Morken - kjønnsblindhet og manglende islamkritikk

Johannes Morkens siste kronikk i Dagen handler om «kjønnsblindhet», se sammendrag under. Vi skal se om det finnes en viss annen blindhet her ... 

Morken retter en appell til kristne om å reagere som Jesus ville ha gjort etter at de er blitt angrepet og ydmyket på det verste … (se helt på slutten av sammendraget).

Samlet består Morkens arbeide for trosfriheten for det meste bare av en trist oppsamling av enkeltindivider – helt uavhengig av eksplisitt politikk og verdisyn - som angriper trosfriheten og er slemme mot annerledestroende uten å knytte deres handlinger til idelogiene som driver og presser dem og derfor utsetter disse for forfølgelse; han nevner aldri hverken kommunismen (i de landene han også dekker) eller islam og leserne blir dermed sittende igjen med det inntrykk at disse ideologiene enten ikke eksisterer, eller bare eksisterer i et upåvirkelig vacuum og som en irrelevant faktor, eller at de overhodet ikke bør nevnes, av en eller annen grunn Morken aldri grunngir. Morken ser ut til å benytte enhver anledning til å fremheve seg selv og sin moralske pekefinger på bekostning av å fremme nødvendig og saklig islamkritikk. Faren for å mislykkes og bli flau og avslørt som sjarlatanisme ligger i tendensen mot å bli for sentimental i stedet for saklig. Følelser blir alle tings mål. Risikoen er at man tar de mange, personlige og ulike beretningene om individuell lidelseserfaring for god fisk og utgir dem for å være fakta, mens de egentlig bare er hypoteser man aldri trenger å verifiserer. Beretningen kan da fremstå som direkte løgn, men siden jo den som fremsetter løgnen jo befinner seg på «den korrekte side» og har «de servilt betinget korrekte emosjoner» innabords til enhver tid, og følgelig får all den støtte han trenger fra «likesinnede», - han kan slippe unna med det, uten risiko. Morken kan – som en struts - beskytte seg selv mot enhver kritikk ved kun å nekte å ta inn kritiske innlegg. Morken kan så ironisk eller paradoksalt nok begrunne avvisningen med at han jo arbeider for å trygge trosfriheten! (Ja, man skal ha en viss affinitet for humor for å kunne se dette i det mest mulig realistiske perspektiv). Så når redaksjoner rundt omkring likeså godt stenger ned sin kommentarfelter, vitner dette ikke primært om styrke, men om frykt og svakhet. De som fortsatt «holder åpent» blir ofte svært selektive i forhold til det de mener ligger «innafor».

Morken kan derfor sies å være individ- eller personorientert, for ikke å si altfor personfiksert, og hvis noen så forsøker å trekke inn ideologiene eller religionen som sådan, reagerer han fobt og irrasjonelt. Det ligger alltid en fare i dette å ta utgangspunkt i høyst subjektive beskrivelser av lidelse og vektlegge dette heller enn å forme stoffet på et mer objektivt og derfor gjerne mer fornuftsbasert, distansert og derfor mer «nøytralt» grunnlag, selv om problematikken i seg selv her kan være uhyre komplisert. Faren for å bli ensidig subjektivistisk og emotivt innblandet eller engasjert, gagner neppe noen store, viktige og prinsipielle saker. Subjektivisme krever hypermagi og «servilt betingende korrekte emosjoner», - en taktikk som blender mer enn den frigjør og som krymper eller trumfer sannheten og sunnheten mer enn utvider og bevarer den.   

Morken stiller seg i en posisjon der han primært må innta rollen som formanende. Han viker unna den rolle han bør ha som redaktør som forklarende. Kort sagt: Han formaner uten å forklare. Innsatsen for de forfulgte blir dermed hengende i luften og den hjelpen han yter kan da komme under mistankens hermeneutikk, et moment som på sikt selvsagt vil fremme det virkelig potensielt kontraproduktive i hele prosjektet.

Hvilke interesser utover de antydede, kan han ha for en slik oppførsel eller en slik strategi?

Som eksempel på Morkens unnvikende, skeptiske og fordømmende holdning, kan nevnes at han utestengte en debattant på livstid for nettopp å ha rettet fokuset mot islam, på en saklig måte – ja, du leser riktig - fra et forum han selv redigerte for bare noen få år siden.

Episoden i seg selv forteller mye om hva Morken egentlig mener om det jeg her beskriver som ideologikritikk og en mulig manglende evne til å verdsette en sådan tilnærming. For Morken er ideologikritikk noe som det bør hysjes om, noe folk skal frykte mer enn ideologien selv. Tanken bak synes å være et moralsk imperativ om at aktørene, hvem de nå enn er, skal møte forfulgte mennesker mest mulig ansikt til ansikt eller fac-en-face, som det lyder på fransk. Slik vil lidelsene og urettferdighetene tre tydeligere frem for publikum og gi publikum og den enkelte en bedre mulighet for trosstyrkende medlidelse. Faren er at en slik medlidelse kan bli normativ. Morken vil da kreve noe av mennesker som han ingen «hjemmel» eller legitimitet har til å kreve. Han kan komme i skade for å betrakte folk som velger en helt annen og mer saklig rettet tilnærming for «emosjonelt u-korrekte» og derfor moralsk suspekte. Som redaktør på et forum kan Morken så skjerme seg selv for alt han føler – både politiske og emosjonelt korrekt - er ubehagelig i denne forbindelse. Han kan jo slette alle innlegg og alle meninger som truer hans selvbilde, innlegg og meninger som kanskje til og med går over hans forstand og som han rett og slett ikke har cognitiv kapasitet til å få med seg og tolket på riktig måte. Som redaktør med presumtiv autoritet (for de perplexe) kan han dessuten bramfritt operere med påstander han selv innrømmer er hypotetiske, hvis det passer inn i hans selvbilde. Jeg dro frem et eksempel på dette her, hvor jeg også tar opp forksjellen mellom journalistikk og reportase bl a

At Morken frykter slik kritikk som jeg referer til, kan det ikke være tvil om, og grunnen kan være den enkle at en slik kritikk jo tar bort mye av fokuset på ham selv som individ og som redaktør, og som sådan presumtivt en viktig, premissleverende mann.  Morken og Horn revisited  og se se her om redaktør Giljes rollespill i dette og svekker manglende mot til islamkritikk i kristne redaksjoner kristendommen?

Med en slik personlige face-en face- tilnærmingen til tingene som Morken fronter, blir dermed andre mennesker som lider under ideologien løsrevet fra grunnlagstekstene for selve ideologien og disse kommer da ut av fokus både for Morken og hans lesere.  Han går direkte på de menneskene som står for angrepene på trosfriheten, enten som liten gruppe eller enkeltvis, uten å linke dem til troen eller idelogien. Slik får Morken frem at det er de onde menneskene de gjelder om å angripe og ikke ideologien det gjelder; ideologien som primær agent for elendigheten og menneskenes kår har dermed egentlig ikke noe med forfølgelsene og angrepene på trosfriheten å gjøre. Antakelig er dette en meget bevisst valgt strategi fra Morkens side og spørsmålet legges jo på tungen: Lider Morken av islamofobi?

Slike spørsmål skyves altså i bakgrunn og helt ut av synsfeltet i det Morken skriver. Han innfallsvinkel blir dermed for snever; han får ikke med seg det større perspektiv og dette skaper så snevre horisonter for folk som måtte føle seg kallet til å støtte ham. Slik sett kan man si at det er enkeltmennesker Morken kritiserer og vil til livs, ja, hater. Får han bekjempet de enkeltmenneskene som gjør det vanskelig for trosfriheten, får han liksom bukt med problemene, tror han. I seg selv er dette uttrykk for et hovmod som bare barn kan komme til å legge for dagen i det pre-pubertale stadium stilt overfor problemets enorme omfang og betydning, spesielt på lengre sikt.

Morken må derfor pålegge disse skyldige individene et stort personlig ansvar som for alltid vil henge ved dem, samtidig som den idelogi som driver dem inn i dette sporet slipper unna ved at ideologien så å si helt fredes helt vilkårsløst. Hadde han sett disse menneskene i relasjon til teksten, dvs til den underliggende religionen eller ideologien, ville han ha hatt lettere for å tilgi eller forholde seg diplomatisk og progressivt til disse menneskene; i stedet legger han en ekstra byrde på dem og slik får han vist sin egen moralske overlegenhet, iblandet en ikke så liten skadefryd, for ikke å si sadisme, kan det se ut for. Ved å ta i tu med ideologien direkte, ville han lett kunne ha fridd seg fra helt mistanken om at det virkelig er ubevisst skadefryd og sadisme som styrer den strategien han følger som formidler.

Det er enkeltmennesker Morken vil stille innfor frelsen eller «dommen». Dette gjør det lettere for ham å være spesielt moraliserende, nedlatende og uforstandig overfor alle som finner god grunn til å kritisere ham for den metoden og innfallsvinkelen han tar i bruk. Som enkeltmenneske stilt overfor andre enkeltmennesker helt frikoblet fra teksten, benytter han sin sjanse til å fortelle sine lesere at det er enkeltmenneskenes moral det kommer an på og at dette er dette faktum og det alene som skal legge standarden. Muligheten for en frikjennende dom for dem som griper fatt i ideologien, blir deretter, nemlig nesten ikke-eksiterende, - jeg kunne selvsagt ha trukket frem eksempler her ...

Det er individet – det konkret personlige møte, ja, selve lidelsesmøtet - og moralisten Johannes Morken selv alt skal vurderes ut fra og den som ikke lever opp til hans standard er på forhånd forkastet og dømt, på moralistisk grunnlag, uten å ta hensyn til den ideologien som faktisk konstituerer og driver f eks angrepene på trosfriheten der dette utspilles i de ulike kulturene.

Morken ser ikke at han drar sine lesere inn i et felt der kun den enkeltes blikk på saken skal gjelde som høyeste domsinstans. Ved å overse den ideologiske vinkelen, tvinger han sine lesere til å vurdere ut fra egne følelser og egen falske eller dårlige samvittighet og hykleri mer enn på fornuften, kunnskapen, den modne refleksjonen og analysene. Slik sperrer han da også for saklig kritikk av ideologien og gjør det hele til et spørsmål om hvem som har de mest korrekte emosjoner, helt frakoblet det grunnleggende spørsmålet som jo selvsagt går på systemet bak alle angrepene på trosfriheten han beskriver i artikkel etter artikkel, og da også angrepene på alle de andre frihetene som måtte flyte av den, (sammen med ytringsfriheten).

Morken sier og tenker ut fra følgende logikk, ser det ut for: Jeg, som meget følelsesmessig åpent (og politisk korrekt) individ, opplever at folk blir forfulgt. Det er moralsk forkastelig å bli forfulgt. Hvis du ikke mener det samme som jeg, er du «ute» og ikke en like god og høyverdig moralsk person som meg. Kritiserer du ideologien, (her islam som sådan), hindrer du hjelpe- og støttearbeidet mitt, og det er umoralsk.

Det er som om Morken vil forby tankefriheten samtidig som han gjør alt for å styrke følelsesfriheten, en frihet som lett kan oppfattes som en plikt og en anklage i seg selv. Men støtter han da arbeidet for trosfriheten?  

Han appellerer kun til følelsen og dermed i hvert fall indirekte til den mulig falske skyldfølelse. Og dessuten: Morken vil aldri slippe opp for ofre, stoff og arbeide. Han kan servere dem på løpende bånd inn i en evighet og han vil da alltid kunne fremstå som den som står i fronten, face-en-face med ofrene for angrepene på trosfriheten, en etter en, individ etter individ, nettopp ved at han indirekte fremstiller seg selv som spesielt følsom, spesielt moralsk klar, spesielt solidarisk og empatisk. Hver enkelt skjebne han oppsøker, henter inn eller får «til behandling», kan gi ham opplevelse av være mer emosjonelt korrekt enn de som ikke vet bedre eller som etter hans mening viser seg å svikte moralsk.

Tar man face-en-face tilnærmingen fra Morken, tar man på en måte Morken fra Morken. Den tilnærmingen eller strategien han har valgt, tvinger ham til en ad-hoc tilværelse som faktisk blir mer og mer avhengig av sin egen metode ved å åpne for stadig nye ad-hoc tilfeller. Man befinner seg da i en evig regress; i stedet for å bekjempe alle angrep på trosfriheten, blir man – i hvert fall formal-logisk - avhengig av at det faktisk skjer stedig flere angrep på trosfriheten, som jo i utgangspunktet var den verdi man mest av alt vill beskytte.

Det Morken ikke ser er, at det er feigt å utelate ideologien som et nødvendig element som kan forklare angrepene på trosfriheten og menneskerettigheten. Han tror feilaktig – og umodent -  at forholdene vil bli bedre seg av seg selv hvis han ikke kritiserer ideologien og holder seg til å møte – nærmest in concreto - og hjelpe enkeltskjebnene. Slik sett relaterer han seg både til de han vil hjelpe og de som står for forfølgelsen til et vacuum bare han selv kan fylle med mening og anerkjennelse.

For meg virker dette som en selvoppfyllende og kronisk selvforsterkende narsissistisk strategi, en strategi som på sikt vil tappe både ham selv og saken for store krefter uten at han forstår hvorfor. Selvbildet blir ikke mindre oppblåst av den grunn, snarere tvert imot.

Kor fortalt: Ved å forholde seg til enkeltindividene løsrevet fra «tekstene», får Morken promotert sin egen personlige moralske fortreffelighet og sine egenproduserte korrekte emosjoner på spektakulær måte, og til fortrengsel for og på bekostning av noe større og mye viktigere på lengre sikt, i og med at han samtidig fronter en hel «allianse» som til og med nyter støtte fra Den anglikanske kirke. Saken blir med andre ord ikke saken, men saken blir Morken, vil jeg si.

Det finnes – i Morkens tankeunivers – visst ingen større bakenforliggende forklaring på den elendighet Morken forsøker å avhjelpe. Det fins derimot gjennomgående formaninger som alle appellerer mer til følelser enn til fornuft. Og dessuten, og dette er viktig, med den journalistiske linjen han velger, pasifiserer han mer enn han aktiverer de han forsøker å hjelpe og støtte, noe som kan medføre at de han forsøker å hjelpe kan komme til å stå i en stadig mer tiltakende personlig takknemlighetsgjeld til ham og hans «allianse» og slik bare bli mer og mer avhengig av Morkens videre arbeid, i samme tralt som før.

Man får jo bare håpe at dette ikke er intensjonen … Morken ser imidlertid ut til å nyte oppmerksomheten rollen som «ideell aktør» og prakteksemplar på godhetsmarkedet, og dette i seg selv kan godt gi en avhengighetsskapende mersmak og et behov for akklamasjon som neppe kommer til å slippe taket med det første. Morken benytter uforbeholdent de anledningene de forfulgte gir ham til å fremheve seg selv som eksemplarisk, særlig servilt betinget og fobisk korrket emosjonelt, slik jeg ser det. Samtidig som han dermed får fremmet seg selv, forhindrer han fremming av saklig islamkritikk, et demokratisk virkemiddel som de som blir forfulgt virkelig treng i de område der trosforfølgelsene han avdekker og dekker finner sted.

At en slik fremming eller promotering av islamkritikk er høyst nødvendig og et stort og mektig gode i seg selv, kom jo tydelig frem under den såkalte «Arabiske våren» for noen år siden, da hel verden ventet spent på bedre tider, helst så fjernt fra islam som mulig. ‘

«Våren» hadde imidlertid ikke en sjanse til å lykkes og det kan ikke være noen tvil om grunnen til dette, nemlig det vaccum som oppsto som følge av manglende radikal islamkritikk, - fundamental islamkritikk , kritikk av islam per se, og både som essens og som agens. Se vår utmerkede oversikt over professor Utviks mislykkede tilnæming her og Ateismen i maskineriet i MØ her og Åsne Seierstad og muslimer "rusa på frihet" - og Gud og Allah  her og "Revolusjon" i Egypt? og mangel på islamkritikk nedfelt i antiideologiske manifester.

Bare hvis massene blir oppfordret til å drive slik kritikk, og formulere den i bindende og innenfor et større, dypere og sant overstyrende ideologiske og teologiske manifester, vil massene kunne lykkes og eventuelle fremtidige masseprotester ha noen sjanse til å vinne frem mot ekstremt islamofunderte regimer i fremtiden, og bare slik kan trosfriheten og et moderne syn på virkeligheten, individene og menneskene sikres i MØ og over den ganske islamske verden ellers. Med en slik tilnærming til «stoffet», vil sannsynlig vis mange flere mennesker kunne bli støttet og reddet ikke bare i MØ, men også her i Vesten. Slik sett blir den linjen Morken legger seg på være kontraproduktiv i særlig grad. Ved å anlegge et mer ideologisk perspektiv, vil Morken kunne avlede fokuset bort fra ham selv til hva selve saken gjelder, nemlig bort fra Morken som emosjonelt korrekte person, - og hypermagiker - men til selve saken eller ideologien.

Her følger utdrag av Morkens siste artikkel i Dagen: Kjønnsblinde studiar av trusfridom, (100321):

SKAM: Kvinner som fekk barn etter valdtekter i IS-fangenskap, kjempar for at barna skal bli rekna som del av familien.

Medan menn ofte blir feira som martyrar som har gitt live for trua si, er mange kvinner blitt valdtekne for trua si og sende til eit liv i djup skam.

Internasjonal forsking om trus- og livssynsfridom har diverre lenge vore kjønnsblind. Heilt misforstått er det ofte lagt til grunn at kvinner og menn vert utsette for dei sama brota på trusfridomen – og at mennes vitnesbyrd har fortalt heile historia. …

Nye studiar viser at kvinnene ofte blir ramma dobbelt – at dei blir undertrykte både fordi dei er kvinner og på grunn av trua si. Og kvinnene blir meir utsette for feire typar grove brot på trus- og livssynsfridomen enn menn.

… Konvertering er i dei fleste muslimske land farleg også for menn. Men den sterke kontrollen i lokale samfunn kan ha katastrofale følgjer for ein kvinneleg konvertitt som risikerer valdtekt, husarrest eller tvangsekteskap for å få henne til å konvertere tilbake – eller æresdrap dersom det ikkje skjer.

… Det er viktig å slå fast at trusfridomen ikkje vernar religiøs makt, den vernar enkeltmenneske. Difor er trusfridomen og kvinners rettar ikkje på kollisjonskurs, men rettar som gjensidig kan styrkja kvarandre.

… svært mange uigur-kvinner … med tvang … først fekk sett inn spiral og deretter blei tvangssteriliserte – for å hindra dei i å føda barn. Dette er overgrep med eit klart mål å knekkja ei heil folkegruppe og kan kvalifisera til å bli rekna som folkemord.

… Fleire tusen jesidi-kvinner vart gjorde til sexslavar og blei tvangskonverterte til islam under folkemordet som IS sette i gang i Irak i 2012. …

Militante islamistar har mange stader gått laus på heile kristne samfunn ved å angripa kvinner. …

Militsen angreip «Maria» fordi ho var kristen. Mannen orka ikkje skamma og stakk av frå den valdtekne … «Maria» vart utstøtt av landsbyen som «urein». Det er hundrevis av slike historier.

… Sjølv om mange kristne samfunn har teke gode steg, er ikkje alle kristne samfunn komne dit at «Maria» vert støtta og ikkje utstøytt.

… Kristne samfunn må gjera det dei kan for å følgja Jesu eksempel. Han løfta kvinner opp, han gav styrke til dei som vart haldne nede eller blei utstøytte. Johannes Morken, redaktør i Stefanusalliansen-

Litt håp i hangande snøre finner vi like vel i Dagen i og med følgende artikkel:

Amerikansk pastor advarer mot trosfrihet: – Det er et forsvar for avgudsdyrkelse, sier John MacArthur.

VANHELLIG: – Disiplene dannet ingen allianser med sekulære kretser, påpeker pastor John MacArthur Grace Community Church, en av de største menighetene i Los Angelos. (Skrevet av: Karl Andreas Jahr), 050321, forkortet:

Med oppunder 10.000 møtegjengere i uken leder pastor John MacArthur en av de største menighetene i Los Angelos, Grace Community Church i Sun Valley nær Hollywood.

Under menigehetens årsmøte kalt «State of the Church» problematiserte MacArthurs kristnes vilje til å gå i ledetog med ikke-kristne aktivister.

– Slikt trenger vi ikke, poengterte han, ifølge den amerikanske nettavisen Christian Post

Guds evige dom

Deretter dro han frem eksempelet med tros- og religionsfrihet. MacArthur mener dette er en stilletiende aksept for avgudsdyrkelse og ondskap. Ifølge den erfarne pastoren fører det indirekte til at kristne mennesker kjemper for rettigheten til å tilbe og hengi seg til alt som er ondt.

– Evangeliet skal vekke anstøt hos synderen. Den fjerner komfort og tilfredshet ved å bringe hver enkelt til en sterk erkjennelse av Guds evige dom. Dessverre har evangeliske kristne blitt som Peter.

De ser etter allianser med Satan som de på en eller annen måte håper vil hjelpe Guds rike.

– Kirken går frem uavhengig av demokratiske spilleregler, mener MasArthur

MacArthur påpeker at apostlene snudde verden på hodet uten å søke hjelp fra verden.…

https://www.korsetsseier.no/nyheter/2021-03-10/Amerikansk-pastor-advarer-mot-trosfrihet-997684.html

Vi tar med denne av Cemal Knudsen Yucel, 11.03.2021:

Cemal Knudsen Yucel, leder for Ex-Muslims of Norway, sitt innlegg for Ytringsfrihetskommisjonen.

Jeg er leder av en organisasjon som er helt avhengig av ytringsfriheten. Jeg er leder av en organisasjon som ønsker å normalisere aksepten av å kritisere islam og å forlate islam – det vil si normalisering av blasfemi og apostasi i islam.

Vi vet at mange sider av islam kolliderer med våre (vestlige) verdier, spesielt ytringsfriheten, så jeg har gledet meg til å delta i dette innspillsmøtet hos Ytringsfrihetskommisjonen.

Utfordringer

Islam er en del av Norge, akkurat som tilhengere av islam er en del av dette landet. Men offentligheten må huske til enhver tid at vi dissidenter fra islam også er en del av Norge. Vi må også ha retten og tryggheten til å ytre oss.

Hvis vi forstår ytringsfrihetsituasjonen i muslimske land, spesielt når det gjelder islamkritikk, så vil vi bedre forstå betydningen av ytringsfriheten i møte med islam i et land som Norge.

I alle muslimske land er det å tegne Mohammed eller bedrive islamkritikk en blasfemisk handling, det vil si en kriminell handling som straffes med fengsling og/eller bøter. Ofte blir blasfemikeren slaktet av islamistmobben på gata før politiet rekker å komme til. I mer en ti muslimske land som styres etter islamske lover, sharia, kan blasfemiske handlinger straffes med døden – i 2021. Det er dødsstraff i disse landene for apostasi og blasfemi i islam. Det er realiteten.

Dessverre er det slik at eks-muslimer som vil bruke ytringsfriheten i Norge, kritisere vår gamle religion eller «bare» stå fram med våre historier som muslim og deretter ikke-muslim, møtes med store utfordringer. Dette er et tema som jeg mener over mange år nærmest er oversett i offentligheten.

Sensuren brer om seg

De fleste unngår å uttale seg om islam i offentligheten. De opplever at vi – få – som tar risikoen og kritiserer islam møtes med trusler, trakassering og utstøting, lever på skjult adresse, går med voldsalarm, stemples som islamofobe, hatere, rasister eller som høyreekstreme. Vi stemples til og med av enkelte redaktører i ulike medier. Ikke bare er det trusler og beskyldninger, men det tas også i bruk såkalt no-platforming og sensur av islamkritikere.

Dette gjelder også andre borgere som ytrer seg kritisk om islam. Lærere kontakter oss og forteller om deres redsel og erfaringer med trusler. Mennesker som forteller oss hvordan de blir utstøtt på jobben på grunn av deres ytringer på sosiale medier eller på grunn av deres støtte til islamkritikere.

Vi lever i 2021 i Norge, hvor det fortsatt ikke finnes aviser som tør trykke karikatur av en mann som hevdes å ha levd i det 7.århundre i Arabia. Det finnes ingen aviser, TV-programmer eller bøker som kan tulle med profeten av islam i Norge. Vi som fortsatt tør å stå i offentligheten blir stadig hardere rammet av sensur, de siste årene også av sosiale medier. Vi blir utestengt fra Facebook, Instagram, Twitter og YouTube. Vi risikerer at både innleggene og sidene våre blir slettet. Nylig ble vår Instagramside, som «kun» inneholder blasfemiske memes og karikaturer av profeten, slettet uten forvarsel.

Begrunnelse for sensuren er såkalte «krenkende ytringer». Sosiale mediaplattformer er blitt vårt primære kommunikasjonsmiddel, og deres makt til å begrense ytringsfriheten – basert på deres subjektive beslutninger – har negativ innvirkning på ytringsfriheten. Disse plattformene har etablert seg i alle land, har mye makt og bedriver kontroll av det offentlige ordskiftet. Vi opplever at dette også gjelder for Norge.

Jeg vil anbefale Ytringsfrihetskommisjonen å ta opp konsekvensene av disse selskapenes sensur av ytringer som ikke er i strid med landets lover der de befinner seg i. Jeg mener det bør debatteres om disse selskapenes makt på noen måte kan reguleres.

Hva og hvem?

I de siste årene er det blitt stadig vanligere å bli møtt med påstanden om «krenkende ytringer». Den offentlige samtalen i Norge lider under dette. Jeg håper derfor på flere offentlige samtaler og debatter om hva det vil si med «krenkende ytringer».

Handler det om «krenkende ytringer» overfor en enkeltperson, en folkegruppe, alle tilhengere av en religion eller handler det om «krenkelse» av ideer, religion, bøker, historiske skikkelser, holdningene eller praksisene av enkelte religiøse ledere og tilhengere av religioner?

Hvem avgjør hva som er krenkende, eller vel så ille; hatefulle, ytringer og hva som ikke er det? Uansett; er det riktig å avvise slike ytringer i religionsfrihetens navn? Står religionsfriheten over ytringsfriheten?

Jeg mener dette bør diskuteres offentlig med bredest mulig deltakelse snarest. Fordi en hyppig og «løs» bruk av, for ikke å si påstander om, «krenkende og hatefulle ytringer» uten konkretisering er alene nok til å skape en ukultur. Vi får et polarisert debattklima som vil redusere de reelle ytringsmulighetene, også for utsatte grupper, og det er til hinder for fullverdig deltakelse i demokratiet.

Etter min mening må vern om ytringsfriheten i Norge bli førsteprioritet for enhver borger i dette landet og enhver intolerant ideologi må utfordres. Det som skiller et fritt samfunn fra diktaturet, er ytringsfriheten. Så jeg håper at alle vil jobbe for å utvide ytringsfriheten, ikke innskrenke den.

Noen aktuelle lenker:

Redaktøren i Utrop om «anti-muslimene» (03.10.2016)

Faktisk.no om den «islamfiendtlige» gruppen Ex-Muslims of Norway

https://www.rights.no/2021/03/vi-ma-utvide-ytringsfriheten-ikke-innskrenke-den/