"Gud" og sharia-demokrati?

Går det mot demokrati i Egypt og mot reform av islam i hele den muslimske verden? Og: Hvorfor forstår ikke vestlige mennesker at det er umulig å reformere islam?

Bjørn Olav Utvik ved UiO hadde den 12. mai 2011 en interessant kronikk hvor han spør om det er mulig å etablere et sharia-domokrati i Egypt.

Han spør med rette: Vil kvinner og religiøse minoriteter ha samme politiske rettigheter som muslimske menn i en stat styrt av islamister?

Han peker på at det fortsatt et utbredt standpunkt i Egypt at et statsoverhode ikke kan være ikke-muslim eller kvinne. (Hvis han tror at dette er mulig å forandre, er han naiv).

Viktigere: ”Det kanskje største problemet ligger på et annet plan, nemlig i det at mannen anses for familiens overhode med rett til å bestemme over de andre familiemedlemmene. Slik denne retten typisk forstås vil den innebære at en mann kan nekte sin kone eller sin datter å stille til valg, å reise, å drive valgkamp”.

Beskrivelsen er avslørende, men forfølges ikke videre i Utviks kronikk. Disse harde sosiale og allah-betingede fakta tones altså ned, og - antakelig - for å gjøre kronikken mer interessant tar i stedet Utvik for seg muligheten for at det dannes en plass i den nye egyptiske konstitusjon for de geistlige, dvs. lærde som får i oppgave å bestemme/kontrollere om landets lover er i samsvar med islam eller ikke. 

Han forsøker å trøste leseren med at Det muslimske brorskapet nå ”ser ut for å ha forlatt” denne tanken i det program de legger frem for sitt nydannede parti.

Utvik synes herved å ville gjøre Brorskapet til en mulig forkjemper for kvinners rettigheter på bekostning av det gjeldende – og allahiansk etablerte (evige) patriarki - en gang for alle og dermed for all fremtid.

Det er selvfølgelig et helt umulig prosjekt for Brorskapet. Og grunnen er ganske enkelt at et slikt prosjekt vill stride med Allahs klare påbud og forbud og det som ellers ligger stjerneklart implisitt og urokkelig fast i det islamske trossystem. Og alt som strider mot eller avviker fra disse er og kommer til å bli ikke-muslimske og derfor blasfemiske uansett hvor muslimer måtte befinne seg eller ei, om de befinner seg og styres av disse lovene i Egypt eller utenfor. 

Det er ikke mulig for Brorskapet å sette seg opp over Allah og kaste vrak på profetens og Koranens guddommelig forankrede autoritet. Det er jo dette nettopp Vokterrådene (av lærde/eksperter på islam) skal sørge for ikke skjer, (slik Den norske kirke har satt seg opp over Gud og Bibelen). 

Tror Utvik at et Vokterrådet skal kunne godta eller skrive under på lover av et nytt egyptisk parliament som frata mannen den meget konkrete og reelle overopphøyetheten over kvinnen?

Nei, den som måtte tro dette, tror neppe riktig, selv om det nå er stereotypisk for den vestlige såkalte elite – så overdøvende blinde de er i sitt hovmod - å trøse seg selv og andre med at det er dette som er tilfelle, ikke det motsatte.

(Et sidesrpang her: Et annet sterkt misvisende element i Utviks kronikk er at han konsekvent bruker betegnelsen Gud om Allah, hvilket ikke er annet enn helt på jordet, spesielt tatt i betraktning at Utvik er førsteamanuensis på Universitetet i Oslo, et sted hvor man for lengst burde ha gjennomskuet at Allah og Gud ikke den samme Gud, (i hvert fall at Allah og den kristne Gud ikke er det). 

Allah og den kristne Gud er motsetninger i ett og alt og kristendom og islam er helt inkompatible trossystemer eller religioner. De tangerer hverandre ikke. De står for hverandres motsetning.

Hvor horribelt galt det bærer av sted vil følgende sitat fra Utvik illustrere: ” De islamske rettslærde eller ekspertene på fiqh, har viet livet til å studere Guds åpenbarte vilje, og (de) er derfor bedre kvalifiserte enn andre til å finne ut av hvilke avgjørelse som er i pakt med den guddommelige veiledning menneskene har mottatt”.


Lesere skal tydeligvis lokkes til å tro at Gud og Allah er identiske eller nesten ikke til å skjelne!

 
For en tilsnikelse!

At folk ved et universitetet i Norge i dag ikke har klart å gjennomskue hva det vil innebære å blande sammen Allah med Gud (den kristne Gud), viser at vi har en lang vei å gå her i landet, en vei som kan bli brolagt med mer blodspille enn vi i dag kan tillate oss å forestille oss, som følge av den islamske "invasjon" vi har åpnet for med våre barnslige forhåpninger om en bedre fremtid for alle, spesielt muslimer, og  for vårt manglende mot til og manglende evne til å ville se og skjelne mellom den virkelige Gud og denne Guds sanne motstykke).

Nei, det går derfor ikke mot (mer) demokrati i Egypt. Det går først mot mer kaos – og, ja, kanskje borgerkrig, inkludert kroniske massakre på kristne – før Egypt lukker seg inne i et muslimsk mørke som ikke vil slippe taket på 1000 år og kanskje aldri. 

Egypt vil vise vei for resten av den muslimske verden.  Iran under og etter Khomeini og senere vil fremstå som det rene lykkeland av åpenhet og frihet i forhold til det vi kan forvente vil skje i Egypt. Og så vil de andre islamske landene følge etter.

Saudiarabia vil snart fremstå som noe av det mest liberale og yndige og grensesettende land i den arabiske verden. Sjeikene og alle deres barn vil snart bli beskyldt for å gå Vestens og Satans ærend. Muslimer vil begynne å massakrerer muslimer i en skala verden ikke har sett før og Vesten vil stå maktesløs og passiv og se på uten å kunne foreta seg noe som helst, samtidig som Vesten må se hele sitt økonomiske og ideologiske fundament smuldre under seg:  

Vestens ateisme har beredt grunnen for sin snarlig undergang.  En ”sivilisasjon” som har drept Gud har ikke noe annet å sitte sin lit til enn intet, dvs. håpløshet. Vesten vil ikke tåle en virkelig krise, en depresjon som vil få krisen i 1930 årene til å blekne. Hvordan skal et menneskehav som er oppflasket på ateisme – og ekstremindividualsime og såkalt autonomi - kunne utholde den smerte og de lidelser en slik krise vil innebære? Hvordan skal en sivilisasjon som bygger på illusjoner (ingenting koster det det koster) kunne møte realiteter?

Svaret er at Vesten ikke vil klare dette. Vi vil ikke engang klare en reallønnsreduksjon på 10% over de neste 30 år. Det vil derfor bli opprør. Politikerne vil ikke klare å takle det. Kontrastene mellom illusjon og virkelighet vil bli så store at befolkningen ikke vil tro de faktabeskrivelserr økonomer og andre vil måtte fremlegge som belsutningsgrunnlag. Ingen vil tro de tall og fremskrivninger de vil få se. 

Folk vil tviholde på sine illusjoner om et stadig rikere (økonomisk) liv, et liv i selvtilfredshetens og ekstemindividualsimens og ateismens og materialismens navn og gavn. Ingen vil være i stand til å forstå kristendommens forkynnelse om evig frelse ved tro og Kristus forsoningsgjerning på korset. Folket vil ikke forstå hva frelse innebærer og hva den krever, nemlig ydmykhet i tro. 

Verken psykologer, antropologer eller økonomer vil kunne hjelpe; de vil bare kunne forverre situasjonen ved å fremholde at folket trenger mer ”midler” og eksperthjelp, dvs. overføringer, hvilket betyr: Penger. Og det vil si: Mer materialisme is stedet for mer tro. Mer avhengighet for de fleste i stedet for frihet i frelsende tro.


Men et virkelig mirakel kan fortsatt skje: At muslimer forlater islam kollektivt - eller at de forsøker å gjøre det. 

Og kanskje er det akkurat dette som skjer? Er det dette som ligger i opprørernes krav om mer demokrati, dvs. mindre Allah?