tirsdag 17. november 2020

Er alle troer like tolerante? Eller like intolerante? Selvsagt ikke ...

Fra Document: Fransk imam trenger politibeskyttelse mot muslimer som hater ham

Av: Geir Furuseth   9. november 2020, 15:16 .

Imamen Hassen Chalghoumi i den parisiske forstaden Drancy ber nå politiet om ekstra beskyttelse mot muslimer. Han trues på livet etter at han kalte den drepte franske læreren Samuel Paty «en martyr for ytringsfriheten». Det er ikke første gang den tunisisk-fødte imamen blir utsatt for hat og trusler fra andre muslimer.

her

Samtidig med ovenstående, kan vi lese:

"Political Islamic organizations are the reason for perpetuating terrorism and hatred. These organizations are banned in most of the Islamic countries, while Europe, especially Britain, embraces them and allows them to operate freely. Europeans can only blame themselves." — Mohammed al-Sheikh, Saudi writer, Twitter, October 29, 2020.

"There is no doubt that France's previous policies, lenient with [Muslim] extremists, contributed to the current wave of terrorism, as well as legislation that guarantees the right to asylum and immigration to every expatriate on its soil." — Hailah al-Mashouh, Saudi columnist and political analyst, Elaph, November 5, 2020. Gatestone av by Khaled Abu Toameh.

Vi spør: Kommer man aldri til poenget? Er det umulig å komme til poenget? Vi skal forsøker å lodde litt under overflaten. Vi begynner med noen enkle konkrete «clash» hvor troen i første omgang blir helt satt ut og ikke riktig vet hva den skal tro og svare, fordi clashen treffer som et lyn og slår en ut, før man eventuelt får «befippet seg».

Noen klarer aldri å «befippe seg». Lynet er for vanskelig å takle, det er dessuten bare noe som skjer. Så hvorfor ta på vei?

Jeg begynner med et par enkle, men dype situasjoner, for å illustrere. Jeg tror mange vil befinne seg i slik situasjoner ganske ofte. De aller fleste gir seg egentlig før det hele har begynt. Man gir opp, man lar seg slå ned av lynet og går videre som om ingenting hadde hendt, fordi man av en eller annen grunn har fått seg selv til å tro at «pytt», «det raker meg egentlig ikke», «jeg orker ikke flere spørsmål og spekulasjoner» - jeg føler meg mer komfortable ved å forbli i «uvitenhet», «jeg er ikke særlig dyp, jeg trenger ikke bry meg, fordi det jo ikke bryr meg».

 For å ta et konkret eksempel: Du er på en stor konferanse der det er samlet flere store personligheter og virkelig lærde i universitetssammenheng og man er nå kommet til spørsmålet om hva f eks toleranse betyr, med andre spørsmålet om hvordan man bør være og hvordan man bør tenke å tro for å kunne være «liberal» og f eks inkluderende, i motsetning til å være trangsynt, hyklersk og ekskluderende. (Spørsmålene kan kanskje ganske enkelt koke ned til spørsmålet: Hva skal jeg gjøre og hvordan skal jeg oppføre meg for å bli likt, og dermed forstått … , men dette lar jeg ligge. For de fleste går vel på dette å «get away with», et synonym med det som i tidligere tider var sant og riktig).  

En professor, Mr Ja, spør Mr Nei: Tror du at Jesus Kristus er den eneste veien til Gud?

Mr Nei svarer, litt villrådig, for ikke å si litt rådvill:

Ja, det gjør jeg. (Mr Nei er også professor).

Mr Ja: Det er det mest trangsynte, fordomsfulle og arrogante svaret jeg noen gang har hørt. Du, Mr Nei, må være en helt ekstrem egoist som kan få deg til å tro at din vei er den enste veien til Gud.

Mr Nei spør: Er det egoistisk å tro at Jesus Kristus er Gud?

Mr Ja svarer: Nei, det er ikke egoistisk og det er ikke fordomsfullt i seg selv å tro at Jesus Kristus er Gud.

Mr Nei sier så noe han vet vil bli møtt med latter, vantro og hoderisting, men han sier det like vel: Grunnen til at jeg tror at Jesus Kristus er Gud, er at Jesus Kristus selv sier at han er det.

Et lite kollektivt gisp går gjennom lokalet.

 Mr Nei fortsetter: Det står at det ikke finnes noe annet navn under himmelen enn Kristus som kan frelse mennesket, (Ap gj 4. 12).

(Mr Nei sa ikke: Kristus er den enste veien til Gud fordi jeg sier det er slik. En slik påstand ville være både arrogant og egosentrisk).

Mr Ja: Ok, jeg innrømmer nå at det er mulig å tro at Jesus Kristus er unik. Jeg beklager.

Det går nå et lite, nesten uhørlig lettelsessukk gjennom salen.

Men, sa nå Mr Ja: Hvordan kan du så tro på en Gud som tillater at det fins bare en eneste vei til ham selv? Er det ikke trangsynt av Gud å begrense frelsen til kun én frelser og én tro?

 Kommentar: Denne lille fortellingen er ikke hypotetisk. Den er høyst reell og mange er de som har vært «utsatt for den» i levende livet, kanskje spesielt på universitetene. Den kan derfor sies å være universell eller allmenn. Det sier mye både om universitetene og vår kulturelle situasjon for øvrig. Kanskje forteller den om «noe» som aldri vil forsvinne og som alltid vil dukke opp igjen, nærmest i identisk form, som om hele universet skulle gå i en svær og tilnærmet uendelig cyclus og da egentlig i ring, og derfor uten mulighet for en lineær forståelse av tiden og virkeligheten, sett i videst mulig perspektiv, og slik tiden blir oppfattet i den judeo-kristne tro, arv og tradisjon. (Tenk på de gamle grekere og tenk på Nietzshe her).

Vi ville være låst fast for alltid, uten mulighet for «prøveløslatelse», både i eksistensiell og ontologisk forstand. Frelse fra «hjulet» ville være umulig og vi ville ha stått i en universalisme hvor absolutt ingen – ut fra en rimelig «vestlig» og logisk tolkning av dette begrepet - ble frelst og i den tro at dette var selve frelsen, og at ingen ble frelst uten at man trodde på dette aksiomet eller dette absolutterte dogmet.  Alle troer og religioner vill da ha vært redusert til en ganske bestemt essens, nemlig den at alle troer ville ha vært redusert til den lavest tenkbare fellesnevner. Hverken mer eller mindre.

I seg selv forteller altså denne lille hypotetiske, men like vel reelle fortellingen noe om mennesket grunnvilkår ikke bare på universitetene, men overalt, uten at det synes å affisere «oss» - det store urokkelige «oss» og svært så «inertiske oss» -  i synderlig grad.

Fortellingen kan – før vi går videre – suppleres ved å noen få ekstraspørsmål: Hvordan kan f eks buddhismen være sann når den benekter eksistensen av en personlig Gud og at den kristne troen også kan være sann, når den jo bekrefter troen nettopp på en personlig Gud?

Hvordan kan det ha seg at det kan eksistere en gud som både er personlig og samtidig ikke-personlig på en og samme tid og på samme måte? Kan de religionene som benekter et liv etter døden være like sann som de religionene som bekrefter et liv etter døden? Kan f eks islam være like gyldig som kristentroen når den tillater eller til og med påbyr hat og drap på vantro, når kristentroen «påbyr» den troende å elske sine fiender?

Kan en muslim i dag anse seg som frelst av Jesus Kristus slik Jesus blir fremstilt dogmatisk i de fleste kristne kirker?

Hvordan skal han kunne vite at han er frelst? Vil islam pr se fordømme ham som apostat og dermed som vantro? Hvordan skal kristne vite at «kandidaten» er frelst?

Den katolske kirke synes å være svært klart uklar om dette. Men ikke bare den katolske kirke. Den kjente og for veldig mange akk så kjære teologen Norman Geisler er faktisk klar på at man ikke trenger å være kristen for å være kristen, dvs man kan bli frelst uten å tro på Jesus. (Geisler er ikke katolikk, bare for å ha sagt det).

Virkelig? Og at dette går frem av Bibelen selv, og ikke av Den katolske kirkes Nostra Etate, Lumen gentile etc?

Se her om en nordmann som ser ut til å mene at han kan blir frelst ved å åpne seg islam via muslimer, men hvor han ikke rar opp spørsmålet om en muslim kan bli mer frelst ved å ta til seg mer kristendom ...

 Først lar jeg Peter Kreeft og Ronald K Tacelli komme til ordet, her i en fri oversettelse, og så lar jeg Norman Geisler slippe til, alle «gedigne teologer» - før jeg legger ut både den islamske og de kristne trosbekjennelsene, sammen med et – umulig forslag – til en felles trosbekjennelse, se her et tidligere innlegg her på bloggen Pluss et par tillegg ekstra, tatt fra tidligere posteringer her på bloggen.

Kan ikke-kristne bli frelst?

Her ser det ut for at vi befinner oss i et dilemma. Svarer vi nei, går alle ikke-kristne til helvete, også en god hedning som f eks Sokrates. Det var ikke hans feil at han ikke levde på det rette sted til den rette tid slik at han fikk møtt Jesus. Hvor urettferdig kan ikke da Gud være hvis Sokrates havner i helvete.

Hvis vi svarer at slike som Sokrates kan bli frelst, oppstår spørsmålet: Hvorfor skal man da bry seg med å bli en kristen? Hvorfor skal man da hevde at Jesus er den eneste veien til himmelen?

Hvis Sokrates ikke er i himmelen, er Gud urettferdig, vil noen si. Og hvis han er det, da er Jesus ikke den eneste veien.

Spørsmålet her er faktisk en av de viktigste spørsmålene vi kan stille: Hva må jeg gjøre for å bli frelst?

For å svare, må vi skille mellom den subjektive og objektive dimensjonen i spørsmålet. Det Nye Testamentet gir et klart og kompromissløst svar på det objektive spørsmålet, men ikke på det subjektive spørsmålet.

Objektiv sett påstår DNT at Jesus er den eneste frelseren. «Jeg er veien … « osv, John 14. 6. Kristne tror dette siden Jesus sier det. Hvis det han sier ikke er sant, så er Jesus ikke den eneste frelseren, men en løgner, en gudsspotter og en utrolig egoistisk tosk.

Subjektivt sett: Hva trenger vi for å bli frelst? DNT sier at vi trenger tro på Jesus for å kunne bli frelst, men hva betyr dette? Hvilken form for tro er det snakk om? Det kan ikke være ulike slags av Jesus, men det kan fins ulike former for tro. Det går en klar grense mellom Jesus og alle andre; grensen mellom Peters tro og den mulige tro Sokrates kan ha hatt, er ikke så klar.

Hva kan det innebære å si at Sokrates hadde tro på Jesus Kristus? For å tro på Jesus må du kjenne Jesus på en eller annen måte. Hvordan kunne Sokrates ha kjent Jesus? På den samme måten alle kan: han er det sanne lys, som opplyser alle, John 1. 9, som den preinkarnerte Logos, fornuftens lys eller det guddommelig Ordet.

Ingen kan kjenne Gud uten gjennom Kristus, John 1. 18, Luk 10. 22. Men hedninger kjenner Kristus, Apgj 17. 28, Rom 1. 19-20, 2. 11-16. Derfor kan hedningene kjenne Kristus. For Jesus er ikke bare en 33 år gammel snekker. Han er den andre personen i den evige treenigheten som er det fulle uttrykk eller åpenbaring av Logs, eller Faderen, Kol 1. 15, 19 og John 14. 9. Slik sett er den kristne doktrine om Jesu guddommelighet – klassifisert som «konservativ» av liberalistene selve fundamentet for de liberales håp om at hedninger kan blir frelst.

Eksplisitt kunnskap om den inkarnerte Kristus er ikke nødvendig for frelse. Abraham, Moses og Elias, f eks, hadde ingen slik kunnskap; de ble like vel frelst. se Matt 17. 3 og Luk 16. 22-23. Den samme personen – den andre personen i treenigheten – er både de preinkarnerte Logos som opplyser alle og den inkarnerte Jesus som ble sett bare av noen få. Den som kjenner den ene, kjenner samtidig også den andre, fordi begge er den samme person.

 Sokrates kunne søke Gud, han kunne angre sine synder og tro dimt og akseptere den Gud han kjente bare delvis. Han kunne derfor bli frelst eller fordømt, hvis han nektet å søke, angre og tro. Det fins nemlig nok lys og tilstrekkelig mulighet og dessuten nok mulighet for frie valg til at man gjøres ansvarlig overfor Gud. Gud er rettferdig og en rettferdig Gud dømmer rettferdig, ikke urettferdig; han dømmer ut fra den kunnskap hver enkelt har, ikke fra den kunnskap de ikke har, Jas 3. 1.

Konservative protesterer ofte mot denne posisjonen fordi den undergraver motivasjonen for å drive misjon.

Det kan anføres tre mulige grunner til å drive misjon. (Alle kristne skal forresten gå ut og være misjonærer, Mat 28. 18-20).  Fundamentalistene sier at vi vet at verden går til helvete hvis vi ikke aksepterer Kristus som verdens frelser. Modernisten sier at det holder med å elske våre nester og dele med dem av det vi måtte ha, dvs drive sosialt hjelpearbeid. Vi tror ikke på helvete, sier det, og hvis vi trodde på det, så ville helvete være et passende sted for Hitler eller en Stalin. Vi er ikke i frelsesbisnissen, vi er i den sosiale bisnissen.

Den tredje grunnen eller posisjonen er den tradisjonelle posisjonen: Vi vet ikke hvem som er på vei til helvete, og det er derfor vi satser alt på å redde noen få. En mor trenger ikke å vite at hennes barn kommer til å gå gjennom isen før hun roper: Kom deg bort fra isen? Alt moren trenger å vite er at hun ikke vet om at barnet vil dø, men at de kan komme til å drukne. Vi vet på samme måte at noen kan komme til å gå til helvete, fordi det har Jesus fortalt oss. Så vi er ikke modernister. Men vi vet aldri hvem som vil gå fortapt, fordi dette fortalte ikke Jesus oss noe om. Så vi roper en advarsel og kaster ut en livbøye akkurat like overbeviste som fundamentalistene er.

 Det er parallell her med abort og det fins tre mulige posisjoner, akkurat slik det fins tre posisjoner når det gjelder misjon, avhengig av hva vi tror. Noen mener seg å vite at sjelen kommer inn i kroppen ved unnfangelsen og at fetus fra da av er en person, og at abort derfor er drap. Andre tror at dette ikke er tilfelle, at abort derfor ikke kan være drap. Atter andre hevder seg å ikke vite når sjelen kommer inn i kroppen og når fetus blir en person. Selv om denne skeptiske holdningen for det meste finnes blant pro-choicere, er dette faktisk et argument for de som er pro-life. Hvis du ikke vet sikkert om et ufødt barn ikke er en person og det ikke noen sjel, - hvor kaldt og uansvarlig er det ikke da å risikere muligheten for at det er drap det er snakk om? Det er som å skyte inn i folkemengde eller kjøre over en bunt med klær på gaten.

Uvitenhet og risiko kan være en like overbevisende grunn til å handle som kunnskap og sikkerhet. Hvis du tror at barnet ditt er i ferd med å dø, vil du skynte deg til legen like fort som hvis du visste at barnet ditt var døende. Slik sett er den åpenhjertige skepsisen til de liberale og det lidenskapelige engasjementet til de konservative perfekt kompatible.

Det kan ytterligere legges til noe om misjonsvirksomhet som er viktigere enn all denne sannsynlighetsberegningen. Vårt motiv for å preke Det glade budskapet er ikke bare for å øke befolkningen i himmelen og redusere befolkningen i helvete, men også invitere andre til et dypere åndelig liv i denne verden: et intimt forhold til den kunnskap og den kjærlighet Kristus skjenker oss i dyp tillit, håp, glede og fred. Uten en klar kunnskap om Jesus, er det neppe mulig å se disse tingene. Og uten disse tingene, selv om frelse like vel kan være mulig, så er vissheten om frelsen ikke til stede. (Fra: Kristendommen og andre religioner, s 121 fff)

Studenter og andre bekymrer seg i dag veldig mye om hvor «uamerikansk» det kristne kravet på eksklusivitet er. Man betrakter kristendommen derfor som en religion på like linje med alle andre religioner. "Lev og la leve» og «ikke forsøk å pådytte dine verdier på andre», hører man ofte folk si.

Den virkelige religionen til amerikanerne i dag heter «likhet» og dette oppfattes som en selvinnlysende sannhet eller verdi. Gud «må» derfor være amerikaner. Men hvor trekker man grensen: Er Jim Jones kristen? Er Satanisme kristen?

Vi kan stille minst 5 spørsmål hva angår den kristne tros forhold til andre religioner:

 Er de sanne? Er de moralsk gode? Kan de bringe frelse? Er de oppbyggende? Er de nyttige?

Hvis vi tar utgangspunkt i det som er mest vanlig i Vesten å si om hvorvidt en påstand eller lære er sann er at den må stemme overens med fakta og virkeligheten. Den må korrespondere med den objektive virkelighet og svaret blir da at andre religioner faktisk kan være delvis sanne.

Vi kan f eks si at Vedanta hinduismen er sann fordi den er monoteistisk, men falsk fordi den er panteistisk. Vi kan også si at islams oppfordring til å be, og dens håp om rettferdighet, er sann, men når islam benekter at Gud kan ha en Sønn, så er islam falsk.

Men selve innholdet i begrepet sann forandrer seg hvis man søker seg lenger østover. For en panteist kan forskjellen mellom sant og falskt ikke ligge i forskjellen mellom samsvar og brudd i forhold til den objektive virkelighet. For virkeligheten for en panteist er at verden er én, ikke to, sannheten består så å si ikke i en idés samsvar, men i idéens størrelse eller omfang, så å si. Bare idéen om Enhet, eller om Brahman eller Nirvana er faktisk «sann». Alle andre mindre idéer er delvis sanne og delvis falske, delvis manifestasjoner av Det Hele.

Dette gjør diskusjon mellom Øst og Vest veldig vanskelig, for Vesten påstår at Østen tar feil på visse punkter og Østen påstår at det ikke finne noe som heter å ta feil. En hindu kan tro på alt, inkludert kristentroen, som en delvis sannhet, eller som et stadium på veien mot den hele og fulle sannheten. Selv kontradiktoriske idéer kan godtas som sanne; den avgjørende forskjellen ligger i dialogen om ikke-kontradiksjon.

«Østen» hever at forestillingen om sannhet inkluderer Vesten’s forestillinger og at Østen derfor er inkluderende og Vesten ekskluderende. Dette er noe av forklaringen på at de østlige forestillingene er blitt så populære i Vesten i det siste, spesielt på det uformelle planet, uoffisielle planet. Ikke mange amerikanere er hinduer, de fleste foretrekker den hinduistiske forestillingen om hva sannhet er for noe, i hvert fall når det kommer til det religiøse.

Situasjonen er imidlertid den stikk motsatt: Den tradisjonelle oppfatning i Vesten er at den inkluderer Østen, ikke motsatt. Vesten forstår fra før den østlige innsikten at det finnes grader av sannhet, dvs grader av forståelse, innsikt, dybde, adekvans og visdom. Men Vesten legger altså til at loven om ikke-kontradiksjon foreligger. Selvmotsigende påstander eller trossetninger kan ikke være sanne på samme måte på en og samme tid.

 Det fins f eks mange grader av dybde når det kommer til å forstå hva som ligger i ordet Gud. Og enten så har Gud en vilje og en vilje til å bekrefte den moralske loven, slik man tror i Vesten, eller så har ikke Gud denne viljen, slik Østen går ut fra. Men begge disse påstandene kan ikke være sanne samtidig og på samme måte. Det er Østen som ikke forstår Vestens innsikt på dette området, nemlig den at termen sannhet bare dreier seg om grader av forståelse; det dreier seg om et enten eller når det oppstår spørsmål om påstanden er korrekt eller ikke, om den stemmer overens med virkeligheten eller ikke.

Bruker vi den vestlige forståelse av hva sannhet er, blir svaret på spørsmålet om hvorvidt andre religioner er sanne, at ja, det er de, - delvis. Selv Satan må hevde visse sannheter for å kunne lykkes. Satan lærer satanistene visse sannheter, som f eks at Satan er mektig ved at han vil ha oss til rituelt å ofre barn. Hvor mange flere sannheter vil vel da ikke finne i humane og opplyste mestre som Buddha, Muhammed og Confusius?

 Det gjenstår imidlertid å se hvordan sannheten til disse opplyste er i forhold til kristentroens sannheter og om de samtidig inneholder falske påstander. Den enste religionen kristendommen aksepterer som hele sannheten er den bibelske jødedommen, ganske enkelt fordi den ikke er en «annen» religion, men at den er selve fundamentet for kristendommen. Kristus sa: Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven … osv. Kristne tror alt jødedommen sier og mere til, akkurat som katolikker tror alt som ortodoxe, bibelske protestanter tror og mere til. Moderne jøder kritiserer kristne for å tro på for mange ting, akkurat som protestanter kritiserer katolikker for å tro på for mange ting.

 Er andre religioner gode?

Hva med etikken og moralen i andre religioner? Med unntak av satanister, har alle verdensreligionene ikke bare noe, men ganske mye høyverdig moral i seg. Den moralske codexen i verdensreligionene er ikke på langt nær så forskjellige som deres teologi er det. Vi finner mange verdier som både Jesus og Platon deler, men riktig nok ikke i konteksten av «Guds rike».

Det fins imidlertid også noen reelle etiske motsetninger mellom religionene, basert på selve teologien. En hindu vil f eks kunne tro at kroppen i grunnen bare er et ytre skall, at vi alle må arbeide på vårt eget karma eller vår egen individuelle, moralske skjebne og at ingen bortsett fra en fullt ut opplyst mystiker kan unngå å gjennomgå flere reinkarnasjoner. Basert på slike forestillinger vil man ikke akkurat være raskt til å hjelpe en døende ut av rennesteinen.

Og grunnen er at kroppen ikke tillegges særlig betydning i det store og hele og du kan risikere å blande deg inn i personens karma og den erfaring han muligens kan dra nytte av i «det store spillet». Døden ses med andre ord ikke på veldig tragisk, fordi den jo ikke er fatal, fordi vi jo kan få en ny sjanse ved å gjennomgå enda en ny reinkarnasjon. Hvis du derimot var en kristen, en jøde eller muslim vill du sannsynlig vis handle som Den gode samaritan gjorde, fordi du trodde at kroppen er virkelig og viktig, fordi vi ikke tror på skjebnen, men er frie – eller både frie og bundne samtidig - , og fordi vi lever bare en gang og ser på livet selv som av uvurderlig verdi. Slik uenighet er imidlertid ganske sjeldne. De fleste er, når det kommer til stykke, mer enige enn uenige her.

Moralske bud eller koder kan deles i tre typer: regler for pragmatisk overlevelse, regler og normer som danner objektive standarder for vurdering av hva som er rettferdig og uegennyttig. Alle kjenner den første typen og de fleste siviliserte mennesker kjenner den andre, men type tre er ikke så utbredt. Like fullt bygger alle de store religionen på type 3.

 Tilbyr andre religioner frelse?

Svaret avhenger av hvordan vi forholder oss til Bibelens egne ord om Jesus som frelser. Dette betyr imidlertid ikke at alle som bekjenner seg til den kristne tro blir frelst og at andre ikke blir det. Rom 1 og John 1. 9 forteller oss at Guds lys skinner i alles sinn og taler til alle gjennom samvittigheten, Guds indre mikrofon.

Kristne kan ikke vite hvor mange mennesker som vil bli frelst, selv ikke om de hører Guds ord, men kristne kan hevde at de vet at hvis de skulle bli frelst, så må det skje gjennom Jesus, den eneste sanne Frelser.

Kristendommens eksklusive påstander er ikke til for kristendommens skyld, men for Kristi skyld. Kristne tror per definisjon at Kristus er Gud kommet som menneske i kjødet. Hans krav på å være den han er, kan ikke motsies eller bli uthult, relativisert eller forsøkt forhandlet frem slik at man kan akseptere det eller komme frem til en minnelig ordning.

Kan kristne lære noe av andre religioner?  Ja visst, det kan vi. Heb 1. 1 forteller at Gud har talt på mange måter til båe jøder og vitner blant hedningene, Ap gj 17. 22-28, Rom 1. 19-20.

 Er andre religioner nyttige? Burde kristne lære seg Zen-buddhisme? Kristne bør i alle fall forsikre seg om at mantraet de får hvis de vil drive med transcendental meditasjon ikke er navnet på en demon, fordi det er det dette mantraet vanligvis er. Kristne bør forsikre seg om at øvelsene åpner opp for Gud, ikke for det store intet. Kristus byr oss å elske Gud; hinduer snakker om at vi er gud eller guder. Buddha forteller oss at vi er våre naboer. Den østlige veien er å få oss til å gjennomskue egoets illusjon, kroppen, selvet, den andre, materien, rommet, tiden, verden, godt og ondt, sant falskt, kjærlighet, nytelse, tjeneste, vakkert stygt, ditt og datt. Teknikken kan imidlertid tilpasses kristen bruk og være den kristne til nytte. Det er våre helgener som først og fremst kan fortelle oss mer om dette, ikke primært teologien.

Sammenlignende religionsstudier dreier seg ikke om abstrakte og generelle studier, men om det direkte forholdet til Jesu identitet. Man skulle – i dette paradigme - kanskje tro at Jesus ikke kunne være en løgner eller en gal eller kun en myte, (jfr Lewis), men en guru. … en som har erkjent sin indre guddommelighet dessuten er vi alle guder, det er bare det at vi ikkemystikere ikke forstår det.

Men: Jesus var en jøde: Ingen guru har noen sinne vært en jøde og ingen jøde har noen gang vært en guru.

Judaismen eller jødedommen er en exoterisk religion som innebærer en kollektiv overholdelse av en offentlig lov, Torah, og en tro på en offentlig bok, Skriftene. Guruene og mystikere av alle slag lærer en esoterisk eller privat erfaring som ikke kan kommuniseres via ord.

De østlige mystikerne og guruer tror på en panteistisk, immanent Gud. Opplysning for dem består i å erkjenne at vi og alt annet til syvende og sist er gud.

I jødedommen står Gud utenfor sitt skaperverk, som han skapte ut av intet. Å blande skapningen med Skaperen anses som en grov synd, som avgudsdyrkelse.

For jødedommen er Gud en person. «Jeg er» er Guds navn i jødedom og kristendom. «Jeg er» står for den ultimate virkelighet. For guruer er «Jeg er» den ultimate illusjonen.

For mystikere og guruer er tid og historie også, til syvende og sist, bare uvirkelige illusjoner og projeksjoner og uopplyst bevissthet. Opplysning består i å frigjøre seg fra tiden for å finne frelse i tidløsheten. For jødedommen og kristendommen er tiden høyst reell og tid og materie står i et relativt forhold til hverandre, fordi Gud skapte dem. For mystikeren består frelsen i å gå tilbake til før fødselen da egoet blir til og til den tilstand det er å tilhøre alle ting eller altet. For jødedom og kristendom vil Gud gripe inn en gang i fremtiden og Gud vil etablere sitt Rike. Mystikere ser bort fra tiden, eller de ser seg tilbake; jødedom og kristendom forholder seg «up front» til tiden og ser fremover.

Mystikere tror at det umulig å kjenne Gud, dvs å vite hvem han egentlig er, annet enn helt ubundet av ordene og i en mystisk opplevelse. Jødedom og kristendom tror at Gud har gjort seg selv kjent offentlig i handlinger og med ord, dvs gudommelig gitte skrifter.

For jødedom og kristendom er Gud den aktive parten, og derfor er det vel da også at han beskrives som «ham» og som mannlig – som konge, ektemann og kriger. Religion er ikke vår søken etter Gud men Guds søken etter oss.

Den jødiske Gud er en «moralist», ja, han selv er moralsk, rettferdig og hellig; han kommanderer oss til å være hellige, for han selv er hellig. Han har en vilje, han skiller og skjelner, han hater synden og elsker det gode. Den panteistiske gudsforestillingen hos guruene og mystikerne har ingen vilje, ingen lov, ingen preferanser. Han skjelner og skiller ikke, «he is totally nondiscriminating», akkurat slik moderne vestlige er det. For guruene er moral i beste fall en forberedelse eller en forutsetning for opplysningen og et instrument man kan bruke for å befri sinnet fra lidenskapene og kjærligheten, på sitt verste er moralen – eller forestillingen om moralen - en dualistisk illusjon og vår egen oppfinnelse, ikke Guds. De har en gud som står over både godt og ondt.

En annen grunn til at mystikerne og guruene er blitt så populære i Vesten, er at de ikke opererer med det vi kaller Helvete. De kan like vel operere med temporære «oppholdstilstander» - (min neologi) - eller limboer, som f eks reinkarnasjoner i dette livet og det som blir kalt bardos i det neste, men alle kommer uansett til «himmelen» før eller senere. Guruenes og mystikernes gud dømmer ikke og straffer ikke synd. Det fins egentlig ingen synd, ingen separasjon fra gud, for Gud er Det Hele.

Jødedom og kristendom lærer en evig, ultimat rettferdighet og dom. At Helvete virkelig eksisterer, følger av andre distinktive judeo-kristne doktriner: Skillet mellom Skaperen og Det skapte og menneskets frie vilje. Panteismen kan ikke tro på Helvete fordi for dem er alt gud. Determinismen tror ikke på Helvete fordi vi ikke kan velge det fritt. Jødedom og kristendom tror på muligheten for et Helvete, evig adskillelse fra Gud, fordi vi ikke eksisterer som «deler» av Gud og fordi det står oss fritt å avvise å tro på Ham.

Hvilken side står så Jesus på? Vel, Jesus trodde helt klart på et Helvete. «Å klassifisere Jesus som en guru er like håpløst som å klassifisere Max som en kapitalist», skriver Kreft, s 131,   

 Oversettelse og litt omarbeidelse fra Geisler om World Religions and Christianity:

… Det følger ikke at Gud ikke elsker de vantro. Det følger ikke at Gud ikke sørger for alles frelse.

Det følger ikke at bare noen få utvalgte nasjoner vil bli evangelisert. Det følger ikke at ingen frelse er tilgjengelig for de som aldri har hørt om Kristus.

Mange kristen innrømmer at det fins sannhet og verdi i andre religioner. Alle mennesker mottar en generell åpenbaring, Salme 19; Apgj 17; Rom 1. 19-29 og 2. 12-15. Gud har åpenbart sannhet for dem så det er ikke egnet til å overraske deres troer uttrykker både godhet og sannhet.

Det eksisterer imidlertid en fundamental forskjell. Det kristne trossystemet er et system basert på en sannhet med visse feil inkludert i det; alle ikke-kristne religiøse systemer er systemer bygget på feilaktigheter med visse sannheter inkludert i dem. Det eneste sanne trossystemet er kristendommen. Fordi kristne er finitte personer, vil kristnes forståelse av dette systemet innebære at systemet har visse feil så å si innebygget idet. Det er derfor vi stadig må vokse i sannhet, 2 Pet 3. 18, idet vi vet at vi vet bare stykkevis, 1 Kor 13. 9, 12. I kontrast til dette er ingen ikkekristne systemer sanne som et system, selv om det fins sannheter i dem. Ingen andre systemer enn kristendommens system gir muligheten for- eller åpner for -  frelsens lys.

Hvis de ulike verdisyn – worldviews  - hadde gjensidig utelukkende sannhetskrav, kan bare en av dem være sanner. Et sant tankesystem må omfatte alle tanker og hele livet. Det må være konsistent og koherent gitt sine premisser. Det viktigste er at systemet korresponderer med virkeligheten i dens fortid, i dens nåtid og fremtid, og dets forhold til det suprarasjonale og naturlige. … Enten lærer kristendommen sanne oppfatninger av Treenigheten og Guds guddommelighet, og at det fines bare en vei til frelse, eller så er et annet system sant og kristendommen falsk.

Å hevde at kristendommen er sann og alle andre systemer er falske, er ikke mer snevert å hevde enn å hevde at hinduismen er sann og alle andre systemer er falske. Ingen påstander om sannheten er alt-inkluderende eller altomfattende. Dette betyr imidlertid ikke at «mindre» sannheter innenfor motstående tankesystemer begge kan være sanne. Bare kristendommen og jødedommen hevder at verden ble skapt av intet av Gud, eller den treenige Gud. Både kristne og ikke kristne kan tro at Jesus var en god mann, men bare kristne tror at Jesus var gude-mennesket.

Alle religioner hevder å ha sannheten. Hinduer tror f eks at det fins mange veier til Gud. Dette kan virke svært så åpent og bredsynt, eller vidsynt, men påstanden i seg selv er like trang som den kristne påstanden. Den utelukker alle motstridene syn.

 Alle sannhetspåstander er eksklusive. Et system som er alt-inkluderende eller altomfattende fremsetter ikke noe sannhetskrav. Alle trossetninger som bekrefter noe, benekter andre trossetninger «by logical implication». En påstand om at «Gud er alt» står i motstrid mot en påstand som sier «Gud er ikke alt». Begge påstandene eller trossetningen kan ikke begge være sanne. Alle sannheter utelukker deres motsetning. Når kristendommen påstår seg å være sann, er dette ikke en påstand som kan siers å være mer trangsynt enn andre religioners krav på sannheten. s 784 ff

Kristendommen hevder at det ikke fins noen frelse annet enn ved tro på Jesus. John 14. 6, 10. 1, 9. 14. 6 og Apgj 4. 12. Det er bare en vei til Gud og den går via Jesu død og oppstandelse for vår synds eller våre synders skyld, ingen andre religioner tror på dette.

Dette betyr ikke at Gud ikke elsker de vantro i verden, John 3. 16, og Paulus sier at Gud vil at alle skal kjenne sannheten, 1 Tim 2. 4.

Kristus betraktes som et forsonende offer både for våre synder og for hele verdens synder, 1 Joh 2.2.

Jesus døde ikke bare for de utvalgte, men for alle ugudelige, Rom 5. 6. Han døde til og med for dem som fornektet ham, 2 Pet 2. 1. og dette betyr ikke at bare et visst utvalg av nasjoner vil bli evangelisert, Åpenb 7. 9 – «en stor folkemengde … fra alle nasjoner, stammer og språk …

Det følger av dette ikke at det ikke finnes noen frelse for alle som ikke hører evangeliet, Apgj 10. 35, Hebr 11. 6. Alle hvor de nå enn er som søker Gud, vil finne ham. Peter insisterer på at Gud aksepterer eller tar imot mennesker fra alle nasjoner som frykte ham og som gjør hva som er rett. Gud belønner alle som søker ham i alvor.

Alle mennesker har skapelsens lys i seg og samvittighet, Rom 1. 19 og 2. 12-15 og dette er tilstrekkelig for dom, men ikke for frelse. Det fins mange veier for Gud til å bringe evangeliet til dem som vil bli frelst. Det normale er via misjon, Rom 10. 14-15. Men Gud kan frelse både ved sitt ord, som han også kan formidle gjennom drømmer eller visjoner, en røst fra himmelen eller en engel, Åpenb 14. 6. Guds veier er ikke begrenset, men hvis mennesker undertrykker sitt lys som de er skapt med, er Gud ikke ansvarlig for ikke å gi dem mer lys, John. 3. 19.

Mange kristne tror og aksepterer at det fins sannhet og verdi også i andre religioner og hele menneskeheten mottar en allmenn åpenbaring, Salme 19, Apgj 17, Rom 1 19-29, 2 12-15.

Forskjellen mellom sannheten som kristne tror på og sannheter som ikke-kristne tro på er, at det kristne trossystemet erkjennes som et system med visse utilstrekkeligheter eller feil i, mens de andre systemene er systemer med feil og mangler, men dog med noen sannhet i. Det eneste systemet av sannhet, er det kristne systemet. Men som kristne er vi begrensede og ikke ubegrensede, derfor må vi alle vokse i tro, 2 Pet 3. 18, idet vi forstår at vi nå forstår ufullkomment. Ingen ikke-kristne systemer som systemer i seg selv holder et sant system selv om det fins sannheter i disse systemene. Ja, disse systemene i seg selv skjemmer og formørker disse sannhetene slik at også selve systemet er formørket. Ingen andre systemer enn det kristne tilbyr frelsens lys.

Dette unike systemet medfører midlertid at det kan vekke anstøt hos ikke-kristne. Korset er en dårskap for de som ikke tror, men for troende er budskapet en kraft fra Gud, 1 Kor 1. 18.

Det innvendes ofte at kristendommen er ekskluderende og snevertenkt, men dette er mer emosjonelt betingende innvendinger enn rasjonelt begrunnede synspunkter: Hvis ulike verdenssyn opererer med gjensidig utelukkende sannhetskriterier, kan bare ett av dem kan være sant. Et sant tankesystem må omfatte både tanken og hele livet selv. Det må være konsistent og koherent sett i sin hele sammenheng. Systemet må korrespondere – være i samsvar med – virkeligheten, både i fortid, samtid og fremtid, og både i relasjon til det naturlige og overnaturlige. Enten er de andre systemene sanne og kristentroen usann, eller så er det omvendt. Å hevde at kristendommen er sann og alle ikke-kristne systemer falske, er ikke mer snevert enn å si at hinduismen er sann og alle andre religioner falske. Intet krav på sannheten alene er alt-inklusive.

Dette betyr imidlertid ikke at mindre sannheter innenfor de motstridende tankesystemene ikke begge kan være sanne. Ikkekristne hevder jo også at mord er galt og at jorden er en planet. Men bare i jødedommen og kristendommen hevdes det at verden ble skapt av intet ved en treenig Gud. Kristne så vel som ikkekristne kan tro at Jesus var et godt menneske, men bare kristne tror han var gudemennesket. Hinduer påstår at det er en sannhet at det fins mange veier til Gud. Dette høres åpenhjertig ut, men påstanden er i virkeligheten like «snever» eller ekskluderende som den kristne påstanden. Hinduismen erklærer alle andre påstander som ekskluderende. Kristentroen tilbyr frelse for alle som virkelig søker den, John 3. 16, 1. Joh 2. 2, Apgj 10. 35 og Hebr 11. 6.

Ethvert krav på å kjenne sannheten er eksklusivt og ekskluderende på sin måte. Et system som hevder det er alt-inkluderende, innebærer intet krav på sannhet, (det er bare en påstand). Det kan hevedes at Gud er alt eller at Gud ikke er alt, begge påstandene kan ikke være sanne, for alle påstander som hevdes for sanne utelukker de kontradiktoriske påstandene. Kristentroens påstand om å ha den eneste sanne religion eller tro er ikke noe mer eller mindre snever enn en hvilken som helst annen religion som hevdet det samme. (Baker s 785).

Følgende er tatt fra linken her :

Lumen gentium, den korteste, sier at «planen for frelse inkluderer også de som anerkjenner Skaperen. Og først blant dem er muhammedanerne (sic!), som hevder (profess) å ha den samme tro som Abraham og at de, sammen med oss, tilber (adore) den ene og nåderike Gud (God) som vil dømme menneskeheten på den siste dag, eller dommens dag.

Men hva er det teksten ikke sier? Noen tror at teksten stadfester at alle muslimer vil bli frelst og at det følgelig ikke er nødvendig å misjonere overfor muslimer generelt, siden de har et like stort krav på himmelen som kristne har, men så er ikke tilfelle. Langt på nær.

Uttalelsen kommer som en del av en lengre uttalelse som begynner med «de som ennå ikke har mottatt evangeliet» og som konkluderer med at misjonsbefaling fortsatt gjelder. Det er mennesker som uten at det er deres feil at de ikke kjenner evangeliet denne uttalelsen referer seg til, til de som på en seriøs måte søker Gud og som beveget av nåde strever ved deres handlinger å gjøre hans vilje slik den er kjent for dem gjennom samvittighetens stemme eller påbud. Men dette gjelder klart ikke at muslimer blir frelst fordi de er muslimer og følger islamske lovforbud og påbud. Det kreves altså et tillegg: Samvittighetens norm, eller samvittighets lov. Og denne forutsettes da strengt tatt å stå over eller ha høyere autoritet enn de islamske skriftene, med Koranen på topp. Hva angår Abrahams tro, presiseres det i consilets uttalelse at muslimene hevder (profess) at de har Abrahams tro, men fastslår på ingen måte ikke at muslimenes tro er identiske eller noe i nærheten av Abrahams tro, en tro som beskrives som eksemplarisk og som et høyeste trosideal i f eks Det nye testamentet. Kirken anser det tydeligvis ikke som et faktum, en bare som en påstand fra muslimsk hold.

Når muslimene bekrefter troen på en gud som er allestedsnærværende, og på hans attributter som samtidig tilgivende og dommer, kan dette oppfattes som identisk med den Gud kristne tror på og tilber. Men mange katolikker tror rett og slett ikke på at kristne og muslimer tror på den samme, identiske, guden. Det den katolske lære sier, sier den med forbehold. Den sier: for så vidt som vi sier at vi tror på den samme gud, så gjelder dette bare for så vidt som vi sier at gud er skapergud, at han er allestedsnærværende og mild og nåderik osv, så dette betyr ikke at gudsbildene er overlappende i ett og alt, eller kongruente, at de smelter sammen, så å si, ved å la gudsbildene legges oppå hverandre og at vi da ser at de samsvarer, snarere tvert imot. Allmektig betyr med andre ord ikke «allmektig» fullt ut og radikalt innen de to religionenes bredere kontekst eller større, systematisk paradigme. Tvert imot vil både de fleste katolikker og andre kristne og muslimer innrømme, begge med en viss «lettet glød», - vil vi si, bygget på erfaring -, kunne si seg enige om at Allah og Kristus helt klart ikke er den samme Gud. Relasjonene dem imellom, og de troendes oppfatning seg imellom av sin tro og dens hele innhold og retning, passer ikke inn i hverandre, strukturene som avtegnes av gud i Koranen og Bibelen fremstår som gjennomgripende og konstitusjonelle, ja, ontologiske og oppløselige motsetninger.

Katolikker tror ikke at Muhammed var profet eller at Koranen er Guds ord og muslimer tror ikke at Jesus er Guds Sønn eller verdens treenige frelser. Og slik fortsetter det, vi kunne ha regnet opp i nærmest det uendelige, vi henviser til andre steder på bloggen som vil underbygge påstanden. Forskjellene mellom Allah, slik «han» fremstiller seg i Koranen og de andre islamske, hellige skrifter, er ikke ubetydelige eller irrelevante. For hvem vil vel ikke si at man tror på en – helt abstrakt og gjerne helt upersonlig gud – en allmektig, og på en måte allestedsnærværende og uforanderlig og nåderik gud? Ingen kristen kan dermed innrømme eller aller minst antyde at alle disse troende oppnår den frelse fra synd og død som det kristne budskapet forkynner, og bare det, eksklusivt og unikt. Klarest ser vi kanskje den åpenbare sannheten når vi ser at den kristne Frelser, Jesus Kristus, er syndfri. Ingen annen «tro» kan operere ut fra denne tros forutsetningen, som dessuten gjøres empirisk i og med Frelserens korsfestelse, død og oppstandelse.

Dette forhindrer ikke at den katolske kirke ser med stor aktelse på den muslimske tro og muslimer generelt, (Nostra Etate). Det er prisverdig at muslimer tror på Jesus som en profet at de tror på Allahs uransakelige forordninger og at de relaterer seg til disse. Deklarasjonen (Nostra Etate) sier riktig nok at det er «gud» som har talt til muslimene, men dette stemmer ikke med fremstillingene i Koranen, som viser at det er engelen Gabriel, kun, som byr og snakker til Muhammed i streng forstand. «Resiter! Resiter, forlanger Gabriel, da han dukker oppe for Muhammed i en ørkenhule han pleide å meditere i, og dette utlegges da som om Muhammed der og da og alt han uttaler senere er en direkte avlesning av en nedskrevet tekst på en tavle, Koranen selv, som bare eksisterer i den «allahianske» himmel, (og som da heller ikke som en integrert eller udelelig entitet i Allah selv eller det vi kan kalle Allah’s personlighet, men da bare, må vi si, som en oppkonstruert personlighet, i og med at Allah ikke kan forbindes med noe, heller ikke dette å være PERSONLIG på noen måte, uten at dette vil bli ansett som shirk, dvs avgudsdyrking eller frafall belagt med dødsstraff. En Gud som primært er PERSONLIG i radikal forstand, fins bare i kristentroen ut fra dens Skrifter, doktriner og dogmer).

Et annet forhold Nostra Etate ikke er sen om å fortelle, er det prisverdige – men neppe i seg selv frelsende - i at muslimer verdsetter og etterstreber et moralsk liv, at de gir almisser og praktiserer faste. Deklarasjonen oppfordrer både muslimer og kristne til å glemme alle tidligere stridigheter og til å arbeide for gjensidig forståelse og til det beste for hele menneskeheten, for sosial rettferdighet, fred og frihet.

Når Den katolske kirke så formulerer sitt «dogme» på den måten den gjør, så gjør den det i svært så «diplomatiske» vendinger og hensikten synes primært å ha vært å bygge bro mellom mennesker mer enn troer. De aller fleste religioner tro på en allmektig, allvitende, og allestedsnærværende gud. Det er utgangspunktet, men knapt noe mer, et forsøk på samling om det meste elementære, teologisk sett. Men hensikten for kirken i det store og hele og lange perspektiv, og i det lange løp er, å misjonere for kristentroen ved å opprettholde og utvide dialogen for på den måten å få frem det spesifikt kristne budskap, om ikke direkte og konfronterende, men indirekte i den hensikt å skape gjensidig respekt og forståelse.

Vi bør også huske på paven ikke bare representerer Kirken i snever forstand, han representere også pavestaten Vatikanet, som kan betraktes som et «verdslig regimente» som løper parallelt med det åndelige regimente og hvor Kristus råder suveren.

Som vi lovet over, legger jeg her inn et innlegg fra desember 2010: Gud eller Allah - "that's the solution".

Man kan tro på Gud eller "en gud" eller "en allmektig kraft", det er ikke vårt anliggende her og nå å komme med et personlig vitnemål eller bekjennelse eller bekreftelse på gudstro eller ikke.

Det som imidlertid er viktig, og det som det råder en del forvirring om rundt omkring, er at man kjenner de formulerte grunnlag gudstroene bygger på, i vårt tilfelle her den tro som kaller seg kristen, og den tro som går inn under islam.

Vi ser stadig debatter på diskusjonsfora hvor spørsmålet blir tatt opp:

Er Gud og Allah den samme? Er den kristne og den muslimske gud identiske? Er det bare ordene som skiller, slik at det egentlig ikke spiller noen rolle om man kaller "gud" Allah eller Gud? Er det bare en navneforskjell, ingen vesensforskjell?

Av og til refereres det til at også kristne arabere kaller Gud for Allah.

Man tror visst at dette skal løse problemet og at dette faktum beviser at om man taler om Gud og/eller Allah kommer ut på ett.

Ingenting kan imidlertid være mer feil og forkjært. Vi legger derfor ut de kristne trosbekjennelse side ved side ved den muslimske, for å få frem kontrasten og forskjellene. Det er et avgrunnsdyp mellom de to bekjennelsene. Og konsekvensene av ikke å ta dette inn over seg, kan bli katastrofal og tragisk. 

Samtidig fortsetter media og skolebokforfattere, journalister og lærere og "mannen i gata" ufortrødent og med stor kraft som om ikke noe skulle være mer uinteressant enn dette å skille og skjelne her, hvilket bare vil forsterke den tilspisning av konflikten som allerede eksisterer mellom islam og Vesten og dessuten bare til å fremskynde dem. Vi kan ikke ha det på oss at ingen forsøkte å informere om disse tingene. Derfor dette innlegget.

Det felles grunnlag de to "troene" er skrevet med svart eller blått, bortsett fra i den første islamske bekjennelse, som er i svart i sin helhet. Ulikhetene - som ikke kan være større og mer dramatiske - markeres så med rødt.

Detaljerte kommentarer til disse bekjennelsene fra vår side skal vi la vente med her og nå, til det eventuelt blir nødvendig å komme tilbake med dem på et senere tidspunkt.

Lovet være Allah!

- all verdens Herre, Ham, den Barmhjertige,

den Nåderike, Ham,

Herren over Dommens Dag.

Deg tilber vi, Deg søker vi hjelp hos.

Led oss på den rette vei - deres vei, som Du har beredt,

ikke deres, som har vakt Din vrede,

eller deres, som har valgt den falske vei.

Mulig islamsk trosbekjennelse: 

Jeg tror på Allah, den allmektige, himmelens og jordens skaper.
Jeg tror på profeten Jesus (Kristus?) som ble skapt ved (en) hellig ånd, (engelen Gabriel) født av jomfru Maria, korsfestet, men ikke død på korset og at han ble tatt opp til himmelen, og han skal derfra komme igjen … Jeg tror på en hellig ånd fra Allah, synders tilgivelse, legemets oppstandelse og et evig liv).

Den kristne trosbekjennelse, (dvs én av dem): 

Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper.
Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fòr ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fòr opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.
Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, alminnelig kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.


Den arabisk-kristne trosbekjennelse, - mulig?:

Jeg tror på Allah, Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper. Jeg tror på Jesus Kristus, Allah’s enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fòr ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fòr opp til himmelen, sitter ved Allah’s, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde. Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, alminnelig kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.

Siden jeg er i gang, legger jeg i tillegg ut en annen postering, en postering som vil kunne presisere enda tydeligere hva forskjellen innebærer; den får være så biblisistisk som den vil: onsdag 2. mars 2011: Den fatale og evige forskjellen

Gud og Allah er to helt forskjellige "størrelser", helt ulike ånder, inkompatible guddommer. De tangerer hverandre ikke. De bærer noen av de samme menneskeprojiserte attributter, men de realiserer seg på diamentralt motsatt måte. De frembringer ikke samme menneskesyn, virkelighetsoppfatning og verdisyn.

De er i sitt vesen og i sin essens motsetninger. De tilbyr ikke den samme himmel og gir ikke mennesket 

samme håp. Ikke samme tro. Allah har ikke noe med Logos - fornuften og Ordet som ble kjød - å gjøre. Ubetinget kjærlighet manifisterer seg hos den ene, men utelukker seg hos den andre. 

Tilnærmet felles trosgrunnlag:

5. Mos 6. 4 Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er en.

Sure 4. 171 Allah er én Allah! Ære være Ham, at Han skulle ha en sønn! Ham tilhører alt i himlene og på jord! Allah er tilstrekkelig som beskytter!

1. Mos 1. 1 I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.

Sure 50. 38 Vi skapte himlene og jorden og det som mellom dem er på seks dager, og ingen tretthet rørte Oss.

Matt 2. 15 … og han blev der til Herodes' død, forat det skulde opfylles som er talt av Herren ved profeten, som sier: Fra Egypten kalte jeg min sønn.

Sure 16. 36 Vi har sendt et sendebud til hvert folk: «Tjen Allah og hold dere unna avguder!» Og det var noen som Allah gav ledelse, og andre som villfarelsen tok. Bare reis omkring på jorden og se hva enden ble for dem som holdt sannhet for løgn.

5. Mos 4. 31 For Herren din Gud er en barmhjertig Gud; han skal ikke slippe dig og ikke la dig gå til grunne; han skal ikke glemme den pakt med dine fedre som han tilsvor dem.

Sure 2. 118 Men de som tror, og de som drog ut og kjempet for Allah's sak, de kan håpe på Allah's nåde. Allah er tilgivende, nåderik.

Forkynneren 12. 14 For hver gjerning vil Gud føre frem for dommen over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt.

Sure 1. 3-4  Han, den Barmhjertige, den Nåderike, Han, Herren over dommens dag.

Forskjellene:

Tro og lev!

Joh 11. 25-26 Jesus sa til henne: Jeg er opstandelsen og livet; den som tror på mig, om han enn dør, skal han dog leve, 26og hver den som lever og tror på mig, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?

Omvend dere eller dø:

Hadith 2. 483 Jeg er blitt beordret av Allah til å kjempe til ingen andre enn Allah blir dyrket …, og den som sier det skal berge liv og eiendom.

Frafall er ingen synd:

Joh 6. 64-66 Men det er nogen av eder som ikke tror. For Jesus visste fra først av hvem det var som ikke trodde, og hvem det var som skulde forråde ham.

Frafall er dødsdom:

Hadith 9. 57 Den som faller fra: Drep ham!

Den kristne skal søke fred:

Matt 5. 9 Salige er de fredsommelige; for de skal kalles Guds barn.

Islam skal søke strid:

9. 29 Bekjemp dem som ikke tror på Allah og dommens dag, som ikke forbyr det Allah og Hans sendebud har erklært forbudt, og som ikke bekjenner sannhets religion av skriftfolkene, til de punger ut med tributt i ydmykhet.

Nedkjempe synd:

2. Kor 5. 21 Ham som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, forat vi i ham skal bli rettferdige for Gud.

Erobre verden:

8. 39 Kjemp mot dem til det ikke lenger finnes forfølgelse, og all religion tilegnes Gud! Men om de gir seg, så ser Allah visselig det de gjør.

2. 193 Bekjemp dem til det ikke lenger finnes prøvelser for troen, og forfølgelse, og religionen tilhører Allah.

Rettferdig:

Salme 11. 7 For Herren er rettferdig, elsker rettferdighet; på den oppriktige ser hans åsyn.

Urettferdig:

32. 13 Om Vi hadde bestemt slik, kunne Vi gitt hver enkelt ledelse. Men Mitt ord er nå blitt realitet: Jeg vil fylle helvete med folk og dsjinner, om hverandre.

Gud elsker uforbeholdent:

Joh 3. 16 For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, forat hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv; 1 Joh 4. 8 Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud; for Gud er kjærlighet.

Allah "elsker" forbeholdent: 19. 96 De som tror og lever rettskaffent, dem vil den Barmhjertige møte med kjærlighet.

Gud inngår pakt og forandrer seg ikke:

5. Mos 7. 9 Så vit da at Herren din Gud han er Gud, den trofaste Gud, som holder sin pakt og bevarer sin miskunnhet mot tusen ledd, mot dem som elsker ham og holder hans bud …

Jakob 1. 17 All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Fader, hos hvem det ikke er forandring eller skiftende skygge.

Allah inngår ikke pakt og forandrer mening:

16. 101 Om Vi utskifter et skriftord med et annet, og Gud vet best hva Han åpenbarer, så sier de: «Du bare dikter opp!» Nei, de fleste av dem vet ingenting.

Gud er Fader:

John 6. 27 Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som varer ved til evig liv, den som Menneskesønnen skal gi eder! for på ham har hans Fader, Gud, satt sitt innsegl.

Allah er ingen Fader:

4. 171 Allah er én Allah! Ære være Ham, at Han skulle ha en sønn! Ham tilhører alt i himlene og på jord! Allah er tilstrekkelig som beskytter!

Sønnen er Gud:

John 1. 1 og 14 I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. 2Han var i begynnelsen hos Gud. 3Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noget blitt til av alt som er blitt til. … Og Ordet blev kjød og tok bolig iblandt oss, og vi så hans herlighet - en herlighet som den en enbåren sønn har fra sin far - full av nåde og sannhet.

Allah skaper Jesus i Adams bilde:

3. 59 Forholdet med Jesus er overfor Allah det samme som med Adam. Han skapte ham av støv og sa til ham: «Bli!» Og dermed var han.

Jesus er sann Gud og evig liv:

1 Joh 5. 20 men vi vet at Guds Sønn er kommet, og han har gitt oss skjønn til å kjenne den Sanne, og vi er i den Sanne, i hans Sønn Jesus Kristus. Denne er den sanne Gud og det evige liv.

Jesus er ikke Gud, (iallfall ikke Allah): 5. 116 En gang sier Allah «Jesus, Marias sønn, har du sagt til menneskene: ’Ta meg og min mor til guder utenom Gud?’» Og han svarte: «Deg alene all ære! Jeg ville ikke si noe som jeg ikke har rett til. Om jeg hadde sagt det, ville Du visst det! Du kjenner det som er i meg, men jeg kjenner ikke det som er i Deg.

Den Hellige Ånd er Gud: Ap 5. 3-4 Da sa Peter: Ananias! hvorfor har Satan fylt ditt hjerte, så du skulde lyve for den Hellige Ånd og stikke til side noget av pengene for akeren? 4Var den ikke din så lenge du hadde den, og var den ikke i din makt da den blev solgt? Hvorfor har du satt dig denne gjerning fore i ditt hjerte? Du har ikke løiet for mennesker, men for Gud.

Den hellige ånd er Gabriel: 16. 102 Si: «Den Hellige Ånd har åpenbart det fra Herren med sannhet for å styrke dem som tror, og som ledelse og godt budskap for dem som har gitt seg Gud i vold.»

Gud er Ånd: John 4. 24 Gud er ånd, og de som tilbeder ham, bør tilbede i ånd og sannhet

Allah er verken person eller ånd: 42. 11 Det er ingenting som Han! Han er den Hørende, den Seende

Gud viser seg i Sønnen: Hebr 1. 1-2 Efterat Gud fordum hadde talt mange ganger og på mange måter til fedrene ved profetene, så har han i disse siste dager talt til oss ved Sønnen …

Allah viser seg ikke.

Jesus sier han er Gud: Matt 26. 63-64 Og ypperstepresten tok til orde og sa til ham: Jeg tar dig i ed ved den levende Gud at du sier oss om du er Messias, Guds Sønn. 64Jesus sa til ham: Du har sagt det. Dog, jeg sier eder: Fra nu av skal I se Menneskesønnen sitte ved kraftens høire hånd og komme i himmelens skyer.

Jesus sier han er profet: 19. 30 Da sa barnet: «Jeg er Guds tjener. Han har gitt meg skriften, og gjort meg til profet!

Jesus er uten synd:1. Peter 2. 21-22 Kristus led for eder og efterlot eder et eksempel, forat I skal følge efter i hans fotspor, 22han som ikke gjorde synd, og i hvis munn det ikke blev funnet svik …

Jesus er "bare" rettferdig og lik andre:

6. 84-85 Og Vi gav ham Isak og Jakob, og Vi gav dem begge ledelse, og Vi ledet tidligere Noa, og hans etterkommere David og Salomo, Job, Josef, Moses og Aron. Slik belønner Vi dem som gjør godt. Likeledes Sakarias, Johannes, Jesus, Elias, – alle var de rettferdige …

Jesus sender Helligånden:

John 14. 16-17 og 26 og jeg vil bede Faderen, og han skal gi eder en annen talsmann, forat han kan være hos eder evindelig, 17sannhetens Ånd, som verden ikke kan få, for den ser ham ikke og kjenner ham ikke; I kjenner ham, for han blir hos eder og skal være i eder.

… men talsmannen, den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære eder alle ting, og minne eder om alle ting som jeg har sagt eder.

Jesus sender Ahmad (Muhammed):

61. 6 En gang sa Jesus, Marias sønn: «Israels barn, jeg er Allah's sendebud til dere, for å stadfeste loven som foreligger før meg, og bebude et sendebud som kommer etter meg, hvis navn er Ahmad.» Og da han kom til dem med klare bevis, sa de: «Dette er skjær trolldom.»

 

Jesus døde som et offer for synder: Apgj 17. 3 … at Messias skulde lide og opstå fra de døde, og sa: Dette er Messias, den Jesus som jeg forkynner eder.

Jesus døde ikke: 4. 157 «Se, vi har drept Messias, Jesus, Marias sønn, Guds sendebud!» Men de drepte ham ikke, og de korsfestet ham ikke, men det fortonet seg slik for dem. De som er uenige om ham, er i tvil med hensyn til dette. De har ingen kunnskap om det, men følger formodninger. De har ikke drept ham med sikkerhet.

Jesus sto opp fra de døde: 1 Kor 15. 3-4 … at Kristus døde for våre synder efter skriftene, 4og at han blev begravet, 5og at han opstod på den tredje dag efter skriftene …

Allah tar Jesus til seg: 4. 158 Tvert imot, Gud har tatt ham til Seg. Gud er mektig, vis.

Jesus er Allmektig:

1 Pet 3. 21-22 han som er faret op til himmelen og er ved Guds høire hånd, hvor engler og makter og krefter er ham underlagt.

Bare Allah har slik makt.

Jesus går i forbønn: Hebr 7. 24-25 … et uforgjengelig prestedømme, fordi han blir til evig tid, 25og derfor kan han også fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem.

Jesus har ikke makt til å gå god for noen hos Allah: Hadith 8. 570 … jeg er ikke skikket til dette …

Jesus vil dømme av seg selv: 2 Tess 1. 7-8 … når vår Herre Jesus åpenbares fra himmelen med sin makts engler, 8med luende ild, når han tar hevn over dem som ikke kjenner Gud, og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium …

Jesus vil i endetiden dømme etter Koranen: Hadith 4. 658

Helligånden er Gud: Apgj 5. 3-4

Helligånden er Gabriel: 2. 253 Vi gav Jesus, Marias sønn, klare bevis og støttet ham med Den Hellige Ånd. Hvis Gud hadde villet slik, ville ikke de som kom etter dem, kommet i strid etter at de hadde mottatt den klare beskjed. Men de kom i strid.

Helligånden vil overbevise: John 16. 7-8 Men jeg sier eder sannheten: Det er til gagn for eder at jeg går bort; for går jeg ikke bort, da kommer talsmannen ikke til eder; men går jeg bort, da skal jeg sende ham til eder. 8Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom: 9om synd, fordi de ikke tror på mig; 10om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen, og I ser mig ikke lenger; 11om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt.

Helligånden er Allahs ånde/pust: 15. 29 Når Jeg har formet ham ferdig og innblåst Min ånd i ham, så fall til fote for ham.

Helligånden virker i den troende: Rom 8. 13-14 for … dersom I lever efter kjødet, da skal I dø; men dersom I døder legemets gjerninger ved Ånden, da skal I leve. 14For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. 15I fikk jo ikke trældommens ånd, så I atter skulde frykte, men I fikk barnekårets Ånd, ved hvilken vi roper: Abba, Fader!

Allah virker ved sin lov og det er ikke snakk om at Ånden virker i mennesket.

Helligånden inspirerer til å tale: 2 Pet 1. 21 … for aldri er noget profetord fremkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd.

Koranen ble skrevet ned av Allah: Hadith 8. 611

Helligånden bor i de troende: 1 Kor 3. 16 Vet I ikke at I er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i eder?

Allah har ingen medarbeider i mennesket og mennesket ble ikke skapt i hans bilde.

Jesus skapte alt ved sitt ord: Joh 1. 3 og 10 Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noget blitt til av alt som er blitt til. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, og verden kjente ham ikke.

Allah skapte ikke gjennom Jesus.

Gud hvilte: 1 Mos 2. 2 Og Gud fullendte på den syvende dag det verk som han hadde gjort, og han hvilte på den syvende dag fra all den gjerning som han hadde gjort.

Allah trenger ikke å hvile: 50. 38 Vi skapte himlene og jorden og det som mellom dem er på seks dager, og ingen tretthet rørte Oss. 41. 9-10 og 12 Si: «Fornekter dere virkelig Ham, som skapte jorden på to dager, og gir Ham likemenn?» Han er all verdens Herre! Og Han gjorde dem ferdig som syv himler på to dager, og Han inngav hver himmel dens oppgave.

Gud skapte menneske i sitt bilde: 1 Mos 26-27 Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt billede, efter vår lignelse, og de skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over feet og over all jorden og over alt kryp som rører sig på jorden.

Det fins ingen tilsvarende lære i Islam.

Gud skaper verden god: 1 Mos 1. 31 Og Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var såre godt.

Allah skaper det onde: 113. 1-2 Si: «Jeg søker tilflukt hos morgengryets Herre, mot ondt fra det Han har skapt …

Mennesket er syndig og trenger frelse: Salme 14. 3 De er alle avveket, alle tilsammen fordervet; det er ingen som gjør godt, enn ikke én. Rom 3. 23 For det er ingen forskjell; 23alle har syndet og fattes Guds ære, 24og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus, 25som Gud stilte til skue i hans blod, som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort - 26for å vise sin rettferdighet i den tid som nu er, så han kunde være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus.

Mennesket er "bare" svakt: 4. 28 Allah ønsker å lette tingene for dere, for mennesket ble skapt svakt.

Mennesket kan ha samfunn med Gud: 1 Joh 1. 3 … det som vi har sett og hørt, det forkynner vi og eder, forat og I kan ha samfund med oss; men vårt samfund er med Faderen og med hans Sønn Jesus Kristus.

Allah har ikke samfunn med mennesket.

Synden en hindring: 1 Joh 1. 6 Dersom vi sier at vi har samfund med ham, og vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten; 7men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfund med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.

Synd er ingen hindring fordi samfunn forekommer ikke.

Gud svarer mennesket og forandrer dets vilkår: 2 Konge 5 Så sier Herren, din far Davids Gud: Jeg har hørt din bønn, jeg har sett dine tårer. Se, jeg vil helbrede dig; på den tredje dag skal du gå op til Herrens hus.

Allah har bestemt alt på forhånd: Hadith 8. 611

Gud åpenbarer seg ved sin Sønn: Hebr 1. 2 … så har han i disse siste dager talt til oss ved Sønnen …

Rom 1. 20 For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger, forat de skal være uten undskyldning, 21fordi de, enda de kjente Gud, dog ikke æret eller takket ham som Gud, men blev dårlige i sine tanker, og deres uforstandige hjerte blev formørket.

Helligånden skal vitne: John 15. 26 Når talsmannen kommer, som jeg skal sende eder fra Faderen, sannhetens Ånd, som utgår fra Faderen, han skal vidne om mig.

Allah åpenbarer bare sin vilje som fins i Koranen (McDowell and Zaka s 100).

Gud skiller ikke mellom små og store synder: Rom 1. 29-31 Og likesom de ikke brydde sig om å eie Gud i kunnskap, så overgav Gud dem til et sinn som intet duer, så de gjorde det usømmelige: 29fulle av all urettferdighet, vanart, havesyke, ondskap; fulle av avind, mord, trette, svik, list; 30øretutere, baktalere, gudsforhatte, voldsmenn, overmodige, storskrytere, opfinnsomme til ondt; ulydige mot foreldre, 31uforstandige, upålitelige, ukjærlige, ubarmhjertige; 32slike som godt kjenner Guds dom at de som gjør sådant, fortjener døden, og dog ikke bare gjør det, men endog holder med dem som gjør det.

I islam skilles det mellom store og små synder: 4. 31 Om dere holder dere unna de store synder som er forbudt dere, vil Vi utslette deres misgjerninger, og føre dere inn gjennom ærens port, Hadith 4. 28

Jesus påpeker tankens synd:Matt 5. 27-28 I har hørt at det er sagt: Du skal ikke drive hor. 28Men jeg sier eder at hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor med henne i sitt hjerte.

Ingen muslimsk lov sier at onde tanker er synd.

Jesus stryker ut synden: Rom 6. 23 For den lønn som synden gir, er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.

I islam må man "bare" tro på Allah, følge hans vilje og gjøre gode gjerninger.

Synden gjør Gud trist: 1 Joh 1. 1-10 6Dersom vi sier at vi har samfund med ham, og vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten; 7men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfund med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd. 8Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv …9dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. 10Dersom vi sier at vi ikke har syndet, da gjør vi ham til løgner, og hans ord er ikke i oss.

Allah er helt uanfektet av synd og har ikke samfunn med mennesker.

Jesus ofrer seg én gang for alle: Hebr 9. 26 men nu er han åpenbaret en gang ved tidenes ende for å bortta synden ved sitt offer. 27Og likesom det er menneskenes lodd en gang å dø, og derefter dom, 28således skal og Kristus, efter å være ofret en gang for å bortta manges synder, annen gang åpenbare sig, uten synd, til frelse for dem som venter på ham. 

I islam er det ikke behov for noe offer for synd.

Jesus er syndfri: 1 Joh 2. 1 Mine barn! dette skriver jeg til eder forat I ikke skal synde; og om nogen synder, da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige, 2og han er en soning for våre synder, dog ikke bare for våre, men og for hele verdens.

Jesus er "bare" feilfri, ren av hjerte: 19. 19 Han svarte: Jeg er bare en Herrens utsending for å gi deg en sønn, ren av hjertet.

Jesus soner for syndere: Rom 6. 23 For den lønn som synden gir, er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.

Enhver må svare for seg selv: 6. 164 Si: «Skulle jeg vel ønske meg en annen Herre enn Allah? Når Han er alle tings Herre?» Enhver erverver kun til sitt eget regnskap. Ingen bærer en annens byrde. Så vil dere vende hjem til Herren. Han vil redegjøre for det dere tvistet om.

Men iflg. hadith 2. 553 vil Muhammed gå god for noen overfor Allah og i hadith 8. 570 sier Muhammed at Allah har tilgitt ham både tidligere og fremtidige synder og at Allah vil tillate ham å føre dem ut av helvetes ild og inn i paradiset.

Mennesket kan bli et Guds barn: John 1. 12 Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, dem som tror på hans navn; 13og de er født ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud.

Mennesket kan aldri bli et Allah's barn.

Den kristne bør ligne Jesus: Filliperne 2. 5 La dette sinn være i eder, som og var i Kristus Jesus, 6han som, da han var i Guds skikkelse, ikke aktet det for et rov å være Gud lik, 7men av sig selv gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på sig, idet han kom i menneskers lignelse, 8og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han sig selv, så han blev lydig inntil døden, ja korsets død.

Muslimen må etterligne Muhammed:

43. 85-86 Full av velsignelse er Han, som har herredømmet over himlene og jorden … Til Ham skal dere føres tilbake. Det de påkaller utenom Ham, formår ikke å legge inn godt ord, bare (Muhammed).

Bibelen er inspirert av Helligånden: 2 Tim 3. 16 Den hele Skrift er innblest av Gud av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til optuktelse i rettferdighet, 17forat det Guds menneske kan være fullkommen, duelig til all god gjerning.

Koranen er en del av Allah's essens.

Bibelen viser veien: Salme 119. 105 Ditt ord er en lykte for min fot og et lys for min sti.

Bibelen er blitt forandret og forfalsket: 2. 75 Kan dere håpe på at disse vil tro dere, når en del av dem allerede har hørt Allah's ord, og så forvrir Hadith 9. 614: De har forvansket det, skrevet med egne hender …

Den kristne oppfordres til å be uavbrutt: Ef 6. 18 … idet I til enhver tid beder i Ånden …

Muslimen må be 5 ganger om dagen: hadith 1. 620

(Bygget på og inspirert av denne boken til Timothy Geroge her )

Og vi tar dessuten med denne fra torsdag 12. april 2012:

Allah er ikke hellig.

Allah er ikke hellig og mennesket er ikke født med arvesynd. Allah hater ikke synden radikalt og elsker ikke syndere radikalt. Synd er kun regelbrudd. Synden gjøres ad hoc, til enkeltstående overtredelser. Mennesket er ”svakt” ifølge islam og det ble ganske snart etter ”brøden” med å spise av Treet tilgitt sine overtredelser i Edens hage. Etter denne tilgivelsen har Allah vært tilgivende og nåderik overfor menneskene – muslimene ? -  slik det står at Allah er, ved innledningen til alle surer i Koranen, bortsett fra en, og dette gjelder altså kun og spesielt for muslimer.

Tilgivelse fra Allah går på enkeltsynder og ikke på menneskets  - les: muslimenes - grunnleggende stilling som lovløs og urettferdig opprører overfor Gud, slik som i kristendommen. Mennesket som enkeltmenneske synder ikke fordi det er en radikal synder som ikke kan tilgi seg selv, i islam. Nei, mennesket synder fordi det ikke følger Allahs praktiske lover, regler og normer.

Mennesket trenger ingen Gud som er like radikal kjærlighet, som mennesket er radikal synder, i islam.

Både synden og kjærligheten i islam blir noe mennesket og Allah faktisk tilnærmet kan forhandle om, i islam, og noe som er en utenkelig tanke og forestillingen innen kristendommen. I kristendommen tåler ikke Gud synd, ja, JWWH – dvs Jesus Kristus – hater synden og dette betyr at Gud ikke kan skylde mennesket noen verdens ting, annet enn – i siste og første konsekvens – selve fortapelsen og en evighet uten gudsrelasjon overhodet. (Eller at Gud vender ryggen til og lar alt og alle seile sin egen sjø … hvilket riktig nok ikke er ortodoks kristendom, selv om ikke få nok kan ”føle” det slik og selv om dette faktisk beskrives billedlig i Det gamle testamentet). 

Islam tenker dermed bare overflatisk og relativt når det gjelder mennesket og dets opprør mot Gud, seg selv og sitt samfunn. Allah sier ikke at Han hater synd og det fins ingen beskrivelser av hva dette måtte innebære for enkeltmennesket og hele menneskeheten i sin fulle dybde og bredde i de islamske skrifter. Allah og profeten tar problemet med synd og arvesynd ”med stor ro” i islam, for å si det slik, og Allah befaler til og med at englene å bøye seg ned for å tilbe Mennesket som mer høyerestående enn englene i islam.

Det er faktisk bare Satan selv som protesterer mot denne befalingen i Koranen og det synes umiddelbart som om Satan – kanskje ”forståelig” nok – hadde en viss rett til å føle seg snurt av Allah, som altså forlanger tilbedelse av et vesen som opprinnelig av Allah selv ble skapt mye lavere enn Satan selv.

Man skulle ut fra disse ”fakta” kunne slutte at mennesket i islam tillegges en større verdighet og posisjon i skaperverket – og i forhold til Satan - enn i kristendommen, men nei: Dette er selvsagt ikke tilfelle, snarere tvert imot. Satan beholder sin posisjon som menneskets frister og førfører og følgelig finnes der da heller ingen radikal frelse i islam, og ingen Frelser som har beseiret synden, døden og Satan en gang for alle, gjennom ett offer. Et stedfortredende offer. Dette at Jesus Kristus døde for oss og tok på seg den gjeld vi selv skulle ha betalt.

Allah finner det ikke for godt å unne mennesket noe storslått drama hvor det tas i bruk nær sagt alle virkemiddel, nettopp for å frelse mennesket. Allah har ingen enestående eller unik Sønn og dermed heller ingen han kan ofre, som et bevis på sin radikale og uforbeholdne kjærlighet for – og til - menneskene. Allah forlanger i stedet at hver enkelt muslim må stå overfor Allahs dom uten noe offer, og uten advokat, - ingen hjelper eller mellommann.

Menneskets er dermed henvist til sin egenrettferdighet overfor Allah, - intet annet vil duge. Menneske: Frels deg selv! Dette er i sum muslimenes radikale stilling over sin guddom, en guddom som altså tåler eller ”leker med” synd, og som derfor i hvert fall indirekte lar seg korrumpere av synd, i og med at han tillater den å operere, men samtidig som han ”lover”  å ta summen av alle småsynder i betraktning ved siden av de gode gjerninger han selv har pålagt –predestinert - alle muslimer å gjøre, og, ja, samtidig som han – tvetydig altså – bestemmer alt på forhånd, også hvilke synder som skal begås, og hvem som skal begå dem.

Allah sitter med totalregnskapet både som revisor og dommer. Bare martyrene har forsikring og garanti om hva som skal skje med dem når de dør og også for de ulike martyrer finnes det et hierarki i den allahianske himmel. Hvis Anders Behring Breivik hadde vært muslim og blitt drept på Utøya ville han vært en martyr som var sikret plass i denne himmelen. Terroristen som drepte jødene og sine egne trosbrødre fordi de hadde trukket i fransk militær uniform i Toulouse sist måned har et løfte fra Koranen om å havne i det helvete som den allahianske himmel må være.  Hadde det vært bedre for ABB om han hadde vært muslim? Så avgjort ikke: Det kan høres underlig ut, men den kristne Gud kan fortsatt frelse ABB, nettopp fordi Han har skjenket oss sin Sønn, og vår tro på Ham, i egenskap av at Gud er kjærlighet først, ikke til sist. Og ikke ut fra forbehold, slike forbehold som faktisk fremstilles som en egenskap i guds vesen i islam …

Muhammed så ikke nødvendigheten av Jesus ene offer på Golgata: Hvis mennesket kun er relativt ”bedervet” av synd, så har mennesket en viss mulighet for å kunne frelse seg selv, ved å gjøre gode gjerninger sett i Allahs øyne, gjerninger som føres opp i et regnskap som så på dommens dag skal veies på vekter, som så avgjør den enkeltes endelikt i helvete, (for alle muslimer må innom helvete, bortsett fra martyrene som går rett til vers, uten at noen kan protestere).

Et slikt syn på synd og (relativ) frelse har enorme konsekvenser teologisk: Hadde ABB vært muslim, kunne han – som overlevende etter Utøyamassakren –  i ettertid og i fengslet faktisk ha bundet Allah til å sende ham til den allahianske himmel; han kunne nemlig ha sprengt hele fengslet – med hjelp utenfra selvfølgelig, hvis mulig  - og tatt med seg så mange fiender av islam han kunne. Han ville da kunne hevde overfor Allah at han hadde rett til Allahs frelse, han hadde jo nå virkelig lykkes, ikke bare halvveis, ved å overleve, men nå helt, ved å dø martyrdøden, og dette ville han ha kunnet hevde  uten rom for teologisk-juridisk tvil.

Slik ville ABB kunne oppnå full sikkerhet før sin martyrdød, (se forøvrig tidligere postering her om ABBs behov nettopp for sikkerhet).

Ja, slik kan man spekulere i hva islam egentlig sier om synd og frelse. Islam åpner faktisk for en mulighet for mennesket å kunne synde straff- og gjeldsfritt, ved at man utfører ”gode gjerninger” som vil balansere vektskålene på dommens dag. Man kan planlegge sin egen frelse her i det timelige i det evige ved faktisk beregne seg frem til hvilke gode gjerninger man må gjøre for å kunne synde.

Man kan føle seg fri til å begå synder ved at man kan hevde sin rett overfor Allah til at tyngden på vektskålene skal gjelde.

Er ikke dette nifst? Hva ansporer vel ikke det underliggende gudsbilde troende muslimer til å tro – og gjøre? Vil en kristen kunne tenke på denne måten?

Overhodet ikke.

Det er bare det at dette er et vanskelig regnskap for muslimer som ville ha prøvd seg. Ja, så mange vansker og store problemer, vil mange si, at det ikke er lurt å forsøke seg, for Allah er jo altseende og Allah venter faktisk av den troende at han skal tro uten håp om å kunne binde Allahs hånd. Men samtidig: Det som står i Koranen, det står, og det er Allah den allmektiges egne ord …

Men hva hvis …

-  den judeokristne Gud nå velger å gi ABB genuin kristen tro, vil han få visshet og ekte håp i stedet for sikkerhet i vantro, dvs verken sikkerhet eller tro, slik han må bedømmes ut fra kristne standarder nå.

”Åh, synder! Tenk alvorlig over hvilken fare du befinner deg i! Den er en gedigen ildovn, en stor bunnløs kløft full av vredesild og hvor Gud holder deg i sin hånd over den, Gud som du har syndet mot og krenket … Du henger i en tynn tråd med guds flammende vredesild rundt og tråden kan briste når som helst … og så tenker du at du ikke har noe behov for en mellommann som kan fri deg ut fra Guds rettferdighet mot deg som synder, og at du heller ikke selv kan vise til noe i deg selv som kan redde deg, og heller ikke noe som helst av hva du har gjort eller som du kan gjøre for å mildne Guds vrede …! (Fritt etter Jonathan Edwards).

Ifølge den judeokristne tro er:

Guds vrede guddommelig eller uendelig og ubegrenset

- den er også veldig eller forferdelig, slik at det ikke gis noen moderasjon eller nåde i helvete

- den begrenser seg ikke til en slags mild misnøye i Gud, den er en fortærende ild

- den varer evig og det fins ingen grenser for Guds vrede overfor de som er i helvete

Edwards forsetter: Nesten alle naturlig mennesker som hører om helvete innbiller seg at han skal slippe unna og forsikrer seg om at han er i sikkerhet; han skryter for seg selv av hva han har gjort og hva han driver på med. Alle regner ut på et vis i sitt eget sinn hvordan vi skal unngå dommen …

- Lar vi oss fornærme av slikt? spør R C Sproul. – Hvis så er tilfelle, er det klart at den gud vi tilber ikke er en hellig Gud, men tvert imot ikke Gud i det hele tatt. Hvis vi forakter Guds rettferdighet, er vi ikke kristne i det hele tatt. Hater vi Guds vrede, hater vi Gud selv. Vi kan gjerne si at nei, det er ikke Gud vi hater, men Edwards, for min Gud er mild mot meg og min Gud er en kjærlighetens Gud … Men en Gud som er kjærlighet uten vrede, er ingen Gud. Han er et avgudsbilde på samme måte som om vi hadde laget hans bilde i stein …

Ordet rettferdighet i Bibelen betyr å rette seg etter en rettsregel, objektiv standard eller lov gitt av Gud, men radikalt sett er rettferdighet selve Guds uadskillelige personlighet og karakter. Gud er alltid i samsvar med hva Han gjør, men samtidig er dette konsistent med hva Han ER i seg selv som moralsk superb på alle måter, fordi Gud er Ren Ånd og forandrer seg ikke. Han gjør ikke urettferdige gjerninger og er ”rett”, i motsetning til mennesket som er ”krøket” eller innkrøkt i seg selv.

Var det urettferdig av Gud å si til Adam og Eva at de skulle dø på grunn av sin synd?

Var det urettferdig av Gud å pålegge dødsstraff for all synd, uansett alvorlighetsgrad?

Sproul sier: Hvis du sier ja, så sier du det nettopp som et uttrykk for menneskets falne natur , den som fortjener dødsstraff i utgangspunktet. Sier du ja er du ute etter å gi Gud et dårlig rykte og baktaler ham; du angriper og forsøker å ødelegge Guds hellighet og har aldri forstått hva synd er for noe og hva den innebærer. Vi må derfor aldri svare ja på spørsmålet, men nei med overbevisning  …  er dødsstraff urettferdig? Nei, på ingen måte. Husk at Gud skapte ut fra Hans egen frie vilje og ga oss det høyeste privilegium noen skapning kan få, nemlig dette å være skapt i Guds bilde og likhet. Synd er derfor kosmisk forræderi og utakknemlighet i høyeste potens og dette gjelder den minste synd, for det vi sier til Gud er at Han lov ikke er god og at våre vurderinger må ha forrang og at Gud må finne seg i vår dom.

Hans Kung: Det mest mystiske aspektet ved synden er ikke at synderen fortjener å dø, men at syndere vanligvis får fortsette å leve … !

Sproul/Saleeb:

Isma’il al-Faruqi: De kristne antar at mennesket er en fallen skapning og at det er befengt med arvesynd og fremmedgjort fra Gud og at det er selvsentrert og selvmotsigende og er avhengig av Guds nåde. På dette grunnlag vil kristen misjon forsøke å bringe forsoning og forløsning mellom mennesket og Gud.

Islam derimot mener at mennesket ikke trenger slik frelse for mennesket som Guds stedfortreder på jorden (kalif) er perfekt i stand til å være det og utstyrt med alle egenskaper som skal til for å påta seg og fullføre oppgaven, idet mennesket i nåde fra Allah har fått Allahs åpenbaring. Mennesket er uskyldig, perfekt og moralsk herre; det er kallet til å adlyde og utføre Allahs vilje …

Mennesket gjøres her ikke til objekt for frelse, men til frelsens subjekt, sier Saleeb. RC Sproul påpeker at dette minner om Nietzsche som betraktet kristendommen som en religion for tapere og de svake. Vi kan også nevne Rosseaux som mente at mennesket blir født uskyldig …

Saleeb: Ordet hellig brukes kun 2 ganger i hele Koranen … muslimene tror ikke at Gud har åpenbart sin ”karakter” eller sin rettferdighet. De sier at Han har åpenbart sin vilje og sine bud, men uten at disse reflekterer Guds hellige og rettferdige karakter eller vesen og Hans lov er ikke basert på dette. På bakgrunn av dette blir det vanskelig for muslimer å forstå hvor syndefullt mennesket er og selve radikaliteten i synden.

(Jeg vil bare her tilføye: Heller ikke det vanlige moderne vestlige menneske oppfordres til å forstå dette og ta det inn over seg i syndserkjennelse og dette gjelder også langt inn i kirkenes ledelse og blant de høyeste teologiske autoriteter . Det sier seg selv at jo mindre man forstår av den kristne måten å forstå og forholde seg til synd og frelse på både i konkret og teoretisk forstand, jo lettere vil det vestlige kollektive sinn tilpasse seg islam etter hvert som tiden skrider frem og islam stadig vinner større innflytelse og makt i samfunnet. Vi har med andre ord selv gjort oss til lette fremtidige bytter eller offer i stor skala for islam proper. Vi vil ikke lenger vite av det som David sier, nemlig at ”jeg ble født med synd og i synd ble jeg født av min mor”, se Salme 51. 5).

Saleeb: Frelse betyr i islam redning fra Helvete, ikke særlig mer.

Sproul: Hvis noens gode gjerninger oppveier de onde eller mindre bra gjerninger, så kan ikke gud være helt rettferdig fordi gud i så fall ikke synes å være forpliktet til å straffe ondskapen eller synden. En slik gud tilgir ganske enkelt syndene og dette virker både tilfeldig og urettferdig. Det kommer an på hvordan man forstår Guds karakter og vesen. Hvis Gud er hellig, så måler Han min synd mot sin hellighet og da vil det være umulig å balansere vektene, vi er skyldnere som ikke har noen mulighet for å utligne … hvilket altså muslimene må benekte.

Luther viser til Det første og største bud som sier at du skal elske Din Gud med hele ditt hjerte og med hele din sjel og ditt sinn … og din neste som deg selv …

Han spør seg om det er mulig for ham å gjøre dette for han har neppe elsket Gud med hele sitt hjerte og her kreves det fullstendig hengivelse. Jeg har ikke gjort dette i 5 minutter engang, i hele mitt liv, tenker Luther, og hvis jeg elsker meg selv mer enn Gud, så er min manglende tro Det første og største bud, han lever med andre ord etter et menneskeskapt bud, sitt eget, og ikke Den helliges bud …

Kan da kristne ha forsikring om egen evige frelse? Ja visst. (Men dette spørsmålet må vi i denne omgang la ligge, jeg vil bare nevne noen aspekter i vårt moderne og gjennomsekulariserte samfunn som kan illustrere at vi er blitt en kultur som satser på egne gjerninger og tanker, på gjerningstro, ikke på gratis nåde gjennom Kristus offer en gang for alle som stedfortreder og den som påtar seg den fulle og hele synd og skyld, stikk i strid med hva islam hevder og hva store deler av befolkningen setter sin lit til, akkurat som muslimene).

Vi har, som Sproul sier, tåkelagt Guds bud og hellige rettferdighet til de grader at evangeliet – det glade budskapet -  ikke lenger er et gladbudskap, simpelt hen fordi det ikke lenger finnes noen dårlige nyheter.

Og da kan det heller selvfølgelig ikke være noen frelsesvisshet, akkurat slik det er innen islam.

I 1984 ble det gjort en undersøkelse for en britisk avis hvor det fremgikk at halvparten av de engelske biskopene trodde at kristne ikke hadde noen forpliktelse etter kristen tro til å tro at Jesus Kristus er Gud. En høy andel av dem selv trodde heller ikke på Jesu guddommelighet.

Til stor tilfredsstillelse for de fleste muslimer, vil vi tro.

Om ”tilstanden” generelt i USA kan Michael Horton fortelle, i det han henviser til spørreundersøkelser foretatt av Barna group, at millioner av amerikanere nå tror at Gud er en supranatutral ”størrelse” som kun er til for vår egen tilfredsstillelses skyld.

Barna: ”Dette blir hver mann for seg selv og overlatt til seg selv uten den minste tanke for de sosiale og personlige konsekvenser av slike utrolig egoistiske, nihilistiske og narcissistiske forestillinger … De fleste amerikanere kan til en viss grad intellektuelt sett slutte seg til kristne dogmer om Jesus, Gud og engler og de tror at Bibelen inneholder mange gode fortellinger og leveregler. Og de tror at religion er veldig viktig i livet deres. Men den samme gruppen, inkludert mange bekjennende kristne, tror samtidig at mennesket er født gjennom godt og det viktigste i livet er å nyte livet så mye som mulig…

82% av amerikanerne tror at Benjamins Franklins aforisme om at ”Gud hjelper den som hjelper seg selv” står i Bibelen. Et stort flertall tror dessuten at alle folk ber til den samme gud eller ånd, uansett hvilket navn man tilskriver denne guden eller ånden. De tror virkelig at hvis et menneske generelt oppfører seg bra og gjør gode ting for andre i løpet av livet, ja, så vil det fortjene et liv i himmelen”.

Ikke rart at president George Bush sa at han trodde at muslimene og de kristne tilba den samme guden.

Barna: ”Amerikanere flest er kristne bare i navnet … vi ønsker erfaring mer enn kunnskap og vi foretrekker valgfrihet fremfor absolutter. Vi åpner for preferanser mer enn for sannhet. Vi søker behag mer enn vekst. Tro må skje på våre premisser, hvis ikke avviser vi den. Vi har satt oss selv opp til overdommere over all rettferdighet og gjort oss selv til herskere over våre egne erfaringer og skjebne. Vi er det nye tusenårets fariseere”.

Hvem er superfariseere her? Gelius og Hognestad? Tja, hvorfor ikke. De arbeider hardt på å islamisere kristentoren, eller invitere muslimer inn en idyll-religion hvor man slipper å operere med synd i det hele tatt!

Tidens moral synes sentrert rundt følgende sentrale fundamenter: Du er unik. Stol på følelsene dine. Absolutte prinsipper legger bånd på deg. Bare DU vet hva som er rett og best for deg. Sett deg mål og oppnå dem. Ha det gøy og lev sunt. Finn din egen mening med livet.

Chawkat Moucarry:

Koranen lærer at gode gjerninger oppveier onde gjerninger. Guds straff for onde gjerninger er rettferdige, mens belønningen for gode overstiger rettferdskravet sett i forhold.

Sure 6. 160: Den som gjør gode gjerninger vil ha igjen tifold for dem, men den som gjør onde gjerninger vil kun få betalt tilsvarende. Ingen vil bli behandlet urettferdig!

Gud ser følgelig ut for å være langt mer fornøyd med de gode gjerningene enn han er vred på de onde. I hadith fortelles det at ”hvis min slave planlegger å gjøre en ond gjerning, så ikke skrive det ned (i boken)uten at han fullfører; hvis han derimot ikke gjør det, ja, da skriv det ned som en god gjerning og legg den på vekten …

Går ikke Allahs sjenerøsitet her på bekostning av hans hellighet og rettferdighet? Ser Allah ikke ut for å overse syndige gjerninger og bifalle onde?

I Bibelen er Gud ikke så lemfeldig og Gud tolererer ikke syndige eller onde gjerninger: Våre gode gjerninger er verdiløse og veier ikke opp for våre onde. Synd er mye mer enn dette.

Den ”kjærlighet” Allah har for sine lydige slaver illustres godt i en hadith som heter hadith al-nawafil eller ”overskuddsgjerningene”:

”Jeg vil erklære krig mot alle dem som viser uvennlighet over en som fromt tilber meg … jeg gir ham de mest herlige ting … og min slave kommer stadig nærmere meg ved å gjøre ting utover plikten – nawafil – slik at jeg kan elske ham mer, slik at jeg blir hans synssans, ved hvilken han ser, og hans hånd som han griper med og hans føtter som han går på … og hvis han ber om min beskyttelse, så vil jeg beskytte ham, for jeg nøler ikke med å gjøre noe som jeg nøler med å ta hans sjel, for han hater døden, og jeg hater å skuffe ham … ”

Moucarry kommenterer: Denne hadithen lærer at guds kjærlighet er et svar på folks lydighet. Dette står i sterk kontrast til den kjærlighet Gud viser i Jesus Kristus. Islam lærer oss at synd ikke kan fornærme vår Skaper, som står så høyt over oss at han ikke kan bry seg med vår ulydighet. Når vi begår synd, så er det oss selv vi skader eller gjør ondt mot, Allah forblir uberørt. Alle overtredere gjør ondt mot seg selv, se sure 64. 1 og 7. 160 m fl. Fra et bibelsk perspektiv er synd ikke bare overtredelse av Guds bud eller lov, men en synd mot Gud selv.

Tilgivelse i islam baserer seg på tro, lydighet, omvendelse og Muhammeds forbønn. Denne betraktes om et privilegium Allah har gitt ham som den siste profet og fordi Allah allerede har tilgitt ham. På dommens dag vil Muhammed be Allah tilgi dem som trenger det mest: Min forbønn vil være for dem i min nasjon som har begått de groveste syndene. Allah vil på oppfordring fra profeten la mange muslimer få komme ut av helvete og inn i paradis.

Vi må bare spørre: Er ikke dette farlig nær å påstå at Muhammed kan kommandere Allah, hvilket jo vil være det samme som å begå shirk, den ubetinget verste og eneste totalt utilgivelige synd i islam?

Men: Allah kan ikke være bundet at lydighet eller ulydighet fra sine skapninger og slaver. Han tilgir jo hvem han vil og straffer dem Han vil, se sure 2. 284, 3. 129, 5. 18 m fl. Så, med unntak av den utilgivelige synd det er å assosiere Allah med andre enn ham selv, så kan ingenting begrense Hans nåde. Frelse blir dermed å betrakte som en slags gjentjeneste og for Mutazilitene MÅ Allah tilgi hvis den troende har vist lydighet og omvendt seg; hvis ikke MÅ han straffe. Bare omvendte syndere kan få Muhammeds forbønn. Muhammed vil ikke tilgi andre synderne, men han vil øke deres velsignelse som fortjener det. Koranen benekter på det sterkeste at noen kan få ufortjent velsignelse fordi dette anses som direkte i strid med Allahs natur og rettferdighet.

I kristentroen er de glade nyhetene at Gud i stedet for å straffe oss i henhold til Guds rettferdighet, så frikjenner Gud oss på grunn av Jesu lidelse, offer og gjerning på korset. Denne frelse løser det dilemma som ligger implisitt i den islamske tro, nemlig dette at enten så tilgir Allah syndere uten å ta hensyn til sin rettferdighet, eller så dømmer han dem uten hensyn til sin nåde.

Geisler/Saleeb:

Belønningen for en god gjerning er ti ganger større enn en tilsvarende ulydig gjerning. Den ulydiges gjerning kan til og med transformeres til verdien av en god gjerning, se sure 4. 40, 6. 160, 25. 70. Ifølge en tradisjon insisterte Muhammed på at ingen kunne oppnå frelse kun ut fra dydige gjerninger uten Allahs (aktive?) nåde. På spørsmål om dette også gjaldt profeten selv, svarer Muhammed at det også gjelder ham, men at Allah vil dekke ham med nåde.

Nok en gang kan vi altså spørre: Hvordan kan dette ha seg? Kan profeten binde Allahs hånd?

Harold Coward: ”Mange muslimer var usikre på om verdien av deres gode gjerninger kunne modifisere den skjebne Allah hadde staket ut for dem en gang for alle. Det lå derfor nært at de troende satte sin lit til Muhammeds forbønn for dem. De lærde aksepterte den forståelsen litt etter hvert, idet man fant antydninger for det i Koranen selv. Hadith understreker denne utviklingen spesielt med hensyn til store synder som ikke kunne viskes ut med gode gjerninger alene. Iflg Al-Tirmidhi sa profeten: ”Min forbønn er for dem som har begått dødssynder (committed mortal sins)”. En tradisjon forteller at Muhammed vil kaste seg ned og gå i forbønn overfor Allah. Muhammed vil på denne måten klare å bringe ut av ilden alle de som ikke har begått synder som fortjener evig straff. Shiamusimer utviklet slike tanker dit hen at Muhammeds rett til å kunne gå i forbønn også innbefatter hans sønnesønn Hussein.

 

Koranen sier litt forskjellig om forbønn generelt: I sure 92. 19 tales det imot den. Men i 19. 19 sies det at ingen skal ha rett til å gå i forbønn, unntatt han som har fått tillatelse for det fra Allahs nåde direkte. I 43. 86 står det de som er sann vitner overfor Allah kan gå i forbønn for å hjelpe andre.

For å oppsummere: Kristendom og islam er to inkompatible trossystemer og de to kan aldri forenes eller gå opp i hverandre.

Det har grunnleggende med gudssynet å gjøre. Den kristne Gud er nær, personlig og aktiv og Hans natur og vesen er en relasjonell treenighet som utfoldes i Kjærlighet og ikke en tri-tesime slik islam forutsetter.

For å sitere Ratzinger: ”The unrelated, unrelatable, absolutely one could not be a person. There is no such thing as a person in the cathegorical singular. This is already apparent in the words in which the concept of a person grew up; the Greek word ”prosopon” means literally ”(a) look towards”; with the prefix ”pros” (toward) it includes the notion of relatedness as an integral part of itself … To this extent the overstepping of the singular is implicit in the concept of person”.(Sitert fra Geisler/Saleeb: Islam).

Geisler: For muslimer har Gud (Allah) ikke bare enhet, men også singularitet. Men disse er ikke identiske. Det er mulig å ha enhet (unity) uten singularitet, for det kan være pluralitet innen enheten, hvilket er det nettopp tre-enigheten innebærer: En pluralitet av personer innen enheten av enheten av En essens. Mitt sinn, mine tanker og min tale har en enhet, men de er ikke en singularitet, siden de er ulike. Islam ofrer pluraliteten i et forsøk på å unngå dualitet (i Allah vs Koranen f eks) og benekter derfor enhver personlig pluralitet i Gud (Allah). Ratzinger: Treenigheten er den eneste måten å unngå dualisme ... Gud (ikke Allah) står over singularitet og pluralitet. Han transcenderer begge kategorier ... (s 264).

Vi må derfor spørre: Hvor plasserer dette profeten Muhammed?

Vi kan ikke se annet enn at det ovenstående kan forklare Muhammeds behov for selvforherligelse og stadig større autoritet overfor sine "slaver i ånden", de troende, i motsetning til de vantro. Han lar sine tilhengere forgude ham - selv om han forsikrer at han selv bare er et alminnelig og "syndig" menneske - ved at hans forordninger tillegges guddommelig status og myndighet. 

Solomon og Muqdisi sier det slik: Vexing of Muhammed became equivalent to blaspheming, and his rights and his sanctity were equal to that of Allah and above, se sure 59. 7, 4. 59 og 24. 56. 

Muhammeds autoritet er med andre ord absolutt og i og med at Sunna er kilden til de fleste rituelt obligatoriske bestemmelser, blir altså Sunna (profetens ord) identiske med Allah's ord.

For å avslutte for denne gang med noen betraktninger av Mike A. Robinson: ”A unitarian god does not possess the eternal diversity in his nature to account for the diverse and neccessary laws (the Law of non-contradiction distinct from the Law of Identity, and the particulars in the cosmos (people and things). 

Islamic theology cannot account for nor explain the problem of unity in diversity (the one and the many). Letham opines that Islam is a ”militant and monolithic unifying principle, with no provision for diversity”. A uni-personal being lacks the capasity to account for eternal and temporal particulars”.

”Let me ask you a question: if God is just a monad, a singel person God, where did love come from? Who did Allah love before he created the angels or men? Love needs an objekt … ” ”The Muslim cannot account for logic, love, absolute morals and knowledge”. ”Allah is described as wholly and completely incomparable, transcending and beyond all things, as there is nothing that is analogous about him. Correspondingly, he then cannot be anything, and he is nothing, and cannot exist by definition”.

”If Allah is the only eternal being, and nothing exist that is analogous to him, nothing can share anything in common with him in his beeing and attributes; hence an eternal book in Paradise cannot exist”.

”An unknowable and unidentifiable strict unitarian God cannot be the indispensable foundation for the unity of experience.
Van Til warns that ”the only alternativ to thinking God as the ultimate source of unity in human experince, as it is furnished by laws or universals, is to think that the unity rests in a void. Every objeckt of knowledge must, therefore, be thought of as being surrounded by ultimate irrastionality”.

”If one denies the Triune God, the World must be encircled by irrationality, but that is not possible. Islam's doctrine of god leaves room neither for diversity, diversity in unity, nor a person grounding creation, for Allah is a solitary monad with unity only.”

”Without Yahweh one cannot account for anaything, including the claims of various religionists. God the Father, Son and the Holy Spirit is the precondition for logic, morality, mathematics and everything else in the cosmos”.

-

Og dessuten legger vi inn her fra: fredag 24. desember 2010: Jesus som GUD i Koranen.

I Koranen fremstilles Jesus som en ”nesten-Jesus”, en heller dårlig etterligning i forhold til den Jesus Kristus som tegnes i Det nye testamente, - det er iallfall førsteinntrykket - vi kan nesten si at Koranen tegner et nesten kraftløst bilde av Jesus. Han når ikke opp til Muhammed. 

Men likevel: En Jesus som dog fikk privilegiet - fremfor Muhammed - å bli tatt rett opp i den allahianske himmel, tror muslimer, (ikke den treenige Guds himmel) - en mulighet som Muhammed aldri fikk.

Jesus skal so gar komme tilbake derfra  en dag for å slå ned Antikrist og  dømme, ja, Gud vet hvem, - kanskje til og med Muhammed.

Det er alltid noe halvt og skyggeaktig i Koranen når det kommer til å beskrive hvem Jesus var. Den treffer ikke blink, den ”skyter” under, den treffer ikke ”mål”. Jesus står igjen som en skygge av seg selv, nesten avmektig, og selvsagt underlagt den store profeten som alle muslimer skal etterligne, helst i ett og alt, - vi kan bare nevne Muhammeds tannpirker: Muslimer skal også bruke tannpirkere, akkurat slike og på samme måte som profeten brukte dem for 1400 år siden. 

(Man kan lure på om tannbørste og tannkrem er halal eller ikke, og ikke vet jeg, jeg overlater glatt slike alvorlige og ortodokse spørsmål til fatwaeksperter, hvor de nå enn måtte befinne seg, og om det nå skulle stå mellom liv og død for noen muslimer og få et korrekt svar eller ikke, på disse intrikate spørsmål).

Jesus er ifølge Koranen imidlertid litt av en mirakelmaker. Han skaper – som lite barn - fugler av død leire, blant annet. Slik sett står han langt over profeten Muhammed i begavelse. Jesus er dessuten også uten synd, en tilstand profeten bare kan se langt etter. For det står i Koranen selv at profeten syndet, og den uavvendelige konklusjon av dette må da bli at han var en synder, med andre ord: Ikke uten synd,  slik Jesus var det, selv om profeten ikke sjelden ble  tilgitt aldri så meget av Allah der og da, og ofte fikk ordnet det slik at Allah forandret sitt eget uforanderlige budskap ved å komme med nye løfter og påbud som skulle erstatte tidligere løfter og påbud, når det passet seg slik for Muhammed, og når det passet seg slik for Allah, (eller var det kanskje kun ensidig fra Muhammeds side?).

Vi skal ikke gå inn på alle de abrogasjonene som Koranen foretar, dvs. Allah foretar i Koranens utvikling i følge med vår profet her.  Det kan være nok å si f eks at Allah sørget for å erklære Muhammed uskyldig i ekteskapsbrudd, selv om Koranen forteller at det var nettopp ekteskapsbrudd og troskapsløfte profeten begikk. 

At muslimer her allerede bør begynne å lure eller stille spørsmål om hva som virkelig foregikk på Muhammeds tid, er et "naturlig" spørsmål de fleste "naturlige" mennesker bør stille seg, nei, ikke bare det: Man bør ikke bare stille seg det, ut fra noen intellektuelle pliktfølelse begrunnet i ønske og nødvendighet av å komme til bunns i saker og ting, nei, man behøver bare å følge sitt naturlige anlegg for i det hele tatt å stille slike spørsmål, alle mennesker gjør det selv om de ”bør” det eller ikke, - men oppfordres man til å gjøre dette og tillates denne form for naturlighet i den muslimske tradisjon og kultur? 

Nei, det ser ikke sånn ut. Det ligger mentale sperringer i veien, sperringer som den muslimske tradisjon selv sørger for skal foreligge. Det ligger i sakens natur. Profeten har for muslimer flest forutsetningsvis intet dårlig på samvittigheten og det kan derfor heller ikke stilles spøsmålstegn ved noe denne profeten foretok seg, sa eller tenkte. Det ligger for en muslim - for å si det direkte - utenfor det sømmelige å gjøre dette. Selv om man skulle komme til å påpeke at dette dreier seg om sirkelargumenter av noe tvilsom og håpløs karakter. 

Spørsmål om profetens sømmelighet sømmer seg ikke, noe man ikke kan tillate seg. Man stiller ikke spørsmål hva angår det (tilsynelatende) evige frelsesbudskap muslimer velger å leve under og virke i, og påvirke andre under. 

Profeten blir av mange muslimer sett på ikke bare som en hellig person, men også som nærmest guddommelig. Ja, man ”venererer ” over store deler av den muslimske verden profeten nettopp som om om han var en guddom selv, eller eneste mellommann mellom mennesket og Allah. 

Det står imidlertid ikke noe om at muslimer skal gjøre dette, nei, snarere tvert imot, det står nemlig at Muhammed var et helt vanlig menneske og et menneske som til overmål aldri gjorde noe noe som kan ligne på mirakler, slik vi finner Jesus gjøre i Det nye testamentet. Muhammed var selv stolt over at han nettopp ikke var noen "mirakelmann".

Nei, Muhammed holdt seg til det verdslige, innenfor det jordiske (med et par unntak, han besøkte himmelen, for eksempel, og foretok en reise gjennom luften til Jerusalem, men det er en annen ”cup of tea”, en ”cup” som en av Muhammeds egne koner, til og med, har gitt uttalelser om, uttalelser, ifølge hadith,  som gjør at man trygt kan ta denne himmelreisen med en klype salt og vel så det, og en ”cup” som var av et helt annen slag enn den ”cup” Jesus måtte utholde og bære, og den Han bar, med sitt liv som innsats, etter å ha blitt torturert, og etter å ha dødd av det, for hele menneskehetens frelse).

Gjør alt dette Muhammed til en person som så å si har en høyere rang innenfor Gud og mennesker enn Jesus har og hadde?

Ifølge muslimer, ja, men hvilket grunnlag har de for å hevde dette? Står det i Koranen? Går det frem av andre skrifter eller tradisjoner innen islam?

Man skulle tro at det var tilfelle, slik muslimer ”dyrker”  sin profet. Han sies direkte å være alle menneskers forbilde, for kvinne som for mann, selv om kvinner i ikke ubegrenset utstrekning dessverre ikke har mulighet for å etterligne ham fullt ut, alt dette også i henhold til Allah’s beskjeder til menneskeheten via den bok som alltid har ligget i den (allahianske) himmel og som alltid vil gjøre det, mirakuløst, uten mulighet for å kunne tilpasses eller forandres, for ikke å si: Forbedres, verken av ham selv eller noe annet mennesket. Ja, aller minst av Muhammed selv. Som er død og gravlagt. Og da som en synder, ifølge ham selv, bare for her å understreket dette nok en gang.

Hva så med Jesus? Jesus er ikke gravlagt, ifølge autoriteter på spørsmålet innen islam. (Det fins unntak her som overalt ellers, men disse lar vi ligge, for slike som hevder dette, mangler tilstrekkelig autoritet til at muslimer flest om noen år vil godta og rette seg etter slike påstander, men, men … ).   

Men hva mer er det med Jesus, som skiller ham – i betraktelig, for ikke å si vesentlig og helt avgjørende grad – fra profeten?

Jo, for å si det kort: Jesus – og her skriver vi arabisk på norsk – Jesus:  ”uhi – al –matwa”.

Dette er i sannhet en "veldig" måte å uttrykke seg på, en måte som faktisk bare kan tillegges Guds måte eller mulighet for å gjøre det som disse ordene betyr. Og hva betyr de?

”uhi – al – mawta” betyr å ”oppvekke de døde” og det er det bare Gud som kan, dette er en evne som bare kan tillegges eller tilskrives Gud, ingen annen. Det fremgår av Koranen selv.

Muhammed er her utelukket fra å ha en slik evne og det påstås da heller ikke en eneste gang i de muslimske skriftene at Muhammed vekket noen opp fra de døde.

Men gjorde Jesus det, ifølge Koranen, dvs. Allah’s ord, dvs. ifølge ”sannheten” selv?

Ja, det gjør det. Spørsmålet må besvares bekreftende. Saken er derfor klar. Stridsspørsmålet er avgjort. En ny tid kan begynne for muslimer: 

Fordi Koranen selv sier at Jesus ”vekket opp døde”, må det stå helt tindrende klar for enhver at Jesus i Koranen faktisk tilskrives egenskaper som bare Gud kan besitte og inneha (for ikke å si: Være), ifølge Koranen selv. 

Koranen bruker nemlig de ovenfor nevnte arabiske termer kun om Allah (for tilfellet Gud), og ikke om noen andre. Altså ingen andre enn Jesus. Jesus sidestilles dermed med Gud, hvilket man ikke kan si at Koranen gjør med Muhammed.

Saken om Jesus som Allah (en betegnelse som logisk nok må brukes av arabiske kristne, som kan kalle Allah for FAR, hvilket er umulig for muslimer) er dermed løst. 

Freden kan begynne, striden er slutt og frelsen for alle avklart, forvisst og bedyret en gang for alle.

Det er tydelig at det er Jesus som er "større enn", i hvert fall "større enn" profeten Muhammed. Om det hersker ingen tvil.

Ikke rart at muslimer i Norge nå i julen feirer jul som aldri før til ære bl annet for Jesus, om enn ikke slik han fremstilles fullt og helt i Det nye testamentet, men slik han oppfattes av Allah i Koranen. Det burde være en begynnelse. Så la oss gå ut fra og tro det, inntil noe annet viser seg.

Muslimer har ut fra dette intet annet valg enn å begynne å tro på og dyrke Jesus som Gud og ikke bare som en profet med rang etter Muhammed. Skal muslimer tenke slik Allah tenker om Jesus og beskriver Jesus i Koranen, bør de faktisk bli kristne, som alle tror at Jesus er Gud, nettopp slik han beskrives i Koranen sett ut fra det som kommer frem ovenfor. 

Hvis de ikke begynner å gjøre det, vil de faktisk stille seg vantro til Allah's egne ord, og det er etter tradisjonell lære en dødssynd for muslimer. 
Det tryggeste for muslimer - med hensyn til spørsmålet om hvem som kommer til himmelen eller paradis - vil derfor være å bekjenne at Allah vet best, nemlig at Jesus er større enn Muhammed. Hvis de da samtidig vil innrømme at det ikke finnes noe grunnlag for å si at kristne har forfalsket evangeliet om Jesus Kristus, så har muslimer faktisk ingen annen sjanse enn å bli kristne, alle som en.

(For de som absolutt må ha koranhjemler for det som påstås ovenfor, kan jeg anbefale boken Kristne og Muslimer av Johan Bouman. Vi tar med noen koransurer for tilfellet: 3. 43, 75.39, 3. 26, 22.6, 41. 39 og 42,7 – alle lest i sammenheng).

Tillegg: I Koranen, sure 3. 135, står det: Hvem andre enn Gud kan tilgi synder?

Her har vi det altså igjen: Hvis Jesus kan tilgi synder, Mark 2. 7, må han da ikke likestilles med Allah, dvs Gud slik Jesus i kristentroen blir?

Om dette vil man kunne begi seg inn i labyrinter av semantisk og "ontologisk" flisespikkeri. 

Det gjelder derfor å skjære gjennom. For kristne er det avgjørende at det er Gud som tar initiativet når det gjelder å tilgi. Kristne kan vite – eller ha assurance for - hvilken stilling de har overfor Gud. 

For muslimer er det bare å håpe på at Allah en gang skal tilgi, den troende muslim
avskjæres dermed fra full frelsesvisshet, se sure 26. 51, 26. 82, sml 14. 42 og 66. 8.

http://neitilislam.blogspot.com/2010/12/jesus-som-gud-i-koranen.html

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar