NRK lar en muslim ansatt ved Det teologiske fakultet slippe til i Verdibørsen. Det må antas at hun har innflytelse på teologistudentene der; hun lærer fra seg om Gud eller gud, man vet snart ikke lenger forskjellen. Men man skal læres opp til å tro at det nesten ingen forskjell er, og hvem bryr seg? Med en flertallsbefolkning som er hedninger eller vantro, de facto ifølge statistikkene, kan man glatt neglisjere de ikke bare teologiske problemer dette skaper, men også de sekulære eller humanistiske forhold vi som befolkning kommer til å leve under, ja, som vi allerede lever under og som våre etterkommere vil måtte leve med, på en helt annen måte enn vi i dag vil våge å tro.
Førsteamanuensis Nora S. Eggen er konvertitt til
islam og dette er så fristende for Verdibørsen at de gir henne en strak
halvtime for å dosere til folket at Allah er guds egennavn, men samtidig
snakker hun som om Gud og gud er identiske, som om dette er et faktum (empiri)
som folk bare må finne seg i å leve med.
Programlederen får frem et par spørsmål til Eggen som Eggen ikke svarer på,
fordi hun ikke kan vite eller ha empiri for hva eb muslim som går ut og roper Allah
hu achbar egentlig tenker på.
Programlederen forsøker å pense inn på det faktum at muslimer som går rundt og skriker Allah hu achbar ofte i samme slengen går rundt og er voldelige, dvs at de dreper folk, dvs ikkemuslimer.
Men om NRK nå forsøker å få et svar uten å få det, skal vi likevel få tro at Allah hu achbar ikke er noe å være redd for, ja, snarere tvert imot, for Allah hu achbar kan tolkes på så mange forskjellige måter, for uttrykket betyr jo i virkeligheten bare at Allah er stor, eller større, eller større enn, og at folk som bruker dette uttrykket egentlig ikke utsier eller mener noe mer enn at gud et stor, større eller større enn.
Eggen legger ut sitt budskap på en behagelig og lite truende
eller foruroligende måte, vil jeg si, for her skal alle informeres om at vi
egentlig tror på samme gud alle sammen, og at vi derfor er like fredelige alle
sammen og at vi alle strever, for å foredle oss. Så jihad er egentlig
noe vi alle driver med, for til og med ateister og hedninger i Norge ønsker jo
å bli litt bedre og stadig bedre, hvis ikke best, med tiden.
Det er som om vi hører et ekko av Ronald Barthes i
det Eggen sier: Forfatteren er død – innbefatter det også Allah, for både henne
og oss? «Det er leseren som skaper mening, ikke forfatteren (Allah)». «Du kan
ikke stå utenfor språket skal du forstå det», sa Wittgenstein. Og så har
vi Derrida: «Fornuften er skapt av en uærlig søken etter sikkerhet, som
jeg kaller logosentrisme». Se Gairdner
og
Moral compass. «Fornuftes sikkerhet er et tyranni som bare kan
opprettholdes ved å undertrykke det usikre, den er likegyldig til andre». «Mening
er ikke en egenskap ved tingene, men et resultat av forholdet mellom dem». «Enhver
mening eller identitet er foreløpig og relativ, fordi den aldri er uttømmende …
nesten i det uendelige eller til meningens nullpunkt».
I dette perspektivet er det lett å forstå at mange
foretrekker islam eller stiller seg sympatisk overfor islam heller enn å holde
seg til «vestlig» logosentrisme. Man foretrekker islam fordi man kanskje frykter
å tenke selv, eller ikke gidder. Det er lettere å si «jeg gjør det fordi Allah
sier det», enn å si at jeg som selvstendig menneske må finne ut av dette selv, jfr
Emanuel Kants: Saper aude – våg å tenke selv).
Man kan lure på om Eggen kan gi sitt hjerte til følgende:
"We
hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they
are endowed by their Creator with certain unalienable
Rights, that among
these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness." (Jefferson. Egentlig
er dette en trosbekjennelse. Legg merke til “created», ikke «borne with).
Eller vil hun, når alt kommer til alt, sverge til Sharia og
sette Sharia høyere enn norsk lov? Så vidt jeg husker har hunn sagt at dette er
tilfelle. Arne Tumyr skrev: Eggen skrev på Debattsentralen, Aftenposten:
«Men at jeg skulle forplikte meg moralsk overfor Norges lover fremfor Koranen,
eller følge en ideologisk lojalitet overfor Norge fremfor islam, det vil aldri
skje. Jeg finner meg ikke i å bli presset til å anta FNs erklæring om
menneskerettighetene som en slags kvasi-religiøs overbevisning, eller å sette
Norges lover over det som er min dypeste tro».
Programlederen i NRK er ikke dum. Hun stiller
spørsmål og det er ikke opp til henne å gi svar, men svar gir hun like vel, i
form av den måten Eggen selv legger frem sin sak. Eggen produserer på en måte
både spørsmålene og svarene, samtidig som hun får programlederen til å tro at
det er hun som produserer spørsmålene. (Men dette kan, riktig nok, være et
genialt trekk av programlederen).
Vi som lyttere skal gis det svar at muslimer som dreper, idet man uttrykker Allah hu achbar, egentlig ikke sier noe annet enn at Allah er hu achbar, og hva er vel ikke mer uskyldig eller enfoldig enn dette å istemme og si at jo, gud er jo stor, ja større og alltid større enn …
Slik skal vi innpodes at vi tror på samme gud, og at Allah faktisk er så lik vår Gud, at han i funksjon er den samme – for begge parter?
Nei, ikke for begge parter, viser det seg jo, fordi en kristen jo aldri vil gå rundt og drepe noen idet han roper Gud er stor, større og større enn, alt på en og samme gang.
Og problemet? Vel, hvilke intensjoner som ligger bak NRK’s intervju, har jeg ingen empiri for å kunne uttale meg om. Saken henger derfor i luften, alle spørsmål må derfor utsettes, og veien blir jo til mens vi går, ikke sant? Programlederen stille tre vesentlig spørsmål, som mange tørster etter klare svar på, er hun redd? Eller bare litt nødvendig distansert høflig og sannhetssøkende.
Eller er tilnærmingen hennes rett og slett bare genial – får Eggen til å tilstå i den tro at dette ikke dreier seg om noe forhør, a la politiet, men kun en av mange andre hyggelig samtaler i den gjengse diskurs? Lykkes hun i å uteske eller få en fornuftig forklaring på hvorfor visse voldelige roper Alla hu achbar?
Det virkelig urovekkende er at Eggen beskriver drapspersoner som personer som i prinsippet da hverken kan begripes – av oss vanlig dødelige - eller angripes rasjonelt (moralsk og politisk), fordi hun ikke vet eller ikke kan vite hva som driver dem, som hun forteller. Hun vet ingenting om hvilke forestillinger de egentlig har eller hva eller hvem de drives og motiveres av, fordi man jo – rent generelt – ikke kan se inn i hodene på folk hva de tenker etc. Drapspersoner i religionens navn gis dermed en slags halo av ridderlighet med et spesielt oppdrag, martyriet, som jo er av uendelig verdi, i dette tilfellet med et kall fra gud etter et møte med det hellige – også per hellige tekster - der de er blitt gitt en kosmisk dimensjon av gnostisisme eller nærhet til guddommen som vi andre dødelige ikke er i nærheten av. Hypermagi og/eller romantisering? Her er det krefter i spill.
Med dette knepet, som jeg vil kalle det, tilskriver Eggen drapspersonene – i hvert fall implisitt - en egen status; de settes til side som spesielt mystiske personer; man skulle nesten tro hun tilregner eller tilegner dem en slags hellighet som skal gi dem et viss opphøyet verd, et ideal som egentlig ikke kan angripes (jfr alle dem som beskriver disse drapspersonene, som jo må tilkjennes ansvar og forsett, som frihetsforkjempere og helter i en hellig krig).
Har den norske programlederen forutsatt dette? Ja, har Eggen selv sett det? selvmordsmorderne
Eggen fremstår som vennlig, belest, en slags akademisk
bedreviter eller jordmor for de uvitende; hun humrer lett under utleggingen; hvorfor
ta så på vei, lissom? Her er det vi som skal forstå bedre, ikke Eggen, islam
har svarene og de skal være akademisk adekvate, ja, respektinngydende. Og
ganske riktig: Lytteren lærer mye nytt, islam fremstilles på en annen måte enn
det «de islamofobe» vil ha det til islam er. Vi skal fortsatt kunne sove godt
og rolig om natten. Det er bare å tilegne seg riktig kunnskap, ved bl a ikke å stille
vanskelige eller nærgående spørsmål.
Men hvorfor roper de Allah hu achbar? Som sagt, det
har vi ingen empiri for å kunne svare adekvat på. På den måten gjør Eggen det
svært lett for seg, slik at hun indirekte kan fremstille islam som en fredens
religion, ja, mer «fredens» enn den religion vi – tidligere - hadde, i hvert
fall. Stiller man spørsmål, og så å si krever svar, rasjonelle svar, fornærmer
man ikke bare henne selv, men også islam. På teologisk fakultet, skal man vite
at alle som tror på gud tror på gud. (Ja, slik fortoner det for meg). Det
virker som om hun sier: Dere er hedninger, og burde vite bedre, oppføre oss
bedre, mer i takt med guds plan og ønsker, i islam, inkludert Allah hu
achbar, (et uttrykk det ikke er lett å få tak på, som hun forklarer – fordi
hun ikke kan vite hva den troende mener, fordi hun ikke finner noen empiri på
det.
Mange muslimer som dreper i guds navn, ut fra det de sier i
og med Allah hu achbar, ikke minst her i Vesten, påberoper seg å være
syke, eller vil bli betraktet slik, og at det er derfor de gjør det, dvs begår
drapene. Men er det islam som er grunn til drepingen, eller er islam i seg selv
den utløsende grunnen for sykdommen? Vel, kanskje ikke lett å svare på, hvis
man ser bort fra visse guddommelige oppfordringer som ikke kan betviles i islam.
Hvorfor ikke anse tekstene som den empiri man sies å mangle her? Tekster er
empiri, trenger man virkelig introspeksjon? Skaper ikke guds ord det det
nevner?
Når psykiatrien – kall det gjerne «folket» - forsøker å svare på disse spørsmålene, skal den, så vidt meg bekjent, ikke ta hensyn til «tekstene» som forklaringer, ikke tas med i diagnosen, inkludert religionens eller troens konsepter, fordi det vill være et angrep på trosfriheten. Psykiatrien må derfor holde seg til den empiri de finner så å si i drapspersonens psyke, isolert fra islam per se, kan vi si. Å si, som Eggen gjør, at teksten og det som motiverer og foregår i personens psyke, i drapspersonene selv, altså, bare utgjør forestillinger, dvs spekulasjoner, virker søkt og unnvikende. Eggen holder seg liksom lagt unna spørsmålet om islams vesen, mens hun legger ut, ikke bare om de mange tolkninger av tekstene, og dermed konseptene, som om disse ikke utgjør noen empiri som kan fortelle noe om de personene som bruker Allah hu achbar som drapsvåpen, i realiteten. Hun kan liksom ikke forestille seg at Allah og islam selv kan brukes kynisk som instrument for å oppnå andre en rent religiøse mål. Er islam et uttrykk for den perfekte postmodernisme, kan vi spørre? menneskeverdet og psykotisk ?Og Stanghelles paradoks
Men hvordan kan psykiatrien finne noe å forholde seg til noe
som ikke er empiri? Vel, der empirien
mangler, kan man si, der ligger sykdommen, og der må vestlig tilnærming gå inn
å skape empiri, konstruere intensjoner, som altså ikke fins der, - og
drapspersonen går strafferettslig fri, både juridisk, praktisk og medisinsk. Drapspersonen
bedømmes da helt og fullt ut fra Vestlig juss og tenkemåte, en tenkemåte som
utelukker tanker om gud, bygget på tekster som jo nå normalt blir sett på som
empiri (noe objektivt som finnes der og virker og har agens i seg selv).
Jeg lurer da på om Eggen her vil kunne konstatere empiri,
bygget på «vestlig tilnærming»? I så fall må hun si, hvilket hun ikke gjør i
programmet, at islam har noe med drapene å gjøre, eller hva?
Se mer om bl a NRK og Allah og gud eller Gud her:
http://neitilislam.blogspot.com/2023/10/gud-pa-gaza-og-var-ofte-sa-store.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/07/var-terapeutiske-og-emojsonelle.html Om bl a deradikalisering – terapi – som ikke hjelper andre enn … :
Verdibørsen 20. oktober 23, repetert 25.10. 23:
Nrk: Hvorfor roper voldsmenn og drapsmenn allahhuackber
når de angriper?
Nora S. Eggen: Ja, kanskje vi … før vi kommer inn på de helt konkrete situasjonene, så er det å si at dette er et utsagn som har forskjellige bruksområder, mange forskjellige funksjoner, og kanskje vi aller først bør ta noen skritt tilbake og se på hva som ligger i det rent språklige her, hva betyr utsagnet rett og slett.
Det kan oversettes med at Allah er større, og det er altså
to ledd, det er Allah et egennavn, guds egennavn, og så er det et ubestemt
gradsadjektiv -achbar – det er altså et gradsadjektiv dannet på
adjektivet kebir, som betyr stor, og det som er litt spesielt med
akkurat denne bruken av dette gradsadjektivet er at det altså er et orf dom
betyr større, og det kan bruke både som komperativt og superlativt. Hvis du
sier achbar så betyr det større, og hvis du sier el achbar i
bestemt form, så betyr det den største, men, altså, i dette utsagnet, så heter
det allah hu ackbae uten bestemt form, og det kan vi si er at på en måte
er en grammatisk ufullstendig setning for det er allah er større, ja,
enn hva da? Da ligger det på en måte et spørsmål i luften, og derfor så fungere
dette som en meningsmessig så fungere dette som en absolutt superlativ, Allah
er større enn det og det og tørre enn det, sånn at det viser da til Guds
absoluttes suverenitet, usammenlignbarhet, og ordet kebir, betyr altså
adjektivet stor, det opptrer også mange ganger i Koranen, som en bekrivelse av
Gud, og mens ordet eller utsagnet allah hu achbar det opptrer ikke
akkurat i denne formen i Koranen.
-Når de bruker det i voldelige sammenhenger da, drap og
sånne ting … og de de sier Gud er størt eller større, ønsker man da å si at,
ja, at alle må bøye seg for muslimene guds … handler det da om makt og
overherredømme, vis hvem som skal bestemme?
-Eh, det er ett av disse uttrykkene som eh, hvordan det er ment, og hvordan det virker, er ofte litt forskjellig, litt overlappende, det spør hvordan den kommunikative situajsjonen er, hvis man skal si det på den måten, mm, det kan være et uttrykk for makt, det kan være også et uttrykk for avmakt, at man overlater til gud rett og slett for dette … man kan påberope seg gud, altså. I den situasjonen og det kan være et uttrykk for avmakt – dette er alt vi har i våre hender og gud er større enn det, ehm, dette, det blir jo, det man kan si er en slags soisokommunikativ funksjon og vi kan dele disse funksjonene dette uttrykket har i to kanskje grove kategorier, som religiøst ritual, og en sosiokommunikativ, det er litt overlapp mellom de to.
Men en religiøs ritual funksjon, så har dette en en sånn
formell rituell funksjon, det er dette utsagnet man innleder bønnen med, som
markerer at nå er det en egen sfære, for det normale tid og rom, som er satt av
til å kommunisere med gud, eller Allah hu achbar brukes i begravelser,
eller i forbindelse med id-feiring og hadj, og i privat, personlig
meditativ bønn, sånn at det er sånne ulike formelle og mindre formelle,
religiøsrituelle funksjoner, og har du de sosialt kommunikative funksjonene, du
tar med deg noe av det religiøse innholdet over i helt andre typer kommuniktive
situasjoner hvor det handler om hvem du snakker til og hvem du snakker for, det
er jo fremdeles en påkallelse av gud, som bønn, men du snakker også til et
annet publikum, kanskje … og da er det joe et spørsmål, selvfølgelig, hvordan
man skal gå inn og finne ut av intensjonene til de som bruker uttrykket i spesifikke
sammenhenger, eh, dette utsagnet kalles tekbir, som betyr det å si Allah
hu achbar, men det ligger også en oppfordring om å erkjenne guds storhet,
eller å si uttrykket; man hører ofte at folk kan si tekbir, og så kommer
det et svar, Allah hu achbar, det ligger en oppfordring, en motivasjon
innebakt i selve uttrykket, hvordan det er utformet, da kommer vi faktisk
tilbake litt til Koranen, fordi kebbir hu tekbiren er et koransk uttrykk
som betyr si at han er stor og erkjenn hans storhet, i den forstand at … Einar
Berg oversetter det faktisk som Pris Hans storhet med en stor pris, heter
det, og det er det koranske utgangspunktet her, men å si Allah hu achbar
i en sånt utsagn, det hentes fra profeten Muhammed, sin praksis, eller sunna,
sånt at det er et langt historisk belegg for å bruke det, og da er vi over i
den andre del av saken, altså det sosialt kommunikative, alle de typene av
situasjoner hor utsagnet brukes og har blitt brukt og fungerer i sosiale
situasjoner, politiske situasjoner, som en form for protest, protest mot
undertrykkelse, mot overgrep, men også som en form for å vise at man har en
form for rett, som du snakket om … altså å påberope seg gud, i en eller annen
form for situasjon, det kan også være å oppildne, ikke sant, til handling, det
kan bare være å vise sin støtte, vise glade, takknemlighet, eh, men også å
stadfeste et religiøst verdigrunnlag, kanskje i opposisjon til at ja ateistiske
utsagn f eks … gud fins og gud er større enn dere, gud er større enn oss, gud
er større enn alt, alle disse funksjonene eksister jo litt sånn oppå hverandre,
og hvis vi skal snakk lissom om hvordan akkurat spesifikke visse mennesker
bruker uttrykket i spesifikke situasjoner så er jo dette vanskelig da, med å
finne ut av intensjonen, hva er man, hvem er det egentlig man ønsker å
kommunisere med, hvem er det man ønsker å si noe til, er det i den situasjonen
en bønn, da å erkjenne at gud er større enn alt, eller er det at man påberoper
seg å være et instrument for gud, på en måte, da. Åh, eh, det er vel også litt
avhengig av hvem som hører, antakelig, det har noe med intensjon og resepsjon
som ikke er så lett å sortere, og du kan tenke deg, og du kan tenke det at en
som vil større en handling, uansett hvilken handling det måtte våre vil kanskje
lese inn denne gode intensjonen å erkjenn at gud er større, da, jeg er bare et
stakkars instrument, men den som er motstander av handlingen vil si at her
påberoper man seg urettmessig gud for en handling som ikke er legitim og
rettmessig.
Nrk: Å høre å deg nå Nora, så skjønner vi at det blir brukt
på mange forskjellige måter, men i dag, det dukker opp i media, så er det som
et krigsrop. Er det et krigsrop også i Koranen?
-I Koranen er det ikke et krigsrop, i Koranen er det det å … er rett og slett å si at Allah er opphøyd og større enn alt, eh, men i den lange historien, så finne vi at tekbir eller Allah hu achbar også er brukt som en form for kamprop eller en form for handlingsmotivering, oppildnende, eh, utsag skråstrek bønn, i kampsituasjoner, i kamphandlinger, det finner vi jo i historien.
NR; Men det er uansett, da, hvis man bruker det, er det, eh, det er vel en slags lydighet i det, at man liksom skal godta å være ydmyk eller at det er en vel en slags makt i det, uansett da?
-Ja, det er jo en ydmykhet, men så står er jo spørsmålet da, er det utsieren sier at gud også enn større enn meg! Ikke sant, og legge seg under guds endelige dom, eller bruker, mange vil jo si misbruker utsagnet til å si at jeg Jeg er den som er guds instrument i denne situasjonen. Og det er jo jo der spenningen på en måte ligger, og det er også derfor ange muslimer føler ubehag og motløshet, ved at man blir veldig opprørt over å se måten utsaget brukes på da i situasjoner som man føler ikke har noen legitimitet på noen måte …
Nrk: Men tror du at f eks drapsmenn som buker det, tror de
at de er guds instrument? Kan det være sånn de tenker?
-Det er jo vanskelig for meg å gå inn i , selvfølgelig, hvordan de tenker, og sånn, jeg har jo ikke noen empiriske studier på dette, for å si noe om det. Det vill faktisk vær interessant å hatt noe orntlig empirisk grunnlag å snakke ut fra når man snakker om disse tingene, så det bli o bare noen forestillinger, ikke sant, og da kan du tenke deg, at han eller hun ene, eh, vil jo kanskje tenke på seg selv som et instrument for guds vilje, mens en annen vil si at her er det et slagord, som jeg kan bruke, her er det et utsagn som har voldsom kraft, som har en motiverende, eh, motiverende og legitimerende, eh, kraft, og som jeg kan ta i bruk, en, om det er det ene eller det andre, i den helt konkrete situasjonen, det blir jo bare spekulerende, å skulle si noe ordentlig om.
-Men er det noe sånn stolthet forbudet med dette, eller er det – jeg er litt usikker på om at han vil vise at han er stolt muslime, eller er det en slags takk eller … ?
- Det kan det jo også være, takksigelse, det kan man veldig,
liksom det er jo ikke så vanskelig å si for seg, og man kan også tenke at det
er en slags storhet, at man tenker liksom at vi er jo på rette side, liksom, vi
har rett til å påberope oss gud, og det, eh, men det som er litt interessant da
er jo at det er en slags negasjon akkurat innebygget
i selve uttrykket, fordi Allah hu achbar er jo større enn det også, så Allah er større enn enhver utsier, og hver utsiers
intensjon og enhver utsiers liksom påberopelse, ikke sant, og det
interessante er jo at det ligge innbakt i selve uttrykket, som når med en gang
man sier Allah hu achbar så har man også implisitt og faktisk eksplisitt
negert sin egen makt, og vist sin egen maktesløshet, gjennom å si at uansett
hva jeg gjør, uansett hva jeg mener, ikke sant, uansett hva jeg prøver å
legitimere mine handlinger med så står gud over det også.
Nrk: -Ja, er en debatt så i islam, da, om dette uttrykket …
mange vil jo forbinde ordet med uhygge … hører det på gata, så må jeg passe meg
… er det en debatt a la sånn ta ordene tilbake …
-Ja, om det er en debatt, det kan godt hende, … det er i
hvert fall det jeg har kunnet observere, er at muslimer føler et ubehag, mange
gjør det, mange muslimer bruker jo uttrykket helt vanlig i sin hverdag, enten
det er for å si liksom at – er det mulig liksom, er det mulig at det er sånn og
sånn, at jeg glemte, ikke sant, veldig sånn hverdagslig, men også at man bruker
det i sin daglige bønnepraksis eller i sin daglige meditative praksis, eh, ikke
sant, det er et uttrykk som lever da, som har en hel sånn, hva skal man kalle
det, uskyldig liv, samtidig som man selvfølgelig er klar over, veldig kar over,
hvor betent dette uttrykket er i det offentlige, og ett eksempel på det kan jo
være at, altså, dette er jo et utsagn som man ofte bruker i forbindelse med ei,
og eidfeiringene og da er det å si Allah hu achbar, gjentatte
ganger, en del av selve eidfeiringen, og da kan man kanskje bli litt mer
forsiktig med å liksom si det om til og med stille nesten bare for seg selv,
hvis man er ute på gater og streder. Hvis man er på vei til eid, i bønn om
morgenen på eid-dagen, f eks, så er det praksis, altså en sunna,
fra tradisjoner fra profeten eller at man sier Allah hu achbar når man
er på ei til bønnen. Men jeg tror muslimen har blitt veldig mye mer forsiktig
med å gjøre det i hvert fall med lyd, he, eh , de sier det kanskje inni seg.
Linker:
https://www.jihadwatch.org/2019/03/hugh-fitzgerald-down-under-and-over-the-top
https://www.jihadwatch.org/2004/03/badawi-assails-media-interpretation-of-jihad
https://www.jihadwatch.org/2014/03/islamic-jihad-top-dog-negotiations-gain-nothing
https://www.jihadwatch.org/2016/08/australias-sbs-jihad-doesnt-mean-war-against-non-muslims
https://www.cair.com/cair_in_the_news/jihad-watch-how-could-any-decent-person-remain-a-muslim/
https://www.nationalgeographic.com/culture/article/what-does-jihad-really-mean-to-muslims
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar