Man skal være forsiktig med å beskrive noe som middelmådig, fordi det så lett kan ramme en selv. Når noe er undermåls, derimot, står man på litt tryggere grunn. Når det kommer til lavmål, bør det sies fra, uansett. Derfor det følgende, selv om det kanskje var best å holde seg taus, riste litt på hodet og gå videre med sitt liv:
Eksempel på lavmålsjournalistikk finner vi i den kristne avisen Dagen den 070920, en kommentar-artikkel av redaktør Tarjei Gilje, som vi har nevnt ved flere anledninger her på bloggen. Vi har mye å utsette på Gilje, man skulle nesten tro at han ikke gjør så godt han kan.
Nå har han servert en artikkel som ikke forteller noe om virkeligheten, men som forteller det meste om han selv, fordi det han skriver om ligger skjult for en leser, bak en «betalingsmur» av selvskryt og selvopptatthet inntil det pinlige.
For hva er en leser ute etter? Fakta og – ja – analyser, betraktninger og vurderinger! «Anmeldelser», Før man kan ta stilling til fakta, og få noe ut av en artikkel eller leder i en avis, bør man få vite hva fakta er, før man kan ta stilling til om artikkelen er informativ, fornuftig og lærerike samtidig. Hvis den ikke kan vise til slike grunnforutsetninger, blir den i luften og hviler på forfatterens narsisissme eller mangel på evne og forstand til å komme «bort fra seg selv og til poenget». (Se her om "vår narcissisme" - pluss og om relvante personlighetsforstyrrelser).
Det er greit nok at man skriver en artikkel om seg selv, og om hvor prektig man selv antar at man er, man bør da imidlertid si klart fra, slik at leseren får det inntrykk at «fakta om forfatteren» er et objektivt gitt og sant faktum en gang for alle, he, he. Når så forfatteren angriper en stråmann, som egentlig ikke fins, blir det komisk og farlig, spesielt for avisen. Når forfatteren så nevner en person med navns nevning og denne personen skal ha sagt, gjort og tenkt det eller det, uten å fortelles sin leser hva han har sagt og tenkt og følt, da blir det hele svært pinlig. Det blir lavmål på lavmål ut av det. Det blir pinlig. Og dette skal altså Dagens lesere ta for god fisk. Det er oppsiktsvekkende – lavmålt.
Forfatteren – her redaktøren – bør selvsagt forklare hva saken gjelder og hvorfor saken gjelder I stedet går Gilje til angrep på en person han egentlig gjør sakesløs, fordi fakta ikke kommer frem. Fakta skjules bak Giljes rygg. Han antyder, men navgir en konkret person. Han synes å mene at sakens fakta er så motbydelige at han ikke kan nevne dem, sette ord på dem. Slik mener han da at han virekelig kan få frem hvor god og korrekt han er selv.
Så hva skal vi tro? Hvilket grunnlag er det han serverer, - et grunnlag han serverer by-default, som det heter - for å kunne ta stilling til noen en person har gjort og skrevet? Vel, han nevner navnet, i dette tilfelle Bjarne Ystebø i avisen Norge i dag. Det Gilje vil ha oss til å vite om Ystebø er at Ystebø ikke er helt «god», men uten at vi helt får vite hvorfor. Gilje forutsetter at leserne allerede fra før må mene at det er noe skummelt og feilaktig med Bjarne Ystebø. I seg selv er ikke Giljes innfallsvinkel og fremstilling engang et lavmål, det er et ondsinnet spinn av det som til og med ligger under lavmålet.
Det skremmende lavmålet fra Gilje består i det at vi ikke får vite hva Ystebø har sagt, tenkt, gjort. Vi får ikke vite hva saken gjelder, annet enn som en utenfrabeskrivels fra Giljes side som ikke engang er en prepubertal skolestil eller søndagsdagbok verdig.
Det Gilje våger seg på, er et forsøk på karakterdrap. Han bruker sitt angrep til å fremheve sin egen fortreffelighet, og, ja, uangripelighet, en egenskap han nesten gjennomgående tar for gitt, (se andre artikler her på bloggen, jeg orker faktisk ikke å legge ut lenker her). Han skjønner ikke at han allerede har kastet Ystebø under trikken, uten begrunnelse. Mangel på impulskontroll? Nei, vel, men en redaktør bør se seg for god til slike sjofle tricks han her blekker ut over altfor stor spalteplass. At kristne ikke sier fra, sier mye, men ikke nok om Gilje. Det samme gjelder «kollega» Johannes Morken, som om mulig, er enda mer middelmådig enn Gilje. At kristne svelger det budskapet de kommer med, er mer en «underlig». De skjønner visst ikke at ved å akseptere slik dårlig kvalitet, så forteller det drøss om hvor de selv befinner seg i løypa, der de visstnok «skal holde ut», til enden.
Det Gilje inviterer til er en rettsprosess som kan minne om «Salem, hvis man forstår. Her skal det drives spectral bevisføring. Man skal dømme et skrømt, som om det var en virkelig person. Det Gilje gjør er å gjøre seg til apekatt for Hillary Clinton som ønsket seg mer «shaming and naming». Han gjør ikke bar Ystebø til en «deplorable», men til et fantom, en fantomsmerte han vil overføre på sine lesere og for at de skal tro at Ystebø bør være en reell smerte – og ikke bare et fravær av er reel smerte som føles hypervirkelig - også for dem, slik han synes å blitt for Gilje selv.
Men når det er sagt, må jeg bare si at jeg ikke vet hva Yngstebø har sagt, tenkt og skrevet og alt det Gilje henviser til, ved så fromt å fortie det.
En altfor lang artikkel her på bloggen for noen, men en litt for kort en for «de som vil ha mer» - dvs mer av sannhet, fakta og «syn» på hvorfor det går så galt her: Kristne redaksjoner, hykleri og kameraderi, se innlagte lenker i posteringen. Med Dagen fra stemning til skumring og Morken og Horn revisited (en fyldig, men grundig og belysende sak).
Her følger Giljes artikkel i kortformat. Det substansielle innhold – hvis innhold i det hele tatt – blir ikke endret ved denne forkortningen, snarere tvert imot:
Gilje: «Jeg kan knapt huske noe eksempel på at Norge Idag har skrevet en kritisk artikkel om miljøer avisen i utgangspunktet stiller seg sympatisk overfor», skriver Tarjei Gilje.
I Norge Idag nummer 35 kommenterer Bjarte Ystebø den kristne dagspressens omtale av Jenny og David Hasseløys avgang som ledere i Hillsong. …
… Er det ok med bror mot fetter-journalistikk? Bror mot nabo? Bror mot sambygding? Bror mot utlending? Det kan se ut for at det er selve journalistikken Ystebø har problemer med. …
Journalister foretrekker åpne kilder. Det gjør det lettere for leserne å gjøre seg opp sin egen mening. Men noen ganger må vi benytte oss av anonyme kilder fordi … det finnes gode grunner for at folk vegrer seg for å stå frem… . Hvis vi begrenser journalistikken til å forholde seg til dem som står frem, vil konsekvensene ganske sikkert bli flere overgrep og mer maktmisbruk.
Den som mener at et slikt scenario er å foretrekke, får ta ansvar for det selv.
Ystebø vet ikke hvem vi har snakket med i omtalen av Hillsong, og han vet ikke hva kildene våre har sagt. Hvis han reagerer på hvordan vi i Dagen behandler våre kristne søsken, kunne han kanskje også tenke litt over hvordan han selv som kristen bidrar til å skape et inntrykk av Dagens medarbeidere som han selv ikke har grunnlag for.
Det kan nok hende at vi noen ganger overeksponerer enkeltsaker. … så sterk at vi uforvarende ender opp som aktører i saker vi skriver om.
Som journalister sitter det dypt i ryggmargen at vi skal stå opp mot urettferdighet og maktmisbruk.
For makt korrumperer.
Jeg kan knapt huske noe eksempel på at Norge Idag har skrevet en kritisk artikkel om miljøer avisen i utgangspunktet stiller seg sympatisk overfor. … Det er neppe fordi det ikke har skjedd kritikkverdige ting i disse miljøene.
… Men noen ganger skjer det også kritikkverdige ting som vi må skrive om. Eller mener Ystebø det er bedre å overlate denne delen av det journalistiske oppdraget til sekulære medier?
I Sovjetunionen het partiavisen Pravda. … I Pravda fikk man den versjonen av virkeligheten som partiet ønsket å formidle. …
… Jeg skal ikke påstå at Norge Idag er en parallell til Pravda. …. leserne våre må kunne stole på at vi søker sannheten, og at vi formidler til leserne våre de opplysningene vi tror er sanne og som vi mener har allmenn interesse.
… En bevegelse som tror at den klarer seg best hvis den dekker over egne feiltrinn, er allerede på vei mot sine egne krampetrekninger.
... Presseetikken hjelper oss til å navigere … Hvis noe skal i avisen, bør det være fordi vi etter en ansvarlig journalistisk vurdering kommer til at det finnes aktverdige grunner for å publisere det. Det skal ikke være fordi vi liker eller misliker dem som blir omtalt.
Ellers har vi redusert journalistikken til institusjonalisert hykleri. …
Tar vi feil, bør vi beklage. Har vi skapt konflikt fremfor å skildre konflikt, bør vi beklage. Har vi begått urett, bør vi beklage. Har vi bedrevet heksejakt, bør vi ta ansvar og beklage det også.
… En del saker er for kompliserte til at vi klarer å gi leserne et sakssvarende inntrykk av hva saken dreier seg om. Noen ganger er det vesentlige opplysninger vi av etiske grunner ikke kan formidle,
… Det finnes mange mennesker som har blitt ofret på ambisiøse lederes alter i ønsket om å realisere en visjon, religiøs eller politisk. Det bør være viktigere for oss å ta vare på disse menneskene …
Kommentar, Tarjei Gilje, redaktør i Dagen, 070920
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar