Er Gaarder antisemitt?

Forfatteren Jostein Gaarder hevder at han aldri har vært antisemitt. Dette til tross for at flere samfunnsaktører antyder det motsatte, senest nå Odd-Bjørn Fure, direktør for Holocaustsenteret. Han etterlyser  en kartlegging antijødiske holdninger i dagens Norge. (Aftenposten 27. januar), og Gaarder synes dette er bra.

Men, skriver Gaarder:

Artikkelen ble skrevet under den brutale bombingen av Libanon samme dag som bildene fra Qana nådde oss, en landsby der svært mange barn og sivile døde som ofre for Israels bomber. Kronikken han henviser til ble fulgt opp av en av norgeshistoriens største og heftigste debatter. I utallige intervjuer og debattprogrammer og i en ny kronikk i Aftenposten en uke etter den første, gjorde jeg det klinkende klart at mitt engasjement ikke var utslag av antijødiske holdninger. Det var utslag av humanisme og empati med krigens ofre. Men Odd-Bjørn Fure vet også at den som kritiserer staten Israels politikk, automatisk blir beskyldt for antisemittisme. Fure kjenner utmerket godt til denne mekanismen eller hersketeknikken.

Så langt Gaarder i sin kronikk i Aftenposen:

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4010742.ece

Saken ble diskutert livlig på Aftenposten debatt og en anonym debattant, vonBolt, la inn en  parafraselignende  sak av Gaarders kronikk som gjengis nedenfor, under trådnavnet:

Med Israel for fred

http://debatt.aftenposten.no/item.php?GroupID=28&ThreadID=258400&s=&page=1

Ingen av de som deltok i denne debatten – så vidt vi kan se - så at trådstarten nettopp var en parafrase av Gaarders nå så famøse utbasunering, dette til tross for at ordbruk og tone nærmest var identisk, bare med motsatt fortegn. vonBolt vinklet sitt innlegg som et sterkt forsvar for Israel og for krigen.

vonBolt forsvarte Israels rett til å forsvare seg med den samme intensitet og den samme glød – slik vi vurderer det, og altså med Gaarders egne ord  – som Gaarder forsvarte de krefter som tydelig nok arbeider for at Israels forsvar skal begenses i størst mulig grad eller helst legges ned. Gjennomgangstonen for Gaarder var at staten Israel nå bør oppløses og betraktees som historie. Det var rene ord for pengene og lyste i hvert fall av holdning, om ikke direkte rasisme, så i hvert fall noe man kanskje kan kalle fascistoid-lignende.

Dette avfødte mange kommentarer som beskylte trådstarteren for å være nazist og det som kanskje verre var. Jødene og staten Israel ble på denne måten indirekte beskyldt – via Gaarders basun - for å være det samme, nemlig en nazistat, og jødene ble – via vonBolts synspunkter - beskylt for å være rasister.

Nå var det slik at vonBolt ikke sa fra før helt på slutten av debatten om at innlegget bare var en omskriving Gaarders kronikk. Fienden (israelsympatisørene) ble på denne måten fremstilt fra stikk motsatt side enn den siden Gaarder sto på, men altså i samme ordelag og med samme tone som Gaarder hadde brukt mot Israel og jødene. Det pussige med dette er altså at mens Gaarder ikke oppfattes som antsemittisk i sin kronikk, blir vonBolts innlegg altså ansett som nazisme når det de samme ord og bilder blir brukt om Israels fiender, nemlig de  som vil oppløse staten Israel , samtidig som man forsikrer om at man nettopp elsker jødene og ikke er antisemitt i det hele tatt.

(Slik vi ser det, er noe patetisk over det hele. Man ber ikke en stat oppløse seg selv for så i samme øyeblikk å si at ”vi elsker dere).

Hele debatten vitnet om  hvor usikker debattantene var på dette med nazisme og rasisme og i hvor stor følelsemessig og ureflektert grad disse ordene ble brukt, (den som er interessert kan bare lese debatten, så lenge den blir liggende ute på Aftenspostens Midtøst-debatt). 

De fleste som gikk mot vonBolt fremsto imidlertid som meget selvsikre. De var ikke i tvil om at nettopp de selv nettopp  var på den riktige side. Man var oppriktig opprørte over  krigshandlingenes forderdeglighet, slik de ble fremstilt i media, men få stilte spørsmålet om enkeltepisoder i en større krig kan danne grunnlag for ensidig fordømmelse av den ene siden, så lenge man ikke får hele bildet fra den andre siden. Debatten bar preg av manglende diskursiv reflekson og ureflekterte følelsesreaksjoner.

Når nå Odd-Bjørn Fure etterlyser en kartlegging av antisemitisme her i landet, er det etter vår mening et prisverdig tiltak. Det kan muligens bringe litt mer klarhet i hva som objektiv ligger i ord og betegnelser som nazisme, fascisme, diskriminering og rasisme. Spesielt viktig vil det være om disse tingene ble beslyst ut fra Koranen og hva den forteller muslimene om hva de skal tro og mene om det meste, også om kristne og jøder generelt. Man bør altså etter vår mening også fokusere på antisemitisme ikke bare ut fra Vestlige tradisjoner, men også ut fra islamske perspektiver. Og så bør man dessuten fokusere på den tendens som vitterlig finnes, nemlig holdningene i visse miljøers side til alle de som støtter og forsvarer Israels rett til forsvar og eksistens. Vi har det inntrykk av mange av disse faktisk betraktes som ”verre” og potensielt farligere enn noen antisemitter.

Forvirringen og usikkerheten omkring innholdet i de omnevnte begrepene kan ikke avføde annet enn forsterket forvirring og usikkerhet i tiden som kommer hvis det ikke vises evne og vilje til klargjøring og presisering. Ingen kan være tjent med at vi unnlater å gjøre det, allerminst f eks jødene og muslimene selv og alle Israels fiender i dette landet. De juridiske definisjonene bør presiseres og legges på bordet slik at folk kan bli mer sikre på hva de har å forholde seg til med hensyn til hva politikere og lover virkelig mener om hvordan folk bør innrette seg og hva man har å holde seg til av idealer i dette nåværende ingenmanssland.

At Fure nå tar saken oppigjen, viser at følere er ute, følere som rettmessig fanger opp visse tendenser. Skepsisen mellom religionene spisser seg til. Folk blir mer og mer mistenkelige overfor hverandre og forsøker stadig mer å mistenkeliggjøre hverandre. Det er blitt farlig å tale om ”det viktigste”. Røstene heves på debattfora.  ”Stemningen” stiger, selv om debattene er blitt færre og dårligere med tiden,  og frykten likeså. Om vi har vært redde for å snakke åpent til og med hverandre frem til nå, blir vi ikke mindre frykstosmme og mistenksomme på hverandre i tiden som kommer. Motsetningene vil bare øke og frontlinjene vil før eller siden måtte trekkes klarere. Mange – altfor mange – er overbevist om at vi går dystre tider i møte. Det er behov for avklaring og oppklaring.

Hvis – paradoksalt nok - det utvalget Fure vil ha nedsatt for å fange opp graden av antisemitismen i dette sammfunnet nå skulle komme  frem til at Gaarders kronikk ikke på noen måte skulle vise seg  å inneholde eller gi uttrykk for noen antisemtisme i det hele tatt, så vil folk har noe konkret å forholde seg til. Det vil ikke minst hjelpe mange anonyme debattanter i debattforaene rundt omkring til å trekke en grense for seg selv og en muligheten for å finne ut hvor de står, sett med myndighetenes og spesielt domstolenes øyne, og i forhold til hva disse virkelig mener, hvilke verdier de har  og står for og som de vil bruke makt til å forsvare og fremme.

De vil med andre ord få en rettesnor for hvor maktens grenser går, for hva som er tillatt og ikke, og for hva som fortjener og må straffes eller ikke. 

Dette kan i seg selv riktig nok bli vanskelig nok å få til. Folk som Gaarder har mektige støttespillere både i finans- og kulturmiljøene. Han har ressuserer i ryggen og kultureliten og de selvoppskrytte intellektuelle vil sannsynligvis støtte ham, (i sitt blinde israelhat, ja, og selvhat/oikofobi). De ser foreløpig kanskje ikke at jo tydeligere de tar Gaarders parti, og jo sterkere støtte han får hos myndighetene og politikerne, jo videre må også grensene trekkes for hva som er legitim islamkritikk eller ikke. Går Gaarder klar for å bli stemplet for antisemitisme med sin kronikk, må islamkritikere kunne tillate seg å gi uttrykk for samme indignasjon og forferdelse som Gaarder gjorde, i samme form, med samme stil, i samme tonelag og med samme intensjon: Ytringer som tar sikte på å stoppe islamisering og begrense islams innflytelse og misjonering i dette samfunnet.  Man må dessuten kunne ha lov å forsvare Israel i samme ordlag som Gaarder kritiserer Israel, ellers blir alt feil, ja, umoralsk og diskriminerende.

Poeng: Vi så under debatten en del forsøk på å ønske eller ville  begrense  de meninger vonBolt fremførte, ved bl a å fremføre nazi- og psykiatrikortet, men ingen forsøk på og intet ønske om å på den annen side å ville forsøke å begrense Gaardes utbasuneringer mot ”Guds utvalgte folk” (som kronikken hans het).

Vi gjengir her vonBolts innlegg, Med Israel for fred:

Det er på tide at vi får fred i Norge. La innvandrerne forstå hvem vi er og hva vi er laget av. Det er på tide å øve inn en ny lekse: Vi anerkjenner ikke lenger visse europeiske sirklers antijødiske strategi. Hvis vi fortsetter å støtte disse krefter vil Europa i sin nåværende form snart være historie.

Vi har sluttet å tro på forestillingen om at nordmenn og europeere er guds utvalgte. Vi ler av nordmennene og gråter over deres unnlatelser og misgjerninger. Å opptre som om nordmenn og europeere er mer elskeverdige og mer humane og enn andre folk, er ikke bare dumt og arrogant, men en forbrytelse mot menneskeheten. Vi kaller det rasisme.

Det er snart over for Europa og nordmennene.

Lovene er ikke lenger like for alle, og islam tillates å utbre budskapet om at noen troende er bedre enn andre og arbeide åpenlyst for å omstyrte de europeeiske demokratier og erstatte dem med et totalitært og anti-demokratisk styresett.

Det er grenser for vår tålmodighet, og det er grenser for vår toleranse. Vi bør ikke tro på en guddommelig plikt til å være mer humane enn andre. Vi har riktig nok lagt middelalderen bak oss, men vi støtter likevel middelaldersmørket, islam. Vi ler beklemt av dem som fortsatt tror at gud har valgt seg ut et bestemt folk som sine favoritter til å bli de mest humane menneskene på jorden eller at nordmenn eller europeere skulle ha en guddommelig plikt til fremfor andre til å unnlate å forsvare Israel, seg selv og den vestlige sivilisasjon.

Vi kaller folk som oppfordrer barn til å bli selvmordsmordere for barnemordere og aksepterer aldri at slike har noe guddommelig eller historisk mandat som kan unnskylde deres skjenselsgjerninger. Vi sier bare: Skam over alle terroranslag som skjer i den guds navn som tillater dette.

Vi erkjenner og tar inn over oss Europas dype ansvar for jødenes skjebne, for den skjendige mobbingen, pogromene og Holocaust de så tragisk og totalt urettferdig ble utsatt for. Det var historisk og moralsk nødvendig at jødene fikk sitt eget hjem. Staten Israel har med sin kreativitet, krigskunst og sine våpen stadfestet sin egen legitimitet. Den har systematisk forsvart seg mot et utall FN-resolusjoner og kan ikke lenger forvente seg beskyttelse fra samme hold. Men Israel har hatt rett hele tiden. Israel har retten på sin side.

Men frykt ikke! Trengselstidene er snart over. Staten Israel vil også i fremtiden forsvare seg. Vi er ved vannskillet nå. Det er ingen vei tilbake. Staten Israel har krav på hele verdens anerkjennelse og støtte og vil aldri få fred hvis den legger ned sine våpen, og hvis den blir angrepet ved at Europa nå for fullt allierer seg med mørkets gud.

Måtte ånd og ord blåse Israels fiender overende. Staten Israel har slitesterk hud. Må verden derfor se i nåde til sivilbefolkningen. Vi vil alt folket i Israel vel, alt vel, og kommer til å nyte Jaffa-appelsiner så lenge de kan få blitt plukket i fred og fordragelighet og solgt på lovlig måte. Vi skal hjelpe israelittene med å gjenoppbygge avsvidde appelsinlunder. Vi skal ikke svikte Israels bygder.

Vi noterer oss at mange israelere feirer sine triumfer. Det har de rett til. Vi spør oss om de fleste muslimer mener at ett muslimsk liv er mer verdt enn førti israelske.

Vi har tidligere sett bilder av israelske småpiker som skriver hilsener på bomber som skal slippes over sivilbefolkningen i Libanon. Men israelske småpiker fryder seg ikke over død og pinsel på den andre siden av frontene. Muslimske mødre oppfordrer - derimot - sine barn til å juble og danse når Vesten og Israel angripes.

Vi anerkjenner staten Israels retorikk. Vi anerkjenner ikke blodhevnens gjengjeldelsesspiral, men støtter Israels rett til selvforsvar og landet og folkets soleklare rett til å eksistere. Vi anerkjenner ikke prinsippet om ti eller tusen palestinske øyne for ett israelsk øye. To tusen år er gått siden en jødisk rabbi kritiserte den urgamle doktrine om "øye for øye og tann for tann".
Han sa: "Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem". Vi anerkjenner at enhver stat har rett til selvforsvar. Det kalles humanisme. Eller som Albert Schweitzer utla det: "Humanitet vil si aldri å ofre et menneske for en sak".

Vi må anerkjenne det gamle Davidsriket som normgivende for det 21. århundres kart over Midtøsten. Med dette motsier vi ikke den jødiske rabbi hevdet for to tusen år siden at Guds rike ikke er en krigersk gjenreising av Davidsriket, men at Guds rike er inni oss og iblant oss. Guds rike er barmhjertighet og tilgivelse. To tusen år er gått siden den jødiske rabbi avvæpnet og gjennomhumaniserte gammel krigsretorikk og viste oss hvem Gud er.

I to tusen år har vi terpet humanismens pensum, og Israel lytter. Vi har lært mye av Israel og jødene. Israelerne er i dag de egentlige samaritanere, de som beskytter alle muslimer og gir dem like demokatiske rettigheter innenfor sine egne grenser, i motsetning til alt hva som skjer i den andre leiren.

For først er vi mennesker. Eller som den jødiske rabbi sa: "Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet?"

Vi aksepterer ikke bortføring av soldater, men forstår og godtar, ja, støtter at det i farefulle situasjoner hvor selvforsvaret trues, kan være nødvendig med deportasjon av hele folkegrupper eller bortføring av lovlig valgte parlamentsmedlemmer og regjeringsmedlemmer.

Vi anerkjenner staten Israels grenser av 1967. Men Israel trenger mer vann og flere landsbyer til alle sine innbyggere. Palestinerne har så mange andre land å dra til, der de egentlig hørte hjemme. Jødene har bare ett. God bless the World.

Vi anerkjenner med stolthet staten Israel i dag, og for all fremtid. Hvis hele den israelske nasjon skulle falle og borgerne må flykte fra sine legitime områder tilbake til nok en diaspora, så sier vi: Må omgivelsene være sindige og vise miskunn med dem nå. Det er for evig og alltid en forbrytelse uten formildende omstendigheter å legge hånd på flyktninger og statsløse.

Fred og fritt leide for den evakuerende sivilbefolkning som ikke lenger har noen stat som kan beskytte dem. Ikke skyt på flyktningene! Ikke sikt på dem! De er sårbare.Gi de israelske flyktningene husrom, gi dem melk og honning!
La ikke ett israelsk barn bøte med livet. Altfor mange barn og sivile er myrdet allerede ...

Gaarders artikkel ble publisert 5.08.06:

Vi anerkjenner ikke lenger staten Israel. Det er ingen vei tilbake. Staten Israel har voldtatt verdens anerkjennelse og får ikke fred før denegger ned sine våpen. Staten Israel i sin nåværende form er historie, skriver Jostein Gaarder.

INGEN VEI TILBAKE. Det er på tide å øve inn en ny lekse: Vi anerkjenner ikke lenger staten Israel. Vi kunne ikke anerkjenne det sørafrikanske apartheidregimet, og vi anerkjente ikke det afghanske Taliban-regimet. Så var det mange som ikke anerkjente Saddam Husseins Irak, eller serbernes etniske rensing. Nå må vi venne oss til tanken: Staten Israel i sin nåværende form er historie.

Vi tror ikke på forestillingen om Guds utvalgte folk. Vi ler av dette folkets griller og gråter over dets misgjerninger. Å opptre som Guds utvalgte folk er ikke bare dumt og arrogant, men en forbrytelse mot menneskeheten. Vi kaller det rasisme.

Grenser for toleranse.

Det er grenser for vår tålmodighet, og det er grenser for vår toleranse. Vi tror ikke på guddommelige løfter som begrunnelse for okkupasjon og apartheid. Vi har lagt middelalderen bak oss. Vi ler beklemt av dem som fortsatt tror at floraens, faunaens og galaksenes gud har valgt seg ut et bestemt folk som sine favoritter og gitt dem morsomme steintavler, brennende busker og license to kill.

Vi kaller barnemordere for barnemordere og aksepterer aldri at slike har noe guddommelig eller historisk mandat som kan unnskylde deres skjenselsgjerninger. Vi sier bare: Skam over all apartheid, skam over etnisk rensing, skam over samtlige terroranslag mot sivilbefolkning enten de begås av Hamas, Hizballah eller staten Israel!

Skruppelløs krigskunst.

Vi erkjenner og tar inn over oss Europas dype ansvar for jødenes skjebne, for den skjendige mobbingen, pogromene og Holocaust. Det var historisk og moralsk nødvendig at jødene fikk sitt eget hjem. Men staten Israel har med sin skruppelløse krigskunst og sine motbydelige våpen massakrert sin egen legitimitet. Den har systematisk forbrutt seg mot folkeretten, internasjonale konvensjoner og et utall FN-resolusjoner og kan ikke lenger forvente beskyttelse fra samme hold. Den har teppebombet verdens anerkjennelse. Men frykt ikke! Trengselstidene er snart over. Staten Israel har sett sitt Soweto.

Vi er ved vannskillet nå. Det er ingen vei tilbake. Staten Israel har voldtatt verdens anerkjennelse og får ikke fred før den legger ned sine våpen.

Uten forsvar, uten hud.

Måtte ånd og ord blåse Israels apartheidmurer overende. Staten Israel eksisterer ikke. Den er uten forsvar nå, uten hud. Må verden derfor se i nåde til sivilbefolkningen. For det er ikke de sivile enkeltmennesker våre domsprofetier er rettet mot.

Vi vil alt folket i Israel vel, alt vel, men vi forbeholder oss retten til å ikke spise Jaffa-appelsiner så lenge de smaker vondt og er giftige. Det var overkommelig å leve i noen år uten de blå apartheiddruene.

De feirer triumfene.

Vi tror ikke at Israel sørger mer over førti drepte libanesiske barn enn de i mer enn tre tusen år har jamret over førti år i ørkenen. Vi noterer oss at mange israelere feirer slike triumfer slik de en gang jublet over Herrens landeplager som "passende straff" for det egyptiske folk. (I den fortellingen opptrer Herren Israels Gud som en umettelig sadist.) Vi spør oss om de fleste israelere mener at ett israelsk liv er mer verdt enn førti palestinske eller libanesiske.

For vi har sett bilder av israelske småpiker som skriver hatske hilsener på bombene som skal slippes over sivilbefolkningen i Libanon og Palestina. Israelske småpiker er ikke søte når de kroer seg av fryd over død og pinsel på den andre siden av frontene.

Blodhevnens gjengjeldelse.

Vi anerkjenner ikke staten Israels retorikk. Vi anerkjenner ikke blodhevnens gjengjeldelsesspiral med "øye for øye og tann for tann". Vi anerkjenner ikke prinsippet om ti eller tusen arabiske øyne for ett israelsk øye. Vi anerkjenner ikke kollektiv straff eller populasjonsslankekurer som politisk våpen. To tusen år er gått siden en jødisk rabbi kritiserte den urgamle doktrine om "øye for øye og tann for tann".

Han sa: "Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem". Vi anerkjenner ikke en stat som tuftes på antihumanistiske prinsipper og ruinene av en arkaisk nasjonalreligion og krigsreligion. Eller som Albert Schweitzer utla det: "Humanitet vil si aldri å ofre et menneske for en sak".

Barmhjertighet og tilgivelse.

Vi anerkjenner ikke det gamle Davidsriket som normgivende for det 21. århundres kart over Midtøsten. Den jødiske rabbi hevdet for to tusen år siden at Guds rike ikke er en krigersk gjenreising av Davidsriket, men at Guds rike er inni oss og iblant oss. Guds rike er barmhjertighet og tilgivelse.

To tusen år er gått siden den jødiske rabbi avvæpnet og gjennomhumaniserte gammel krigsretorikk. Allerede på hans tid opererte de første sionistiske terrorister.

Israel hører ikke.

I to tusen år har vi terpet humanismens pensum, men Israel hører ikke. Det var ikke fariseeren som hjalp mannen som lå i veikanten fordi han var falt blant røvere. Det var en samaritaner, i dag ville vi si en palestiner. For først er vi mennesker - kristen, muslim eller jøde så. Eller som den jødiske rabbi sa: "Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet?" Vi aksepterer ikke bortføring av soldater. Men vi anerkjenner ikke deportasjon av hele folkegrupper eller bortføring av lovlig valgte parlamentsmedlemmer og regjeringsmedlemmer heller.

Vi anerkjenner staten Israel av 1948, men ikke den av 1967. Det er staten Israel som ikke anerkjenner, respekterer og bøyer seg for den folkerettslige staten Israel av 1948. Israel vil ha mer, mer vann og flere landsbyer. For å oppnå dette vil enkelte med Guds hjelp ha en endelig løsning på palestinerspørsmålet. Palestinerne har så mange andre land, har enkelte israelske politikere hevdet, vi har bare ett.

USA eller verden?

Eller som staten Israels høyeste beskytter uttrykker det: "May God continue to bless America." Det var et lite barn som bet seg merke i det. Hun vendte seg mot sin mor og sa: "Hvorfor avslutter presidenten alltid sine taler med å si God bless America? Hvorfor sier han ikke God bless the world?"

Så var det en gang en norsk dikter som ga fra seg følgende barnlige hjertesukk: "Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem?" Det var han som skrev så vakkert om "Jøden" og "Jødinden". Men han avviste forestillingen om Guds utvalgte folk. Selv kalte han seg muhammedaner.

Sindighet og miskunn.

Vi anerkjenner ikke staten Israel. Ikke i dag, ikke i skrivende stund, ikke i sorgens og vredens time. Hvis hele den israelske nasjon skulle falle for eget grep og deler av befolkningen må flykte fra sine okkuperte områder tilbake til nok en diaspora, så sier vi: Må omgivelsene være sindige og vise miskunn med dem nå. Det er for evig og alltid en forbrytelse uten formildende omstendigheter å legge hånd på flyktninger og statsløse.

Fred og fritt leide for den evakuerende sivilbefolkning som ikke lenger har noen stat som kan beskytte dem. Ikke skyt på flyktningene! Ikke sikt på dem! De er sårbare som snegler uten sneglehus nå, sårbare som langsomme karavaner av palestinske og libanesiske flyktninger, forsvarsløse som kvinner og barn og gamle i Qana, Gaza, Sabra og Shatila. Gi de israelske flyktningene husrom, gi dem melk og honning!

La ikke ett israelsk barn bøte med livet. Altfor mange barn og sivile er myrdet allerede.

file:///c:/Users/Eier/Documents/gaarderGudsutvalgteAf.htm