IS-moren og den nedsmeltende stat, - emokrati og hypermagi i sving

Hvorfor tar vi de standpunktene vi gjør og treffe de valg vi foretar? Hva får oss til å tenke det vi tenker? Hvorfor har vi de verdiene vi har? Hvorfor velger vi akkurat den vei vi velger? Hva er det i våre mentale strukturer som utgjør tungen på vektskåla når vi staker ut kursen, både for oss selv og andre?

Det kan stå om milligram eller millimetere, svake eller sterke konturer og kontraster, mer eller mindre klare mentale bilder, incitamenter.  Fokus er sjelden tindrende klart. Og vi har ingen magisk glasskule å stole på. For det meste kjenner vi ikke våre egentlig motiver.

Men hva er det som slavebinder oss i dag? Hvordan høster vi anerkjennelse? Og hvordan kan vi miste – eller mestre - den?

Ok. En detalj kan få oss til å forandre standpunkt, se nye vinkler, få ny erkjennelse. Og så følger beina etter hva hjernen kommanderer. Før et valg treffes, jobber hjernen på spreng for å finne ut av tingene. Emosjoner kan faktisk skapes, det fins ingen archetyp emosjon, emosjoner skapes så å si der og da. Det fins ingen essensiell emosjon, selv om vi navnfester emosjoner og forstår dem ut fra fasttømrede lingvistiske følelser, normer og konsensus.

Det ser ut for at behovet for å forstå og bli forstått, utgjør et reelt kollektivt – universelt – behov. Som må tilfredsstilles. Vi besitter en vidunderlig evne til å forholde oss til tingene og hverandre som ikke blott og bart brikker i et selvbetjenende spill, men hvor vi også har et behov for det uendelige, for å kunne tilhøre noe som er større enn oss selv, både på kort og lang sikt. Mennesket er hverken dømt til det absurde, til frihet, til fangenskap. Det er mulig å finne sitt rette element, og for noen er dette elementet det vakreste av alt: Dette å ville og kunne ofre seg for andre, for en edel sak. Vi er dømt til å være «adelfoi» for hverandre, brødre, brødre i ånden, «brothers in arms». Vi elsker å være «adelige» for hverandre. Høviske. Storslåtte. Magnifisiente og overdådige i vår givervilje. Vi går alle med en rollemodell i magen. I vårt sinn vil vi være rene, uselviske, uforbeholdne. Vi vil være glade hjelpere, selvhjulpne, og vil at alle andre skal være det også. Vi besitter i faser av livet et overskudd vi bare må foredle og fordele videre og dette gjør oss bare gladere. Vi kan aldri få nok av godhet, men hvem vet egentlig hva godhet er? Og hvem kjenner vel kjærligheten, i dag?

Ett står klart: Vi har glemt arvesynden. Den finnes ikke mer. Ingen i dag kan si «jeg arme synder» overfor Gud. For hverken Gud eller synder finnes mer. Og vi tror at det er selve dette faktum som skal redde oss.

Men: Vi misunner med ubehag i hjertet, vi stjeler andres skjønnhet og dyktighet med et forbehold nedlagt i oss, som protesterer mot det gale vi gjør, en syndserkjennelse vi selvsagt – dessverre - bruker veldig mye energi på å glemme, undertrykke, unnskylde, forvrenge eller fortrenge. Bortforklare. Og dette er nok til at mange blir - berettiget – kvalme og mismodige. Skeptisk og deprimerte. Splittet i sinn og skinn. Det kan komme av at vi har glemt å abstrahere, tenke metafysisk, se de sublime nyansene i bilder og ord, tro. Vi tenker at tanker står der stabilt og urokkelig foran oss, at vi har noe å holde oss til, noe substansielt, et fast kosmisk punkt – i vår individualisme, i vårt Ego, som synes å vokse i høyden for hvert sekund som går, og jo flere de moralske blindvinklene blir. Vi har glemt at det kun bare var en millimeter av synd som skulle til for at mennesket ble utstøtt av Edens hage. En liten millimeter av synd, ja, det skulle ikke mer enn en liten bagatell av et spørsmål til før menneskets skjebne var forseglet. Det skulle ikke mer enn en liten idé til i Evas hode, en aldri så liten abstraksjon, en helt naturlig tanke, et aldri så lite naturlig ønske og forståelig ønske, et aldri så lite ord, og vips, så satt vi der med arvesynden lagt på våre skuldre. Det skulle bare en liten forskertrang til før alt veltet. Det var et aldri så lite ord som skulle til: «Skal herren virkelig ha sagt … at dere skal dø …. hvis dere spiser av treet?».

Et premiss for den følgende tekst er at tanker teller, at de får reell konsekvenser, at enhver millimeter av en tanke er av verdi både på godt og ondt. Premisset sier også at ord er virkelige, at de har en slags substans som virker i seg selv, og på omgivelsene, også på hjernen. Også på tarmene og i kjertlene og i muskulaturen. Vi slipper ikke unna ordne. De har agens. De produserer emosjoner, avmakt og ondskap, hvis de ikke settes og holdes sammen på en balansert, dydig og klok og uredd eller frimodig måte. Men si det, se det og gjøre det … vel, det er en annen sak. Jeg forsøker i det følgende å se hvordan tanker og ord kan gli inn i hverandre og bli realiteter i en slags nødvendig dialektikk overfor og med hverandre. De danner en åndelig ubevisst, men høyst reell konstitusjon. De er stoff vi er laget av og føde for det vi skal bli. Det er ikke bare våre indre fysiske organer og systemer som lever ikke sitt eget liv uavhengig av viljen. Ofte gjør tankene og bildene i oss det også. Det er ofte de som skaper våre valg, våre gledesstunder og tragedier. «Vi» følger så å si med på lasset, med åpne øyne. Vi ser katastrofen før den kommer, vi forsøker å unnslippe, men styrer bare inn i en ny blindgate. Vi er slave under vage ord og bilder som flimrer forbi. Det krever behov for sikkerhet, for hvile. Vi underlegger oss ideologier, troer. Vårt moralske kompass styres av de venner vi velger uten helt å vite hvorfor vi velger ellers velges av dem. Affinitet, tiltrekning, kjemi, javel, men det er alltid noe mer. Det fins alltid detaljer vi overså, men burde ha innsett og tatt konsekvensen av.

Det er bedre å ha noen onde venner enn ingen venner i det hele tatt, synes vi å mene. Men dette krever at vi projiserer edelhet over på individer og organisasjoner vi er avhengig av. Vi tillegger dem personlighet, ja, egenvilje, og dette skjer på det abstrakte planet, uten at vi lar oss merke ve det. Enten betrakter vi bokstavene i en bok som kun bokstaver, dvs sverte, eller så ser vi eventyret stige frem fra sidene mens vi leser. Vi leser ting inn i de døde bokstavrekkene. Vi objektiverer, reifiserer. Vi tenker på et ord, f eks Stat, og leser umiddelbart inn i dette ordet – her og nå – at Staten, det er meg, ikke fordi jeg er keiser, men fordi jeg er et helt alminnelig menneske. Og siden jeg kan forbedre meg, så kan staten også forbedre seg, spesielt hvis vi forbedrer den.

Staten kan derfor bli stadig bedre, mer fullkommen, mer god. Hadde staten bare vært som våre edleste emosjoner, var verden reddet. Men vi er neppe villig til å gjøre staten så god at den truer min egen oppfattelse av godhet, mine egne emosjoner, (min egen selvgodhet, med andre ord). Det burde ikke være noen grenser for Statens godhet, akkurat som det egentlig ikke finnes grenser for vår egen godhet, tror vi. Det er bankers. Det kan ikke være annerledes. Det MÅ være slik, ellers sammenbrudd, krakk. Vi gjør det meste for å unngå illebefinnender. Derfor emoverer vi bare stadig mer og mer. Det ser ikke ut til å være noen vei tilbake. Emosjonene har allerede erobret seierspallen.

De fleste vil mene at folk klarer å skille mellom og en stat som en styreform og et vanlig menneske, en person, eller individ, alt etter hvordan man ser det. Et individ kan ikke være en stat. Men sa jeg: Kan ikke … ? Vel, det viser seg at dette skillet ikke alltid er like lett å se, forholde seg til og opprettholde. (Nei, jeg tenker ikke her på «subjektiviteten er sannheten). Bak- i prosessen - ligger bilder og ord og vaker, de påvirker hverandre og skaper sine egne synteser, mentale synteser, «substanser» eller «essenser» som driver oss videre mot ny læring og ny avlæring, mot en ny virkelighetsoppfatning, men ikke nødvendig vis en bedre oppfatning, et mer realistisk bilde, som vi forsøksvis må sette mer adekvate ord på, som det heter, og tjenlig for våre egne formål. Vi kan her snakke om fysiske behov som krever å bli tilfredsstilt, bekreftet, matet, - eller sultet ut, eventuelt ved bevisst å neglisjere, isolere etc. Hersketeknikker antar som alle vet stadig nye former, men innholdet må antas å være det samme. (Et summum bonum av koincidentia oppositorum av alle behov og interesser, er en metafysisk våt drøm, men like vel fullt oppnåelig på sikt i ikke-stedet: Utopia).  

Vi er på sett og vis fanget i språket, men vi er også utstyrt med forutsetninger for å se utveier. Frihet som abstrakt begrep kan forstås som en fysisk kraft som faktisk kan sette mennesker fri; men som nevnt: Av og til skal det ikke mer enn én «millimeters forskjell» til, før vi havner i feil gate og før våre valg uforsettlig medfører mest mulig skade for flest mulig, et skrekkscenario som vi likevel må stilles til ansvar for, selv om våre intensjoner var de beste.

Dette er altså bakgrunnen for hva jeg skriver i det følgende. At et individ kan oppfattes som en stat, er ikke en så fremmed tanke at den kan forkastet sånn uten videre. "Vi kan ikke hente barn mot foreldres vilje. De har suverenitet», sier utenriksminister Søreide på NRK. Her tillegger utenriksministeren forelderen – moren - en egenskap bare en stat kan ha. Hun personlig-gjør med andre ord staten. Og staten her sett som «god», som en god person.  At hun selv representerer staten, og logisk da selv må være god, ligger underforstått. Det er det inntrykk folk skal gis.

Selvsagt benytter Søreide seg av en metafor og en god metafor, attpå til, vil mange si, og jeg er enig. Men hvordan jobber her hjernen i bakgrunnen, på «hard-drive» nivå, i vårt stille sinn, så å si? Det er dette spørsmål jeg i det følgende vil «snuse» litt på. Jeg aner at ferden kan åpenbare selvfølgeligheter som jeg i øyeblikket ikke ser. Sannheter jeg enten ikke vil se, eller sannheter jeg simpelt hen må se, skal jeg komme meg litt videre, noe jeg utvilsomt har behov for, skal jeg kunne risikere å bli korrigert, for ikke å si kritisert. Jeg er glad for å ha lest Against empathy og Moral tribes.

Poenget eller dilemmaet i Søreides uttalelse illustrer et grunnleggende paradokset: Hvor er morens suverenitet år Søreides personlige Stat og den suverenitet overkjører morens suverenitet?

La meg tenke litt på det.

Ordene, bilende og hørselen virker sammen og roper på å bli virkeliggjort, og fastholdt, - i et Amen, kan vi si. De legges under, oppå hverandre, ved siden av hverandre. En aldri så liten misvisning i premissgrunnlaget, kan få de mest tragiske eller katastrofale utfall. De krever sitt eget faste punkt, de blir en plattform, et styringsredskap, et kompass, ja, målet selv. De krever fokus, som når et barns øyne fester seg på objekter, personer. De bærer i seg konsepter, juridiske konsepter, religiøse konsepter og mentale, sosiale forestillinger. Som vi har væt inne på før, når jeg skriver om det juridico-religico mennesket, så er de juridiske og religiøse aspektene eller dimensjonene i vår tilværelse frarøvet vår psyke, eller trengt helt tilbake i vårt syns- og virkningsfeltet.

Hvorfor har så mange mennesker i dag så vanskelig å forstå at en pave ikke kan uttale seg om hvorvidt et dødssykt menneske skal kunne gis dødshjelp? Hvorfor nekter en pave å uttale seg om dette? Mange vil mene at denne tausheten fra Vatikanets side beviser at paven er ond, i hvert fall ikke ond. Det faller de færreste inn at dette har både en juridisk og en religiøs side. Hvis paven hadde godkjent at den døende kunne motta hjelp til å dø, ville paven ha blitt juridisk ansvarlig for medvirkning, - til en annens død. Og hvis så, ville han ha syndet mot Guds bud. Men dette tas av det moderne vestlige menneske ikke lenger i betraktning. De vil at paven skal være en person med like fot med dem selv, dvs en god person, et emosjonelt korrekt menneske.

I dag virker det helt fremmed for mange å tenke i slike baner og begrunne pavens beslutning på en positiv og rasjonelt forståelig måte. Mange mener at paven burde la godheten gå foran! De mener at den døendes «suverenitet» bør veie tyngre enn pavens autoritet og hans plikt som kristen. De gjør spørsmålet om pavens godhet til et spørsmål om statlig suverenitet. De gjør staten til en person, et individ, et rettssubjekt som kan tenk og bør føle individuelt. De tåler ikke tanken på at det her gjelder prinsipper og moralbud, naturlig morallov. De kan ikke forestille seg at objektive standarder kan foreligge, annet enn som en funksjon av det rent personlige. Ingen har en menneskerett til å ta hverken sitt eller andres liv. Lyder kjent? Vel, i mange land i dag er det blitt en menneskerett både og ta et annet liv og sitt eget liv. Men moral-loven ligger fast. Hvis paven offentlig hadde godkjent den døende mannens appell til paven om å få tillatelse til å begå selvmord, ville han ha i samme øyeblikk ha nektet både seg selv og alle andre, som rollemodell, det juridisk og religiøse fundament som grunnaspekt – ikke bare metafysisk -  ved selve livet.

Klippet fra dagens diskurs:

Karine Haaland på face: Venstre-leder Trine Skei Grande, skriver i en epost til NTB at hun er glad og lettet over at de uskyldige og sårbare barna og deres mor nå er trygt på vei tilbake til Norge.

Grande sier at barn ikke skal straffes for foreldrenes gjerninger.

Grandes uttalelser står i kontrast til den straff IS-moren allerede har påført sitt barn. IS-moren har allerede straffet den syke 5-åringen ved å holde barnet tilbake i Syria og nekte det reise til og behandling i Norge. Mens barnets tilstand har blitt stadig forverret.

En slik behandling av barn, å nekte dem behandling ved sykdom, og opprettholde deres lidelse mot bedre vitende, og som her - i egen vinnings hensikt, er straffbart og burde komme som tillegg til terrorsiktelsen IS-moren nå blir pågrepet i forhold til.

IS-moren har over tid hatt tilbud fra norske myndigheter om å kunne sende barnet til Norge for behandling her.

Dette har hun nektet, da innreisetillatelsen kun gjaldt barnet, og ikke henne selv. IS-kvinnens krav til norske myndigheter har vært at barnet ikke fikk reise til Norge og få behandling her, dersom ikke også hun fikk innreisetillatelse.

Det er således ikke norske myndigheter som lar barnet lide, men moren selv.

-

Bernt Thorvild Oftestad, også på face: … Man forutsetter at siktelsen, blir en tiltale, slik at moren blir stilt for retten, blir dømt skyldig og straffet og helst meget strengt. Men hun kan like gjerne få en mild straff. Det vil bli et mål som tunge massemedia og pressgrupper vil forfølge. Domstolen vil komme under et massivt press. Hvorvidt det er mulig for politiet og påtalemyndigheten å fremskaffe fellende bevis i en slik sak, kan man vel betvile. Og saken kan bli meget langvarig. Men det prinsipielle poeng ligger på et annet plan.

Regjeringen trekker inn den tredje statsmakt, domstolen, for å begrunne og politisk legitimere sin egen politikk. Det kan knapt oppfattes på en annen måte enn som instruksjon av domstolen som vil true dens selvstendighet. At regjeringens har en så klart markert mening om hvordan påtalemyndigheten og domstolen skal utøve sin myndighet, avdekker at den må ha en uklar oppfatning av forholdet mellom politikk og rett. Om regjeringen vil følge et rent juridiske resonnement, ja legge det til grunn, så er moren uskyldig inntil hun er dømt. Men politisk-etisk legger regjeringen en helt annen vurdering for dagen. Å la IS-moren komme tilbake til landet, er nærmest en politisk-etisk nødløsning, som man er ”tvungent” til å gå inn på …

Kommentar: Som om jeg skulle ha sagt det selv. Katolikken Oftestad trekker inn både juss og religion, altså både det jeg kaller det juridico og det religico aspektet, begge vesentlig aspekter, altså aspekter som ikke er til å komme bort fra eller utenom.

Men hverken Haaland eller Oftestad ser ut for å ha appetitt for å stille spørsmålet på spissen: Hvis moren lar barnet dø, er det da statens ansvar? Bør det være statens ansvar? Bør staten anses som medvirker til barnets død, hvis moren faktisk lar det dø, som følge av at hun selv ikke får innfridd sine krav om å få komme tilbake til Norge?

De som sier at det er Statens ansvar, har gjort staten til sin private fullmektig, sitt moralske alibi, i form av skulle være en person, dvs et høyst konkret, levende, privat individ, attribuert den høyeste moralske fordring og plikt – på linje med en hvilken som helt annen privatperson eller borger in personae?

Det er spørsmål som dette som vil oppta meg i det følgende. Jeg har tankene mine om hypermagi og hypermagikere i hodet og innholdet vil bli formet ut fra dette premissgrunnlaget. Så bli med på ferden:

Så tilbake til start: IS-moren skal stilles til ansvar i og med at hun – som norsk statsborger - er blitt hentet hjem med «blod på hendene», sannsynligvis som medvirker til terror i til fordel for «kalifatet» til al Baghdadi.

Det er noe alle er enige i.

Ingen vet med sikkerhet hvor mange dette kalifatet har tatt livet av, men mer enn 100 torturerte lik burde få de moralske bjeller til å ringe. (Her snakker vi faktisk om titusener uskyldige. Og det gjør de da også, bjellene. En hel verden har tatt avstand fra kalifatets metoder.

Prominenser har imidlertid fortalt folk i Vesten at dette ikke har noe med islam å gjøre og at islam betyr fred. Og spesielt har ikke barn noe med dette å gjøre, de skal gå fri og de har en absolutt og objektiv rett på behandling, i det landet moren og barnet har statsborgerskap i.  Barn har et uforbeholdent og universelt lovhjemlet krav på å bli betraktet som uansvarlige ikke bare i denne konteksten, men i alle kontekster. At barnet er sykt og kan risikere å dø som følge av manglende tilbud på medisinsk behandling i området, øker presset på «de gode». De gode kan vise til statens plikt til å redde barn i slike situasjoner. Og Staten, det er «de gode». De som er uenig med staten, blir plassert i kategorien «de onde», de moralsk fordervede eller korrupte. De har ikke engang lov til å mene og uttrykke at det er umoralsk å hente moren tilbake. Hvis så gjennomslag for en slik mening skulle være mulig å oppnå, via stemmeseddelen, ville «de gode» hevde at selve Staten nå er blitt umoralsk, og ikke bare en «størrelse» det gjelder å bekjempe, nei, en person man simpelt hen må nedkjempe, og hvor målet helliger midlet.

Via stemmeseddelen – generelt via påvirkning - håper man så at staten skal bli moralsk uangripelig igjen, ved å sikre seg flertall. Hvis folk ikke støtter dem, er det nå folket som er umoralsk og folket i seg selv som må bekjempes.

  

Nå tapte altså kalifatet, i første omgang, og IS-moren erklæres persona non grata i Norge. Men fordi hennes barn risikerer å dø av sykdom der hun befinner seg, i irak, må Norge som stat, bøye seg for IS-morens krav om selv å få komme tilbake til Norge. Barnet blir da både av staten Norge og kvinnen selv brukt som den hjemmel og det middel som muliggjør returen, og gjør denne returen til en plikt for staten. Moren vil så bli straffeforfulgt i Norge for ulovlige handlinger eller unnlatelser hun har foretatt i Syria, til ære for kalifatet.

Er dette et genuint etisk dilemma? Et eksempel kan belyse problemet: Staten står på en skinnegang og det kommer et større, tunglastet godstog fra øst mot vest. Staten står ved en sporveksler ved et kryss og kan styre toget fritt og når som helst inn på ønsket spor. På venstre spor ligger det fastbundet 5 hjelpeløse personer som har vært utsatt for et ran. På det andre sporet ligger kun ett hjelpeløst menneske fastspent, av de samme ranerne. Det er umulig å få stoppet toget, men Staten kan altså velge hvilket spor toget skal spores inn på. Hva bør Staten gjøre? Redde de fem og la toget drepe den ene?

Vi kan «kvalifisere» eksempelet: På det ene sporet ligger et kristendøpt barn, på det andre 5 seksti år gamle mannlige – potensielt voldelige - muslimer. Hvem vil Staten velge?

Spørsmålet kan «kvalifiseres» ytterligere: som alle vet er Staten og Justitia i prinsippet upersonlige. «De» - for å objektivere -  forholder seg – i hvert falt ideelt - til objektive regler og positive eller naturlige lover, inkludert den naturlige moralloven. Hensikten er å oppnå rettferdighet og beskytte borgerne mot vilkårlighet og mot makt maktmisbruk og urimelig og selvtektisk skjevfordeling av godene, både abstrakte og konkrete goder.

Det regnes som høyst rimelig at personer og organisasjoner innenfor disse rammene kan ha høyst ulike verdimessige og økonomisk-politiske preferanser, og høyst ulike meninger om hvilke midler og metoder man kan enke seg å bruke for å oppnå målene, eller det felles, store målet.

Kompromisser i dette perspektivet er uunngåelige, for så vidt kan man si at alle har like mye rett som alle har like mye feil. Moralen – i hvert fall perfeksjonistisk sett - er like umulig med moralen som den er mulig med moralen.

Moralen synes å ligge i et felles multiplum: Den bestemmes matematisk, selv om de aller fleste vil mene at moral er noe som aldri kan bestemmes på grunnlag av matematikk, helt objektive, iskalde fakta, vurdert ut fra en upersonlig fjern, evig standard, som egentlig bare finnes i en ideverden ingen likevel har kontakt med, og som alle derfor frarådes «å ha noe med å gjøre».

Størrelser – ideer - som - og om - det skjønne, gode og sanne, finnes da egentlig ikke. De blir helt irrelevante. Konsekvensen er at makt trumfer rett. Og at man blir tvunget til å tenke og velge slik. Fordi det både er moralsk og logisk riktig å tenke slik, - ganske enkelt. 

De fleste vil imidlertid ikke tore å si noe slikt  – det vil bli for kaldt og matematisk og de spesielt gode, for anledningen, vil jo ikke være avstikkende kalde matematikere, når det kommer til moral. Fordi det ikke bør være slik. Man tenker da prima facie og kategorisk moralsk, ved å benekte at det nettopp er moralsk man tenker. Man kan si at hele tankebygningen da blir umoralsk, ja, frastøtende.

Men, nei, dette vil man ikke innbille seg eller innrømme at man er i nærheten av å tenke, føle, se og høre og gjøre. Man ser seg for god til det. For verdifull. Man er blitt ukrenkelig. Fornærmelser mottas da med takk, de vil bare forsterke oppfatningen om egen uklanderlighet. Uklanderligheten er da blitt den norm som normere alt annet. Man er da - personlig - blitt en keiser av guds nåde. Og ikke bare passivt, nei: Man har selv – godt hjulpet med kraker og maker - tilranet seg «stillingen» og posisjonen. Likevel innbiller man seg at man en keiser blant likemenn. Man kan ikke forestille seg den blodige maktkamp som med nødvendighet må følge: Den totale, universelle borgerkrig der alle kjemper  - legitimt! -  mot alle om hegemoniet, dvs allmakten. Den endelige kampen vil stå mellom de gode og de onde. Bare hvis man stiller seg utenfor kosmos, vil man ha mulighet for å se hvem som vinner i dette kosmiske drama. Og hvem som har og får rett – til slutt.

Det sier seg da selv at kristendommen i dette scenariet er totalt fraværende. Kristendommen er helt ute av bildet.

Hvordan skal man da begrunne moralen, om den så å si både fins og ikke fins på en og samme gang og på en og samme tid, i ett og det samme universelle paradigme?

De flest vil unngå å beskrive seg selv som uklanderlig eller «mest moralske høyverdige», men slik folk finnes. (Eliten, f eks). Her må vi bortse fra disse. Vi unner dem ingen plass i dette prinsipielle landskapet. Vi kan trygt plassere oss over dataskjermene og bli konfrontert med en rekke hypotetiske dilemmaer. For det blir litt lettere slik.

I eksempelet med sporvekselen over, kan vi trekke inn et mer personlig element: Hvis det var umulig å endre sporvekselen, ville du da ha skubbet en tjukk – og forså vidt expendable - person som sto ved din side ned på togsporet, slik at både det kristne barnet og de 5 seksti år gamle muslimenes liv ble spart? Mens du selv – som person – bare ble ansvarlig for ett mord?

Ville du ha ofret den tykke mannen hvis han var din bror eller far? Eller din datter eller mor? Vel, svaret kan avhenge om du sitter på pc’en eller om dilemmaet var virkelig og du virkelig befant deg i den konkrete situasjon. Få vil våge å gi sikre svar her. Vi får simpelt hen overlate dilemmaet til staten … For staten kan aldri velge personlig. Staten er da ingen person, den har ingen følelser, ingen emosjoner; den har emosjoner eller følelser bare i kraft av og i den grad Statens brukere – dvs dens borgere – lar sine emosjoner og følelser engasjere, for så å projisere sin egen person over på Staten, som da blir en person, ja, ens egen person, både de facto og de jure!

De gode gis da en mulighet for å være gode, ved å slippe å være gode, ved å overføre dilemmaet til det upersonlige, til et prinsipp, til et maktsentrum, som ikke kan holdes ansvarlig, fordi det jo ikke er en person, bare ligner en person.

Det paradoksale her er at de gode kan fraskrive seg sin godhet ved å bekrefte den, indirekte, ved å gjøre en ikke-person personlig moralsk ansvarlig. Det er slik det fungerer. Staten er som et menneske som sitter og avgjør dype moralske dilemmaer bak dataskjermen. Staten forholder seg aldri til det konkrete spørsmål kropp til kropp, ansikt til ansikt og dette gelder for alle borgere.

Det kan derfor aldri påligge den enkelte borger å treffe et personlig valg. Det vil alltid påligge staten, som egentlig er en helt a-moralsk agent eller aktør. Den enkelte borger er dermed for alltid henvist til og dømt til å handle gjennom en fullmektig, by proxy. Dvs at både staten og den enkelte er henvist og dømt til å benytte seg av magiske forestillinger og magiske instrumenter. Både staten og borgerne er da blitt hypermagikere, godt hjulpet av den legitimitet man i dag kan konstruere seg i den simulator det egentlig er å kunne tillate seg å sitte bak pc’en og ta endelig moralsk høyverdig stilling til høyst reelle og praktisk dramatisk og etiske dilemmaer, med store, gjerne uberegnelige konsekvenser både for den enkelte og for kollektivet, dvs samfunnet. (Som også kan oppfattes som om den var «meg» i egen person).

 Det finnes ingen andre muligheter. De er de enste vi har. Vi er dermed låst til disse mulighetene, bundet på hender og føtter, komplett ufrie objektivt sett, men fullstendig frie til å utøve skjønn via emosjon. Emosjon er med andre ord den siste, endelige plikt. Det absolutte fundament for alle politikk, all etikk. Vi er altså fri og bundet på en og samme tid. Vi er samtidig frelst og synder, som Luther sier. Og her står jeg, og kan ikke annet …

Tilbake til IS-moren: Hennes skjebne vil avgjøres av hvordan man ser på Staten: Er staten en personlig «størrelse», vil man anse staten forpliktet til å hente moren hjem, selv om hun er terrorist, og selv om hun, vagt prinsipielt, anses som ansvarlig for sine barn, - hun er suveren, som Søreide sier.  Ja, staten er ikke bare personlig ansvarlig for å hente moren hjem, men også barnet, som ellers risikerer å dø ved unnlatelse. Staten er da blitt en sprellemann for emosjoner og magi, alt i det godes tjeneste. Ja, staten, som person, skal tvinges til å agere på de servilt betingede emosjonelt korrekte følelser som absolutt juridisk hjemmel, altså, ironisk og paradoksalt nok, som om Staten jo ikke var en person like vel.

Statens høyeste rettskilde er blitt de riktig emosjoner, de servilt korrekte følelser. En slik stat, sett som sporveksler, er bundet til å ta sitt eget liv og gå i oppløsning på lengre sikt, heller enn til å ta stilling til det reelle underliggende dilemma, på forhånd, må det reifiseres. Ganske enkelt fordi Staten som sporveksler ikke kan ta moralsk stilling til dilemmaet, for det er det bare personer eller individer som kan gjøre, individer som ikke lar seg diktere av staten og heller ikke vil diktere staten, som jo hverken er person eller ikke-person.

Ser man derimot Staten som upersonlig og mer som en klassisk Justitia – rettferdighetsgudinne - med bind for øynene, og målevekten i en utstrakt hånd, vil man lettere kunne si at det er moren, og ikke staten, som skal ha plikt og rett til bestemme over liv og død, og bære ansvaret, og ikke staten. I et slik perspektiv vil man kunne tillate seg å si at hvis moren lar barnet dø, så kan ikke staten stilles til ansvar. For staten kan ikke påta seg et personlig ansvar rett og slett fordi staten er en høyst abstrakt agens, og ikke en personlig agens. (At juss og religion i seg selv helt uten person-status like vel innebærer makt, er en sak litt utenfor her).

I dag kan man imidlertid vanskelig tenke seg at Staten ikke er emosjonelt ansvarlig. Det holder ikke å forholde seg til staten definert som kun et rettssubjekt, som kan påta seg juridiske og politisk betinget «personlig» status. Staten legemliggjør da selve personen – alle borgere - i kjøtt og blod, men som en rent abstrakt størrelse, riktig nok med agens, en egenskap som projiseres over på staten; staten blir den man gjør den til og vil at den skal bli og være. Man identifiserer seg plutselig med staten personlig. Den skal inkarnere oss, dvs «de gode», dvs de ikke religico-religico menneskene, dvs hypermagikere av ulikt slag.

Ser man det! Foreløpig dramatisk poeng: Hvis man som person objektiverer staten, slik at den blir en levende og presumtivt emoverende eller følende person i samme mening og funksjon som deg selv, som en forlengelse av egne høyst private emosjoner og følelser, da er man ille ute. Da har man revet av bindet for øynene til Justitia og gjort seg selv til Justitia. For da blir hun ikke lite vred! Hun vil umiddelbart begynne sin kamp mot hypermagien og hypemagikeren, som det etter hvert er blitt veldig mange av, rundt omkring.

Uansett: Den har enten de rette emosjoner, eller ikke. Og den stat som ikke har de rette emosjoner, er per definisjon og i praksis ikke bare en moralsk ufullkommen person, men «reelt» sett en meget ond og undertrykkende, intolerant og autoritær person. Projiseringen er dermed fullkommen, den har nådd og trumfer – tilsynelatende – alle posisjoner, den må ha absolutt makt. Det «fullkomne» hierarki er innført, alt annet er underordnet. Og et angrep på Staten blir et angrep på makten og et angrep på staten blir ansett som et reelt forræderi og vi kjenner straffen for forræderi, særlig i en krigssituasjon. Et angrep på staten som person blir et angrep på meg personlig og som person – med menneskerettigheter, men da med stadig færre menneskerettsplikter!

I dag er denne krigssituasjonen gjort permanent fordi de riktige emosjoner forlanger det. Det har imidlertid aldri vært slik, og ingen opp gjennom historien har innbilt seg at muligheten for å etablere et samfunn med emosjoner som det høyeste politiske og juridiske moralske fundament, både formelt og materielt, eller at man overhodet kunne tenke seg å la seg styre av slike forestillinger om den emosjonelt korrekte stat, eller at emosjoner i seg selv skulle kunne bli og fungere som moralens endelige, prinsipielle og universelle grunnlag. Emosjonene er i dag blitt det førsteprinsipp staten og alle dens borgere skal la seg bestemme av. Avvik kan ikke tolereres.  

Staten har alltid vært betraktet som et middel – som en formelt etablert midler – som skulle formidle og balansere mellom følelser, interesser og emosjoner og hindre maktmisbruk fra statens, monarkens eller systemets og markedets egen side. (Eller fra Himmelens side, for den saks skyld, i visse øyne).

I dag styres maktbalansen ikke av en formell eller politisk-juridisk-ideologisk konstitusjonell balansering, men av emosjonenes eget iboende tyranni over hele systemet, og dermed over alle borgere, hvor de nå enn befinner seg, hva de nå enn føler og hvilke nå enn de interesser og visjoner de er og har og forfekter og lever og brenner for – som skal bli realisert helt her og nå.      

I dag blir staten ikke ansett som et middel og en balansør, men som en som person med absolutt makt. Emosjonene bestemmer ikke bare hva både lovgivende, utøvende og iverksettende makt skal tenke, føle og gjøre. Emosjonene dikterer også alle organisasjoner og alle institusjoner. Maktfordelingsprinsippet er dermed brutt, det gjelder ikke lenger. Emosjonene er blitt den høyeste domsmyndighet. Emokratiet  har overtatt, de har overkjørt et demokrati som ligger i grøfta og som ikke makter å reise seg av egen fri vilje, - uten mer olje.

I flukt med dette er det ikke det minste underlige at Staten nå forplikter seg selv til å sette hensynet til barnet foran morens ansvar for barnet og hennes naturlige plikt til å verne om barnets liv.

Staten mener seg i ful rett til å overta og overstyre det ansvar som egentlig ligger på moren. Ja, det er utenkelig, ikke bare for staten, men også for alle statens borgere i dag å tenke annerledes. Foreldre retten og foreldreplikten eksisterer derfor ikke som reelle «agenter». Dette betyr så at moren fratas de samme rettighetene og den samme plikten. Begrunnelsen er her at liv må reddes og at enhver redningsaksjon står høyere moralsk enn verdien av morens valg. Moren eksisterer dermed ikke lenger som et selvstendig eller individ eller person. Staten har selv påtatt seg – personlig - rollen som forelder på bekostning av morens rettigheter som i utgangspunktet et fritt og selvstendig, og «ansvarsfæhig» menneske. Den har satt seg over hennes iboende menneskeverd, hvis man kan snakke om et slikt. De har gjort henne til en ikke-person uten de mest fundamentale rettigheter til å sørge for seg selv og sine barn sette som en enhet. Og dette å kunne bli stilt til ansvar for sine handlinger eller unnlatelser. De ville med andre ord gladelig fratatt henne hennes personlige frihet. Staten ville overtatt hennes personlighet og blitt en person i hennes sted, (til hennes representant, vil man kalle det, men dette er ikke realiteten i saken). Og dette er hypermagi ute og går.

Demokratiet vil i flukt med dette si at det har fratatt moren en rett hun ellers ville ha hatt, uten statens redningsaksjon, til å ta livet av sitt barn, ved at staten forholdt seg passivt. Emokratiet vil derimot påta seg en personlig plikt til å redde et menneske og rettferdiggjøre det med emosjonenes etiske uangriplighet. Tanken på at morens disposisjoner kan medføre sønnens død, blir uutholdelig. Og det holder med «tanken på». Sannsynligheten for at moren faktisk ikke ville la sønnen dø, blir irrelevant.

I det første eksempelet med sporveksleren over, ville Staten – hypotetisk - ha reddet de 5 muslimene. Hvis Staten fikk spørsmålet om den ville ha valgt å kaste den tykke personen og bundet ham slik at toget stoppe toget, og på den måten reddet alle de andre fra den sikre død, ville staten ikke ha noen mulighet for å svare på spørsmålet. Hvorfor? Jo, fordi personen jo ikke er noen stat og staten heller ikke noen person. Staten ville med andre ord ikke kunne forholde seg til det moralske paradokset, fordi den altså ikke er og ikke kan være noen person.

Det samme svaret burde Staten Norge svare på spørsmålet om den er moralsk ansvarlig for å redde IS-kvinnens sønn. For Staten er ingen person. Hvis staten derimot gjøres til en person, vil den måtte svare og dermed påta seg et ansvar som egentlig bør knyttes til moren alene, som en fullt og helt fri person med ansvarsevne. Det primære ansvar for sønnens leve eller dø, bør tillegges moren, ikke staten. Men når dette er en utenkelig tanke i dagens diskurs og klima, så viser det bare at folk er like forvirret om hva statens primæroppgaver skal være som de er om hva en person er for noe. Man overlater seg selv og sin person via en erstatning, nemlig emosjonen, til et surrogat, slik at man egentlig kan frita seg selv fra alt ansvar. Dette forklarer hvorfor det er så veldig lett og beleilig for mange borgere å tro at de er personer når de overlater til Staten til å opptre som en – følsom, og derfor korrekt - person, hvilket den ikke er, og hvilket den ikke kan være.

Ved å redde ett barn fra å bli drept av toget, jfr eksemplene i innledningen, kan Staten komme i den situasjon at langt flere liv vil gå tapt som en følge av Statens gode intensjoner ved å redde en, og samtidig ta risken med å legge til rette for forhold hvor flere liv med sannsynlighet vil gå tapt, kort og godt fordi Staten ikke kan redde et ubegrenset antall barn som blir brukt kyniske og forutsigelig av sine foreldre til å oppnå særfordeler

Vi kan skjelne mellom et emokrati og en Stat, men vi kan ikke snakke om en emokratisk stat på samme måte som vi snakker om og forholder oss til en demokratisk stat, idet emosjoner i emokratiet danner de materielle – ds de uformelle - forutsetninger for dens funksjonalitet, vi kan snakke om emokratiets fungerende entelechy, det «ufravikelige» førsteprinsipp den legitimerer seg ut fra.

Et «fortrinn» emokratiet har fremfor demokratiet er at emokratiet faktisk kan oppfattes som og brukes som om det var hevet over enhver form for kritikk. Emokratiet pr se forutsettes egentlig å være emosjons- og følelsestomt. Dette gir så hypermagikerne den mulighet de har gått og ventet på. De emosjoner de har nedlagt i sitt engasjement for å utøve politisk innflytelse, kan enkelt overføres på emokratiet, som i seg selv ikke kan angripes, fordi det ikke – på samme måte som staten – nettopp ikke kan føle noe. !

Emokratiets iboende totalitarisme viser seg så ved at ingen kan forestille seg at de korrekte emosjoner noen sinne kan overprøves, hverken judisielt eller demokratisk. Dette passer særdeles godt for hypermagikere som ikke tåler kritikk, men som er avhengig av – alltid til egen fordel - å spille på emosjoner og følelser. Og grunnen er at de overfører denne immuniteten nettopp til et emokrati – paradoksalt nok - som jo nettopp ikke kan føle, som ikke kan la seg fornærmer, ja, som er utenfor enhver personlig kritikk. Emokratiet blir dermed hypermagikerne eneste mulige styreform. De vet at ingen kan kritisere emokratiet, enhver lødig kritikk vil prelle av, til hypermagierene store tilfredsstillelse.

De politikerne som nå tar både sønnen og personligheten fra IS-moren, vet at denne beslutningen vil stå seg, simpelthen fordi flertallet i befolkningen vil ha det slik: Det allerede godt etablerte emorkratiet beskytter nemlig dem selv mot enhver kritikk, mot enhver moralsk betraktning angående eventuelle skadelige konsekvenser. De vet at deres egne emosjoner dermed blir uangripelige og fullt legitime, ja, objektive eller universelle standarder, ja, legale, til og med, akkurat som standardene til emokratiet, som jo ikke er noen person på samme måten som Staten ikke er noen person. Slik kan hypermagikeren gå ut fra at han personlig ikke kan angripes hvis beslutningen viser seg å bli katastrofalt uheldig, og moralsk forkastelig.

Hypermagikeren personlig vil på samme måte som emokratiet alltid måtte unnskyldes i den forstand at det aldri kan rammes av etisk kritikk. De begge vil alltid ha rett, fordi emosjoner aldri kan ta feil og fordi emosjonene er det eneste gyldige fundament under alle handlinger, alle beslutninger og strategier det selv bruker for å i alle sammenhenger å kunne forsvare og begrunne seg, opprettholde seg selv og ekspandere seg selv.

Den emokratiske eller emokratiserte stat kan ikke la seg utpresse følelsesmessig, går man ut fra, som en selvfølge og en opplest og vedtatt sannhet en gang for alle, - nettopp derfor elskes den av de emosjonelt korrekte, hypemagikerne. Men hva er det som skjer? De forlanger at Staten skal opptre som om den var en person (på individnivå). De forlanger at den skal være en person som har de riktige emosjoner, dvs de emosjoner de selv har og som de forsøker å presse igjennom.

Og det er det som skjer i denne saken med IS-moren. De emosjonelt korrekte kan ikke forestille seg at Staten kan la seg forsettlig presse følelsesmessig av moren. De kan ikke forestille seg at moren faktisk og juridisk gjør Staten Norge ansvarlig for sønnens død, (hvis hun ikke får bli med ham hjem til landet, for behandling).

De kan ikke forstå det, det er umulig for dem, for hvis de hadde forstått det, ville de ha sett at staten ikke kan være noen person. Emokratiet som de identifiserer seg med, setter en brå stopper for en slik tankegang og en slik virkelighetsoppfatning. De kan ikke fatte at Staten ikke er en person, - samtidig som de tror at emokratiet - som de er blitt en integrert del av og som de indentifiserer seg fullt og helt med - skal og må være identiske med en stat - samtidig som det burde stå klart for alle at Staten er en styreform, og ikke et emosjonelt universalmiddel, og at Staten derfor er en høyst u-personlig «enhet» og alt annet enn en emosjonelt gjennomstyrt og korrekt servil person på individplanet.

Det er fordi emosjoner er blitt hellige og derfor absolutt ukrenkelige, at politikerne i dag føler at beslutningen om å ta både moren og sønnen hjem i moralsk forstand er uangripelig, akkurat som de selv føler seg uangripelige, (men de altså lar seg presse av en mor som faktisk truer med å drepe sitt eget barn, hvis hun ikke får det som hun vil). Hele saken viser at beslutningstakerne her tenker uforsvarlig emosjonelt og ikke etisk forsvarlig. Se om det jeg kaller "natan-barn" her

Hva er det de mangler? Jo, det juridico-religico aspktet eller den juridico-religico tenkemåte som ligger dypt i den europeiske psyke, men som er i ferd med å forsvinne ut av synsranden og langt ned i det ubearbeidede underbevisste, eller ut i selve intetheten, intet mindre. se f eks her  om bl a Rousseau   

De tankeforutsetninger som det juridico-religico mennesket lot seg styre av, både rent mentalt og i praksis, var bestemt av det juridico-religico pradigme. Uten kontakt med det juridico-religico skiktet, tankemønsteret eller nevrostrukturene i sitt indre, mister mennesket kontakten med den naturlige moralloven, den loven som ikke trenger formell lovgivning, den som altså ikke kan reduseres til noe annet enn seg selv.

Den emosjonelt korrekte, eller hypermagikeren, som jeg kaller ham, har fjernet seg langt bort fra dette naturlige som skulle konstituere båe hans tenkning og emosjonelle forråd. Han vil derfor automatisk begynne å kompensere, finne erstatninger og ty til unødige rasjonaliseringer. Han vil miste den dypere kontakt med seg selv og sin samvittighet, på det dypeste moralske planet. Han vil med nødvendighet begynne å produsere store mengder avguder i et hierarki av avguder og hvor han selv i form av hans emosjoner, vil rangere høyest på pyramiden. Hypermagikeren vil der agere, tenke og føle seg som gud selv, (idet det er umulig for ham å tenke gudsattributtene fullt ut). Han vil ha gjort seg til en størrelse som er finitt, men som innbiller seg at han er infinitt, (innenfor den «boxen» han nødvendigvis må orientere seg i og ut fra).

Når Staten – her ved de regjeringspartiene som står bak beslutningen i denne saken – kommer i skade for å oppfatte Staten som er person, et individ som kan ha og som forholde seg til emosjoner og følelser. Det de i virkeligheten gjør, er å konstruere en stråmann, som de utgir for å være en virkelig og sann person. Denne stråmannen fremstilles som et eksemplarisk emosjonelt korrekt menneske, et menneske, altså, dom de identifiseres seg med og som de er helt avhengig av at andre mennesker tror de er, i virkeligheten. I virkeligheten har de imidlertid ikke kapasitet til å tenke og føle på den måten og til de grader intenst som de foregir at den stråmannen de konstruerer er i stand til å føle og tenke. (Med mindre de klarer å finne seg ofre som vil tilføre dem magi, uansett om offeret er klar over dette eller ikke). De vet at alt bunner i en illusjon, desto større blir behovet for å opprettholde inntrykket av at Staten er en person som kan tenke og føle som et individ eller enkeltmenneske, som jo aldri kan være nettopp en illusjon.

De har nå gjort Staten til en avgud og seg selv til hypermagikere, altså mennesker som ikke holder ut tanken på å handle og relatere ut fra seg selv, på et dypere nivå. De har gjort seg avhengig av å være og å utgi seg som en fullmektig for denne illusjonen. De tror virkelig at illusjonen, altså Staten i dette tilfelle, er i stand til å tilføre dem en magisk makt eller kraft som vil sikre dem et forsprang eller en fordel fremfor andre aktører som ikke tyr til denne magien. De mister dermed sin eksistensiell status som egentlig person, for det de gjør, er jo selv å gjøre seg fullstendig avhengig av en illusjon, en illusjon de innbiller seg kan ha ekte emosjoner og følelser, og genuin empati, på kjøpet. Og en illusjon som dessuten må sikres evig liv ved at hypermagikeren ikke kan gi slipp på sin hallusinasjon uten å gå i oppløsning og gå under, permanent. Men hypermagikeren trenger i tillegg enda et fortrinn: Offeret. Det er til syvende og sist det offer han konstruerer, som gir ham hans livsrett og hjemmel. Uten offeret og uten Staten som et følelsesmenneske, vil ikke hypermagikerne ha mye å fare med eller stille opp med. Uten den upersonlige Staten som de mistar for en reell person og offerets status som avhengig nettopp av deres egen og «unike» hjelp, vil hypermagikerens ferniss eller kyrass smelte eller falle sammen som et mentalt korthus.