Kristen karismatikk og forbønn mot islamisering?

Hvem er sender og hvem er mottaker i et kjærlighetsbudskap? Gjensidig ømhet kan være så mangt.

Av og til kan det være vanskelig å skille og skjelne mellom Gud og menneske …

På en direktesending på TV visjon, Norge, kommer vi til et program som tar imot bønneforespørsler på papirutskrevne meldinger. Programlederne er et ungt ektepar – og et fast innslag på kanalen, ser det ut for,  – og disse leser opp bunker av innkommende bønnene. De lover å be for alle de som har plager og lidelser og bønnebegjærene blir så lagt inn i en veldig stor bunke med lignende forespørsmål på et bakrom, et alter, som de kaller det. Her ligger det flere hundre tusen bønner fra hele landet. Kanalen viser frem dette alteret med en viss stolthet. Her kan publikum få syn for sagn: Her bes det, kontinuerlig, på et altar for Gud, «det er fullbrakt», heter det. Kanalen har to fast ansatte hvis eneste funksjon er å be. Mannen er altar-sjef. Bunkene med ønske og hå om bønnesvar vokser og vokser. Folk rundt omkring skal vite at de blir bedt for. Personlig.

Noen av begjærene får mer oppmerksomhet enn andre. Et par tilfeller som går på problemer i familier, med sykdom og diverse, visstnok, behandles med en viss ekstra høyaktelse, og ekteparet legger så sin styrke i å be særs seriøst for disse.

Ekteparet står skulder til skulder. Han er høy og røslig, sterk som en ørn med inderlige øyne. Han er som alltid smakfullt kledd med VIP-dresser, skjorte, slips og brysttørkle alltid fargerikt perfekt avstemt. Det hviler en slags stor frimodighet over denne mannen, en slags likefrem ærlighet som er lett å bære. Menigheten består visst for det meste av gjenfødte som taler i tunger og roser seg ikke av, men i Herren. Her lukter det ikke fjøs av blaiseren.

Og hun litt mere av den vevre fasteslanke typen, men ikke direkte sky, mer beskjeden. Misjonsiveren for dem begge er til å ta og føle på. Han skal ha klart å omvende tidl. presidents Obama bestemor til Jesus, i Afrika, på en nokså ensom misjonsreise der, helt på egenhånd, visstnok, hvis vi ikke husker feil. Han er en bredskuldret og muskuløs mann, som det hør seg og bør seg for en bonde som nå har bytter ut kjeledressen med det som lett kan oppfattes som Armani-dresser av høy kvalitet. Han har stridt, brunt hår, men en teint av grått ved tinningen. Konen er blond, halvlang hårpryd.  Det er visst hun som plukket opp ham, ikke omvendt, noe en kanskje kan legge seg på minnet. Han er forhenværende bonde, den endelige omvendelsen kom i fjøset, for i hvert fall over ti år siden, hvor han hadde liggende en Gideon-bibel, for tilfellets skyld, virker det som.

Nå synes ekteparet hellig overbeviste om at de snart skal inn i himmelen. De går og bærer på en guddommelig rettighet sammen, visstnok. De ber derfor flittig den såkalte frelsesbønn, hvor folk oppfordres til å ta imot Jesus i sitt hjerte.

Det er kona som begynner, i tunger. Hun fremfører sitt budskap med en spesielt eksotisk stemme, ikke overdrevent, men undrende ydmykt. Stemmen er i full age, litt spesiell, med lukkede øyne, hun får en salig ro over seg, et alvor man sjelden ser til dagen; hun lukker øynene, huns står innfor den himmelske «trone»», så å si; det er tydelig og hun er inderlig, tålmodig – og venter positive bønnesvar. Flere innringere fra tidlige programmer har ringt inn og bekreftet helbredelse. Hun utsier, nesten ordrett:

okiriando iriando shirilakito iriando nelesekito sharala shikinot iandori leskiriando lasaknti le kirianto.

Som det hør seg og bør seg i disse miljøene, skal tunger alltid tydes av noen i forsamlingen. Ektemannen, som står nærmest henne, foran tv, kommer så med tydningen:

Gjennom mitt ord, så gir jeg dere et budskap om å komme nær til meg, for i mitt ord, så vil du kjenne på en trygghet, du vil kjenne på en forløsning, du vil kjenne på en lengsel, ja, du vil kjenne på selve livet: og du vet at gjennom ordet, så ligger det legedom, gjennom ordet, så kan du finne veien til frelse, gjennom ordet så kommer du tett innpå meg, for jeg har sendt deg ordet, jeg har gitt deg ordet, og jeg oppmuntrer deg til å bruke det, for det er ordet som står, og som er gitt deg, det er selve sannheten ... 

Kommentar: Ektemannen snakker her på vegne av Gud: gjennom mitt ord … i mitt ord … du vil kjenne en forløsning … du vil kjenne på selve livet … di vil kjenne en lengsel … jeg har gitt deg ordet og gjennom det kommer du tett innpå meg … oppmuntrer deg til å bruke det …

Konen fortsetter i tunger, litt mer oppstemt og fornøyd nå, men fremdeles med lukkede øyne, som i det hinsidige, og forventningsfull og tydelig vis fornøyd med mannes tydning:

shiriando arakolasabria leskinto shakanto kiiandorei lesekibra lasankanto koriando, oriandori lasikinto shekoniti ibra la sa kantori i kiriando.

Mannen tyder dette slik: … for det er Deg han vil ha, for når du kom inn i denne verden, har jeg tenkt at du og jeg skal ha en tett relasjon, ja, jeg har tenkt at i dine skritt, skal du kjenne at jeg er med deg, jeg vet og vil at du skal vite at når du utfører noen gjerninger, så er jeg sammen med deg, og ikke minst når du søker meg i ditt lønnkammer – for mitt ord sier til deg at når du søker meg, så skal du finne meg, dette er løfte som står fast; det er et løfte som er gitt deg, det er et løfte som holder, og det løfte jeg gir deg, vil jeg at skal bruke og ta til deg, ja, da vil løftet om å søke meg – da finner du meg, og jeg vil virkelig ha en stor plass i hjertet ditt …

Kommentar: Ektemannen snakker fortsatt på vegne av Gud og Ordet: … du skal kjenne at jeg er med deg … ikke minst når du søker meg i ditt lønnkammer … du skal finne meg … det er et løfte som holder … jeg vil har en stor plass i hjertet ditt …

Konen fortsetter: iriankondi kita shekiri iriandori la sakinto kiriandori la sankinti ibra la shakinto shekiriandori lasakinti i kiriandori la sakinti

Kommentar: Hun fremsier budskapet på en særs velbehagelig og kanskje spe måte, andektig, vakkert – noen vil si innsmigrende, en tanke for «søtt». Det kan være en særdeles smart måte å få oppmerksomhet, medfølelse og sympati på, «what can possibly og wrong?» Og bifall. Det åpner for medlidelse, emosjonelt engasjement, ikke bare overfor paret selv, men også for alle ofre som paret nå ofrer sin tid på, for å kunne videreformidle Guds velsignelse. Både hun og mannen ser virkelig ut som personer av kjød og blod, som har lagt fortiden bak seg en gang for alle. Ikke så å forstå at de ser herjede ut, nei, tvert i mot. De minner i stedet på en slagsjordiske engler, de ber frimodig, andektig og ikke det minste naivt innstilt til Gud. «Vi glemmer det som ligger bak» er et favorittbudskap i forkynnelsen til kanalens gründer. Budskapet er på en måte ordrett bibelsk. Noen vil kanskje si at konens melodiøse tungetale er en varm og inderlige hyllest til ektemannen … en forsikring om at han vil finne henne når og hvor han måtte ønske … ?

Mannen tyder: Og jeg vil at du med livet ditt skal stå fjellstøtt, ja, din fot skal ikke vakle, du skal ikke bøye av hverken til høyre eller til venstre, men du skal holde en stø kurs, idet du ser på meg, la det være med deg som med Peter, så lenge han så på meg, så holdt han seg flytende, men dere vet, at når omgivelsene kom …  når, og omgivelsene tok overhånd, fra å holde blikket sitt på meg, så begynte Peter å synke ned; sånn er det med deg også, hvis du ikke fester blikket ditt på meg, og bare blir opptatt av det som hører verden til, den som er på vei til å forvitre, og bli ødelagt, så vil du synke, men dere vet, at den som ser på meg, den som ta imot meg, den som bekjenner og den som setter sin lit til meg, ham vil jeg frelse, idet jeg rekker ut min hand, og drar deg inn til min favn i Jesu navn …

Ja, … , sukker konen inderlig, lettet, ærbødig og glad, … da setter vi over til en sang … 

Kommentar: Dette høres ut som en ektepakt, et løfte om evig troskap, stø kurs, idet du ser på meg … hvis du ikke fester blikket på meg … hvis ikke, vil du synke … hvis du setter din lit til meg, vil jeg frelse deg …

Vakkert, ikke sant?

Jeg spør meg selv: Hva vil de syke som dette paret nå ber for si, når de hører denne forestillingen, eh, eller denne lange preken, eller bønnen? Vil de føle seg presset på noen måte, til å føle med paret, for at de ber så inderlig og vakkert? Vil syke mennesker evne å ta budskapet til seg, i sin fulle bredde? Hva skal man egentlig være takknemlig for? Er det intensiteten, er det alvoret, er det innlevelsen, den oppriktige søtheten, og håpet?

Hva hvis de allerede og på forhånd, kanskje over lang tid, nå har bedt Gud komme å hjelpe og helbrede og det ikke har nyttet?

Vil de syke nå rette all takk til paret, og mindre til Jesus? Beklager, jeg blir flau av bare å spørre, bare av at tanken streifer meg. Det er ubehagelig. Men hva om alt her vekker et visst ubehag? Best å droppe troen, droppe Bibelen, droppe hele kristendommen? Fins det eventuelt noen bedre andre steder?

Hvis parets bønner nå blir oppfylt, vil ikke dette da bare bekrefte at de syke tidligere faktisk ikke har hatt sterkt nok tro, at de har vært mindre effektive kristne enn hva dette paret er?

I hvor stor grad vil de syke nå bli takknemlige mer overfor paret snarere enn overfor Jesus?

Vil andre troende nå føle et sterkt behov for å lære seg eventuelle teknikker paret her har brukt, for selv å bli bønnhørte, ved å bruke en bedre bønnemetode, kanskje mer fasting, alt for å få sikkerhet for å få ønsket bønnesvar og bli helbredet? Ja, hva har jeg gjort galt, hvordan kan jeg forbedre mine bønner? vil mange kanskje spørre seg.

Et urovekkende spørsmål kan oppstå: Er det nødvendig å legge en ekstra alen til mine gode intensjoner? Ber jeg med et oppriktig hjerte? Hva har jeg oversett? Hvordan kan jeg komme enda nærmere Gud enn jeg til nå har vært? Har jeg ikke vært helt ærlig? Har jeg ikke bedt med tilstrekkelig innsikt, har jeg ikke bedt alvorlig nok om å få tilgivelse? Hvorfor uteblir nåden? Er min synd for stor?

Det må være min feil, sier kanskje de syke. Vi kan ikke utelukke at slike spørsmål kan dukke opp og plage folk helt unødig. Det fins faktisk falsk tro, falsk syndsforståelse, syklig og skadelig behov for å straffe seg selv.

Hvor lenge skal de syke gå rundt i den mulig falske forestilling at de selv ikke har hatt stor nok tro, og at sykdommen slik sett faktisk er deres egne feil, og at det er deres egne feil at de ikke har vært sterke nok i troen til at Jesus selv har gitt dem bønnesvar?

Vanskelig spørsmål, vanskelige svar her. Men kanskje- tross alt -  all grunn til optimisme – i kjærlighet?

De syke som det bes for, vil ta imot med takk, deres hjerter, som nå åpnes og varmes, vil sluke håpet og sette pris på omtanken. Her ønsker man å bli evig takknemlig. Skeptikere vil tenke avhengighet, manipulasjon, opiater og hersketeknikk, ja, kremmeri på Guds nåde, ofte med urette, sett ut fra et dypt mørke.

Hvordan vil seerne ellers reagere rundt det ganske land? Med rene og udelte hjerter? Vi kan høre stille hallelujaer stige mot skyene og over.

Og imens fylles bønnealteret opp med stadig nye bønnebegjær. Bunkene vokser og er et bevis overfor Gud og mennesker på at man har forsøkt med all god vilje. Vi skal be for de syke, heter det jo i Skriften. Hvem kan ha noe å kritisere?

Noen vil spørre om noen av bønnebegjærene fjernes fra bunkene når den syke dør. Vil noen falle for fristelsen til å la dem bli liggende, for riktig å bevise overfor allmennheten hvor viktig denne bønnevirksomheten er og hvor mye den betyr for folk. Driver man – i praksis – her også messer for de døde? Tar de faste forbederne ved kanalen de døde med seg i sine bønner? I praksis kan det virke sånn, beklager spørsmålet. Det «smacks catholic», og hvorfor ikke?

I Middelalderen ble det bedt mye for de døde her i landet. De formuende betalte prester for å holde bønnene ved like, kontinuerlig, vi skal jo be kontinuerlig, som det heter. Det kan minne om de buddhistiske bønnhjulene. Det er bedre å be enn ikke å be, og hvem som ber, er ikke poenget, men at det blir bedt, det er poenget. Bønnehjulene ruller videre. Mening er å gi trygghet, for sikkerhets skyld – og kun det?

Tanker og spekulasjoner kan fly, men hva er det egentlig man holder på med, hvordan sammenfatte det ? Ekteparet kan kanskje lett oppfattes som moderne utgaver av en eller annen av kirkens mange helgener opp gjennom århundrene. Ja, de kan kanskje betrakte seg selv som spesielt utvalgte, apostler med særs viktige oppgaver å utføre, gitt dem eller påført dem av Gud eller Kristus selv. I så fall, hvem kan betenke dem?

Hva hvis skjærsilden virkelig finnes? Er sykdom en direkte følge av synd? Og skal man da gjøre bot, bekjenne sine synder? Overfor hvem? Hvem har autoritet til å tilgi synd?

Det fins faktisk en «apodiktisk» løsning på denne utfordringen: Synderen kan bikte seg eller skrifte. Presten kan så – i kraft av Gud og sakramenter - gi syndsforlatelse og det evige liv er da sikret, i hvert fall i øyeblikket  – og for så vidt. Hva med de dennesidige og aktuelle synder som synderen begår etter forlatelsen? Vel, man kunne betale seg ut av det, herav den beryktede avlaten. Avlaten kan så lette livet for synderen i Skjærsilden. Tror ekteparet på Skjærsilden? Er Skjærsilden så å si en logisk følge av den måten de tolker tingene på? Er de i stand til å bryte sin egen logikk?

Hvorfor anså man f eks i Middelalderen det mulig at presten kunne få en så sentral rolle når det kom til forlatelsen? Jo, fordi kirken hadde opparbeidet seg et overskudd av gode gjerninger, gjerninger så da ble overført på synderen, etter oppfordring eller bønnfalling. Kirken har nemlig sammen med, og på grunn av Kristus opparbeidet seg en skatt av merfortjenester som kirken kan disponere på vegne av alle troende, dvs alle syndere, og ved å gjøre disse «oppsparte midler» gjeldende overfor Gud. Kirken satt på et overskudd av nåde, så å si, takk være munkenes og helgenenes alle spekelser. En mektig posisjon, for å si det mildt. Noen vil ganske sannsynlig i det rent praktiske anse ekteparet som noe nær perfekt utviklede helgener med makt til å tilgi, dvs å helbrede fra all sykdom. Det forkynnes på kanalen at troende har rett på helbredelse, ifølge Jesus verk på Golgata, hvor Jesus sa at «det er fullbrakt». Man viser til en for så vidt ganske enkel tolkning av Jesaia, en av mange andre fortolkninger; man stoler på at: Ved Hans sår, har vi fått legedom …

Vel, folk søker i dag trygghet for makter og myndigheter på alle kanter.

I Middelalderen søkte man trøst i relikvier, valfarter og bønneformularer. TV-kanalen har reklamert for «oljeduker», et faktum som seg selv vitner om en viss tendens mot helgendyrkelse og behov for virksom magi. I dag blir mange skeptikere og ikketroende – på sin side - gjerne hypermagikere og servilt betinget emosjonelt korrekte. Hypermagikere stjeler fra folk de gjør til ofre for slik å kunne lukrere på offerstatusen ved at de slev opphøyes i folks øyne som mer-moralske. Å vise de korrekte emosjoner gir «penger som klinger i kassen».

Kanalen serverer en ganske enkel metode for å bli frelst, nemlig ved å fremsi det man kaller «frelsesbønn». Resultatet skal inntreffe umiddelbart. Ikke nødvendig med pilgrimsvandring. Det kreves ingen synlige botsøvelser, selv om det anbefales faste og bønn. Det skal hjelpe på samvittigheten å støtte kanalen med bidrag, helst månedlige faste bidrag, trukket i banken med faste beløp, eller mer.

En ting synes klart: Mage seere og syke vil føle en slags lettelse ved her og nå å bli kvitt mange teologiske spekulasjoner, både ærlige og sentimentale, både grunne og dype. I seg selv kan dette oppleves som lindrende, selvsagt, ja, befriende. It works!

Man kan føle seg fri fra grublerier, og føle seg, ganske enkelt – frelst. Noen stiller opp for en, tar så å si synden på seg, på egne skuldre. Noen bedre?

Jeg tror det er et stort behov for alt dette, alle disse tilbudene, noe som avspeiler seg i kanalens popularitet og kanalens evne til å stimulere – og lokke? - til å sende inne pengegaver. Kanalens oppfordring til å betale tiende, kan faktisk lønne seg for mange. I alle fall kan man tro det.

Joda, bønner og bønneemner stiger opp over skyene, via nett og parabole; her etterlates usynlige spor etter umålelige vibrasjoner utover i hel universet. Ord som «sterkt», «fantastisk» og «halleluja» benyttes flittig av kanalens ansatte og gjester.

Herren lytter.

Tyngdekaften.