Det fins virkelig mennesker som vil at vi skal lide mer, ikke bare i «kristenheten». Vi husker Basim Ghozlan som mente at selvmordsmyrding var all-right, dette å bruke seg selv som et våpen, i et legitimt forsvar mot de vantro, (de som ikke er verdige, altså).
Vi minner også om at jihadister som ofrer sitt liv, går direkte til Paradis, ifølge islam proper. De er den eneste gruppen som kan påberope seg en slik guddommelig fundert rett.
Vi husker også Qaradawi som sa at islam ikke ville ha vært
islam hvis ikke islam hadde dødsstraff for apostasi. Han advarte også muslimer
i Europa mot å gi for mye slakk, for da ville man la seg sluke opp, (av det
uverdige).
Mange ledende personer er på vegne av sin gruppe villig til å oppfordre til lidelse som et verktøy mot det man kaller aktuelle «undergangskrefter» i samtiden og i egen kultur og tradisjon generelt.
Man virker å ha et høyere mål, man går inn i selvrettferdiggjørende «avant-garde.modus», man mener seg å ha en rettferdig sak, et høyere mål. Og for å redde «det mer edle», er man villig til å arbeide for at flere skal lide mer.
Så lenge dette ikke gjelder en selv, synes dette å være en nødvendig strategi, og moralsk høyverdig, for «de fromme, god og korrekte».
Noen vil ha det til at kristentroen krever mer lidelse og at Gud krever det. Men stemmer det?
Det er noe av dette jeg skal behandle i denne posteringen, som er en oppfølger av denne:
https://neitilislam.blogspot.com/2023/09/kan-kristentroen-vre-vrre-enn-nazismen.html
Man kan spørre seg: I hvilken religion er det lettest og
mest påtrengende for «lederne» å kreve mer lidelse av sine tronede? Gi et klart
svar, please, et svar som ikke blir et spørsmål som henger truende i luften. Enkelte
kristne synes det er helt som det skal og bør være å kompensere for denne
mangelen i forhold til islam ved å supplere Bibelen og kristentroen med en bønn
om å få lide mer. Man mener tydelig vis at Bibelen er for svak på dette område
og at Gud derfor trenger tukt og irettesettelse eller anklage om å være for
passiv – i forhold til lidelsen. De kristne som mener at vi bør lide mer, mener
imidlertid ikke at vi skal be om å få lide mer for å svekke islam, eller for at
vi bedre skal kunne forsvare oss mot islam, nei, de ser virkelig ut for å mene
at vi skal herdes til å lide mer for at islam mer skal kunne komme til sin
rett!
De som vil at vi skal lide er ser ut til å være enig om at
Vesten ikke fortjener annet enn å bli pushet over kanten. Både vestlige og
muslimske ledere og miljøer ser ut til å mene at folk trenger tukt. Man ber om
mer lidelse i det håp at fremtiden vil bringe noe annet og bedre. Noen av disse
lederne, «ekspertene» eller forgrunnsfigurene er blant de som i særlig grad anser
seg selv for særs viktige personer. De ser dessuten ut til å like lidelsen for
lidelsens skyld. De søker de beste «verktøy» for å få dette til, det være seg
på muslimsk eller kristent hold. Lidelsen virker som en magnet på disse menneskene.
De snakker gjerne om at målet er å begrense lidelsen, mens de samtidig krever
mer lidelse på vegne av de som antas å være ofre. For å få dette til, er de til
og med villig til i sitt sinn og i praksis å produsere ofre, som ikke har bedt
om å bli forsvart på denne måten.
Hvor ille ute er vi egentlig? Mange kristne legger villig
hodet på blokken uten å klage. De tar overhodet ikke til motmæle. Det ser ut
til å ligge noe virkelig sykt over Europa.
Dette fremgår av Bibelen selv: Lidelsen er ufrakommelig (I en fallen verden). Kristne må “regne med” å måtte lide mer enn ikketroende. Hvem har svaret på spørsmålet om hvorfor Gud tillater lidelsene?
Skriftene selv gir intet entydig eller endelig svar. Den som ber troende om å be om å få erfare mer lidelse, firster Gud og står i ledtog med Satan. Gud tillater imidlertid at lidelse kan skje, han godtar overfor Satan at Satan kan teste Job, som vare en rettferdig eller rettskaffen mann. Satan ber altså Gud om mer lidelse, for at mennesket kan bli testet. Jobs lidelser opphører idet Job at han erklærer at han vet at hans gjenløser lever – og dette blir tolket dithen at Job da først blir rettferdig overfor Gud. Å være rettferdig overfor Gud innebærer dermed å friskne til, å slippe lidelsene, (som ikke var forordnet av Gud, men av Satan – en som ber om mer lidelse, til og med for den rettskafne og lyteløse, eller uskyldige.
Det står at vi noen ganger må stole på Gud uten å kreve å forstå; vi får ingen endelige svar før evigheten.
En grunn for lidelser, er menneskets syndighet og misbruk av den frihet Gud har skapt oss til. Synden eller synder kan føre til lidelse. Den kan tilstøte den enkelte og hans gruppe. Vi kan ikke trekke den konklusjon at lidelser er et direkte resultat av syndige gjerninger. Det onde og lidelser kan imidlertid tilskrives Satan eller demoner.
Lidelser trenger seg inn i Guds gode skapning og snur opp ned på godt og ondt, idet ondt blir godt. Men dette innebærer ikke noen begrensning eller avgrensing av Guds suverenitet. Det kan tenkes at Gud sender lidelser for å oppdra, rettlede og disiplinere mennesket. Guds tukt kan være et tegn på Guds kjærlighet snarere enn på Hans vrede. Lidelse kan møtes med glede og føre til forbedring av den troendes karakter.
Målet for menneskets eksistens er ikke å finne i dette å unngå lidelse, men å bli mer like Gud. Lidelser kan virke frelsende og vikarierende. Men lidelse er ikke i og for seg noe godt i seg selv, men den kan lede til et større gode. Kristentroende kan «delta» eller ta del i eller dele i Jesu Kristi lidelse.
Troende har ingen plikt på seg til å resignere uten håp. Via
tro på Jesus oppstandelse, kan kristne utholde lidelser i seier, ikke i vanære
og fortvilelse. Guds løfter og Hans nærvær gir den troende evne til å tro at
Gud vil forløse dem fra den verste lidelse. I lidelsen kan kristne erfare Guds
legende og ledende omsorg. (Se Holmann, s 1540).
https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html
Dette som et tips til vedkommende som vil lære oss å be om å få mer lidelse: Luther sier: «Alle ting kommer fra, og er avhengig guddommelig handling. Det var forutbestemt hvem som skulle motta livets ord, og hvem som skulle bli forherdet. Hvem som skulle bli rettferdiggjort, og hvem som skulle bli dømt».
Men Luther skriver også: «Skulle nå djevelen
uforvarende komme snikende og rive dette ord (Gal 1. 4) bort fra dine øyne og
innskyte deg at du må være bekymret for om du er utvalgt til evig salighet
eller ikke, og holde frem for deg de forferdelige eksempler på Guds vrede og
dom, og at de utvalgtes tall er ringe, men de fordømtes stort: vær så like vel
klok og la deg ikke for ditt livs skyld føre inn i slike tanker og
stridsspørsmål; ellers går du visselig for høyt til verks og brekker halsen.
Gjør derimot motstand og si: Det er ikke befalt meg at jeg skal bekymre meg om
slike ting som er altfor høye og ubegripelige for meg til å utforske. Jeg blir
stående ved den hellige Paulus ord, som sier, at Kristus har hengitt seg selv
for våre synder, på det Han kunne utfri oss og har gjort dette er vår Guds og
Faders vilje. (Fra Luthers Skattkiste s 112). Se videre:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html
Den som ber om at lidelse skal ramme ham eller andre og «tukte» oss til å be om mer lidelse, (noe som må inkludere ikke bare egen, men også andres lidelse), - ja, den som ber om lidelse på andres vegne, ut fra ulike motiver som f eks at disse andre trenger «moralsk opprustning», mer disiplin og større modenhet, bare for å ta noen eksempler, ja, den må tro og innbille seg at han selv er enten fullt ut eller tilnærmet syndefri, og dermed også utstyrt med en legitim direkteadgang til Gud. Eller så er han kanskje ikke fullt så syndefri, men like vel syndefri nok til å be Gud om fullmakt til å be om mer lidelse.
Denne personen forutsetter da at han står i samme stilling
som Satan gjorde da Gud – faktisk – tillot at Satan testet Job, en rettskaffen
mann som fikk prøve lidelsen i ekstrem grad. Denne personen, i dag, forutsetter
og tror imidlertid at han be på Guds vegne. Dette viser hvor perverterte
forestillinger om kristentroen man kan ha og ta for sannhet, uten å slippe til
korreksjoner, noe som vitner om et ufattelig stort hovmod, - dette også uten at
personen forstår at det dette det dreier seg om, når man ber Gud om mer
lidelse, og vil til og med ta inn en slik bønns som et tilligg til selveste
Fader vår.
Å be om mer lidelse, som kan komme både fra Gud og Satan, er
å forkleine Jesu Kristi lidelse på korset og den gjerning Jesu gjorde der, da
han faktisk tok Guds vrede og våre lidelser på seg i sin egen kropp, for å
redde oss alle fra syndens død og lidelsenes helvete.
Em kjent amerikansk og kalvinistisk teolog. John Piper, skriver og taler mye om lidelsen. Man skulle nesten tro han ber om mer lidelse, men den gang ei. Leser man det han sier og skriver om lidelse, ser man fort at han nettopp ikke ber om mer lidelse, selv i hans bok Desireing God, hvor han bruker mange sider på å komme lidelser og den teologiske problematikken dette reiser, nær inn på livet.
Det samme gjør visse videoer som ligger ute på YouTube, hvor
han «priser» eller «hyller» lidelsen og lidelsene og ber folk om større
realisme og oppofring. Hvis noen skulle tro at Piper ber om mer lidelse, ta man
feil. I vedlagte linker, vil man se at det er frelsen som er i hovedfokus i
Kirken og har vært det hele tide fra begynnelsen. Lidelsen har ikke vært en
biting, riktig nok, uten lidelse ville kristendommen ikke kunne snakke om
frelse på den måten som dogmatikken vitner om. Men her må man ikke miste
forstanden og begynne å tror at vi trenger mer lidelse enn den som faktisk
foreligger og den lidelse som alle kristne mennesker som kommer til toren vet
med seg selv og ut fra skriftene at må eksitere og virke i selve livet, uten at
vi trenger å be om lidelse for å lidelsens skyld eller for å tilfredsstille
syke sinn som mener vi bør lide mer …
https://www.desiringgod.org/topics/suffering/messages
Quotes:
https://www.azquotes.com/author/11695-John_Piper/tag/suffering
Suffering in
this world is terrible and limited, but suffering in the next world is terrible
and eternal. And love
sees it that way. Love does not shut its eyes to this world or that world. Love
reckons with the reality of suffering here, and the worse reality of suffering
there.
Mange – i vårt ofte bare så altfor naive Norge - vil riste
på hodet og gå kaldt nedover ryggen på når man leser følgende av John Piper:
Titusenvis av foreldreløse barn lurer på om de har en fremtid. Vil de ha en fremtid hvis ikke Gud viser seg som allmektig for dem? Når jeg får dette spørsmålet: Tror du at det var Gud som forutbestemte at min far skulle dø?, - så svarer jeg: Ja, Herren gir og Herren tar, velsignet være Guds navn. For den makt Gud styrer alt ondt med, gjør det også mulig for Ham til å styre ditt liv. Han har all makt til å vende dette onde og alt annet ondt i ditt liv til ditt beste for deg i evigheten. Og dette er faktisk ditt eneste håp, både her i verden og i den neste. Hvis du derfor «ofrer» Guds allmakt for å frikjenne Ham for din fars død, så ofrer du alt. Og du vil vel neppe havne der.
Guds allmakt utgjør selve fundamentet for at vi skal kunne utholde denne verdens lidelser, selv om denne allmakten skaper vanskeligheter med å forklare og forstå synden og det onde. Hvem skulle vi ha vendt oss til hvis vi ikke hadde Gud som kunne hjelpe oss med å forstå de lidelsene som han har forutbestemt skulle ramme oss her i livet? Så, ja, absolutt, jeg tror på Guds allmakt og på den trøst som denne gir. Synden og syndene ... 9
https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-islam-og.html
Se også R C Sproul:
Sproul asserts
that suffering is 'not uncommon' and 'not random' (p. xi). Pain and
suffering is part of human life. The author's purpose is to inform and
encourage Christians so that they are not taken by surprise when they are hit
by suffering.
Jesus said His
people would follow in His footsteps, and that would include suffering (John
15:20). He left us an example of how to suffer (1 Peter 2:19-21). He said
His followers would be blessed when they faithfully endured suffering for His
name's sake (Matthew 5:10-12)
Quotes:
https://www.azquotes.com/author/17405-R_C_Sproul/tag/suffering
Når kristne på egne og andres vegne ber om å få mer lidelse, innebærer dette at man sette seg opp på nivå med Gud; man vil styre Guds hånd, akkurat som Satan gjorde, da den rettskafne Job ble utsatt nettopp for stadig mer lidelse.
Setter man seg i slik posisjon overfor Gud, setter man seg i realiteten opp som syndefri, dvs som rettferd- og allerede herliggjort. Det ligger an til grov hybris. Man tror man er uangripelig og derfor berettiget til å fordømme og forakte andre mennesker som ikke er så hellige eller herliggjorte. Særlig vil slike kristne mennesker, som altså ber om mer lidelse, forsvare islam og muslimer mot kritikk. Det inngår i denne strategien eller tilnærmingen et sterkt behov for å etablere seg selv og eget image som særlig tolerant og «syndefri». Man forsvarer f eks islam med den begrunnelse at «vi» har trosfrihet her i Vesten og det derfor skal reageres med moralsk harme eller emotivisme og utfrysing av de som kritiserer. Man nekter seg selv og andre å se at islam i seg selv er et angrep nettopp på trosfriheten. Hvor langt islam skal kunne etablere sin trosfrihet – dvs mangel på trosfrihet – tas aldri opp til drøfting. I prinsippet ser disse «syndefrie» og uangripelige kristne menneskene helt bort fra hva islam selv sier og dikterer. De tror at jo mer vi lider, jo mer tolerant og trosfrihetselskende vil islam bli.
Muslimer har på sin side også hatt mange perioder der «de
syndfrie» har bestemt dagsorden og lagt premissene for den generelle politikk.
Se f eks dette:
Towards the close-of the twelfth century various Spanish cities, and notably Seville, witnessed the activities of mystical brotherhoods of Moslems. These people, who were known as Sufis, were 'holy beggars' who wandered in groups through the streets and squares, dressed in patched and parti-coloured robes. The novices amongst them were schooled in humiliation and self-abnegation: they had to dress in rags, to keep their eyes fixed on the ground, to eat revolting foodstuffs; and they owed blind obedience to the master of the group. But once they emerged from their noviciate, these Sufis entered a realm of total freedom. Disclaiming book-learning and theological subtleties, they rejoiced in direct knowledge of God indeed, they felt themselves united with the divine essence in a most intimate union. And this in turn liberated them from all restraints. Every impulse was experienced as a divine command; now they could surround themselves with worldly possessions, now they could live in luxury and now, too, they could lie or steal or fomicate without qualms of conscience. For since inwardly the soul was wholly absorbed into God, external acts were of no account. It is likely that Sufiism, as it developed from the ninth century onwards, itself owed much to certain Christian mystical sects in the East. In turn it seems to have assisted the growth of the mysticism of the Free Spirit in Christian Europe. Certainly every one of the features that characterized Sufiism in Twelfth-century Spain even to such details as the particoloured robes were to be noted as typical of the adepts of the Free Spirit a century or two later. In any case, around 1200 the cult of the Free Spirit began to emerge as an identifiable heresy in Western Christendom.
The Begherds otherwise known as the Bretheren of the Free Spirit were roaming bands of men who called out "Bread for God's sake", gaining the title of beggars. An adept of the Free Spirit owed his ascendancy to his reputation for asceticism regarded as a guarantee of miracle-working powers and partly to personal qualities of eloquence and bearing. But the following which he sought was different from that of other prophetae. He appealed not to the uprooted and disoriented poor but to people who had other but less compelling reasons to feel disoriented and frustrated to women, and particularly to unmarried women and widows in the upper strata of urban society. Owing partly to the perpetual wars and feuds and partly to the celibacy of that very large section of the male population which made up the regular and secular clergy, the number of women always far exceeded the number of possible husbands. In the peasant and artisan classes spinsters and widows were absorbed by industry and agriculture, in the aristocracy they could always become nuns. To women born into the families of prosperous merchants, on the other hand, medieval society offered no recognized role save marriage. (Fra Norman Cohn, The Persuit of the Millenium).
http://www.dhushara.com/book/consum/free.htm
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar