Hvorfor det er umulig å reformere islam

Når vi i forrige postering kom med den spekulative påstand at  65 prosent av muslimene i Norge mener at det bør være dødsstraff for å forlate islam, så var altså dette en feilaktig påstand. 

Hva er da den riktige og faktiske prosentandelen av muslimer i dett landet som mener at det bør praktiseres en slik dødsstraff?

Svaret vil forbløffe noen og enhver hvis det viser seg at prosentandelen som er av denne oppfatning ikke er større enn ca 2 prosent av den muslismke befolkning.

Hva for noe? Er dette mulig?

Ja, det er mulig teoretisk, men svaret gir seg seg selv ved å stille spørsmålet: Hvorfor ikke?

Grunnen er enkelt: Ingen muslim har plikt til og se seg bundet av sin underforståtte kontrakt med Allah og profeten – her i landet. Og grunnen til dette igjen er at muslimer kan henvise til islam selv som grunnlag og hjemmel for dette. Det følger av islam selv at muslimer som bosetter seg utenfor muslimskdominerte området faktisk skal følge det lands lover de bor i, verken mer eller mindre, (bortsett fra en viss rutinemessig ritualforpliktelser som ikke angår den muslimske strafferett og som ikke truer systemt i det landet muslimene – som mindretall - har slått seg ned).

Muslimer har ut fra dette altså en PLIKT til ikke å mene at det skal praktiseres dødsstraff for apostasi.De skal høylytt kunne uttrykke dette uten frykt for reaksjoner fra sine trosbrødre og det muslimske samfunnet. Dessuten har de rett til å forfekte dette, både offentlig som privat og i alle sammenhenger. Det foreligger ingen unntaksrett eller unntaksplikt her. Det følger av Allahs og profetens forordninger selv.

Er muslimer klar over dette: At de har denne retten (og, ja, faktisk plikten)? ”Prekes” dette i moskeene?

Såvid vites gjøres ikke dette. Man lar temaet ligge. De ledende miljøer av iamamer og lærde ser at utviklingen går i retning av stadig større autonomi for muslimskdominerte enklaver hvor islamsk rett vil praktisert til fortrengsel for norsk-vestlige menneskeskapte lover man ser at utviklingen henimot denne tilstand går raskere enn vi på vår side ønsker å erkjenne, ta inn over oss og agere på. Vi ser ikke behovet for ”forebyggende” tiltak.

Muslimene har altså et moratorium gitt på bakgrunn av islam selv, ikke bare for å unnlate å praktisere slike barbariske straffer som steining for utroskap og dødsstraff for homofil praksis, men også fordi de har en positiv plikt til å la være i henhold til eget trosgrunnlag. Grunnen til at det ikke informeres om dette eller at dette aspektet heller ikke tas opp i de muslimske miljøene er nok paradoksalt nok at hvis man hadde gjort det, så hadde man umdiddelbart måtte begynne å arbeide for at islams kulle få minst mulig utbredelse i Norge, altså i vertslandet. Hvis man virkelig mente fra hjertet og i sin samvittighet og  i sitt indre menneske  at  det er (objektivt og universelt) feil å praktisere dødsstraff for apostasi, ville de ifølge denne logikken selv måtte tvinge seg til å jobbe for at deres egen religion og sin egen umma faktisk skulle forbli i mindreatll for all fremtid. Det ville nemlig være mest i pakt med deres indre og mest autentiske ønsker, ikke bare som mennesker på like fot med alle andre mennesker, men også som mulismer. 

Forutsetningen for et slikt engasjement mot selve religionen – og altså selve trosgrunnlaget – er imidlertid at muslimer som f eks er oppvoskt her i landet og blitt hel- eller halvintegrert i vestlig tenkemåte her har internalisert vestlige verdistrukurer i deres mentale moralstrukturer, (kort sagt: I deres samvittighet, sitt indre menneske). Hvis en slik internalisering av våre verdier hadde vært reelle (og objektive og målbare), ville muslimer ikke hatt noe som helst problemer med å mene at det f eks er barbarisk med dødsstraff for apostasi. De ville – hvis Vestens verdier altså var vel internaliserte – heller ikke hatt noe problemer med faktisk å motarbeide ethvert forsøk fra muslimers side til å gjøre islam sterkere her i landet. 

Den logiske konsekvens av denne internaliseringen, ville da så dessuten få mange til å konvertere fra islam. Fra dette ståsted ville de deretter, for å kunne bli ansett som  troverdige og konsistente,  i fullt alvor begynne å arbeide for en mye strammerer innvandrings politikk enn den vi har i dag her i landet, ja, man ville ha måttet begynne aktivt å misjonere blant sine egne for kristendommen, e l, nettopp med den hensikt ”å få flere til å bli færre”, slik at islam ble redusert som bekjennelse og trossystem på norsk jord. Dette ville så igjen ha redusert det ledende og førende toppskikts nakkegrep  over hjerter og sinn blant muslimene. 

Vi ville på sikt ha sett at islam langt på vei var ”ute” som politisk maktfaktor. Vi ville da få oppleve et assimilert og homogent samfunn som vi kanskje aldri før har kunnet drømme om her i landet, et samfunn som tydeligere enn noen sinne bygget nettopp på de judeokristne verdiene og på den kristne tro.

Men vil dette skje? Neppe.  Det er svært lite trolig at muslimer vil kunne utvikle en slik internalisering eller personliggjøring av det vestlige og de vestlige verdiene, (og det ikke bare her i landet, men overalt hvor muslimene kommer). Og grunnen er å finne i islams fundamentale DUALSIME, en konsekvent oppdeling av av ”vi” og ”dem”, et guddommelig fordnet skille verdimessig og praktisk mellom de som er muslimer og de som ikke er det. I dette ligger en dyptgående tvetydighet som like mye rammer den enkelte muslim selv – både fysisk og psykisk - som alle som ikke er muslimer. Den kan riktig nok skape mentale gruppebehov for å holde hele trossystemet sammen i praktiske forsøk på å samle kretftene, enten ved å fortie det grunnleggnede dilemma eller ved aktivt å manipulere eller direkte skremme folk til å holde seg i folden, dvs. umma, felleskapet av de troendes forsamlig av ”hellige”, (for å bruke en parafrase), eller ved å gå aktivt ut med retorikk, usannheter, trusler og direkte maktbruk.

Koranen og proftens eksempel gir klare hjemler for slike metoder. Dualismen gjennomsyrer islam og kan ikke skilles fra islam like lite som Janteloven – en lov alle vestlige skjønner er en uheldig ”moral” og en moral som bør gjennomskues og bekjempes – kan det. Alt dette henger integrert sammen i islam og det er dette som gjør islam både så forvirrende, tvetydig,selvmotsigende  og farlig for ikke-muslimer og ikke minst for muslimene selv. 

Islam er et trossystem som trenger så dypt inn de troende at den vaksinerer dem mot all forandring og all nytenkning. Internalisering og dualisme er islams slueste og mest gjennomtrengede våpen. Bare de modigste, heldigste og mest rettferdighetssøkende av muslimer vil klare å bryte ut og skifte ham og hjerte.

Og de fins det få av, som alle vet.

(Vi legger i dag 12. februar inn et tillegg i denne posteringen som følger:

Å fremlegge en uttømmende forklaring på hvorfor islam ikke kan reformeres, er, som alle bør forstå, en nesten umulig oppgave i hvilken sammenheng det nå enn måtte være og denne posteringen har derfor heller ikke hatt den ambisjon å fremlegge en slik omfattende forklaring.

Det må likvel sies her at vi tror at mye av forklaringen ligger i det enkle faktum at hvis man først er vokst opp som muslim, så føles islam som det naturligste av alt: Man har internalisert islam og islam føles som ”det” eneste riktige. Man har "det".

Religionen – som muslimer ofte betegner islam som , med stor R – oppfattes som et forråd, det mest verdifulle "objekt" eller den viktigste egenskap et menneske kan ha. Et menneske uten Religionen, er et menneske som mangler noe vesentlig, et menneske uten kraft og substans. 

Som muslim vet man at Allah har gitt lover og regler som er til for å hjelpe mennesket på den rette vei og på veien til det muslimske paradis, ved veis ende på denne jord. En slik erkjennelse inngir den troende muslim en forestilling om ha blitt utstyrt med enslags magisk kraft alle ikkemuslimer ikke får del i og som de derfor heller ikke kan forvalte.

Den troende opplever at han har et instrument i religionen, dvs. i troen, et instrument som på ulikt (mekanisk) vis kan brukes til å styrke både den enkelte og kollektivet.  Islam sørger for ritualer som skal tjene til å fremme den troendes interesser i alle sammenhenger. Islam gir derfor en følelse av trygghet: Islam lover at gjør den troende sine plikter, så betaler det seg tilbake i en eller annen form, enten her i livet eller i det neste eller begge steder. 

Allah og profeten krever imidlertid alt, både at den troende skal gi sitt liv og sin eiedom, drepe og bli drept. Den troende kan på sin side kreve garantier tilbake og får denne garantien i aller høyeste grad. Det skal ikke være rom for tvil i en martyrs sinn og hjerte. Selvmordmordere er da de som i aller høyeste grad illustrerer islams dualisme. 

Selvmordsmorderen eksemplifiserer derfor den aller høyeste grad av internalisert budskap, dvs. tro, i islamsk forstand. Samtidig er selvmordsmorderen den som i høyeste grad eksternaliserer islams budskap og tro: Selvmordsmorderen er derfor den – unike- , den som skiller seg fra alle andre, den som har høyest verdi, kall ham gjerne ”hellig” i egne øyne - en troende som fremfor alle andre troende muslimer nå evner og kan sette et skille mellom mennesker, et absolutt og guddommelig bestemt skille mellom seg og dem, både mellom halvtroende eller mindre sanne muslimer og ham selv, og ikke minst: Mellom seg selv og de rene vantro, som f eks jøder og kristne, folk som har fulgt den uriktige veien i livet, i motsetning til dem selv, som følger Allah og profetens vei, dvs. forordninger.

Men mer om alt dette senere.)

http://www.youtube.com/watch?v=2nGdNtU9VHw

Vi viser for øvrig til:

Jamie Glazov i intervju med Bill Warner i et intervju med Frontpage Magazine. Til norsk ved

Per Antonsen

La oss se nærmere på det etiske grunnlaget for vår sivilisasjon. All vår politikk og etikk

bygger på en enhetsmoral som best er formulert i Den gylne regel:

Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg.

Grunnlaget for denne regelen er erkjennelse av at på ett nivå er vi alle ens. Vi er ikke alle

like. Enhver idrettslek vil vise at vi ikke har like evner. Men alle ønsker å bli behandlet som

et menneske. I særdeleshet ønsker vi alle å være like for loven og å bli behandlet som sosialt

likeverdige. På grunnlag av Den gylne regel – det menneskelige likeverd – har vi skapt

demokratiet, avskaffet slaveriet og behandler kvinner og menn som politisk likestilte. Slik er

Den gylne regel en enhetsmoral. Alle mennesker skal behandles på samme måte. Alle

religioner har en eller annen versjon av Den gylne regel, unntatt islam.

FP: Hvordan er så islam forskjellig i denne sammenheng?

Warner: Begrepet ”menneske” har ingen mening innenfor islam. Der finnes ikke noe slikt

som ”menneskeheten”, bare todelingen mellom de troende og de vantro. Se på moralbudene

som finnes i hadith. En muslim bør ikke lyve, bedra, drepe eller stjele fra andre muslimer.

Men en muslim kan lyve, bedra eller drepe en vantro dersom det gagner islam.

Der finnes ikke noe slikt som et universelt moralbud i islam. Muslimer skal behandles på en

måte og de vantro på en annen. Det nærmeste islam kommer til et universelt moralbud er at

hele verden må underkaste seg islam. Etter at Muhammed ble profet, behandlet han aldri en

vantro på samme måte som en muslim. Islam fornekter Den gylne regels sannhet.

Al verdens blæk er blevet spildt på at forsøge at svare på spørgsmålet: Hvad er islam? Er islam fredens religion? Eller er sand islam en radikal ideologi? Er en moderat muslim den rigtige muslim?

Det minder en videnskabsmand om de gamle skænderier om lys. Er lys en partikel eller er lys en bølge? Diskussionen bølgede frem og tilbage. Kvantemekanik gav svaret. Lys er dualistisk; det er både partikel og bølge. Det afhænger af omstændighederne, hvilken kvalitet der manifesterer sig. Islam fungerer på samme måde:

Vores første fingerpeg om dualismen er i Koranen, der faktisk er to bøger, den tidlige Mekka-Koran og den senere Medina-Koran.

Den dybere forståelse af Koranens logik kommer fra de mange selvmodsigelser, den indeholder. Overfladisk betragtet løser islam disse selvmodsigelser ved at falde tilbage på "abrogation". Dette betyder, at senere vers overtrumfer de tidligere vers.

Men i betragtning af at Koranen af muslimer anses for at være Allahs perfekte ord, så er begge vers hellige og sande. Det senere vers er "bedre", men det tidligere vers kan ikke være forkert, eftersom Allah er perfekt.

Dette er dualismens fundament.

Begge vers er "rigtige". Begge sider af selvmodsigelsen er sande ifølge den dualistiske logik. Omstændighederne afgør, hvilke vers der skal anvendes.

For eksempel:

Koran (Mekka) 73:10 "Lyt med tålmodighed til, hvad de [vantro] siger, og forlad dem med værdighed."

Fra tolerance bevæger vi os til den ultimative intolerance - ikke engang Universets Herre kan udholde de vantro:

Koran (Medina) 8:12 "Så talte jeres Herre til Sine engle og sagde: "Jeg er med jer. Giv styrke til de troende. Jeg vil plante rædsel i de vantros hjerter, hug hovederne af dem og også deres fingerspidser!"

Al vestlig logik er baseret på selvmodsigelsens lov - hvis to ting er selvmodsigende, så er mindst én af dem falsk. Men islamisk logik er dualistisk; to ting kan godt være selvmodsigende - og begge være sande.

Intet dualistisk system kan afgøres af ét svar. Det er forklaringen på, at argumenterne for, hvad der udgør "sand" islam, fortsætter i det uendelige - uden udsigt til afklaring. Et enkelt rigtigt svar findes ikke.

Dualistiske systemer kan kun måles med statikstikker. Det er meningsløst at argumentere for, at den ene side af dualismen er sand. Analogt kan det anføres, at kvantemekanikker altid giver et statistisk svar til ethvert spørgsmål.

Som et eksempel på anvendelse af statistik kan vi se på spørgsmålet: hvad er ægte jihad? Er jihad den indre, spirituelle kamp eller er jihad lig med krig?

Lad os lede hos Bukhari (Hadith) efter svaret, eftersom han hele tiden taler om jihad.
Hos Bukhari drejer 97% af jihad-referencerne sig om krig, og 3% handler om den indre kamp.

Så det statistiske svar er, at jihad er 97% krig og 3% indre kamp. Er jihad krig? Ja - 97%. Er jihad indre kamp? Ja - 3%. Så, hvis du skriver en artikel, kan du fremføre begge dele. Men sandt at sige, så kan næsten ethvert argument om islam besvares med: alt af det ovenstående. Begge sider af dualismen passer.