Vet du at de hater deg? Vet du at du bør gå i Pride?

Vet du at de hater deg? Vet du at du er hatet og at dette hatet er inderlig og at de som hater deg hater deg fordi du er kristen, fordi du ser sannheten i Bibelen og ønsker å leve etter Guds ord?

Hvis du er muslim, derimot, vil de ikke hate deg på grunn av den islamske tro. De vil ikke tøre. De har gjort seg til hemmelige beundrer av islam og er på god vei til å underkaste seg Allah og hans profet. Men foreløpig vil de ikke innse dette. De skjønner ikke at de lever på vent. De fatter stort sett ikke hva som er i ferd med å skje dem. Deres forfengelighet forhindrer dem i å fatte det. Og det hele er tragisk. Staten og vårt nåværende kulturparadigme har tatt islam under sine vinger. Men hvor kan du som kristen søke beskyttelse og vente å få medhold mot alle angrepene og hatytringene fra «våre egne»?

Men nå tilbake til vårt anliggende i dag om hvordan kristne lar seg dupere, så å si uten at de åndelige sverdslag til forsvar er merkbare.

Vet du at de hater deg fordi du tror at bare Jesus kan frelse deg og alle som tror på ham? Vet du at du hates fordi du tror at Gud elsker deg, fordi Jesus Kristus døde for deg og at du nå lever i den tro at bare Kristus kan hjelpe og redde deg? Og fordi du tror at Gud vil at alle skal bli frelst og at bare Gud kan frelse, og at Gud frelser dem og den han vil?

Vet du at de hater deg fordi du tror Gud på hans ord om at det finnes et helvete etter døden? Og at de som fornekter, spotter og avviser – ja, dreper – Gud, ikke har noen plass i Himmelen, i Guds rike, i all evighet?

Vet du at noen er misunnelig på deg for at du tror nettopp dette? Vet du at de virkelig tror at du er intolerant, diskriminerende, fordomsfull, at de tror at du er full av hat og fordømmelse?  Forstår du at de tro at du er inhuman, umenneskelig, falsk, destruktiv, dømmesyk og grusom?

Vel, jeg har ingen konkret dokumentasjon eller beviser på at noen hater akkurat deg for din tro, her i det trygge og uskyldige Norge i dag. Jeg kan imidlertid legge frem beviser som uten tvil viser at de som produserer disse «bevisene» beskylder deg for å være en person det er verdt å ta avstand fra og isolere, ja, bekjempe, fordi du tror.

Jeg skal fremlegge beviser som vil fjerne all tvil om at de er ute etter deg, at de forakter deg, og, ja, hater deg – noen annen måte å beskrive det på, er vanskelig, for ikke å si mulig. Det vil snart fremgå av hva disse haterne selv sier og hvordan de forholder seg til deg og din tro. Det går frem av måten de sier det på, hvordan de ter seg når de sier det, av selve de ledsagende effekter de bruker for å ramme deg, nedverdige deg, isolere deg.

De bruker allele virkemidler de har til disposisjon for å få deg til å fremstå i dårligst eller ufordelaktig lys. De bruker leppene sine, hendene, posituren sin, ja, alt de har av retoriske fortinn, de anlegger en annen tone overfor deg enn overfor andre, som ikke tilhører din trosverden. Og alt dette fremgår det tydelig at her har man med selvsikre mennesker å gjøre, folk med god tro på seg selv. De fremstår som de mest selvreflekterende selvreflekterte eller (normalt) selvkritiske mennesker man kan støte på.

Og dessuten: De kan nå – som regel -  skilte med lang utdannelse, eller erfaring fra «relevante» miljøer». De sitter i maktposisjoner i alt fra kultur, politikk til media. Og du kan møte på dem overalt, på lærerværelsene, i fagforeningene, ja, overalt. De er for såvidt over deg hvor du går og står. De holder øye med deg. De bærer ikke på lit skadefryd. De kan referere til vitenskapelige avhandlinger. De kan når som helst true deg med å hente inn folk med lange, akademiske titler, eller meget selvbevisste journalister, mennesker som i hvert fall tilsynelatende vet hva som er rett og alt, hvordan virkeligenheten er, og hvordan virkeligheten derfor skal beskrives, og etterleves, mennesker som uten blygsel tillater seg å tro at de har både en rett og en plikt til å arrestere deg, bringe deg til taushet, alt i kraft av det de selv (blindt) tror er reelle argumenter og fordi de går ut fra som en selvfølge at de autoriteter de selv sverger til er «er de enste som har rett, både faktisk, verdimessige og ideologisk, (fordi de – for dem, altså – ut fra sine lidenskaper bare må ha rett), uansett hva du måtte argumentere med av alternative forklaringer og begrunnelser.

De skjønner ikke at de lar seg drive av frykt, de ser ikke sin egen skadefryd. De her aldri kjent noen nærhet eller noen inderlighet til den tro du selv har, og som du vet er gitt deg av den ene sanne, treenige Gud selv.

De har for lengst avskåret seg fra Det sanne glade budskap. (Det kan godt her dreie seg om prester). Og de kjenner ikke de krefter og miljøer som har «hjulpet» dem som intenst med dette. De stålsetter seg, de går i fornekting, de kan ikke få seg til å tro at de selv er manipulert, at de har gått i tjeneste som sprellemenn for gudløshetens representanter. I stedet tillegger de og hyller disse kreftene, ja, de forguder dem, og tror at dette i seg selv gir dem rett til å forakter og hate deg, motarbeide deg både privat og i all offentlighet, som ofte som anledningen byr seg.

De pønsker ut situasjoner hvor de tilfredsstiller seg selv med tanken på at du vil gå i den fellen de setter opp for deg. De unner seg hverken rast eller ro før de har fått ydmyket deg under påsyn av så mange som mulig. Og for å nå sine mål, bruker de flittig debattfora, partimøter, byråkratiske strukturer som plattform. De elsker konformitet for konformitetens egen skyld, fordi det passer deres karakter og sinn, og fordi det tjener deres egne behov og interesser.

De søker innflytelse over alt, og skaffer seg til og med lovhjemler for å kunne presse deg ut og få fremstilt deg som et uverdig menneske, et menneske hvis rette plass er gapestokken. De søker bevilgninger fra offentlige etater og får det i stort monn, ja, de kan nå nærmest diktere bevilgende myndigheter til å lystre deres minste vink.

De er virkelig ute etter å undergrave verdigrunnlaget ditt, din moral, din tro, og hele miljøet eller menigheten din. De viker ikke en tomme. De blir aldri fornøyd. Og for å holde det gående og for å kunne føle seg moralsk mer høyverdig enn deg, må de ha stadig påfyll. De henter sine skyts fra der og dem det måtte finnes, og blant dem de kan bruke mot deg, de gjør seg til ett med både de usleste og de mest svake, de som ikke har så mange venner, og som er glad til å få noen venner i det hele tatt. 

De gleder seg til den dagen de ser deg og ditt som utradert fra synsranden i samfunnet. De vil ikke ha noe med deg å gjøre, de forsøker å neglisjere deg. Du er null verdt og derfor bare en elendig skjebne verdig. Like vel kan de ikke dy seg for å treffe aktive, godt synlige tiltak. Kampmoralen må holdes oppe, engasjementer varmt. De kan ikke få nok av påskudd for å klistre merkelapper på deg; det minste feiltrinn du gjør, den minste forsnakkelse, en mest ubetydelig uttalelse brukes mot deg. De trøtner aldri på å gå deg etter i sømmene.

De går i permanent frykt for at du skal få anledning til å forklare deg, begrunne hva du sier. De elsker å ta fra deg munn og mæle. De vet at overflatiskheten alltid vil telle til deres egne fordel, ja, at overflatiskheten i seg selv kanskje er det mektigste våpen de har, for å få bukt med deg og din tro. (Og de vet at dette virker; det vet at maximen er at det er bedre å være overflatisk av vane enn å være en dypt sannhetssøkende person).

De vet at her har de medias støtte. De vet at media elsker overflatiskhet, de vet at overflatiskheten i seg selv utgjør den største garanti mot kritikk. Overflatiskheten er deres sikreste brystvern. Bare ved å opprettholde overflatiskheten kan de være viss på å få et overtak. Men de vet at under overflatiskheten – for det er der sannheten og inderligheten finnes, den virkeligheten som kunne ha fått virke i dem, hvis de hadde turt å åpne for den. Det er der den sanne personligheten og sjelen deres ligger og verker og det er dette i seg selv hyperladede rom deres fundament ville ha kunne avsløre seg selv, og blitt en guds gave, men det er nettopp dette de ikke vil, ikke kan, ikke er interessert i.

Hele deres livsinnretning strider imot. (De forsøker å styre sitt indre, moralske kompass etter maktas diktat). De er nifst redde for å bli avslørt – som guds skapninger. De er livredde for å måtte gi slipp på den forestilling og den livsverden de befinner seg i, og den verden som tillater dem forbeholdsløst å være seg selv, at de har både en rett og plikt til å oppfatte seg selv og beskrive seg selv som selvskapende og skapere av eget selv, sin egen hellige, ukrenkelige og uavhendelige identitet, at det er dem selv som skaper dem selv, at de selv er guddommelige, og at folk bare har å rette seg etter hvem de selv sier at de selv er. Det de sier, skal være bestemmende for alle oss andre.

Fy deg, slikt bør du ikke si, at du ikke skammer, vil noen si. Dette er ikke medmenneskelig. Det er å fordreie tingene. Det er å gjøre forholdene vanskeligere for mange. Du legger sten til byrden. Det nytter ikke med helvetesprekner og ingen er tjent med gravalvor.

Jeg angriper gjennomsnittsmennesker på en utilbørlig måte, vil du kanskje si, du forsøker å frata mennesker livslykken. Eller hva? Hva så? Så du mener at det overflatiske er bedre enn forsøk på å gå i dybden, forsøk på å forstå hvilke mekanismer som er ute og går?  Hvorfor skjermer de deg for innsikter bygget på genuin erfaring i tingene og på uttalelser og uttalte strategier  - godkjent på øverste samfunnshold -   

De har uttalt seg offentlig. Og det er ingen tvil om deres intensjoner. De setter faktisk inn sin ære på å si det de sier og mene det de mener. Det gjelder folk innen kirken og utenfor. Folk i høye stillinger, de er høyt betrodde mennesker, de ønsker spesielt å påvirke barn og unge. De arbeider utrettelig og intenst for å spre et hat mot nettopp deg, som vil gjøre det du tror på – og Ham du tror på – så marginalt og utskjelt som mulig. 

I det følgende trekker jeg ut og delvis kommenterer og delvis siterer en del innsiktsfulle alvorsord fra Kjell Skartveits nye bok Normløshet; den er svært betimelig og anbefalelsverdig for alle; den gjør det få har gjort og få våger å gjøre etter ham; den setter det hele i system og forklarer med henvisning til en rekke konkrete eksempler fra «vårt» virkelige liv og kildene er like mange som de er nødvendige for å kunne forme seg et realistisk samtidbildebilde i trosperspektiv.  Dette er både en faktabok og en bok som gir innsikt og som samtidig er et varmt forsvar for den frigjørende og sannhetsfundamenterte judeo-kristne tro, og som forklarer den på en utmerket og stimulerende måte. Så frykt ikke!

De vil hate deg for å mene at klassiske kristne normer for kjønn og seksualitet ikke er noe problem i seg selv, s 157. De vil se ned på deg hvis du ikke støtter ditt barns ønske om f eks det kjønnet de selv mener de har, ønske om å få teste ut om de er bifile eller om de vil skifte kjønn. De vil anse det for krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende eller ydmykende å sette spørsmålstegn ved barnas ønsker om dette. Det vil kalle det for trakassering. s 156

Hvis du mener at barnet ikke skal en rett til å bestemme over egen kropp, havner du i samme kategori – etter gjeldende lov! De vil beskylde deg for å bruke teologi, Gud og troren til å trykke mennesker ned, s 165 De vil hate deg for at du bruker Bibelen til å begrunne overtramp og trakassering, s166

De vil ropte til deg at «hat er en intens uvilje mot et enkeltindivid, en gruppe eller en handling. Uviljen kan uttrykkes å mange måter gjennom avsky, forakt, svik eller skuffelse og disse følelsene bruker du mot homofile, homofilt samliv eller anre uttrykk for likekjønnet kjærlighet.

De vil anklage deg for å være dum: De som ikke skjønner at den seksuelle legningen du måtte vokse opp med og finner at du selv har, er faktisk i utakt med fornuften… s 170 De vil stolt stå frem å proklamere at de ønsker straffeloven for å endre samfunnets normer. Tiden er nemlig inne for å kriminalisere den som misliker konsekvensene av den seksuelle revolusjonen, s 176.

De vil med lett hjerte si at det burde være obligatorisk for en barne- og miljøminister å gå i Oslo-Pride. Hans behov og følelser er saken uvedkommende … Når noen nekter, blir de mistenkt for ikke å ta likeverd på alvor s 179

Forsøk på å tilby hjelp til folk som vil ut av sin seksuelle praktisk, blir karakterisert som «ekstremt farlig». Mange av dem går derfor inn for et forbud mot «konversasjonsterapi». s 181.

De vil si at det er helt OK for lesbiske kvinner å ha seksuell omgang med menn, s 195.

De vil anklage deg for å være umoden, undertrykkende, krenkende og gammeldags, hvis du ikke deler deres syn, s 203

Hvis du sier at det i henhold klassisk kristen tenkning ikke er selvrealsiingen, men selve forplantningen som er et mål i seg selv, blir du før eller siden vist ryggen, s 222. Du skal underkaste deg den tese at «kjønn blir til ved fødselen», hvis ikke … s 237

Hvis du stiller deg utenforstående til følgende, er du en hatefull person: En transgutt er en gutt og skal behandles som en gutt, og en transjente er en jente og skal behandles som en jente. (En transgutt er en jente som selv har valgt å «bli» en gutt»). Du kan risikere å bli forsøkt «utstøtt» m m i det øyeblikk du gir uttrykk for at du ikke kan godta eller har sterke innvendinger mot at «folk er det kjønnet de selv velgere å være». Det vil ikke hjelpe deg om du føler at du tenker aldri så mye i takt med naturen og fornuften. Slike «argumenter» skal ikke lenger tåles, og hvis du viser til Bibelen som begrunnelse for din mening og holdning, vil du ganske sikkert få problemer, du vil kort fortalt møte mange «kalde skuldre» og mange, som gjør seg til din motstander eller fiende, vil aldri vise deg noe annet enn ryggen, s 241

Det hjelper selvsagt på alle måter dem som vil deg vondt og hate deg at Verdens Helseorganisasjon, WHO, i mai 2018 opphevet diagnosen som gjorde transseksualisme til en psykisk diagnose. s 267.

Dine vantro foraktere føler antakelig at det er fritt frem for å hate og de har altså psykiatrien i ryggen, og hvem tør vel sette seg opp mot psykiatrien? (I 1973 kuppet en del psykiatere i USA et landsmøtet og opphevet diagnosen homo-seksuell praksis. De psykiatere som gikk i mot, følte seg helt overrumplet, antakelig fordi de ikke hadde kunnet forestille seg aggressiviteten eller fanatismen blant sine kollegaer).

Hvis du forutsetter eller forventer en gitt seksuell eller kjønnslig aktivitet hos noen, vil du med stor sannsynlighet bli oppfattet som hatefull av personer som faktisk sitter på maktposisjoner i det kulturelle og politiske miljøet.

UNESCO er opptatt å bekjempe vold mot mennesker som ikke definerer seg innenfor tradisjonelle kategorier. Organisasjonen definerer vold som handlinger der elevene opplever seg ukomfortable, ydmyket, såret eller skremt.

Organisasjonen opererer også med det man kaller «implisitt» vold og kan bestå i at skolen regner noen fag for mer egnet for én type personer. Og: At LHBT-personer behandles som en marginal gruppe. Og at noe er mer normalt enn annet. Og: Dette at skolen ikke nevner denne gruppen der det bør være relevant, s 335

Kjell Skartveit skriver også om det som skjer i pedagogikken f eks i Sverige: Kjernen i den normkritiske pedagogikken er skeiv teori og den består i å stille spørsmål ved alle normer som deler menneskene inn i kategorier som majoritet og minoritet, normalt og unormalt, mann og kvinne (Olof Edsinger, 2015). Skartveit: «Interessant nok leder troen på denne teorien til at det i Sverige er en økende skepsis til begrepet toleranse, ettersom toleranse forutsetter at det faktisk finnes forskjeller mellom mennesker. I stedet for toleranse strever man etter å gjøre alle ting likeverdige. For toleranse forandrer ikke på de normene som «marginaliserer» og «utestenger» mennesker. Toleranse blir et overgrep i seg selv, da den fremhever at det finnes forskjeller», s 338. På side 339 bekymrer den svenske Diskrimineringombudsmannen seg for at ««tvekjønnsnormen kan leda til att barn får olika førventningar på seg og styrs in i flick-og pojkroller genom hvilka leksaker og aktiviteter de erbjuds og forvæntas i førskolan».

Det ser altså ut for at mennesker skal hate oss fordi vi ikke avviser reelle kjønnsforskjeller og fordi vi ikke ønsker og vil bidra til å forme oss etter «skeiv-teoris» - obligatoriske – anvisninger, dvs totalitære og absolutterende normgivning. Ja, vi skal til og med hates fordi vi tillater våre barn å si «mor og far». Dette kommer frem i Sverige der det er blitt fremlagt krav om at barnehagen skal motvirke tradisjonelle kjønnsmønstre og kjønnsroller, … de lærer at den tradisjonelle spenningen og komplementariteten mellom kjønnene er uten betydning. …. lærerne skal omtale foreldre på en kjønnsnøytral måte, - de skal ikke ha lov til å si «mor og far». Oppfattelsen at det bare fins to kjønn, skal oppleves som en begrensende og ekskluderende norm, s 340 f.

Ikke rart da at Stefan Løfven mener at mennesker uansett kjønn skal ha rett til vigsel. Akkurat som jordmødre må kunne forpliktes til å utføre aborter, må prester være forpliktet til å vie homo eller andre «skeive», uansett «form og innhold», kan vi si.

Hvis vi ikke er enig med Løfvens begrunnelse og standpunkt, kan svensker som er uenig, med andre ord godt risikere å bli utsatt for hatefulle holdninger, ja, og handlinger, nærmest med «maktas» velsignelse. Hvis du er uenig, vil de hate deg å rope at du tramper på de homofiles menneskeverd.

Kjell Skartveit sier det pregnant: Pride-bevegelsen og skeiv teori framstår stadig tydeligere som en statsbærende ideologi, og den krever vår underkastelse.

«Den seksuelle revolusjonen er total. Den tåler ikke opposisjon og aksepterer ikke at noen stiller spørsmål ved utspringet av dens virkelighetsoppfatning. Den skeive revolusjonen truer dermed våre mest grunnleggende prinsipper om ytringsfriheten, religionsfriheten og retten til å følge samvittigheten. Dette gjelder ikke bare NORGE. I alle land der skeiv teori har fått innpass er resultatet det samme. Den friheten man hevder å dyrke, viser seg å være undertrykkende og konform … « s 345

«De» oppfordres altså til å hate «oss» fordi «vi» - i det hele tatt - har normer og fordi vi sier og mener at noe er normalt og annet ikke. «Å holde noe frem som normalt blir i seg selv utøvelse av makt på en annens bekostning, og det er et overgrep», skriver Skartveit. (Se for øvrig artikler om hypermagi, men her snakker vi om det jeg kaller hypermagiens invertering, hvilket kan gå ut på ett, de forblir den samme «mekanismen» og en mekanisme som da tvinger magikeren inn i en svært dyster og intolerant form for cognitiv dissonans, hvilket i seg selv kan være direkte samfunnsundergravende og fiendtlig over grunnleggende demokratiske holdninger og forestillinger). Den nye magien - hypermagikeren og

Johannes Morken, Morten Andreas Horn, Verdidebatt, Charlie Hebdo, og Hatprat - morken m fl, (inkludert Hadia Tajik «julekronikk»), Det nye Vi'et - mange linker, hypermagikere,  Når de gode hypermagikere må produsere sine offer,

Se vedlagte artikkel om noe av alt dette:

Morkens selvforherligelse

Av Hallgeir Oppraak.

Vårt Land serverer fredag 25. november en kommentar på side 2 som overgår enhver moralsk standard og som kan gjøre enhver som leser den både urolig og sorgtung, på avisens vegne, hvis man går litt nærmere inn på den og de fakta den referer til og setter den i en litt større kontekst enn hva moderator Johannes Morken evner å plassere den i.

Morkens kommentar overgår, for å si det kort, de fleste forsøk i norske media noensinne på selvforherligelse med sikte på å fremstå som en personlig uangripelig moralens vokter og dermed som et feilfritt menneske i den jobben han har valgt å gjøre, (en jobb han synes kan være hard for ham selv).

Morkens fremstilling av seg selv som nettdebattens høye moralske forsvarer faller imidlertid i grus med et brak hvis man ser litt nøyere etter i det materiale han arbeider med, nemlig nettkommentarer og modereringen av disse og den behandling han selv som person er villig til å utsette aktører og publikum på forumet for. Og her er han villig til å gå langt, ja, langt over streken, noe jeg vil eksemplifisere nedenfor med et par eksempler fra virkelighetens verden slik den presentere seg selv i avisen og som visen selv både villig og frivillig offentlig bringer til torgs for alle til å se og sjekke.

Det viser seg nemlig at Morken uten forbehold og blusel skruppeløst tillater, promoterer og forsvarer nettopp den umoral han selv som person kritiserer og i hellig alvor tar mest avstand fra. Han viser dermed sitt sanne ansikt og sine egne kognitive begrensinger, for ikke å si moralsk forkastelige begrensninger, utøvet i ram praksis uten forbehold og med en slik skråsikkerhet at det hele fremstår som komisk, ja, farlig komisk, - alt sett i lys av og med tanke på de intensjoner og de høye mål og den høye moralske standard avisen som sådan har satt seg fore og som Morken mer enn villig presenterer seg som protagonist og «skystengel» for.

Men, og her er den syndige blindvinkel, som Morken ikke tillater seg selv å se og forholde seg til: Han er faktisk ikke bedre stilt enn de han håner og advarer mot, snarere tvert imot, i og med at i kraft av sin stilling og posisjon selv kan tillate seg å være både nedlatende og nedrig, mens han samtidig fratar folk muligheten for å forsvare seg, ved selv å stå fritt til å velge hvem han til enhver tid vil utestenge fra debattforumet i avisen, Verdidebatt.

Det kan ikke bare stilles alvorlige spørsmålstegn ved Morkens generelle kompetanse i journalistfaget, men også ved hans manglende selvinnsikt, og alminnelige moralske og praktiske dømmekraft som ansvarlig avdelingsredaktør.

En slik mangel på innsikt og forståelse som Morken utviser i dette sakskomplekset, burde få praktiske konsekvenser for ham selv privat og da i form av et nært forestående snilt formulert avskjedsbrev på farget papir fra dem med autoritet i avisen eller ellers de det måtte angå formelt og som tør ta tak i problematikken.

Morken skriver i sin kommentar:

«VL valde alt 2009 at debatten på nettet skal vere under fullt namn, slik hovudregelen vår er i trykt utgåve også. Vi la til grunn at når folk må diskutere under fullt namn, blir tonen betre enn i anonym form. Etter vel fem år med ansvar for å moderere nettdebatten på verdidebatt.no, er eg viss på at tanken i seg sjølv er rett. … Men full namn er ikkje nok. Å vere moderator er fremleis å vere oppsedar, tidvis svært tydelig grensesetjar. Og jobben kan vere hard nok. For når politikarar, forskarar, nav-brukarar og andre skal innta ein heilt ny arena, må det spelereglar til – og nokon som vaktar spelereglane.

Nokre er glade for å verta oppseda, andre kaller det sensur. Å byggje eit debattforum på nettet er heile vegen å prøve å ivareta både ytringsfrdom og samtaleklima og gjere sitt til at ikkje dei som tøyer fridommens grenser i praksis kjeppjagar andre frå arenaen.

Denne rollen har også gitt meg innsyn i det som framstår om eit faktum. Folkeskikken veks langt frå automatisk med akademisk skolering. I ein nettdebatt kan det tidvis vere akkurat som i sandkassa. Å ta igjen med same mynt eller vel så det kan vere ein like etablert og øydeleggjande debattteknikk blant akademisk skolerte som folk som lever på stætte frå NAV. Det ligg fleire lærdommer i dette, at folk er folk, anten dei er velutdanna eller ikkje.

Dessutan trur eg at nettforskarane er med meg i at krafta i skjellsorda er sterkt overvurdert. Det viktigaste som skjer når temperaturen stig, er at folk flokkar seg saman i ekkokammeret. Det einaste ein nettdebttant oppnår ved at han eller ho tek i bruk kraftuttrykk, er å få motstandarden til å flokke seg saman og sjå raudt. Difor er det her behov for gode rollemodellar – folk som let argument tale og viser andre at desse kan framførast i ro. Så får ein heller snu ryggen til ein del av tøvet, framfor å bit på og smelle.

Men akademisk tittel er altså ikkje eit vitnemål i bestått eksamen i å vere ein god oppsedar. Diverre. Og sjøvsagt. Men prøv gjerne å vere rollemodell. … Eg har håp for nettdebatten. Men skal vi klare å lage eit ytringsklima, må vi bruka krefter på å innta nettet med både fridom og ansvar. Fridom til å ytre seg, men ansvar for å vere sannferdig. Og vi som styrere debattar, har ansvar for å lage rom og spelereglar for dei som ikkje satsar på skjellsord».

Det følgende innlegg av Morten Andras Horn tillater så Morken å bli stående på VD uten mulighet for forsvar:

Horn skriver 6.12.14: «Takk Morken (en av moderatorene) for grundig gjennomgang av temaet. Jeg er som sagt tydelig på at folk som Lars Gule og jeg neppe er de rette til å bestemme hvor grensene skal gå, til det er vi alt for ekstreme (prøver å snik-Gulifisere innlegget mitt her, he-he) og engasjerte pladask oppi ordskiftet. Jeg misunner heller ikke de som skulle prøve å dra slike grenser. Men at det finnes grenser - det er jo åpenbart. Og da blir spørsmålet om de per idag er passelige.

Nylig la Terje Finne (kan nesten ikke la være å nevne navn her, hvor skulle det da bli av det personlige ansvaret?) ut en tråd om Hadia Tajik, som i mine øyne var ren sjikane. Det var reinspikka tillegging-av-skumle-motiver og åpenlys (objektivt sett, vil jeg si, jeg som mener at man som subjekt ikke kan se noe objektivt!) forvrengning av det hun hadde skrevet i sin spalte om muslimer og julefeiring. Det var rett og slett søppel, og uverdig for verdidebatt.no. Det var ikke slik kristne det kan seg søma, og heller ikke humanetikere.

Dette innlegget ble liggende nesten en hel dag (en søndag, tror jeg), inntil jeg varslet moderator langt ut på kvelden. Innlegget ble så slettet - men etter å ha blitt fylt på med krenkende uttalelser fra flere av de som har uttalt seg i tråden her.

Jeg nekter ikke Terje Finne å uttale slike nedrigheter, det er hans rett. Det er hans rett å ha et slikt syn på Hadia Tajik, som er en offentlig person med viktige tillitsverv i Norge. Men jeg har vanskelig for å svelge at Vårt Land, den kristne avisa som tar mål av seg til å være en debattplattform for verdidebatt i Norge også for ikke-kristne debattanter, godtar å være arena for ytringer av denne typen. Det gjorde da heller ikke moderator - bare at "skaden var skjedd" i form av at innlegget hadde fått ligge ute store deler av dagen.

Kanskje valgte jeg feil, som forsøkte å argumentere mot Terje Finne og hans følgesvenner - det bidro vel bare til økt synlighet av innlegget. Og kanskje til å gi det en form for "legitimitet", ved at det liksom ble "tatt seriøst" (selv om mine kommentarer søkte å utfordre legitimiteten og seriøsiteten). Det som er sikkert er at mitt bidrag var som vann på gåsa for Terje Finne og hans folk - de ble bare enda sikrere i sin sak av å bli møtt med forsøk på imøtegåelse. Det eneste som hjalp, som hjalp Terje Finne til å slutte å kaste skitt mot et annet menneske (dertil en ung kvinne med minoritetsbakgrunn, som allerede har fått sin del av skittkasting og mistenkeliggjøring) var å slette innlegget. Kall det gjerne knebling - så lenge Terje Finne selv klarte å filtrere bort sin egen skittkasting mot Tajik. (Hva Horn mener her er et mysterium og kan ikke relateres til noe faktum, min kommentar).

Mitt forslag var altså forhåndsmoderering av hovedinnleggene. Det ville i det minste klart å hindre Terje Finnes Tajik-tråd. Og dersom det førte til bittelitt færre tråder, så kunne det gjort det lettere for moderator å holde styr på de ulike trådene. Det ville hatt minimal betydning for friheten til å ytre seg, fordi kommentarene fortsatt kunne vært direkte-postet. En liten forsinkelse fra et hovedinnlegg skrives til det publiseres er uproblematisk, fordi det er hovedinnlegget som setter i gang en løpende debatt».

Horn kommenterer videre i en ordveksling med Terje Finne, (en sekvens som er for lang til å ta med i sin helhet her, men her spekulerer og lyver Horn helt uanfektet og tillegger Finne de nedrigste motiver): «Det er ganske fantastisk at du her forteller meg at Tajik ville tålt dette innlegget - forteller du, som krenket henne, på hennes vegne. Si meg, har du spurt henne? Sist vi hørte fra Tajik var da hun, ganske sterkt berørt, fortalte på Debatten med Keshvari og Solheim om nett-sjikanen som bl.a. Frp-Leirstein hadde trykket "like" på. Ingenting fra den sekvensen tydet på at Tajik er usedvanlig tykkhudet ift. at folk tillegger henne holdninger hun ikke har, bare fordi hun er muslim. Det er også fantastisk å lese din teori om hvorfor jeg varslet moderator om innlegget ditt. Realiteten er at jeg mener jeg kom ganske godt ut av det hele. Mitt varsel handlet, såvidt jeg husker, om at det var et flagrant brudd på retningslinjene, et av de verste jeg har sett. Jeg tolket moderator slik at han var enig».

Min kommentar: Det kan bevises at moderatiet ikke er enig med Horn her. Moderatiet har tvert imot flere ganger forsikret om at det ikke var noe i veien med Terje Finnes kommentar til Tajiks julekronikk i seg selv. (Helt andre begrunnelser for å utestenge Finne gis, og dette har nok falt Horn tungt for brystet – tenk!, de er uenige med meg! Sååå fæle de er!). Han spør da også: Hva var det da?

Kommentar: Og det kan man gjerne spørre om. Ser man nærmere på det konkrete forløpet på vei mot livsvarig utestengelse, finner man neppe noe tungtveiende grunner, idet det henvises til helt prosessuelle, i praksis helt irrelevante grunner).

Horn truer så VD med å utebli fra forumet hvis Terje Finne ikke blir utestengt. Det store spørsmålet er da: Har avisens moderati og redaksjon latt seg bøye for press fra Horns side? (Horn har, som ateist, humanist, lege og forsker, tross alt bidratt med mange vektige kronikker og debattinnlegg på VD og mange vil se ham som en foregangsfigur og en rollemodell å leve opp til. Det kan derfor ha oppstått et uheldig gjensidig avhengighetsforhold her, noe som i seg selv styrker mistanken om at redaksjonen har latt seg presse og den dermed har brutt med Redaktørplakaten som utgjør hovedpillaren for opprettholdelsen av en fri, selvstendig og uavhengig presse i vårt demokrati).

Hvis VD har latt seg påvirke av press, hvilket jeg er overbevist om, vil VD og dermed avisen, ha forbrudt seg mot Redaktørplakaten, hvilket jo bør betraktes som en ren «dødssynd» i mediakretser.

Og sist, men ikke minst: Hvordan kan det være mulig for en redaksjon eller moderator å la bli stående påstander fra Horn som direkte forutsetter at Horn vet hvordan Hadja Tajik reagerte på Finnes kommentar til hennes artikkel? Horn påstår at han vet, og at Finne ikke vet, og at Finne derfor tar fullstendig feil, men hvordan vet Horn at Finne ikke vet, mens han selv vet? At Horn våger å komme med en slik påstand illustrerer i seg en arroganse som ikke burde stå seg for en akademiker.

Horns påstand viser en nesten utrolig arroganse og nedlatenhet overfor Finne, men dette bekymrer ikke en mann som Morken. Han går i stedet god for Horns påstand ved å avskjære Finne enhver mulighet for i det minste å reise spørsmålet: Hvordan vet Horn hva Tajik føler?

Men hva er det egentlig Andras Morken nå vil med sin kommentar i avisen? Skal den tolkes som en tilståelse og en bønn om nåde? Er kommentaren et uttrykk for en erkjennelse av å ha opptrådt både umoralsk, dumt og nedrig? Eller et forsøk på å rettferdiggjøre seg selv, bortforklare egne feilgrep og egen inkompetanse?

En viss «anger» eller selvinnsikt kan spores i følgende uttalelse: «Folkeskikken veks langt frå automatisk med akademisk skolering ... Å ta igjen med same mynt eller vel så det kan vere ein like etablert og øydeleggjande debattteknikk blant akademisk skolerte som folk som lever på støtte frå NAV. Det ligg fleire lærdommer i dette, at folk er folk, anten dei er velutdanna eller ikkje».

Er det seg selv han sikter til her, eller er det Horn han har i fokus? Hvis det er Horn han har i tankene, burde det være en oppvekker for Horn. Men hvorfor har han da tidligere nettopp latt Horns demoniserings- og hatretorikk overfor Terje Finne slippe gjennom og blitt stående på forumets sider? Har Morken vært for feig eller servil til å ta hansken opp direkte med Horn?

Ser vi denne saken i sin helhet, kan det ikke være tvil om et bekreftende svar på dette. Morken frykter tydeligvis at «korrupsjonen» i og med bruddet på «plakaten» skal komme frem i lyset fra en nokså luguber, tilsynelatende ubetydelig tilværelse på et bortgjemt sted på Verdidebatts sider og frem i offentlighetens søkelys.

Jeg tror det er frykt for dette som driver Morken til å publisere sin artikkel på nåværende tidspunkt. Han er ute etter å forsikre leserne om at han har kontrollen og tror dermed at han har rett til å forherlige seg selv på denne måten. Han forsøker nok en gang å erobre den moralske høygrunn uten referanser til annen standard enn det subjektive behovet han har for å gjøre denne til absolutt norm og objektive grunnlag. (Han sparker på et menneske som ligger nede, fordi han nekter ham å forsvare seg).

Og hvor er det blitt av Hadja Tajik selv som bidragsyter i Vårt Land? Meg bekjent har hun holdt seg borte i kjølvannet av denne saken. Kan det være fordi hun anser Horns forsøk på å kneble en debattant ved å tilta seg retten til å forsvare henne på det grunnlag at han vet bedre enn hun om hun har latt seg krenke eller ikke, godt hjulpet av Morken, som lite inviterende og spiselig? Vi vet ikke, men det ligger nær å tro at så er tilfelle i og med at Tajik selv både før og etter julekronikken i det offentlige rom gang på gang har etterlyst en mer frisk og frimodig debatt nettopp om de tingene hun selv er opptatt av og engasjerer seg i og som altså ble kommentert på Verdidebatt i den tråden som så raskt ble slettet, og hvor forfatteren ble utestengt på livstid.

Det må til slutt her nevnes at det er kommet til kunnskap at det er sendt inn en lengre klage til avisen Vårt Land som eget rettssubjekt for dårlig behandling av Finne. Klagen er stilet til styret og til andre ansvarlige i organisasjonen. Det blir i klagen spurt om hvorvidt avisen som sådan kan gå god for den dårlige og helt forkastelige behandling Finne fikk av moderatiet på Verdidebatt. Det er pr dags dato, etter at det har gått en tid nå, ikke kommet noe svar på klagen. Det er derfor grunn til å gå ut fra at avisen Vårt Land både som redaksjon og konsern faktisk går god for en slik behandling, og dessuten at avisen som konsern etter min mening ikke ønsker å innrømme det som fremkommer som klare brudd på Redaktørplakaten. Og at avisen selv aktivt vil forsøke å skjule brudd på «spilleregler» og presseetiske retningslinjer det er bred konsensus om både i samfunnet og mediamiljøet for øvrig og at avisen på denne måten og for å holde dette skjult, ønsker å beskytte seg selv og Morken for åpen kritikk

Ovenstående tirade av Horn var en kommentar til følgende kommentar på VD skrevet av Terje Finne til Hadja Tajiks julekronikk i VL:

«Er dette en farse? En harselas? Snikislamisering?

Vi har Hadjaia Tajiks kronikk i dagens Vårt land i tankene. Vi har nettopp lest den. Og vi er ikke forferdet. Dette var ventet. Men kronikken er i skrivende stund ikke lagt ut på Verdidebatt. Vi vet ikke om den blir lagt ut, heller. Vi tar derfor sjansen på å forskuttere med et innlegg, etter å ha lest papirutgaven og der Tajik beskriver og analyserer et møte hun har hatt med en norsk kvinne nå i førjula. Den norske kvinnen tar initiativet og spør om det er galt å ønske Tajik «god jul». Kvinnen lurer på om hun kan gå fra å si «hei, hei» til naboen sin, til å si «god jul» til vedkommende?

Tajik bedyrer at hun kjenner muslimer som «feirer jul» fordi de ikke vil at barna deres skal føle seg utenfor når andre barn kommer og forteller om hva de har fått til jul. Det hele fremstilles som om hovedsaken for islam er å være moderat, tolerant og tradisjonen i grunnen helt likegyldige med tanke på «convivenzia», fredelig sameksistens. Man kan spørre: Vet Tajik at noen muslimer på det sterkeste fordømmer julefeiring for muslimer og kommer med trusler mot dem som gjør det? Og at disse muslimene kalles lærde og som påberoper seg å vite hva sann islam er, og dermed også hvem som er kaffir blant muslimene, apostater som fortjener å bli drept?

Kronikkens tone er ikke hatsk. Men den er i hvert fall et aldri så lite og yndig misjoneringsforsøk. Hun setter vennlig og tilsynelatende saklig opp islam mot kristendommen og sier litt ute i kronikken: Se her, dette er islam og dette er hvorfor islam er overlegen kristendommen. Hun sier det indirekte. Hun er ikke ute etter å støte noen eller støte noen fra seg.

Implisitt: Islam er nemlig bedre fordi islam ikke overtroisk. Muslimer tror selvsagt ikke på eventyret om og det helt irrasjonelle i dette at Jesus skulle være Guds sønn. For det er jo en umulig tanke, at Gud skulle ha hatt sex, og det attpåtil sannsynligvis bare en gang, siden kristne påstår at Jesus er Guds eneste eller unike sønn. (Tajik formulerer det riktignok på en litt annen og mer indirekte og derfor mer «korrekt» måte).

Tajik raljerer ikke over kristne som tror at Jesus sto opp fra de døde etter tre dager på korset. Hun konstaterer at dette selvsagt ikke er tilfelle. Skulle Gud la en profet lide og dø en så forsmedelig død som kristne påstår at Jesus led – i virkeligheten? Nei, dette blir for mye for en sann muslim og bør være for mye det for enhver kristen. Det får da være måte på overtro. Best å forkaste hele kristentroen og jo før jo heller. Nei, dette står seg ikke for en opphøyd Gud. Han kunne ha forhindret det. Allah er ikke en ondskapsfull sadist med sine profeter. For Jesus var en profet og dermed også Guds talerør, eller var det Allah’s talerør og budbringer? Tajik presiserer ikke. Hun lar spørsmålene henge i luften. Og dette i seg selv skal holde som benektende svar, bekreftet av islam selv. Jesus var selvsagt en av Allah’s mange profeter. Ikke den kristne, treenige guds profet. For Allah kan ikke være 3. (Hun vet ikke at Koranen forveksler triteisme med treenighet og at Koranen da faktisk ikke er noe angrep på treenighetslæren). Hva om det fremgår i Koranen selv at Jesus Kristus var Gud? Hva om det fremgår i samme bok at Jesus kunne vekke folk opp fra de døde?

Hun – den norske, uvitende kvinnen hun snakker med i kronikken – snakker om tradisjoner, ikke om religion, skriver Tajik. Men skriver Tajik om religion selv? Å, ja, Vær ikke i tvil om det. Hun «kan» sin Koran, sin islam, men hun har tydeligvis ikke gått i dybden, tatt for seg de virkelig harde spørsmålene.

Hun nøyer seg tydelig med å ha et overflatisk forhold til dypere dogmatiske spørsmål. Og hun som anbefaler at mulige muslimer terrorister bør studere mer i Koranen?? Hun burde kanskje ta seg et dypdykk selv. Kanskje finner hun mer interessant litteratur om islam i et norsk nonnekloster enn i en norsk moske. Hun burde selv følge sitt eget råd og begynne på fordypningsstudiet. Men det tør hun vel ikke. Noen kan ha visket henne i øret at det bør og må hun da heller ikke gjøre, for Allah og profetens skyld. Det kan nemlig dukke opp spørsmål ut fra Koranen selv som ville ha forbløffet henne og kanskje fylt henne med hoderysting og kvalme. Alt annet enn klare svar, som hun kanskje forventer - annet enn på et helt overflatisk nivå.
Nei, da er det er bedre å holde seg til tradisjonen og islam som et kulturuttrykk blant mange, og hverken bedre eller verre enn noe annet utrykk, rett og slett. Det er i hvert fall det man får inntrykk av, det inntrykk hun kanskje forsøker å spre. Islam fremstilles som ufarlig, islam er bare en serie helt ufarlige seremonier man ikke skal stille spørsmålstegn ved eller forsøke å finne ut av på et dypere plan. Islam er ritualer eller vakre og sunne praktiske leveregler og gjerninger som kan sikre den troende for evigheten i Allah’s paradis.

And that’s it! Enjoy. Du kan risikere å bli «frelst»! Ta skrittet fullt ut! Overgi deg! Underkast deg og bli født på ny av en annen og fremmed gud du ikke visste eksisterte, men som nå kommer deg til unnsetning, i dette tilfelle via Hadjia Tajik selv, arbeiderpartist og formann eller leder i Stortingets justiskomite. Er det ikke smart?
Den norske kvinnen reduseres til et uvitende fjols, et foraktelig menneske, underforstått, men av tonen i kronikken fremgår det at dette fremfor alt er mer en koseprat enn et møte der alvorlige og fundamentale ting tas opp. Møtet skjer på overflaten og kan ikke bevege seg under, inn i den virkelig farlige materie, islams essens, islams iboende mørkesider. Til det er den norske kvinnen for – la oss si – uinteressant. Det er tydelig at Tajik – og islam – vet best. Det lyser klart frem av hele kronikken. Derfor denne overbærende og nedlatende tonen overfor den norske kvinnen.

Kanskje denne kvinnen er redd for å fornærme noen? spør Tajik. Men Tajik vet ikke, men hun vet hvordan slike kvinner skal behandles. Hun forsikrer leserne om at kvinnen bare jo var hyggelig. Spørsmålene var fine. Men hun sier ikke at hun finner kvinnes spørsmål virkelig interessante. Hun «vet» at islam har de korrekte svar på forhånd. Hun sier ikke at kvinnen ikke forstår at Tajik driver misjon overfor henne. (Sååå dum vil hun ikke fremstille henne).
Kvinnen skal derimot oppfatte at islam har sjarm, er ufarlig, er tiltrekkende, er fornuftig, ja, kort og godt bedre, og helt ufarlig: Bedre enn kristendommen og mye, mye mer å foretrekke. Som om det skulle dreie seg om et livssyn man ikke vet man har, men som man nå med Tajiks lille, hjelpende ånd – unnskyld: hånd - skal finne frem til er islam og ikke noe annet. Islam will prevail.
Antakelig er imidlertid denne kvinnen for dum, redd og overflatisk til å ha en seriøs samtale med. Hun avskrives som hyggelig. Hun har «fine» spørsmål. Men noen seriøs dialogpartner er hun ikke. Tajiks kronikk oser av falsk medlidenhet med sitt offer. Hun fremstilles som en helt vanlig kristen dame, uvitende, naiv og potensielt farlig, og som islamofob, en diagnose Tajik riktig nok ikke setter der og da, men som man kan ane spiller med som en avgjørende faktor i bakgrunnen. Tajik beskriver klokelig sykdommen konkret, men uten å nevne den ved dens rette navn. Tajik har sannelig gjort det lett for seg. Oppskrift: Finn en uvitende norsk litt eldre og litt usikker, men nysgjerrig kvinne, eller et «håpløst» mannfolk, og gjør narr av dem ved å fremstille møtene med Tajik som en beleilig koseprat, - og vips, så har ikke bare Tajik lykkes, men islam har vunnet på kjøpet».

Hallgeir Oppraak

 --

Vi legger inn et gledelig utsnitt av lederen i Dagen i dag. Den forteller at regjeringspartiene har valgt å stemme mot et forslag fra de røde om ny lovgivning på det feltet vi har behandlet ovenfor: