Ingen plass for rasisme i Guds rike, Dagen 160221:
MENNESKESYN: Noe av det mest fundamentale vi kan si om et
kristent menneskesyn, er at det anerkjenner alle mennesker som skapt i Guds
bilde. Det gjelder uavhengig av hvor de kommer fra og hvilken religion de har,
skriver Tarjei Gilje.
Kommentar: Er det nødvendig å hevde det selvfølgelig i dette? Hva innvarsler det at Gilje her kommer med en slik selvfølgelighet, for alle kristne? For ikke-kristne, kan det være nødvendig å si, der spørsmålet om guds- og menneskesyn bringes på bane, men for muslimer er det slettes ikke så selvfølgelig at mennesket er skapt i Guds bilde.
Kan Gilje spørre islam om dette og fremholde det overfor imamene,
med noe styrke og vektlegging? Vel, Gilje vil ikke ha noe av »gammel» forkynnelse
sånn generelt, ser det ut for; en sånn gammel forkynnelser må ut og den
personen som forkynner et slikt «gammelt» budskap, som faktisk fremgår av
Bibelen selv, må refuseres og helst skjemmes ut: Bevis?
Her har du det ...
Gilje fortsetter: I dagens avis presenterer vi noen ganske interessante funn om holdninger til innvandring blant aktive kristne (Du kan faktisk høre det selvfornøyde tonefallet i disse små stningene).
Han fortsetter: … Dagen kan tegne et hittil ukjent
bilde av hva som kjennetegner landets aktive kristne i vår tid.
… aktive kristne utgjør en distinkt gruppe … det kommer ikke
uten videre kommer frem i andre undersøkelser. … et klart flertall i
befolkningen er medlemmer i Den norske kirke, … mange oppgir at de tror på Gud …,
uten at de nødvendigvis går ofte i kirken …. tro er for mange er et dypt
personlig anliggende, … er det vanskelig å finne kategorier … uten at man samtidig gir inntrykk av at noen vil ha enerett
på å definere hva som er ekte kristendom. (Vi venter spent: Vil Gilje
avsløre hva som er ekte kristendom?).
Kommentar: Hva er det Gilje her er i ferd med å
gjøre? Jo, å definere hva som er ekte kristendom. Vi leser spent videre.
… gruppen som går regelmessig til gudstjenester skiller seg
fra befolkningen for øvrig … Og det er verdifullt at dette kommer frem, … aktive
kirkegjengere stemmer vesentlig annerledes enn befolkningen for øvrig ved valg.
… Kristelig Folkeparti rent flertall. … ingen
her stemmer på Fremskrittspartiet.
Videre: … Vi har sett at svært få i denne gruppen lever sammen før de gifter seg. …
… Og i dag ser vi altså at kirkeaktive kristne er mer
innvandringsliberale enn befolkningen for øvrig. … I land som Polen og Ungarn
blir kamp for kristne verdier gjerne blandet sammen med motstand mot særlig
muslimsk innflytelse. Her hjemme ser vi tendenser … kampen for et kristent
hegemoni blir brukt som argument for en restriktiv innvandringspolitikk.
Kommentar: Her frykter jeg at Gilje selv begynner å
røpe sine tilbøyeligheter mot det autoritære, eller kanskje «totalitære»? Han begynner
– til en viss grad – å nærme seg puritanerne og Cromwell, se om
puritanere og bruk av Bibelen i form av bibelsitater. Sammenligningen er
litt forkjært, men den kan innvarsle en «metafysisk» tendens, hvis forholdene her
i landet skulle endre seg, mer eller mindre drastisk. Vi minner om at de puritanske
versene like fullt kan brukes mot puritanerne – av liberalistene!
Gilje er glad for at vi har konservative kristne, synes
det som: … innvandring er mindre problematisk for aktive kristne med et mer
liberalt teologisk ståsted, … trusselen utenfra uansett oppleves mindre dramatisk.
… den gruppen kristne vi her har undersøkt, kan ikke regnes som generelt
liberale. De inntar i stor grad konservative teologiske standpunkter.
… færre enn én av ti at de er enig i påstanden om at «Innvandring utgjør en alvorlig trussel mot norsk kultur». … 48 prosent av befolkningen for svarte ja til den samme i Bergen i 2017. Den innvandringsliberale linjen ser ut til å ha bred tilslutning på tvers av ulike trossamfunn. … et visst unntak for Pinsebevegelsen …
Det finnes ikke én kristen innvandringspolitikk. Og ingen av oss bør sette
likhetstegn mellom vårt eget politiske ståsted og hva som er Guds vilje. Men
det bør være mulig å fastslå kategorisk at rasisme ikke har noen plass i Guds
rike.
Kommentar: A ha, her kom det, altså: Gilje forsikrer om
at han faktisk ikke er for én innvandringspolitikk. Ingen bør ha opsjon på Gud
vilje, sier han. Det var da enda godt … tenker
jeg. Helt i tråd med hva han sier. Men kan han mene det? Hvis ja, og hvis nei,
begår han et kategorimistak som ikke er en redaktør verdig – det kan faktisk så
tvil om hans intellektuelle kapasitet. Han sier jo samtidig at han selv ikke
kan ha noen politikk på dette området, samtidig som han sier at dette er den
eneste politiske og emosjonelt riktige politikken å gå inn for. (Selv om han er mot rasisme – også der den
eventuelt finnes i Bibelen selv, etter våre dagers standardarder og tenkemåter).
Men var Jesus rasist? Hva sa Jesus om «jødene», som en gruppe, som befant seg nær ham? Jo, at de hadde Djevelen til far, et utsagn som han her i landet i dag ville ha blitt dømt og fengslet for, ut fra Straffelov og alle vet hvilke paragrafer jeg snakker om her.
I dag ville trolig også islamkritikere bli dømt for å ha brukt
de samme ordene og den samme påstand om muslimene og deres lære, selv om
man snakket analogisk, og «by implication», fordi en viss type muslim
vill ha følt seg fornærmet og krenk et, og det i seg selv nå, i prinsippet, vil
medføre straffeansvar. Se: Johannes 8:44 NB: Dere har djevelen til
far, og dere vil gjøre etter deres fars lyster. Han var en drapsmann fra
begynnelsen og står ikke i sannheten. For det er ikke sannhet i ham. Når han
taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far. NB:
Norsk Bibel 88/07. (Jeg gjør oppmerksom på at Jesus her snakker om «far», og
ikke «pappa eller abba»).
Men for Gilje vil det kanskje være om å gjøre å sensurer
bort alt dette, eller fortolke det dithen at det Bibelen sier overhodet ikke kan
assosieres med noe som helst angående islam og at de - som like vel gjør det - har
«Djevelen til far». De som Gilje kan utpeke som rasister har Djevelen til far?
Mens han selv har Gud som Pappa?
Han fortsetter: … Da snakker vi om hvorvidt vi ser på den fremmede som en venn eller som en fiende. Noe av det mest fundamentale vi kan si om et kristent menneskesyn, er at det anerkjenner alle mennesker som skapt i Guds bilde. …
… nye landsmenn i Norge må forholde seg til de lovene som gjelder her, og at det påhviler dem et ansvar for å gjøre seg kjent med norsk kultur. Men Jesu alvorlige ord i Matteusevangeliet, «jeg var fremmed, og dere tok imot meg», bør stå som ledestjerne for alle som vil følge Mesteren.
Kommentar: For å ha sagt det med det samme: Matteus er full av utsagn med fordømmelse av en gruppe troende, nemlig fariseerne eller jødene. Dette strider mot den norske diskrimineringslovens ånd og intensjon.
De som vil følge Mesteren bør altså, følge Gilje, eller var det «de som vil følge Mesteren og ikke nødvendig vis må følge Giljes egen, høyst private, utydelige, tvetydige og begredelig formulerte politiske linje han mener? Gilje tauser om dette. Men fint og overbevisendem skal det være, til tross for uklarheten eller tvetydigheten i alt det andre.
Gilje synes å ville sette opp selve kristentroen som uttrykk for det eneste politisk korrekte, et høyst pretensiøst tankeprosjekt, som han lanserer som normativt overfor lesere av Dagen. Han forlanger «de korrekte emosjoner» i tillegg.
For mitt vedkommende ser jeg dette som preskriptivt for kristne, slik at Gilje får det som han vil, ved aktiv hortatorisk, refsende eller formanende å fremholde det som egentlig ikke kan kles i noe begrep, men som kun er en forstilling eller et konsept, og et høyst uklart et, til og med. Bevisst?
Han bruker det som et emosjonelt våpen og dette er i seg
selv et forsøk på å styre folks emosjoner, han bortser fra deres fornuftsevner,
dømmekraft eller reelle politiske begrunnelser.
Og dessuten, og dette kan være svært både illustrerende
og avslørende: Gilje bruker ikke betegnelser som f eks Menneskesønnen, Gud
Sønn, eller «vår Fader i himmelen. Hvorfor? Kan det være av frykt for imamene
og islam? Kan det være for ikke å bli beskyldt for å ville såre, fornærme og
hetse muslimene? Kan det være for å unngå kritikk fra «sine egne»? Kan det være
av frykt for å bli oppfattet som diskriminerende og rasistisk og derfor rammet
eller mistenkt av norsk lov? I så fall ser vi ikke tegningen av en kristen, men
en kimærmuslim eller kimærkristen og med en høyst synkretistisk og pristin
amorf tro, slik jeg oppfatter det.
Gilje er det jeg kalle «servilt betinget emosjonelt korrekt»,
og dette i seg selv skal så fungere som et politisk våpen, skal Gilje få det
som han vil. At noen går fem på, på disse demagogiske og høyt villedende og
nærmest trollbindende og svært ladede knepene, i alt sitt enfold, får nå så
være. Jeg begynner å forbinde Gilje med en kimære, et blandingsvesen, en
tvetydig person. Er Gilje liberal-teolog? Se et
"must" her, eller han noe eller noe annet midt imellom, eller
helt utenfor – og i så fall hva? Ja, det kan man lure på, i det man «kommer i
hu» dette å «vende kappen etter vinden» overfor hvem som kan tjene hans egne interesser
og hans høyst egne personlighet.
Gilje forsøker seg så på noen visdomsord som understreker hans forsett i dette å foregi å ikke vite, samtidig som han sikkert vet:
«Det å se på innvandring entydig som en trussel vitner om liten tro på eget ståsted. … en stor andel av innvandrerne som har kommet hit etnisk kristne mennesker. … innvandringen kan slik sett over tid vise seg å være en stor gavepakke i en befolkning hvor stadig flere stiller seg likegyldig til kristen tro.
… Det viktigste er hvordan vi opptrer i hverdagen. Det er
der vi som kristne mennesker kan leve ut Jesu sinnelag og slik vise hva det vil
si å følge Jesus» (Kommentar redaktørTarjei Gilje).
Så kommer vi til Giljes komplementære person i Giljes
verden, hans tvillingbror og hans alltid gjensidig lojale «comerad of arms», hans
alter ego, nærmest, han parkamerat, hans egen øyensten, hans intimt betrodde «significant
other», på en måte, og som han sammen med utgjør selve radarparet i denne
sammenhengen. Kanskje tror han at denne amalganen eller symbiosen kan stryke både
hans egen og hans parkamerats autoritet? Vel, de synes å være like totalitært
innrettet.
Så over til sjefsideolog Johannes: SYNSPUNKT, av Johannes
Morken:
Torturert prest åpnet manges øyne: «Gjør jeg det, så mister du mannen din», sa den rumenske presten Richard Wurmbrand til sin kone Sabina. «Jeg trenger ingen kujon» svarte hun. «Gå!»
… den pensjonerte biskop Tor B. Jørgensens viktige
erkjennelse: «Hadde jeg møtt Richard Wurmbrand, ville jeg sett ham i øynene og
sagt at jeg beklager at jeg ikke tok godt nok inn over meg den undertrykkelsen
han og andre kristne var utsatt for», (skriver Ole Petter Erlandsen og Johannes
Morken).
Kommentar: Her gjør Morken biskopens ord til sine egne. Jørgensen var en klart venstreradikal prest (og biskop) med forkjærlighet for den marxistiske Internasjonalen. Han hadde et spesielt forhold til denne marxistiske salmen og sang den med fryd i brystet, (jeg husker om dette sto i Vårt Land, om det kom frem på NRK eller i en annen publikasjon, men sant og faktum er det okke som).
Hva gjorde Morken på den tiden? Burde han ikke ha innsett at Det kommunistiske Manifest fra 1848 var er revolusjonært program som faktisk oppfordret til vold på bredest mulig skala og med midler som vi i dag forbinder med den svarteste og mest brutale terror?
Nei, denne vinkelen er fremmed for Morken. I stedet for å
beklage, legger han Jørgensens etterpåkloke ord i sin egen munn. (Her er ha magiker
eller det jeg kaller hypemagiker andre steder på bloggen: Han stjeler Morken
Jørgensens innrømmelser og bruker dem som et krafttilskudd han selv trenger for
å kunne fremstå som mer «emosjonelt korrekt» enn visse andre; vi vet hvem han
mener – hvilken gruppe han legger for hat - og hvem han retter sine tveeggede emosjoner
mot. (Vi har gått igjennom mye av hans historikk her på bloggen, men jeg orker
ikke å hoste frem linker akkurat nå).
Men: Her har vi med en hykler, i beste fall en konsekvent
selvopphøyende og i og for seg irrasjonalistisk selvsentimentaliserende mann å
gjøre, en mann med dårlig dømmekraft og «lavt» moralsk kompass. Men Morken skal
altså legge seg flere ord på tungen, ord som altså ikke opprinnelig var hans
egne, selv om han burde ha forstått sannheten av for lenge siden. (Han skildrer
Wurmbrandts kroppslig bevisbare sår etter tortur, noe jeg hopper over i selve
referatet her).
Morken: … presten og aktivisten Richard Wurmbrand, fikk tre års straffarbeid … for Sabina. Morken viser til Wurmbrands bok «Kristen i rumensk fengsel … like etter kommunistenes de facto maktovertagelse i Romania. …
Under store portretter av Stalin ble det talt varmt
samarbeid mellom trossamfunn og kommunistpartiet …. . Wurmbrands innlegg – om å
lyde Gud mer enn mennesker – ble møtt med trampeklapp. Men det var samtidig så
kontroversielt at lyden ble kuttet. Wurmbrand fikk inndratt sin prekenlisens. …
han skulle han sitte i fengslet til 1964.
Kommentar: Hører vi et ekko av Gije her? Eller var det Gilje
som var et ekko av Morken? Se
her om manglende mot og redelighet i kristne redaksjoner
Morken fortsetter på sin tredemølle:På 1960-tallet ble Wurmbrandt kjøpt fri, delvis for
norske penger … Han ble kjent som en utrettelig talsmann for den
forfulgte kirke i den kommunistiske verden. I hele etterkrigstiden ble
rapporter om denne forfølgelsen møtt med skepsis, bortforklaring og fortielser.
Svært mange ønsket å tolke kommunistenes handlinger i beste hensikt. Det var
vanskeligere å fordømme et system som brukte samme terminologi som dem selv,
har Anne Applebaum, forfatter og kommentator i New York Times, hevdet.
Kommentar: Her ser Morken noe viktig, som han selv ikke tar konsekvensen av: Han har antekalig ikke forstått selve teksten i Marx’s manifest; og derfor seg han heller ikke teksten i de muslimske tekstene. Det går like galt i begge tilfeller. Her er det snakk om virkelighetsfornektelse, en rød tråd i Morkens verdensanskuelse, en anskuelse som forutsetter at det fins islamofobi nærmest rundt ethvert hjørne, i seg selv en mulig indikasjon på paranoia, om enn mild, kanskje … det dreier seg vel mest om en slags forfengelighet fra hans side, og et inderlig og dypt ønske om å straffe de islamofobe, alt for slik å kunne opphøye seg selv som moralsk og kognitivt overlegen. Han bedriver, som Gilje gjør det, - med hypermagi: De stjeler fra andre for å opphøye seg selv, for å tilegne seg en illusorisk kraft – via magi, altså - og et moralsk overtak som egentlig ikke tilkommer dem. De tror de makter dette ved å produsere seg lidende ofre, som de kan skyve foran seg, selv uten samtykke fra disse konstruerte ofrene. Magien blir dermed ikke bare problematisk, den blir dypt umoralsk – og radikalt ukristelig.
Jeg har nevnt Morken i flere lange innlegg her på bloggen. Jeg tar med en karakteristikk av situasjonen formulert av Hanne Nabintu Herland i en artikkel i Dagen, 120221, av alle steder:
Der medielederne gis retten til å
fungere som mobbeledere, skapes et fryktsamfunn av dimensjoner. Folk våger
knapt å uttale seg, av frykt for å havne i medienes rettergang der rettssalens
fokus på at begge parter får uttale seg, er nærmest ikke-eksisterende. Anklager
blir fremmet som om det var fakta, og den det gjelder får nesten ikke talerett
til å forsvare seg.
Selvsagt preller slike uttalelser av på slike som Gilje og
Morken. De makter ikke å slippe fra det de tror er et faktum: At de er
uangripelige. Både emosjonelt, kognitivt og politisk.
Morken: Varslere som Broder Andreas og Richard
Wurmbrand ble mistenkeliggjort av de offisielle kirkene, … I Norge ville
flertallet av biskopene lenge ikke ønske Wurmbrand velkommen til å tale …
Kommentar: Morken tror kanskje primært at han er
politisk korrekt, i stedet er han emosjonelt korrekt, en eufemisme for et
selvforherligende og egenfortreffelige og tilbakeskuende hykleri til fordel for
seg selv. Se kommentaren over, hvor Morken med stor lyst og iver gikk inn for å
shame , name og scene-nekte en kritiker av Hadja Tajik da hun slapp til –
muligens etter invitasjon fra Dagen selv – med et akk så yndig, men like fullt
triumfalistisk, på kristne dogmer.
Her produserte Morken og Horn et for dem høyst selvbetjenende
offer, et offer som selvsagt ikke var et offer og som heller ikke ba hverken
Morken eller Horn om støtte. Aller minst krevde Tajik selv noen utestengelse på
livstid fra Vårt Land, slik Morken krevde. At Morken og Horn her oppførte seg
som rene bøller og svært totalitære personligheter helt uten forstand på
ytringsfrihetens betydning, forblir et mysterium, hvis man ikke ta i
betraktning disse personenes tynetrang og ekstreme disposisjon for å servilisere
under et regime som de var sikre på ville styrke egne opportunistiske private
behov - til fortrengsel for de større
hensyn, som f eks ytringsfriheten i seg selv, sett som det «større og viktigere
gode» enn deres egen narsissistiske hysteria, og deres egenaksiomatiserte «selvgodhet» (usikkerhet
forkledd som moralsk selvsikkerhet uten rasjonelt lødig begrunnelse).
Morken og redaksjonen lot sto uimotsagt grove beskyldninger
mot den navngitte person som skrev kritikken mot Tajiks kronikk den gang (for
ca 3 år siden). Beskyldningen var et rent karakterdrap på en aktør som ble
nektet adgang til å forsvare seg. Morken lot anklagene stå, mens den anklagede
mistet enhver tilsvarsrett, - et eksempel som nesten regelrett var en imitasjon
av kommunistenes behandling av og holdning til Wurmbardt, (om enn under ulike
samfunnsvilkår).
Den hjalp ikke at den anklagedes kritikk av Tajik av Morken
selv ble karakterisert som «innafor». Kritikken er i ettertid blitt fremlagt
både for en professor i filosofi, en psykolog og en ingeniør – redelige og godt
kvalifiserte personer som avviste alle tanker om fornærmelse, hets, usaklige
beskyldinger, faktafeil og ondsinnet mening etc). Morken la seg imidlertid på
kne for ateisten og lot seg til og med nærmest umiddelbart presse av legen,
forskeren og humanisten Morten Horn, – stikk i strid med Redaktørplakaten normer
og regler. Se på følgende link hva disse menneskene kunne tillate seg, idet de
avslører sin egen indre usikkerhet, sin egen feighet og frykt, og dessuten sin pure
neddrektighet i alt dette; en oppførsel som i seg selv kunne ha medført og som
man må tro var tilsiktet i det praktiske liv, på diskursmarkedet for kritikeren
av Tajik. Slike mentale «konstitusjoner»
fremmer alt annet enn demokratisk frimodighet, og aller minst frimodig kristen
gudstro. Se det her: Morken
og Horn revisited
Morken fikk her vist en tendens eller dragning mot det totalitære
som ikke er å ta feil av. Han foregir å være liberal, men handler i takt med et
mønster som bare er diktatorer verdig, sett på det personlige planet og i
dagens snevre og ofte totalt villedende diskurs og mediaverden i Norge, «frihetens
land». Se den
autoritære personlighet. I denne forklaringen retter kritikken seg mot den
såkalte, men høyt oppkonstruerte kristne personligheter fra rundt 60-70, beskrivelser
som i sin tur ble brukt for å skape et nytt menneske – communist style – og til
å fremme kommunismen, intenasjonalt, dvs å omforme alt til et totalitært styresett
og som ble tatt som selve beviset på at kapitalismen var «ferdig». Evig slem og
direkte ond. I dage ser man den autoritære personlig gjenskap hos bl a
mennesker som Horn og Morken, slik jeg ser det. De er a-kontekstuelle ikke-eksemplariske
stjerneeksempler, i min optikk.
Et springende punkt: Hvordan kan man ha tiltro til slike personligheter som Jørgensen og Morken, når de selv jo viser at de ikke forstår å trekke ut relevante og megetsigende tekster som Det kommunistiske manifest- og da tekster islamistene forkynner, - hvordan kan man få seg til å tro at slik personer bedre kan skjønne de kristne Skriftene?
Jeg hyser liten tvil: Like lite som de har forstått de kristne tekstene, like lite forstår de av de kommunistiske tekstene og de vesentlige grunnlagsdokumentene og prinsipprogrammene i islam.
Vi kan ikke stole på annet enn at disse menneskene er ute etter helt andre ting enn det Ordet forkynner.
Morken fortsetter: Da han første gang kom til Oslo
ved juletider 1965, utfordret Wurmbrand engasjerte mennesker til å starte en
misjon for kristne i øst. (Morken viser til Stefanusalliansen). …
Vi finner i dag grunn til å nevne den pensjonerte biskop Tor B. Jørgensens viktige erkjennelse: «Hadde jeg møtt Richard Wurmbrand, ville jeg sett ham i øynene og sagt at jeg beklager at jeg ikke tok godt nok inn over meg den undertrykkelsen han og andre kristne var utsatt for.» (Magasinet Stefanus, 6-2017).
«Vi radikale ble blinde for undertrykkelsen av
religion i øst», sa Jørgensen. Samtidig som han og hans radikale venner
kritiserte USAs utenrikspolitikk, skulle de «sett det destruktive kommunistiske
systemet som utviklet seg i Østblokken og Maos Kina».
Som tidligere ateist var Wurmbrand tydelig på at kommunisme og kristen tro ikke kunne forenes. Som prest under krigen hadde han opplevd å bli fengslet av rumenske fascister. Etter Pinochets kupp i Chile uttalte Wurmbrand at han foretrakk Pinochet framfor den valgte kommunisten Allende. Det skulle vi gjerne ha sett usagt, gitt de autoritære krefters destruktivitet uansett farge.
Men det står likevel fast at Wurmbrand gjorde verden oppmerksom på at troende ble arrestert, torturert og drept i land nær oss.
I dag vil flere tenke annerledes enn de eller deres forgjengere gjorde på 70-tallet om støtte til kirker i autoritære land. Det er komplisert og krever respekt for ulike roller. Men undertrykkelsen og forfølgelsen må erkjennes – ikke forties. Tor B. Jørgensen sa da også: «Vi hørte ikke nok på Wurmbrand, og vi har ikke hørt nok på ropene fra kristne i muslimske land».
Wurmbrands mot har vært et eksempel for andre som har
ønsket å stå opp for sannheten. .., faglig leder, Åpne Dører, redaktør i Stefanusalliansen, 170221
Kommentar: Bare den nåværende Pave kan konkurrere om å
være mer politisk og emosjonelt korrekt enn slike som Gilje og Morken:
They’re – (se linken) - hoping to “negotiate directly with the Belgian federal government in order to stay in Europe,” and “the pope is constantly mentioned.”
That’s a canny move, as the Pope has many times tried to shame Christians into supporting mass migration in Europe by claiming that it is a manifestation of the Christian obligation to welcome the stranger. This is nothing less than sinister. Christians do not have and never have had an obligation to welcome those who are determined to conquer and subjugate them, as many of the migrants have made clear is their ultimate objective in accord with Islamic texts and teachings. Will there be any screening done of the migrants in this church to try to determine if they have jihadist sentiments? Of course not. That would be “Islamophobic.”
https://www.jihadwatch.org/2021/02/belgium-migrants-once-again-occupy-catholic-church-in-brussels
Kommentar:
Interview: Jules Gomes of Church Militant interviews Raymond Ibrahim, a Shillman Fellow at the Freedom Center, on the unholy alliance between the Vatican and Al Azhar:
VATICAN CITY (ChurchMilitant.com) – A top Arabic scholar is exposing the “two-facedness” of Pope Francis’ Muslim dialogue partner and the failure of the pontiff’s Human Fraternity pact to stem the escalating persecution of Christians in the Islamic world.
Islamic historian Raymond Ibrahim is blasting grand imam of al-Azhar Ahmed al-Tayyeb for “repeatedly contradicting all the lofty sentiments in the document he signed with the pope,” as the Holy See marks the anniversary of the Abu Dhabi deal, which was signed Feb. 4, 2019.
On Thursday, Francis and al-Tayyeb will participate in a virtual event hosted in Abu Dhabi to celebrate the International Day of Human Fraternity — a day now set apart by the United Nations General Assembly as an annual event.
United Nations secretary-general António Guterres and ruler of the United Arab Emirates Mohammed bin Zayed will lead the celebrations marking the controversial Catholic-Muslim concordat, Vatican media announced.
At his Wednesday public audience, Francis said he was pleased that “the nations of the entire world are joining in this celebration, aimed at promoting interreligious and intercultural dialogue.”
In an exclusive interview with Church Militant, Ibrahim called out the “doublespeak” of Sheikh al-Tayyeb “if only when speaking in Arabic and appearing on Arabic media, as opposed to when ‘dialoguing’ with naïve Western leaders who are all too eager to believe what they want to hear.”
“For instance, the Document on Human Fraternity signed by al-Tayyeb emphatically insists on religious freedom, stating that ‘the fact that people are forced to adhere to a certain religion or culture must be rejected,'” Ibrahim noted.
Ibrahim, author of recent bestseller Sword and Scimitar: Fourteen Centuries of War Between Islam and the West, explained that al-Tayyeb is on record quoting “those learned in Islamic law [al-fuqaha] and the imams of the four schools of jurisprudence” saying that apostates [converts from Islam] should be punished. To underscore the point, the top Islamic cleric cited a hadith [tradition], saying, “Whoever changes his Islamic religion, kill him.”
“So much for religious freedom,” Ibrahim lamented, elaborating on how the grand imam “is renowned for turning a blind eye to the ongoing persecution of Egypt’s most visible non-Muslim minorities, the Coptic Christians.”
Despite the well-documented fact that Muslim mobs attack Christians almost “every two to three” days, al-Tayyeb told Coptic Pope Tawadros II, “Egypt represents the ultimate and supreme example of national unity” between Muslims and Christians, according to Ibrahim.
Some examples include the burning of churches and Christian homes, the coldblooded murder of a Coptic man defending his grandchild from Muslim bullies and the stripping, beating, and parading in the nude of a 70-year-old Christian woman, he added.
“The Grand Imam doesn’t have a single word for the persecution and displacement of the Copts — his own Egyptian countrymen,” remarked Ibrahim. “Instead, he claims that ‘the Copts have been living in Egypt for over 14 centuries in safety, and there is no need for all this artificial concern over them,’ adding that ‘true terrorism was created by the West.'”
Ibrahim, who has acted as a consultant for the U.S. Strategic Command and the Defense Intelligence Agency, was born to Egyptian parents and has studied under renowned military historian Victor Davis Hanson.
Ibrahim told Church Militant that “far from speaking up for Egypt’s Christian minorities,” al-Tayyeb “has confirmed that they are ‘infidels.'”
Ibrahim clarified:
While al-Tayyeb used the label in a technical manner — correctly saying that, as rejecters of Muhammad’s prophecy, Christians are infidels [kafir] — he also knows that labeling them as such validates all the animosity they feel and experience in Egypt, since the mortal enemy of the Muslim is the infidel.
To demonstrate al-Tayyeb’s duplicity, Ibrahim showed Church Militant an Arabic statement from the Cairo Institute for Human Rights, which reads: “In March 2016, before the German parliament, Sheikh al-Tayyeb made unequivocally clear that religious freedom is guaranteed by the Koran, while, in Cairo, he makes the exact opposite claims.”
Ibrahim also named other Muslim commentators in Egypt who noted how al-Tayyeb had refused to denounce the Islamic State (ISIS) jihadists as “un-Islamic,” despite al-Azhar’s dogmatic position on “infidels” and “apostates.”
Summing up his verdict on the futility of the Human Fraternity document, Ibrahim said: “While secular Western talking heads who don’t know the first thing about Islam continue squealing about how it is being ‘misunderstood,’ here is arguably the Muslim world’s leading authority confirming many of the cardinal points held by ISIS.”
He continued:
Al-Tayyeb believes that Islam is not just a religion to be practiced privately but rather is a totalitarian system designed to govern the whole of society through the implementation of Sharia; he supports one of the most inhumane laws — punishment of the Muslim who wishes to leave Islam; he downplays the plight of Egypt’s persecuted Christians, that is, when he’s not inciting hatred against them by calling them “infidels” — the worst category in Islam’s lexicon — even as he refuses to denounce the genocidal Islamic State likewise.
Al-Tayyeb’s signature on the Human Fraternity pact “does not seem to be worth much —certainly not the fanfare surrounding it,” the academic observed. “If al-Tayyeb is a wolf in sheep’s clothing, Francis is a starry-eyed shepherd leading — or at least leaving — his flock to the slaughter.”
“It’s past high time he stopped playing ‘harmless dove’ and became ‘wise as a serpent’ — if only for the sake of millions of Christians being persecuted under Islam,” Ibrahim urged.
Egypt is home to the largest Christian community in the Middle East. Officially, about 10% of the population of 95 million are Christian, although many believe the figure is significantly higher.
Kommentar: Ville Morken og Gilje «condone» det Raymond Ibrahim her sier og skriver? Å få et svar på dette, ville kanskje illustrere alvoret.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar