Gule "sterk oikofob"?

Ekstremismens kjennetegn – en reise i kvikksand ...

Professor Lars Gule har vitnet i ABB-saken og nå nettopp kommet med en ny bok som handler om ekstremisme, ansvar og motsvar.

Greit nok, men motsvar mot hva og motsvar mot hvem?

Det sier seg selv at ansvaret må legges på ”oss” og ikke på ”dem”. Derfor må Gule holde utenfor ”dem”, antakelig fordi ”de” antas ikke å ha noe ansvar i det hele tatt – eller bare i mindre, ubetydelig grad - for det forferdelige som skjedde på Utøya, med ABB i hovedrollen, som ene-rolle-innehaver.

Gule gjør seg derfor uten å være klar over det skyldig i "sterk oikofobi" -  en tydeligere grad av oikofobi, i og med at han definerer kulturell rasisme kun en vei, ikke begge veier, (selv om han andre steder enn i boken er mer enn villig til å kalle Brorskapet en islamofascistisk organisasjon, men mer om dette nedenfor).

Eller: Var ABB virkelig alene om massakren, om ideene som muligens har bidratt til å utløse den og som ligger under ? Eller var det ”vårt hat” som fremmet den og den forvirring, frustrasjon og forbannelse som fløt fra dette som formet ABB’s sinn og skinn?

Selvsagt var ABB ikke alene. Han tilhørte en flokk, som Strømmen sier, men han stakk av fra den og håpet muligens på å returnere i ”glory”, eller som lik, som "martyr", - et ord han ikke kjenner den dypere mening av.

Men ABB har også gener. Han er ingen "ensom øy". Han er ingen selfmade super-man. Men likevel tror han at alt er avhengig av nettopp ham. Bare han selv kan gi seg selv full sikkerhet for ”frelse”, i form av ”fame”, og dette forutsetter at frykten for å feile – med å komme i sentrum - må ha vært enorm, ja, sykelig, og derfor medført sykelig forhåndsdisposisjoner.  

Hadde ABB søkt trosvisshet fremfor den gudløse tvils bunnløse "sikkerhet", kunne verden nå sett annerledes lysere ut.

For det fins ikke lys i den gudløse tvils bunnløse behov – eller nød - for "sikkerhet" eller ufeilbarlighet.

For å oppnå å bli dyrket, måtte ABB gjøre seg like berømt som Judas, eller helst mer. Bare sviket kunne sikre ham evig, nesten mytisk, berømmelse og (innbilt) ”beundring”. Bare ved å regisere seg inn i et  det ubegripelig vanvidd av vold og blod, og selve sviket, kunne han sikre seg en plass i den evig mystikk, i den sfære hvor man blir – eller burde bli - stående igjen med age og spørsmål, i frykt for den evige Gud, Han alene som kan gi alle de endelig svar.

ABB er et resultat av postmodernismen: Imaget betyr alt for mennesker som ikke kan dyrke noe annet enn ”imager”, dvs billeder, ytre, egentlig livløse eller maktesløse og impotente ting.

Postmodernismen er både vertikal og horisontal billeddyrking og derfor hedenskap eller radikal og grunnleggende vantro, i sin essens og natur.

Den er avgudsdyrking for avgudsdyrkere som egentlig bare dyrker seg selv, kollektivt, et kollektiv av superindividualister som ikke engang virkelig ser kollektivet, men bare sitt eget bilde i det, og som aldri virkelig og autentisk kan kommunisere med hverandre uten via bildet eller masken, hele tiden uten å være klar over det opprinnelige bildet i seg, det vi alle ble skapt med og som ga oss status i form av å ha en viss likhet med Gud, og som også er selve forutsetning for det vi kaller samvittighet i oss, den som er skrevet ned i og på våre hjerter.

Kan vi trøste oss at det løftet står, at engang skal Gud bli alt i alle?

Ja, hvis vi mener at alle skal få som fortjent og at Gud virkelig er nådig, hellig OG rettferdig. At forsoning er mulig, både her på jorden og i kosmisk forstand.

 

Det er derfor riktig av Gule å understreke at Anders B. Breivik ikke er kristen. Det er som Gule skriver slik: Det er ikke god dekning i manifestet for å kalle ham en kristen ekstremist. Hans tilknytning til kristendommen fremstår som mer politisk(opportunistisk)) enn religiøs.

Bare i all stillhet å nevne dette perspektivet, at ABB kun er en funksjon av andres ”hat” og voldsromantikk, - eller volds-sentimentalitet - kan gi noen og enhver frysninger i en lys og mild sommerkveld ved et sprakende leirbål, i ”marka”, ved fiskevannet og med duften av nykokt kaffe midt blant myggen

Har Gule – og hans generasjon og hans kumpaner - bidratt til å skape Anders B. Breivik?

Vel, Gule – som gudløs og derfor overmenneske - ønsker tydeligvis å være ”gud” for noen. Han tror implisitt i sitt verdenssyn - at det er mennesket selv som har skapt Den amerikanske selvstendighetserklæring og FN’s menneskeretterklæringer og at den, i prinsippet, kunne ha vært formulert og vedtatt også i en annen kontekst enn i den den ble .

Men her tar han feil: Det er utenkelig at disse erklæringene ene og alene kunne oppstått i mennesker sinn, sinn som i Gules tilfelle kun er oppsamlinger av finitte atomer, uten finale årsaker, dvs uten design og uten noen innebygd formålsrettethet.

Det er feilaktig å tro at det darwinistiske ”tilfeldig utvalg” skulle kunne makte å skape liv og desto mer feilaktig at utvikling basert på tilfeldighet skulle kunne skape noe som helst, for den del. ”Chance connot create. Not a chance”.

Hvis man mener motsatt, begår man et kategorimistak via reifisering: Man tillegger et fysisk eller tvers igjennom materiebasert fenomen en evne det ikke KAN ha, (finn ut mer om dette den som vil … ). Det er som å beskylde tyngdekraften for at det er mye rot og uorden på ”gutterommet, når det vitterlig er ”gutten” og ikke jordskjelvet som er ”årsaken”.

Nei, Den amerikanske selvstendighetserklæring er ikke lover eller prinsipper mennesket selv  har ”skapt”, de bygger på det mennesket oppdager; de lå der med andre ord i mennesket som et skapt vesen allerede før de ble oppdaget og senere vedtatt.  Se her for en litt mer fyldig begrunnelse

For å ta et utdrag:

Det mest anerkjente juridiske prinsipp i juridisk filosofi kalles Den naturlige lov. Det forutsettes at disse lovene kan ”oppdages” via fornuften, som alle besitter. De gamle grekerne og romerne  mente at det fantes reelle ideer om evige lover.

Jøder og kristne forsto disse lovene som refleksjoner av Guds evige natur og karakter og at mennesket avspeiler disse egenskapene i kraft av å være skapt i Guds bilde og likhet. 

Ikke slik i islam.

Den naturlige loven er nedfelt i alle mennesker og tjener som grunnlag for all etikk eller moral. 

Ikke slik i islam. 

Det som loven krever er innskrevet i alles hjerter, selv om de ikke har hørt om Moseloven og alle fornuftige skapninger oppdager naturloven ved bl a å ta i bruk førsteprinsipper og umiddelbar forståelse eller oppfattelse av den. 

Skaperen opplyser fornuften slik at loven blir kjent og slik at morallovene da kan dannes og integreres på grunnlag av ”evige lover” eller ”evig fornuft”, dvs guddommelig fornuft.  

Ndg fornuften, så tapte den i islam og er ennå ikke fullt ut gjenoppdaget, hvis det i det hele tatt er mulig å gjenoppdage den i islam, idet Allah’s vilje forutsettes å ha forrangen fremfor fornuften. Det er sharia som velger ut menneskene og "husker" for mennesket, ikke menneskene som velger å huske seg frem til sharia.

I motsetning til den naturlige loven opererer man i dag med en såkalt positiv eller vedtatt rett, en juridisk rett som bunner i tanken om at de eneste bindende lover er lover som avfattes - ikke av en Skaper - , men av mennesket selv og dets styrende representanter. Denne retten eller jussen er midlertidig eller relativ og bygger på midlertidig eller relativ fornuft slik at den i prinsippet når som helst kan endres på grunnlag av sedvane, nye behov og menneskeskapt autoritet.

Dette må for all del unngås innen det islamistiske paradigme, men dette betyr ikke at islam bygger på ”den kristne” naturlige loven, dette fordi islam ikke tilbyr de 10 bud som hellige gitt av en hellig Gud, en Gud som ikke kan slakke i forhold til lovbrudd, dvs synd.

Den positive rett impliserer at det er menneskeheten som (ensidig) i siste instans kan vurdere og avgjøre hvilken verdi et liv skal ha. Men er dette riktig? Bør det være slik?

Det som er klart er – ifølge kontradiksjonsprinsippet - at de to lovsystemene med sine ”positive” begrunnelser ikke samtidig kan være riktige.

Dette er et viktig punkt som Gule (Utvik i posteringen over ) synes helt fremmed for. Uten begrunnelse i den naturlige loven, som er transcendent forankret, var det ikke mulig å få dømt krigsforbrytere i WWII. Hvis Gule (og Utvik) mener at krigsforbryterne kunne dømmes ut fra den tyske nazilovgivningen, ville det stride mot deres eget prinsipp om at det ikke fins noen naturlig lov (gitt av Gud en gang for alle). Hvis de selv hadde dømt forbryterne ville de ha måttet sette seg selv opp som transcendent instans over den positive loven – den som altså var vedtatt som positiv lov av nazistene selv ut fra deres egen konstitusjon, nemlig Hitlers Mein Kampf - og dermed ville de begge ha kunnet gjort krav på guddommelig eller transcendent status.  

Militærtribunalet i Nuremberg valgte å forankre sitt rettsgrunnlag i den naturlige lov, en lov som også den amerikanske grunnforfatning var tuftet på, og dermed ble tribunalets dommer til syvende og sist begrunnet i Gud og Guds åpenbaring selv, ikke i positive, relative og tidsbetingede menneskeskapte lover.

Så hva velger man: Gud eller Gule?

Peter Kreeft sier: 

” Vi har mistet objektiv moralsk lov for første gang i historien. Moralpositivismens filosofi  - den som sier at moral er noe som mennesket fremsetter egenhendig eller ensidig – og dens relativistiske og subjektivistiske grunnlag fremstå for første gang ikke som en filosofi for opprørere, men som rådende ortodoksi for det intellektuelle etablissement. Universitetene og media aviser tanken om universelle og objektive verdier”.

Gule skriver:

”Dersom menneskerettigheter ”bare” er vedtatte konvensjoner, er det også klart at vi kan avskaffe dem like enkelt som de vedtas. Man bør likevel kunne tenke seg at de har et fastere grunnlag … hos en del står de for en følge av den menneskelige natur  … en gammel ide … andre sier at de er gitt av Gud … atter andre sier at de er menneskelig oppfinnelser … med moralsk og bindende kraft … men de er ikke de eneste normene man må forholde seg til, tvert imot finnes det  et enormt mangfold å ta hensyn til … slike ”ekstranormer” bør likevel ikke komme i strid med menneskerettsnormene”.

Gule peker så på noe han kaller et paradoks, nemlig at visse innvandrerkritiske ender opp med å argumentere normativt ekstremt når de frykter at innvandrerne vil undergrave våre verdier. (s 84-86)

 

Han går ikke videre inn på dette paradokset. Kan grunnen være at han ikke ser at islam proper faktisk utgjør et trussel mot vårt vestlige verdigrunnlag? Og kan dette være grunnen til at han ikke nevner den alternative muslimske menneskerettserklæringen, som går på tvers av FN’s menneskerettserklæring i og med at den proklamerer sharia som den endelige norm? Ser han ikke at denne erklæringen er normativt ekstrem og derfor noe enhver bør bekjempe etter hans egne kriterier og verdier? Og som han unnlater å gjøre på en ekstremt normativ måte?

Gule røper her sin grunnleggende relativisme, sin materialisme, sin ateisme og sin manglende vilje eller evne til å forstå at de egentlige menneskerettigheter må oppdages som selvinnlysende nettopp fordi de er skrevet inn i menneskets hjerte fra begynnelsen av og at det var nettopp dette de som forfattet den amerikanske grunnloven så, fordi de hadde evne og vilje til å oppdage de guddommelige prinsippene i sitt hjerte og fordi de så seg som skapt av Gud og ikke av tilfeldighetene.

Og oppi alt dette: Det er relativismen som har sluppet løs postmodernismen og dermed formet ABB. Uten Gules og andre aktørers relativisme hadde vi neppe fått noen ABB, og slik han begrunner seg og fremtrer. ABB er kronen på postmodernismens iboende metafysiske verk, ja, og hærverk.

Jeg ville med andre ord være litt forsiktig med å legge hele skylden for Utøya og Regjeringskvartalet på islamkritikere og islamkritikk.  Det blir nemlig for smalt og opportunt, ja, kynisk. Islamkritikere tenker ofte mer likt med tilhengere av den naturlige lov enn med tilhengere av den positive rett, som vi var inne på over.

Men samtidig må det da også sies at også tilhengere av den positive rett tenker mer i baner av den naturlige lov, en lov som altså er ”mer” transcendent forankret, enn de selv er klar over og liker å tro. Det viste seg nemlig at de ”positive” i Nurembergprosessen til syvende og sist havnet i en naturlig lov posisjon og begrunnet sin støtte til dommene nettopp i teoriene om Den naturlig lov, som de i utgangspunktet benektet eksistensen av.

Men dette er et perspektiv som Gule overhodet ikke kommer inn på. Det sømmer seg vel ikke for en ”positivist”. Han kunne komme til å bli avslørt som en tilhenger av Den naturlige lov uten å være seg det bevisst …  til professor å være!

Eller er det mye å ta fatt i i Gules nye bok. Den er ikke noe storverk, men kan anbefales til folk som liker å lese litt tørre, elementære typisk akademiske utlegninger fulle av tvilsomme tolkninger og selvmotsigelser og lite gjennomtenkte posisjoner. Et av hovedankepunktene i boken er at Gule ikke ser at den definisjon har gir av kulturell rasisme faktisk innvarsler systematisk meningsterror eller meningsundertrykkelse i stor skala. Dessuten lider han tydelig av et behov for å snyte Gud for æren for menneskerettighetene og Den amerikanske grunnloven; han gir ensidig mennesket æren for å ha generert disse, dvs han setter seg selv opp på siden av eller høyere enn Gud, av en eller annen grunn.

Dessuten fremstiller han islam som om islam ikke eksisterer, i hvert fall ikke som ”essens”, for det er farlig det … han ser ikke islam som en deontologisk konspirasjon

Her er et lit glytt inn i et lite utvalg betente punkter:

s 93 Taqiyya – at islam beskyldes for denne lovlige løgnen er avhumaniserende for Gule. Han spør ikke om muslimer mener dette. Han mener løgnen for lengst er glemt og gravlagt som instrument for muslimer i dag. Men han legger ikke frem et eneste bevis for dette. Gule ser ikke den avhumaniserende effekten islam proper faktisk har på nærmere 1, 3 milliarder muslimer. For ham er dette tydeligvis helt irrelevant.

Kaldt, spør man meg.

s 141 Ord som brukes på ekstreme debattfora som Eurabia, politisk korrekt, kulturmarxister, multikulti skaper en alternativ virkelighet, skriver Gule.

Han nevner ikke med et ord at det gjør også språket i Koranen, hadith og sunna. 

s 157158 – en språkbruk som sier at visse grupper (ut fra etnisk bakgrunn eller religiøs tilhørighet) er mindre verdt enn andre, og derfor ikke bør innvilges de samme rettigheter som ”oss”, en språkbruk som gjør politiske motstandere til forræder osv. En slik avhumaniserende retorikk er farlig. Gang på gang har den ispirert til handling, og det vil den fortsett å gjøre …

Sant nok, men er ikke denne språkbruk mer unntaket enn regelen på disse nettfora? Og skjønner ikke de fleste som leser slik at det dreier seg om metaforer mer enn bokstaver?

Og selvfølgelig: Gule tar ikke med at islam proper har en språkbruk som nettopp tar sikte på å heve visse mennesker – de troende – på andres bekostning, med guddommelig autoritet. Han ser ikke islams dualisme. Hvorfor nevnes ikke dette? Alarmistisk språkbruk i Koranen selv er legio å ta av.

s 187 Man kan si mye om Anfindsen og honest thinking.no, men å konstatere og fremstille det som et objektivt faktum at ”Anfindsen er rasist fordi han har presentert en rekke innlegg med rasistisk innhold (sågar i en hel bok) og fordi han har gjort raseteorier til et helt sentralt anliggende i sin deltakelse i offentlige debatter” er for drøy kost etter min mening. 
 
Det Anfindsen har gjort er å sette lys på problemstillinger ang. intelligens, rase og raseforskning. Dette kan ikke kvalifisere til rasisme i seg selv, og så sant forskningen utføres med adekvate metoder og serverer signifikante resultater, bør slik forskning heller stimuleres enn kostes under teppet ut fra fremmedfrykt eller islamofobi, som visse kritikere av islamkritikere ofte lider av i større grad enn islamkritikerne selv. 

At Anfindsen er redd for at intelligensen vil synke i befolkningen som følge av innvandringen, er en mening han må ha lov til å argumentere for så mye og ofte han vil uten å behøve å få rasiststempelet på seg. Man blir ikke hitlerist av å studere OM det er mulig å operere med begrepet rase, og man bør ikke skjule resultater av IQ-forskning i frykt for å krenke noen. I så fall burde også individer av de som tilhører en bestemt rase med høyere IQ enn gjennomsnittet føle seg krenket og utsatt for rasisme hvis de skulle få vite sannheten, at de selv er så og så mye under gjennomsnittet, hvilket jo i seg selv virker veldig søkt og misforstått.  

Forsøk på å undertrykke sannheten og sannhetene svarer seg neppe på lang sikt.

s 48 Gule er veldig opptatt av vi ikke må ha fordommer, altså dårlig funderte – ofte helt gale – virkelighetsoppfatninger, - og hvem er ikke det. Muslimer? Spør Gule muslimer om ”islam proper” ofte bygger på dårlig funderte virkelighetsoppfatninger av ikke-muslimer, dvs vantro, (som skal i ilden)?

Nei, Gule gjør ikke det og dermed står han i fare for å få bumerangen i nakken selv. Han essensialiserer i ikke liten grad islamkritikere og islamkritikk og dette i seg selv er å ha en fordom, burde  Gule mene, ironisk, da ...

s 51 ”Ved at uforanderlige essenser i kulturer, påståtte raser, etniske grupper eller religioner fremheves, blir ikke bare forandringer av disse fenomener vanskeliggjort; menneskelige handlinger blir irrelevante”, skriver Gule.

At Gule som kan så mye om islam ikke har fått med seg at islam ikke KAN forandres, er en gåte. At han ikke har fått med seg at islam proper er helt unik i dette at den i seg selv nettopp fremhever seg selv som en essens, er også en gåte. 

At islam ikke tillates å ”dyrke” seg selv som nettopp en essens er jo en form for nedlatenhet overfor muslimer som kan nærme seg om ikke fascistoid, så i hvert fall belærende og virkelighetsfjern og håpløst ”romantisk” selvforherligende. 

Gule later ikke til å se forskjell på fordom og essensialisering, selv om han på s 52 skriver at essensialisering ikke må blandes sammen med forsøk på å klargjøre hva som konstituerer et fenomen.

Gule går imidlertid  sirkel: De konstituerende ”trekkene”, som han kaller dem, og som går ut på at essensen nettopp er evig og uforanderlig i henhold til konstitusjonen (islam) selv  er, i Gules oppfatning, nettopp  ikke evig og uforanderlig.

Professoralt arbeidsuhell, må dette være. Hvis ikke … ja, da.

s 55 Gule mener at islamofobi ikke handler om en psykiatrisk diagnose, men om en metafor.

Det er betryggende. Han burde ta seg en prat med Gardell og studere hva han mener … de blir sikker ikke enige. Han mener imidlertid at vi bør beholde begrepet islamofobi, hvis vi bare definere det riktig og definisjonen er slik: En ubegrunnet eller feilbegrunnet sterkt frykt for eller hat mot islam og muslimer.

Gule er snar til å frikjenne islam. Selv mener han f eks at ”hvis islam var den avgjørende årsaken til dårlig behandling av kvinner, ville man forvente en større grad av like dårlig behandling i alle muslimske land. Videre behandles kvinner dårlig i mange ikke-muslimske land … en annen feilaktig oppfatning er forestillingen om at taqiyya som teologisk prinsipp gir muslimer anledning, nei – oppfordrer dem, til å lyve for ikke-muslimer … dette trekkes fram av islamofobe som bevis på at alle muslimer er upålitelige fordi de bruker taqiyya hele tiden … ”.

Dette er ikke noe annet enn et forsøk på å konstruere islamkritikk som en fiende av all sannhet og alle god og sierøs analyse bygget på fakta og sunn fornuft. 

Dessuten, og dette er "farlig": Han fremlegger ikke et eneste belegg for sine påstander om taqiyya, bortsett fra at den ble akseptert innen islam i Midelalderen, om at denne løgnen ikke anvendes eller eksisterer lenger, at den bare var et forbigående og forlengst forgangent fenomen innen islam. 

Men dette stemmer ikke  - ikke ifølge eksperter som f eks Robert Spencer m fl, som igjen viser til uttalelser fra toneangivende muslimer i visse miljøer.

Dermed bryter han med sine egne premisser for logikk og redelighet som han ellers i boken femstiller med flid og finess, til pedagogisk bruk for andre og da selvfølgelig spesielt de islamofobe. Som i hans mening altså fanges inn ikke av en diagnose, men av en metafor.

Gule lager et så farlig skremmebilde av islamkritikere at konstruksjonen hans i seg selv bør kalles for oikofascistisk, nettopp fordi den bygger på et altfor snevert og feilaktig grunnlag og oser av fobier og fordommer og maner til diskriminering og fordommer overfor islamkritikere.   

Dette er oikofascisme, ja … kanskje?

Nei, han er kanskje bare oikofoboid ... for å gi ham et poeng, for han har fler poenger i boken, poenger vi bør legg oss på sinnet ... 

(Jeg tar i dag 27.0612, med et lite utrdrag fra en kronikk av Jørgen Sandemose på document.no som jeg finner meget interessant og klargjørende, for ikke å si befriende og betimelig:

... Gule opptrer iallfall på en liknende, irrasjonell måte. Faktisk blir vi jo ikke mye klokere av å få høre at enkelte “ved essensialisering forsøker å fastlegge eller definere et fenomens vesen eller essens på et feilaktig, gjerne overforenklet grunnlag”. For det er opplagt at vi alltid må ta avstand fra feil og overforenklinger. Det er vi klar over på forhånd. 

Altså antydes det av Gule at det som er ille, ligger i at man bruker den fremgansmåte han kaller “essensialisering”. Men så opplever vi at han ikke definerer dette begrepet i det hele tatt, uten å vise til negative eksempler på en viss praksis. Følgen er at Gule bare etterlater en dulgt oppfatning om at “essensialisering” er en forkastelig praksis. For med sin bruk av et uttrykk som “sider”, antyder han at han selv ville prioritere enkelte “sider” ved det fenomen det er tale om (nemlig islam) i en definisjon. Men han har selvsagt ikke vist hvordan det kan være mulig å skildre fenomenet gjennom å oppfatte det bare som en “flersidighet”. 

Dermed opptrer han, uansett hva han nå selv mener, parasittisk på rådende analytiske tankeretninger, uten å ville snakke rett ut. Vi må anta at han står for det syn at fenomener ikke har noe “vesen”, eller “essens”. Her får han et nytt problem, for han taler om at et fenomen faktisk har “ytre” fremtredelse, og at det også kan ha “negative” aspekter. 

Men hvis en kan ta dette for sikkert, finnes det ingen grunn til ikke å regne med at fenomenet har et indre, en kjerne, som er det vi kaller dets essens. Tvert om, det er nettopp det som blir forutsatt.

I det hele tatt er det oppsiktsvekkende at Gule legger fram denne type kritikk uten et øyeblikk å antyde hva det er han selv finner vesentlig ved islam som religion. Det skal være visst at Gule stadig bruker dette uttrykket, eller liknende (“islam”, “muslim” o.l.). 

Han må ha følt behovet for å kunne redegjøre for hvilken referanse det faktisk har. Det finnes reelt sett alltid en fast kjerne når vi bruker visse betegnelser, så snart de må oppfattes som begreper. Det er også slik at denne kjernen må være uforanderlig (ikke “evig”, slik Gule antyder i sin uklare drøfting) eller ha en uforanderlighet ved seg. 

I motsatt fall vet ingen hvilken referanse som er inne i bildet når en bruker en betegnelse på to eller flere forskjellige tidspunkter. Alt dette skulle være elementært, – og det til de grader at vi nå må be Gule forklare essensen – eller essensmangelen – ved begreper som ‘ytringsfrihet’, ‘demokrati’ og ‘menneskerettigheter’.

Ikke desto mindre: Innen den høyrefløyen Gule representerer, er “anti-essensialismen” tydeligvis comme il faut, og det til de grader at Aslak Sira Myhre i en VG-“kronikk” (slik er denne avisas betegnelse på innrammede petiter fylt med kortfattede og banale meningsytringer) beærer selveste moteobjektet Behring Breivik med en “essensialisme”:

“Men det er den moderate [sic!] formen som virkelig skremmer meg. Til grunn for … Breiviks politiske paranoia ligger en idé om essensiell forskjell. Essensiell forskjell mellom den kristne og den islamske kulturkrets, mellom historien til folkene i Europa og Midt-Østen og mellom religionene. Det er forestillingen om at vi ikke i bunn og grunn er de samme, men at vi i kraft av vår kultur og historie innehar vidt forskjellige kvaliteter og egenskaper, som Behring Breivik deler med altfor mange.”

Og det er, ifølge Myhre, ikke småtterier som følger av denne filosofien:
“I den europeiske debatten kommer dette til uttrykk i et stadig sterkere fokus på de andres ondskap og barbari opp gjennom historien, og tilsvarende nedtoning av vårt eget.”

Det er nok ingen gitt å vite hva uttrykket “stadig sterkere” skulle referere til. En kan frykte at det ikke betyr noenting, iallfall ikke noe som det er verdt eller mulig å måle. Å dømme etter sammenhengen er vi inne i et felt av meningsløse refleksjoner. 

For hvis det er slik at det ikke skulle eksistere en essensiell forskjell mellom islam og kristendom, hvorfor anvender vi da hvert sitt begrep på dem? 

Myhre er, som Gule, parasittisk av filosofisk natur: Han bruker to forskjellige uttrykk, men lar det være opp til andre å foreslå innhold til dem, og til å finne ut av hva han selv egentlig måtte mene. Hadde dette vært gjort bevisst, ville vi stått overfor en oppførsel hinsides all anstendighet.

Hvis det ikke skulle eksistere noen “essensiell forskjell” mellom islam og kristendommen, ville ikke noen av disse religionene eksistert overhodet. I likhet med så mange andre varige historiske uttrykk er religionen en forsvarsmekanisme for en bestemt kultur, og dermed (ubevisst og i praksis) for denne kulturens økonomiske grunnlag. 

Asiatisk, respektivt vestlig økonomi har vært i en klar opposisjon til hverandre, nærmest som ild og vann, like siden den gang grekerne innførte kjøpsslaveriet for å kvitte seg med asiatiske despoter, som på sin side ikke hadde funnet på noen så fiffig og brutal måte å produsere på.

Når man diskuterer slike emner seriøst, virker det umiddelbart fremmedartet å få høre at man dermed står for
“… forestillingen om at vi ikke i bunn og grunn er de samme, men at vi i kraft av vår kultur og historie innehar vidt forskjellige kvaliteter og egenskaper, som Behring Breivik deler med altfor mange.”

Men hvilket “vi” var det opprinnelig tale om? Jo, en måtte selvsagt gå ut fra at det er tale om den type “kvaliteter og egenskaper” som preger asiatiske, respektivt vestlige kulturelle uttrykk. Altså regner vi med at det er tale om forskjeller i eiendomsforhold, herskesystem, riter og kult, osv. Men her oppdager vi at Myhre ikke har forstått hva det har vært tale om. Han tror vi snakker om mennesker som sådanne, mens vi andre (i det minste) har forstått at vi snakker om forskjellige kulturelle uttrykk hos mennesker som ganske riktig er like som sådanne betraktet.

les i sin helhet her

(Vi har endret navn på innlegget og på en betegnelse vi satte på Gule lenger ned i innlegget som ikke var så treffende, i dag 12. juli 2012).