Merete Hodne handlet forbilledlig da hun nektet hijabslaven Bayan tilgang
og «behandling» i salongen sin. Hun handlet med fasthet, besluttsomt og med
stort mot. Hun hadde moralen på sin side, høy moral, resolutt moral, sunn
dømmekraft og en kraftig evne til å skille og skjelne mellom frihet og
undertrykkelse. (På engelsk er discrimination
og discernment positivt ladede
begreper, men som konsepter nærmest fraværende i norsk forestillingsverden!)
Merete Hodne er et sterkt og bevisst menneske, en
personlighet. Hun vet hva som står på spill, i et større perspektiv. Hun
handlet som hun gjorde ikke bare ut fra hjerte, men også ut fra hodet, i
motsetning til hva vår elite og vår snakkende klasse makter. Hun er rett navla, med andre ord. (De andre snakker og
snakker, og håper på at ordene og helt andre mennesker enn dem selv, av seg selv,
skal skape det de nevner).
Hodnes handling var et nobelt forsøk på å bidra til mer
folkeopplysning, større innsikt og et mer motstandskraftig demokrati. Og en
sterkere judeokristen identitet, vil vi si. Hun er et fyrtårn mot alle
mørkemannskrefter. Hun viser seg nå som en blant få foregangsfigurer eller
høvdinger i vårt samfunn i dag, et eksempel til etterfølgelse både for
myndigheter, partipamper, kulturpersonligheter av ulikt slag, redaktører og
ikke minste - feminister av alle slag og
fasonger.
Men er ikke Hodne nå en lovbryter? Jovisst, hvis vi skal
legge den ikke-rettskraftige dommen i Sandnes Tingsrett av mandag 10 september
20016 på Jæren til grunn.
Men hva med loven, den gjeldende, altså «diskrimineringsloven? Er ikke loven mer diskriminerende i seg selv enn den brøde mot fernisset av det selvinnbilte fromme og falskt andektige Hodne gjorde seg skyldig i?
Jo, selvsagt: Loven er en hån mot seg selv. Den undergraver
den vakre intensjon den selv setter seg opp til å beskytte. Den beskytter
diskriminering av både kvinner og menn. Den beskytter det islamske apartheid,
som forankres i en guddommelighet som gjør krav på blind underkastelse, en
guddom som fordømmer demokratiet, spesielt det vestlige, men også f eks det
kinesiske demokrati, som plasserer partiet som den øverste guddom, men dog en
guddom som før eller siden vil falle for folkets rett til opprør, hjemlet i
naturrettslige konsepter, ikke i typisk naturrettslige.
Hvem blir opprørt og krenket av Merete Hodne?
Jo, f eks Det muslimske broderskap, ledet an av visse
jødehatere som f eks Qaradawi og en viss Tantavi, begge «verdensberømte» islamske
lærde og fanatiske forsvarere av hijab og terrorisme satt i system, alt hjemlet
i Koranen, påstås det, og andre islamske autoritative og for enhver ekte
muslims obligatoriske skrifter gitt av Allah, den høyeste, urokkelige
autoritet.
Lars Gule er også krenket av Hodnes «oppførsel». Han går
sterkt i rette mot folk som protesterer mot burkinibruk,
han ser ingen provokasjon overfor ikkemuslimer i denne bruken, bare «snill»
bruk av demokratiske rettigheter, rettigheter vi ikke bare bør, men skal
respektere, dv underlegge oss. Burkinien er da ikke farlig, ikke sant? Som den
sårt krenkede muslima Bayan sa det på Underhuset på TV2 i forrige uke: Det er
personen inne i hijaben det kommer an på, ikke hijaben, som ikke er noe annet
enn et stykke tekstil.
Dagbladets Egeland er bestyrtet over Hodne. Han mener Hodne
fremmer apartheid, at apartheid følger automatisk av Hodnes onde holdninger og
handlinger, et luftbegrep han anvender som følelsesmessig utpressing av alle
andre som måtte se dette på en annen måte og det rette perspektiv. Fyren er
helt på bærtur, helt ute på vidda, helt ytterst på ekstremismeskalaen. Han er
en bevisstløs besserwisser som aktivt, dog uforsettlig, jobber for demokratiets
forderv og undergang. Han ser ikke at apartheid vil bli innført med hjelp av
helt andre aktører enn Merete Hodne.
En mann av mot og forstand og som ikke er mørkamann, (for ikke å skrive møkkamann), er Valid Kubaisi. Han er en
fornuftens og demokratiets forkjemper. Han gjennomskuer (diskriminerer) på en
like elegant som intellent måte hva hijaben innebærer og arresterer den
antidemokratiske kommandolinje som nå forsyner unge jenter med drømmer om evig
salighet som mulige jomfruer for sine tapre martyrer i den allahianske himmel, in sha Allah, hvis gud vil.
Merete Hodne blir av et tilnærmet unisont tidliger og
nåværende islamkritisk miljø nå i dag, og endatil før dommen forelå, ikke
ansett som et forbilde, (snarere tvert imot), - ikke av HRS, ikke av Document.
Hun har grunn til å føle seg sveket. Ser de ikke at de svikter?
Hvordan kan velutdannede, evnerike og ellers så klartenkte
og modige frihetsaktører i den offentlige diskurs la seg lure og dupere så til
de grader degraderende som det de har gjort nå, de som har gått ut og dømt og
fordømt Merete Hodne?
Det må finnes en lettfattelig forklaring: Oikofobi ? Man er nå så redd for
etablissementet at man inntar etablissementets identitet, i hvert fall i dette
enkelttilfelle. Det er som om de forguder lenkesmierne sine og gjør dem til små
stalinguder. Man guddommeligjør nå, om enn på litt avstand, kritikk av
islamkritikken. Diskrimineringsloven går foran, uansett om loven er helt håpløst
foreldet og dermed også fordervet. I stedet for å kritisere loven, fordømme de
Hodne. Man påtar seg uten å vite det et stockholmsyndrom
overfor det truende lovlydige etablissement, ja, de får seg til og med til å
nyte det denne posisjonen synes å skjenke dem og erklære dette som en løsning
på selve problemet. Hvilket er kontraproduksjon par exellence, sett i tragikomisk perspektiv. Sett ut fra det som
burde være demokratiets hovedanliggende, nemlig å bevare seg selv og videreføre
det i bedre stand er det ble mottatt.
«Man» er redd for at Hodne skal forringe deres egen innsats
som de mest ettertraktede og mest ønsket forbilledlige i kampen mot autoritære
tendenser og da islam, spesielt islamisme, i særdeleshet.
Man tåler ikke tanken på reell konkurranse på dette området.
Det var nesten om å gjøre å være først ute med å presse Merete Hodnes person og
karakter ut av bildet, ut av syne, ut av sinn. Alles sinn. Sympati med Hodne
skulle ikke finne sted. Antipati og forsettlige forsøk på karakterdrap,
derimot, er helt OK. At man ikke skammer seg. Man har gjort seg blinde før
tiden, av bekvemmelighetshensyn.
Man frykter at egen snakkende klasse ikke skulle være
moralsk høyverdige nok. Så man at det er noe feil med loven, lovanvendelsen,
lovtolkningen og virkelighetsoppfatningen, skulle man skyves ut i kulden, langt
ut på viddene og henvises til en evigvarende blåbærtur i isolasjon i visse
reservater, beregnet spesielt for Hodne og hennes likesinnede. Indre eksil og
deportasjon av en aborigin sto som den enste lysende klare og rasjonelle
løsning!
Møkkamenneskene ser ikke høy moral andre steder enn i egne
øyne. Man har med andre ord latt seg hypnotiser og ligger nå på hoggestabben på
rygg og rykker mekanisk eller robotaktig med fjærene før øksen faller over
nakken. Til stor tilfredsstillelse for mørkemennene og mørkekreftene som nå
gliser og okker seg i orgasme over hvor dumme våre nyttige idioter er, fra
topps til bunns.
For ingen er mer tilfredse med dommen mot Hodne er de
muslimer som med alle midler motarbeider demokrati, likestilling og frihet
universelt. Diskrimineringsloven slik den nå tolkes både av Tingretten i Sandnes
og blant de ubevisste dhimmier in spe,
som disse miserable nå støtter og fremme med den mest destruktive kreativitet
man kan tenke seg få utfolde seg i et demokrati som vårt, nå på randen av en ny
tid. Og på kanten av stupet.
De har gjort seg til levende skjold for ekstremister i det
ekstreme disse folka. Og de klynger seg
sammen, rekker hverandre hendene og danner nå selve materialet i det maskineri
som kommer for å knuse demokratiet og alle frihetsforkjemper. Den nye feige
elite er blitt inkarnasjonen av Joggernaut.
Hva er og hva innebærer islam? Hvem har interesse av ikke å
se skogen for bare trær? Spør Per Fuggeli som kvitrer som en spurv eller
tornefugl og som skånselløst slår ned på alt som ikke er snilt og alle som ikke
gir litt mer fan? Eller er det storkapitalen med LO og NHO som lokomotiv og
drivkraft?
Hva med litt Marcuse her?
Kan vi lære litt av Frankfurterskolen, slik solskinnsbarna rundt 1968 gjorde og
som gjorde dem – nesten – til seierherrer over all ondskapens kapitalisme her i
verden og som anbefalte selektiv toleranse, samtidig som de nektet for at
sosialismen, som pr definisjon var god, og de selv derfor gode, drepte på en
skala verden ikkehadde sett. De fortrengte dette, disse barna, akkurat som
snillistene og «de krrekte» i dag fortrenger islam.
Vi klipper fra Wiki og håper at noen kan se en viss
sammenheng her med slike som for eksempel Per Fuggelig og alle de som støtter fremmmedgjøringen
og utstøtelsen fra det gode selskap av Merete Hodne:
«Marcuse believes that under such conditions tolerance as
traditionally understood serves the cause of domination and that a new kind of
tolerance is therefore needed: tolerance of the Left, subversion, and
revolutionary violence, combined with intolerance of the Right, existing
institutions of civil society, and opposition to socialism.[1] Marcuse claims
that tolerance shown to minority views in industrial societies is a deceit
because such expressions cannot be effective. Freedom of speech is not a good
in itself because it allows for the propagation of error; Marcuse believes that
"The telos of tolerance is truth". Revolutionary minorities hold the
truth and the majority has to be liberated from error by being re-educated in
the truth by this minority. The revolutionary minority are entitled, Marcuse
claims, to suppress rival and harmful opinions». her
Noen som kjenner seg igjen i dette, eller som kjenner lusa
på gangen? Per
Fugelli , som her representerer Marcuse
på en prikk, med visse forbehold, er den som skriver dommen i Hodnesaken, - med
påholden penn. De gjør seg alle skyldige på samme måte som Marcuse og hele
frankfurteropplegget gjorde, de som gjør det samme som Fugelli og akkurat som
dommeren i Sannes Tingrett gjorde. Dommen er en vandrende katastrofe. Den er
ikke bare dårlig juss, den er et sukk fra en middelmådighet som foregir å
representere den objektive sannhet: «Det er ingen tvil (om at det foreligger
straffbar diskriminering)» skrive hun.
Med andre ord: Her er juss irrelevant. Jussen er et faktum
og faktum er jussen. Her finnes ingen formell tvil og derfor heller ingen
drøfting. Det er jammen litt av en juss, en juss som selvsagt er alt annet enn
juss, men desto mer synsing, hvis det engang.
Merete Hodne står derimot for sunn, sann og modig, mild,
generøs og verdikonservativt fundamentert toleranse. Hun lar seg ikke mesmerisere av billig repressiv
toleranse, selv om hennes toleranse er repressiv toleranse i forhold til
intoleransen og den apartheidideologi som ligger innbakt som en uoppløselig
knute, eller knyttneve, av uutryddelig umenneskelighet i selv islam.
Merete Hodne ligger ikke hypnotisert nede som slave på grunn
av forsøk på massesuggesjon fra skåningsfundamentalister som skåningsløst
betrakter all fruktbar diskurs som et angrep på enhver som føler seg krenket
eller utsatt for ubehagelige meninger baser på fornuft og en viss nødvendig
demokratisk robusthet.
Sykelig skåningsiver a lá Fuggelig et alia er nedlatende,
nedbrytende og undergravende, sentimental, innsmiskende og et snobberi av en
annen verden nedover. Og det er kvalmt og patroniserende. Det er parasittisme
på sant demokrati.
I dag fins det altfor mange sosialistiske menn som er «myke
menn» og gud nåde den kvinne som oppfører seg slik et ekte mannfolk og en mann slik
som mennene selv burde ha oppført seg. De er pyser og bør rehumanisere seg. I stedet forsterker de avmaktsrollen de så behendig ser seg tjent med å oppskatte og som
de så freidig higer etter og som de har internalisert, under dekke av sekulær
og åndsfattig fromhet og anstendighet, liberale despoter som de er, i funksjon.
De selger glatt alle tradisjonelle demokratiske prinsipper bare de kan håpe på
å få innyndet seg for å få seg en kos på chaiselongen med de totalitære
skåningsfundamentalistene. De skjelver i buksene av frykt for ikke lykkes og må
derfor bare servilisere seg mer og mer jo større og mer åpenbare problemene
blir, alt for å konstruere det rette imaget av seg selv som «gode» og hvor de
selv kan fremstille seg selv som mektige direktører utvalgt av en gud de ikke
tror på for godhetsindustriens frivillige lakeier.
Deres egentlige motiv kan grunnleggende mistenkes for å være
frykt for selvkastrering veid opp mot muligheten for å realisere en slags
vedvarende utopi, et endeløst polymorft multi-kos, eh, mulitikaos, koste hva
det koste vil, men hvor de selv blir sittende igjen med overflødighetshornet,
tro de.
Men hvem vil så sympatisere med Merete Hodne?
Vel, se her …
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar