitte oppreist når de sov og ha på seg en geiteskinnskappe; de skulle spre kappene sine på en stol av murstein med skrå rygg og sove sittende, står det i reglene.
Oppi alt dette, må vi ikke glemme Magna Carta, i England, som jo reduserte kongens makt betraktelig: The Magna Carta ("Great Charter") is a landmark 1215 document that forced England's King John to accept that the monarch was not above the law. It established foundational principles like due process and protection from unlawful imprisonment, heavily influencing modern democratic constitutions … (Wikipedia).
https://neitilislam.blogspot.com/2016/01/allah-hu-achbar-virkelig.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/12/14-synden-og-synden-i-kristendom-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2025/02/demoni-og-mrk-magi-fra-de-som.html
https://neitilislam.blogspot.com/2025/02/kan-de-gode-bli-demonisert-om-bl.html
https://neitilislam.blogspot.com/2026/01/beckheim-hatlem-og-hellestveit-kjemper.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/04/personlighetstest-kommer-du-noen-gang.html
Se om Aquinas og analogier, metaforer, om Maimonides etc:
https://neitilislam.blogspot.com/2016/01/allah-hu-achbar-virkelig.html :
…(Når Aquinas mener det går an å tale positivt eller bekreftende om Gud, - og den erkjennelse at språket i seg selv og via bruk kan fortelle oss noe om hvem Gud er – så er dette en reaksjon på hva den jødiske filosofen Maimonides mente, nemlig at Gud skulle være vis, god osv ut fra menneskelige forestillinger. Språket kunne ikke romme noen realitet hva angikk Guds attributter. Mennesker – bortsett fra åpenbaringen selv - , kan ikke tale om Gud på annen måte enn metaforisk og allegorisk om Gud, «alt annet språk lar seg ikke oversette til bokstavelig sannhet». Det er denne tilnærmingen vi kaller via negativa.
Aquinas benekter univokalt språk i tale om Gud. Vi kan si at mine foreldre elsker meg, men Gud elsker meg mer. Per er god, men Gud er bedre enn Per. Men et slikt språk plasseres Gud omtrent i samme kategorien som mennesket og dette er det som egentlig ikke lar seg gjøre. Heller ikke lar det seg gjøre å snakke ekvivokalt om Gud, dvs med bruk av ord hvis mening er helt forskjellige. For Aquinas er Gud Skaperen av universet og ut fra dette slutter han at det foreligger en årsaksforbindelse mellom Gud og universet. Gud er imidlertid helt Enkel og helt Annen, men det foreligger altså en forbindelse. Ikke slik at Pers godhet ikke er knyttet til Guds godhet på en eller annen analog måte, men denne godheten er ikke identiske med Guds godhet og dessuten er Guds godhet ikke en veldig forstørrelse av Pers godhet, den er grunnleggende forskjellig. Men det fins altså her en analogi mellom dem, ifølge Aquinas.
Det har i de siste årene oppstått en interesse i teologiske miljøer om hvorvidt Aquinas kunne likestille attributiv analogi med proporsjonal analogi, men dette store tema må vi la ligge her, det får være nok å si at utlegninger av Aquinas teorier om dette i ettertid har forutsatt at Aquinas var en varm forkjemper for teologisk bruk av proporsjonal analogi, men dette er blitt avvist på grunnlag av studier av historiske fakta. Denne forskningen er skeptisk til å tillegge Aquinas uforbeholden akseptasjon eller reelt fokus på påstander som følgende: En perfekt mus er å oppfylle musens natur fullt og helt. Et godt menneske er et menneske som oppfyller menneskets natur, dvs hva det vil så å være menneske - fullt ut.
Det påstås nå at Aquinas hovedanliggende var å understreke hvor viktig det var å bruke attributiv analogi og ikke proporsjonal analogi om Gud. På den måten unngår man å snakke eller tenke om Gud på lignende måte man tenker om et slags overmenneske og slik degradere Gud til ett objekt blant mange andre objekter – eller enkeltværender eller enkeltvesener - her i verden og slik gjøre seg avhengig av en naiv antropologisering eller antromorfisering av Gud.
Aquinas sier, ifølge Cavin Hyman s 68, at «being» - væren – ikke er noe som Gud og mennesker «deler» eller har sammen – (på samme måte, vil jeg legge til) - , det er heller slik at væren «er» bare for så vidt som den utgår fra eller er skapt av Gud og bare slik blir Guds ontologiske prioritet fastholdt.
Hvis mennesker og Gud delte den samme kvaliteten eller typen av væren, ville Gud og hans skapninger være delaktig i en felles «genus», og dette benekter Aquinas på det sterkeste: Gud er ikke et mål som står i forhold til det som måles. Gud og mennesket hører ikke til den samme orden. All tale om Gud er analogisk for bare slik vil et ontologisk skille mellom det guddommelige og det menneskelige kunne blir respektert.
Det er selvinnlysende at man ikke kan utvikle noen teori om sammenfallet av eksistens og essens ut fra «slagordet» Allah hu achbar isolert, for dette spiller tydelig på en proporsjonalistisk måte å beskrive eller tale om Allah på enn den mer attributive analogien Aquinas bruker, en teori han selv for øvrig utviklet i reaksjon på visse filosofer og teologers tilbøyelighet på den tiden, og før, til å påstå at det faktisk ikke er mulig for mennesket å si noe om hvem eller hva Gud er for noe overhodet, (og at man dermed bare kunne snakke om hva Gud ikke er eller gjennom negasjoner og til og med doble negasjoner, som f eks at gud er ikke ikke-vis e l … !).
Allah, som nevn, betraktes av muslimer ikke som et fellesnavn eller fellesbetegnelse, (selv om dette i de siste 20-30 årene spesielt i Vesten er blitt diskutert i det vide og det brede, uten at det er kommet til noen konsensus hverken innad i islam eller i relasjon til den ikkemuslimske verden. Et unntak er Malyasia, hvor det nå er blitt lovforbud mot at kristne kan bruke egennavnet Allah om den kristne Gud, men her synes det å reie seg mer om kultur og politikk enn «ren» teologi.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar