Tolerasjon innbar historisk at enevoldsherskeren ga fra seg - eller ble fratatt – sin ofte ifølge påstått guddommelig gitte autoritet - til å bestemme med makt hva folk skulle tro på. Eneveldet og kongene av Gud nåde, betød en form for totalitarianisme. Nå ville man la folk og grupper få en rett til tro hva de ville med statens beskyttelse og under trussel om bruk av vold. Gruppene skulle beskyttes fra hverandre om så var med brutale midler, dvs med en nøytral statsmakt på toppen, en slags høyesterett, like under Gud. I seg selv innebar dette at folket og gruppene avsatte Gud for å erstatte ham med folket og gruppene selv. (Se her om ulike former for kommunitarianisme, bl a den demoniske. I utvidet forstand, kan kommunitarianismen minne om totalitarianismen).
Hvorom allting er: Friheten skulle beskyttes med vold, om nødvendig. Nå kunne man da få en ny totalitarianisme, begrunnet nedenfra, og absolutt ikke ovenfra, som om nå Gud virkelig befant seg «in the cloud», (jfr datalagring). Gruppene individuelt skulle ha rett til en absolutt «safe-space», et beskyttet og uangripelig område eller samfunnsrom, men med rett til å misjonere pasifistisk overfor andre. Først gjorde altså gruppene seg til «snowflakes, lettsmeltelige og høyst følsomme snøflak med krav på spesialbeskyttelse, slik det foregår på enkelte universiteter i dag, med ideologenes velsignelse, dvs universitetsledelsen. Nå ble i flukt med dette så enkeltindividene altså gjort til snøflak, - ja, de gjorde seg til snøflak helt frivillig og i full visshet om at de hadde rett - følsomheter med de rette emosjoner med fullt krav på absolutt beskyttelse fra nesten alt mulig som kom utenfra og fra en verden som i seg selv ble ansett som så truende at lovens lange arm måtte settes inn, for å beskytte de fornærmede emosjoner, som man var sikker på at man hadde.
Hva kunne en Mill stille opp mot dette? Til og med borettslag skal nå fungere som "safe-spaces" og der tillater visse bare hygge
Gruppene påla seg selv - eller ble pålagt ovenfra, reelt sett av avantgarder som påtok seg å representere folket og populasjonene - å utøve tolerasjon overfor andre grupper og troer. Derfor ble et slikt system gjerne kalt liberalt. John Stuart Mill, liberalismens far, mente at man i all sin alminnelighet ikke kunne være sikker på om man selv hadde rett og heller ikke sikker på at motstanderen eller den man var uenig med nødvendig vis tok feil. I dag mener ikke bare gruppene at de andre gruppene tar feil, men også at man kan være sikker på at en selv og den gruppen man sverger til ikke kan ta feil. De andre tar derfor feil!
Det som var tolerasjon, ble så til toleranse. Tolerasjonen er med andre ord blitt «emovert», som jeg kaller det, overført fra fornuftens område til emosjonenes område eller topos. (Man fikk en helt annen doxologi). Systemet har gjort seg avhengig av de korrekte emosjoner, og emosjonene krever og får lovbeskyttelse. Det anses for å være superliberalt, et større gode enn bare liberalt eller tolerant. Det er blitt forbudt å ha ukorrekte emosjoner og påbudt å ha de korrekte emosjoner. Man tror man med denne ideelle fordring kan og må gjøre alle til lags. Å tolerere er – i tillegg – og på en dramatisk måte, kommet til å bety at alle aktivt må oppfordre til ikke bare å lære seg til å leve med diametralt motsatte meninger og emosjoner, og gjerne da også systematisert organiserte emosjoner, men også til å stimulere, promotere, underskrive på og gå god for de emosjoner man selv ikke har, ikke kan ha og overhodet ikke kan akseptere som normgivende, hvis man da skal kunne følge sin samvittighet, hvilket igjen mange fremdeles mener man må.
Samvittigheten anses fremdeles som noe mer og mer verdig enn de rene emosjoner, men emosjonene er i ferd med å overta fullstendig. Emosjoner trenger nemlig ingen sanksjon fra Gud. De har nok med seg selv, de er seg selv nok, og er nok og tilstrekkelige i seg selv, de gjør emosjonene selvtilstrekkelige. Å være menneske er å emovere, ved bl a ved å være eller foregi å være mest mulig empatisk, og føle mest og dypest på andres vegne. Det beste menneske er blitt det som klarer å spille lengst og med best mulig egoprofitt på andres emosjoner uten å bli avslørt som magikere, som hypemagikere, som jeg kaller dem. Emosjonene blir oppfattet som «den første beveger» og det som opprettholder alt. De med mest – tilsynelatende eller naivt betinget reelle - autentiske emosjoner blir guddommeliggjort, ved først å guddommeliggjøre seg selv. De er våre nye helgener, illusoriske, selvsagt, men uten at folk skjønner noe av det. Man kan ikke være sikker på noe annet enn på sine emosjoner eller følelser. Å tenke er blitt det motsatte av selve beviset på at man er til. Det begynner å bli en stund siden nå, at man tok farvel med Descartes.
Og Mill kan sitte der med sin usikkerhet, forgangen i toleransens uutholdelige letthet. Emosjonene er blitt kart, kompass og magnetisk pol. De utgjør i fellesskap den store Leviathan. ( Se her om tankeforutsetninger og det juridico-religico mennesket, om Hobbes m fl. De representerer og blir presentert som den nye absolutt legitimerte enevoldshersker som ingen kan rokke. Emosjonene er blitt allmektige, fordi de nettopp er avmektige. Selve kriteriet på at man er sikker, er at man føler at man har emosjoner. Det er sant nok ikke nok å tro at man har emosjoner, man må også bevise at man har de korrekte emosjoner. Å være servil og ydmykt underdanig kan være et bevis godt nok, akkurat på samme måte som å være tolerant, ja, til og med voldelig tolerant (se f eks på hva som skjer i USA nå; her mener de som føler mest at de har mest rett til å utøve vold overfor politiske og kulturelle motstandere). Se her om "tolerant vold", Marcuse etc
Videre kommentar: Tankene mine går nå til Peter Watson som titulerer sin siste bok for «The Age of Nothing». her på Amazon. Uten at Watson kommer inn på det, må jeg nevne at begrepene eller begrepsparet mann og kvinne er komplementære begreper; de er ikke «størrelser» som man kan måle med sikte på vesensbestemmelse eller registrere på en indeks eller detektere elektronisk i f eks passkontrollen. Det ene kan ikke tenkes uten det andre; vi har ikke konsept for et udelelig sammenfall her. Dermed blir holdningen og tanken til mann og kvinne begrunnet i en fundamental kategorisering som i og for seg da innebærer en høyst berettiget, praktisk og fornuftig essensialisering, faktisk forordnet av Gud selv og Hans Ord. En slik essensialisering er selvsagt ingen mauvais fois. Se Wikipedia her
Tankene mine går også til Den unge Werter og hans lidelser, av J W von Goehe. Werter skapte en slags eksistensiell gruppe-panikk som spredte seg som «en covid» over Europas alle landegrenser, en epedemi som utløste mange unge selvmord på den tiden, i den romantiske Sturm og Drang-perioden på slutten av 1700-tallet.
Goethe hadde et slagord som slo an: Alles ist Gefyhl, alt er følelser. Det samme sier på en eller annen måte, indirekte og implisitt, vår tids hypemagikere, som ikke vet at de bedriver primitiv magi – i kollektiv mangel på selvinnsikt - på en skala verden aldri har sett maken til før nå, i vår vitenskapelig tidsalder, til og med, og dette er noe som jeg har skrevet om i mange andre posteringer tidligere her på bloggen, men aldri helt har klart å utdype og sammenfatte på den mest perfekte og pregnante måten; hvilket altså lar vente på seg.
Før jeg går videre må jeg nevne den norske teologiprofessoren Halvor Moxnes som har skrevet boken Historien om Det nye Testamentet, 2015. Han retter et skarpt og innbydende fokus på Galaterbrevet 3. 28: Her er ikke jøde eller greker, her er ikke træl eller fri, her er ikke mann og kvinne; for I er alle én i Kristus Jesus. (1930).
Det skremmende med Moxnes tolkning er at han legger an en i hovedsak marxistisk tolkning på verset. Jeg kan ikke tolke ham annerledes. For å få dette til, må Moxnes, blant andre fikse ting i boken, ta i bruk et begrep skapt av Charles Taylor som han kaller «forestillingsverden» og der får man kluet: Paulus, som skrev Galaterbrevet, har altså forestillinger, og ikke hvilke som helst forestillinger, han har forestillinger som er dannet av den tid han levde i!
Og da, da blir det feil, eller aller mest: Utilstrekkelig, å tolke verset som om det ikke skulle være en politisk erklæring for vår tids forestillingsverden og et bindende veikart mot full likestilling for alle overalt og til enhver tid, ikke bare i åndelig eller teologisk mening, men i materialistisk og politisk mening. (Alt for miljøet, du vet!). Både kvinne og greker, slaver og frie mennesker – hvis slike finnes i et kapitalistisk system - skal ha de samme økonomiske vilkår og lovfestede – emosjonelt betingede korrekte rettigheter, ellers strider det mot Guds befaling og vilje! Aller mest ser det ut for at dette skal gjelde på det erotiske området. Spør man meg, kan dette skape grove nevroser på det nevrotiske området. Jeg legger ved noen tanker fra Moxnes funnet på Samlivsrevolusjonen lenger nede.
Moxnes er «marx på sin hals» og Marx sa at nå gjelder det ikke lenger å tolke verden, men å forandre den. Som med Marx, så også med Moxnes. Nå skal alt rekonstrueres, etter at vi har dekonstruert selve fundamentet, en betegnelse som gjerne brukes av «nøytrale» og derfor høyst tolerante arkitekter og ingeniører, (for han må forutsette at Gud egentlig er en konstruksjon, vil jeg tro). Vi har hørt om sosial ingeniørkunst før, og avleggeren: Det terapeutiske menneske. «Maskineriet» drives nå av føleri mer enn av fornuft. Og fullstendig uten relevant metafysikk og ånd.
Så til saken selv: DEN NORSKE KIRKE: Hele 24 geistlige i Den norske kirke har underskrevet følgende «brev» til kirken og den ansatte, se i Dagen 150920- I virkeligheten kan følgende underskrives av mange mange fler, (men uten at jeg skal anbefale formuleringene og innfallsvinklene her):
Vi slår ring om Mikael Bruun! Det har den siste tiden stormet rundt sokneprest Mikael Bruun. Han har opplevd hets og blitt mistenkeliggjort pga et syn som er legitimt å inneha i Den norske kirke … Mikael Bruun ønsker å få leve og virke i tråd med sin samvittighet knyttet til dette teologiske spørsmålet om kvinnelige prester.
Noen av vi som signerer dette brevet deler embetssyn med Mikael Bruun. Noen av oss er kvinnelige prester og er derfor, uenig med ham. Vårt ønsker å støtte til Mikael Bruun i det som tidvis har fremstått som en heksejakt fra media og delvis også fra prestekolleger.
Vi ønsker å slå en kollegial ring om Mikael Bruun. Vi anerkjenner hans rett til både ytrings- og samvittighetsfrihet og hans rett til å praktisere sitt ståsted. Den norske kirke har levd med spenninger i dette spørsmålet lenge. Det har tidvis vært tøft. Likevel vil vi si at dette er spenninger vi må kunne leve med … Vi ønsker gjensidig respekt for hverandre uavhengig av teologiske standpunkt.
Peter Lund Bullen, prestestudent ved TF, skriver om denne saken: «Motargumentet (mot Bruun) slik jeg har oppfattet det er noe sånn som: «Men de tolererer ikke kvinnelige prester, derfor fortjener de ikke toleranse.» Det duger ikke. Bruun krever ikke at Den norske kirke slutter å ordinere kvinnelige prester, men både en viss kvinnelig teolog og domprosten i Tromsø var ikke fornøyde før Den norske kirke sluttet å ordinere prester med et slikt syn som Bruun har. I mine øyne tolererer Bruun de kvinnelige prestene, han er ikke fiendtlig eller respektløs overfor dem, han jager dem ikke bort. På den andre siden kan jeg ikke si at Bruun blir tolerert, ettersom mange høye røster har klart vist sin misbilligelse og krevd hans avskjed. Bruun blir ikke tolerert, fordi motstanderne hans krever en høyere toleranse av han. …
Vi stiller oss bak Lund Bullen sitt leserbrev: Mikael Bruun, du er ønsket som prest i Den norske kirke, om ikke av alle – så av oss! «Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke lyver på vår neste, ikke sviker ham eller taler ondt om ham, men unnskylder ham, taler vel om ham og tar alt i beste mening.» (Luther) Hadde vi tolket hverandre i den beste mening hadde mye vært gjort – også i denne saken.
Vi sier et ‘nei’ til hets, og et ‘ja’ til en reell gjensidig respekt for det teologiske mangfoldet vi må forholde oss til i Den norske kirke. Benjamin Bjørnsen Anda
Kommentar: Vi biter oss fast i en «godbit»: Noen av oss er kvinnelige prester og er derfor, uenig med ham.
Hva skal vi si? Har DnK nå blitt mer tolerant? Er de tolerante på fremmarsj? Har de vunnet, så å si, i møte med «mørkemennene»? Vil dette bli en pågående prosess over lang tid? Kan vi forvente en reaksjon, slik at «mørkemennene» vinner tilbake hegemoniet og de kvinnelige prestene må ta sine kjoler og gå? (Hadde Paulus jublet?).
Ikke på noe punkt stiller brevet spørsmålet om det er rett og kristelig å ordinere og ansette kvinnelige prester, (plassmangel, så visst). Brevets hovedpoeng og argumentasjonens rammeverk synes å hente næring fra den vidunderlige tanke det er å forsøke å forme et snilt og tolerant arbeidsmiljø. Det er de gode relasjoner mellom mennesker som står i fokus; alle har sine behov og alle behov er til for å tilfredsstilles og blant disse behov er behovet for behag, anstendighet og fraværet av risikoen å bli fornærmet de største, Behovet for Gud synes å være en saga blott og noen synes det er like bra, selv om det er vanskelig å begrunne Gud eller gudstro, hvis det ikke er behov for ham.
Andre vil si at det er blasfemi å tro at behovet så å si kan trylle frem svaret på selve spørsmålet: Er Gud til? Eksisterer Gud? Gud kan ikke bli til på kommando, bygget på våre behov. Guds nåde må være nok. Av tror og nåde, alene, pluss Skriften, selvsagt. Pluss rettferdigheten, som noen blander sammen med den rent dennesidige og uåndelige rettferdighet. Guds nåde (kjærlighet) kommer, i flukt av dette, først. Så kommer behovet. Noen vil med styrke kunne si at dette er et spørsmål om hvem som kom først: Høna eller egget. For meg er svaret klart som dagen: Selvsagt kom høna først. Men hvorfor? Svaret er simpelt hen ganske enkelt: fordi det er det største miraklet. Den første beveger er den første beveger, ifølge logiske førsteprinsipper. Han kan ikke være den siste, hvis man da ikke ser at den finale årsak jo har sin rot i det samme fundament og slike sett ikke kan skilles ad på noen måte, annet enn i det nødvendig menneskelige, nemlig i konseptet. Miraklet kommer først, men det kommer også til slutt: Og enden er nær. Og dessuten: En mann kan ikke klare seg uten høne. Han kan imidlertid godt klare seg uten egg, i hvert fall for en tid.
Når man som kvinne sier at jeg som kvinne – fordi jeg er kvinne, altså - ikke kan være enig med Bruun, begår man en svær blunder. Man gjør kvinnen til en essens som komme før kvinnens eksistens. Man slutter fra Er til Bør. Man begår det naturalistiske kategorimistak. Det er litt som å si at jeg, på min side, er kvinnens overhode fordi jeg er mann. Men dette vil den samme kvinne rygge tilbake for å istemme. Hun vil snu seg vekk i harme, ja, kanskje i hat. Det legges med andre ord opp til et svært dårlig arbeidsmiljø, et miljø visse mødre uten prestekjole vil haste vekk fra, med sine barn i armene. De skal ikke utsettes for slikt … Mitt poeng er at man bør lære seg å leve med paradokser. Uten paradokser er mennesket intet, akkurat som mennesker intet er uten Gud, skaperen av alle ting. Også arbeidsmiljøet. Paradoksene er i seg selv en velsignelse, ikke en trussel. Hele Skriften er full av paradokser. (Koranen, på si side, sier at Allah vet bedre enn «dere» eller «de» som ikke tror).
De prestene som altså tolererer Bruun essensialiserer sine nevnte kvinner. I praksis betyr dette vanlig vis at man kategoriserer disse kvinnene og reduserer dem til ren natur, til en celleklump, så å si. Og alle vet nå hva man kan gjøre med celleklumper, i hvert fall ifølge loven, om enn ikke ifølge moralloven eller hjerteloven, som er skrevet på hjertene. Er mennesket en celleklump, har det ingen personlighet, ingen livrett, ingen ånd, sier man i fullt alvor. Dagen før du er født, har du ingen grunnlovsbeskyttelse for ditt liv, som Hillary Clinton mente. En celleklump er mindre verdt enn et menneske. Ja, den er ingenting verdt, se se om ekteskapet og nihilismen her. De kvinnelige prestene som sympatiserer med Bruun er derfor mer enn bare natur. De forutsettes å ha ånd og at en ånd virker på dem, at de står i en åndsrelasjon, at de kan konstruere seg selv og at de derfor er frie og selvstendige, og slik sett forbilledlige for all menneskelighet og medmenneskelighet. (Bruun selv snakke om samvittigheten han har; han vet noe sammen med Noen, og dette kan ikke være noen annen enn en Person). Men se: Det de implisitt påstår, det er at de kvinnene som ikke tolererer eller sympatiserer med Bruun, ja, de er faktisk bare natur. (De essensialiserer jo seg selv!). De er ikke fullt ut mennesker, og beviset er at de ikke tolererer Bruun. Det de da har gjort, er å ha gjort seg selv til en kategori. De har fratatt seg selv friheten og det unikt menneskelige, dette å være fri og kunne stilles til ansvar, dette å være «dømt» til frihet, som Sartre sier. Det de prestene som nekter å tolerere Bruun gjør, er da ironiske nok å nekte for at menneskets tro, handling og holdning er konstruksjoner, dvs menneskeskapte «størrelser». (I praksis mener alle at det bør være fullt mulig å leve i et harmonisk, trygt og tolerant arbeidsmiljø, i et sant demokrati, hvor alle er sant menneskelige aktører, og dessuten beskyttet av loven).
Det de prestene som tolererer Bruun gjør, går ut på det samme, på en måte, når de sier at de som kvinner må være uenig med Bruun. (De mener da at naturen står over ånden, hvis ånd i det hele tatt. Mind over matter utelukkes!). Hva er så den reelle forskjellen? Jo, her går det på toleranse. Det gjelder om å tolerere mest og jo mer man tolererer, jo mer menneskelig og derfor mer unikt fri er man, fordi man ser at eksistensen kommer før essensen! Her gjelder plutselig at mennesket er mer enn en celleklump, at mennesket ontologisk-analytisk sett - med nødvendighet - er ansvarlig og at det typisk menneskelige er å være en Person, et individ, et unikum ingen andre enn Skaperen selv har det totale herredømme over, (hvis noen Skaper og noen dom overhodet, og som bare Skaperen som Skaper og Opprettholder virkelig kan se og ta vare på, ved nåde. En Gud uten personlighet og uten å være Person, kan ikke skape mennesker med potensiale for å bli personer).
Men la oss nå skjære igjennom her. Vi må forenkle, ikke komplisere, som Occam sier.
Når enkelte prester nå forsvarer enkelte andre presters rett til å mene og forkynne motstand mot kvinnelige prester, har det med en gudsrelasjon å gjøre, men også med en relasjon til miljøet. Protesten mot intoleranse overfor Bruun legitimeres i at kvinner, selv om de er natur, faktisk kan være både ånd og natur på en og samme gang. De prestene som vil bli kvitt Bruun, er mer for ren natur å regne. De tilhører en kategori og kan ikke velge fordi kategorien ikke tillater det. De er essenser, ikke eksistenser.
De prestene som vil tolerere Bruun, velger og bli stilt til ansvar for det standpunkt de tar og det forholder de velger å ha til menigheten eller Kirken, Bruun selv og til miljøet som helhet. De er tolerante fordi de er mer menneske, mindre essens. Toleranse blir derfor selve kriteriet på å være menneske. Jo mindre tolerant, jo mindre menneske, selv om alle selvsagt har rett på likebehandling i praksis og på teoretisk og sosial rettferdighet.
Begge relasjonene kan alltid gjøres «bedre», men ikke nødvendig vis mer tolerant. Bare perifert bør dette komplekset gjøres til et spørsmål om «embetssyn». Det er Guds ord det dreier seg om. Ikke om hvorvidt man er kvinne eller mann. Når man blir uenig med Bruun fordi man er kvinne, er det logiske løpet lagt: Kjønnet avgjør! Ikke Guds ord.
Når man så – både kvinne som mann - er uenig med de som hetser Bruun og vil at han skal få beholde stillingen, hvilket han sett i denne vinkelen har full rett til, i henhold til demokratisk legalt avfattet lov, så blir man veldig tolerant. Så tolerant at det viktigste her i livet blir å være nettopp tolerant. Å være intolerant, selv om man er kvinne som er uenig med Bruuns, blir oppfattet som en synd mot det gode arbeidsmiljø. Kvinner som vil sparke Bruun, blir dermed anvist plass i de åpne og lukkede diskursrom som intolerante. De blir oppfattet som alvorlig intolerante, dvs alvorlige syndere mot miljøet. Syndere som egentlig burde kastets ut av menighetene, syndere man egentlig ikke bør ha noe med å gjøre.
Hvordan kan miljøet forenes under ett stort, absolutt tolerant tak? Vel, det kommer an på oppfatninger om hvordan man lager et bedre arbeidsmiljø og hvilke tiltak og hvilke anstrengelser og teologiske begrunnelser man velger å bruke, på begge sider av midtskipet.
Poenget er å være mest tolerant og minst intolerant. Poenget er videre å vise at underskriverne mener hva de sier og at de mener de selv er mer tolerante enn de som vil sparke Bruun.
Det hele synes å koke ned til spørsmålet om hvem som er mest prisverdig, dvs mest tolerant. Vil Gud tilregne dem denne tilsynelatende akk så noble holdning og frelsesstrategi?
Men hva er toleranse? (se innledningen over).
Brevet retter sterkt kritikk mot prester og andre i kirken som vil ha Bruun vekk, fordi han har feil standpunkt og følger samvittigheten sin. Han mener at samvittigheten her er gitt ham av Gud, fordi jo Gud i Bibelen jo aldri anbefaler kvinnelige prester; heller nekter aldri Gud – i klare ordelag - kirken å ikke ansette kvinnelige prester. Det ser med andre ord ut til å noen bruker eller misbruker Guds taushet her, i hvert fall ubetingede taushet her. Det går fint an å finne bibeltekster hvor Gud selv forbyr kvinnelige prester. Men for å kunne se bort fra disse tekstene, må man sette seg selv og sin egen mening opp mot Gud. Man tiltar seg med andre ord myndigheten til å sette egne behov og meninger høyre enn det man med god grunn kan anta Gud selv mener om saken.
Toleranse er evnen og vilje til å utstå, tåle og leve med andres meninger og holdninger man ikke har selv og å tillate handlinger man selv ikke kan stå for eller ubetinget og raust aksepterer, over tid og med konsekvens.
Denne toleransen innebærer også at man respekter påstander om at egen religion, ideologi eller livssyn er sannere enn alle andre påstander eller troer og trossetninger. Er man enig med angjeldende påstander, normer og verdier, stiller man seg ikke tolerant overfor dem som målbærer dem. Man blir derimot intolerant hvis man bruker instrumenter – eller seg selv - for å undertrykke eller forby disse tingene. Man blir ikke intolerant bare ved å være uenig. Intoleranse krever vilje og evne til bruk av virkemidler. Et slik virkemiddel kan være et lovverk, et avtaleverk, en kontrakt og midler til å iverksette bestemmelsene og avtalene eller lovene ut fra disse selv. (Men også taust hatefull opptreden på jobben). Man blir ikke tolerant av ikke å tillate at noen blir sparket fra jobben, hvis vedkommen arbeidstaker ikke oppfyller sine forpliktelser ifølge ansettelsesvilkårene. Slike vilkår kan være at arbeidstaker kan oppsies hvis han ikke synes skikket til å forholde seg til vilkårene, f eks ved at noen da føler sterkt og varig ubehag ved at vedkommende fremmer meninger eller foreta – eller ikke foreta, fordi det strider mot personenes samvittighet – handlinger de selv ikke har og ikke kan forfekte eller underskriv på.
Hva så med oppfatninger eller troer som betraktes kun som sosiale eller kulturelle konstruksjoner?
Og hva hvis disse konstruksjonene både i seg selv og aktivt brukt virker undertrykkende på noen?
Bør man da frigjøre oss fra dem og hjelpe alle som føler seg undertrykte av dem ved å forby disse konstruksjonene? Vil det ikke være genuint frigjørende å arbeide aktivt for å frigjøre mennesker og ved å forby det som er intolerant? Vil man ikke automatisk bli oppfattet som tolerant hvis man bekjemper intoleranse?
Hvis man mener og er overbevist i dag om at det ikke finnes noen mening med livet og at intet er absolutt sant, forventer man at andre skal mene at man er tolerant og så langt fr intolerant man kan komme.
Alle skal da gis frihet til å leve slik de anser fordelaktig for seg selv. Det blir obligatorisk å være «fri». Det relative blir absoluttert og dette blir da det nye kategoriske imperativ. Det skal derfor gjelde universelt, for alle, på alle steder og i enhver sammenheng, og det blir tolket som bevis på toleranse at man nettopp kjemper for denne oppfatningen, spesielt hvis man handler på andres vegne, og som hypermagiker. Hvis du er mot relativisme, blir du stemplet som intolerant i den forvrengte forstand at intoleranse da gjelde for den høyeste form for toleranse. At ingenting er sant, blir det høyeste aksiom og den absolutte standard og norm som alle har å rette seg etter. Det regnes i dag som supertolerant.
Fordi religioner, ideologier og livssyn ikke kan kategoriseres, må de anses som – ironisk nok absolutt likeverdige. Å være tolerant er å aldri påstå at din egen tro eller moral er mer høyverdig enn andres. Da kan du være sikker på at du ikke er, eller ikke blir eller ikke kan oppfattet som, «intolerant». Toleransen er dermed gjort totalitær og altomfattende. Den krever da alt av deg. Den krever til og med at du tror på denne illusjonen, og vet at den er en illusjon, - hvis ikke er du forkastelig eller en intolerant hykler.
Jon Kvalbein kaller dette «tolerisme» og den er ikke bare et uttrykk for en holdning, det dreier seg om en ny ideologi som fremstiller seg selv som nøytral og nøytralitet eller likegyldighet som det høyest ideal. (Hvem er du til å si? Hva har du med mine verdivalg å gjøre? Osv). Alle andre former for trosoverbevisning blir da imidlertid høyst uakseptable. Dette er i min optikk faut-pas, eller bedre: ond tro, som Sartre ville ha sagt. Mauvais foi. Der sann toleranse gir mennesker frihet til å bekjenne sin gudstro og sin tro på Guds ord som sanne, der vil tolerismen erklære en slik tro og en slik bekjennelse som «intolerant» og fordomsfull.
Den sanne toleranse krever sannhet. Den nye mauvais-fois-toleransen, som jeg vil kalle den, tvinger deg bort fra sannheten. Påstår du at det du tror er sant for alle, er du ikke tolerant, men tvert imot in tolerant. I praksis krever mauvais-foi-toleransen at du skal hylle den eller prise den og tale varmt om den, og ikke nevne et eneste stygt ord om den. Hvis du ikke deltar i pride-festivaler, er du imot hva den står for. Du må delta for å kunne bevise at du er sant tolerant! Hvis du som prest er imot kvinnelige prester, er du intolerant. Men hva hvis du sparker den prest som mener at det der feil med kvinnelige prester, noe som lovverket klart tillater, men hvor det viser seg at noen føler ubehag ved prestens samvittighet og Guds ord, på kjøpet? Vel da gjør man Gud intolerant og hans vilje og evne til toleranse ikkeeksisterende. Gud blir en person uten evnen og viljen til å utstå, tåle og leve med andres meninger og holdninger man har selv.
Det sier seg selv at når toleransen blir absolutt, blir den absolutt intolerant i prinsippet. Man tar da kål på et førsteprinsipp: At A kan ikke være A og ikke-A på en og samme tid.
Den absolutte toleranse mangler en ytre, uavhengig målestokk, et fast punkt, f eks i Guds ord. Den blir emosjonelt betinget korrekt servilitet. Den kan på massiv skala komme til å systematisk undertrykke de rettigheter som tar sikte på å beskytte mot intoleranse.
Tolerismen kan reduseres til spørsmål om mer eller mindre likestilling og mer eller mindre saklig og nødvendig diskriminering. Å påstå at man er født som gutt eller jente, blir oppfattet som straffbar krenkelse. At ekteskapet bør være mellom mann og kvinne blir intolerant og diskriminerende overfor andre samlivsformer osv. Å være imot fri abort blir intolerant og derfor sterkt kritikkverdig, ja, nærmest som en blasfemi. Dødsdom over sitt ufødte barn blir heller opphøyd til menneskerett, Tolerismen intolererer menneskers evne til etisk refleksjon. Ja, etiske problemer blir uetiske problemstillinger.
Ordenes innhold dekonstrueres nå i toleransens navn. Kjærlighet er kun det som to eller flere voksne er blitt enige om, hvis det ikke skader noen, som det så fint heter. Sannhet og dogmer oppfattes som unødvendige begrensninger. Det er den eneste sannhet som finnes, selv om det ikke finnes noen sannhet og noen etiske standarder. Tro er dårlig selvtrøst og farlig manipulasjon.. Synd, skyld og skam har ikke noe med Gud å gjøre, men alt å gjøre med om du er tolerant eller intolerant å gjøre. Her henger Damokles- sverdet tung over hodene i en lett tråd for de tolerante til å kutte over, nær sagt når som helt og overfor hvem som helst, overalt.
Å ha en fast overbevisning eller gudstro som man – kanskje litt ivrig og kanskje til og med en tanke pågående - ønsker å formidle til andre, er i seg selv intolerant.
Tolerismen sier at den ikke diskriminerer, men gjør nettopp det. Kristne skoler trues med tap av offentlig støtte dersom de setter krav til ansattes tro og samlivsform. Statsråd Kjell Ingolf Ropstad fikk sterk kritikk fordi han ikke ville delta i Pride-parade i juni, forteller Kvalbein. Politikere og ansatte som var imot å heise regnbueflagget på offentlige bygninger får høre hvor intolerante de er. Det er blitt klanderverdig ikke å hylle det man i utgangspunktet tolererte. Likegyldighet er blitt den høyeste norm, - i seg selv en ekstremisme, nest etter plikten til å hylle de som er intolerante men som fremstår som tolerante.
Katolikken professor Bernt Torvild Oftestad på face 160920: Liberal aggresjon
Konflikten som to de ”brysomme ”prestene i Den norske kirke har utløst, kan være interessant å observere og reflektere over. … Begge oppfattes av mange som en fare for Dnk. … for fremtiden må menighetene beskyttes mot slike ved ordinasjonskontroll. …. 45 prester stiller opp mot den liberale mobbekulturen og forsvarer presten som ikke godtar ordinasjon av kvinner… Selv Vårt Land har på lederplass advart mot ensretting i denne saken.
… Det jeg observerer hos flere aktører, kan man kalle den liberale aggresjon. … I sin tid var det O. Hallesby og hans meningsfeller som ble sett på som aggressive og ”slemme”, mens liberale teologer var milde og gode. …
For kort tid siden så jeg nærmere på kampen mot Kirkelig Fornyelse (KF) som startet for fullt ved begynnelsen av 1980-tallet. Vi som var med i KF, ble beskyldt for å ha manglende kjærlighet til Dnk og ingen sans for praktisk menighetsarbeid. … Hatet glødet mot oss. Å kaste skitt på KF var kanskje nyttig for dem som ville opp og frem i Dnk.
Liberal teologi er borgerlig teologi. Og borgerligheten legger vekt på form. Man spiser pent med kniv og gaffel. Tydelig aggresjon eller saftig språk er ikke dannet. Men under formen er aggresjonen. Og noen ganger koker det over.
Liberal aggresjon kanaliseres ikke ved tydelig forensisk språk om hva som er rett og falsk, godt og ondt. Denne aggresjon er innadvendt, men også utadvendt på sin måte. … Det sårede jeget har det vondt på grunn av andre … om den er berettiget, rimelig eller adekvat … ? … Den indre aggresjonen har én retning. Den er rettet utad mot andre, mot individer, grupper, miljøer, organisasjoner. …
… Det liberale mennesket har som ideal å være tolerant og aksepterende i forhold til andre. Det betyr å respektere andre menneskers frihet og integritet slik at de kan følge sin egen vei til lykke og selvrealisering. Ved å utvikle en gjensidig respekt for individenes rett til frihet skal det også kunne utvikles en ”forsonet” enhet mellom de mange, uten at friheten krenkes. …
… Når man vil sikre en slik enhet, må den nødvendigvis skje ved tvang … Men hva med de psykiske (virkningene) ? … (Det) må det være dypt frustrerende å innse at kirkelig samforstand og enhet ikke lar seg realisere uten ved tvangsmidler. For slik skal det jo ikke være verken i verden eller kirken. Deres moralske prosjekt blir spolert. Og det utløser naturlig nok aggresjon mot dem som spolerer det. For disse må da kunne skjønne at de har antikverte holdninger som ikke hører hjemme i vår tid, eller så mangler de den gode vilje til å innordne seg det flertallssystemet som kirkeledelsen opprettholder. Her mangler altså både moral og innsikt. Dermed fjernes bremsene for aggresjonen. Den blir på en måte berettiget. …
Så til den protestantiske Professor Hallvor Moxnes, utdrag fra av Kjell Skartveit på Samlivsrevolusjonen:
Vårt Land kaller spørsmål om samlivsform for “omstridt”, 160920:
Avisen Vårt Land skriver at Agder og Telemark bispedømmeråd ikke ikke lenger skal spørre om samlivsform ved nyansettelser. Det interessante er at avisen kaller praksisen som “omstridt”, som om den liberale fløyen har fått full definisjonsmakt i debatten om seksualitet og samlivsetikk, for det er tydelig at avisen ikke dveler noe med hva en slik begrepsbruk innebærer, hvordan de ulike partene forstår sitt eget ståsted når landets største kristne avis kaller en av dem for omstridt.
… Dermed går bispedømmerådet inn for å endre bestemmelsen om lovlig diskriminering ved kirkelige ansettelser. Heretter skal opplysninger om samlivsform verken innhentes eller vektlegges. … https://www.samlivsrevolusjonen.no/vart-land-kaller-sporsmal-om-samlivsform-for-omstridt/?fbclid=IwAR2FXlK5uzad6FeI061SJPStQ1f_uFb7tPo5SVYwGwzF213fxwXMxlEuS5M
Mer fra Samlivsrevolusjonen her:
Halvor Moxnes: Den norske kirke har én praksis, Av Kjell Skartveit, 16/09/2020
Da Kirkemøte i 2017 vedtok at kriken skal ha to liturgier om ekteskapet, var det det meninger at det skulle være rom for to syn, og at de ulike gruppene skulle få utøve hver sin praksis. Et innlegg fra professor emeritus i teologi, Halvor Moxnes, viser at denne forståelsen er under press, og det er konfliktene knyttet til prestene Mikael Bruun og Bjarne Gustad som har fått Moxnes til å rykke ut og hevde at det er feil at kirken har to syn. Etter Moxnes sin oppfatning kan den bare ha ett syn på ekteskapet, nemlig at de som ønsker det, skal bli ønsket velkommen til å inngå ekteskap. Han hevder at at tiden er forbi til å behandle ekteskap som et spørsmål om teologisk syn, og vielse som et privilegium som presten deler ut. Moxnes skriver at det er på tide å ta utgangspunkt i hvordan kirken møter to mennesker som ber om Guds velsignelse over sitt liv, at det er dette som ble uttrykt i kirkemøtets vedtak om at alle skal ha rett til bli viet i sin lokale kirke. Han mener at det i dette perspektivet er det feil å si at kirken har to syn:
Den norske kirke har én praksis
Biskop Ann-Helen Fjeldstad Jusnes har ropt varsko om at det går en grense for hva som kan aksepteres innenfor samholdet i kirken (VL 08-09). Det er Mikael Bruuns avvisning av samarbeid med kvinnelige kolleger og Bjarne Gustads preken om kirkens vigseslpraksis som ugudelig, som har satt spørsmålet på spissen …
Dnks praksis bygger på teologien
I begge tilfeller er det nemlig slik at kirken har én praksis: kvinner og menn er likestilt med hensyn til kirkelig tjeneste, og ekteskap for alle skal praktiseres i alle menigheter. Når vi sier det slik, merker vi at praksis selvfølgelig bygger på teologi: på troen på Gud som skaper, på evangeliet om Jesus Kristus som gjelder alle, på kjærlighet som Guds gave. Vi legger også merke til at dette er en teologi som gjelder absolutt alle, mens når det er snakk om to syn dreier det seg om presters rettigheter: til å nekte samarbeid med kvinnelige kolleger, eller til å nekte å vie likekjønnede par.
Kjørereglene er utløpt på dato
Når det gjelder samarbeid mellom prestekolleger fikk ett syn forkjørsrett gjennom de såkalte «kjørereglene» som ga mannlige prester adgang til å reservere seg mot samarbeid med kvinnelige prester. Dette var et privat forslag fra Presteforeningen i 1978 som skulle løse det teologiske problemet på kvinnelige presters bekostning. Fremdeles er det altså noen mannlige prester som påberoper seg dem.
Men de eksisterer ikke lenger! Presteforeningen fjernet dem fra sitt arbeidsprogram allerede i 2004, og har nettopp bekreftet det i forbindelse med denne siste saken. Biskopene – også preses – har vært klare på at alle prester må samarbeide med kolleger. Men det er nødvendig at biskopene kommer med en felles erklæring om at det ikke lenger finnes noen «kjøreregler» som gir adgang til å reservere seg fra et felles arbeidsmiljø.
Skartvedt: Det er nok i det neste avsnittet Moxnes vil møte sterkest motstand. Å hevde at ekteskapet er et rent sekulært anliggende, og som kirken er forpliktet til å velsigne, så lenge de som søker kirken elsker hverandre.
Tiden er ute for å behandle ekteskap som et spørsmål om teologisk syn
…. Flertallet og ledelsen i kirken, representert ved Åpen Folkekirke, har vært svært påpasselige med å vise respekt for mindretallets syn. Men en tilsvarende respekt finnes ikke når den andre sidens syn kalles ugudelig.
Dette viser at tiden er forbi til å behandle ekteskap som et spørsmål om teologisk syn, og vielse som et privilegium som presten deler ut. Det er på tide å ta utgangspunkt i hvordan kirken møter to mennesker som ber om Guds velsignelse over sitt liv. …. Dette følger av at ekteskapet er en offentlig ordning som kirken formidler, med Guds velsignelse, til dem som ønsker det, uavhengig av kjønn.
Bruun og Gustad forholder seg til en «hermetisert» Paulus
Samtidig vil ikke alle prester bidra til det, og derfor er det lovlig adgang for prester til å reservere seg mot å vie likekjønnede. Det er samme muligheten til å reservere seg mot å vie fraskilte (Lov om ekteskap § 13).
Begge de aktuelle prestene, Mikael Bruun og Bjarne Gustad viser i sin argumentasjon til det største problemet. Det er en måte å lese Bibelen på uten refleksjon over hvordan den kan forstås som Guds ord i vår tid. … (se min omtale av Moxnes bok over).
Til sist: Biskop Halvor Nordhaug ser ut til å mene at mangfold
er viktigere enn Gud, eller Guds ord. I utdrag fra Dagen 140920:
Fleire konfirmantforeldre i Sogndal, og mange andre i Bjørgvin, har blitt opprørte over at ein prest, Mikael Bruun, ikkje er tilhengar av kvinnelege prester, og at han heller ikkje vil gjere presteteneste i ei gudsteneste saman med ein prest som er kvinne. Eg er samd med desse foreldra i at kvinner og menn skal ha lik tilgang på alle tenester og tillitsverv i kyrkja vår. I dag er da også stoda eintydig slik at Den norske kyrkja seier eit rungande JA til kvinners presteteneste. … Denne utviklinga er gledeleg!
Likevel meiner altså nokre prestar framleis at kyrkja er komen i konflikt med det som står i Bibelen der Paulus ikkje ønskjer at kvinner skal undervise i forsamlinga. Eg tykkjer dette synet ikkje tek den historiske skilnaden mellom Paulus og vår tid på alvor. …. å stemple kvinneprestmotstandarane som vranglærarar? … I dag kan difor framleis kvinneprestmotstandarar verte ordinerte og tilsette i alle bispedøme. …. Det vil vere ei dramatisk melding å gi, og dette har vi ikkje ønskt å gjere.
Når dette er sagt, så kan eg altså godt skjøne at både konfirmantforeldre og andre reagerer. … Det har aldri vore slik i vår kyrkje at folk kan velje fritt kva for ein prest dei vil møte ved dåp ….
Mikael Bruun … har heller ikkje noko imot å arbeide saman med ei kvinneleg kollega i denne undervisninga ….. Vi har tru på at konfirmantane sjølve vil gjera sine vurderingar og tankar … I kyrkja treng vi å høyre dei unges stemme.
Eg ønskjer meg ei mangfaldig kyrkje i eit
liberalt samfunn … Då bør vi etter mi meining ikkje vere bekymra for at unge
menneske får møte nokon som i si undervising vil løfte fram rettferd og
menneskeverd, men som tenkjer annleis enn det store fleirtalet i kyrkja om
kvinner si presteteneste ...
