lørdag 5. september 2020

Trigger-happy i Borettslaget? Eller bare til å nyte som en evig "safe-space"?

Her skal det nå handle om frykten for mikroaggresjon, snøfnugg, trigger-warning og mye mer.

Utgangspunktet er en historie fra dagens virkelighet som jeg tilfeldig kom under vær med, via bekjente, fra en nokså kjedelig norsk hverdag, vil mange si, men nei, her stutter det av dypere mening, perspektiver og man kan med all rett begynne grunne på:

Når det som har skjedd i akademia og på campus, som man sier, over mange, lange år, nå, når dette nå viser seg også skjer i det daglige, at det som har skjedd på campus altså, så å si har seget ned i dagliglivet til alle de som ikke har hatt noe med campus å gjøre, hva da? Når campus – som modell – også har overtatt i noe så nøytralt og uskyldig som et rimelig stort, men likevel rimelig lite borettslag i en norsk storby og hvor alt skulle bre være idyll og en slags demokratisk fullkommenhet?

Vel, jeg skal forsøke å analysere. Jeg skal forsøke å linke til det som skjedde og fortsatt skjer på campus, og dette er ikke akkurat noen lystig eller forbilledlig historie. Den kan fortelle noe om dette at det som skjer i det lille, også kan skje i det store, eller omvendt. Vi ser en trend til at campus får bestemme over hvordan folk i sin alminnelighet skal tenke, hvilke «riktige» holdninger de skal og hva som er normalt for dem å tenke og føle, overhodet. Det har tatt noen år, men tar det hele av. Borettslag er blitt en avleiring eller et avbilde av campus og dette har skjedd uten at noen har pønsket ut noen konkret strategi på forhånd, for å få dette til å manifistere seg i konkrete settinger. 

Ingen ideolog eller religiøs fanatiker har hatt fantasi nok til å forsøke å manipulere folks tenkemåter og lose folk i borettslag inn på den tenkemåte og den holdning som nå altså har slått inn og ned og viser seg i den lille historien jeg skal berette, (selv om dette på langt nær forteller hele historien).

Utviklingen synes å ha skjedd sånn helt automatisk, og utrolig rask, sett i et større perspektiv, uten at det har ligget noen målbare og bevisste politiske eller religiøse hensikter bak, - far from. Like vel skjer det. Uten at noen har merket det, så å si, uten at det er blitt problematisert og satt på den akademiske, mediale eller politiske dagsorden. Fenomenet har gått under radaren. Det har ikke vært interessant nok for forskere til å forske på. Men det er før-forskningsmessig fristende å si at her har det vært «subtile manipuleringsmekanismer» i sving.

 Og det er ikke til å ta feil av. Folk er virkelig begynt å tenke, se, resonnere og føle på helt bestemte måter. Og det gjelder i stor skala. Campus har krøpet inn bakveien og dominerer nå folks måter å være på, rett og slett. Campus-livet er blitt «vanlig», det har bitt seg fast i grunnleggende forestillinger og bidrar til å forme hverdagen for nær sagt alle hverdagsmennesker Vesten rundt. Vi har på en måte skapt et livsvarig studentliv for veldig mange mennesker, mennesker som ellers ikke har hatt noe med akademikere og campus å gjøre, og folk som helst tidligere har satt sin ære i nettopp dette ikke å tilhøre eller komme fra campus. Universitetslivet var tidligere til for bare noen få utvalgte, nåe er det «comme-il-faut» for nær sagt alle. Nå er det blitt «et must» å føle seg truet, fornærmet, krenket eller trakassert for det minste lille snøfnugg av rasjonell argumentasjon, og jeg overdriver ikke, så følge med i svingene, her kan man blir ør og svimmel av mindre, hvis man oppfatter poengene.

Eksempelet jeg skal belyse at det er god grunn til å tro at påstanden har noe for seg, at campus-galskapen nå for fullt har grepet fatt i «det kollektivt underbevisste» på en måte som bare for få år siden ingen kunne tenke seg å fantasere ut.  Og her gjelder det altså mennesker som jeg ikke har noe som helst grunn til å mistenke for å ha slitt sine sko og baker på universitetene, snarere tvert imot. Mottakeligheten for galskap fra campus ser ikke ut til følge klare og rett baner; det er ikke mulig å antyde noen direkte årsakssammenheng. Men at påvirkning fra gale-campus, er til stede, er like vel helt tydelig. Det ligger kanskje – uskyldig nok – bare i tiden – at det være sånn?  Og er i så fall dette noe «vi kan – og bør - gjøre noe med»?

En underliggende hensikt med denne posteringen er å få stilt et mer spesifikt implisitt spørsmål på en måte som gjør at det ikke fremtrer som altfor eksplisitt, og derfor altfor provokativt. Jeg må derfor be om en viss selvstendig assosiasjonsvirksomhet. Rent generelt er det ikke vanskelig å se at det jeg her skriver og tilskriver campus spesifikt også kan tilskrives andre miljøer og andre sentrale «kommando-sentra» på samfunnslegemet, krefter som er i sving men som mange ikke tør å se og aller helst ikke våger å sette navn på, i klartekst. Det er ikke bare i «borettslaget» visse «usynlige» krefter er i gagn. Kan det – med andre ord - altså tenkes at det kan finnes andre grupperinger, entiteter og agensen i samfunnet som i virkeligheten har en enda større påvirkning enn den som er kommet og kommer fra campus og akademia, eller universiteter og høyskoler? (Det er jo her våre fremtidige ledere får sin utdannelse og sine verktøy som de bruker til å forme «elevmassen», og dermed folket. Det er ved disse institusjonene de eventuelt blir manipulerte til å være «gagns mennesker» under ett eller annet «regime»).  Det forgår i det hele tatt et «campus-syndrom» over det meste av «legemet», og i ånden, men uten at vi lar oss merke besynderlig mye av det, fordi vi kanskje ikke legger tilstrekkelig vinn på å forsøke å forstå det. Det er ikke lett å måtte innrømme og erkjenne at vi faktisk er mer påvirket enn vi tror. At valgene faktisk er tatt på forhånd for oss. Bare å si noe slikt, vil kunne fornærme og krenke noen.Derfor viktigheten av det vi her skriver, etter vår mening. Det er livsviktig å sette seg inn i disse tingen; det kan bety et være eller ikke-være, for mer enn vi tror og holder kjært, å la være eller la det skure og gå.

Posteringen kan eller på mange måter knyttes til våre to siste innlegg om Debatten 030920, her og her

I det store og hele kan alt jeg har skrevet på denne bloggen, ha en viss relevans for den historien og de temaene jeg tar opp nettopp her, knyttes – sett i ettertid – til det jeg har skrevet om hypermagi, hypermagikere og SAP tidligere. Jeg er glad for at jeg her kan bevise at tematikken har hatt stor betydning for flere enn meg. Det er for så vidt betryggende. Jeg får imidlertid sagt det på min egen måte. Andre uttrykker mer eller mindre det samme på andre måter. Vi har det til felles at vi ser noe felles og at vi er et integrert felleskap i alt dette. Vi er alle legemer på ett legeme og alt henger for så vidt sammen, selv om ikke alt – heldig vis - er sammensmeltet. Vi har fremdeles en viss mulighet for og en viss evne til å kunne «discriminate» og «discern», som det heter på engelsk. (Fremmedord på nork). Det ligger en mulighet for å komme bedre ut, hvis vi bare lærer oss bedre å kunne bli i stand til å skjelne og skille mellom hva som er godt og mindre bra, mellom hva som er best og hva som helt klart er flau og feig latskap, narsissisme, hypemagi og det som ofte følger av det som er direkte destruktiv og ondt, og som får oss til å kollapse.  

 Før vi gå i gang for alvor, ber jeg om oppmerksomhet på følgende liste, fordi den angår dette stoffet på sin hals og dessuten skriver jeg «jeg», der jeg f eks kunne ha sagt «han» som fortellerstemme, dette for å gjøre det litt enklere for meg selv å fortelle en historie, rett og slett:

Common Cognitive Distortions:

A partial list from Robert L. Leahy, Stephen J. F. Holland, and Lata K. McGinn’s Treatment Plans and Interventions for Depression and Anxiety Disorders (2012).

1. Mind reading. You assume that you know what people think without having sufficient evidence of their thoughts. “He thinks I’m a loser.”

2. Fortune-telling. You predict the future negatively: things will get worse, or there is danger ahead. “I’ll fail that exam,” or “I won’t get the job.”

3. Catastrophizing.You believe that what has happened or will happen will be so awful and unbearable that you won’t be able to stand it. “It would be terrible if I failed.”

4. Labeling. You assign global negative traits to yourself and others. “I’m undesirable,” or “He’s a rotten person.”

5. Discounting positives. You claim that the positive things you or others do are trivial. “That’s what wives are supposed to do—so it doesn’t count when she’s nice to me,” or “Those successes were easy, so they don’t matter.”

6. Negative filtering. You focus almost exclusively on the negatives and seldom notice the positives. “Look at all of the people who don’t like me.”

7. Overgeneralizing. You perceive a global pattern of negatives on the basis of a single incident. “This generally happens to me. I seem to fail at a lot of things.”

8. Dichotomous thinking. You view events or people in all-or-nothing terms. “I get rejected by everyone,” or “It was a complete waste of time.”

9. Blaming. You focus on the other person as the source of your negative feelings, and you refuse to take responsibility for changing yourself. “She’s to blame for the way I feel now,” or “My parents caused all my problems.”

10. What if? You keep asking a series of questions about “what if” something happens, and you fail to be satisfied with any of the answers. “Yeah, but what if I get anxious?,” or “What if I can’t catch my breath?”

11. Emotional reasoning. You let your feelings guide your interpretation of reality. “I feel depressed; therefore, my marriage is not working out.”

12. Inability to disconfirm. You reject any evidence or arguments that might contradict your negative thoughts. For example, when you have the thought I’m unlovable, you reject as irrelevant any evidence that people like you. Consequently, your thought cannot be refuted. “That’s not the real issue. There are deeper problems. There are other factors.”

Listen knyttes til sammendrag av artikkel fra Atlantic, se link under.

NB: Enda en liten avsporing, som kan komme vel med å ta en inderlig kikk på, hvis man vil ha en større kontekst bak denne posteringen og slik få mer ut av den: Marketing of evil, part 2 og Merketing of evil, part 1. Posteringene det her linkes til, gir ikke nødvendig vis et dekkende uttrykk for hva jeg som forfatter her mener om temaet, meningen er å gi litt mer innsikt i hva markedsføring og «misjonering» - for ikke å snakke om manipulering eller indoktrinering på stort mer eller mindre skjult nivå - kan innebære og hvilken enorm makt over oss, både på legeme og sjel, disse agensene kan ha. Veldig få synes å vie disse tingene særlig interesse, men, ok, de angår oss på kropp og sinn. Jeg er av den oppfatning at det som skjer i det lille med meg, det skjer i det store for de mange. Og omvendt, om man vil. Disse to dimensjonene er ikke til å slippe unna, enten man isolerer seg selv totalt, eller man blir en festløve på by’n eller i maktens korridorer.

 Så til min lille, store fortelling. Jeg sier ikke alt, men jeg sier litt:

Når man er et barn, tenker man som et barn, føler som et barn og reagere som et barn. Man lever i sin egen verden, nyter det og drømmer videre helt til en dag da voksenverden begynner å melde seg. Barn er ofte svært konservative. De vil beholde universet sitt, drømmene sine. De vil være som de er, føle som de gjør og agere akkurat som det som faller dem inn. Så ofte som mulig og nærmest overalt. Noen av disse barna vil aldri forstå hva et demokrati er, hva demokratiske prinsipper går ut på, og attpåtil: Dette at de ikke vet hva et demokrati er for noe, tror de, er et bevis på at de er svært og ekte nettopp demokratisk innstilt. For går ikke demokratiet ut på at alle skal få det som de vel, - så lenge man ikke skader noen – at alle skal få mene, si og skrive hva de vil? Så hvorfor skulle jeg, som barn, ikke ha lov til å mene at «du passer ikke her, fordi du sier det og det»? Og hvorfor skulle ikke vi – barna – få lov å presse nettopp deg ut av «det gode selskap»?

Vel, slike barn vil ikke kjenne seg igjen i de ordene jeg skal skrive i det følgende. De oppfatter seg som «evig» uskyldige og vil derfor oppfatte dem som svært ubehagelige og som direkte ureddferdig kritikk og en kritikk de har en rett til å skjerme seg mot og en plikt til ta til motmæle mot, nær sagt med alle midler, særlig med «dumheten» som middel. De satser på at voksne ikke vil gjennomskue dem. At de voksne er for dumme, rett og slett, og at de derfor lett lar seg manipulere. De kjøper seg derfor sympati på de mest finurlige måter. De forventer at de voksne støtter dem, uansett hva de sier og gjør, hvis det ikke dreier seg om noe direkte kriminelt, som de vet er skikkelig galt. De blir da ofte svært flinke til å innynde seg blant andre voksne, de blir de mest prektige selvpromotører. Og de er ikke fornøyd før de ser i praksis at de får den støtten de ber om. De vil ha klare tegn og uttrykk for støtte og de vet at mange voksne er livredde for ikke å støtte de små og uskyldige barn. Hvis støtten uteblir, og noen stiller seg skeptiske, kan de begynne å hate sine foreldre og vise dette i praksis ved å ta i bruk de mest forbløffende virkemiddel, hensynsløst og ofte bak foreldrenes og andre nære slektninger eller foresattes rygg. De mobiliserer og trekker da så mange som mulig med seg i rene kampanjer mot «de onde» og «urettferdige», enten helt åpnet eller i skul. De mener at skuffelsen i seg selv gir et rettferdig grunnlag for hevnaksjoner i stor stil. De vil alltid fremheve at hvis bare de hadde vært til stede der og da, så ville aldri «det onde» ha skjedd. De har en like overflatisk forhold til slike ting som historie og fortid, som til hva et demokrati er og hvordan et demokrati skal være. Rent konkret skjønner de f eks ikke at et vedtak på en generalforsamling i et borettslag faktisk av og til diskuteres etter at vedtaket er fattet. De vil ikke skjønne at et vedtak kan bygge på et feilaktig grunnlag, eller at styret i borettslaget bør forsøke å endre vedtaket, hvis det finner ut at generalforsamling f ek bygger på svake eller direkte feilaktige premisser, f eks at beboernes behov og meninger ikke er tatt med i betraktningen. At dette skulle være tilfelle, oppfattes som en uhyrlighet av slike barn jeg her tenker på. Å peke på muligheten for å få et bedre vedtak etter demokratiske diskusjoner, og hvor man forandrer vedtak, oppfattes av disse barna som en grov fornærmelse mot dem selv.

Hvorfor skriver jeg om slike bagateller? Fordi det ligger et hysteri på lur, emosjoner blir våpen, emosjoner blir et medlemstegn, et signal, en markering, selvsagt, en magisk formel som trommer sammen tropper klar til krig, med alle midler. Emosjoner er imidlertid usynlige, og befinner seg som regel bak en ferniss, for ikke å si et kyrass. De venter på sin utløsning, de presser på innenfra, de utløses eller trigges av en hundefløyte: Hundene lystrer et signal som ikke kan høres av andre enn hundeeieren og hunden. Men her dreier det som en gruppe menneske-individer. Det dreier seg om gruppemekanikk, gruppedynamikk, fløyten mobiliserer kohorter; enheter som arbeider for å overta mindre populasjoner til hele populasjonen, dvs landet, kulturen og sivilisasjonen, de er troende til å ta i bruk så å si alle midler, hvert fall alle «mentale» midler, inntil videre. Det dreier seg om en krig om hvilke virkelighetsoppfatninger som skal gå seirende ut. Hvilke selvbilder som skal ha dominans. Hvile kriterier som skal gjelde for hva som «snilt» og hva som er «slemt». Det dreier seg ikke primært om makt og politikk, for disse barna jeg skriver om her, vet egentlig ikke hva makt er eller hva makt kan innebære, eller fravær av makt. De har ingen dypere forståelse av hva et demokrati er. De lever i emokratiet og er ikke interessert i noen annen tue å leve og virke på, ja, blomstre på, ironisk nok.  Men de vet at alle skal tvinges til å leve etter de reglene som gjelder på akkurat deres tue. Det pågår en emo-empirisme og storsamfunnet bøyer seg og logrer. Voksenbefolkningen lar seg tru i kne og ydmykelse overfor de «emoverende», de som lar seg servilisere av de korrekte emosjoner. Det dreier seg altså om noe helt annet enn snille og uskyldige barn i seg selv. Det dreier seg om en stor kamp, en åndelig krig, der uforsonlige åndskrefter står mot hverandre, og så kan man håpe at problemet eller krigen går over av seg selv, fordi barn jo blir voksne før eller siden, sakte, men sikkert. Men løsningen er bare tilsynelatende: Barna får barn og tankegodset følger med på barnas skuldre. Vi i Vesten i dag klarer trolig ikke å kaste av oss dette emokratiet før det er for sent, før vi er kommet så langt ut i myra at alt annet enn et oppslukt forlis er blitt umulig. Og det begynner i skoleverket og forsterker seg i løpet av skoletiden. Noen er blitt fullstendig forblindet og helt blinde for andre perspektiver enn deres eget. Ethvert forsøk på å tenke utenfor boksen blir møtt med trusler, shameing and blameing. De andre – de som er skjøvet ut, på impuls, så å si - kalles » deploralbles», rasister eller islamofobe. Disse utpekte blir så beskyldt for manglende empati (til og med der empati er direkte skadelig), for å være farlige og truende. De er blitt systemiske fiender, fiender av systemet og de undertrykte. Samtidig er de for likestilling og rettferdighet i eminent forstand. De mener seg å forføye over disse begrepenes egentlige innhold. De hater historiske personer som gjorde ting i en fjern fortid som de selv aldri ville ha gjort, liksom vet de. De vil «rive» både Churchill og Jesus. Noen går inn for systematisk brenning av kirker og katedraler. Se

Disse emosjonelt korrekte hysteriker er spesialister på en ting: Å psykologisere. De mener seg å kunne trekke egne, solipsistiske – de ser ikke solipsismen selv - konklusjoner ikke ut fra hva «offeret» eventuelt skulle ha sagt og dokumentert, men ut fra en forstilling om at de har en egen evne til å forklare handlinger, holdninger, påstander og meninger ut fra offerets egentlig mentalt betingede og derfor, som oftest, skjulte motiveringer, motiveringer som alltid er inkriminerende, og som derfor av «offeret» holdes skjult. Det er alltid noe som skules bak «offerets» fasade. Det skjuler seg et ønske om å få dominere, seire og dermed styre. «Offeret» er dermed ute etter en, og grunnen er altså at man mener seg å vite hva offeret tenker, føler og ser, uten andre motiver enn det å gjøre det sanne, skjønne og gode. Slike motiver underkjennes prompte som uttrykk for falskhet og manipuleringsbehov. De komplett emosjonelt korrekte vet noe andre ikke vet, fordi de tror de er tankelesere. De kjenner ikke til muligheten for overføringer og projisering. De er selv uklanderlige, derfor ha det rett til å klandre andre, ja, hundse dem. De kan tillate seg å reagere hysterisk å påberope seg offerstatus. Da tror de at de har en sjans for å bli hørt og forstått; da kan de utvide vennekretsen og skaffe seg fler og fler sympatisører som kan bidra til ytterlige stempling og utfrysing av «motstanderne», som av og til kalles Satan selv, Lillemor og Satan

Tror du meg ikke? Vel, les videre:

Slike barn er ofte meget opptatt av slike ting som «rettferdighet» og demokrati. Men ofte skjønner de ikke hva disse ordene innebærer i et «voksendemokrati». De er ofte mer opptatt av rettferdighet – på deres egne premisser – enn av sannhet. De skjønner ikke at fakta faktisk kan tolkes på ulike måter og at en slik tolkning faktisk inngår i dette å være en voksen eller moden person. De forstår ikke at en sak kan ha minst to sider og at man bør forholde seg til fakta mer med fornuften enn med de følelsene man måtte ha der og da.

Noen av disse barna benytter seg av en enkel hersketeknikk: For å skjule hvor vondt de har det innvendig eller for å skjule hvor rasende og hevngjerrige de er, så setter de i gang med å vise hvor gode og prektige de er, og dette kan selvsagt ta mange former. De kan f eks få det for seg at det gjelder å bevise for flest mulig hvor gode de er, og hvor hjelpsomme de er – og hvor slemme eller mistenkelig truende andre mennesker er. De kjemper for den gode sak, fordi de foregir å vite hva den gode sak er, til enhver tid og på et hvert sted. De har løsningen, og den er god. Basta. Uansett, og da hjelper det å ha noen venner, uansett, enn ikke ha noen venner i det hele tatt.

 De vet ikke hva illusjoner er. De vil ikke lære noe nytt. De har ikke behov for å lytte og egentlig har de ikke noe å lære, tror de. For alt virker så opplagt. De forstår alt. De vet at de ikke kan alt, men de vet at det de kan, det holder, i lange baner. Å måtte lære noe, det føles som en invasjon av barnets privatliv. Barn føler seg ofte støtt, trakassert og truet av voksne, og da stritter de imot: De vil ikke ut av barndommen sin. De vil ikke bli voksne. De voksne er slemme. De kommer med krav. Og det vil ikke barna. De vil ikke være sånn og sånn, men sånn, akkurat sånn. De vil at alle skal være snille og høflige mot dem. De vil ha respekt. De vil ha kravene sine oppfylt umiddelbart. De vil at alle skal være hyggelige mot dem, imøtekommende. De vil ikke ha noe av de voksnes problemer. Det er ders problem, ikke oss barn sitt problem, hvis man i det hele tatt forstår at noe kan være problematisk, at noe kanskje kunne ha vært gjort bedre på en annen måte. Bare vi – og jeg alene - kan gjøre verden til et bedre sted å være, tenker barnet. Vi vil ha det vi har lyst på og få det som vi vil ha det. De voksne har å føye seg. Dessuten har de en plikt til å beskytte oss barn, fordi de jo er uskyldige som barn betraktet. De eler å skille mellom «oss og dem». De fryder seg nå de kan holde noen utenfor. Når de ser at det hjelper å fryse ut noen. Da føler de seg alltid bedre, når de får det til. Da går det som forventet. Da får de det som de vil. Da vet de at de betyr noe, at de er verdt noe. Noen barn vet at jo mer rasiende de blir, og jo oftere de bler, det, jo større og bedre enn andre tror de at de er. De voksne vet ikke hvor ille det kan være å være barn og ikke få det som en vil. De voksne forstår ikke hvor vondt de kan føle det. Derfor vil de også bevise at det er snille og verdt noe, ved å bevise at det de egentlig ønsker, er å hjelpe og støtte andre. F eks ved å opprette en gruppe for borettslaget der de bor, på facebook, og hvor de selv kan være moderatorer, og hvor de kan få styrket selvbildet sitt, og hvor de da kan føle seg litt bedre og litt mer verdt.

 Barn har sannelig fremtiden foran seg!

Slemme mennesker vil ta fra oss barndommen og drømmeverden vår, tenker de gjerne. Det passer godt inn i deres forstilingsverden. Vi blir rasende hvis noen forsøker å fornærme oss med å stille spørsmål, føler de. Vi vil ikke ha det ansvaret de voksne vil at vi skal ha. Det er ikke vår sak. «Det er nok nå». Vi har rett til å slette deg, utestenge deg. Vi vil ikke ha deg her.

Var det ikke slik vi tenkte da vi var riktige, snille, barn? Kunne vi ikke bare være så barnslige og sinna som vi bare ville? Noen som kjenner seg igjen?

Vel, det finnes også voksne barn. Og da blir det verre. Jeg skal fremføre et eksempel fra virkeligheten, fra Borettslaget virkelighet.

Vel, hvis noen tviler, kan man gå inn på en nyopprettet gruppe på facebook og ta en kikk; mange barn kunne lære noe av denne gruppen. Jeg skal forsøke å gi en kort oppsummering, for å illustrere hvordan gruppen med dens selvoppnevnte moderatorer tenker, føler og oppfører seg overfor folk som mottar innbydelsen gruppen selv formulerer på gruppens hovedside og hvor alle som har noe å skrive om er velkommen til å skrive hva de vil om.

 Vi får nå se:

Når man er et umodent barn, vil man ikke utenfor «boksen», man vil leve i sin drømmeverden. Og man kan tillate seg å frykte så mangt. Som f eks enkelte ord, enkelte setninger. Hvis det blir fler enn tre setninger med mange fremmedord, blir man lei seg og oppfatter det som angrep, ikke bare på en selv, men også på de en lever sine drømmeliv sammen med, venner, bekjente, følgere på facebook. De som faller utenfor drømmekretsen oppfattes som farlige, og slemme, Ja, uhøflige. De er ute etter å ta deg. De sprer uhygge, de er opptatt av helt andre ting enn du selv er. Og du mer at din verden er den verden som har rett, som sitter på de riktige ordene, og som derfor har rett. Folk som kommer med voksne tanker, er en trussel, som du kan avvise, ved f eks å utestenge dem fra forumet ditt på face, hvor man bare har lov til å snakke og tenke slik «drømmeverden» sier man skal tenke, - og føle.

Voksenverden er et farlig sted, et sted man holder seg for god til å ha noe med å gjøre. Voksenverden er brutal, påtrengende – den maler opp et fiendebilde blant menneskene. Den truer vår personlighet, den fratar oss drømmene, drømmen om å kunne hjelpe mennesker og være god, snill. Sammen med venner, venner som er enig med deg, og ser verden gjennom de samme brillene som du selv.

For bare i drømmeverden kan jeg og verden være riktig god og snill, og snakke på den riktige måten, bruke de riktige ordene, ord som forteller enn hvor god en er selv og hvor skummel og lite cool utenverden er, den verden hvor de voksne og de slemme fiendene boer, og hvor de forsøker å arrestere deg, forklare deg ting du ikke forstår og få deg inn på andre og kanskje bedre tanker. Mennesker som prøver på slikt er uhyggelige. De må utestenges på et vis, utestenges fra tankene og følelsene, og fra drømmene mine. Jeg forsvarer de som kritiserer vennene mine, de lojale. Jeg gjør alt for dem. Jeg forstår dem når de blir leie seg. Da liker jeg å se at de reagerer og tar igjen, og blir sinte. Jeg forstår at de bruker harde ord. Jeg liker at de setter grenser. At de ikke slipper bråkmakere inn på inn, inn i gruppen, inne på facbook-siden. Jeg er en streng moderator, jeg hater folk som kommer inn utenfra og forstyrrer, særlig hvis de er voksne som tror de vet og kan noe mer og bedre enn meg. Jeg vil ikke ha noe med det. Det er ikke slik verden går fremover. Jeg elsker de som beskytter meg og er enig med meg. De som hører til min gruppe og som vil stå for meg. Jeg har en kjærest som ikke går av veien for å vise at jeg har rett. At jeg har rett til å frykte visse ord, visse setninger som kommer utenfra. Vi vil ikke ha noe med folk som kommer inn på siden vår og sier de vil «lodde stemningen». Slike folk skaper uhygge. De vil ikke at vi skal få holde på med det vi vil og det vi vil folk skal skrive om på facen. Vi har selv skrevet at formålet med gruppen er å la folk få skrive om hva de vil, ting som angår borettslaget. Å komme inn for å «lodde stemningen» når det gjelder utskiftning av dører og vinduer i borettslaget, skaper bare dårlig stemning, og det vil vi ikke ha. Hvis du mener at dette kan ha stor positiv betydning for mange, så får du bare mene det. Det angår ikke oss. Det skaper uhygge.

Vi vil ikke ha noen som kritiserer styret. Vi vil ikke ha noen som mener at det kanskje ikke var så lurt å sette i gang prosjektet med utskiftingen nå. Vi tåler ikke spørsmål om dette. Vi vil heller at folk skriver om dårlig nettverksforbindelse, f eks. Folk som har mistet nøklene på t-banen. Vi vil har snille folk her. Vi vil hjelpe folk til å skape bedre stemning. Vi ønsker f eks at vaktmesteren fjerner noen heller ved en sitteplass for mennesker som ikke ligger akkurat slik de burde like. Vi legger ut bilder som viser at det ikke bra, slik det er nå, at hellene ikke ligger slik de skal. Vi vil at vaktmesteren skal gjøre noe med det. Folk som stiller spørsmål, er ute for å lage bråk, for å så den minste tvil om at vi har de beste hensikter, er en fornærmelse mot vi som har etablert gruppen. Vi tåler ikke at folk kommer inn og vil at vi skal se verden på en annen måte enn det vi gjør. Vi vet at vi har rett. Vi utestenger dem vi vil. Vi vil ha fri diskusjon på gruppen. På borettslagets egen side, ble mye av det vi skrev slettet. Derfor har vi laget denne nye gruppen, hvor alle kan skrive om hva de vel.

Men «Vi» tåler ikke at noen vil lodde stemningen om prosjektet, som skal sette inn nye vinduer og dører. Det skaper uhyggestemning. (Selv om det skulle vise seg at det er komplett unødvendig å skifte ut vinduene, og selv om det bare kommer forslag om eventuelt å foreta en beboerundersøkelse, hvilket ikke er gjort). Det er en trussel mot våre egne drømmer. Vi vil ikke ha noe med slike ting å gjøre. Vi vil, som barn, leve i vår egen drømmeverden. Vi vil ikke ha noe med spørsmål som angår reelle utfordringer eller problemer å gjøre. Vi forlanger å få ha vårt sted i fred. Vi forlanger at folk respekterer at vi har et trygt sted å gjøre. Vi vil ikke høre om problemer. De som stiller spørsmål, er en trussel. De forsøker å undergrave oss. De er ufine. Hvorfor skal slike mennesker fortelle oss om noe virkeligheten utenfor den drømmeverden vi selv vil leve i? Vi forbyr ord og setninger som er for kompliserte for oss. Hvis du kommer med slike ord og setninger, skriver vi at «det er nok nå» eller «nå holder det» og så gir vi deg en advarsel og gir deg karantene, Vi tåler ikke at du spør om det kanskje er bedre å utsette utskiftingsprosjektet, og øremerke en viss månedlig sum over noen år til formålet.  Vi synes du er ufin som spør om det er mulig for enkelte beboere, som har skiftet ut vinduene og dørene selv, å få dispensasjon. Vi oppfatter det som en trussel mot gruppen at du har skrevet 5 innlegg allerede. Vi synes du er fæl som bruker så mange ord, (selv om det dreier seg om kanskje opptil ett A4 ark til sammen). I seg selv sier dette at du fortjener å bli utestengt, du utestenges for tre døgn (i første omgang). Dine innlegg fører til uhygge.  

Det er som om man sier: Jeg har ikke noe behov for belæring, for bare jeg selv kan forstå hva jeg forstår og jeg forstår mye, jeg vet hvordan verden skal funke, jeg har venner, jeg har venner som er enige med meg, som støtter meg, forsvarer meg. Jeg er ikke interessert i den slemme verden utenfor dette, det er området mitt, det er slik jeg opplever verden. Ingen skal få ødelegge området mitt. Ingen skal fortelle meg noe om hvordan jeg skal oppleve verden. Jeg vil leve i fred. Jeg trenger ingen kritikk, jeg trenger ingen til å fortelle meg hva som er rett og galt. Verden er slik jeg opplever den. Og et vedtak på en generalforsmaling er et vedtak. Det er noe vi ikke bør forsøke å få endret. Det er respektløst å forsøke å stille spørsmål om dette vedtaket er bygget på de riktige forutsetningene. Generalforsamlingen vet best. At du kritiserer er ikke lojalt. Egentlig burde du ikke være her. Vi trenger beskyttelse fra slike som deg.

Vi skriver «nå er det nok» og mener det. Vi har vist hva vi synes om deg. Du er person som sprer uhygge. Vi vet hva uhygge er, vi vet hva som er uhyggelig. Du er ikke hyggelig. Du er ikke høflig. Du er ute for å ødelegge, spre hat og misnøye. Du ønsker å splitte folk. Vi har ingen forpliktelse på oss til å forsøke å se verden og menneskene på en annen og ny måte. Verden er slik den bør være, når den er slik vi vil at den skal være. Det jeg føler er riktigere enn det jeg tenker, og ingen kan tenke for meg.

Hvis du ikke føler slik jeg gjør, har du misforstått det vesentlige. Ingen skal komme har å fortelle meg at det er noe feil med meg, at jeg mangler noe, at jeg ikke har forstått noe. At jeg ikke har et modent forhold til verden og menneskene. Jeg har nok med meg selv. Og jeg har en rett og en plikt å være fornøyd med meg selv og glad for den måten jeg ser verden og menneskene på, hvordan jeg oppfatter menneskene. Jeg koser meg i min verden. Hva har andre med å kritisere meg og borettslaget? Hva har andre med å fortelle meg ting som jeg ikke har noe med, som jeg ikke vil ha noe med å gjøre? Ingen som bruker fremmedord som jeg ikke forstår eller begynner å snakke om problemer jeg personlig ikke har noe med å gjøre, f eks i borettslaget, og alle som kanskje har tanker om at tingene kunne være litt annerledes enn de nå engang er blitt, er bare sure mennesker, mennesker som ikke vil andre godt, mennesker som ikke forstår noe. De truer min identitet; de vil at jeg skal forandre meg. De er rasister. De hater oss. De er ute etter oss … hvorfor kan dere ikke la oss være i fred? Hvorfor kan dere ikke styre med deres og vi med vårt? Vi vil ha en åpen gruppe hvor man skrive om hva man vil innen borettslaget …

Det fins riktig nok alltide en menneskelig og mental, for ikke å si en moralsk, side «bak» og innbakt i alle fakta. (Det kan av og til ikke være skadelig å se kubistisk på det»). Men de med en sterkt og uimotståelig trang til å psykologisere, legger alltid mest vekt, ja, hovedvekten ene og alene, på «det mentale», det indre liv i «objektet» som «analyseres». Man er kontinuerlig på vakt mot eventuelle skjulte, og derfor skumle, motiver, dårlige hensikter, beskrivelser som kan true «mitt – «absolutt ukrenkelige ego og selvbilde». Det fins også psykologiseringer som ønske å forgude «objektet» uten forbehold, fordi man forutsetter uangripelighet allerede i utgangspunktet, og fordi det er utenkelig å tenke noe annet, om «objektet».

 Invitasjonen fra borettslagsgruppen/face-book side lød slik:

Opprettet en Facebook-gruppe for .............. borettslag, hvor vi står fritt til å diskutere og prate om hva enn vi vil ifht borettslaget, samhold og naboskap.

vibbo er styret ofte inne og sensurerer, sletter kommentarer, eller sperrer for kommentarer, noe jeg mener er unødvendig maktmisbruk. Det slipper vi her 

Her kan vi også invitere hverandre til sammenkomster, dugnader eller hva enn vi måtte ønske.

Inviter gjerne de dere kjenner som bor i .............. borettslag

Ps: Jeg vil ikke gå nærmere inn på å indentifisere gruppen og de som står bak noe nærmere. Eksemplet får tjene som et generelt eksempel på hva som ellers er i ferd med å skje i samfunnet. Invitasjonen over foregir stor åpenhet, dvs meget stor toleranse, for ikke å si liberalisme, men denne gjelder da – ironisk/dramatisk/komisk nok - bare veldig få og ikke de som ønsker å diskutere sak og eventuelle saker som muligens kunne endres, fordi det kunne tenkes at vedtakene bygger på sviktende faktagrunnlag og som det derfor burde være mulig å endre. (Det dreier seg visst her om et yngre ektepar med barn, vissnok i 20-årene, utdannelse og jobb ukjent). 

Det får nå være så.

Som tidligere direktør i et større «boligkompleks», la oss kalle det det, har jeg et par eksempler som går langt utenpå den grunnfortellingen jeg forsøker å få frem i ovenstående innlegg. Men «tilfellet» kan bidra til å se makroperspektivet ut fra mikroperspektivet. Det som skjer i det lille, viser seg også å skje i det større. Og det som skjer der oppe, skjer gjerne der nede. Et lite styre i et lite borettslag i en liten by kan fortelle drøss om hvordan folk tenker og agerer i resten av landet og i alle de andre byene. Det har med ideologier å gjøre, felles tenke- eller tankemønstre, felles tankeforutsetninger, et kollektiv doxisk felt av mer eller mindre korrekte emosjoner som «enegrunnlag» for praktiske og etiske beslutninger og generell policy, både i konkrete tilfeller ad hoc, og i den litt større konteksten. Paradigmer – i filosofiske eller sosiologisk forstand - danner et slags hierarki som ingen slipper unna, på noen nivåer.  Det lille avspeiler og samtidig forandre det større i gjensidig avhengighet, hvorav toppen selvsagt blir utslagsgivende i mer tilspissende konfrontasjoner eller kollisjoner mellom de enkelte nivåene, som igjen styres av både synkrone og diakrone bevegelser.   

Det hadde seg da slik at det på en generalforsmaling ble vedtatt et skriftlig fremsatt forslag som ingen kunne lese eller forstå, dvs forslaget var formulert slik at det var helt umulig å forstå, ja, å tolke i det hele tatt, ut fra vanlig språkfølelse og alminnelige språkregler og logikk. Like vel ble forslaget vedtatt enstemmig. Hva var grunnen? Jo, de som var møtt frem kjente godt forslagsstilleren og visste hva han ville. De mente at de ut fra dette kjennskapet trygt kunne stemme ja, fordi de da leste inn i forslaget en mening og en betydning forslaget i seg selv ikke ga noen grunn til å innfortolke i det, sett isolert. Å stille spørsmål om «den formelle» eller rent språklig tolkningen av forsalget, ble buet ned. Det ville man ikke ha noe av, for den som reiste dette spørsmålet, var jo også godt kjent blant de fremmøtte. Man kan spørre: Hvordan er dette mulig? Jo, her var det emosjonene som talte, emosjonene som faktisk hadde tolket forslaget, - og stemningen. Å tolke forslaget slik, ga en god følelse, et inntrykk av fellesskap og solidaritet. Man ofrer altså gladelig alle språkregler, bare man kan få bekreftet de gode følelser og «de korrekte emosjoner».

Vil nå kan man jo at dette gikk bra til slutt, på et vis, men man hadde altså ofret et prinsipp: Forsøk på klar tenkning og klar formulering var blitt avskaffet uten diskusjon. Utenfor denne konteksten, og i et litt videre perspektiv, innbyr en slik holdning selvsagt til katastrofe eller kollaps og en systemisk eller strukturell undergraving av det juridico-religico perspektivet som jeg har skrevet mye om tidligere her på bloggen. Man har da begitt seg inn i SAP’s verden og kommer nok ikke tilbake derfra på lang, lang tid og kanskje ikke før det har blitt veldig mye verre for det i det hele tatt kan bli snakk om at det kanskje kunne bli bedre. STASI var ikke død, SAP og dens tankeforutsetninger, Se om hypemagi her, og om SAP her og bl a her, fyldig, men ikke fullstendig, om hypemagi, se lenker, og

https://neitilislam.blogspot.com/2018/09/tankeforutsetninger-og-det-juridico.html

Mer klargjøring, Om Ødipus og nødvendigheten av å tenke juridico-religico

Nok et eksempel fra det virkelige livet og noe som skjedde for over 40 år siden, og som viser at tendens ikke har avtatt, men forsterket seg (bort fra «klassisk» tekning og forståelse av språket, realitetene, verden og menneskene):

Et «riksdekkende organ» i en boligkooperasjon, vedtok at en borettshaver er eier av den leiligheten han bor i. En borettshaver er med andre ord for en reell eier å regne. Jeg forsøkte å si at det her ikke er snakk om eierskap til leiligheten, men til de papirene eller dokumentene som gir borettshaveren rett til å bo i leiligheten.

Dette ble ikke godt mottatt. Forslaget, som etter dette ville bli normgivende for hvordan borettshavere rundt omkrig i det ganske land for all femtid skulle forestille seg forholdt til leiligheten og til papirene. Det skulle være en soleklar rett at borettshaverne virkelig var eiere av leilighetene. Men var det sant? Nei, overhodet ikke. Borettshaverne er fremdeles ikke og kan aldri bli riktige eller formelle «eiere» av leilighetene i borettslaget. Det er borettslaget, som juridisk person, som eier bygningene med leilighetene og ikke beboerne. Men dette var altså umulig å forstå for de fremmøtte på denne riksdekkende forsamlingen. De valgte å leve i drømmeland, antakelig fordi det jo føles så mye mer behagelig og meningsfullt. Protester mot denne virkelighetsforvrengingen blir da imøtegått med hatske utfall og mord i blikket. Vi har da med å gjøre et emosjonelt korrekt diktatur å gjøre, men å forsøke å forklare hva dette innebærer, vil alltid falle for døve ører. Og tendensen er klar: Man tenker mer og mer SAP og mindre juridico-religco. Samfunnet er i ferd med å skape seg stråmenn og illusjoner som før eller siden vil kollidere skarpt med realitetene og virkeligheten, men barna, så vel de voksne barna som barna selv, vil tviholde på sin hildringsorientering og sine emosjoner, koste hva det koste vil.

Sette i et litt videre perspektiv: De fleste av oss i dag sverger til vitenskapen, fordi den gir trygghet og forutberegnelighet, den avlaster angsten og utryggheten og skaper en viss følelse av å våre på trygg grunn både åndelig materielt, (selv om ingen i dag vet hva åndelig betyr, bortsett fra i filmer som Åndenes makt osv). Mental sikkerhet er blitt et must, og da søker man ikke lenger til metafysiske overbygninger i religion og filosofi, men i andre fag, fag som antas å være mer vitenskapelig og derfor mindre uroskapende. Man tror at man på denne måten skal slippe unna angsten for å ta feil og dermed frykten for å bli kritisert. De fleste vil så gjerne være perfekte eller uangripelige. Man vil så gjerne være på den «riktige» siden. Man vil ikke tilhøre «dem», men oss.

Men så kommer Karl Popper inn i bildet,  Se her om Sosialøkonimkse teser, kjærligheten og Popper m fl her.  Karl Popper kom med den slående vitenskapelig teori at vitenskap, det er kun mulig der man kan falsifiserer konklusjoner og påstander. Mange av den berømte og utrolig innflytelsesrike psykologen Sigmunds Freud, kunne dermed klassifiseres som uvitenskapelige. Det samme gjelder Carl Jung’s teorier om Selvet, for finnes det egentlig, vitenskapelig sett?

I dagens åndelige klima er både Freud og Jung nesten glemt. De ligger helt uvirksomme og virker bare indirekte på sinn og følelser i dag. De anses som myter man kanskje kan lære noe av, men ikke stort mer. Og det er meningen å holde dem begravet så lenge som mulig, for både Freud og Jung hadde noe vesentlig å si om menneskene, nemlig at vi ikke er så prektige som vi vil ha det til, i eget bilde.

Hva gjør man da? Jo, det eneste bevis om gjenstår og det som ikke kan falsifiseres, oppfattes som det som kan falsifiseres. Man bestemmer seg på en måte for at emosjonene i seg selv skal gjelde for vitenskapelige fakta selv om de ikke er det. Falsifiseringen, som altså kvalifiserer for vitenskap, blir det eneste kriteriet for det som er sikkert og det man kan holde seg til. Emosjonene blir uttrykk for sannheten selv, selv om den ikke kan falsifiseres! Dette gjelder selvsagt i SAP-paradigmet, som nevnt over. En motvekt kan være det jeg foreslår med innføringen av begrepsparet og neologismene juridico-religico, men dette vil selvsagt ikke noen på kloden låne øret til, for slike tanker er mer enn bare hår i suppa, de er en direkte trussel faktisk både mot akademia og «folk flest», spesielt for de barna som nekter å bli voksne og som heller ikke makter å bli voksne.

Det sier seg selv at dette leder inn i farvann hvor hysteri – med ledsagende magi - i seg selv kan blir et avgjørende sannhetskriterium, ja, selve sannhetserumet, og man er da langt inne i det hypermagiske,  og se: her   her  her  og  her og Hypermagi og følelser på villspor.

Oppøsning og hysteri virker nå som et bevis på at man besitter sannheten og at man har «alle rettigheter», (som regle uten plikter), spesielt aller rettigheter i hele verden til å kunne fortsette å bli betraktet som - og å betrakte seg selv som - et barn gjennom hele livet. (En ønskedrøm for et barn som ikke ønsker å bli voksen, altså). Ikke rart da at kjønn nå ikke kan vitenskapelig konstateres annet som i form av emosjoner, som gis siste ord. Og ikke rart da at en fobi for islamkritikk nettopp blir ansett som mer edel, sann og riktig holdning enn det den reelle frykten for islam er, eller burde være, (ikke bare her, men rundt omkring i vide kretser).

Emosjoner trumfer derfor enhver vitenskapelig måling, det er det eneste som kan falsifiseres, dvs kvalifiseres som vitenskap. Det ironiske er at mens men før snakket om samvittighet – dette å vite sammen med - , så snakker man å vite sammen med sine korrekte emosjoner. De som da ikke er korrekte, har ingen «samvittighet»! Og er følgelig slemme, eller fobiske! Truende! Man er da inne i det paranoide: Når man «forsøker å lodde stemningen i borettslaget» blir man automatisk stemplet og tatt for å være uhøflig eller uhyggelig, og for å være en trussel mot moderatorenes emosjonelt betingede, «korrekte følelser» og deres selvbilde, som altså funderes på følelser og ikke på fornuft, sannhetsnysgjerrig, spørrende og naturlig distanse eller «forskertrang» og forsøk på klar tenkning og analyse. Nei, man har allerede før alt dette sin sikkerhet «trygt» forankret i sitt følelsesliv, en oppskrift på å sette fordommer foran forsøk på objektivitet og rasjonalitet i det hele. Emosjoner former nå virkeligheten og bestemmer hva den skal bestå i og bestå av. Noe sted utenfor emosjonene å forankre sine holdninger, handlinger, sitt menneskesyn og sitt verdigrunnlag på er forduftet. Man begir seg da frivillig inn i det som med rett kan karakteriserer som demonisk kommunitarianisme, og Bangstad og bl a kommunitariansime, antirasime osv

Sagt på en annen måte: Vi lever i triumfalistiske tider, hvor alle – individuelt sett eller i sin kohort - er sin egen Gud og hvor emosjonene er blitt det enerådende Fiat!. Emosjonalistene – dvs hypermagikerne og de som binder seg til SAP, se over, og som følgelig «glemmer», fortrenger og manipulerer med - og i - fraværet  av den juridico-religico dimensjonen, i sin mentalitet og i sitt hjerte og sinn sett som overordnet livsparadigme  - har glemt å tro og tenke at ordene står i et korresponderende forhold til virkeligheten.

Emotivisme er det jordsmonn den totalitære lengsel trives best i. Se her om agnsten for demokratiet og ytringsfriheten og her om emokrati og fideisme (pluss aseitet, selvtilstrekkelighet, inkontigent eller nødvendig), i en moderne eller postmoderne utgave).  og se her om "dunbunter" og hjelpere som hjelper seg selv. Vi ser at «persilleblad» eller «snøfnugg» hevder at de har en universell rett til å bli beskyttet for fakta og faktisk historie som kan oppfattes som ubehagelige, angstvekkende eller truende for dem, og at de derfor kan anse seg attpåtil krenkende i juridisk forstand, og hvor denne krenkede så utløser en servilitet, f eks på universitetene rundt omkrig, som verden ikke har sett maken til. I virkeligheten bedriver slike krenkede en form for terrorisme. Det er de som skaper uhygge, det er ikke fakta som gjør det; historien og virkeligheten i seg selv kan ikke og bør ikke i seg selv skape uhygge, selv om den blir sett gjennom et temperament. 

At sannheten er noe som foreligger utenfor en selv og at sannheten uttrykkes ved å stemme overens med den foreliggende virkeligheten, som eksisterer utenfor en selv, altså, og som derfor kan oppdages og forskes på, måles å veies, så å si, dvs den befinner seg utenfor ens egne emosjoner og ikke utelukkende innenfor eller i og med ens egne emosjoner, gode eller mindre gode stemninger osv, jfr det som fortelles over om moderatoren som foregir å vite hva den riktige stemningen skulle være, og som ikke vil ha noe med fornuftig drøfting og utenforliggende realiteter å gjøre. Hypermagi og SAP ender med nødvendighet i en eller annen form for absolutt kommunitarianisme som lett kan bli mer totalitær og demonisk enn man kan forestille seg på forhånd – og alt dette sett både i fortids- nåtid og fremtidsperspektiv, se linkene over.  

Vi er inne i en supra-nominalistisk tidsalder. Se her om nominalisme, analalogilære, Scotus, Aquinas m fl og desseuten: Og se her om Aquinas, nominalistene Occam og Scotus her:

Før jeg avslutter, må jeg her bare legge inn noen setninger som kan forekomme en del lesere så kjedelig, at de ikke gidder mer. Jeg frykter mikroaggressive reaksjoner. Vel, velbekomme. I fortsettingen kommer jeg inn på uhyre viktige og interessante perspektiver, men først altså:

 Ifølge William Occam, eksisterer allmennbegrepene kun i det menneskelige sinn, ikke i virkeligheten. De er konsepter abstrahert av sinnet basert på empiriske observasjoner gjort av mer eller mindre like individer. De er ikke Gud preeksisterende ideer som styrer skapelsen av individene, for Gud var absolutt fri til å skape alt slik han ville ut fra sin egen frie vilje. Bare Hans skapninger eksisterer, ikke disse skapningers ideer. For Occam var spørsmålet ikke lenger det metafysiske, hva angår hvorfor forgjengelige mennesker kom fra virkelige Former (ideer), men et epistemisk spørsmål om hvordan vi kan abstrahere fra virkelige individer til former. «Mennesket» som en art tilbakefører ikke til en distinkt, virkelig enhet i seg selv, men en delt likhet mellom mange individer slik de oppfattes av sinnet. Det dreier seg om en mental abstraksjon, ikke en virkelig størrelse. Problemet om allmennbegrepene var derfor et spørsmål om epistemologi, grammatikk og logikk, ikke om metafysikk og ontologi.

 Occam benektet på samme måte som Duns Scotus mulighetene av å slutte fra rasjonell sanseerfaring av denne verdens fakta til nødvendige konklusjoner om Gud og andre religiøse ting. Denne verden er ytterst kontingent i forhold til Guds allviten og ubegrensede vilje (undefinable). Menneskets eneste sikkerhet kan bare manifisteres i sanseerfaring og selvinnlysende logiske postulater (propositions), ikke fra formallogiske spekulasjoner om usynlige realiteter eller allmennbegreper (universal essences). Fordi Gud sto fritt til å skape eller avgrense ting ut fra sin frie viljeslutning, kunne menneskets behov for sikker kunnskap om verden som et rasjonelt ordnet uttrykk for transcendente essenser relativiseres. Gud kunne ha skapt alt på den måten han uvilkårlig ønsket uten bruk av mellominstanser som f eks himmelske «intelligenser» slik som i aristotelismen eller thomismen. Kun to virkeligheter var til stede for mennesket: Guds realitet i åpenbart form og denne verdens empiriske verden gitt i kraft av erfaringen … Mennesket kan ikke erfare Gud på en empirisk måte på samme måte som man erfarer materielle ting. Gud kan bare åpenbares ved tro, ikke ved fornuft. Forestillinger om et absolutt guddommelig vesen var bare en subjektiv, menneskelig konstruksjon som ikke kunne danne et sikkert grunnlag for teologisk diskusjon, (theological reasoning).

Slik Occam så det, la gresk filosofi med sin determinisme og tenkning omkring nødvendige årsaksforhold – og som Aquinas hadde forsøkt å forene med kristen teologi – vilkårlige begrensninger på Gud ubegrensede skapelsesmuligheter. En slik filosofi tok ikke i betraktning menneskets begrensede fornuftsutrustning. Menneskesinnet hadde i seg selv ikke noe guddommelig lys, slik Aquinas lærte, slik at «det aktive intellekt» kunne bevege seg utenfor sanseverden og slik kunne trekke universelle konklusjoner grunnet på en absolutt væren eller noe absolutt vesen (absolute beeing). Hverken sinnet eller verden kunne sies å være ordnet på en slik koherent og sammenhengende måte at det kan erkjenne verden via reelle allmennbegrep som styrer både erkjenneren og det erkjente. …

Siden bare direkte bevis for individuell eksistens kunne være et fundament for kunnskap, og siden det som eksisterer er kontingent på en guddommelig allmakt som ikke kjenner noen begrensninger i sin kreativitet – alt var mulig for Gud, måtte kunnskap være begrenset til det kontingente og det empiriske og den er derfor heller ikke verken nødvendig eller universell kunnskap. Guds vilje var ikke begrenset av menneskets strukturerte rasjonalitet og Hans absolutte viljesfrihet og allmakt tillot Ham å gjøre det som er ondt til godt, og vice versa. Det fantes ingen ubrytelig relasjon mellom Guds frie skapelsesakt og menneskets behov for en verden som kunne erkjennes rasjonelt. … De metafysisk organiserende prinsipper til Aristoteles og Platon kunne ikke utledes av umiddelbar erfaring. For Occam fantes en sannhet beskrevet i den kristne åpenbaring, og denne kunne verken betviles eller forstås rasjonelt, og så fantes den en annen sannhet som besto i erkjennelsen av observerbare enkeltting som kunne beskrives av empirisk vitenskap og rasjonell filosofi. … Det fantes ingen menneskelig oppfattbar kontinuitet mellom det empiriske og det guddommelige. (Oversatt fra The Passion of the Wetern Mind av Tarnas. Duns Scotus underviste i Paris i 1305 og William av Occam i Oxford i 1319).

 Duns Scotus:

 Vi har sett hvordan Aquinas tenker om Guds primære attributt som værende sin enkelhet og at det er fra dette attributtet Gud deriverer alle sine guddommelige egenskaper slik som allmakt og allestedsværende. Scotus, derimot, mener at Guds primære attributt er Hans uendelighet, og det er fordi Han er uendelig eller uten grenser at Han er altseende, allmektig og så videre. … For Aquinas var Guds enkelhet i hovedsak en negativ kvalitet – det dreier seg ikke så mye at Gud ER enkel, men at Han ikke er sammensatt. Gud transcenderer alle kvaliteter, så vi kan ikke si hva Han er, bare hva Han ikke er. Scotus på sin side ser på den guddommelige uendelighet på en mer positiv måte. Gud transcenderer ikke gode kvaliteter eller slike egenskaper som makt og kunnskap, Han besitter dem i fullt monn og til en grad ved hvilket intet annet kan sammenlignes. Aquinas mente at når vi snakker om Gud, så snakker vi alltid om noe analogt. Hvis vi sier at Gud har perfekt kunnskap, så mener vi noe som kan ligne på den kunnskap mennesket har, men denne kunnskapen er alltid noe forskjellig fra Guds kunnskap. Scotus mener her at grunnen til at vi snakker om Guds perfekte kunnskap er at vi tror at Gud virkelig er god og at vi av erfaring vet at kunnskap i seg selv er et gode. Men hvis Gud ikke har det vi normalt mener med kunnskap, hvordan skulle vi da kunne vite hva som er godt? Hvorfor si at Han er i det hele tatt?

 Og det kommer mer: Analogier er vel og bra i og for seg, men de er meningsløse hvis man ikke kan får betalt i ikke-analog språkbruk. Hvis vi sier om noen at han er «som en løve», mener vi at han har egenskapen modig, hvilket er en analogi, men en analogi som kun er meningsfull i den grad vedkommende deler egenskapen modig med løven. Når vi med andre ord bruker analogi, må denne kunne reduseres til ikke-analoge kvalifikasjoner. Derfor tar Aquinas feil når han påstår at vi ikke kan snakke om Gud på en annen måte enn analogt. For hvis slike analogier ikke kan gjentas eller reformuleres i ikke-analoge termer, er de meningsløse. Og hvis de kan reformuleres på denne måten, så transcenderer faktisk Gud ikke verdslige kvaliteter eller attributter, og dette overflødiggjør i sin tur bruk av analogier!

Dette argumentet er drepende og illustrerer det mest fundamentale problem enhver teologi står overfor. Hvis vi som Aquinas sier Gud transcenderer universet og dets kategorier; hvis Han ikke er en ting blant andre ting, men eksisterer kun i seg selv, og som all annen eksistens flyter av og eksisterer, kan vi da si egentlig si noe som helst om Ham i det hele tatt? Gir påstanden mening overhodet? Er den ikke når alt kommer til alt en påstand som til forveksling ligner på ateisme? Men hvis vi sier som Scotus at Gud kan forstås og at Han deler sine for oss gjenkjennelige egenskaper med oss, kan vi da si at Han virkelig er Gud? Er Han ikke da bare det mektigste vesen i universet, større enn alle andre vesener, men ikke fundamentalt forskjellig fra dem? (Fritt oversatt fra s 159 i Hill, The History of Christian Thougt).

Trigger Warning! Dette er ikke en Safe Space, av Maria Zähler, 2017 .

Krenkelseshysteriet har kommet til Norge, sies det etter at Siv Jensen ble utskjelt for sitt indianerkostyme. … Når det kommer til krenkelseshysteriet i USA er det noen begreper det kan være verdt å merke seg. …

 Begrepet SJW står for Social Justice Warrior og beskriver en person med et innbitt venstrevridd engasjement for dem de anser som svake grupper. Deres teori går ut på at dine sjanser til å lykkes her i livet i det store og hele koker ned til hvilken etniske gruppe du tilhører eller hvilket kjønn eller religion du har. … hvite menneskers tanker og meninger om rasisme uviktige, fordi de mener at hvite mennesker ikke er utsatt for rasisme og således ikke har kunnskap om det.

… Det er selvsagt uenigheter rundt ‘Opression Olympics’, om hvem som er de mest undertrykte. Men det kan jo tenkes at en svart, funksjonshemmet, muslimsk person med en såkalt ikke-binær kjønnsidentitet vil kunne komme ganske langt i undertrykkelsesolympiaden.

… ingen er mer undertrykkende, enn den heteroseksuelle, hvite mannen.

SJWs er veldig opptatte av at svake grupper ikke må bli krenket. Derfor krever de såkalte ‘trigger warnings’, som går ut på at publikum må advares før et foredrag, en film eller et skuespill, dersom begivenheten skulle omfatte et moment eller et resonnement som kan trigge noen til å føle seg krenket eller marginalisert …

“Safe spaces” er områder, spesielt ved amerikanske campus, der såkalte marginaliserte grupper kan føle seg “trygge” fra kritikk og ubehageligheter. I en del ‘safe spaces’ slipper du ikke inn engang om du ikke tilhører den marginaliserte gruppen som har området. Her er det strengt forbudt å ytre meninger eller fakta som kan være ubehagelige for medlemmer av gruppen. …

 SJWs jobber ikke bare for å stilne meninger de ikke liker, de jobber også iherdig for å få folk til å slutte å si ting som i utgangspunktet ikke er sagt med tanke på å fornærme noen … Et eksempel på en slik mikroaggresjon kan være å spørre en person som ser utenlandsk ut hvor hun eller familien hennes kommer fra. Et annet eksempel på mikroaggressjon kan være når en hvit person hevder at rase ikke er viktig og sier hun “ikke ser farge”. Det å påstå at man ikke tenker på rase som noe viktig kan nemlig oppfattes som at man ikke forstår de fordommene og barrierene SJWs hevder samfunnet har skapt for å holde fargede mennesker nede.

Dette fenomenet forekommer nå stort sett blant ungdom over hele den vestlige verden, også i Norge. …

https://resett.no/2017/11/02/trigger-warning-dette-er-ikke-en-safe-space/

Følgende er tatt og forkortet og sammensatt fra The Atlantic, se link under:

… Last December, Jeannie Suk wrote in an online article for The New Yorker about law students asking her fellow professors at Harvard not to teach rape law—or, in one case, even use the word violate (as in “that violates the law”) lest it cause students distress. In February, Laura Kipnis, a professor at Northwestern University, wrote an essay in The Chronicle of Higher Education describing a new campus politics of sexual paranoia—and was then subjected to a long investigation after students who were offended by the article and by a tweet she’d sent filed Title IX complaints against her. In June, a professor protecting himself with a pseudonym wrote an essay for Vox describing how gingerly he now has to teach. “I’m a Liberal Professor, and My Liberal Students Terrify Me,” the headline said. A number of popular comedians, including Chris Rock, have stopped performing on college campuses (see Caitlin Flanagan’s article in this month’s issue). Jerry Seinfeld and Bill Maher have publicly condemned the oversensitivity of college students, saying too many of them can’t take a joke.

Two terms have risen quickly from obscurity into common campus parlance. … For example, by some campus guidelines, it is a microaggression to ask an Asian American or Latino American “Where were you born?,” because this implies that he or she is not a real American. … For example, some students have called for warnings that Chinua Achebe’s Things Fall Apart describes racial violence and that F. Scott Fitzgerald’s The Great Gatsby portrays misogyny and physical abuse, so that students who have been previously victimized by racism or domestic violence can choose to avoid these works, which they believe might “trigger” a recurrence of past trauma.

 Some recent campus actions border on the surreal. In April, at Brandeis University, the Asian American student association sought to raise awareness of microaggressions against Asians through an installation on the steps of an academic hall. The installation gave examples of microaggressions such as “Aren’t you supposed to be good at math?” and “I’m colorblind! I don’t see race.” But a backlash arose among other Asian American students, who felt that the display itself was a microaggression. The association removed the installation, … it’s president wrote an e-mail to the entire student body apologizing to anyone who was “triggered or hurt by the content of the microaggressions.”

According to the most-basic tenets of psychology, helping people with anxiety disorders avoid the things they fear is misguided.

This new climate is slowly being institutionalized, … During the 2014–15 school year, for instance, the deans and department chairs at the 10 University of California system schools were presented by administrators at faculty leader-training sessions with examples of microaggressions. The list of offensive statements included: “America is the land of opportunity” and “I believe the most qualified person should get the job.”

… a resurgence of political correctness. That’s partly right, although there are important differences between what’s happening now and what happened in the 1980s and ’90s. That movement sought to restrict speech (specifically hate speech aimed at marginalized groups), but it also challenged the literary, philosophical, and historical canon, seeking to widen it by including more-diverse perspectives. The current movement is largely about emotional well-being. More than the last, it presumes an extraordinary fragility of the collegiate psyche, and therefore elevates the goal of protecting students from psychological harm. The ultimate aim, it seems, is to turn campuses into “safe spaces” where young adults are shielded from words and ideas that make some uncomfortable. … this movement seeks to punish anyone who interferes with that aim, even accidentally. …

Writer Greg Lukianoff : … The dangers that these trends pose to scholarship and to the quality of American universities are significant; … we focus on: What are the effects of this new protectiveness on the students themselves? …

There’s a saying …: Don’t teach students what to think; teach them how to think. The idea goes back at least as far as Socrates. ---Vindictive protectiveness teaches students to think in a very different way. It prepares them poorly for professional life …

How Did We Get Here?

… The phenomenon may be related to recent changes in the interpretation of federal antidiscrimination statutes (about which more later). But the answer probably involves generational shifts as well. … Many Baby Boomers and Gen Xers can remember riding their bicycles around their hometowns, unchaperoned by adults, by the time they were 8 or 9 years old. In the hours after school, kids were expected to occupy themselves, getting into minor scrapes and learning from their experiences. But “free range” childhood became less common in the 1980s. The surge in crime from the ’60s through the early ’90s made Baby Boomer parents more protective than their own parents had been. …

The flight to safety also happened at school. Dangerous play structures were removed from playgrounds; peanut butter was banned from student lunches. After the 1999 Columbine massacre in Colorado, many schools cracked down on bullying, implementing “zero tolerance” policies. In a variety of ways, children born after 1980—the Millennials—got a consistent message from adults: life is dangerous, but adults will do everything in their power to protect you from harm, not just from strangers but from one another as well.

 … Negative feelings have grown steadily stronger, however, particularly since the early 2000s. Political scientists call this process “affective partisan polarization,” - a very serious problem for any democracy. As each side increasingly demonizes the other, compromise becomes more difficult. A recent study shows that implicit or unconscious biases are now at least as strong across political parties as they are across races.

 … A principle of moral psychology is that “morality binds and blinds.” Part of what we do when we make moral judgments is express allegiance to a team. But that can interfere with our ability to think critically. Acknowledging that the other side’s viewpoint has any merit is risky—your teammates may see you as a traitor. …

Andrew B. Myers:

These first true “social-media natives” may be different from members of previous generations in how they go about sharing their moral judgments and supporting one another in moral campaigns and conflicts. … But social media has also fundamentally shifted the balance of power in relationships between students and faculty; the latter increasingly fear what students might do to their reputations and careers by stirring up online mobs against them.

… rates of mental illness in young adults have been rising, both on campus and off, in recent decades. … in 2013 by the American College Counseling Association reported that the number of students with severe psychological problems was rising at their schools. The rate of emotional distress reported by students themselves is also high, and rising. In a 2014 survey by the American College Health Association, 54 percent of college students surveyed said that they had “felt overwhelming anxiety” in the past 12 months, … students seem to be reporting more emotional crises; many seem fragile, and this has surely changed the way university faculty and administrators interact with them. The question is whether some of those changes might be doing more harm than good.

The Thinking Cure: For millennia, philosophers have understood that we don’t see life as it is; we see a version distorted by our hopes, fears, and other attachments. The Buddha said, “Our life is the creation of our mind.” Marcus Aurelius said, “Life itself is but what you deem it.” The quest for wisdom in many traditions begins with this insight. Early Buddhists and the Stoics, for example, developed practices for reducing attachments, thinking more clearly, and finding release from the emotional torments of normal mental life.

Cognitive behavioral therapy is a modern embodiment of this ancient wisdom. … No other form of psychotherapy has been shown to work for a broader range of problems. … after a few months of training, many patients can do it on their own. …

The goal is to minimize distorted thinking and see the world more accurately. You start by learning the names of the dozen or so most common cognitive distortions (such as overgeneralizing, discounting positives, and emotional reasoning; see the list at the bottom of this article …

… cognitive behavioral therapy teaches good critical-thinking skills, the sort that educators have striven for so long to impart. By almost any definition, critical thinking requires grounding one’s beliefs in evidence rather than in emotion or desire,does campus life today foster critical thinking? Or does it coax students to think in more-distorted ways? …

Higher Education’s Embrace of “Emotional Reasoning”: Burns defines emotional reasoning as assuming “that your negative emotions necessarily reflect the way things really are: ‘I feel it, therefore it must be true.’ ” Leahy, Holland, and McGinn define it as letting “your feelings guide your interpretation of reality.” But, of course, subjective feelings are not always trustworthy guides; unrestrained, they can cause people to lash out at others who have done nothing wrong. Therapy often involves talking yourself down from the idea that each of your emotional responses represents something true or important.

Emotional reasoning dominates many campus debates and discussions. A claim that someone’s words are “offensive” is not just an expression of one’s own subjective feeling of offendedness. It is, rather, a public charge that the speaker has done something objectively wrong. It is a demand that the speaker apologize or be punished by some authority for committing an offense.

 There have always been some people who believe they have a right not to be offended. Yet throughout American history—from the Victorian era to the free-speech activism of the 1960s and ’70s—radicals have pushed boundaries and mocked prevailing sensibilities. Sometime in the 1980s, however, college campuses began to focus on preventing offensive speech, especially speech that might be hurtful to women or minority groups. The sentiment underpinning this goal was laudable, but it quickly produced some absurd results. What are we doing to our students if we encourage them to develop extra-thin skin just before they leave the cocoon of adult protection?

Among the most famous early examples was the so-called water-buffalo incident at the University of Pennsylvania. In 1993, the university charged an Israeli-born student with racial harassment after he yelled “Shut up, you water buffalo!” to a crowd of black sorority women that was making noise at night outside his dorm-room window. Many scholars and pundits at the time could not see how the term water buffalo (a rough translation of a Hebrew insult for a thoughtless or rowdy person) was a racial slur against African Americans, and as a result, the case became international news.

Claims of a right not to be offended have continued to arise since then, and universities have continued to privilege them. In a particularly egregious 2008 case, for instance, Indiana University–Purdue University at Indianapolis found a white student guilty of racial harassment for reading a book titled Notre Dame vs. the Klan. The book honored student opposition to the Ku Klux Klan when it marched on Notre Dame in 1924. Nonetheless, the picture of a Klan rally on the book’s cover offended at least one of the student’s co-workers (he was a janitor as well as a student), and that was enough for a guilty finding by the university’s Affirmative Action Office.

… Last year, at the University of St. Thomas, in Minnesota, an event called Hump Day, which would have allowed people to pet a camel, was abruptly canceled. Students had created a Facebook group where they protested the event for animal cruelty, for being a waste of money, and for being insensitive to people from the Middle East. The inspiration for the camel had almost certainly come from a popular TV commercial in which a camel saunters around an office on a Wednesday, celebrating “hump day”; it was devoid of any reference to Middle Eastern peoples. Nevertheless, the group organizing the event announced on its Facebook page that the event would be canceled because the “program [was] dividing people and would make for an uncomfortable and possibly unsafe environment.”

Because there is a broad ban in academic circles on “blaming the victim,” it is generally considered unacceptable to question the reasonableness (let alone the sincerity) of someone’s emotional state, particularly if those emotions are linked to one’s group identity. The thin argument “I’m offended” becomes an unbeatable trump card. This leads to what Jonathan Rauch, a contributing editor at this magazine, calls the “offendedness sweepstakes,” …

Since 2013, new pressure from the federal government has reinforced this trend. … Until recently, the Department of Education’s Office for Civil Rights acknowledged that speech must be “objectively offensive” before it could be deemed actionable as sexual harassment—it would have to pass the “reasonable person” test. To be prohibited, the office wrote in 2003, allegedly harassing speech would have to go “beyond the mere expression of views, words, symbols or thoughts that some person finds offensive.”

But in 2013, the Departments of Justice and Education greatly broadened the definition of sexual harassment to include verbal conduct that is simply “unwelcome.” Out of fear of federal investigations, universities are now applying that standard—defining unwelcome speech as harassment—not just to sex, but to race, religion, and veteran status as well. Everyone is supposed to rely upon his or her own subjective feelings to decide whether a comment by a professor or a fellow student is unwelcome, and therefore grounds for a harassment claim. Emotional reasoning is now accepted as evidence.

If our universities are teaching students that their emotions can be used effectively as weapons—or at least as evidence in administrative proceedings—then they are teaching students to nurture a kind of hypersensitivity that will lead them into countless drawn-out conflicts in college and beyond. Schools may be training students in thinking styles that will damage their careers and friendships, along with their mental health.

Fortune-Telling and Trigger Warnings: Burns defines fortune-telling as “anticipat[ing] that things will turn out badly” and feeling “convinced that your prediction is an already-established fact.” Leahy, Holland, and McGinn define it as “predict[ing] the future negatively” or seeing potential danger in an everyday situation. The recent spread of demands for trigger warnings on reading assignments with provocative content is an example of fortune-telling.

 The idea that words (or smells or any sensory input) can trigger searing memories of past trauma—and intense fear that it may be repeated—has been around at least since World War I, when psychiatrists began treating soldiers for what is now called post-traumatic stress disorder. But explicit trigger warnings are believed to have originated much more recently, on message boards in the early days of the Internet.

 Trigger warnings became particularly prevalent in self-help and feminist forums, where they allowed readers who had suffered from traumatic events like sexual assault to avoid graphic content that might trigger flashbacks or panic attacks. Search-engine trends indicate that the phrase broke into mainstream use online around 2011, spiked in 2014, and reached an all-time high in 2015. The use of trigger warnings on campus appears to have followed a similar trajectory; seemingly overnight, students at universities across the country have begun demanding that their professors issue warnings before covering material that might evoke a negative emotional response.

 In 2013, a task force composed of administrators, students, recent alumni, and one faculty member at Oberlin College, in Ohio, released an online resource guide for faculty (subsequently retracted in the face of faculty pushback) that included a list of topics warranting trigger warnings. These topics included classism and privilege, among many others. The task force recommended that materials that might trigger negative reactions among students be avoided altogether unless they “contribute directly” to course goals, and suggested that works that were “too important to avoid” be made optional.

 … trigger warnings are sometimes demanded for a long list of ideas and attitudes that some students find politically offensive, in the name of preventing other students from being harmed. This is an example of what psychologists call “motivated reasoning”—we spontaneously generate arguments for conclusions we want to support. Once you find something hateful, it is easy to argue that exposure to the hateful thing could traumatize some other people. You believe that you know how others will react, and that their reaction could be devastating. Preventing that devastation becomes a moral obligation for the whole community. Books for which students have called publicly for trigger warnings within the past couple of years include Virginia Woolf’s Mrs. Dalloway (at Rutgers, for “suicidal inclinations”) and Ovid’s Metamorphoses (at Columbia, for sexual assault).

Jeannie Suk’s New Yorker essay described the difficulties of teaching rape law in the age of trigger warnings. Some students, she wrote, have pressured their professors to avoid teaching the subject in order to protect themselves and their classmates from potential distress. Suk compares this to trying to teach “a medical student who is training to be a surgeon but who fears that he’ll become distressed if he sees or handles blood.”

However, there is a deeper problem with trigger warnings. According to the most-basic tenets of psychology, the very idea of helping people with anxiety disorders avoid the things they fear is misguided. A person who is trapped in an elevator during a power outage may panic and think she is going to die. That frightening experience can change neural connections in her amygdala, leading to an elevator phobia. If you want this woman to retain her fear for life, you should help her avoid elevators.

But if you want to help her return to normalcy, you should take your cues from Ivan Pavlov and guide her through a process known as exposure therapy. You might start by asking the woman to merely look at an elevator from a distance—standing in a building lobby, perhaps—until her apprehension begins to subside. If nothing bad happens while she’s standing in the lobby—if the fear is not “reinforced”—then she will begin to learn a new association: elevators are not dangerous. …

 Students who call for trigger warnings may be correct that some of their peers are harboring memories of trauma that could be reactivated by course readings. But they are wrong to try to prevent such reactivations. …

The expansive use of trigger warnings may also foster unhealthy mental habits in the vastly larger group of students who do not suffer from PTSD or other anxiety disorders. People acquire their fears not just from their own past experiences, but from social learning as well. If everyone around you acts as though something is dangerous—elevators, certain neighborhoods, novels depicting racism—then you are at risk of acquiring that fear too. The psychiatrist Sarah Roff : “One of my biggest concerns about trigger warnings is that they will apply not just to those who have experienced trauma, but to all students, …

In an article published last year by Inside Higher Ed, seven humanities professors wrote that the trigger-warning movement was “already having a chilling effect on [their] teaching and pedagogy.” … A trigger warning, they wrote, “serves as a guarantee that students will not experience unexpected discomfort and implies that if they do, a contract has been broken.” …

Magnification, Labeling, and Microaggressions: Burns defines magnification as “exaggerat[ing] the importance of things,” and Leahy, Holland, and McGinn define labeling as “assign[ing] global negative traits to yourself and others.” The recent collegiate trend of uncovering allegedly racist, sexist, classist, or otherwise discriminatory microaggressions doesn’t incidentally teach students to focus on small or accidental slights. Its purpose is to get students to focus on them and then relabel the people who have made such remarks as aggressors.

 The term microaggression originated in the 1970s and referred to subtle, often unconscious racist affronts… to include anything that can be perceived as discriminatory on virtually any basis. For example, in 2013, a student group at UCLA staged a sit-in during a class taught by Val Rust, an education professor. The group read a letter aloud expressing their concerns about the campus’s hostility toward students of color. Although Rust was not explicitly named, the group quite clearly criticized his teaching as microaggressive. In the course of correcting his students’ grammar and spelling, Rust had noted that a student had wrongly capitalized the first letter of the word indigenous. Lowercasing the capital I was an insult to the student and her ideology, the group claimed.

Even joking about microaggressions can be seen as an aggression, warranting punishment. Last fall, Omar Mahmood, a student at the University of Michigan, wrote a satirical column for a conservative student publication, The Michigan Review, poking fun at what he saw as a campus tendency to perceive microaggressions in just about anything. … Mahmood had “satirically mocked the experiences of fellow Daily contributors and minority communities on campus … created a conflict of interest.” The Daily terminated Mahmood after he described the incident to two Web sites … A group of women later vandalized Mahmood’s doorway with eggs, hot dogs, gum, and notes with messages such as “Everyone hates you, you violent prick.” When speech comes to be seen as a form of violence, vindictive protectiveness can justify a hostile, and perhaps even violent, response.

In March, the student government at Ithaca College, in upstate New York, went so far as to propose the creation of an anonymous microaggression-reporting system. Student sponsors envisioned some form of disciplinary action against “oppressors” engaged in belittling speech. One of the sponsors of the program said that while “not … every instance will require trial or some kind of harsh punishment,” she wanted the program to be “record-keeping but with impact.”

 Surely people make subtle or thinly veiled racist or sexist remarks on college campuses, and it is right for students to raise questions and initiate discussions about such cases. But the increased focus on microaggressions coupled with the endorsement of emotional reasoning is a formula for a constant state of outrage, even toward well-meaning speakers trying to engage in genuine discussion.

… Burns defines catastrophizing as a kind of magnification that turns “commonplace negative events into nightmarish monsters.” Leahy, Holland, and McGinn define it as believing “that what has happened or will happen” is “so awful and unbearable that you won’t be able to stand it.” Requests for trigger warnings involve catastrophizing, but this way of thinking colors other areas of campus thought as well.

Catastrophizing rhetoric about physical danger is employed by campus administrators more commonly than you might think. … For instance, last year administrators at Bergen Community College … Francis Schmidt, a professor, after he posted a picture of his daughter on his Google+ account. The photo showed her in a yoga pose, wearing a T-shirt that read I will take what is mine with fire & blood, a quote from the HBO show Game of Thrones. Schmidt had filed a grievance against the school about two months earlier after being passed over for a sabbatical. The quote was interpreted as a threat by a campus administrator, who received a notification after Schmidt posted the picture; it had been sent, automatically, to a whole group of contacts. According to Schmidt, a Bergen security official present at a subsequent meeting between administrators and Schmidt thought the word fire could refer to AK-47s.

Then there is the eight-year legal saga at Valdosta State University, in Georgia, where a student was expelled for protesting the construction of a parking garage by posting an allegedly “threatening” collage on Facebook. The collage described the proposed structure as a “memorial” parking garage—a joke referring to a claim by the university president that the garage would be part of his legacy. The president interpreted the collage as a threat against his life.

It should be no surprise that students are exhibiting similar sensitivity. At the University of Central Florida in 2013, for example, Hyung-il Jung, an accounting instructor, was suspended after a student reported that Jung had made a threatening comment during a review session. Jung explained to the Orlando Sentinel that the material he was reviewing was difficult, and he’d noticed the pained look on students’ faces, so he made a joke. “It looks like you guys are being slowly suffocated by these questions,” he recalled saying. “Am I on a killing spree or what?”

After the student reported Jung’s comment, a group of nearly 20 others e-mailed the UCF administration explaining that the comment had clearly been made in jest. UCF suspended Jung from all university duties and demanded that he obtain written certification from a mental-health professional that he was “not a threat to [himself] or to the university community” before he would be allowed to return to campus.

All of these actions teach a common lesson: smart people do, in fact, overreact to innocuous speech, make mountains out of molehills, and seek punishment for anyone whose words make anyone else feel uncomfortable.

Mental Filtering and Disinvitation Season:

As Burns defines it, mental filtering is “pick[ing] out a negative detail in any situation and dwell[ing] on it exclusively, thus perceiving that the whole situation is negative.” Leahy, Holland, and McGinn refer to this as “negative filtering,” which they define as “focus[ing] almost exclusively on the negatives and seldom notic[ing] the positives.” When applied to campus life, mental filtering allows for simpleminded demonization.

Students and faculty members in large numbers modeled this cognitive distortion during 2014’s “disinvitation season.” … According to data compiled by the Foundation for Individual Rights in Education, since 2000, at least 240 campaigns have been launched at U.S. universities to prevent public figures from appearing at campus events; most of them have occurred since 2009.

 Consider two of the most prominent disinvitation targets of 2014: former U.S. Secretary of State Condoleezza Rice and the International Monetary Fund’s managing director, Christine Lagarde. Rice was the first black female secretary of state; Lagarde was the first woman to become finance minister of a G8 country and the first female head of the IMF. Both speakers could have been seen as highly successful role models for female students, and Rice for minority students as well. But the critics, in effect, discounted any possibility of something positive coming from those speeches.

Members of an academic community should of course be free to raise questions about Rice’s role in the Iraq War or to look skeptically at the IMF’s policies. But should dislike of part of a person’s record disqualify her altogether from sharing her perspectives?

If campus culture conveys the idea that visitors must be pure, … the creation of an environment in which students rarely encounter diverse viewpoints. And universities will have reinforced the belief that it’s okay to filter out the positive. If students graduate believing that they can learn nothing from people they dislike or from those with whom they disagree, we will have done them a great intellectual disservice.

 What Can We Do Now?; Attempts to shield students from words, ideas, and people that might cause them emotional discomfort are bad for the students. They are bad for the workplace, which will be mired in unending litigation if student expectations of safety are carried forward. And they are bad for American democracy, which is already paralyzed by worsening partisanship. When the ideas, values, and speech of the other side are seen not just as wrong but as willfully aggressive toward innocent victims, it is hard to imagine the kind of mutual respect, negotiation, and compromise that are needed to make politics a positive-sum game.

… The Davis standard holds that a single comment or thoughtless remark by a student does not equal harassment; harassment requires a pattern of objectively offensive behavior by one student that interferes with another student’s access to education. Establishing the Davis standard would help eliminate universities’ impulse to police their students’ speech so carefully.

Universities themselves should try to raise consciousness about the need to balance freedom of speech with the need to make all students feel welcome. … Universities should also officially and strongly discourage trigger warnings. They should endorse the American Association of University Professors’ report on these warnings, which notes, “The presumption that students need to be protected rather than challenged in a classroom is at once infantilizing and anti-intellectual.”

… At present, many freshman-orientation programs try to raise student sensitivity to a nearly impossible level. Teaching students to avoid giving unintentional offense is a worthy goal, especially when the students come from many different cultural backgrounds. But students should also be taught how to live in a world full of potential offenses. Why not teach incoming students how to practice cognitive behavioral therapy?

A greater commitment to formal, public debate on campus—and to the assembly of a more politically diverse faculty—would further serve that goal.

Thomas Jefferson, upon founding the University of Virginia, said:

    This institution will be based on the illimitable freedom of the human mind. For here we are not afraid to follow truth wherever it may lead, nor to tolerate any error so long as reason is left free to combat it.

 We believe that this is still—and will always be—the best attitude for American universities. Faculty, administrators, students, and the federal government all have a role to play in restoring universities to their historic mission.

https://www.theatlantic.com/magazine/archive/2015/09/the-coddling-of-the-american-mind/399356/ og her

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar