Fosli og Wold om sultaner og hellig vold

Halvor Fosli kommenterer i dag, 220720, på face en artikkel på NRK om «brødredap» i islam av Sissel Wold tidligere d m.

Jeg legger ved et sammendrag av hennes artikkelen nedenfor.

Artikkelen er romantisering av Det osmanske riket, skriver Halvor Fosli.

Fosli begrunner imidlertid ikke påstanden. Det kan komme av at han har liten peiling på Allah og Gud. I boken Mor nasjonalt sammenbrudd, som jeg omtaler her kommer jeg inn på hvorfor (derfor et must-read).

NRKs Sidsel Vold skriver blant annet om hvordan arverekkefølgen ble sikret:

"Osmanene hadde nemlig en effektiv, men brutal skikk for å holde riket intakt. Når den sittende sultanen døde og en av sønnene overtok tronen, måtte han samtidig ta livet av alle halvbrødrene sine for å unngå borgerkrig.

Det var Sultan Mehmet 2., han som erobret Konstantinopel og Hagia Sofia, som innførte tradisjonen kardeş katliamı som oversettes med broder-massakre. Loven til Sultanen lød slik, ifølge Wold:

«Det er påkrevet av den av mine sønner som arver riket, å drepe sine brødre for å opprettholde verdensordenen.»". (Vi kommer snart til en annen formulering og en annen hjemmel enn det Wold oppgir under. Oversettelsen her i seg selv må forresten være feil, det skal antakelig stå: Det er påkrevet at – ikke den – den av mine sønner osv skal drepe).

Kommentar: Først: Oversettelsen er altfor» «mild» eller like som saklig byråkratisk i tonen. Den skaper inntrykk av at dette er uttrykk for et demokratisk prinsipp, at noen fromme og velvillige sant gudstroende – ikke Allah-troende - mennesker har kommet samen og avfattet en instruks, som faktisk kan endres, av noen som er enda frommere, hvis mulig noen sinne. (Man får kanskje assosiasjoner til såkalte mørkemenn på Sør- og Vestlandet?)

Det er feil her å snakke om å innføre en tradisjon, som om det fantes en muslimsk (demokratisk valgt e l, lovgivende forsamling eller en muslimsk gruppe som innførte en ny sedvane, som senere ble oppfattet som lov, og som sultanen nå da så seg nødtvunget til å etterleve og følge i ett og alt, ned til den minste bokstav.

Poenget er at det ikke bare er og var lov å drepe avkom før eventuelt en slik tradisjon eller en slik – bindende, menneskeskapt sedvane – ble «innført», - eller vedtatt, på en eller annen måte, av ett eller annet hierarki på ett eller annet sted innen islam. Islam – dvs Allah og Sharia - godtar ikke menneskeskapte lover og grunnen er alt av det som muslimer skal mene med nødvendighet er nettopp nødvendige lover som vedrører muslimer på alle steder til alle tider. Disse er utelukkende å finne i Koranen og de ledsagende hellige tekster. Faktisk ingen andre steder, selv om «det kives og rives» om dette innen islam selv.

En annen oversettelse er denne: For statens beste

Muslimer trenger ikke å innføre nye tradisjoner; i prinsippet er dette til og med forbudt, av Allah selv og av profeten (de har i teologiske og prinsipiell forstand, samme lovgivende status).

Fosli skriver «tradisjonen» og røper med dette at han ikke har fulgt med i timen, når det kommer til islam som sådan, til islam proper – og dermed også islam i sitt «vesen» eller i hele sin «essens».

I den osmanske lovboken Kanun-name, var det bekreftet det som allerede sto i Koranen. Det heter: «For statens beste skal den den av mine sønner som Allah tilkjenner den guddommelige retten til sultanatet – ifølge loven, drepe sine brødre».

Loven betyr her Koranen. Ikke tradisjonen, (som kan være menneskeskapt).

Denne lovteksten viker ikke en tomme fra det som står i sure 8. 39. Her står det at «drap er bedre enn forfølgelse», for å gjengi meningen både ipsissima vox og verba, hvis man skal være ærlig og ikke redd og emosjonelt betinget korrekt servil, (og dermed islamofob).

I Vesten i dag tør man imidlertid ikke annet enn å oversette «Allah» i teksten over med annet enn begrepet, «navnet» eller termen Gud. Lars Gule mener at Allah er et generisk navn, men dette er feil. Allah er i høy grad nettopp et særnavn, et personnavn, om man vil, et navn som skiller Allah fra alle andre navn. (Oversettelsen over er tatt fra et svensk blad: Alt om Historia, 2. 2016). Allah - et skapt navn - hvem sier Du "han" er?

Å bruke Allah i stedet for Gud i vestlige oversettelser, vil mange oppfatte som en krenkelse av islam og muslimer – tro det eller ei, (det fins ingen gudskunnskap, ingen gudsinnsikt eller gudstro og ingen logikk i dette, men dette har jeg vært inne på så mange ganger tidligere her på bloggen, at jeg her nøyer med i hastverk med disse linkene …. ).

Et interessant poeng her, er følgende: Det som står om «brødredrap» i Koranen, kan tolkes som en rent deskriptiv lovbestemmelse, og ikke som en imperativ, normativ, obligatorisk eller apodiktisk bestemmelse, eller lov. Den kan altså tolkes som et rent indikativ eller rent deskriptivt utsagn, og derfor uten rettskraft, ikke som et imperativ; Sultanen hadde dermed et valg. Han kunne med andre ord – hvis han så å si ville - ha tolket Koranen annerledes enn det han gjorde. (Som f eks at Allah ikke har påbudt slike drap).

Men da ville andre lærde muslimer kunne si at han adlød en menneskeskapt lov, hvilket i seg selv er en forbudt lov, i henhold til islam proper. (Dette er et større juridisk og teologiske problem enn mange vil tro).

De ville kunne si at sultanens tolkning oppfattet som lov og til og med loven selv, var menneskeskapt, fordi tolkingen ble gjort av Sultanen selv, som altså er et menneske, og da nettopp ikke «en lov» man med hundre prosent sikkerhet kunne si var u-skapt - av Allah! De ville kunne si at sultanen kom med en oppfinnelse, en forbudt ny-ting, hvilket de fleste islamske jurister er enige om at er forbudte i islam (for evig og alltid).

DET ER MED ANDRE ORD HVERKEN SEDVANEN ELLER TRADISJONER SOM GIR SULTANEN RETT TIL Å DREPE SINE KONKURENTER – DET ER KORAEN SELV. ALLAH SELV. (Og ikke Gud, eller den judeokristne Gud, JHWHE eller Jesus Kristus selv).

Men selvsagt: Nå hadde sultanen så stor makt, og var så kjent for å være grusom, oppi all luksusen, at ingen ville motsette det han sa, og slik han selv – ifølge noen – «bare» tolket Koranen. Det prinsipielle spørsmålet oppstår like vel i dag, hvis man stiller muslimer overfor dette spørsmålet.

Vil de si at sultanen ikke fulgte den rimeligste tolkningen av sure 8. 39? Eller vil de si at den mest rimelige tolkningen er den tolkning som sultanen selv la til grunn? (I begge fall kan spørsmålet om menneskeskapt eller Allah-u-skapt (!) lov anføres). Se denne "usannsynlig interessante» posteringen om okkasjonalisme i går og i dag, både i den muslimske og islamske verden og hvordan den påvirker og «styrer» oss i dag, uten at vi enser det.  

I så fall, kan man si at noen vil si at sultanen vare en dårlig sultan, samtidig som noen vil si at sultanen nettopp var en god sultan. Hvem har rett?

Her ser vi at islam opererer i ett og samme paradigme som selv om det – tilsynelatende - er ett, like vel kan være delt i to, og at dette kan gi en og samme ordrette tekst og «en og samme sannhet» på en og samme gang, alt etter som …. ! (Man spørre seg om Allah er én, som det så sterkt hevedes fra muslimsk hol; om ikke Alla faktisk er delt, og at man da tilber 2 guder, og ikke én –hvilket er en dødssynd islam. Islam lider av en innebygd dikotomi, en indre motsetning eller dualisme som sier at noe kan være sant og ikke-sant på en og samme gang, under ellers like forhold. (Hvilket er i strid med den vestlige og universelle logikks førsteprinsipper).

En lærdom som også kan være nyttig å ha med seg er denne: Sultanen som liksom – i henhold til Wold og Fosli – fikset frem en «ny lov», visste at islam var splittende og at dette lå innbygd av Allah selv i islam selv. (Mange vil bestemt og så aldeles ikke uten grunn hevde at Allah skaper – og dermed vil - det onde). Det var etter sultanens mening en utvei så å si å reparere denne innebygde dikotomien i selv islam, nå å brukte islam proper, islam i sin essens og islam i sitt vesen. Han kunne si at «brødredrap» og barnedrap andre drap var uttrykk nettopp for en islam som da nettopp ikke var dualistisk eller ridd av dikotomi, hvilken med nødvendighet fører til indre splittelse, forvirring og stor og drepende angst. Drap ble her erkjent som uttrykk for selve islams vesen og essens, islam proper. Essens eller ikke - det er spørsmålet og Er islam et politisk parti?

Vi ser her at tingene kan oppfattes på ulikt vis av ulike grupperinger. For å befri islam fra sine egne, indre og innebygde destruktive tendenser, må det til en makt eller et kraftsentrum som virkelig tvinger gjennom bruk av de mest brutale maktmidler og som faktisk oppfordrer til drap, med hjemmel i det som da påstås å være handlinger direkte påbudt av Allah og profeten selv. (Det er dette Khaldun beskriver, jfr tidligere posteringer).

Men alt dette tas ikke opp av hverken av Fosli eller Wold. For dem begge synes kosepraten, den hyggelige og lett barnslig belærende tonen og det gode sommerværet – tross alt – å være langt viktigere. Det kan nå lett bli oppfattet som normativt ekstremt å si mot, slik «stoda» og fiffen nå en gang er, for tiden.