Nei til islam: Litt om jounalistikk, reportasje, sannhet og ideologi

Et eksempel:

En vestlig journalist drar til Moskva under Moskvaprosessene. Han beskriver prosessen i detalj. Han går grundig inn på hver enkelt sak og gjengir mer eller mindre detaljert domspremissene og den rettskraftige dommen til hver enkelt anklaget. Han gjør for så vidt en god jobb, han har jo bare gjenfortalt «sannheten», dvs hva som skjedde ned til minste detalj og alt er - derfor - empiristisk uklanderlig og juridisk korrekt. Han har handlet empirisk korrekt, hvis ikke også helt emosjonelt korrekt. (En slik journalistikk var ikke uvanlig på den tiden).

Et annet eksempel: En annen journalist rapporterer fra de samme rettssakene, men i tillegg til de nitidige detaljene, tar han med en hyllest til Sovjetunionen og beskriver kommunismen som den ideologi som skal redde verden. Han understreker at dommene ikke bare var korrekte, men at de var rettferdige, ja, forbilledlige. (Dette har virkelig skjedd). (Oppdatert: 060421: Her ser vi hva journalister kan drive det til, nemlig til vanvidd). Les og lær og "løp ikke og kjøp" de "emosjonelt korrekte".

Nok et eksempel: En vestlig journalist drar til Kambodsja mange år etter at «dødsmarkene» fant sted og hvor det ble drept mange hunder tusen uskyldige mennesker ofte etter umenneskelig tortur. Journalisten skriver hjem og forteller hvor vondt han føler det å stå ved de noe forlengt tomme sengene til de som ble torturert. Han nevner ikke med et ord at torturen faktisk kunne hente sin begrunnelse ut fra kommunistisk ideologi. J

Journalisten er selvsagt mot tortur. Leseren får inntrykk av at journalisten er imot tortur fordi han føler at tortur er galt fordi han føler at det slik, ikke primært fordi han ser at tortur objektivt sett er umoralsk.

Journalisten kan her tolkes som om det skulle være hans korrekte emosjoner som skal være i fokus. Han legger seg selv under mistanke for å fremm egen sak mer enn saken selv. I så fall er han jo ikke en god journalist.

Nok ett: En journalist dekker Nürnberprosessen like etter krigen mot nazismen. Han beskriver alt i detalj og her fins ingen feil. Journalisten kan sies å ha vær eksemplarisk objektiv. Men han nevner ikke med ett ord at det er den vestlig juss som dømmer krigsforbryterne; han nevner kun – for å si det enkelt - at noen av forbryterne fortalte at de bare fulgte ordre, men at dette forsvaret ikke fritar forbryterne for straff.

Denne journalisten unnlater å gi en positiv – judeokristen - begrunnelse for hvordan dommene mot forbryterne ble som de ble. Journalisten kan her kritiseres fordi han nedtoner det faktum at nazismen i seg selv strider mot menneskerettighetene.

Et nest siste eksempel: En publikasjon hvis formål er å forsvare trosfriheten hvor det nå enn måtte være, sender ut sine journalister for å dekke en rekke enkelttilfeller hvor det skjer overgrep.

Slike overgrep kan skje i alt fra Kina til Russland og i mange land i Midt-Østen. Dette gir publikasjonen rom og mulighet for «å gå fra dør til dør» i en uendelighet over store deler av jorden. Den vil aldri gå tom for mer eller mindre «påtatt» moralsk høyverdig virksomhet; det vil alltid dukke opp flere «tilfeller» av misbruk av trosfriheten, til og med i land som regner trosfriheten som "hellig" og uangripelig. Publikasjonen vil dermed alltid kunne stole på at det er rom for «de korrekte emosjoner» med tilhørende hypermagi og medbringende skyldfølelser, mer eller mindre berettigede eller ikke.

Det gjelder derfor hele tiden å spore opp og lide med i «enkeltilfeller», sporadisk og uten brodd mot den eller de ideologiene som virkelig truer tros- og ytringsfriheten og som ligger som generelt premiss for angrepene på trosfriheten.

Med et slik utgangspunkt, står imidlertid selve grunnlaget for forsvaret av trosfriheten i fare for å bli sentimental og virkelighetsfordreid. En journalistikk som primært er slik orientert og fokusert, risikerer da i ikke liten grad å bli kontraproduktiv og faktisk fungere som et angrep på seg selv og vårt eget demokratis egen eksistensberettigelse, sett i vidt perpektiv.

Publikasjonen selv skryter av at publikasjonen kommer med topp-journalistikk. Men hva skjer?: Jo, journalistene går så å si fra dør til dør for å dokumentere brudd på ytringsfriheten. De går -litt forenklet sagt - rundt og intervjuer mennesker som alle har sitt å fortelle – om brudd på trosfriheten. I løpet av et års tid klarer publikasjonen å intervjue flere hundre mennesker, som alle har sine bedrøvelige historier å fortelle. Det synes ikke å spille noen rolle om fortellignene til syvende og sist bygger på "hear-say". Publikasjonen synes nokså uvillig til å følge enkelthistoriene til bunns ved selvsyn, så å si. (Om disse historiene virkelige er like sanne som de er sjokkerende, er i vår forbindelse her irrelevant).

Men ikke en enste gang - eller i hvert fall veldig shjelden - intervjuer disse journalistene myndighetene eller involverte myndihetspersoner, personer som kan ha gjort feil ved misforståelse eller f eks uaksomhet, alt som kan gi grunnlag for "formildende omstendigheter".

De henter ikke inn fakta i saken, fakta som helt eller delvis muligens kunne ha rettferdiggjort handlingene eller unnlatelsene, sett fra myndighetenes side.

Myndighetenes syn på saken kommer derfor aldri frem. Publikum oppfordres uansett til å støtte publikasjonen og mange idealistiske mennesker i Vesten leser stoffet og yter straks sine bidra i form av penger og emosjonell støtte. (Man oppfordrer til å gripe dypt i lommene),

Men det som er verst: I ett av reportasjene rapporteres det om begivenheter som kanskje, kanskje ikke, kan være tilfelle eller ikke! Like vel anser publikasjonen det for bar rett og rimelig at folk skal støtte de menneskene som her lider under forfølgelse for trosfrihetens skyld. Og leserne biter på, ja, noen av dem gir ekstra store beløp for å støtte «saka».

Publikasjonen, som dessuten skilter med å være en kristen organisasjon, forteller i en annen sammenheng og fra et helt annet miljø, at de støtter visse muslimer med advokathjelp for å få anledning til å møtes i et (privat?) forsamlingslokale uten så mye som å lufte at disse muslimene hadde full adgang til å skaffe seg andre lokaler helt uten hjelp fra denne kristne publikasjonen.

Et siste eksempel: Flere norske kvinner drar ned til Midt-Østen fordi de støtter en ideologi som har klart med grusom og systematisk vold å karre til seg makten i større områder. Kvinnene er blitt forelsket i noen av terroristene og disse anser seg ikke som terrorister, men som fullt ut legale hellige krigere som kjemper for en nådig og kjærlig gud – og en tilsvarende befridd verden - som en gang for alle har gitt rettferdige og gode lover, (slik ideologien selv beskriver seg selv).

I denne ideologiens navn begås det uhyrligheter med hjemmel i ideologien selv. De stilles for retten. Mange forsvarer imidlertid kvinnene – disse stiller seg så på en måte overfor virkeligheten akkurat slik som de journalistene eller den publikasjon man kan ha i tankene her, stiller seg overfor virkelighet og det de «ser» og rapporterer er at:

De laget bare mat og passet barna og dette, inkludert en viss tvang og mye frykt, skal være nok til å frikjenne kvinnene for straffbare forhold. De må dømmes ut fra Vestlig måte å tenke juss på.

Samtlige forsvarere – her sammenlignet med reportere, altså - holder ideologien utenfor. De oppfører seg som journalistene over som ikke nevner kommunismen med et ord, eller til og med med journalisten som hyllet kommunismen som ideologi da han rapporterte fra moskvaprosessene.

Kvinnenes forsvarere oppfører seg dessuten slik de journalistene som unnlot å ta et oppgjør med nazismen som ideologi under nürnbergprosessene. Publikum får da kanskje et fullstendig ufullstendig bilde av hva saken egentlig dreiet seg om, nemlig ikke først og frem om enkeltpersoner isolert uavhengig av enhver ideologi, men om spesifikt den ideologi som ga ordrene om uhyrlighetene og som krigerne sverget til og var villige til å ofre sine liv for. se en tidligere postering om noe lignende her

Nå til et konkret eksempel på «topp-journalistikk» som nettopp kalles «topp-journalistikk» i og med at publikasjonen selv påstår at publikasjonen lever nettopp «topp-journalistikk», (artikkelen er forkortet):

… Folk som identifiserte seg som representantar for tyrkiske etterretningstenester, prøvde i minst fem tilfelle i fjor å verva kristne tyrkarar og kristne flyktningar som informantar – spionar.

Dei tilbaud pengar eller brukte trugsmål. Flyktningar fekk tilbod om flyktningstatus. Agentane var ute etter informasjon om kyrkjene, om pastorar og om aktivitetar i protestantiske kyrkjer i fleire byar i aust og søraust. … … Slik mistenkjeleg og tildekt framferd skaper uro, skriv TEK i 2020-rapporten sin om menneskerettar i Tyrkia. … dette er alarmerande …

Kommentar: Her kommer hypotesen:

Dersom det faktisk var offentlege tenestemenn som ville rekruttera spionar … Dersom det ikkje var offentlege tenestemenn, er situasjonen også alarmerande … Det viser nemleg at det finst folk som vil «gje seg ut for å vera staten» for å overvaka og skremma det protestantiske samfunnet.

Dette vesle samfunnet er under aukande press … og består i stor grad av folk som har konvertert til kristen tru, dei fleste frå islam.

… frå 2019 … er nær 70 utlendingar svartelista. I tillegg kjem kring 100 ektefeller og barn.

Ein medarbeidar i Stefanusalliansen vart i mars i fjor svartelista. Ho vart nekta innreise i Tyrkia og sendt tilbake – stempla som trussel mot nasjonal tryggleik. …

Kommentar: Her kommer ikke myndighetene til ordet, ikke med et eneste ord. Kanskje myndighetene fulgte landets lover? Og ideologiens lover? Hvor er «topp-journalistikken» her?

Videre: På toppen av dette … i seks tilfelle er no utlendingar som er gift med tyrkarar, ramma. Dei tyrkiske ektefellene av dei svartelista, har sentrale leiaroppgåver i kyrkjer.

Dette skaper eit sterkt inntrykk av at det protestantiske samfunnet målretta er under åtak. … protestantiske kyrkjer treng difor hjelp …

Mine Yildirim seier til Arab News at ingen er etterforska for eller tiltalt for påstått ulovleg religiøs aktivitet. Tyrkia altså kastar ut utanlandske kristne basert på hemmelege rapportar og ikkje på opne rettargangar. Og dersom det er sant at Tyrkia prøver å infiltrere protestantiske samfunn, viser det at dei ikkje kan ta opp det dei finn mistenkjeleg innanfor rammene av lova.

Kommentar: - «dersom det er sant», altså – er dette redelig og god journalistikk?

Morken fortsetter: Mange enkeltmenneske får trusfridomen angripen og liva snudde opp ned og står rettslause. Ingen som har gått til sak, har så langt vunne fram.

Tyrkias handlemåte er heilt uakseptabel. … når utanlandske kristne som er aktive i kyrkjene eller hjelper dei får utlandet, vert stempla som trugsmål mot Tyrkias nasjonale tryggleik.

Rapporten frå TEK fortel også om kor vanskeleg det er at protestantiske kyrkjelydar ikkje får registrera seg som trussamfunn og kyrkjene som gudshus. … dei protestantiske kyrkjene har dårlegare vern enn andre trussamfunn, også under pandemien. I eit distrikt i Istanbul blei tre protestantiske kyrkjer stengde …

… kyrkjene som har søndag som gudstenestedag, er blitt ramma hardare enn moskeane … Dette ser TEK på som diskriminering.

… Utanriksminister Ine Eriksen Søreide bør tala tydeleg i møte med kollegaen i Ankara.

https://www.dagen.no/meninger/2021-03-05/Ville-verva-spionar-%E2%80%A8i-tyrkiske-kyrkjer-997386.html

Avslutning:

Vi har skrevet en del om Johannes Morken-relatert gjøren og laden tidligere her på bloggen:

https://neitilislam.blogspot.com/2012/10/chaudhrys-islamske-logikk.html - om «islamsk logikk»

https://neitilislam.blogspot.com/2012/09/hadia-tajik-u-kulturminister.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/nar-redaktr-johannes-morken-lper-islams.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/05/johanes-morkens-paskebudskap-den.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/har-johannes-morken-fatt-mer-enn-nok-av.html - :

en link som bl a beskriver Morkens selvforherligelse.

https://neitilislam.blogspot.com/2020/03/johannes-morken-kina-islam-og-kristendom.html