Ateisme for "dummies".

Ateisme er en mangel-sykdom,  en forstyrrelse, en lidelse eller en skavank, en fraværstilstand, en kuet følelse for poesi, angst for evighetesdimensjonen, en hemmet evne til medskapning på et dypere personlig, metafysisk nivå …

Ateister fratar seg selv muligheten for genuin selverkjennelse, dypere innlevelse og autentisk empati. Den stenger for Det gode, Det skjønne og Det sanne, for begrepene som sådanne eksisterer ikke for ateismen, ateisme er nominalisme, en innkrøkning i seg selv.  Den er i alle relasjoner noe halvt og uforløst og taler ikke til hele mennesket. Den vet ikke å gi hele seg. Den klarer ikke å se helheten i andre. Den klarer ikke å ta imot. All nåde er relativ og påklistret. Evig forsoning ikke mulig.

Ateisme er en perversjon som verken kan forhindres eller leges av høy intelligens. Ateister fratar de store ordene pregnans og gjør dermed mennesker mindre eller lavere enn det de i virkeligheten er. De tilstår ikke mennesket en indre hellig glød, gudsbildet og likheten med Gud i det. De makter ikke å tenke i store analogier og stille de evige spørsmål. De ser ikke poenger i religøse metaforer. De er bokstavtro. De har en lukket og lite fleksibel tro, en ”tro” de komisk nok benekter å ha og å være avhengig av. De vil ikke at vi skal være født med evighetsbegreper. De vet ikke å skjønne at Sannhet, Skjønnhet og Godhet er forankret evig i Guds himmel, og flyter av  Guds kjærlighet, Han essens og vesen. De forstår ikke et slik språk. De vil ikke romme det. Ateisme er et symptom og kan ligne på depresjon og avmaktsfølelse. Kronisk identiteskrise? De lever i villrede uten å være det seg bevisst og de må kompensere med skråsikker selvsikkerhet. Depresjoner kan avføde mye kulde, ondskap. Ateisme hindrer bearbeiding. 

Agnostikere kan i sin beskjedenhet få seg til å si og mene at de ikke VET, og at universet er innhyllet i et mysterium og en gåte. En kristen vil tilsvarende svare at vi ikke ”vet”, vi kjenner ikke svaret på gåten, men at vi VET at det ligger et mysterium bak, - hvis det ikke lå en slik gåte mellom, så ville det jo heller ikke være noen gåte. Dette er en umulig tanke i ateismen. Han ”vet” med selvsikkerhet og ubeskjedenhet, og ser intet mysterium, ingen gåte, annet enn i og med sin sin sentimentalitet. Det er utenkelig for ateister flest at Gud er EN, at Gud er den tvers igjennom evig ENKLE, og at alt annet er kontingent, at mennesket er et kontingent vesen. Ateisme er et forsøk på å redusere bort menneskets reprojiseringsevne og dets behov for å gjen-projisere egenskaper bare den (ikke det) vi kaller Gud er og har, via begreper og imitasjoner mennesket ikke har frembragt selv, (men som det likevel ”oppbevarer” på dypet av sitt hjerte og i sin forstand, hvor disse begrepene eller formene virkelig virker og påvirker oss).

Det ateismen ikke mangler er hovmodig påståelighet og trosgjerrighet overfor andre menneskers  fantasi og fleksible lengsel og evighetsdimensjon, dvs. det gudebilde og den gudslikheten som følger det og oppholder det og gir det håp, i det store perspektivet. Den ser ikke sin egen rigiditet i pur  frykt for å bli truet av eller invadert av andres intelektuelle bevegelighet mot transcendentaler og det transcendente, dybdedimensjoner alle bærer med seg, men som – riktig nok - hos altfor mange ikke blir utløst og forløst. 

Ateismen er ute for å fragmentere mennesket, redusere det til noe de kan ”håndtere”, dvs. manipulere. Dette er i seg selv utrykk for en kreativitetsdrepende angst  som for all del og med alle milder må undertrykkes eller fortrenges, en angst som ellers ville ha vært kreativ og sunn, eller kanskje: Kronisk frisk. Ateismen arbeider flittig på å skjule alle spor, sin drivkraft og sin sanne motivasjon når den avsløres som assosiert med tyranner som f eks Stalin, Lening, Mao og Hirler. Den bruker store krefter på å avsondre seg fra mistanke. For å kunne fremstå som uskyldig til enhver tid. Men den eier ikke holdbart grunnlag for etikk.

Ateister tar gjerne avstand til og fordømmer kristentroen, fordi noen kristne er korrupte, uærlige, hyklerske osv osv. Det er like dumt som å ta avstand fra og fordømme f eks USA som politisk system, fordi noen amerikanere er uærlige, hyklerske og korrupte. Ateister er uten syndserkjennelse og derfor uten mulighet for å gjenreise seg – eller bedre: Bli gjenreist, på mest mulig radikalt sett.

Ateismen er moralisme, - ikke moral. Den har i det hele tatt intet grunnlag for sin etikk, annet enn i sin egen solipsisme. Den forsyner seg selv med det den gjerne vil se som en rettighet, en rett til å sovne inn for alltid, i et intet som ikke engang er et mørke, og heller ingen kulde, for ikke å si: Heller ingen ild. Den har et religiøst behov for uskyldighetstilstanden. Det kan bety at den skjuler eller undertrykker sin utilstrekkelighet, sin synd, om man vil. Den kommer ikke til erkjennelse. Den ønsker ikke å kjenne seg selv. Ateisme er menneskefrykt. Servilitet.

Ateisme er pradoksalt nok tidløshet, men derfor ekstrem midlertidighet. Dette gir lidelse eller uro. Ateisme produserer en mangeltilstand som består i kronisk å måtte benekte – en tilstand ateister gladlig inntar idet man føler seg mentalt lettet av denne manøvren, hvilket betinger kronisk avhengighet jo større denne lettelsen forekommer en, hvilket til syvende og sist ikke annet er enn latskap parret med angst for å ta feil, med følgeriktig selvrettferdighet. 

Ateisme er en flukt fra alt som ikke lar seg måle, veie og bokføre. Ateismen er feig og gjør feig. Ateisme er er svar på tilkortkommethet i den overbevisning at tilkortkommenheten ikke eksisterer for den som flykter fra den. Dette er en tvangstrøye man ironisk nok til og med trives i. Furtne og gretne som barn i trassalderen, - livet ut? Oppstanasige?

Ateismen ser tri-teisme og trioer, men ikke treenighet. Den tror ikke at intet betyr noe, annet enn (som) nuller i en tallrekke.  Den er blind for personlige relasjoner i egentlig forstand: Kreative relasjoner utenfor det mekaniske. Den erkjenner intet behov for metafysisk frelse, forsoning og forløsning. Ateisme er autensitet feilforkusert inn til det kjedelige og derfor endimensjonal. Ateisme stenger for indre skjønnhet og romslighet. Den er gjerrig. Den sitter og trykker.

Ateisme umuliggjør transendens i egentlig forstand og kan ikke bevege seg ut over nominalisme. Materien er alt, men likevel kun NOE man selv må navnsette og utenom dette finnes ingen mening i essens, bare i episoder, enkeltting, - alt orfaller,  for til slutt å ende som kald og død u-orden. Ateismen tvinges til å elske kaos, og tror at den ved dette er kreativ. Men: Ateismes egentlige misjon er å realisere sin egen og andres absolutte entropi. Ateismen er triumfalistisk i dette: Den kalde, absolutte  uorden – det kalde fravær av skjønnhet og liv – blir et credo som ikke kan betviles, fordi det skal omfatte og gjelde  alt og alle, til og med den rene energi, hvis endelmål da blir ikke å kunne brukes til sitt formål, selv om den likevel skulle skulle bestå.

Ateismens bevegelse går mot absolutt stillstand, ubevegelighet. Ateistmen stjeler evighetshåp, forvandling. Den er tom for teosis.  Jo mer den får av seg selv, jo mindre makter den, og jo mer fjerner den seg fra ”the real thing”.

Ateisme er uvirkelighetstro uten frelsesmulighet. Ateister står helt alene overfor ”gud”, akkurat som muslimer blir stående helt ensomme uten mellominstans overfor sin Allah.  Mennesket er helt uten ”objektive” venner og vennskap. Vennskap blir mekanisk entropi uten egentlig varighet. En venn er kun en venn fordi man får for vane å kalle denne vennen en venn. Ateister har bare nominelle venner, nominelle foreldre, nominelle barn. Deres tradisjon er nominell, akkurat som deres slekt er det. I ateismens univers skal alle utslukkes til slutt og dette forekommer nærmest som et vitenskapelig bevist faktum for ateister. Persolig gudsforhold blir umulig og dette avspeiler igjen ateismens menneskesyn. Evige forhold blir umulige, det antyder noe om daglig konsekvens.

At Gud finnes som Ren Ånd, Hellig Ånd, forekommer ateisten som en uhyrlig tanke. Ateismens gruppe er alltid dømt til selvmord – selvabort -  en vinkel ateismen har vanskelig for å se. Ateisme er abslutt nominalisme. Den makter ikke  å transcendere eller transponere seg selv over i en annen skala, opp i en annen toneart, om man vil. I atesimen er det bedre ikke å bli frelst av Gud - og arbeidet på sin egenfrelse blir alt hva livet dreier seg om. Ateismen er selvpremiering (tom frelse), et uhyre minimalistisk og minimaliserende prosjekt.  Ateisme er fundamental mangel på gledesbudskap, og det motsatte av det den lover, nemlig frihet. Det eneste ateisten kan være sikker på, er den evige død, ikke bare for ham selv,  nei, død for alle, ja, alle uten unntak. Ateisme er inkarnasjonen av en kverluant som ikke ser unntakene bare fordi han anser seg som det eneste gyldige og nødvendige unntak, et unntak som da gjøres absolutt, dvs. mest mulig lik Gud selv, eller over. Det er et paradoks. Og en tragedie. En sykdom inntil døden, en tilstand ateister ikke ønsker å se og ta inn over seg. De tør ikke.

Ateisme er mental, tiltakende neglebiting, selvforkorting, og i siste instans:Kanibalisme, en avbitertang i seg selv. Men før det: Ateisme utvikler seg mot anoraxia eller bulemi, enten mot for mye av godene, eller for lite, - det ender uavvendlig i avlukket, - man enten spiser seg til døde, eller så driter man seg til døde, ved enten å spise for mye eller for lite. Det tragiske er at dette oppfattes av ateismen som en vakker selvbiografi, den ser ikke komi-tragedien, i dette, ateister er ikke selvironisk innstilte. Ateismen er latterlige. Til å le av. Dens manglende selverkjennelse er urkomisk. Den ser ikke at den spiser på seg selv, samtidig som den tror at den vokser mot det fullkomne, et selvskapt, og derfor urealiserbart, forfalsket og illusorisk bilde. Ateismen mangler gudsbildet og gudslikheten i seg. Det er sin egen innbilte skaper. 

Ateismen er enslags homofili: Dens målsetting er ikke bare individuell slevutslettelse,  men kollektiv selvutslettelse. Ikke på kort sikt, nei, men radikalt sett, dvs. sett i et større perspektiv. Den innrømmer ikke lett dette. Hensikten med den ateistiske strategi er å overleve lengst og best mulig ved å livnære seg på alle andre entiteter enn den selv, så lenge det er mulig, før alle da i siste akt må dø. Ateisme er selvradikaliserende materialisme. Den påkles av  sin naturalisme,  dvs. den gjør alle andre til ting og objekter, simpelthen fordi den selv mangler evighetsdimensjon. Ateisme og homofili er påskyndelse til begivenheter i en prosessen som uvegerlig ender i det store intet. Den ateistiske konstitusjon er fatalistisk, den bestemmer at alle skal bli borte fra hverandre for alltid en gang, at alle egentlige personlig relasjoner skal opphøre, også den personlig gudsrelasjonen, ja, enhver gudsrelasjon. Den finnes jo ikke. Den kan ikke bevises ... !  

Ateismen spiser, drikker og er ”glad”. Stort mer er den ikke. Den mangler dypere estetikk og mening. Ateisme og homofili er ren – men skjult - utålmodighet: Det gjelder å nå et mål, paradoksalt nok en "final årsak", som både ateismen, bulemien, anorexiaen  og homofilien har til felles, nemlig: Intet, - den fullstendige oppløsning og den totale krig mot fienden: Den evige kjærlighet. Den som ikke forgår. Gud. Den nekter å formere seg for å befolke kloden. Den mangler derfor også forvalteransvar, plikt. Dens livssyn er egentlig gnostisime. Skaperverket er frembrakt av Den onde eller - bedre?: Den blinde kjemi. Det fins intet objektivt og objetiviserbart håp, ingen gudsinvitert tro. Ateismen lever av å forsmå. Den er ikke generøs nok til å kunne ta imot og innrømme nettopp at den har tatt imot. Den vil ikke motta invitasjonen. Alvoret. Gleden. Derfor må all ateisme paradoksalt nok benekte enhver form - eller forståelse av - hva finale årsaker er. De finnes ikke (i egentlig forstand) for ateistene like lite som de finnes for anorektikeren, og bulemikeren, som ikke er annet enn invertering av sin motsetning, dvs. kald fantasmagora og  kollektivt selvtrøstende lureri. De tror de kan lure alle hele tiden, inludert seg selv, og "tjene" på det, og overleve noen sekunder lenger.

Ateisme gir feilorientering og feilbaning av intellektuelle og emosjonelle strukturer. Den manifisterer seg i schizo- tilstander, utfra amputeringsbehov. Ateisme er oikofobi for hjertet og den himmel man er født og skapt med, inne i en,  og med en indre dimensjon man - i tro - er invitert til å bo i. Ateismen ser bare endeminesjonal livsgramatikk og er utensteng fra panoramautsikt, - genuin innsikt i hjertets persolige gramatikk uteblir. Et bilde: Ateismen ser bokstavene og kan lære seg å bruke dem, men skjønner ikke selve konseptet ved alfabetet, livsalfabetet, det alfabet som utvider, ikke begrenser. Ateismen kan gramitikken utenat, men den klarer ikke å anvende selve språket. Ateismen er  aktivt innsnevrende påvirkning, psyko-inertia. Den forstår ikke "språket".


Siden ateismens virkelighetshorisont er innsnevret, må ateismens selvoppfatning naturlig nok, både fysisk og mentalt (og dette sett i diagonalitet like full som vertikalt og horisontalt), kontinuerlig opprettholde seg selv som  kompensasjoner og strategier for å kunne vedlikeholde - og styrke - seg selv. Styrke blir er for ateister kun evne til å overliste, til selvoverlevelse, (og her har den mye til felles med islam), en styrke som tvinges til ikke bare å bite og spise på andre, men også seg selv, i og med at den komiske og tragiske dimensjon i selve menneskelivet ikke kan erkjennes annet enn som et ytre spill som egentlig ikke burde angå noen, men som da likevel angår ateisten i høyeste potens, hvilket er den eneste egentlige eller autentiske potens han har. Skulle dette angå noen andre enn ateisten selv, trues ateistens selvbilde og ateismen må da sørge for en avledning for å skjule sine egentlig hensikter i og med at selvavsløring vil være nettopp: Prematur selvødeleggelse. Ateismens selvbilde ønsker paradoksalt nok å fremtre med behov for å vedvare og å bestå, men siden ateismen ”vet” at dette er løgn og fordi den tror at dette er illusjon, må den få andre enheter eller relasjoner til å bidra til at de begge dør først; ateismen nøyer seg derfor ikke med å bli en partiell, isolert  parasitt, den går ubludt inn for hele ”skrotten”, den blir – for å bruke en metafor - til sist et totaltoppslukende åtseldyr, hvilket er ateismens essens å være. Den må livnære seg på fortvilelse, død og lidelse, skal den selv overleve og fortsatt kunne vise seg frem som uskyldig lekekamerat for intetanende, dvs folk med naiv eller sentimental gudstro.

Ateisme er Dracula personifisert. Den er Dr Jecyl og Mr Hide. Den er også Casanova personifisert, mekanisert, for bare gjennom mekanismer kan ateismen fremstå som uskyldig. En robot kan ikke stilles til ansvar. Derfor må ateismen fremstå som livgiver overfor andre, (en ulv i fåreklær). Ateismen føler et driv i seg for stadig å finne andre og mer elegante, intelligente eller kreative måter for å kunne avlede og imponere overfor  sine fremtidge offer. Ateisme er et reaksjonært holdningsskapende rollespill og en strategi som omskriver dødssynder til dyder og noe som tilsynelatende er attråverdig for alle. Den fremstå i sin moralisme som mer dydig enn de fleste, mens den tiltar seg selv retten til å være et unntak,  spsielt hvis da de andres laster i full monn skulle vendes mot dem selv.  Ateisme er et kronisk selv-eufemisernde mord sublimert og rasjonalisert ut i behagelighetsformer. Offeret skal føle seg mett og fornøyd før det  blir slukt og fortært.  Ateismen må fylles med kraft for ikke å gå under i den annihilasjonsangst som den selv er helt avhengig av for å kunne fungere – og ja, paradoksalt nok: Eksistere i. Den er allermest et rent ”følelsesanliggende”, ikke et intellektuelt diskursivt prosjekt, selv om den tror at den er nettopp dette, og selv om den nettopp smykker seg av og med fornuft, i virkeligheten bare blodfattig intellektualitet, en påtatthet opplevd i øyeblikk og i perioder – og ut fra vane – som et autentisk pågående prosjekt som gjerne kles i erkæringer, manifester, medlemskap i organiset virksomhet, alt til fremme av f eks større humanitet og høyere moral – i sannhet ”en nobel streben”, men farlig og destruktivt tragisk i seg selv, i og med at alle finale årsaker er opphevet. Ateisme er stadige behov for selvfornekting gjennom implisitt eller eksplisitt hetero-destruksjon, en prosess som er like selvforsterkende  som avhengighetsskapende, men som innbilt utrolig nok virkelig viser seg å ”virke”, men da alltid bare ”inntil videre”, fordi destruksjon oppsiktsvekkende forveksles med konstruksjon. 

Ateisme blir dermed en tro og en religion som må nekte for at den er nettopp det, for at den altså opererer etter enhver tros og enhver religions prinsipper og iboende essens: Å forholde seg til det ubeviselige og umålelige, alt som nettopp krever tro, tillit og håp. Den blir derfor invertert kjærlighet, kjærlighetens vrangbilde, - like uvirkelig som uvirksom. Slik blir ateismen selvbekreftende. Den kan ikke ”overleve” lenge uten nettopp i og ut fra - og med og av - dette knippe av eksistensbetingelse. Den er alle uløselige dilemmaers mor.

Ateister forstår ikke at bare Gud kan skape av intet. De tror imidlertid – i sin grufulle naivitet - at BigBang kan det. Dette er like selvavslørende som selvskadende. Det er sirkeltenkning og tautologi par ecellense. De har ingen kontakt med sin egen indre, selvpåførte avgrunnsmekanikk: De skygger for synden som vanlig folk skygger for solen. De lider av en pueril forestilling om at Gud værsågod har å komme og bevise seg selv, både logisk og visuelt målbart, hvilket ikke bare utviser  en hån mot den generelle menneskelige og universelle intelligens, men i tillegg viser hvilken stomannsgalskap ateistmen fordrer, den er megaloman som bare tyranner kan være det. Den stiller den ultimate fordring til alle, men makter ikke å innfri selv.

Ateister er segment-fokuserte, de frykter transcenderende helhetstenkning, de nøyer seg med delen i stedet for helheten. Fremskredet gjelder dette i alle sammenhenger og i alle relasjoner. De faller alltid tilbake til det som kan avgrenses, dvs. måles, veies, beregnes; det som kan tas fra hverandre eller settes sammen igjen. De elsker å telle, men forstår ikke at det som teller er å ha et riktig forhold til Den allmektige, skaper av himmel og jord. De går i innett og ukonstruktivt forsvar når de konfronteres med begreper som allmektig, hellig, og at Gud ikke tåler synd osv. De smiler, men forskrekkes bak sine masker overfor påstander om at Gud er evig og uforanderlig. De vil ikke – kan ikke – høre av at Gud er altseende og overalt tilstedeværende. De hånler av folk som vet hva sjel er og at Gud er ren Ånd, og at folk kan være så overbeviste at de er villige til å dø, selv om de ikke kan bevise det, for troen på – eller vissheten om - at at det fins noe i mennesket som overlever mennesket. De skjønner ikke at deres skepsis er radikalt selvdestruktivt naiv. De skjønner ikke at de kaster bumerangen mot seg selv. De mener at Gud er slem, ja, ond, fordi han tillater (eller til og med bruker) lidelsen og det eller Den onde. De innsnevrer horisonten, i stedet for å utvide perspektivet, og dermed muligheten for å lære å kjenne seg selv. De nekter å åpne øynene for det vitenskapelige FAKTUM at verden og livet blir bare så mye grusommere under de utvitenskapelig lover de selv mener mennesker knuges under, nemlig tilfeldighetenes og kjemikalenes selvutvikling, hvilket i seg selv er en umulighet, uten informasjon påført ovenfra eller utenfra prosessene selv, uten oppskrifter eller algoritmer, hvilket krever en eller annen form for design. De skjønner ikke at enhver informasjon krever design og input-intelligens. De blåser i teoremer og ”first principples” eller selvinnlysende sannheter. De ser ikke at metafysiske aksiomer danner grunnlaget for all naturvitenskap, ja, vitenskap overhodet. 

De stenger seg ut fra all snakk om reell og betalt, stedfortredende nåde, tilgivelse, forsoning og forløsning, i kosmiske dimensjoner. De kan ikke forestille seg at en person er  Skaper; de setter seg derfor selv lavere enn de personer de selv er  - eller burde være - som potensiale. De innskrumper seg selv. De ser ikke at deres egen metafysike eller overgripende fortelling kun er nådeløst drama, en floke de vikler seg inn i, uten evne og mulighet til å vikle seg ut av igjen. De ser verken blindvinkler eller blindveier i sitt metafysiske landskap, det reduserer det hele og omgjør alt  til solipsisme. De lever tilsynelatende tilfredse med det meste, innelukket i absolutt immanens; de påstår at de ikke trenger krykker, men ser ikke at de lever og står med en fot i autismens grenseland, ja, og ofte, med begge. De ser ikke ”dramaet” i enhver situajson, i enhver relasjon. De tror og må – nødevendigvis - mene at moral kan grunnes – for eksempel på nykker, uten at de forklarer hvorfor dette blir grunnleggende feil. Dette er litt av en krykke for dem. De må hente sitt grunnlag for moral hos de gudstroende, ja, og hos Gud selv, som de selvfornektende benekter. Men de vil ikke innrømme det. De er dårlige taperer. Uærlige. De nøyer seg radikalt sett  med - og begrenser seg til - bokstav- fortolkninger av det meste. Bokstavelige bortforklaringer.

For å ta et bilde: De klarer å lære seg alfabetet, men skjønner ikke hva det betyr å lese. Det vet hva en m er og en a er og en t er, men de forstår ikke selve konseptet og meningen. De trøster seg i sin barnslighet med at Gud godt kan skape en stein som er så stor og så tung at han ikke kan løfte den. Eller at det som virkelig foreligger er uendelig regress og ikke stort annet. De ser ikke feilslutningen. De stusser når det kan fastslås at universet har en begynnelse. Satt opp mot det selvinnlysende i at intet ikke kan skape noe, blir de tause og unnvikende. De vil da helst  slippe å tenke og dra konlusjonen: Bare Gud kan skape av intet. Men dette perspektivet tillater de seg ikke. De stenger seg ute fra ”det” og må følgeglig trøste seg med seg selv.Det fins nemlig ingen annen utvei, eller utgang. Selvtrøst er det eneste som kan redde ateisten. Hvilket jo ikke er annet enn begredelighet.

De tror de troende er dumme. Men ser ikke at de er enda dummere selv. Poenget er at de ikke har nok tro til å være ateister, hvis de mener at ingenting ikke kan forårsake noe; de vil ikke skjønner at Gud er det mest sannsynlig, rimelige, fornuftige og reale svaret, (for å omskrive Geisler og Turek litt).

Ateisme er et underlig ”animale”. Ateister er født med ”rationale”, dvs. med fornuft og evne til ”sosiale” disposisjoner. Det er menneskets vesen. Ateister må leve av å spise, drikke og le, dvs. av å nyte. Men i motsetning til et perfekt og/eller fullkomment animale sociale, som kan, bør og må spise alt ikkegiftig, så må ateister nøye seg med å avspise seg selv med det de mangler: Sitt metafysiske selv, som de ikke tror eksisterer, sitt åndelige potensiale, dvs. sin tro, som de har, men som de ikke vil tilstå eller vedgå seg selv.


Ateister er småspiste og følgen er næringmangel, mangel på åndelig føde. Derav deres mangeltilstand, en tilstand som før eller siden ender i sykdom inntil døden, et behov de forsøker å påtvinge alle andre, under dekke av egenfromhet og selvgodhet, og at det er fullt mulig å leve godt uten ”krykker”, dvs. tro, en realitet de i aller høyeste grad er avhengig av selv, for å kunne overleve.  Men å nekte seg selv gudstro er å nekte seg selv helhet og fylde, og rett erkjennelse av hva det vil si å være menneske overfor en Skaper, en Far med stor F. 

Ateisme er å nekte seg selv og sin neste syndserkjennelse. Og hvor denne erkjennelse mangler, der er det synd og hovmod; der mangler et avgjørende perspektiv: Ateismen fornekter sin finale årsak. Ateister er bare”satt i gang” eller trukket opp, som en klokke, men dermed har man jo da også gjort seg til en bruksgjenstand for enhver, og et potensielt monster overfor seg selv. Uten mulighet for tilgivelse. Without parole. Så hva med et foster? Og hva med eutanasi?

Ateister er prokrustesmennesker”. De vil ha deg til å passe inn i deres seng eller mønster. De forsøker å få det til ved å stjele varmen din, fordi de ikke har noen selv. Det er den grunnleggende ensomhet som tvinger dem. De ser ingen final årsak.

Ensomhet er med nødvendighet ateismens (skjulte, men likevel nødvendig implisitte) credo og trosbekjennelse nr 1: Du skal være like ensom som meg, det er ateistens vanhellige og eneste bud. De har ikke mer å tilby. Eksistensiell ensomhet er en logisk følge av ateismen. Den forveksler seg selv med kjærlighet, fordi den ikke ser kjærlighetens Gud, den ene sanne Gud, den Gud  som er kjærlighet. Og at bare Gud er kjærlighet. At bare Gud er god. 

Ateister tømmer ethvert pregnant, vakkert ord og begrep for storslått mening, og dermed – til slutt - all betyning overhodet. De har ikke sans for det numinøse  og virkelig fascinerende. De hater den tanke at bare Gud ”fortjener” de største og mektigste ord og begreper som tenkes kan og at det er ontologisk virkelighet det snakkes om her, ikke bare lyd og pust. De forbeholder alle ord for ”ting” som stadig minker i verdi og som stadig fjerner seg mer og mer og kronisk fra Det gode, Det skjønne, Det sanne. For disse tre ordene er bare ord for ateismen og nominalismen.

I ateismens verden er alt relativt, til og med deres egen påstand om at alt er relativt, en påstand de må absoluttere, en selvmotsigende og selvdestruktiv posisjon, som de forblinder seg for, men som de må ta følgen av, nemlig dette å måtte leve i det absurde, dvs. i ond tro, slik Sartre så fiffig snakket om. De legger eksistesielle feller for seg selv og må leve i og med og av og på sin egen falskhet. Bare mennesker som kan tilstå seg sin egen fylde med hele sin metafysiske orientering og i all sin finalitet, en finalitet som er  rettet mot og dratt mot sin finale årsak, kan være virkelig frie, dvs. ekte, sanne. Slike mennesker er personer i egentlig forstand. Akkurat som Gud er det, i mest eminent forstand. Ateisme forbyr personlighet. Akkurat som islam forbyr Allah å være en Person.

Ateisme kan ikke operere ut fra en via positiva og en via negativa, - de trenger beviser og ingen av disse veiene mot Gud lar seg bevise. De tror at fornuften trenger beviser når man i virkeligheten bare følger en vei. Ateismen avslører seg her som irrasjonal. Den stiller vanvittige, irrelevante krav. De evner ikke å se forkjellen mellom dette å snakke meningsfylt ekvivokalt og dette å snakke univokalt om Gud. De vil ikke oppfatte at Gud er performativ; at ordet skaper det det nevner, at Gud ER Ordet, i hvilket selve fornuften er absolutt integrert.  De vil ikke se at det er mulig for å Gud å komme som kjødelig inkarnasjon av Ordet, (dog uten synd), en gang og unikt for alle. De vil ikke se at Gud ikke er et ontologisk "gitt", men at Gud er ontologisk nødvendig.

Ateisme er opportunisme og  menneskefrykt (dvs. manglende gudstro). Ateismen dømmer ateisten til stadig å måtte smiske for og slikke ryggene til, hvem det nå enn måtte være, og alltid for anledningen, alltid som et ledd i ateismens behov selvrealisering, hvilket kun er en omskrivning for selvdestruksjon: Å realisere seg selv og ikke sin gudsrelasjon. Ateisme mangler gudstro og ender derfor i menneskefrykt, dvs. falsk tro på mennesket, avhengig kun av mennesker. Og dertil mennesker som er relative, kontingente, og derfor uberegnelige og helt i øyeblikkets vold, utlevert til sin egen sentimentalitet, sine egne mer eller mindre ekte følelser og mer eller mindre internaliserte, miljøbetingede holdninger, til det timelige, i motstrid med og i motsetning til det som er evig og det som ikke bare står, men som også består. Ateisme er impotens i høyeste potens og ateisme svakeligjør, jo mer den insisteres på, og jo mer ateisten forsøker å tviholde på bildet – og illusjonen – av sin egen innbilte selvfortreffelighet. 

Ateismen (sosialismen) er først islams beste venn, men beundringen er ikke gjensidig. Først og fremst ut fra ønsket om å desturere kristentroen. Ateisme og islam har noe grunnleggende felles. Ateismen flirter med islam i den tro at den skal klare å bruke islam til egen fordel, egen vinning, egen seier. Den ser i sitt hovmod ikke muligheten for å bli voldtatt, fortrengt, vraket og tilintetgjort og selv vil bli gjort til instrument. Den forstår ikke muligheten av at den selv kan bli foraktet eller glemt av alle. Ateistenes  tilholdssted i det hinsidige blir i det allahianske helvete: I ilden, - alle, sier islam. Ateisme er alltid en hore som byr seg frem til høystbydende, mens den selv påfører seg en stadig synkende objektiv verdi. Vi har sett det: Det var ateister som ble stalinister både på høyeste og laveste plan. Det var ateister som støttet Hitler, og der i gården – også-  på både høyeste og laveste plan.

Ateisme er enslags psykopati, men likevel med utsikt for helbredelse, hvis den ikke er for langt kommet i sin metastase - akkurat som det er håp for anorektikeren og bulemikeren. Ateismen tilskynder imidlertid til en tilstand hvor ateisten – i likhet med anorektikeren og bulemikeren – ikke makter å se realitetene, nemlig at man blir tynnere og tynnere, og at man vil dø hvis man ikke blir stoppet eller selv stopper sitt eget vanvidd. Når ateister har utviklet fullblods psykopati, fra dens latens, vil det være for sent. Da fins der nemlig ingen kur, ingen mulighet for selverkjennelse. Ingen mulighet for å se blindvinklene. Ingen muliughet for syndserkjennelse. Muligheten for vid-vinkel er ikke lenger til stede. De holder seg selv i sitt egetkonstruerte fengsel i den falske forestilling at Gud ikke kan stå utenfor tiden og at mennesket kun ”skapes” av tilfeldighet, og formes eller opphopes av materie og miljø. Det er dette atesister gjør til sin skjebne. Ateismen er dermed like fatalistisk som islam er. Ateismen reifiser tilfeldighet. Som om tilfeldighet skulle kunne skape noe eller legge til rette for noe i seg selv.

Ateisme er narcissisme idet at den kun har sitt eget, - sitt eget bilde, sin egen likhet å holde seg til, orientere seg ut fra, fundamentere seg selv på. Den ser ikke sin egen fundamentale  egosentrisme, sin grunnlegende sentimentalisme. Den kutter forbindelsen mot Gud, den nødvendige første ”årsak”, den tillater hverken seg selv eller andre eminens. Den forkaster enhver radikal analogi og enhver radikal metafor. Den stiller seg over både Skaperverket og Skaperen. Den tilber  kun seg selv. Den utholder ikke annet enn seg selv. Den blir imidlertid fort kjed. Den krever Selvdyrking. Den makter ikke å unne seg selv noe annet enn seg selv. Den misunner, ja, og den er utolmodig i sin dødslengsel. Den forsøker å spy seg selv ut når den gjennomskuer sitt prosjekt. Den blir før eller siden kvalm, sett i egnes og andres øyne. Den trenger rett tro for å kunne helbredes, (og her snakker jeg ikke i psykiatrisk forstand).


Vel, dette er hvordan ateister fremtoner seg for oss – uten å ville diagnostiserer i psykologisk forstand - i all vår subjektivitet, og dette var hva ateisme betyr for oss:


Ikke synderlig mye. Den har likevel mye "å lære fra seg". 

Om årsakene til ateisme, klikk her.

Mange ateister vi har stiftet "bekjentskap" med, lider av følgende, se her:
Skam er den følelsen som lurer under all usunn narsissisme, samt en manglende evne til å behandle skam på en sunn måte. Frykten for skam fører til at de projiserer egne feil og mangler (skam) over på andre. Utstrakt mindreverdsfølelse, redusert selvtilit og skyldfølelse grunnet konflikten mellom den grandios fanatsi og realiteten.
Magisk tenkning - Narsissister ser på seg selv som perfekte og bruker forvrengning og illusjon, kjent som magisk tenkning. De er ikke psykotiske, men har en lite fleksibel og forstyrret perseptuell virkelighetsforståelse og deres persepsjon preges av perseptuelle sett. Minimalt begrenset av virkeligheten, tilpasser de fakta til egne behov.
Arroganse – Arrogansen søkes skjult, men kommer til syne indirekte gjennom adferd. Hvis en narsissist føler redusert betydningsfullhet, (noe de lett gjør i møte med omgivelsenes krav) kan han / hun gjenopprette sin egen betydning ved å klandre eller nedverdige andre. Manglende respekt møtes med forakt.
Misunnelse – Kronisk missunnelse på andres talenter, som de nedsettende kritiserer. Hvis narsissisten har behov for å sikre en følelse av overlegenhet, møte en hindring på grunn av noen andre, vil hun/han nøytraliserer det ved hjelp av forakt for å redusere den andre personens betydning.Benekter avhengighet av andre.
Krenkelse – Narsissister er svært sårbare for alt de oppfatter som kritikk av sin person, sitt skjøre Selv. Det andre kan oppfatte som livets normale utfordringer, kan narsissister oppfatte som grove krenkelser. Lav kognitiv fleksibilitet kombinert med rigide perseptuelle sett, umuliggjør samarbeid og konfliktløsning. Det er ”My way or the high way”! Fremstiller seg ofte som ofre for omgivelsenes krav.
Mistillit – manglende evne til å stole på, ha tiltro til andre, som et resultat av tidlige tap og krenkelser.
Empati – Manglende empati. Dette kan skjules bak en fasade av ofte uvanlig forståelse og selvoppoffrende interesse i andre. En overdreven involvering i egne barn, en gruppe, en forening osv. Eller som psykiater Finn Skårderud skriver i boken Uro (2002,s.187) "Han samlet på ofre. Hans omsorg for ofrene gav ham - iallfall for en stund - en følelse av å være et betydningsfult menneske"
Selvberettigelse - Narsissister har urimelige forventninger om særlig gunstig behandling og automatisk imøtekommelse, fordi de anser seg selv unike og spesielle. Enhver manglende oppfyllelse, vil bli vurdert som et angrep på deres grandiose selvoppfatning og overlegenhet og gjerningsmannen anses å være en ”klosset" eller "vanskelige" person. Trossing av deres vilje er en narsissistisk skade som kan utløse narsissistisk raseri. Dårlig impulskontrol.
Utnytting - kan ta mange former, men vil alltid involvere bruk av andre uten hensyn til deres følelser og interesser. Ofte er den andre i en underordnet posisjon (barn, ektefelle, ansatt) hvor motstanden ville være vanskelig eller umulig. Barn og ektefelle av narsissister kan innta en slik rolle. Noen ganger er underdannigheten ikke så mye virkelig som antatt.
Dårlige Grenser - Narsissister anerkjenner ikke egne og andres grenser, og ser ikke på andre som selvstendige individer men som forlengelser av seg selv. Særlig blir de som fungerer som narsissistisk supply sett på som forlengelse av dem selv. Barn er svært utsatt i slike settinger. Andre enten eksisterer for å møte deres behov, eller vil ikke eksistere i det hele tatt. De som forsyner narsissistisk supply til narsissister, vil bli behandlet som om de er en del av narsissisten og forventes å leve opp til dennes forventninger. I narsissistens bevissthet, er det ingen normal grense mellom seg selv og andre. Både generasjonsgrenser og individgrenser blir utydelige og overskrides.
Primitive forsvarsmekanismer – Typisk er bruk av projeksjon, projektiv identifikasjon, rasjonalisering og benekting, fortrengning. Slike primitive mekanismer brukes for å fylle udekte grunnleggende behov som tilknytning, selvfølelse og anerkjennelse.
Grandiose – Har et overdrevet grandiost selvbilde, preget utad av et falskt Selv.
Moral og Etikk – Samvittighet hard og nådeløs, slik de selv opplevde i sin egen barndom. Ekstrem moralsk fleksibilitet over egne behov og adferd, men svært firkantet og rigid hva gjelder andres etterlevelse av moral og etikk. En lov for narsissister, en annen for alle andre, opphevet som de tror de er. De kan gi utrykk for at de hater løgn og juks, mens de selv avsløres i den ene løgnen etter den andre. Svært lav terskel for å lyve eller fremsette halvsannheter, ekstremt manipulative og egosentriske. Betydelig redusert selvinnsikt når de avsløres i usannheter. Dårlig evne til konfliktløsning. Samarbeid umulig, da det fordrer evne til kompromiss, som for en narsissist vil si å gi etter eller innrømme feil (ikke perfekt).

J. J. Pasquini opererer med noe han kaller Atheist Personality Disorder, ateistisk personlighetsforstyrrelse.

Her er kort sammendrag for hva som er typisk for denne forstyrrelsen:

Engstelighet, angst, bitterhet, evner å sympatisere, men har vanskelig for å empatisere, lettfrustrert, irritabel, tomhetsfølelser, følelse av meningsløshet, forakt for myndighetespersoner, vansker med å holde på vennskap,
behov for kontroll, et skiftende følelsesliv, hypersensivitet overfor kritikk, overlegenhetsfølelse, rusmisbruk og rusproblemer, oppmerksomhetssøkende adferd, hedonistisk besatthet, svak og overflatisk tenkning, lett for å kjede seg, fortrenger ubehagelige følelser og tanker på døden, overfører forestilingen av å være ulykkelig på gudstro, avviser og forakter forsøk på å hjelpe etter mye klaging eller syting, upresise forklaringer på hvorfor man er misfornøyd med livet, schizoide trekk.

Psykoterapeuten Pauline Holmes mener, i motsetning til mange, at det fins et sant bibelsk grunnlag for mental helse. Den eneste sanne kuren er viten om Guds tilgivelse og hva Gud har gjort for menneskeheten.

Andrew Newberg og Mark Robert Waldman har skrevet en veldokumentert bok de kaller: "Born to believe".
Tittelen innvarsler kanskje en større forståelse for hva tro er og må være.

William Lane Craig har en avslørende analyse av Ny-ateismen som forklarer ateisme som fravær av gudstro.
De tror at det faktum at Gud ikke kan "bevises", unnskylder dem fra å vurdere indisiene eller de indirekte bevisene på at Gud eksisterer, eller "veiene" mot Gud.
Ateismen kan ikke bevise sin egen påstand om å være sann. For ny-ateistene er alle som ikke har gudstro ateister, (også nyfødte!), en definisjon som bryter fullstendig med den vanlige, tradisjonelle definisjonen av ateisme og en definisjon som verken er et standpunkt eller en posisjon, men kun en beskrivelse av ateistens mentale tilstand, nemlig den tilstanden å være uten gudstro. (Ateister innbyr i debatten dermed ikke til stort mer enn til diskusjon av sin egen mentaltilstand).

Norman Geisler og Peter Bocchino benytter med stort hell og stor overbevisningskraft 3 logiske og uunngåelige, selvinnlysende  prinsipper og sannheter eller lover for å tilbakevise eller forsvare seg mot ateisme: Kontradiksjon, (noe kan ikke være sant og usant på samme tid), identitet (A er A) og "the law of excluded middle: Det er snakk om enten A eller ikke-A.

Dette bare for å ha nevnt noen få eksempler på utrolig  mange avhandlinger og bøker det skrives om disse tingene nå for tiden, spesielt i utlandet.

Dinesh D'Souza gjør en formidabel apologetisk innsats og viser sammenhengen mellom ateisme og despotiske ideoligier, et skremmende perspektiv til advarsel ...

Vi vil i farten også nevne Sjelens sult av Bjørn Vassnes. Han forteller at nyateisten Richard Dawkins var "ute av stand til å få "religiøse" opplevelser". Dette ifølge Michael Persingers eksperimenter.

Det forteller kanskje noe, noe betegnende.