Kristne medier undergraver toleranse, demokrati og etikk - 1

Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det. Side 12 i professor i filosofi Einar Øverenget, Intoleransens inntog; han bringer enda en variasjon av Voltaire der.

Hvordan tolke dette properly? Vil Voltaire dø, kjempe til døden, her og nå, så å si, for å bevare retten du har til å uttrykke deg fritt? Vil Voltaire våge livet – på vegne av en annens meninger - for å verne ytringsfriheten?

Vel, ikke helt. Han forsvarer retten hele veien helt fram til dødsøyeblikket, som kan inntreffe helt uavhengig av kampen. Han vil ikke – med livet som innsats - gå i duell for ytringsfriheten der og da.

I dag vil mange mene at de har en plikt for å ofre livet i en reell kamp eller reell og direkte krigssituasjon, for ytringsfriheten. Disse vil ikke bare kreve at de selv ofrer livet, de vil også at du også skal gjøre det.

HRS: Den tidligere så anerkjente journalisten Lara Logan har fått smake pisken, både av sine egne og ikke minst av organisasjoner kamuflert som partipolitisk uavhengige vaktbikkjer i mediene, mens de i realiteten er godt betalte politiske propagandister. Hun sier det hun, og mange andre, utsettes for kalles kanselleringskultur, men at det i realiteten er en dødsdom. «Det er på tide å slutte å bruke våre egne skattepenger til å kutte strupen over på oss», fastslår Logan og minner oss om den dyrebare ytringsfriheten.

https://www.rights.no/2024/03/lara-logan-de-utsteder-dodsdommen/

Fra motsatt hold, et hold som tolereres I godhetposeringens undergravingsmekanismer: ‘We love death like our enemies love life.” That chilling mantra, expressed a decade ago by Hamas leader Ismail Haniyeh, has since become the terrorist outfit’s unofficial motto. “The Israelis are known to love life. We, on the other hand, sacrifice ourselves,” Hamas official Ali Baraka told a Russian interviewer less than a week after the October 7 massacre. “The thing any Palestinian desires the most is to be martyred for the sake of Allah.”

https://www.nationalreview.com/2024/02/hamass-death-cult-comes-to-america/?bypass_key=Q05YNnZCUkdPM0lXWVVzMGhFV1pIdz09OjpiVlE0TVdsQmRpc3dTRUp0T1hKbE5FeHBXalE1WnowOQ%3D%3D

Kan vi, eller bør vi, reformulere setningen? Kan vi gjøre det til et kategorisk imperativ, og en plikt, kanskje, å si at: Du skal gi ditt iv for ytringsfriheten! Eller: Jeg vil gå i den elektriske stol for at du skal kunne ytre deg fritt om alle ting (uten at andre tar skade ved det)?

Ingen vil si og stå for noe slikt i dag, og det gjorde selvsagt heller ikke Voltaire. Han ville imidlertid alltid forsvare deg, helt til han døde, av naturlige årsaker, eller ellers …

Er da ytringsfriheten absolutt og hellig?

Nei, takk, ingen av delene.

Sa jeg ingen? Vel, det fins muslimer som er villig til å dø for ytringsfriheten, dvs sin ytringsfrihet, den frihet islam gir sine troende til å bli martyrer. Hvor mange drap har vi ikke sett i Europa de siste 30 årene som blir utført samtidig med at det ropes: Allah hu achbar?

Umuslimsk? Uislamsk? Sier du. Nei, det fins hjemmel fra Allah i islams tekster. Men ingen såkalt ikke-muslim og europeer vi se, høre og forstå.

«Det skjer bare» - ulykker? Det er lite sannsynlig for oss nordmenn fir å bli drept i et terrorangrep fra islamisters side, sies det, (til og med på NRK). Vil noen kristne, please, høre se og forstå? Og frykte Gud?

 https://neitilislam.blogspot.com/2012/04/allah-er-ikke-hellig.html

Skal vi være dumme til evig tid? Dumhet som hellig dydsposering?

http://neitilislam.blogspot.com/2010/11/selvmordsmorderne-nrmer-seg.html

Vi føler oss i dag skyldige hvis vi ikke uforbeholdent for oss selv og andre og i full overbevisning kan si at vi er villig til å dø for ytringsfriheten. Vår ytringsfrihet. Vestens ytringsfrihet. Ikke disse:

https://neitilislam.blogspot.com/2014/01/kairo-de-muslimske-menneskerettighetene.html

Det er sannheten. Har vi da noe å rose oss av? Bygger ikke demokratiet og flagget på en ytringsfrihet som ikke skal og ikke skal krenkes eller oppgis for noen pris? Krever vi i dag at vi skal ofre livet – for noe som helst, for noen som helst fundamental og substansiell verdi?

Under karikaturstriden i 2006 sa en dansk muslim på tv at «dansken (eller skandinaven) holder ytringsfriheten hellig». Og med det mente han å unnskylde seg selv og muslimene i Danmark for at de ikke hadde kunne gjøre noe mer for å kneble nettopp ytringsfriheten.

I dag, i for var det vel, vedtok det danske parlamentet en lov som gjør det ulovlig å krenke Koranen ved f eks å brenne den offentlig.

Hva forteller dette om ytringsfrihet og/eller oss selv? Utvikling til det bedre?

Danskene sier som Voltaire: Jeg vil beskytte din rett, men ikke med mitt liv; jeg vil beskytte din rett helt til jeg av en eller annen grunn dør – eller blir drept – av deg …

 

Jeg minnes: The Strange Death of Europe, av Douglas Murray.

https://neitilislam.blogspot.com/2022/06/the-war-on-west-douglas-murray.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/05/nar-putin-taper-vil-ogsa-islam-tape.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/01/selbekk-bondevik-stre-og-stoltenberg.html

 

Douglas Murray beskriver et møte han hadde for ikke mange år siden med en tysk MP som var en ivrig støttespiller for Angela Merkel.

“He presented the issues (med flyktningetilstrømningen) as a solely bureaucratic one. The lack of housing, for instance, was not a cathastrophe, but a “task”. How might the country ensure better integration? The migrants currently get 60 hours of courses on German values. The MP thought this perhaps should be increased to 100 hours. Most striking, as I heard in Germany for years, was his belief that German citizens were the ones with problems. Those concerned with a change in their area, he said, “spend to much time on blogs and not enough tome in reality”.

And when asked about the criminal activities of migrants he unloaded himself of his opinion that “The refugees are less criminal than the average German inhabitant”.

As for taking in one million people in a year: it was, said the MP, “not a big deal”. Imagine, he said at one point, that there were 81 people sitting in this room and there was å knock on the door. It turns out to be someone telling us that if he remains in the corridor he will be killed. What do we do?

Of course we let him in.  And what do you do, I wondered, if after letting in an 82^nd person into the room there comes a knock on the door once again …  etc, etc ?”

http://neitilislam.blogspot.com/2021/07/eurabia-murray-hrs-og-jakten-pa-p.html

--

Gjenstridig: https://www.gjenstridig.no/og-nar-skal-c-rex-utfordre-egen-rasialiseringsprosess/ : 

… Ahmed og Fardan har følgelig flere utsagn som ikke henger på greip, så vi får ta dem i tur og orden:

… I Solberg-regjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering (2020) trekker blant andre forsker Cora Alexa Døving – som har bidratt til nettopp C-Rex` forståelse av- og flere av senterets påstander/rapporter om islamofobi og rasisme – frem at «rasisme tar utgangspunkt i generaliseringer der mennesker tillegges bestemte egenskaper på bakgrunn av sin faktiske eller antatte tilhørighet til en bestemt [etnisk eller religiøs. Min anm.] gruppe.» Dette er åpenbart et syn som deles av Ahmed og Fardan, som i artikkelen legger til grunn at rasisme innebærer en ««rasialisering» av mennesker, hvor spesifikke egenskaper betraktes som om de er naturlige og iboende hos en viss folkegruppe». De eksempliserer imidlertid dette med sin helt egen rasialisering av en viss folkegruppe: «Pasienter som ikke vil la seg behandle av helsepersonell med hijab».

Og:

… Muslimske individer er ikke, slik Fardan (en forsker) og ofte også muslimske organisasjoner søker å gi inntrykk av, synonymt med islam, for de kan jo personlig være uenige med større eller mindre deler av sin egen tro. Storsamfunnet kan imidlertid ikke forholde seg til enkeltindividers private tolkning av egen tro; det må forholde seg til selve religionen og dens praksiser slik den tolkes og fremlegges av religionens egne ledere – som altså ikke er en ekstremismeforsker i Norge – og dens tilhengere, ikke til den enkelte troendes personlige oppfatning. Sistnevnte må nok likevel ta et visst ansvar, for vedkommende har selv meldt seg inn i klubben. …

Fardan, til tross for din råflotte overskrift i Aftenposten skyldes æresvold i mange tilfeller både islam og muslimer.

I sum skapes et villedende inntrykk av at islam er årsaken til voldelig «æreskultur», samtidig som man opprettholder et feilaktig bilde av at muslimer utgjør en større trussel enn andre grupper. Slikt tankegods er rasistisk fordi påståtte kulturelle uttrykk ved islam (som «æresvold» og negativ sosial kontroll) fremsettes som om de er iboende hos alle muslimer.» … (Nina Hjerpset-Østlie på document.no).

Elendigheten kommer herfra: Islam eksister ikke: http://neitilislam.blogspot.com/2015/01/essens-agens-og-er-religionsdialog.html, Hjærpe i Politisk islam s 7 ff:

Islam «eksisterer ikke», ikke i samme mening som et bord eller en stol eller et enkeltmenneske gjør det, like lite som kristendom, eller marxismen, eller arbeiderklassen «eksisterer». Det er et spørsmål om abstraksjoner, generaliseringer og språklige konvensjoner. La oss sammenligne med et språk. Det svenske språket eksisterer heller ikke som en avgrenset entitet og ingen svenske har de samme konnotasjoner overfor de samme ordene. Det finnes ikke to svensker med samme ordforråd eller språklige stil og som har nøyaktig samme objektive kriterier for hva som er svensk eller ikkesvensk i språket. Men vi kan avtale hvilke kriterier vi skal legge til grunn. Ord som f eks «arbeiderklassen» kan referer til klasen vilkår, dens funksjon, den utvikling etc. Det finnes ikke et enkelt menneske eller noen individuell arbeider som stemmer med vår beskrivelse i alle enkeltheter og ordet «arbeiderklasse» eksisterer ikke på samme måte som den individuelle arbeider.

Hva menes med islam? … det som eksisterer … er enkeltmenneskene, hundretalls millioner av dem kan si «jeg er muslim», men ikke for to av dem innebærer dette samme sak. For den enkelte er islam det samme som hans egen oppfatning av hva islam er. Desto mer engasjert han er, jo klarere er tendensen til å objektivere oppfatningen, og å skille mellom rett og falsk islam. Man tyr til kvasiobjektive kriterier som utskiller fra islam andre individer, uavhengig av deres egne utsagn. Når man så kommer frem til en «islamologi», sitter man igjen med abstraksjoner og generaliseringer på grunnlag av utrolig mange enkeltheter, motstridende eller samstemmige fenomener som man ordner i et mønster, mønster som naturlig nok får frem både sammenfall og brytninger. Det som da presenterer seg er imidlertid ikke virkeligheten, det er en beskrivelse.

Se denne, om en annen forsker som ikke ser islam for bare muslimer:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/forsker-elgvin-den-ene-eller-den-ene-av.html

Og denne: … «Oppmerksomheten om hva «islam» er viser at behovet for å sette klare merkelapper og trekke tydelig grenser har også nådd Norge» … dette har ført den moderne debatten om islam inn i et destruktivt spor. Den har i stor grad blitt redusert til å definere hvem som er innenfor og hvem som er utenfor … Utviklingen kan kontres gjennom å lære opp folk til at det er et uendelig antall måter å være muslim på … « (Torkel Brekke, professor i religionshistorie, Vårt Land, onsdag 27. august 2014.)

https://neitilislam.blogspot.com/2020/07/professor-torkel-brekke-advarer-mot-den.html

https://neitilislam.blogspot.com/2011/01/islamsk-terror-borte-om-10-ar.html

https://neitilislam.blogspot.com/2023/04/gule-brekke-storhaug-og-virkeligheten.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/04/angsten-for-demokratiet-og.html

 For perspektivenes skyld:

Alex Iversen

otdrepSons700644mr5mu  .6ku21536s2tfi85a:au72i5796112c. 312l  ·

Halvparten av svenskene våger ikke uttrykke sine politiske meninger åpent fordi de er redde for at andre kan finne dem støtende, kommer det fram i en nettopp offentliggjort svensk rapport. Rapporten advarer om at dette representerer en trussel mot det svenske demokratiet.

Dette har jeg skrevet en lengre tekst om i Minerva i dag (link i kommentarfelt, ikke bak mur). Utgangspunktet for artikkelen er en pinlig medieskandale som involverer den tidligere statsministeren Magdalena Andersson (leder for S) og den borgerlige samfunnsdebattanten og You Tube-fenomenet Henrik Jönsson.

Anderson forsøkte i et intervju å stemple Jönnson som “hatefull propagansist,” og kanskje sponset av Putins Russland. Hun hadde ikke et fnugg av bevist for noen av delene, og saken endte i et pinlig PR-havari.

Andersson og hennes rådgiveres måte å håndtere politisk uenighet på, vitner om at lite ser ut til å være lært på venstresiden i svensk politikk om hvorfor Sverige har havnet i den alvorlige situasjonen landet har.

Jeg skriver bla:

Den normale måten å møte plagsomme kritikere på i et åpent samfunn er å ta debatten, og forsøke å forklare hvorfor man mener ideologiske motstandere tar feil – men dette er Sverige. At Magdalena Andersson forsøkte å svine til Jönssons navn og rykte, heller enn til å ta en debatt med ham, er trolig et tilbakefall til det som har vært standardinnstillingen på den svenske venstresiden i mange tiår. En måte å tenke på det er at Andersson handlet på innøvd refleks.

Den svenske venstresidens foretrukne strategi har lenge vært å fremstille politiske konflikter som en eksistensiell kamp mellom det gode og det onde. I dette verdensbildet er debatter om rasisme blitt kronisk sammenblandet med debatten om landets evne til å absorbere et stadig høyere antall innvandrere økonomisk og kulturelt. Politiske argumenter er blitt vurdert ut fra sinnelaget til avsenderen, ikke ut fra konsekvensene. De som brukte de rette ordene ble løftet opp og belønnet; de som stilte kritiske spørsmål ble stemplet som kontroversielle avvikere og utstøtt. Dette skapte perverse insentiver.

«Frykten for å bli stemplet som fremmedfiendtlig, og dermed ond, har vært den viktigste drivkraften for mange i ledende posisjoner», skrev Alice Teodorescu i en kommentar nylig. En påstand som bekreftes av den sosialdemokratiske politikeren Åsa Eriksson i boken Ett farväl till Bullerbyn fra 2023, en sterkt selvkritisk bok som forteller om en sosialdemokratisk partikultur der alle som forsøkte å problematisere spørsmål knyttet til migrasjon og integrering umiddelbart ble beskyldt for å ha tvilsomme hensikter, og for å springe SDs ærend. «Jeg burde ha protestert tidligere, men jeg var så redd for å bli stemplet som fremmedfiendtlig», skriver hun i boken.

Problemet er at gode intensjoner ikke kan kompensere for dårlige konsekvenser i all evighet. Det er en grense for hvor lenge det er mulig å lukke øyne og ører og håpe på det beste. «Virkeligheten er det som ikke forsvinner når du slutter å tro på den», heter det i Philip K. Dicks berømte definisjon. Virkeligheten, i form av en voldsbølge uten sidestykke i et velstående europeisk land i fredstid, har truffet det svenske samfunnet med et alvor det er vanskelig å overvurdere.

Svensk politi fastslo sist uke at mer enn 62 000 mennesker tilhører kriminelle nettverk i Sverige. Rikspolitimester Petra Lundh beskrev tallene på en pressekonferanse «som toppen av et isfjell» og «heller på den lave siden enn på den høye siden».

«Vi snakker om en systemtruende kriminalitet med stor voldskapital som slår vitner til taushet, truer sosialarbeidere, infiltrerer myndigheter og politiske partier, som håndterer narkotika, bedrar eldre og våre velferdssystemer», sa den svenske justisministeren, Gunnar Strömmer på samme pressekonferanse.

De kriminelle klanenes aktiviteter strekker seg som giftige tentakler gjennom hele den svenske samfunnskroppen – ingen har gode svar på hvordan krisen skal løses.

Dette havariet er den tragiske konsekvensen av at svensk offentlighet ikke har fungert. Motstemmer er ikke blitt lyttet til. Livsviktige debatter om landets fremtid er ikke blitt tatt. Altfor mange har vært redde for å si fra om en samfunnsutvikling ute av kontroll. Svensk politikk ble til en bransje dominert av naive optimister som nektet å lytte til realister. Slik ble det ene destruktive politiske vedtaket og kompromisset etter det andre banket gjennom i den svenske Riksdagen – uten at noen hadde vett til å dra i nødbremsen.

I en nettopp offentliggjort rapport om selvsensur i Sverige, «Talande tystnad?», skrevet av tre samfunnsvitere underlagt det svenske Finansdepartementet, slås det fast at omfanget av selvsensur i Sverige i dag er så stort at det representerer en demokratisk trussel.

En hovedkonklusjon i rapporten er at fremgangen til Sverigedemokraterna siden valget i 2010 er en direkte konsekvens av at stadig flere svensker føler seg tvunget til taushet i spørsmål de mener det er viktig å diskutere.

Sverigedemokraterna har med andre ord kapitalisert på et debattklima der sterke aktører har satt harde grenser for hva som kan debatteres, undersøkes og sies, og som ofte har satt i gang kampanjer mot mennesker som oppfattes som brysomme i innvandrings- og integreringsspørsmål. «SD plukket opp velgerne som stakk neven i lomma. Ikke bare på grunn av sakene. Men også på grunn av frustrasjonen som oppsto når den åpne dialogen uteble», heter det i rapporten.

En sosialdemokratisk ledelse som håndterer politiske motstandere og politisk debatt på den måten Magdalena Anderssons og hennes rådgivere har gjort de siste ukene trenger ikke fiender. Dette gleder de seg kanskje over i Sverigedemokraterna, men Sveriges problemer er for store til at det er mulig å finne gode løsninger alene.

Hvis den svenske offentligheten ikke greier å ta et oppgjør med de siste tiårenes infantile politiske drømmerier, hvis de ikke klarer å legge frykten for sosial stigmatisering bak seg, og ikke evner å ha en åpen politisk debatt om problemene de står i, er det vanskelig å se hvordan de skal klare å komme seg ut av den ulykkelige situasjonen landet er havnet i.

Sverige trenger desperat en politisk offentlighet som fungerer, der det er mulig for alle å delta, der ikke halvparten av svenskene står med hendene i lommene og ikke tør å si hva de mener.

-

Lyst å bli litt klokere av det? Kan du se noe til Morken og Horn i det følgende? Kan du se "man'et" til media som disse spreller under, som på diktat?

https://www.frontpagemag.com/we-are-the-victims-and-everything-we-do-is-justified/

 

… At the heart of everything from the debate over the Gaza War to DEI to toxic interpersonal relationships is a disastrous loop known as the “self-reinforcing victim/villain” cycle.

The self-reinforcing victim/villain cycle is a deceptively simple and incredibly destructive paradigm for any kind of relationship, national, communal or personal, in which one party constantly attacks the other while claiming that it is the victim fighting against oppression.

The paradigm is guided by the idea that there is a permanently fixed victim and villain, that the victim is constantly suffering attacks from the villain and that anything the victim does is justified because he or she has no agency except to resist the assaults of the villain. …

“We are the victims”, “nobody should blame us” and “everything we do is justified” perfectly capture the cruel workings of the cycle. …

The “self-reinforcing victim/villain” cycle dispenses with arguments, evidence or any reasoned assessments of rights. These may occasionally be thrown in when convenient, but make no real difference because the central premise of the cycle is the lack of any objective standard that both sides have to meet. International law, racial tolerance, peace treaties or negotiations are invoked in a purely one-sided fashion. It is understood that the officially designated victim never has to abide by international law, to stop hating or to sincerely agree to stop the violence.

Any of the invoked appeals to any larger principle are usually rigged in such a way as to render mutuality meaningless. For example, racism has been redefined to mean racial hatred practiced by those with power, making them the officially designated villains, while racial hatred from victims has been designated “reverse racism”: a justified response to the racism of the majority.