10 Synden og syndene i islam og kristendom

Vi deler følgende postering inn i to bolker: Den første tar for seg noen aktuelle hendelser og uttalelser som knyttes til begrepet synd i dagens islam. Denne bruken forteller svært mye om veldig mye i islam, og om hvordan den enkelte muslim blir trukket inn i synden på en helt særegen måte.

I andre del, under, går vi litt nærmere inn på synden og syndene i kristentroen. Vi forsøker å gå litt i dybden med flere eksempler som kan tjene til å belyse hvor vi står i dag, i forhold til Gud, troen, hverndre og samfunnet for øvrig. Vi forsøker å se fremover ved å se bakover og bakover ved å se fremover.

Vi minner oss selv på hva vi skrev her om opprørende og farlig liberalisme innen både det sekulære og religiøse feltet som i dag i seg selv bidrar til å styre oss kollektivt mot et nokså uheldig og illiberalt hegemoni.

Se her, hvor vi nevner en rekke prominenser med teologiske aspirasjoner som kan ta pusten fra noen og enhver

Generelt kan sies at fremstillingen – her som ellers på bloggen – ofte blir litt skjematisk og til og med litt rotete, og kanskje ikke alltid så klart og presist formulert man kunne ønske seg - selv om fremstillingen selvsagt følger en rød tråd og hvor forhåpentig alle elementer sett i sammenheng presiserer og supplerer hverandre, slik at det kan danne seg både et mer nyansert og samtidig mer eller mindre kompakt oversiktsbilde over alle detaljer og ideosynkrasier som kjemper om å få det paradigmatiske overtaket i dagens diskurs. Vi forsøker å «holde relevansen» og sakligheten høyt, incitamentet for det hele har først og fremst vært å fremskaffe forfatteren nye innsikter og nye grunnlag for å forstå hva det er som skjer – to say, see and tell what’s really going on, and why?

Her kommer altså et nytt forsøk og et nytt bidrag til dette.

Vi tar som alltid forbhold om faktafeil som kan ha sneket seg inn, og for urimelige misforståelser av andres anliggende og egentlige mening med det stoff som behandles.

I del to skal vi innom en rekke betydningsfulle teologier med utspring hos alle fra Luther og Calvin til våre dagers nycalvinister og andre som ønsker å gjøre Gud til menneske og mennesker til guder, slik at det blir mulig for mennesket å dømme Gud ikke bare til en person i skammekroken, nei, også til et vesen som faktisk aldri burde ha fått lov til å eksistere; en Gud man da lett kan dømme til det helvete det må være å bli dømt til evig tilintetgjørelse eller annihilasjon.

Så velkommen! Dette er ikke for dagens døgnfluer og pyser, hvis man i det hele tatt kan ta noe som helst på alvor og noen som helst seriøst. Og hvis man i det hele tatt i dag gir seg muligheten for å se og forstå at det finnes noe virkelig stort og vakkert og samtidig virkelig dramatisk, og i tillegg en dimensjon eller en metafysikk vi faktisk er født med, som et urbehov som også trenger å tilfredsstillels, men som samtidig er et beov som blir sterkt fortrengt og forbannet i dag, ut fra frykt og uforstand, og en påført manglende evne til å relatere til «evige ting» som hverdagseksistensialistene i dag håper vi ikke får øye på og som vi dermed også slipper å forholde oss til, med det vi måtte ha av dybde og lengsel utover materien eller naturen selv, sett som død, men likevel besjelet, besjelt med vår egen tendens til å rose oss selv, på bekostning av det største av alt, som … er? 

1

Israel er en synd

Rådgiveren til Mahmoud Abbas, Al-Habbash gjorde det klart at de palestinske myndighetene ikke anser konflikten med Israel som en konflikt om territorium, men som en religiøs plikt rettet mot en stat som er syndig på grunn av den påstått iboende ondskapen til jødene, (ifølge Al-Habbash har jødene gjennom hele historien representert ondskap, falskhet, djevelskap og satan og at Israel derfor er «satans prosjekt». Konflikten her i Palestina mellom oss og den kriminelle okkupasjonen … er en ytterligere manifestasjon av den historiske konflikten mellom sannhet og løgn, mellom det gode og det onde … Det onde er representert ved djevlene og deres støttespillere. Vi finner ikke opp noe nytt her. Dette er en konflikt mellom to sider – god og ond – mellom to prosjekter. Allahs prosjekt mot satans prosjekt.

Hele landet Palestina er en waqf (dvs en uavhendelig religiøs eiendom under islamsk lov), og er et velsignet land … Det er forbudt å selge, overdra eierskap eller bidra til okkupasjon av så mye som en millimeter … SMS nr 3, 1916, s 60.

Den 22. juni 2014 siterte Abbas koranens sura 23.39 for å rettferdiggjøre volden overfor Israel: «De som kjempe (palestinerne/muslimene) har kamptillatelse, fordi de har lidt urett. Allah evner fullt ut å gi dem hjelp».

Den 8. juni 2016 oppfordret selvstyremyndighetene sine innbyggere til å besøke Jerusalem «for å be om ribat der». 16 juni samme år kom Abbas med hilsener på palestinsk TV i forbindelse med ramadan, med «velsignelser over Jerusalem, vår evige hovedstad, og dem som gjennomfører ribat der».

Siden 2008 har Den palestinske selvstyremyndigheten fortalt Israel er et land som er gjenstand for ribat, det vil si land som muslimer har en religiøs forpliktelse til å befri og forsvare. s 65 ibid

I april 2009 minnet den palestinske sjefsdommer for Den palestinske selvstyremyndigheten palestinerne om at det finnes en fatwa som forbyr å selge land til jøder, og at å selge land og hus til jøder var en «alvorlig synd» ifølge islam.

Den 7. april 2016 beskrev Fatah-tjenestemannen Abbas Zaki «Jerusalem og Jerusalems omgivelser» som land for ribat.

SMS nr 2. 2016 s 70: Den 11. mars 2016 sa lederen for den palestinske selvstyremyndigheten Mahmoud Abbas på palestinske TV: «Hele Israel er en okkupasjon».

Daniel Greenfield kommenterer: Når Hamas understreker at «det å drepe jøder er en tilbedelse som fører oss nær Allah» eller voldtektsmenn fra ISIL forteller yezidiske jenter at «voldtekt «fører dem nærmere Allah», så mener de – eller tror de - det virkelig.

De perverterer ikke en stor religion, slik våre politikere hevder, de praktiserer denne religionen. Alt de gjør er basert på Koranen, kjernen i islamsk lov og islamsk historie.

Hva de ti bud er for jøden, eller Jesu oppstandelse for den kristne, er islams fysiske makt for muslimen. Dette er grunnlaget og fullendelsen av hans tro. s 91

SMS nr 3, 2010, s 47: Abu al-A’la al-Mawdudi: Islam er en motsetning til et sekulært vestlig demokrati som er totalt basert på folkets vilje. Islam har det fullstendige svar på alle menneskelige behov, og det eneste demokrati er Allahs.

Sayyid Qutb: Den islamske stat må baseres på koranens prinsipp med sharia. Det er et fullstendig juridisk og moralsk system, og ingen annen lovgivning er mulig eller nødvendig til Historien ender.

Muslimske propagandister lurer folk i Vesten og selger falske virkelighetsoppfatninger, som at «halshugginger overhodet ikke er nevnt i Koranen» - «det er ikke noe religiøst påbud om dette», eller at «halshugginger tilhører ikke islams grunnsetninger, se s 49 i artikkel av dr. David Bukay, Institutt for politisk vitenskap ved Universitetet i Haifa. 

-

MIFF – Med Israel for Fred - har bedt ba Riksrevisjonen granske om bistanden gjør seg skyldig i brudd på Straffelovens forbud mot hatefulle ytringer og legger fram eksempler på budskap som kringkastes på PAS offisielle tv-kanal: 

«Dra omkring i verden og se hvordan det gikk med dem som fornektet [Koranen] … Okkupasjonsregjeringen har ikke lært av historien, fra korrupsjonen til Israels barn den første og andre gang. De har ikke lært. De [jødene] lærte ikke av hva Nebukadnesar gjorde mot dem. De lærte ikke av hva Titus, den store romerske leder, gjorde mot dem. De lærte ikke av hva Hitler gjorde mot dem, og kongene i Europa og Spania – de lærte ikke. De har fortsatt å oppføre seg på samme måte: Den arrogante mentaliteten overfor andre mennesker. Mentaliteten av overlegenhet overfor andre mennesker. Mentaliteten med å isolere seg, mentaliteten med bosetninger. Denne mentaliteten, en ideologi som planlegger og systematisk jobber for å oppvigle til krig og konflikt i hele verden. De [jødene] har ikke lært noe av hendelsene i historien.»

MIFF påpeker at både lønnen til taleren og kringkastingen av jødehatet fremstilt i denne talen finansieres av norsk bistand. ….  dette gjør terrorisme mer lukrativt enn å utføre vanlig arbeid, og i så måte oppfordrer PA befolkningen til å utføre terrorhandlinger: «Fanger som er dømt for terrordrap på sivile israelske kvinner og barn får flere ganger høyere månedslønn enn palestinske politimenn og lærere.»

Ifølge MIFF har PA den senere tiden valgt å kutte lønnsutbetalinger til offentlige ansatte, mens de

MIFF resett

Nei til islam spør: Er islamofobi nå blitt en synd, sett fra muslimenes side? Mao: Bør ikke-muslimer med «rette» av muslimer kalles alle (som angivelig lider av islamofobi) kunne betraktes som syndere, ifølge islam?

Det «rare» men dette spørsmålet er primært at det aldri vil bli stilt av ikke-muslimer, (paradoksalt nok skyldes dette nok at de som er redd de islamofobe er mer islamofobe selv enn de makter å forestille seg, - men heller ikke dette sprømålet er relevant for de korrekt og emosjonelt betingede islamoservile såkalte elite blant oss i i dag):

Tatt fra Document.no: Her har Marian Hussein blitt historisk i det nye Norge ved å være den første som entret Stortingets talerstol iført hijab. Man skulle tro det forpliktet, at rollen som stortingsvara, hadde gått opp for henne: Du gjør ikke lenger som du vil.

Men Hussein har vist seg som kontant, for ikke å si militant. Hun ville sensurere Stovnerrevyen, instruert av Shabana Rehman. Hun satt i Dagsnytt 18 og ville innføre forbud mot islamofobi. Hussein sitter som leder av SVs inkluderingsutvalg, og hun er medlem av bydelsutvalget i Gamle Oslo. Når man gjør lynkarriere og er opptatt av å innføre sensur av andre som er ikke-muslimer, dvs. flertallet i Norge, hvilket signal sender det til omgivelsene?

Christian Skaug skrev 5. juni:

    Det er første gang en norsk-somalier står på Stortingets talerstol, skriver Vårt Oslo, som også kan opplyse om at Hussein i morgen vil foreslå tiltak mot «islamofobi» – et ord SV har tatt i bruk i partiets interne dokumenter.

Men i SV syntes det ikke å gjøre noe. SV har gått over en grense i forhold til islamisering som det skal bli vanskelig å reversere. Nå har SV vist at det investerer i muslimske stemmer, liksom Radikale Venstre og Enhedslisten (=Rødt) i Danmark. Der har det allerede blitt strid. En av representantene i Folketinget, Ida Auken, fikk besøk av en imam på sitt kontor. Han nektet å gi henne hånden. Det fant hun seg ikke i. Hun hev ham ut og ga uttrykk for det offentlig. Men denne avvisningen fant ikke hennes muslimske venner seg i. De tok åpent avstand fra henne på sosiale medier.

Slik kan det gå. Islam forplikter.

Marian Hussein praktiserer no-platforming. Men det er hun ikke alene om. Det er mange år siden Sven Egil Omdahl i Stavanger Aftenblad skrev at klimaskeptikere burde nektes spalteplass. Fakta var opplest og vedtatt. Omdahl er tidligere leder av Journalistlaget.

Det er en gammel impuls på venstresiden å stenge ned og ute det man ikke liker når frontene blir skarpe.

Nå har de fått selskap.

her på Document

2

Vi skal i denne posteringen ta for oss «kristendommens exit» sett i forhold til synden, dvs arvesynden, sett i forhold til det essensielt nødvendige i islam, nemlig at islam ikke vil vite av den, i det hele tatt. Arvesynden er totalt fraværende i islam og er i ferd med å bli det i – nesten – hele Vesten. («Spor» av arvesynden kan imidlertid påvises, men disse i seg selv, slik de fremtrer i islamske teologi, vitner heller om en mangel på forståelse av hva arvesynden innebærer både filosofisk og teologisk enn en forståelse av den, funksjonelt, og både som concept og i sin konsekvens, over sinn og skinn).

Snart er det bare en liten rest på tvers av alle landegrenser som forholder seg åpent til arvesynden. Det store flertallet i Vesten og selvsagt i hele den muslimske verden på snart 2,5 milliarder mennesker, vil dermed snart stå helt på bar bakke i forholden til arvesynden.

Det kan sies at Vesten blir mer og mer lik på den muslimske verden, og den muslimske verdens måte å tenke på, dens teologiske forutsetninger og konsepter, dens dogmer, selv om det store flertallet som tilhører den vestlige sivilisasjonen og de fleste kulturer her ikke så lett – radikalt sett – vil gi fra seg sine tradisjoner, skikker og måter å tenke på. Vesten vil bestå i overskuelig fremtid, men den vil bli mer og mer islamsk, både «i det ytre og indre» - Vestens grunnleggende åndsparadigme – eller mangel på sådant - og underliggende metafysikk, hvis vi kan snakke om noe slikt, vil ikke endre seg med det første, men før eller siden vil hovedspørsmålet for det vestlige menneske bli om det skal gå fullt og helt opp i islam, bare delvis opp i denne religionen, eller avvise den fullstendig.

Samtidig vil den muslimske verden utvikle seg henimot Vestens grunnleggende verdier, Vestens paradigme. Den «vanlige» muslim i store skarer vil fortere suge opp i seg Vestens væremåte enn vestlige mennesker vil la seg suge opp i islam, - i hvert fall der denne utviklingen skjer på vestlig mark, i de tradisjonelt vestlige landene og i de store markert kristenpåvirkede og «satte» populasjonene.

Uansett vil det sakte, men sikkert skje et kollektivt mentalt paradigmeskifte, som både kan gå veldig galt og veldig godt, ja, overraskende godt, hvis man ser det i historisk perspektiv – bakover. Det er som kjent ikke vanskelig å være etterpåklok når normen er at det er bedre å være etterpåklok enn «fremklok». Men det kan også gå mye verre enn noen kan tenke seg. Det er jo som «ingeniører og entrepenører sier» at det som kan gå galt, går galt, før eller senere, uansett preventive og fromme ønsker og uansett hva «humaniora» kan finne på av bortforklaringer og metoder, og uansett «shaming og blaming», ja, og helt uavhengig av hvor mange «safe-spaces» vi tilrettelegger for hvilket som helst antall nye «snøfnugg» som måtte innfinne seg eller bli presset in på scenen overalt.

Uansett, det er helt tydelig at Vesten som helhet er i ferd med å miste grepet om hva kristendom er. All statistikk peker i den retning. Kristendommen er kommet til veis ende, vil mange mene. Og symptomet på at de som innser dette har rett, viser seg kanskje mer enn noe annet i den diskusjonen som har pågått de siste 30 årene og som nettopp dreier seg om arvesynden, og med den: Forsoningen, «atonement», som det heter på engelsk, og både dens mulighet og nødvendighet.  

Men nå tilbake til aktuell diskurs om islams forhold til den kristne tro, og vice versa:

Popartisten Bjørn Eidsvåg avviser at Jesus Kristus døde for menneskets synder, … Jesus døde for den visjonen han trodde på. Han syntes at det var veldig ugreit at Gud drepte sin egen sønn, (Fra Vårt Land 20.16. 16.

Utgangspunktet for evangelisk kristendom har alltid vært «at læren om Jesus stedfortredende død for menneskets synder er en nødvendig og ufravikelig forutsetning for evangelisk felleskap og samarbeide», (Arne Helge Teige, s 9 i Kors og frelse).

Den Evangeliske allianse, som ble stiftet i London i 1846, utarbeidet et dokument i 2006 som sa:

«All people have been «corrupte by sin», that this sin «incurs divine wrath and judgement», and that on the cross Jesu sacrificially antoned for sin by «dying in our place» and «paying the price of such sin».

Hovedgrunnen til denne uttalelsene var at det hadde pågått en hektisk og dyptgripende debatt om forsoningen … basert hovedsakelig på en bok med tittelen The lost Message of Jesus fra 2003, av Steve Shalke og Allan Mann. De avviste at Jesus døde for å sone menneskenes synder.

En amerikanske evangelist som ble dypt influert av disse forfatterne er Brian MaLaren, en av de mest betydelige lederne av den såkalte Emerging Church bevegelsen. Noen betegner denne kirken som «Church emergent». (I bakgrunnen for alt dette lurer diskursstyrende skikkelser som Jaques Derrida, d 2004, og Michel Foucault, d 1984). Det hører med at postmodernister ofte kritiserer kirkelig trosoppfatninger og dogmer som sprikende og at det er umulig å samles om en helhetlig kristendomsforståelse, og at det derfor ikke lenger er mulig å tro på evige sannheter eller dogmatiske læresetninger. Dogmene begrenser menneskers frihet og selvforståelse. De legitimerer maktmisbruk og overgrep, påstås det.

John Caputo, f 1940, er en slik postmodernist, han står for en dekonstruktiv postmodernistisk teologi.

Dogmer gir grunnlag for en unødvendig maktutøvelse som begrenser menneskes frihet og religiøse erfaringer. «Dogma is an attempt to rigidify experiences, and to bring faithful in line and to enforce an orthodoxy. I think that’s a power play ant it has no place in religion».

Caputo utvikler en såkalt «svak teologi» som stadig kan revideres og omformes slik at den kan være i samsvar med utviklingen i tiden. «Strong theology is a conversation stopper», sier han. Svak teologi er ikke det, der er det rom for endeløse spørsmål og «open-endedness». s 21

Dekonstruksjon utøves i form av dogmekritikk og den er nødvendig for at mennesker kan frigjøres. Jesus frigjør nettopp ved å utøve kritisk dekonstruksjon av sin samtids religiøse oppfatninger og leveregler. Hadde Jesus levet i dag, ville han ha rettet kritikken mot de bestående kirker, hevder Caputo. Frigjøring knyttes med andre ord ikke til Jesu død på korset. «There are two churches, the big, visible one on top, with bishops, buildings, power … And anotherone underneath, down in the underbelly of the kingdom og God, in the streets, amon ta me onta.

Brian McLaren, f 1956, bruker Caputo som en viktig ressurs. Han retter sterk kritikk mot læren om Jesu stedfortrendende soning. Han stiller følgende «typiske spørsmål»: «For starters, if God wants to forgive us, why doesn’t he just do it? How does punishing an innocent person make things better? That just sounds like one more injustice in the cosmic equation. It sounds like divine child abuse … «.

Frelse er, ifølge McLaren, endringer som Gud hele tiden sørger for skjer i verden og i samfunnet. Den gamle diskusjonen om hvor mange som blir frelst, forutsetter læren om arvesynden, og det er en lære som ikke lenger lar seg forsvare. Frelsen en universell i den forstand at den sikter på sosial og politisk befrielse fra undertrykkelse … Guds frelsende gjerning i historien pågår stadig og dette betyr ikke at Jesus er den eneste som kan frelse … (postmodernister er også frelsere!). Jesu gjerning knyttes ikke til hans død og oppstandelse, men til hans virksomhet blant mennesker.

McLaren argumenterer for at Jesus ikke visste hvordan han måtte dø og hans død omtales derfor som meningsløs …. s s 59. (Prof Teigen tilbakeviser samtlige vinkler og argumenter i den lille boken jeg referer fra, som nevnt, den er på 100 sider, Korset og Frelsen, 2016).

«I realiteten fremstiller McLaren læren om stedfortredende soning som sosial farlig», skriver Arne HelgeTeigen. Han forutsetter at forsoningslæren legitimerer overgrep og urettferdighet.

For å ta en liten omvei frempå nå: Det skulle ha vært interessant å se hvordan visse karismatiske miljøer ville ha reagert på Caputos påstander om «child abuse». Fra et karismatisk synspunkt kan vi sitere et syn, illustrert i nærmest sadistiske toner, uten at noen reagerer, slik:

«… when Jesus died on the cross he «died spiritually». … spiritual death means taking on Satan’s nature.» (Moriarty s 360).

Denne lære er blitt fremsatt og sirkulert både av Copeland og Hagin, to ruvende, kyniske og forførende skikkelser innen den karismatiske verden. Læren er selvsagt helt ubibelsk og derfor ren spekulasjon, men slike som Caputo kan i sin forvirring tenkes å ville måtte innrømme at det er bedre å dø spirituelt enn å dø fysisk, slik Jesus gjorde … 

Et annet navn i karismatiske kretser eller i det som kalles «trosbevegelsen», Kenyon, sier det slik: «All lidelse og tortur som helvete kunne produsere ble lagt på Jesus. Da han hadde lidt helvetes smerte i tre dager og netter, ropte Universets hersker ut: Det er nok! Han hadde betalt prisen og møtt rettferdighetens krav … «.

Om slike troer sa Dr. Norvald Yri: En leker ikke med den hellige Gud. En forveksler ikke det syndige, falne menneske med den Gud som er rettferdig, som er fullkommen, ren, som er Faderen, Sønnen og Ånden. Hva hellighet er, forstår vi ut fra Guds ord … å si at Jesus mistet sin guddommelighet, ets, er alvorlig spott av den hellige Gud». (Fra brosjyrer om Trosbvegelsen, Fred V. Hjortland m fl, 2000).

En annen teolog og forfatter som har interessert seg for McLaren er R Albert Mohler. Han forteller om en gang McLaren ble spurt ut om hans syn på homoseksualitet. McLaren svarte da at det ikke finnes noen god eller tilfredsstillende posisjon kristne kan innta til spørsmålet og grunnen er at alle posisjoner kan komme til å skade noens følelser, og «that is always bad». Han mener at den form for homoseksualitet vi kjenner til i dag, godt mulig ikke er den samme type oppførsel som den som blir fordømt i Bibelen. s 82 i The Disapearance of Gud, 2009.

McLaren ble satt opp på en liste som Time magasin publiserte i 2005 over de 25 mest innflytelsesrike evangeliske forkynnere i USA. Da han ble spurt om sitt syn på homoseksualitet svarte han: «You know what? … the thing that breaks my heart is that there’s no way I can answere it without hurting somone on either side». McLaren nekter forresten også å svare på spørsmålet om det i det hele tatt vil finnes noen i helvete. Han kaller slike spørmål for «weapons of mass distraction».

I samme bok refererer Mohler til hva «the Anglican bishop of Edinburgh» uttalte om at moralen nå bør frigjøres fra den kristne lære for den moderne tid:

«We admit that God is, to some extent at least, a human construct that is subject to criticism and evolution, or we weld religion to unsustainable prejudices that garantee its rejection for the best, not the worst of reasons, so that to abandon it becomes a virtuous act of revolt against an oppressive force that imprisons rather than liberates humanity».

Mohler: Ifølge biskopen er den eneste måten å være moralsk på å fornekte Bibelen og selve ideen om at det finnes moralske absolutter. Den eneste måten å bli en moralsk person på, blir da å være ateist. Bibelen samsvarer ikke lenger med vår erfaringer av hva sannhet og verdi er for noe, skriver biskopen i sin bok Godless Morality.

Teigen om Tony Jones, f 1968: Hans kritikk av læren om den stedfortredende soning baserer seg på en avvisning av læren om arvesynden, fordi den ikke lar seg harmonere med evolusjonslæren! … Gud er ikke vred over synden, og det finnes heller ingen dom over synden.  s 31

Forsoningslæren ble først «oppfunnet» i tidlig middelalder, mener Jones. I oldkirken finner man ikke spor av den. Han viser til Anselm av Canterbury’s, 1094-1098, Cur Deus Homo. Anselms lære kalles «objektiv forsoningslære» og bygger på rent juridiske argument angående frelsen og forsoningen i Kristus. Mennesket fremstilles som skyldnere, Gud som dommer og Jesus som en person som «godtgjør» det som mennesket skylder. Anselm «was on the front end of the development of the Western legal mind», skriver McLaren. Anselm lære er overstyrt av middelaldersk juridisk tenkning.

Ved nærmere ettersyn viser det seg at Jones her tar mye feil, påviser professor Teigen, som sporer dette syne til den svenske teologen Gustav Aulén på 1930-tallet som hevder det samme. Aulén påsto at den dominerende frelsesforståelse før Anselm, hvor man så Jesu død og oppstandelse hovedsakelig som en befrielseshandling, var en overvinnelse av onde makter som binder menneskene og behersker dem.

(Mrk: Som Teigen nevner, blir læren om at Jesus tok på seg straffen for menneskets synder borte i Anselms «juridiske prosjekt», som jeg vil kalle det for). se s 53

Rita Nakashima Brock, f 1950: Hun tenker mye likt som Jones om frelsen og historikken her. Læren om at Jeesus døde som menneskenes stedfortreder, bygger på rettsprinsipper som forutsetter at forbrytelser må straffes med vold, påpeker hun, noe som er uforenlig med postmodernismens godhet og åpenhet. Læren om Jesu stedfortredende soningsdød legitimerer ikke bare voldelig justis, men også overgrep overfor barn og kvinner, skriver Brock. s 35

Brock mener at forsoningslære med nødvendighet fører til misbruk og undertrykkelse. Hun hevder ganske enkelt at det er en direkte sammenheng mellom læren om Jesu stedfortredende soningsdød og Anders Behring Breiviks handlinger. Hun omtaler ham som en kristen terrorist og en moderne «crusader». … Anselm «claimed the Crusifixion of Jesus was willed by God to save the World».

Jan-Olav Henriksen, professor ved Menighetsfakultetet, avviser i sin bok Desire, Gift and Recognition, 2009, at Jesu død var i samsvar med Guds plan og vilje. Jesus ble forfulgt og dømt på grunn av det han sto for og trodde på, mener han. Jesu død er derfor ikke grunnlag for Guds nåde og tilgivelse.

Gud krever ikke offer eller stedfortredende straffelidelse for å tilgi synd. s 38

En innflytelsesrik amerikansk teolog kan være verdt å få med seg i dette noe dystre og oppsplittede og for mange svakliggjørende bildet som er tegnet over: Clark Pinnock. Ifølge ham tilber vi enten en Gud som ikke ønsker å kontrollere alt, men som gir skapningene rom for å eksistere med frihet til å elske, eller så tilber vi en altkontrollerende despot som ikke kan tolerere motstand (Calvin). Arminianere – mer om dette under - snakker om at Gud begrenser seg selv idet han gir rom i kosmos for frie mennesker, ved at han gir fra seg av sin «freedom pie». Det er et enten eller, iølge Pinnock, valget står: Mellom en solitær, ubevegelig monade, og en «levende Gud» som er «dependent on the creation for his happiness». Se Michael Horton, For Calvinism, 2011, s 65.

Kommentar: Dette får nå stå for Pinnock, men det vi noterer er at Pinnock opererer tankemessig med en gud som er «en ubevegelig monade». Vi lurer på hvilke gud det her er snakk om. Kan det være mulig at Pinnock tenker på Allah? Vel, ikke vet vi, men hvis det er Allah han har i tankestrukturen sin, så bør han forberede seg på å bi anklaget for «islamofobi», hvis ikke regelrett rasisme.

Det mest interessante er imidlertid at Pinnock faktisk tillegger kristne, ja, hele kristendommen, eller kristendommens «egentlige» gudsbilde, og kristne over hele fjøla, så å si, for å ha et gudsbilde eller et guddssyn som faktisk samsvarer med hva islam selv på det radikale planet nettopp lærer om sin guddom.

Pinnock kommer her enten frivillig eller ufrivillig til å rette den skarpeste kritikk mot det som kan kalles det grunnleggende islamske i islams egen gudsforestilling. I praksis vil nok Pinnock her inta en svært inkonsistent holdning til islam: Han vil forsvare islam, vil vi tro – helt i tråd med og på samme måte som f eks Den norke kirke gjør, - idet de bukker under for det enorme «moralske» presset det er som gjør seg gjeldende, nemlig presset om å være mest mulig emosjonelt betinget korrekt, og dermed også mest mulig akseptabelt servil overfor islam proper og per se, og vårt hegemoni av en stat som dyrker «mangfold» og en kjærlighet som er nærmest helt og toalt menneskebasert og hvor Gud i dette paradigme er redusert til overgriper og despot og derfor ikke verdt en tanke, eller en følelse, og som vi derfor skal føle oss forpliktet til å drepe på nytt, og nytt, for å si det direkte og kanskje brutalt, for mange, på den måten.   

Vi går videre: At syndige handlinger har utgangspunkt i en tilbøyelighet til det onde i mennesket selv, er et allment akseptert «teorem» i den kristne tradisjon. Men er den selv å forstå som synd, eller er den bare et utgangspunkt for synd? Hvordan oppstår den i det enkelte menneske? Beror den på det enkelte menneskes valg, eller på noe nedarvet? Og medfører en nedarvet synd skyld? Hvis den så å si er genetisk arvet, - i motsetning til det som kalles «federalt arvet» - kan man stille sprømålet om den virkelig, nærmest faktisk eller fysisk målbart - kan medføre skyld. Hvis det er ontologisk tilfelle, stilles vi overfor et paradoks og tankene leder hen til islams lære om predestinasjonen. Det som like vel utgjør den store forskjellen mellom islam og kristen tro her, er at den kristne tro åpner for en annen innstilling til det som kan kalles forutbestemmelsens uutgrunnelige angstinduserende filosofiske grunnproblem, og dermed også til en annen generell holdning til dette svært alvorlige spørsmålet.

Kristen tro gir en annen innsikt i og med at vekten legges på individet, ikke på kollektivet. Dette medfører så i hvert fall i teorien prima facie også en videre horisont for personlig gudsrelasjon og en gudskjærlighet basert på individuelle relasjoner og i dette at Gud i kristentroen gir mennesket det fantastiske privilegium det er å kunne forholde seg til og tiltale Gud som Fader, eller Far.

Det sto strid om disse spørsmålene på 400-tallet e Kr mellom Pelagius og Augustin. Synd er ikke noe som ligger i menneskets natur, hevdet Pelagius. Syndene er bare uttrykk for villede handlinger. Menneske kan la være å gjøre det onde og velge det gode.

Augustin på sin side mente at det bare var de første mennesker, Adam og Eva, som hadde et fritt valg mellom det gode og det onde. Etter fallet har ingen mennesker muligheten for å la være å gjøre det onde. Han tenker seg at synden overføres kjødelig fra generasjon til generasjon gjennom den seksuelle foreningen. (Spebarn står derfor under Guds dom).

Reformatoren Martin Luther, på 1500-tallet, mente som Augustin. Han mente at menneskets vilje er bundet til synden. I Confessio Augustana, som er Den norske kirkes bekjennelsesskrift, heter det at alle mennesker som er forplantet på naturlig vis, etter Adams fall blir født med synd, det vil si uten frykt for Gud, uten tillit til Gud og med begjær, og at denne arvelige sykdom og brist virkelig er synd, som fordømmer og også nå fører med seg den evige død for dem som ikke blir gjenfødt ved dåpen og Den Hellige Ånd. Om karismatikere, predesitnasjon, katolsk - protestantisk

Luther kan ut fra hans lære om «den trællbundne vilje», hans katekismer og mange andre avhandlinger og disputaser betraktes som svært streng og dyster på menneskehetens vegne, og ja, rent menneskefiendtlig og kanskje til og med sadistisk, av mange, helt til man skjønner at dette for Luther dreier seg om en retorisk metode å få frem det håpløse i å forestille seg at mennesket makter å frelse seg selv – med fromme og gode gjerninger - overfor Guds hellighet og Guds hellige karakter og de hellige standarder han manifisterer som en integrert struktur i hans egen karakter og eget vesen.

Alt har vi å takke Guds nåde, - grace – mener Luther. Og nåden er gratis, - og jeg vil si: noe høyst aktivt og implisitt «forfordelende» gratis - noe som burde gjøre menneskene glade og ikke dystre og håpløse. Et slik perspektiv på Gud og menneskene finnes ikke i islam, et faktum vi har referert til flere andre steder her på bloggen. Synden tilhører ikke menneskets vesen, den visker ikke ut det gudsbildet vi har av Gud og er skapt med, i motsetning til islam, som ikke opererer med noe gudsbildet, jfr billedforbudet i islam.

Når Luther doserer om «meg arme, syndig menneske», mener han ikke at mennesket i dagliglivet så å si er «urent» og at det slettes ikke trenger noen verdslig hjelp og støtte, men tvert imot bare forakt og vemmelse, så er dette en tolkning som bare de som er flinke til å vranglese ord og folk er villige til å skrive under på. Vrangleserne synes ikke interessert i å heve seg opp på et høyere teologisk-filosofisk nivå. Det er derfor mulig at Luther nok overvurderte hverdagsmenneskers evne til å tenke teologisk, for å ikke å si teologisk-juridisk. I dag fins det da heller knapt en eneste person i Europa som kan forstå hva det ligger i «meg arme synder», for synden i dag, den finnes jo ikke. Jeg skulle likt å se Luthers ansiktsuttrykk hvis han hadde stått opp i dag og fikk syn for segn. Folk har ikke bare forlatt hans lære og dype menneskelige innsikter, de har i tillegg radikalt og for all fremtid liksom avskåret seg fra å stille de grunnleggende spørsmålene.   

Synden skal ifølge nokså vanlig kristen teologi ikke forstås som noe som forderver og ødelegger den skapte natur. Nåden opphever eller ødelegger ikke naturen, sier Tomas Aquinas, - den forbedrer den. I calvinismen mener mange at selv om mennesket har en medfødt tilbøyelighet til synd, så blir ikke denne til synd «i egentlig forstand» og dermed heller ikke i seg selv til noen egentlig skyld, - før man er gammel nok til å «velge» å gjøre bevisste synder.

I Rom 5. 12 ff forstås Adams fall som utgangspunktet for død og alle menneskers fordømmelse og hvor dette da overføres metaforisk til liv og frelse for alle som tar imot Jesus Kristus. Her er dette å synde noe man ikke kan velge bort – det kan virke som en skjebnebestemmelse for mange. Men fortellingen om Adam og Eva blir da bare et bilde på hver enkelt av oss nålevende og da helt uten referanse til virkelige personer i «urtiden». Dette svekker så syndefallets karakter av fellessynd og det kollektive aspektet i dette, akkurat som islam gjør. I islam fokuserer grunndogmet om synd på den enkelte muslims synd overfor Gud, a par med de av Allah allerede forordnede gode islamske gjerningene. Og det er en utenkelig tanke og enda mer utenkelig dogme at Jesus skulle kunne og ville gå god for et annets menneske synd overfor Allah.

En tankemåte konstruert for å unngå «arvesynden» sett som noe fortidig, - og ferdig med det - , vil det være å se den som et bilde på noe fremtidig og at mennesket nok ikke var fullkomment, men at det var bestemt til fullkommenhet og som en realisering av selve skaperverkets hensikt eller mål. I Confessio Augustana heter det at «synden har sitt opphav i det ondes, dvs djevelens og de ugudeliges vilje».

I John 3,8 heter det at «den som synder, er av djevelen». Denne setningen antyder at Johannes ser «det hele» i lys av et pågående – men kanskje likevel et på forhånd «bestemt» drama avfattet i Guds evige rådslutning? - kosmisk drama. Det onde og synden blir dermed ikke bare oppfattet som et enkeltmenneskelig fenomen, men noe som peker ut over mennesket og dets vilje. Synden kan da tolkes som noe som «vederfares» oss uten at vi går helt ut opp i det helt ensidig og alltid i full bevissthet om hva det er som får oss til «å ville».

Alt i alt synes de kristne grunnforutsetninger å bidra til en større romslighet i ulike relasjoner og i forhold til ulike synsmåter på hva synd er og hva den måtte innebære både i det store og lille perspektivet, både mytologisk og eksistensielt, her og nå, altså, og uten at teologiske tankebygninger kommer imellom som ledende filter. Den kristne tankebygningen eller teologien, inkludert alt fra virkelighetsoppfatning og gudssyn til menneskesyn og livssyn generelt, inkludert det rent estetiske perspektivet, (kristendommen har alltid vært glad i musikk og litteratur generelt f eks, noe Allah tvilsom vil promotere eller tilrettelegge for, i hvert fall i henhold til imam Ayatollah Khomeini, som til og med fikk seg til at det ikke fantes humor i islam).

Kristendommen sett mer eller mindre løselig som ideologi, synes å åpne mennesket for en mer ledig og fleksibel bruk av den dømmekraft mennesket antas å ha i de fleste religioner og kulturer; den gir - i hvert fall tilsynelatende - individet et stødigere moralsk kompass, og da med en bedre misvisning inkludert flere og mer mangfoldige og mer naturlig genererte kreative og person-unike tilnærminger til livets utfordringer generelt og mer spesielt i forhold til autoriteter, til politikk og til alle kulturenes ofte tragiske eller dramatiske omskifteligheter. Kristentroen synes å ha ligget der hele tiden vidåpen for «forandring» via ordene alene og det underliggende uforanderlige, og som om den var skapt med en radikal, iboende åpenhet for det tilfeldige og kronisk stimulerende i det stabiliserende nødvendige. 

Jesus ser ut til å forsyne den enkelte troende med en mer bredspektret moralsk radar enn det Allah makter å forsyne den enkelte islamsk-troende troende med. (I hvert fall i teorien, i strengt fromme miljøer). «De kristne» blir da også av muslimer ofte kritisert nokså nærgående for at de har et besynderlig eller altfor løsaktig forhold til og omgang med normer, regler og «gjerninger». Vi får overlate det til «the eye of the beholder» å se nærmere på dette. Men det som også må tas i betraktning – og dette er ikke minst viktig for vårt anliggende her – er at det som kalles Den naturlige loven faktisk er skrevet på menneskets hjerte, eller i dets hjerte, og at bare de aller færreste kristne teologier av noen betydning vil hevde at vi har mistet guds bilde og likhet i og med fallet eller ursynden. Reformert teologi kan riktig nok tale om «total depravity», dette at mennesket etter fallet har gjort seg fullstendig korrupt, men dette er mer en talemåte for å få frem et viktig poeng enn en rent faktisk eller vitenskapelig beskrivelse av det enkelte menneske (på moderne premisser, i det minste).

Kristentroen ser ut til å gi den enkelte flere eksistensielle variabler og ontologiske koordinater både mentalt og fysisk. Kristentroen i seg selv synes å tillate et større mylder av segmenter og agenser i virksomhet i personenes møte med sin tilmålte «hverdagskost» av sorg og glede, av lyst og lede, makt og avmakt. Den kristne oppfatter seg ikke primært som slaver under en fjern, ja, likegyldig og upåvirkelig guddom. For den kristne er Gud en som stadig søker menneskets vennskap og som finner – slik det kan fortone seg - menneskene på deres veier, på vidder og krattskog, i bygater og smug, ja, overalt hvor han får slippe til, så å si. Gud er kjærlighet, sier skriften. (I dag vil høye kvinner og menn si at nei, det er kjærligheten som er Gud og ikke Gud kjærlighet – av slikt kan man bare få seg til å undres, det åpner for farlig occasjonalisme, se andre steder under etikettene om synden og syndene her på bloggen).

At Gud er kjærlighet, som det står i Skriften, er et «teorem» som imidlertid ligger utenfor den gjengse teologiske horisont i islam, akkurat på samme måte som dette «teoremet» ligger utenfor ateismens horisont, men da kanskje med en litt annen virkningshistorie, får man vel si. At Gud for den kristen-troende liksom befinner seg nettopp innenfor horisonten, hvor man nå enn snur og vender på seg, både teoretisk-filosofisk og i den rent taktile praksis, gir med stor sannsynlighet den kristne et større mangfold av smaker og harmonier å teste ut sine grenser og muligheter ut fra, på alle livets områder. Kristentroen gir så å si et større, dypere, mer fleksibelt, aktivt og personlig tablå av referansepunkter og variabler man personlig faktisk både har lov til og en slags umiddelbar plikt til intensjonalt å forholde seg til, alt sett med en slags kunstnerisk frihet til å bruke, på eget ansvar forkaste, glemme eller bearbeider eller konservere som det er, for i det hel tatt ha noe hjertelig og verdifullt å holde fast ved, selv om dette etter hvert anseed som svært vanskelig og tungt å holde ut med, eller holde ut i. 

I kristendommen setter Gud mann og kvinne på samme nivå; det fins ingen religiøs og uforbeholden plikt i kristendommen som tvinger kvinnen i Allah’s navn til å tilfredsstille mannen til enhver tid, hvis ikke kjærligheten og lidenskapen er der. I islam finnes det eksempler på at Regjeringer og lovlig valgte forsamlinger ut fra allahianske «eviggyldige» forordninger, kan ilegge kvinner, som ikke slavebinder seg på stedet og til daglig, strenge straffer, en praksis som vestlige mennesker på doxisk grunnlag synes er horrible, en endoxa hele verden faktisk kan takke kristendommen og de kristent-troende for.

Bortsett fra en «spekulativ» - men høyst realistisk -  forestilling hos Paulus som gir mannen plasseringen øverst på pallen i det praktiske familieliv, finner vi en grunnleggende komplementaritet blant kvinner og menn i kristentroen man ikke finner i praktisk islam. Det kan ha noe med at ur-fortellingene eller den såkalte myten rundt Adam og Eva i Bibelen er helt ulike på vesentlige punkter og i detaljer som ved overflatisk lesing av Koranen går hus forbi for de fleste, noe vi ikke kan komme nærmere inn på akkurat her. Under det hele ligger islams mangel av en klar og utvetydig arvesyndslære. (At mennesket er svakt, som islam hevder, i denne forbindelse, er noe annet enn at mennesket er syndig).

En «ting» jeg en passent ikke kan unnlate å nevne her, og som jeg har skrevet om tidligere, er det teologiske faktum at Gud i kristendommen selverklært forteller mennesket at han ikke på noen måte er én på den måten at han er absolutt simple, en monolitt uten relasjoner og en guddom som i kraft av å være komplett én derfor ikke kan kjenne enkeltmennesker. Nei, i kristendommen er inkarnasjonen selve den universelt unike Guds egen måte å fortelle alle mennesker, mann som kvinne, jøde eller greker, fri mann eller slave, at Gud nettopp kjenner den enkelte. I islamsk teologi er det blitt hevdet at Allah nettopp ikke kjenner det enkelte menneske, (hvilket riktig nok ble benektet av den berømte islamske sufien al-Ghazzali), og grunnen til dette må man jo bare finne i Koranens direkte og indirekte måte å beskrive Allah på, med alle hans 99 attributter. Se om arabiske filosofer, treenigheten osv og Alla hu achbar her

Men hva er så «en klar arvesyndslære»? Hos Augustin er den klar: Alle er «genetisk» født med den. Mange forfattere, teologer og andre har kritiserte Augustin for denne oppfatningen. Mange mener at Augustin har feiltolket Rom 5. 12, en passus i NT som synes å hjemle hans klare syn. Kritikerne påpeker at Augustin ikke kunne nok gresk og hebraisk til fullt ut å forstå Paulus’s anliggende, skrevet på gresk, (av athenere også kalt «matros-språk!).

De fleste mener at grammatikken i teksten fordrer en helt annen forklaring enn den Augustin kommer med og at hele arvesyndslæren derfor – kanskje - må forkastes som et kristent dogme. Ser vi imidlertid på helheten mellom de hjemler Augustin påberoper seg fra bibeltekstene, som muliggjør «legalisering» av arvesyndslæren, vil man imidlertid lett forstå hvorfor Augustin tenker eller teoretiserer som han gjør. Det skal godt gjøres å angripe Augustins lære på biblisistisk grunnlag, - hvis det ikke rett og slett er umulig.  Moderne sinn vil snarere ha stort utbytte av å tilegne seg Augustins perspektiver og dype innsikt i fundamental menneskelig grunnproblemer, både psykisk og religiøs.

Augustins tolkning i sammenheng med mange andre påstander om syndens virkning og makt over mennesket i sin alminnelighet, vil man antakelig se at Augustins lære har mye for seg, særlig teologisk forstått og «performativt» sett.

Augustins lære fokuserer på det faktum at sex ikke er noe man skal bagatellisere eller kimse av; på det erotiske området skal ikke noen tro at mannen er mer syndefri enn kvinnen; man skal snarere ta synden på større alvor og «behandle» den med den største respekt og age. Den gjelder oss som sagt, alle, men i vår tid går tendensen i retning av å nivellere eller bagatellisere syndens alvor og frata mennesket all skam- og skyldfølelse når det kommer til dette begjæret. Dermed står man da også i fare for å gjøre det erotiske og seksuelle til det motsatte eller til en motsetning av alt stort og høytidelig, noe som igjen setter menneskene inn i kontekster som ligner alt annet enn gjensidig empati, solidaritet og gjennomgående respekt og ydmykhet, idet øyeblikkets innskytelser og kjappe, uregjerlige emosjoner eller panikkangst og tilfredsstillelser av ulike slag langt trumfer hensynet til de mer langsiktige, mer fundamentalt menneskelige  tilfredsstillelser, og mulige autentiske og sanne både estetiske og etiske gleder og utfordringer. Oppfordrer man over lang tid og mange nok ganger og på bred sosial basis folk generelt til formelig å hate Augustin og det alvor han knytter til synden og syndene, risikerer man at folk til slutt må relatere seg til andre mennesker som objekter som kan brukes og kastes på impuls og da velfornøyd med de største og mest selvforherligende eller narsissistiske begrunnelser og bortforklaringer. Begreper som anstendighet og måtehold blir da forkastet og erstatter med hovmodet som ypperste ideal, idet ydmykheten forliser og blir borte for alltid, eller reiser på vilt opprørte havs mørke dybder hvor stormen aldri løyer. I et slikt perspektiv blir det noe forhastet å forkaste Augustins primært teologiske og ofte misforståtte frelses-syn på Gud og mennesker sånn uten videre.

Augustins teologi har antakelig bidratt mer til Vestens mulighet for å etablere demokratier enn mange vil like å tro. Augustin har antakelig bidratt mer til våre dagers oppfatning av menneskeverdet, og som følge av dét, etableringen av menneskerettene og menneskerettighetene antatt som aksiomatiske forutsetninger for alt i det altomfattende politiske og rent kulturelle liv i Vesten i dag, enn det hans viktigste motstander, som f eks Pelagius, trolig ville ha kunnet bidra med, hvis hans teorier hadde slått gjennom for fullt og blitt en bindende og altoverskyggende tradisjon i Kirken.

Pelagius mente at mennesket med sine viljesanstrengelser – og vel også med sin fornuft - faktisk kunne frelse seg selv og at arvesynden dermed ikke fantes, eller at den var en farlig og skadelig misforståelse. (Augustin tenker monergistisk, Pelagius synergistisk). Dette innbød så igjen til en heller streng puritanisme og – kanskje paradoksalt nok – mer intoleranse og hyppigere fordømmelse av syndere, som hele tiden måtte relateres til enkeltsynder, gjerninger og dyder, helt uten syndefellesskap med noe større perspektiv enn individets fullstendig isolerte «fellesskap» med seg selv stilt overfor sine fromt moralske eller moralistiske «medkristelige» dommere eller fordømmere.

I forhold til Pelagius var konsekvensene av Augustins lære i praksis mer åpen for Guds generøse tilgivelse for syndene enn det Pelagius med sin klokkertro på menneskets frie vilje var. Augustin ba menneskene sette sin lit mer til Guds nåde enn til medmenneskenes dømmetrang og enkeltmenneskets enorme behov for moralsk uangripelighet og perfeksjon – og dermed var etter min mening grunnlaget langt for Vestens åpning for demokratiet.

I islam vet vi at arvesynden og nåden, forløsningen i Kristus og forsoningen mellom Gud og mennesket, alle radikalt personlige kategorier, er ikke-eksisterende som teologisk poeng og fundament. Ironisk nok åpner denne mangelen eller dette fraværet for en teologi som ligger mye nærmere Pelagius enn Augustin, dette til tross for at Augustin forfektet en svært – tilsynelatende - streng predestinasjonslære, slik man finner den også i islam, men der nærmest som et evig ufrakommelig hoveddogme som antas å korresponder med virkeligheten, slik verden og menneskene nå engang er og kommer til å bli, og da innelåst i sin natur eller essens slik islam forutsetter. Derfor er det helt i tråd med islamsk virkelighetsoppfatning at de anser sin sharia som en din eller deen, som et lovverk som uten slingring gjenspeiler virkeligheten «som den er» og derfor som «naturlig» i den forstand at det blir en synd mot Allah å forsøke å eksistensialisere denne «mennskenaturen». Slik sett er det utenkelig å forestille at en filosofisk retning som eksistensialismen kunne ha slått rot.

I eksistensialismen kommer eksistensen nemlig før essensen, særlig med adresse til mennesket og menneskesynet: Det fins ikke noen menneskelig uforanderlige natur der på forhånd, mennesket må i stedet skape seg selv og sin identitet. Mennesket blir hva det selv skaper seg til. Mennesket er dømt til frihet, som Jean Paul Sartre sier det. Mennesket og naturen forutsetter i et slikt perspektiv ikke å ha noe egentlig mål. Det er skapt med tanke på en spesiell hensikt, det har ingen gudegitt telos og derfor heller ingen på forhånd gitt essens.(I dag kan man selv velge hvilket kjønn man er f eks).

Forskjellen mellom islam og Augustins lære er imidlertid klar: Augustin tenker gjennomgående og radikalt teologisk – primært deduktivt - og ut fra prinsippet om at «Skriften er sin egen fortolker». Men Augustin trekker også på gresk filosofi, f eks på Aristoteles, Platon og Plotin som tenker «utenomkristelig» i utgangspunktet. Her snakkes det om ontologi, hvordan verden og virkeligheten er, idet man bortser fra det spesifikt kristne og hvor Gud f eks skaper verden og livet ex nihilo, ut fra intet. Gresk tenkning ble dessuten av flere av kirkefedrene ansett som forløpere for ekte kristendom.

I islam tenker teologien også ontologisk, dvs egentlig helt uavhengig av en teologi basert på noe utenfor f eks Koranen selv, og som sådan. Koranen er ontologien, kan man si, den er selvtilstrekkelig akkurat som Allah, den har aseitet, som det heter.  Skriften samsvarer fundamentalt til virkeligheten eller verden som den nå engang er skapt i sine faste former. «Virkeligheten» er slik skapt av Allah at mennesket bare er og bare blir fordi det er predestinert til det – og dette oppfattes da som et «vitenskapelig faktum» - helt uavhengig av hva mennesket teologisk nå enn måtte komme opp med av tanker, teorier, teologier, vitenskapelige fakta og forklaringer på mysteriet, et mysterium Allah en gang for alltid har forklart til fulle i og med Koranen og Muhammed, Allah’s siste sendebud (ikke profet). Både religionen – din eller deen – og troen, - iman - korresponderer med virkeligheten og de to er uløselig og uforanderlig knyttet til hverandre. (Se under hvor jeg siterer noen svært viktige og elegant formuleringer av Nancy Pearcy om dette).

I og med at Augustin vant over Pelagius i Kirken, ble den tanke grunnfestet at sakramentene var livsviktige for kirkens og de troendes liv, både her og i det hinsidige. Sakramentene er instrumenter eller midler brukt i menneskets frelsesprosjekt. Det er befalt av Herren selv og gir hva de lover. Å nyte brød og vin under kommunionen – senere: nadverden - gir i seg selv frelse, de virker ex opere operato. De konkrete elementene med tilknyttede ritualer avspeiler på symbolsk måte en usynlig virkelighet som virkelig skjer samtidig både «der oppe» og da i det for oss foreløpig usynlige der oppe på samme måte som «her nede» i seg selv, bortsett fra det rent de rent kjødelige som må spille med «her nede» for å få alt til å gå opp for tanke og hjerte.

Dette at Gud på denne måten bruker fysiske elementer for å sikre mennesket syndefrihet og dermed prinsipielt en reell sjanse for å bli hentet opp i eller nå frem til salighet i Guds himmel, gir den troende en mulighet for å bli uavhengig av ellers litt vel fromme naboer og andre menneskers fordømmelse, i og med at disse ikke kan ha noen herredømme eller noen makt over Herrens midler, deres virkemåte og hensikt. Frelsen blir dermed et spørsmål om det personlige møtet, den personlige relasjonen til guddommen. Den troendes frelse blir en sak mellom ham som ansvarlig og angrende individ eller person og Gud som hellig frelser og Person i høyeste potens. Det er virkemidlene – Guds objektive og konkrete instrumenter - og ikke naboen som sikrer frelsen, i hvert fall på lang sikt. Sakramentene kan derfor lett oppfattes som medisin, som substanser som virker det de lover, akkurat som Herrens ord virker det de sier, ifølge Skriften.

At Gud bruker objektive, konkrete virkemidler, kan frita det troende mennesket på det personlige planet fra å føle seg foreldet, subliminalt styrt eller suggerert forpliktet til emosjonelt eller helt subjektivistisk betinget «tigging» om nåde. En slik «strategi» eller en slik pedagogikk fra Kirkens side, kan da på sikt skape et kollektivt paradigme med en doxologi som vektlegger det objektive til fordel for det subjektive.

Augustin holder på «det objektive» planet, Pelagius på «det subjektive» planet. Pelagius tenderer mot å mene at mennesket kan binde Gud, ikke bare med viljen, men i høyeste grad i praksis også med tanken, emosjonene og følelsene. Augustin skjønner hvor dette bærer, nemlig mot en menighet hvor alle på hver sitt eget og høyst egenartede vis i kraft av ytre fromhetsuttrykk og egne former for inderlighet signaliserer retning overfor andre og forfører andre til å tro at de er mer hellige enn andre troende, som ikke evner å stille på samme nivå, og spesielt «begavede» troende som da i sin tur kan komme med sine høyst private tolkninger av trosgrunnlaget, for derigjennom å kunne skaffe seg mer makt med sikte på å etablere nye hierarkier og et nytt og sterkt avvikende kirkelig hegemoni. Dette kan sette Kirkens samhold og de enkelte sjelers frelse i fare. Og Augustin vil ikke ha noe av dette; han benytter til og med bibelvers han mener kan forsvare mild vold til å bringe de forførte inn i folden igjen.  

Augustin «sverger» til en objektiv frelsesforståelse. Utgangspunktet er «guds hemmelige rådslutning» i evigheten, der utvelgelsen og predestinasjonen skjer. Frelsen er ikke noe man kan føle seg eller spekulere seg frem til, den gis i kraft av ritualet, elementene og utførelsen. Men først og fremt til Guds gratis nåde. Dette fritar menigheten fra å måtte forholde seg til mennesker som hevder spesialtilknytning til Gud og kjærligheten. Mennesker som tror de kan bevise garantert mersalighet over andre hvis viljestyrke og fromhetsønske er svakere. Slik sett blir dette et doxologisk paradigme eller felt som på lang sikt fremmer en demokratisk tankegang og en tankegang som da kan relatere seg til objektive fysiske og «mentale» standarder heller enn til vilkårlige «viljer» eller «egenviljer» og til mer intense eller hysteriske og sterkt subjektivistiske trosuttrykk eller troslærer, og med disse en helt ny dogmatikk og med helt andre personligheter enn slik som Augustin «på tronen».

Augustin synes å gi et særlig vern om de som er «mindretroende» idet han «vet» at nåden er gratis, at det er Gud som frelser hvem han vil og ikke Augustin selv eller noe annet menneske, og at han selv aldri kan påberope seg å vite at noen er mer verdige enn andre. En pelagianer vil kanskje ha lettere for å innbille seg å være utvalgt for evigheten enn en typisk augustinianer. (At dette kan føre til større – falsk eller ekte - skyldfølelse blant augustinianerne enn hos pelagianerne, og at augustinianere som en konsekvens forsøker å overgå hverandre i ytre streng og indre nærmest selvpiskende fromhetsvisshet, og handler og samhandler deretter, er et spørsmål for seg som jeg ikke kan beskriver her).

Augustin hadde sagt til Gud: «Gi hva Du befaler, og befal så hva du vil». Dette ble av Pelagius oppfattet som en fribillett for visse sjeler til bare å gå og vente helt til Gud så å si overbeviste den som ville være kristen til å omvende seg. En slik grunnholdning ville lett frata den angrende synder den ansvarsfølelse han nå engang fremdeles måtte antas å ha. Pelagius tordnet derfor at mennesket aldri etter fallet var blitt fratatt friheten til å avstå fra å synde. Synderen synder med andre ord fordi han har frihet til det. Pelagius mente imidlertid, som Augustin, at nåden var nødvendig for å bli frelst.

Men Pelagius’ nåde var en «original nåde» eller en nåde som så å si fløt fra naturens eller det skaptes side. De syndere som angret, kunne få en tilgivelsens nåde og slik bli frelst.

Augustin mente derimot at friheten til ikke å synde var avhengig av en direkte inngripen fra Gud uten hensyn til hva synderen måtte ha å bidra med av sine «naturlige talenter». Syndere kan ikke påberope seg dygder, handlinger eller beslutninger som fortjener og formilder Guds nåde til ham. Denne nåden i seg selv – som den troende ikke kan motsette seg - får oss til å tro og derigjennom gjøre gode gjerninger.

Selv om Kirken fulgte Augustin på de vesentligste punktene i hans teologi, var det mange som tok til motmæle. Pelagius tanker levde for så vidt videre. Mennesket vil så gjerne bidra selv til sin frelse, slik at man da også kan innhente rosen for resultatet. Man antakelig fordi man ville megle mellom Pelagius og Augustin, oppsto det innenfor kirken snart tanker om en «mellomting»: En «naturens nåde» eller det som også blir kalt «den forankommende nåde», »den nåde som kommer først» eller «den tilretteleggende nåde», på engelsk «prevenient grace». Denne nåden ble gitt alle. Til tross for de ulike synene, synes det å ha vært alminnelig enighet om at nåden på en eller annen måte representerte en slags gudegitt kraft, en gave Gud forærer de verdige, (som altså ikke er verdige, fordi de er syndere). Det lå derfor nær å tenke seg at noe av Guds kraft ble «infusert» eller konkret eller substansielt tilført de troende. Noe av det Martin Luther – og de andre reformerte - protesterte mest mot, dreide seg nettopp om dette lærepunktet i den katolske lære. De mente at man her hadde med Guds holdning å gjøre mer enn med Gud som en slags intravenøst innrettet medisiner. Gud handler på våre vegne, mente Luther og Calvin. De tenkte i juridiske termer mer enn i medisinske. Men dette skulle vise seg å være en tenkning som snart igjen kom i bakgrunnen for en gjentatt tror på at nåden faktisk var en kraft som ble inngytt i den troen, på en substansiell måte, dette til og med i de reformerte kretser som avfattet læredokumentene på synoden i Dort 1618-19. Arminianeres forslag baserte seg på et «regnstykke» hvor de så å si innkalkulerte «den tilretteleggende – naturlige - nåden». Implisitt blir dette gjerne forstått som om «nåden» er noe annet enn eller er noe forskjellig fra Gud.

Luthersk og reformert teologi i det tyvende århundre fokuserte på nåden sett som identisk med Gud og at den så absolutt ikke er en «substans» som Gud injiserer (infuse). Man kan si at tanken om at nåden «imputeres» - uavhengig av «prevenient grace» - tok den teologiske innersvingen på nåden sett som inngytt. Protestanter har ofte vanskeligheter med å forstå hva som Thomas Aquinas mener når han sier at «nåden ikke ødelegger naturen, men foredler den». Noen protestanter mener fortsatt at det finnes et «kontaktpunkt» mellom natur og nåde. Paul Tillich beskriver det som han ser som en «grace of creation», - altså som en kraft som holder alle ting oppe, noe som kanskje er en lett forståelig tanke i en globalisert verden av i dag.

Man skulle kanskje tro at kristendommen ikke hadde noe med den vitenskapelige utvikling i Vesten å gjøre. Kristendommens domene er det indre menneske, ikke den ytre natur, ånden, ikke materien. Men en slik slutning er ikke nødvendig vis ubetinget og «tilstrekkelig» sann. Det kan tvert imot anføres gode «transcendentale» argumenter for at kristendommen nettopp fordi den befattet seg med de objektive frelsesmidlene før eller siden med en slags metafysisk nødvendighet åpnet seg kollektivt eller paradigmatisk for hvordan elementene samvirket og spørsmål om årsak og virkning. Det metafysiske, sett som narrativ, ble supplert med det fysiske, sett som gjenstand for formålsrettet observasjon. Når det metafysiske kunne forårsake endringer på det fysiske, som f eks i communionen, kunne kanskje også det fysiske påvirke både det fysiske og metafysiske. (En hypotese eller spekulasjon: De må stå eller funksjonere i et korrelat til hverandre, de er komplementære og «opererer» ikke komplett isolert fra hverandre, som i et vacuum. Rent konkret kunne det f eks oppstå et behov for å eksperimentere med vinen – som «materiell væske» eller rent naturalistisk kjemi  - både som et uttrykk for noe usynlig og som et fenomen i seg selv og som konkret virkende væske eller reell substans. Hvordan lage bedre og kanskje mer smakfull og virkende vin? Det ble åpnet for eksperimentering og destillasjon av noe til noe bedre, noe mer foredlet, og derfor noe mer verdifullt. (Nåden ble infusert i den troende).

Den kristne sakramentsforståelsen i teologisk eller metafysisk forstand spilte over i et behov for å forstå hvordan den høyst dennesidige, fysiske materien virket. Den usynlige delen av symbolet, kom med et senere snevert fokus på den synlige delen av virkeligheten som helhet, i bakgrunnen, den synlige delen kom i fokus. Men begge virkeligheter – både den synlige og den usynlige - tilhørte selvsagt Gud til, og her «hjalp» det at Kristus jo var kommet i kjød og at Han var blitt menneske av materiell natur, og som et «stykke» av virkeligheten, i radikal forstand, altså som en reell og en konkret del av virkeligheten som man så å si kunne relatere til som ren empiri og noe man i prinsippet kunne forske på, måle og veie). (Disippelen Thomas kan sies å være den første positivist, i og med at han kjente på Jesu konkrete sårmerker påført ham under korsfestelsen. Eva kan tilsvarende sies å ha vært råmodellen for den evige empirist, i og med at hun konkret metodisk ville – eller ble lurt til å ville - finne ut av det selv, hvordan frukten smakte og muligens virket).

Det lå i tiden med andre ord snublende nært å overføre analogisk fra det metafysiske til det fysiske. (Man gikk så å si fra å fokusere fra det ranscendente til det immanente). Fristelsen lå i å forstå naturen og mennesket i mekanistisk eller teknisk perspektiv. Hvis man gjør A, får man – automatisk – B, et skjema som nok passer mindre bra for mennesker flest. Vi ser da også hvordan man i Middelalderen forsøkte å sette opp skjemaer for hvordan mennesket fikk nåden og i hvilken grad og når og ellers hvordan, gjennom sakramentene og boten. Det man endte opp med, var en svært rigid forståelse av selve frelsesprosessen og hvordan man kunne utvikle gudrelasjonen – både subjektivt og objektivt sett - og ens forhold til nåden. Se «skjema» under her og se om nåden i islam under en annen postering her på bloggen Nåden spesielt i kristent perspektiv og

Nåden i islam, id eller eid - julefeiring

Tilnærmingsmåten – i Middelalderen, så vel som også nå - til virkeligheten ble slik sett delt i to, den gikk fra fokus på det analytiske til det syntetiske, fra a priori og det apodiktiske, til det syntetiske, fra teori til sanseerfaring og praksis, fra a priori, altså, til det a posterioriske. Og: Fra det deduktive til det induktive og alt dette samlet i en selv- komplementerende syntese, hvor de to verdener eksisterte side om side, og i dialektikk med hverandre. Vi fikk postulatet at det som er sant i vitenskapen ikke nødvendigvis er sant i det teologiske. Vi fikk to sannheter, og vi ser at dette teoremet – som jeg vil kalle det – lever den dag i dag i beste velgående og i seg selv utgjør selve fundamentet for dagens diskurs: Man sier f eks ja takk til begge deler: Både evolusjonsteorien og skapelsesberetningen i Første Mosebok er sanne.

Om disse tingene skriver Norman Geisler i sin fantastiske bok om Thomas Aquinas: At synet på relasjonen mellom tro og fornuft er en unik blanding av de positive elementer både fra rasjonalismen og fideismen, fra presupposisjonalismen og evidensialismen. (Kan ikke komme nærmere inn på disse begrepene her … ). Han understreker behovet for fornuft før, under og etter troen. Ikke engang troens mysterium er irrasjonell. … Aquinas mener imidlertid ikke at fornuften alene kan gi oss tro på Gud. Troen blir fullført ved Guds nåde alene. Tro kan aldri baseres på fornuften. I beste fall kan den understøttes av fornuften. Hverken fornuft eller bevis kan med nødvendighet fremtvinge troen. Det fins alltid rom for ikketroende til ikke å tro på Gud, selv om den troende kan konstruere et holdbart gudsbevis. For fornuften kan brukes til å demonstrere at Gud eksisterer, men den kan aldri i seg selv overtale noen til å tro på Gud. Bare Gud kan gjøre dette, idet han virker ved sin nåde i og med frie valg.

Geisler beskriver Aquinas synspunkter som en unik syntese mellom tro og fornuft. ff s 69

Når, hvor og hvordan er og virker så Guds nåde (grace)? Vi oversetter noe fritt fra C S Sproul, What is reformed theology?:

Når vi snakker om frelsens orden, ordo salutis, har reformert teologi alltid og overalt insistert på at gjenfødselen kommer foran troen, «regeneration preceeds faith», fordi den er en nødvendig forutsetning for tro. Den er sine qua non for troen.

Det må imidlertid presiseres at den orden det siktes til refererer primært til en logisk orden, ikke til tidsrekkefølgen (eller en orden i tiden). Vi sier f eks at rettferdigheten kommer av troen og da mener vi ikke at troen kommer først og at vi så blir rettferdiggjort på et senere tidspunkt. Vi tror at i samme øyeblikk som troen er der så inntreffer også rettferdiggjørelsen, (dette at vi rettferdig-erklæres for Gud). De inntreffer samtidig. Hvorfor da si at troen kommer foran rettferdiggjørelsen? Jo, fordi troen logisk sett «forutgår» den, ikke «etterkommer» den. Den er avhengig av troen, og troen er ikke avhengig av rettferdiggjørelsen. Vi har ikke troen fordi vi er rettferdiggjort, men vi blir rettferdiggjort fordi vi har tro.

På samme måte sier vi om gjenfødelsen at den forutgår troen. … Vi kan ikke ha frelsende tro før vi er blitt født på nytt, så vi sier at troen beror på gjenfødelsen, ikke at gjenfødelsen beror på troen. (Vi må her bare tilføye at å bli gjenfødt kan bety direkte oversatt fra gresk både å bli født på nytt, men også født på ny ovenfra – anoten). s 195

Den katolske doktor, Thomas Aquinas om tro, sitert i Geisler bok om Aquinas, s 62 ff:

Tro defineres da som en sinnets vane – habit – og hvor det evige livet begynner i oss og som får sinnet til å istemme – assent – til ting som ikke er for hånden, (eller synlige). Tro skiller seg fra viten – science – idet troens objekt ikke kan sees. Tro skiller seg også fra tvil, mistanke eller mening – opinion – idet det foreligger bevis – evidence – som støtter den.

Aquinas siterer velvillig Augustin: «tro er en dygd som medfører at ting man ikke ser blir trodd … å tro er en mental handling hvor man istemmer til den guddommelige sannhet i kraft av den viljesbefaling som drives frem av Gud gjennom nåde; i denne prosessen står handlingen under kontroll av den frie vilje og retter seg mot Gud. Troshandlingen er derfor fortjenestelsfull, dvs at man blir belønnet for å tro på det man ikke ser. Det er ingenting fortjenestelsfullt i dette å tro på det som sees, siden troen ikke er involvert. «Filosofene» tvinges til å istemme på grunnlag av tilstrekkelige bevis. Slik er istemmelsen ikke fortjenestelsfull».

Troen er en mental handling inkludert i viljen. … «Vi har konkludert med at tro er en bevisst handling under innflytelsen av en vilje som styrer den mot istemmelsen; troen utledes dermed både av bevisstheten – the mind – og viljen, og hver av dem, slik vi har vist, kan ut fra sin natur perfeksjoneres ved å trene den opp (til å bli en vane). Dersom en troshandling skal være ubetinget god, må derfor vanen være til stede i både bevisstheten og viljen. Vi kan med andre ord ikke bli frelst hvis vi ikke er villig til å gjøre noe med troen. Frelsende tro vil produsere gode gjerninger.

Tro er fortjenestelsfull fordi den impliserer viljen til å tro. Den er avhengig av viljen i tråd med selve dens natur. …

Selv om Aquinas ikke egentlig skiller troen fra fornuften, så skjelner han mellom dem fomalt. Vi kan ikke både kjenne – vite – og tro samme ting på en og samme gang. … Det er umulig å ha tro og «vitenskapelig viten» om den samme tingen.

Troen objekt står over sansene og «forstanden». Troens objekt er det som er fraværende fra vår forstand (understanding). Som Augustin sa: Vi tror det som er fraværende, men vi ser det som er foreliggende. Så vi kan ikke bevise og tro (på) den samme tingen. … En og samme person kan ikke både ha tro og bevis for det ene og samme objekt.

Frykten for at det motsatte skulle være sant, gjelder ikke i trossaker. For troen bringer med seg en større forvissning (certitude) enn det fornuften bringer med seg.

Den viten eller kunnskap troen innebærer, forutsetter naturlig kunnskap, på samme måten som nåden forutsetter naturen.  Troen er avhengig av viljen og forstanden (understanding). … Og siden kjærligheten innebærer perfeksjoneringen – eller bedre: fullkommengjørelsen – av viljen, så er troen formet og fullkommengjort med kjærligheten. Ikke bare er kjærligheten nødvendig for å fullkommengjøre (foredle, utfylle, rense?) troen, men nåden er nødvendig for at troen skal kunne produseres. «Nåden er den første – dvs lengst «unna»-  fullkommengjøringen av dygdene, men kjærligheten - charity - er dens nærmeste fullkommengjøring.

… det var nødvendig at den urokkelige visshet og sannhet angående guddommelige ting skulle bli presentert menneskene via troens vei. … Sikkerhet når det gjelder guddommelige ting beror på tro.

… Skal mennesket kunne lære å kjenne sannheten, trenger mennesket guddommelig assistanse slik at sinnet kan blir beveget av Gud slik at det kan realisere seg selv (actualize). Mennesket trenger imidlertid ikke noe nytt lys, et lys som utfyller hans naturlige lys, for i sin alminnelighet å kunne lære seg sannheter å kjenne, men bare i visse tilfeller som transcenderer naturlig viten (eller kunnskap).

… Men menneskets intellekt kan ikke kjenne dypere realiteter med mindre det er perfeksjonert ved et sterkere lys, som f eks det lyset profetiene vitner om; og dette kalles nådens lys, i den grad det utfyller naturen.

… Aquinas tror ikke at synden har ødelagt vår rasjonelle evne, våre fornuftsevner, for da ville ikke mennesket lenger være i stand til å synde. … Mens fornuften ikke kan begripe troen, så er den innledningen til den (the preface to it).

… Hvis fornuften skulle være troens basis, ville ikke troen bero på et fritt valg fordi den da ville være en istemmelse forårsaket av bevisstheten eller sinnet (the mind).

R C Sproul i «What is Reformed Theology» beskriver kontrasten til Aquinas og den tradisjonelle mainstream-læren om nåden i Den katolske kirken:

Den «fremmede rettferdighet som Martin Luther beskriver, er rettferdigheten i Kristus; den er «opptjent» for oss. De reformerte var enig med Luther i at Kristus og Den hellige ånd «bor» i den kristne. Selve grunnlaget for rettferdiggjørelsen eller rettferdighets erklæringen, er ikke denne «indwellingen» , men den fortjeneste Kristus skjenket oss utenfra, ikke fra inne i oss. Det er den juridiske applikasjonen av hans rettferdighet vi kan bli erklært rettferdige på grunnlag av. Og dette er ingen juridisk fiksjon, for sann rettferdighet er virkelig tilskrevet eller tilregnet oss (imputed). Denne tilskrivingen ligger i selve hjertet av kristentroen. Hvis denne tilskrivingen er uvirkelig, er forsoningen også uvirkelig. Den straffen Kristus måtte bøte for på våre vegne er reell. Han var lammet som bar våre synder. Våre synder ble overført på Kristus ved tilskriving eller tilregning, ikke ved tilføring (by imputation, not infusion). … Det er helt avgjørende om grunnlaget for min rettferdiggjørelse befinner seg inne i meg eller om den er oppfylt for meg utenfor meg. Når grunnlaget gis eller er gitt utenfor meg, gir også dette grunnlaget for at jeg kan være sikker på min frelse. Hvis jeg må vente helt til jeg makter å samarbeide med en Kristi rettferdighet som blir tilført med (ved infusjon), og slik at jeg blir iboende rettferdig … kommer jeg til å leve i fortvilelse om hvorvidt jeg kan oppnå frelsen eller ikke. Da er de gode nyhetene ikke lenger gode nyheter, da er de dårlige nyheter.

Kirken kan ikke forløse meg. Bare Kristus kan frelse meg. Sakramentene er dyrebare for meg fordi de oppdrar meg og styrker meg, men de kan ikke rettferdiggjøre meg.

Reformatorene lærte at man blir rettferdiggjort av tro alene, men ikke av en tro som var alene. … Tro er en Guds nåde, den eier ingen fortjeneste i seg selv.  Troen er en levende tro, fides viva.

En rettferdiggjort person er en forandret person. Han er – hvis han har ekte tro - gjenfødt og «bebodd» av Den Hellige Ånd, (indwelled by HS). Effekten av gjenfødelsen er umiddelbar, nødvendig og uunngåelig. Hvis ingen frukter følger troen, er troen ikke til stede. For romerkirken er rettferdiggjørelsen resultatet av tro pluss gjerninger. Antinomisme lærer rettferdiggjørelse av tro minus gjerninger. Reformert teologi avviser begge. Man delte troens elementer inn i notitia, assensus og fiducia. Notia angår hva innholdet av hva frelsende tro er. Troen har et objekt. Kristendommen forkaster den maximen som sier at det ikke betyr noe hva du tror, bare du tror seriøst nok. Vi må tro på Gud i person av Jesus for å bli frelst. Dette er troens notae.

Tilstedeværende av notitia og assensus er imidlertid ikke tilstrekkelig for rettferdiggjørelsen. Til og med djevelen selv har disse elementene. Et tredje element må være til stede før vi kan snakke om å «eie» en tro som rettferdiggjør. Dette tredje element er fiducia, en personlig tillit og tilknytning til Kristus, (reliance on Christ). Fiducia innbefatter også lidenskapene eller affeksjonene. Frelsende tro elsker objektet for troen. s 72

Den reformerte doktrinen om rettferdiggjørelsen blir gjerne kalt «syntetisk rettferdiggjørelse», den katolske «analystisk rettferdiggjørelse». Et syntetisk utsagn legger til informasjon i predikatet som ikke er iboende i subjektet. Den katolske oppfatning kan f eks være at den som rettferdiggjøres faktisk er rettferdiggjort allerede. … Gud adderer ingenting til den iboende rettferdiggjørelsen slik at de kan rettferdiggjøres. Men noe har likevel blitt tillagt og dette er den infuserte eller tilførte nåde fra Kristi rettferdighet. Tilføringen effektuerte imidlertid ikke rettferdiggjørelsen, den bare gjorde den mulig ved at den troende samarbeidet med den. I reformert teologi blir denne adderingen – tillegget, eller overførselen – effektuert i og med imputasjon: Gud erklærer den troene rettferdig fordi Kristi rettferdighet blir tilført den troendes «konto». Det er ved troen at Kristi fortjeneste er «appropriated» til oss.

(Det bør her tilføyes at lutheranere tenker ganske likt, men ikke helt likt, om nåden. Luther snakker om at nåden eller rettferdiggjørelsen er «fremmed», - aliena - vi blir erklært rettferdige osv. I stedet for å tale om tilskriving eller til-legging (attribuering), taler man om å bli «ikledd» nåden eller rettferdiggjørelsen eller rettferdig-erklæringen).

Sproul serverer noen ytterlige tanker om Pelagius – se over – og nåden:

Hvis kjødet selv kan «incline itself to grace», hvor blir da behovet for nåden av? Hvis gjenfødelsens nåde kun er noe som blir tilbudt og dens virkning er avhengig synderens respons, hva utretter vel da nåden annet enn det kjødets makt selv kan utrette?

Hva den som ikke er gjenfødt så sårt trenger for at han skal komme til tro er å bli gjenfødt (regenerated), den nødvendige nåde. Den er sine qua non for frelsen. Så lenge Gud ikke forandrer hva mitt syndige hjerte er disponert for, så vil jeg aldri velge å samarbeide med nåden eller omfavne Kristus i tro. For dette er ikke hjertet innrettet på. Hvis Gud bare tilbyr meg å forandre hjertet mitt, hva vil det utrette hvis jeg i mitt hjerte forblir gudsfiendtlig? … Frelsende nåde tilbyr ikke frihet, den frigjør. Frelsende nåde ikke bare tilbyr gjenfødelse, den gjenføder. … Gud gjør unilateralt og monergistisk dét for oss som vi ikke kan makte å gjøre selv. … Nådens gjenfødsel er uimotståelig i den forstand at den er uovervinnelig. s ff 189

Guds kall blir effektuert gjennom Ordet og Den hellige ånd og denne opererer ikke uten Ordet. … Det kallet det er snakk om er et indre kall, det kallet som gjennomtrenger og gjennomborer hjertet og vekker det til åndelig liv. … Effekten av dette indre kallet er virkelig. Gjenfødelsen og den effektive kallelsen medfører en faktisk forandring i personen. Han blir ikke bare dratt mot å handle på en spesiell måte som han ellers ikke ville ha foretatt. Gjenfødelsen produserer en virkelig og substansiell forandring i personens konstitusjonelle natur. ff 192

Det som blir gjenfødt på nytt, er personens natur. Reformert teologi insisterer alltid på at gjenfødselen kommer før troen. … Vi kan ikke utøve frelsende tro før vi blir gjenfødt. … semi-pelagianerne hevder at troen kommer foran gjenfødselen og dette forutsetter at ikke-gjenfødt kan utøve frelsende tro. s 195.

Hvor blir det da av synden for den som virkelig er gjenfødt? kan man spørre. Hvor blir det av Luthers antropologi som forteller oss at det troende menneske er både synder og frelst samtidig?

Og dessuten: Sproul formulerer den reformerte lære om nåden og den effekt den har, som om det skulle dreie seg om en konkret substans som fysisk blir overfør mennesket ved gjenfødelsen. Men dette er neppe hans egentlige mening, her strekker ikke menneskeord rettelig til, ser det ut for. Men det ser unektelig ut for at Sproul i hvert fall kan nærmer seg den sakramentslære Den katolske kirke i alle år har forfektet, nemlig at sakramentene virker ex opere operato, - de virker i kraft av selve utførelsen fra presten. Dette i seg selv er i så fall uttrykk for en tilnærmet mekanistisk innrettet tankegang, selv om denne sakramentsoppfatning sier at den som f eks nyter elementene i commuionen eller nadverden i vantro, vil måtte ta de evige konsekvenser av dette og man faktisk da kan motsette seg nåden, som da er en falsk nåde, noe reformerte vil kunne underskrive på.

Sproul er selvsagt ikke fremmed for den tanke at også den gjenfødte kan synde. Han viser bl a til Westminister Confession som sier:

«When God converts a sinner, and translates him into the state of grace, He freeth him from his natural bondage under sin; an, by His Grace alone, enables him freely to do will and to do that which is spiritually good; yet so, as that by reason of his remaining corruption, he doth not perfectly, nor only, will that which is good, bu doth also will that which is evil.

The will of man is made perfectly and immutabley free to do good alone in the state of glory only». s 137

Kirken drev imidlertid ikke med magi, og tenkte følgelig ikke om troen og ritualene som et forsøk på å styre naturlovene, gjerne skjulte krefter, destruktive krefter, til egen fordel og til andres last - ritualer dreide seg grunnleggende og helt avgjørende om en personlig relasjon og om relasjoner til en levende Gud, en Gud man grunnleggende visste man ikke kunne manipulere, og det er noe alle i det vi vil kalles ortodokse kristne samfunn fortsatt er og alltid har vært klar over, så lenge kirken har eksistert. Det ble derfor viktig og nødvendig å bygge sin erkjennelse på det faktum at hvis noe i naturen faktisk virker slik og slik og at eksperimentet kan gjentas for å bevise at det og det forholder seg nettopp slik og slik man tror og mener å kunne påstå med holdbare argumenter basert på systematisk prøving og feiling. Dette kan så i sin tur venne tanken til å tenke på det vi i dag vil kalle en vitenskapelig eller eksperimentell metode. Den forutsetter på umagisk vis at Gud ikke blander seg i naturens store aresenal eller pool av sekundære årsaker og da på et område man kunne stole på at Gud holdt seg til pakten med skaperverket om at dette skulle stå fast og stødig. Forutsetning for vitenskapen var at man trygt kunne bortsett fra okkasjonalismen. 

På den annen side: Når så Gud selv kunne bruke instrumenter eller substanser og gjennom åpenbaring fortelle at disse tekniske instrumentene faktisk virket det «de sa» også utover det synlige og inn i det usynlige, dvs inn i evigheten, er det kanskje ikke så underlig å tenke at vitenskapen – som jo også opererte med materielle instrumenter - etter hvert kunne tillegges og få en slik betydning den har hatt i det kristne Vesten.

Og dessuten: I det kristne paradigme ser det ut til å ha utviklet seg en nysgjerrighet på mennesket som individ og naturen generelt som ikke er blitt stimulert i like høy grad innenfor islam. Det kristne paradigme inviterte i tillegg til dristighet – og for så vidt, i sin mer uheldige form - ,  til: ideosynkrasi - til å stille «sære» og ukonvensjonelle spørsmål, til å finne på og finne opp noe nytt, eller finne frem til noe som lå der skjult i naturen, dvs skaperverket, som jo som verden for øvrig, var skapt med et bestemt formål, med vesensbestemte vesener, kort sagt med en hensikt – og ut fra en overjordisk plan. (Essensen kom derfor foran ekistensen – se om dette i appendix, hvor jeg siterer Pico della Mirandola, 1463 – 1494 og J P Sartre. Mirandolas tanker kunne etter min mening aldri ha oppstått i en muslimsk kontekst, hverken den gang eller nå).

I islam ble det et dogme at troende nettopp  ikke skulle finne ut av eller finne på noe nytt, i relasjon til Skriftene og Allah, og det gudsbildet og menneskesynet som fulgte med.

Den kristne tørstet dessuten etter resultater, synlige resultater, målbare resultater.  Når Gud kan bruke materielle instrumenter, må også mennesket kunne det og ha lov til det. Man var jo så å si invitert til å gjøre det. Det var for så vidt en måte å etterligne Gud på, noe som i seg selv jo kan impliserer hovmod, med katastrofale konsekvenser. Lovligheten av å stille ontologiske, epistemologiske og eksistensielle spørsmål kan sies å karakterisere Vesten helt fra kristendommens inntreden. I islam er det prinsipielt ulovlig å «finne opp noe nytt».

I islam, derimot, hadde ikke Allah innstiftet noe som kan minne om ritualer hvor forsamlingen rent spesifikt kunne arbeide med høyst materielle eller «reelle» og konkret virkende virkemidler, substanser og/eller instrumenter og stadig mer nøyaktige måleredskaper, ting og materie, med andre ord. Islam pålegger ritualer, det skal være visst, men det er objektfrie ritualer, de retter seg mot det forsamlingen gjør av og med seg selv, bestemmelser eller forordninger om hvordan de skal be og hvordan de med sine kropper skal forholde seg under Allah’s tjeneste. (At muslimer flest ikke vet at disse ritualene ble etablert uten konkrete hjemler i den hellige Koranen selv, er en annen sak).

Ritualer hvor man bruker objekter som frelsesmidler, er en fullstendig fremmed tanke innen islam. (Men se Pearcey under om bruk av Koranen!). Der står og faller alt med viljen og makten, for å si det slagordmessig. (Ortodoxi står langt ned på prioriteringslisten for muslimske lærde, den dag i dag; det som gjelder og som skiller islam er at kristendommen er opptatt av rett lære, mens muslimene liker å smykke seg med som mer opptatt – hvis ikke utelukkende opptatt av – rett praksis, ortopraxis).

Ikke rart da – kanskje - at vitenskapen innen islam helt frem til nå – og langt på etterskudd i forhold til Vesten – ikke fikk den selvstendig og opphøyde status som den fikk i Vesten, og grunnen er at islam så å si ble tvunget til å tenke okkasjonalistisk: Det syntes mer fornuftig å tenke at Allah – som jo er allmektig -  skaper om verden på nytt i hvert eneste nanosekund som forløper. Alt avhenger derfor av Allah’s vilje til enhver tid, i ethvert øyeblikk.

Og, som vi nettopp så, Allah har ingen pakt med skaperverket der han lover skaperverket og mennesket å stå ved i og med sin pakt ubetingede pakt, hvoretter Gud ikke kan bryte naturens lover, lover han selv har lagt ned i skaperverket. En slik Gud danner forestillinger om forutsigbarhet og stabilitet og faste punkter, målinger, veininger eller regnestykker å holde seg til. Gud inntar så å si en distanse til sitt skaperverk; han lover så å si mennesket at naturen med sine sekundære årsaker kan fortsette fritt og uavhengig, men dog likevel under Guds milde forsyn og omsorg. Guds vilje er med andre bundet, bundet til Gud primære vilje til å la skaperverket virke i og med at virkeligheten ble bestemt av sekundære årsaker, årsaker og virkninger som da ligger fast og ikke kan omstøtes av Gud på egenrådig måte, ut fra en vilkårlige og radikalt sett uerkjennbar maktvilje.

Ikke slik i islam, ikke slik under «okkasjonalismen» hvor Allah avgjør alle ting til enhver ting på ethvert sted nettopp ut fra sin vilje og «viljesbeslutning» helt fristilt overfor tross alt mulige evige moralske og fysiske standarder.

Islam hadde med andre ord ingen innebygd oppfordringer til å utforske den materielle verden med alle dens etter kristen mening iboende ennå ikke oppdagede muligheter eller potensialer. Islam vil på en måte så å si hindre at verden blir instrumentalisert eller tingliggjort. Å gjøre dette er på en måte en helt uberettiget måte å se Allah over skuldrene på. Allah kan ikke binde seg fast til «instrumenter» av materie og faste, beregnelige eller stabilt fungerende substanser. (I kristendom og jødedom har Gud bundet seg ved pakt til å la orden i universet stå fast, inkludert de såkalte sekundære årsaksrekkene. Erkjennelse av dette aspektet ved det fysiske livet, alle foreliggende ting og fenomener, eller disse sekundære årsaksrekkene eller denne «loven» som styrer alt i den fysiske virkeligheten, dannet faktisk selve grunnlaget for at vitenskapen som egen disiplin, så å si, kunne oppstå som en mulighetenes mulighet i Vesten).

I og med at islam ikke åpnet for denne dimensjonen i sin koran-konstituerte verdensanskuelse eller virkelighetsoppfatning, ble islam ufordelaktig, og med den ganske sikkert helt utilsiktede intensjon, «skjermet» for menneskets nysgjerrighet og den vitenskapelige oppdagelsene av det vidunderlige i det materielle skaperverk, på samme måte som den troende ble avskåret fra å oppleve og glede seg over underet i den dialektikk som eksiterer mellom den materielle og immaterielle eller sjelelige og åndelige frelse i kristendommen.

I tillegg til at den okkasjonalistiske tankeforutsetning og de tenkemåter som flyter av den faktisk stenger for utvikling av vitenskap i den muslimske verden, også følger en annen farlig konsekvens for troen, og på den filosofi og karakter man har og utvikler, og den virkelighetsoppfatning man tilegner seg gjennom den, både kollektivt og individuelt.

Vi har beskrevet om dette tidligere, men gjentar gjerne at okkasjonalismen som konstitusjon for tenkningen – metafysikken - og forestillingsverden for øvrig jo betinger og forutsetter det mest nære gudsforhold som tenkes kan.  Om Kalif Malik på 700-tallet.  Hvis Gud skaper alt på nytt for hvert sekund som går, ligger det snublende nær å tenke at Allah også skaper mine emosjoner her og nå, mine behov for tilfredsstillelse her og nå, mitt behov for større makt her og nå, ja, og ja, Allah selv er det som nå bestemmer også mine motiver, selv om de skulle være aldri så umoralske og illegitime. Er jeg i en posisjon hvor jeg kjemper om den øverste politiske og religiøse makt i landet, kan jeg med full rett og med overlegg drepe min motstander, før han ta livet av meg, i det denne påberoper seg samme retten til å drepe meg. Den har best gudstro og som står nærmest gud har da vunnet en seier og har følgelig krav på all aktelse og all hyllest og underkastelse.

Okkasjonalismen kan ikke sette noen mellom-mann, eller noe mellom-menneske, for så vidt - noen midler eller mellom-midler – eller instrumenter, og/ eller bruken av dem - mellom Allah og den troende. Den kan ikke akseptere en teologi der gud opererer med nådemidler tilhørende skaperverket og det materielle, som f eks brød og vin. Islam godtar da heller ingen midler mellom Allah og menneskene, og aldri da attpåtil en lidende tjener som – helt frivillig og villet ut fra den hensikt å frelse - tar synden og skylden, ja, til og med straffen på seg selv, for våre overtredelser, dvs synder, inkludert arvesynden.

Allah kan følgelig heller ikke godta symboler mellom seg selv og den troende, ingen midler eller mellommann. (Bortsett fra at det hevdes at koranen i seg selv kan fungere som et slikt instrument, se nedenfor hvor jeg siterer Nancy Pearcey).

Og når da Allah har åpenbart at ingenting skjer uten at Allah vil det, er saken klar: Alle øyeblikk er Allah’s øyeblikk og alle er Allah’s slaver som han gjør som han vil med. Allah kontrollerer, styrer dine emosjoner, din forfengelighet og ditt hovmod. Tror du at Allah vil at du skal tenke og gjøre det du tenker, føler og kjenner en uimotståelig trang til å gjøre, så kan du gjøre det i full visshet om at det du tenker og gjør er Allahs vilje. Du kan da faktisk tillate deg å være vilkårlig, akkurat som Allah er vilkårlig – av vesen, i og med at Allah ikke kan vise til noen moralsk standard utenfor seg selv som absolutt etisk fundament. (Jeg må her bar i forbifarten nevne at Sproul ikke er fremmed for okkasjonalisme, men da selvsagt en okkasjonalisme som nok er vesensforskjellig fra den underligge okkasjonalismen vi kan detekterer i islam. Jeg har imidlertid bare merket meg ett sted i den utvalgte produksjon jeg har hatt tilgang til).

Allah og profeten kan dermed fremtre som fundamentalt sett nihilistiske moralforvaltere, som konstitusjonelt utagerer i et intravesentlig transcendentalt spenningsforhold som for mennesket vil fremtre som vilkårlig og som man i frykt da bare må bøye seg for.

Den høyeste trosbekjennelse i islam blir da, slik sett, kort og godt: In sha Allah. Hvis gud vil. Sett fra kristent hold vil man imidlertid alltid sammen med muslimene kunne si at Deus semper major, gud er alltid større - , men ser man dette utsagnet i sammenheng med det jeg over har forsøkt å beskrive og forklare, så blir det jo klart at det her må være tale om to vidt forskjellige guder, selv om man attribuerer den samme egenskap på to ulike guder.

Det blir da også på alle vis helt umulig å påstå – noenlunde lødig begrunnet - at Allah ikke er noe annet enn en generisk betegnelse, et samnavn. Tenker man slik, frarøver man ikke bare Allah hans særnavn – som «tilnærmet person, eller personlig eller person-lik  - og gjør Allah til en blant mange andre likemenn, man bagatelliserer i tillegg Allahs unike vesen og kraft, slik Allah beskriver seg selv i Koranen og slik han oppleves av fromt troende muslimer. Man fratar dermed også den kristne Gud sitt vesen, hans natur og karakter, i det håp at jo mer man sauser sammen guddommene, jo bedre blir det, for oss mennesker, og da spesielt «bedre» for de som sterkest ivrer for å skape en ny, synkretistisk konstruert guddom som de mener garantert vil frelse alle, på en bedre og mer moralsk korrekt måte.      

Besynderlig nok tenker det moderne, gudløse mennesket i Vesten i dag på omtrent samme måte som okkasjonalistene. Forskjellen er at vedkommende ikke tror på Gud. Også et slikt menneske kan få for seg at naturen, de nær sagt habituelle eller systematisk strukturerte øyeblikksemosjoner  - gjerne interessebetingede emosjoner, eller emosjoner som hjemler seg i det store fellesskapets interesse - eller tilfeldigheten ikke bare bestemmer hva som er sant og rett eller ikke, for hvert øyeblikk som går, men at disse faktorene faktisk er imperative, ja, til og med kategorisk imperative, hvilket er absurd, jeg nevner det i forbifarten fordi moral eller etikk i dag synes å være basert på at det absurde – og det fornuftsstridige - har høyere verdi og dermed større autoritet enn rasjonelle, større narrativ og metafysiske fundamenter og apodiktiske eller formale, mentale paradigmer er helt irrelevante.

I en slik tilstand kan mange få den forestilling eller overbevisning at de er i sin fulle rett til å dømme Gud for å være «kosmisk barnemishandler e l. En slik tro må utelukke muligheten for at «de gode menneskene» - som altså står Gud imot – noen sinne kan komme i situasjoner hvor de motsier seg selv, ved å vise seg til og mer enda mer uetisk, grusom og sadistisk enn Gud er og – ifølge dem – noensinne «har vært».

Mennesker som begrunner sine etiske, politiske eller ideologiske valg – under dekke av «sann» gudstro -  utelukkende på «standarder» som settes med fundament i emosjoner, følelser og utopisk sentimentalitet, har egentlig ingen objektiv standard å forholde seg til. Utgangspunktet for moralen blir da nihilistisk. Normene og imperativene fins da bare i «det selvinnkrøkte sinn». Det er som Luther sier at synderen er «innkrøkt» i seg selv.

         

Noen utdrag fra aktuell teologi om bl a arvesynden i dag, her fra

s 156 Marius Timmann  Mjaaland som skriver i Systematisk Teologi, 2017, om arvesynden at den ikke lenger er av større betydning enn det den har som en rent kulturhistorisk verdi. De seksuelle konnotasjonene til synden og arvesynden er høyst interessante i seg selv, skriver han, og de kan studeres som et rikholdig uttrykk for alle menneskets gleder, laster og lidenskaper. Men det kan også stå i veien for en mer analytisk tilnærming til arvesynden, Beskrivelsen av Adam fungere som narrativ ved å avdekke den menneskelige tilværelses dobbelte struktur: Synden er ikke en del av menneskenaturen, men snarere et uttrykk for menneskets frihet til å velge. … Adam velger ufriheten. Han blir på mange måter dømt til en fortsatt frihet som han ikke kan unndra seg, og som utløser angst i menneskets tilværelse: Angsten for valget, angsten for fallet, angsten for det store intet.

Søren Kierkegaard påpeker i Begrepet Angest at Adam slett ikke kunne vite om følgene av sitt valg. Erkjennelsen etter fallet er erkjennelsen av godt og ondt i retrospektiv. Fallet kan dermed betraktes som et fremskritt, skriver Mjaaland, nemlig i form av økt erkjennelse. Sammen med Adam blir de oppmerksomme på kjønnsdifferansen. 154 ff. Ifølge Valerie Saiving er det kristen syndsbegrepet preget av et maskulint ideal basert på ideer om frihet, uavhengighet og angst for å miste seg selv. Nåden er den betingelsesløse og selvutslettende kjærlighet. For kvinner har det ofte vært motsatt, påpeker Saiving. Det er den selvutslettende kjærligheten som er problemet  … mer motstand, stolthet og selvstendighet ville åpne for en sunnere gudsrelasjon og selvforståelse.

Både i Saivings og Kierkegaards analyse blir angsten og synden ambivalent i forhold til alt menneskelig: Det er synden som muliggjør selvforholdet, ikke motsatt. Kierkegaard snur de klassiske årsaksforklaringene på hodet når han skriver: «Når man derfor vil forklare synden av det selviske, da vikler man seg inn i utydeligheter, siden det vert imot er ved synden og i synden at det selviske blir til». Se mer om Treenigheten, Kierkegaard, Abraham, Isak, Kenan Malik m fl  

Det er altså en overraskende positiv vurdering vi finner her, av både synden og arvesynden: Det er den som muliggjør menneskets selvbevissthet; det er faktisk synden som skiller oss fra dyrene. Det er den som ansvarlig-gjør mennesket og gjør det i stand til å påta seg skyld – er adelsmerke ved mennesket. 

Det moderne mennesket er imidlertid fremmedgjort fra denne forståelsen av hva det er å være menneske og innhentes av angst for syndsbegrepet – mens det ifølge den danske tenkeren forsøker å bortforklare syndefallberetningen som en myte. Vel er den mystisk, skriver Kierkegaard, men mytens funksjon er nettopp å la et indre hendelsesforløp foregå «utvortes». Ambivalensen går derfor som en rød tråd gjennom hele hans analyse av angsten: og angstens frihet – som mulighet for muligheten – ligger også et misforhold og en forskyvning i forholdet til en selv, og derfor også i selvets forhold til Gud, som arvesynden avdekker. Den «usynlige» synden kommer til syne. 

Dersom en ikke er i stand til å erkjenne angstens dypere grunn i arvesynden, som ambivalent forhold til Gud, som misforhold til en selv eller til andre, er det for Kierkegaard et uttrykk for mangel på menneskelig selverkjennelse, som stikker mye dypere en skylden og ubehaget for en enkelt overtredelse eller forseelse. 

Arvesynden blir med andre ord uttrykk for en mulighet, en enestående mulighet til selvinnsikt og en oppdagelse av gudsforholdets sted i selvet. Synden er ikke lenger noe man for enhver pris bør unngå. Tvert imot, syndefallet blir et mål i seg selv. … Overvinnelsen av syndens makt gjennom erkjennelse av synd er også betingelsen for å søke forsoningen – med andre, med Gud og med seg selv, skriver Mjaaland.

Nei til islam: Mjaaland bør ta seg en prekentime i en moské. Ellers bør det han skriver brukes til å kaste lys over de begrensinger islam pålegger de Allah-tro i forhold nettopp til Arvesynden. Men det kommer han og hans ge liker aldri til å bry seg med å ta på alvor.

s 158 f: Like viktig i vår sammenheng er arvesyndens topologi, altså den strukturen som definerer synden som sted. Så lenge synden forstås som en teoretisk mulighet, har den ennå ikke avgrenset og definert et bestemt sted i mennesket. Synden «fins» faktisk ikke som teoretisk mulighet. Den «blir til» som Kierkegaard skriver, idet den erkjennes som virkelig problem innenfor selvbevisstheten, en sosial relasjon og en gudsrelasjon i ordets generelle betydning. Uten en konkret referanse, fins det ingen synd. Derfor kan faktisk synden forsvinne, idet det blir likegyldig hvorvidt en er en synder eller ikke. Det er nettopp en slik usikker differens som møter syndsbegrepet i en kultur der betydning av ordet er glemt. Men de misforhold som ordet «synd» var ment å avdekke, er neppe forsvunnet. I det øyeblikket en oppdager ansvaret, påtar seg skylden eller viker unna de, er synden tilbake. Den har funnet sted …

Men hvis arvesynden indikerer en struktur, et mønster for å forstå mennesket, så er det erkjennelsen av synden som er selve spranget – det er ved dette spranget at den enkelte settes inn i en konkret situasjon og sammenheng, i eksistens.

Hvorfor blir så begrepet angst og fortvilelse stående sentralt i Kierkegaard analyse av henholdsvis arvesynd og synd? Det er nemlig med disse beskrivelsene av angsten og fortvilelsen som en høyst alminnelig tilstand, som et alvor og en sykdom, at ordene får tyngde. Angsten for alvoret, hulheten i menneskelige relasjoner, gjelder ifølge Kierkegaard det moderne menneske generelt, og symptomene på denne rotløsheten kan en gjenfinne overalt – i pressen, i litteraturen, i forfengeligheten.

 

Syndens alvor er alltid konkret, og det kommer til syne i syndene. Syndserkjennelsen er derfor konkretiseringens og ærlighetens kunst. Ikke overdrivelsen og den evinnelige sjelegranskingen, men evnen til å se og innrømme feil, på et mellommenneskelig plan, coram hominbus og fremfor Gud, coram Deo.

s 161: Men nettopp i erkjennelsen av at en bærer mørket i kroppen, i forstanden, i sjelen og hjertet. Der ligger muligheten for å søke tilgivelse og fred. Detter er omdreiningspunktet i kristen antropologi.

Så til Nancy Pearcey fra hennes bok: Total Truth, s 387 ff før vi til slutt går litt kasuistisk – og svært dramatisk - til verks i håp om å kunne kaste mer lys over hva islam lærer og sier synd.

Since September 11, we have heard it said again and again thet Islam is just another Abrahamic faith – as though it were not really very different from Christianity. So it may come as a surprise to learn that the God of Islam is actually more akin to the nonpersonal Absolute of neo-Platonisme and Hinduism than to the God of the Bible.

Yet it is true, and the central reason is that Islam rejects the Trinity. Without that cocept, it cannot hold a fully personal conception of God. Why not? Because many attributes of personality can be expressed only within a relationship – thing like love, communication, empathy, and self-giving.

Traditional Christian doctrine maintains a personal conception of God because it teaches that these interpersonal attributes were expressed from all eternity among the three Persons of the Trinity. A genuinly personal God requires distinct «Persons», because that alone makes it possible for love and communcation to exist within the Godhead istself.

Islam denies the Trinity, however, which means ther is no way for its conception of God to include these relational attributes. (At least, not until He created the world – but in that case He would be dependant on creation). That’s why it is correct to say, as some Islamic philosofers do, that Islam is acutally akin to neo-Platonism and Hinduism.

This nonpersonal conception of God also explains why Muslims express their faith in near-mechanical rituals: Muslim believers recite the Koran over and over, in unison, word for word, in the original Arabic. They don’t pray to God as a personal being, pouring their hearts out to Him as David did, or arguing with Him as Job did. As one Muslim website puts it, «understanding the Koran is secondary to recitation and ritual, which makes sense only if God is not a personal being. As sociologist Rodney Stark explains, religions with nonpersonal gods tend to stress precision in the performance of rituals and sacred formulas; by contrast, religions with a highly personal God worry less abour such things, because a personal Being will respond to a personal approach through improptu supplication and spontanoius prayer.

In our effort to defend Crhistianity, we can easily be overwelmed by the vast number of religions and philosophies being hawked in the markedplace of ideas today. … The most crucial distingction falls between systems that begin with a personal God and those that begin with a nonpersonal force or essence. …

Indeed, it was so widespread already half a centry ago that C S Lewis said we often find ourself opposed «not by the irreleigion of our hearers but by their real religion» - by which he meant som dilluted form of pantheism. People tend to like the idea that God is not a personal being but rather «a great spiritual force prevading all things, a common mind of which we are alll parts, a pool of generalized spirituality to which we can all flow. «So pervasive is this concept that Lewis considered it «the natural bent of the human mind» - «the attitude into which the human mind automatically falls when left to itself apart from divine revelation» …

Over the long term, then, secularism is unlikely to last. Since humanity is naturally religious, ultimatelly Western culture will probably become spiritualized again. Having served its pupose in undercutting Christianity, secularism itself will die off, giving way to panteistic spirituality that is already at the core of so much thinking across the board in the West, the East, and the Middle East. It is crucial for Christians to learn how to analyze these nopersonal, panteistic worldviews – and to protect ourselfs and to reach out in evangelism to the spiritually lost, s ff 388.

Sluttkommentarer/diverse:

Reportere og tilskuere av alle slag vil i dag bare riste på hodet av følgende innsikt gitt oss av St. Augustin. Han sier:  «… there are four states, which are derived from the Scripture, that correspond to the four states of man in relation to sin: (a) able to sin, able not to sin (posse peccare, posse non peccare); (b) not able not to sin (non posse non peccare); (c) able not to sin (posse non peccare); and (d) unable to sin (non posse peccare). The first state corresponds to the state of man in innocency, before the Fall; the second the state of the natural man after the Fall; the third the state of the regenerate man; and the fourth the glorified man». her (Obs: I islam finnes ikke begreper for «arvesynd», medfødt synd, ursynd eller originalsynd. «Myter» har sine konsekvenser … ).

Sproul peker på mulige konsekvenser av et slikt syn: «Hvis alle er født uten synd og uten spor av personlig forderv, så ville vi statistisk kunne finne samfunn som ikke er mer en halvt fordervede. Vi ville ha fått ett samfunn som besto i syndere og et annet hvor det ikke fantes noe ondt».

I den kristne tanketradisjon omkring synd og skyld, står Augustin som et lysende fyrtårn, og han er den som Luther og Calvin mest henviser til, derfor litt om hans grunnsyn her:

Adam og Eva ble skapt med evne til ikke å synde, posse non peccare. De hadde frihet ved en gitt skapernåde, prima gratia. Fallet medførte at mennesket ble hovmodig og i superbia vender seg bort fra Gud og mot det onde. Vi drives fra nå av av concupiscentia, begjær, en tilstand vi ikke selv kan råde bot på. Vi er av nødvendighet syndere, necessitas peccandi og selv om vi har en relativ frihet, men da en frihet som i siste konsekvens fører til forderv. Vi står grunnleggende i den stilling overfor Gud at vi ikke har evne (uten inngitt nåde) til ikke å synde: Non posse non peccare. Vi tilhører alle en massa perditionis. Bare Guds nåde kan forandre vår grunnleggende viljesretning, men alle er fysisk sett født med syndig begjær, selv om dåpen innebærer at dette ikke tilregnes som synd. Vi lever like fullt i en tilstand hvor vår natur er en fordervet natur, natura vitiata peccato. Selve det åndelige livet er mistet i og med fallet, men dette leges og fornyes ved nåden, gratia sanans som vender den onde vilje til den gode: Caritas ved infusio. Evnen til det gode gjennopprettes ved en vedvarende begynnende rettferdighet, kan vi si, en libertas restituta.

«I sin barmhjertighet har Gud valgt å frelse noen, men ikke alle. Dette gjør han av nåde. Først kommer den virkende nåde. Denne er forutgående, det vil si, den går forut for menneskets gode vilje. Nåden finner ikke et menneske som er villig til å gjøre det gode, men den gjør det villig. Nåden er også virkekraftig, den når uvegerlig sitt mål, som er viljens omvendelse. Dette gjør den ikke ved å ødelegge den frie vilje, men ved å fri til den. Gud er som den fullkomne forfører, han vinner sjelen, men på en slik måte at sjelen responderer frivillig og lykkelig. Straks viljen er omvendt kan den samarbeide med nåden. Den medvirkende nåde er nødvendig fordi våre omvendte viljer er svake, og uten Guds hjelp ville vi snart falle. Dersom vi skal kunne holde ut til enden og bli frelst, trenger vi enda en nåde, utholdenhetens nådegave. Denne gis ikke til alle som påbegynner et liv som kristne, men kun til de utvalgte … « skriver Tony Lane i Kristen tenkning i 2000 år s 42.

Han skriver videre: «For både Luther og Calvin innebar troen også at man eide frelsesvisshet. Men i 1600-tallets britiske calvinisme ble det vanligere å betrakte den personlige forvissning som mulig for alle troende, men likevel noe adskilt fra den frelsende tro. Det betyr at det er mulig, ja, kan bli det normale for mennesker med frelsende tro å mangle vissheten. Dette er Westminister-bekjennelsens syn. Dette har i enkelte calvinistiske menigheter ført til en situasjon hvor frelsesvisshet sjelden forekommer og til og med misbilliges, noe som er totalt motsatt av Calvins oppfatning», s 153. Videre: Westminister-bekjennelsen lærer den «begrensede forsoning», at formålet med korset var å frelse kun de utvalgte. Jesus Kristus ervervet frelse «for alle de som Faderen har gitt ham (8,5). Denne lære er i overenstemmelse med Dortrecht-synoden, men var fremmed for Calvin.

Luther levde i en annen tid enn Augustin og hadde et annet menneskesyn og en annen språkforståelse enn ham, selv om det er fundamentalt enige i syndens alvor og radikalitet og ditto nådens. her Synden

Calvin ser ut til å ha vært meget forskrekket over tilsynelatende å filosofisk ha måttet ta læren om «reprobasjon» for god fisk, dette at Gud «passerer forbi noen» idet han ikke velger dem ut til frelse:

«Dette Guds dekret, må jeg innrømmer, er forferdelig; like vel er det umulig å benekte at Gud visste på forhånd hvilken endelikt mennesket hadde allerede før han skapte mennesket, og visste det på forhånd – siden denne endelikten jo allerede var forhåndsbestemt ved Hans eget dekret. Skulle derfor noen … ha innvendinger mot denne forutbestemmelsen (prescience), så må jeg si at han gjør det litt for raskt og på en måte som jeg ikke kan anbefale». (Oversatt fritt av meg fra Kors og Frelse av Arne Helge Teigene).

For å ta et supplerende sitat som kan kaste litt mer lys over Calvin: «Vi må ikke forutsette at det foreligger en voldelig tvang, som om Gud slepte dem mot deres vilje; for Gud styrer alle menneskets bevegelser på en vidunderlig og for oss uforståelig måte, slik at de fortsatt kan ha sin frie vilje … « (John Calvin, Commentary on the Book of the Propht of Isaiah, Eerdmans, 1947, 1:352).

Vi kan trygt si at noe slikt vill «profeten» Muhamme» aldri ha fått seg til å si om Allah’s predestinasjonslære.

Vi skal i det følgende legge inn en «luretekst». Folk med litt forstand på islam, vil med en gang forstå hva som menes, forklaring følger umiddelbart etter sitatet:

Muhammed syn var naturligvis sterkt påvirket av selve den verden og den verdensstruktur han voks opp i. … Muhammed samler hele sitt syn omkring en enkelt grunn-idé, id\een om Allah som den absolutte suverene, eneveldige hersker som styrer med uinnskrenket makt. Hans grunnsyn er altså ikke rettet mot saligheten i livet etter døden, (med visse forbehhold, overs. kommentar), men for Muhammed ble Allah selv det høyeste som kan tenkes og på en måte det eneste målet for tilværelsen. Alt skal skje for å glorifisere Allah, og bare ved å oppfylle dette målet er en ting eller begivenhet god. Ingenting kan derimot ha sitt mål eller sin verdi bare i seg selv.

Allah har gitt sin lov som den suverene hersker. Men denne lov er … en lov som ligger i selve tilværelsen, en medskapt lov, som mennesket fornuft av seg selv kan komme på sporet etter. Alt slikt er ødelagt av syndens fordervelse. For Muhammed er derfor enhver tanke om en naturlig medfødt kunnskap om det gode en umulighet. Allah’s lov er derimot gitt i en bok. … det var naturlig for Muhammed å behandle Koranen – som ble resitert for ham – som en lovbok etter juridiske retningslinjer. Han anså Skriften som den eneste autoritet. For Muhammed skulle loven gjelde alt menneskeliv. Som grunn for et slikt syn … lå den dogmatiske påstanden om inspirasjonen og denne skulle få stor betydning for den følgende tid. Koranen var ikke skrevet ned av forfatteren i vanlig forstand, men diktert direkte av (Den hellige Ånd) og derfor hevet over enhver form for kritikk!

Det er altså ikke en evig salighet eller et gode i det neste liv eller et annet fenomen knyttet til menneskets skjebne som er det ytterste mål for alle ting. Det er Allah selv. Men hvordan kan da mennesket komme inn i bildet i det hele tatt? Også i dette spørsmålet drar Muhammed de ytterste konsekvenser av idéen om den suverene Allah. Det kan naturligvis ikke avhenge av det enkelte menneske selv, hva slags evig skjebne det skal få. Som om det skulle ha makt til selv å gjøre en avgjørende innsats eller treffe en endegyldig beslutning i frihet! Som om det skulle være utenfor Allah’s vilje og eneveldige makt på et eneste område!

Uten å nøle erklærer så Muhammed at Allah fra evighet av, og helt ut fra frie vilje, har bestemt noen mennesker til evig salighet, andre til evig fortapelse. At det i dette skulle være noe urettferdig, kan i Muhammeds øyne bare den påstå, som ikke har det klart for seg hva suverenitet vil si. Rettferdigheten utgår fra Alla. Rettferdigheten er simpelt hen det som Allah beslutter. Den avgjørende tanke er imidlertid at menneskets evige skjebne slett ikke er sitt eget mål. Også den er bare for å glorifisere Gud. Og derfor må noen frelses og andre gå fortapt, for de første skal være til ære for hans barmhjertighet, de siste for hans strenge rettferdighet. Begge parter er derfor til for å ære Allah’s uinnskrenkede suverenitet.

Men det kan jo ikke nektes for at det enkelte menneske må være temmelig interessert i om det selv skal tilhøre den ene eller annen gruppe. Det kan ikke selv, hverken med innsats eller anstrengelse, ha noen innflytelse i denne saken. Det er helt overgitt en vilkårlig beslutning. Men kan det så ikke i det minste få en peiling på hvordan dommen er falt for sitt eget vedkommende? Til dette svarer Muhammed at mennesket aldri kan vite noe sikkert om saken. Det må gjennom hele livet leve i uvisshet om det skal tilbringe evigheten i den himmelske saligheten eller i straffens pine! Og man bør huske at disse to mulighetene for Muhammed og hans samtid var to meget realistisk tenkte fremtidsperspektiver.

Nå kunne man gjerne tro at dette virkelig brutale livssynet måtte før til fortvilelse og selvoppgitthet. Det gjør det imidlertid ikke. Muhammed befaler at mennesket skal håpe, og han gir det en mulighet for å nå – om det ikke er visshet, men så i alle fall sannsynlighet. Allah er med den han har utvalgt. Han beskytter ham og gir ham fremgang i verden. På dette punkt utvikler så Muhammed den argumentasjonen som skulle få så stor betydning for ettertiden. Allah’s krav skal regulere menneskelivet. Samfunnet skal innrettes etter hans vilje slik den er åpenbart i Koranen … . … Han har ikke sans for det estetiske kulturlivet … kunsten kommer helt i bakgrunnen og selve gudstjenesten gjøres så enkel og trist som mulig. De såkalte verdslige fornøyelsene som dans og kortspill o l. blir direkte kriminalisert. … mennesket er satt til verden for å be (arbeide), nøkternt og uten glede. … og hvis arbeidet lykkes og bærer frukt, så er det et tegn på at man har Allah’s velbehag. …

Svaret på «lureteksten» nettopp sitert over, står skrevet i den store danske teologen og filosofen Johannes Sløk og er et utdrag av hans bok Kristen moral før og nå som ble utgitt på Cappelen forlag i

1972. Første gang utgitt på dansk i 1959.

Sløk skriver om Calvin og ikke Muhammed, så det er bare å bytte ut Muhammed med Calvin i teksten, for å få den rett, og i flukt med Sløks intensjon, nemlig å beskrive calvinismen. Vi ser imidlertid ved dette «luregrepet» det umiddelbart noe merkelige i at Muhammed lett kan oppfattes som calvinist, eller at calvinismen så å si ikke er noe mer eller noe mindre enn «muhammedanisme»  - som islam en gang i tiden ble kalt - i selve sin essens og i sitt vesen. Calvinisme og muhammedanisme kan komme ut for ett for Søk ser det ut for.

Sammenfallet Sløk forsøker å overbevise om, er imidlertid svært overflatisk og Sløk vill nok ha sett og formulert seg på en helt annen måte i dag en den gang, både om islam og calvinismen. Han ville nok helt sikkert i dag ha trukket frem de store skillelinjer i det hele tatt mellom kristendom og islam, i stedet for å beskrive calvinismen per se som de facto islam proper, slik han gjør i sitatene jeg legger frem.

Sløk har sikkert ikke hatt denne intensjonen, men her innhentes ikke bare Sløk av sin ettertid, den innhenter alle andre som setter likhetstegn mellom religioner generelt og spesielt alle sammenfall de av ulike interesser og grunner finner mellom islam og kristentroen generelt – i dag. Disse vil ikke bare innhentes av sin nærmeste fremtids-samtid i dag, de vil vel så mye og vel så strengt bli innhentet for sin snevre fortid av fremtiden selv. De vil lide en mer ublid skjebne i denne sammenheng enn Sløk noensinne kommer til å lide for den overflatiske måten han behandler calvinismen på, for i dag vet disse som f eks snakker så lett, så blindt overbeviste og innyndende om «de tre abrahamittiske religionene», som om disse tilba den samme gud, hva islam er og kan innebære annet enn overflatisk, sett fra et overflatisk vestlig-hegemonisk perspektiv. De kan ikke ha unngått å få med seg alle de tekster og alle tekstanlyser, både filosofiske, teologiske, sosiologiske, psykologiske og sosiologiske, som nå etter hvert foreligger og som har avdekket mer av hva islam står for og hva islam er av essens enn Vesten noen gang tidligere har hatt anledning til å se, begripe og forstå, (men sørgelig nok da uten å ta de adekvate konsekvenser av denne nye viten og forståelse). 

Som vist over, vil det fremgå at calvinisme kan være noe hat annet enn hva Sløk vil ha oss til å tro den er. Han fryktet tydelig vis den calvinisme han selv beskrev, og det med rette. Men Sløk kunne ikke se at det i det alt vesentlig var islam han beskrev og ikke kalvinismen og Calvin.

Sløk kommer like vel med noen refleksjoner som det er verdt å ta til seg også i dag: «Den virkelige forskjell mellom lutherdom og calvinisme er nå heller ikke en spissfindig definisjon av nattverden, men selve den bærende holdning til livet. Den åpenheten for verden og kulturen, den tro på livets skapte fylde og gyldighet, og den salighet som hos Luther preget det moralske synet på menneskets forhold til sitt medmenneske, var gått tapt hos Calvin. Calvin representerer så visst ikke noe sekularisert syn på tilværelsen. Han går tvert imot til den motsatte ytterlighet: Ikke noe i tilværelsen kan utvikle seg på rett måte hvis det ikke blir regulert ut fra den åpenbarte rettsorden som er lagt ned i den inspirerte – og den ufeilbarlige – skriften. Ikke noe forhold i livet har sin egenverdi eller sitt eget mål. Alt er til utelukkende for å tjene og opphøye Guds ære. Ut fra dette ledeprinsippet skal alt reguleres. …».

Man kan spørre: Hadde Sløk i dag vært en ihuga islamkritiker – akkurat som han den gang var en ihuga Calvin-kritiker? Og ja, jeg tror det. For han hadde nok vært intellektuelt åpen nok til å kunne revidere eller justere sitt syn på Calvin og ikke vært redd for å gjøre det, på bakgrunn av vår nye viten og med den kunnskapen og de erfaringene menneskene i dag har med islam og de tanker man har gjort seg i forhold til islam, Allah og profeten i dag.

Sløk ville med andre ord, etter min mening lett ha sett og formulert noe slikt som dette, (med hans egne ord – nesten -):

«… Ikke noe forhold i livet har sin egenverdi eller sitt eget mål. Alt er til utelukkende for å tjene og opphøye Allah’s ære».

Sløk ville med andre ord let ha kunnet publisere et meget trist – og dessverre for islam – trist syn på islam, akkurat som han i sin bok jeg referer til tegner et trist og dystert syn på Calvin og den kristne Gud. (Calvin tegnes som et monster, og da må Calvins Gud også være et monster, er denne uhyrlige logikken). Ja, kanskje ville Sløk i dagens diskurs ha vært en av de skarpeste kritikere av islam, - i motsetning til de teologer vi ser i funksjon i dag i Den norske kirke og i f eks de såkalt kristne avisene Vårt Land og Dagen.

At Calvin utviste grusomhet i den staten han faktisk ble valgt til leder for, kan lastes tid og sted mer enn Calvin selv. (Se på konteksten, heter det jo). Og aller minst kan de metoder han valgte og de avgjørelser om tortur, liv og død, belastes Gud.

Vi kan jo bare også tenke på hva Luther underskrev på av grusomheter da han om bøndene som den gang gjorde opprør med de grusomste av metoder nær sagt gjorde Muhammed, Allah og Koranens ord til sine egne, nemlig: «Drep dem overalt hvor dere finner dem, hugg dem ned …  (sure 9.5 pluss)« osv. (Når vi vet at Luther hadde lest Koranen, er det ikke vanskelig å tro at han nettopp hentet inspirasjon fra Koranen her, da han formulerte sine voldsomme utfall og infame – slik mange vil se det i dag - oppfordringer til fyrstene om å slå ned opprøret med alle «tillatte» midler).

Alt dette reiser spørsmålet: Hvilken gudsoppfatning har folk flest i dag, av den kristne Gud? Gjør vi Gud til et idol? Et pop-idol? Er Gud egentlig et monster?, (jfr Caputo og McLaren som jeg omtaler over, med sitater fra Arne Helge Teigens bøker Nycalinismen og Korset og frelsen).

Vi kan trekke mange konklusjoner ut fra de tre bøkene jeg refererer til i det følgende. Forfatterne angriper Gud som om han skulle være et alminnelig menneske, eller et uaminnelig sadistisk menneske – et menneske som dog ligner på oss alle, bare oppjustert på en gargantuistisk måte, overdervet for anledningen og utelukkende for forfatternes private formål.

Gud fremstilles som et ualminnelig grusomt og sadistisk monster og mye mer sadistisk enn noe «hverdagsmenneske» kan komme til å bli, med alt vi bærer med oss for disposisjoner for det onde.  Disse forfatterne klarer ikke å skjelne mellom mennesker som tror på Bibelens Gud fra mennesker som de selv hater, (fordi de gjør Gud til et monster).

Kort sagt: De pusher sitt egetskapte gudsbilde foran seg i håp om at de selv skal bli betraktet som gjennomgående sympatiske, nærmest uten synd og hellige, ufeilbarlige og moralsk overlegne, uten forbehold. (De tar alltid parti for «de svake», i den hensikt å drive følelsesmessig utpressing). De gjør Gud til et skrøpelig og moralsk forkastelig menneske som dem selv, men uten å ta poenget; deres forfengelighet overskygger alt. De mangler inderlig mot. Stort mot. De tør ikke se seg selv, de kan ikke ha noen dypere kontakt med seg selv, annet enn gjennom kulturelt korrekte overflateemosjoner. De higer etter billlig bifall, selvdyrkelsen krever gjengjeld, ja, betaling. De markedsfører et glansbilde. De egger til gudshat blant mennesker som egentig hater seg selv, mens de anklager Gud, for å slippe den ondskap i dem selv som er i ferd med å overta og gjennomsyre, i sine pure ikke-eksitens, dvs ondskap. 

De lider virkelig av et eksistensielt sett virkelig radikalt, gjennomgripende, essensielt, fundamentalt, sykelig og sykeliggjørende mindreverdskompleks, et kompleks de med liv og lyst projiserer og overfører (dialektisk) på andre mennesker, idet man vil ha kompanjonger med seg ned i helvete, mennesker de vil frata enhver en ekte, sann og sunn gudstro.

De ser ikke at de inviterer til selvdestruksjon, selve destruksjonen. De ser ut til å ville destruksjonen. De trenger den for å kunne innta rollen som sekulær helgen, og for å kunne bli hyllet og dyrket, som idoler selv. De hilser mer enn gjerne hjertelig velkommen til sivilisasjonens undergang og kulden, barbariet og ildens herredømme. De kan umulig vite hva de gjør og bidrar med til selve oppløsningen.

Det ser ut for at de som for alle del ønsker en myk, veik, snillistisk og temmelig stor – og stadig større - noksagt av en «gud», de føler sterkt at de har «seieren» innen rekkevidde. Egentlig er de hyper-magikere, «typer» jeg har beskrevet gjentatte ganger om på bloggen her.

Hvis disse menneskene «vinner», kan Vesten risikere ikke å bare miste sin sjel og personlighet for godt, men også miste sin «logos» og vitalitet, for ikke å si «normale legitimitet» og gode funksjon som sant gudstroende aktør i verden. Det snakkes allerede med rette om «Europas underlige død» og «Selvmordsparadigme». Det er ikke det minste rart og underlig. Vi er vitne til en sivilisasjons selvdrap. Og det er dramatisk, selv om faktumet i seg selv er så skremmende at det må forties og fornektes, på en slik måte at det virkelig dramtiske i alt dette «forvinner» og blir helt uvirkelig.

Ikke rart da at disse menneskene snakker om God som et monster. De må jo ha en unnskyldning. De sier ikke «Jeg er Gud» direkte, nei, de sier det snikende og indirekte. På den måten forfører de andre naive mennesker til å tro på dem. For disse menneskene kan jo ikke være et like stort monster som kjærlighetens Gud selv …

Moral og hovedpoeng: Vi trenger så absolutt ikke å bli rasister, islamofobe, imperialister og intolerante mørkemenn eller dystre fundamentalister nær sagt ál a IS, eller naive karismatiskere fordi om vi tegner oss og forholder oss sant til et bilde ut fra hva Bibelen selv forteller oss om hvem Gud er, og på grunnlag av hva han i sin helhet har åpenbart for oss om hvem han egentlig er, og, ja, også om hva han har gjort.

Det vi trenger er ikke å «være redd» for Bibelens Gud fordi noen i sine villfarelser foretar karakterdrap på ham. Disse må vi stå opp mot, oppreiste under nåden. Vi skal være redde for å miste vår frykt for Gud, dvs troen på Gud. Vi skal ikke være redd for noe annet, for da kan vi umulig la oss gripe av fortvilelse, frustrasjon, hat og destruksjon. Vi skal fremfor alt bevisstgjøre oss selv på at å tro på Gud, er å tro på en gud som ikke er den samme som Allah.  Allah er ikke hellig - monade (Mike Robinson)

Dave Hunt? What love is this?

Fra presentasjonen på amazon: It takes only a few simple questions to discover the fact that most of those who regard themselves as Calvinists are largely unaware of what John Calvin and his early followers of the sixteenth and seventeenth centuries actually believed and pracitice. Nor do they fully understand what most of today's leading Calvinists believe. What Love Is This? exposes the true beliefs of Calvinism and addresses all the issues surrounding this doctrine.

Thom Stark - human faces of God (gjør Gud til et monster)

I en av omtalene av denne boken å amazon finner vi følgende:

Stark has found every difficult, even embarrassing, passage in Scripture. He thinks if he makes a big enough pile of things repellent to modern ears, then the other side will cry uncle. Yet inerrantists believe that if God is for something, that automatically justifies it, even when the action, such as ethnic cleansing and taking sex slaves, violates the Golden Rule and love your neighbor as yourself. Here are more examples of such passages:

* Yahweh instructs Israel to destroy all the Canaanites, including women and children, but not to destroy the trees. (Deut 20:16-19).

* It is God’s will to punish parents by dashing their infants’ heads against rocks and raping their mothers. (Isaiah 13:16)

* The Bible describes how the “sons of God” impregnated women, (Genesis. 6: 1-4). and says their offspring were giants called Nephilim (Numbers 13:33)

* The reason Paul gives for banning women from authority or teaching in the church is that they are inherently intellectually inferior to men, since Eve was the one deceived. (1Tim 12-14)

* Yahweh repeatedly says he will punish disobedient parents by making them “eat the flesh of your sons and daughters” (Leviticus. 26:29; Ezekiel 5:10; Jeremiah 19:9).

* Yahweh tells King Saul to exterminate the Amalekites, including their children, slaves, and animals. (1Sam 15:2-3) The reason offered was revenge for something that had happened 400 years earlier in Exodus 17 when the Amalekites fought a battle with Moses’ troops and lost

* Yahweh had a track record of punishing children for their parents’ sins. Yahweh drowned all the children on earth in the great flood. He burned alive all the children in Sodom and Gomorrah. In Exodus 12, Yahweh decided to kill every firstborn child in Egypt, in order to punish Pharaoh.

Stark asserts that nobody could really believe that all of the outrageous passages are God’s will.. I’m afraid Stark underestimates the human ability to justify anything. Christians who can defend genocide, after all, have no problem defending lesser outrages.

Christians say God is good, all the time. Inerrantists also say, if God does something, that makes it good. In other words, “morality consists of God saying to us, ‘Do as I say, not as I do.’” Genocide is wrong, except when the Israelis did it; in that case, it was wholly justified. Stark contends God never did order genocide. “These accounts reflect a standard ideology that Israel shared with many of its ancient neighbors.” Besides, most perpetrators of genocide justify it by citing divine will or national destiny.

Stark brushes aside “all apologetic evasion. Human sacrifice and genocide are atrocities, whether we find them in the Bible or not.” He also cites significant evidence that most of the genocides did not occur.

Paul Copan tar et oppgjør med de som gjør Gud til et monster

Omtale av hva boken inneholder og tar opp her: A brief summary of the book's chapters is given as follows:

1 & 2. These two chapters are a brief survey of the comments by the "New Atheists", about the Old Testament God. Copan suggests that his book is a response to these comments. He suggests that the book is to educate non-believers and believers alike, to teach them things that they have not bothered to learn.

3. Is an assessment of whether God craves attention, or whether being religious and worshipping God is a way of improving the self.

4. Is an assessment of the covenant, and whether picking one people is horrid and discriminatory or a good way to benefit the whole of humanity, i.e. an example to lead the rest of us.

5. Is an assessment of the Isaac story and the crucifixion. Is God a child abuser or man's promised saviour?

6. Is an assessment of the bible laws. It considers whether they are repressive or help to develop holiness. It also then considers the is/ought fallacy.

7 & 8. These chapters carry on from chapter 6 by considering the biblical commandments on kosher foods. Are these crazy or do they have a purpose, i.e. by regulating the self we help to improve the self. These are then cross referenced with the New Testament's argument on kosher foods and justification by faith alone.

9. Is an assessment of whether the biblical laws are barbaric and cruel. For example: sabbath breakers, drunkards, eye for an eye etc. This chapter assesses the deeper meaning of the laws, i.e. that they are meant to make the self holy and promote righteousness. These are then crossed referenced to the New Testament's teachings on righteousness. Finally, it shows how these ideas have influenced modern ideas.

10. Is an assessment of whether Israel discriminates against women. Again, this chapter looks into the deeper meanings of the laws, i.e. the image of God idea and the equality of all humans. It then shows how modern ideas of female liberation actually owe their origin to feminist theology, which comes from the bible.

11. Is a carry on from chapter 10 and considers the biblical positions on polygamy, concubines and bride prices. Are they God promoted, or man's insisted? Is this what God intended, or simply allowed due to the hardness of man's heart?

12 - 14. These chapters offer an assessment of slavery in Israel. Were the slaves better treated in Israel than the rest of the world? Is there a deeper meaning to the laws? It also draws reference to the 7 year jubilee, an event few actually understand the meaning of. It firstly examines how radical Israel's ideas on slaves were, and then shows how all modern ideas on equality owe their origin to the bible.

15 - 17. These chapters are possibly the weakest chapters. They are an assessment of the holy wars of Israel, most noticeably the Canaanite massacres. This chapter argues that the wars were limited, i.e. a one off justification given by God (the weakest argument -, it basically says, God said it's ok so it's ok). These chapters then argue that these wars were not directed against the people themselves but against their cruelty and ritualistic acts. It argues that the Canaanites were certainly not exterminated in a genocide fashion as they are still drawn reference to over 2000 years after the alleged event. Finally, it argues that it's easy to criticise these readings given the modern world but to truly understand them the cruelty of the world at that time needs to be understood and therefore some historical background information is needed - which the author then gives. All this is meant to somehow show that the wars themselves were ok. I must admit that whilst these chapters included a lot of valuable and interesting information, they did not convince me.

18. This chapter considers whether religion causes violence or promotes unity and self improvement. This chapter is really a response to Hitchen's argument that "religion poisons everything". It also considers whether the Crusades were really as bad/or the same as the modern Islamic Jihad.

19. Is a brief consideration whether morality functions fine without God. Are we simply able to say that we're just atoms and that our actions don't matter? Does this then impact our ideas on morality? To be honest the author doesn't devote enough attention to these issues to make this chapter worthwhile. His central argument is that no, having God helps, but of course as we're all made in God's image we don't need him and that we can be moral without him - but having him helps make us better.

20. Is a brief assessment on how much the modern world has been influenced by Jesus, and argues that he is far more important than many of us imagine him to be; to our history, culture and ideals. Again, this topic itself could full a whole book and so whilst mentioned in summary, fails to give a good meaty argument.

Hvordan Calvin og Geneva kan besrkrives i dag

Utdrag:

Calvin (1509–1564) was the inverted image of the freewheeling, permissive, high-living popes whose excesses had led to Lutheran apostasy. Frail, thin, short, and lightly bearded, with ruthless, penetrating eyes, he was humorless and short-tempered. The slightest criticism enraged him. Those who questioned his theology he called “pigs,” “asses,” “riffraff,” “dogs,” “idiots,” and “stinking beasts.” One morning he found a poster on his pulpit accusing him of “Gross Hypocrisy.” A suspect was arrested. No evidence was produced, but he was tortured day and night for a month till he confessed. Screaming with pain, he was lashed to a wooden stake. Penultimately, his feet were nailed to the wood; ultimately he was decapitated.

‘Calvin’s justification for this excessive rebuke reveals the mindset of all Reformation inquisitors, Protestant and Catholic alike: “When the papists are so harsh and violent in defense of their superstitions” he asked, “are not Christ’s magistrates shamed to show themselves less ardent in defense of the sure truth?” Clearly, he would have condemned the Jesus of Matthew (5:39, 44) as a heretic. In Calvin’s Orwellian theocracy, established in 1542, acts of God—earthquakes, lightning, flooding—were acts of Satan. (Luther, of course, agreed.) Copernicus was branded a fraud, attendance at church and sermons was compulsory, and Calvin himself preached at great length three or four times a week. Refusal to take the Eucharist was a crime. calvin-statueThe Consistory, which made no distinction between religion and morality, could summon anyone for questioning, investigate any charge of backsliding, and entered homes periodically to be sure no one was cheating Calvin’s God. Legislation specified the number of dishes to be served at each meal and the color of garments worn. What one was permitted to wear depended upon who one was, for never was a society more class–ridden. Believing that every child of God had been foreordained, Calvin was determined that each know his place; statutes specified the quality of dress and the activities allowed in each class.

‘But even the elite—the clergy, of course—were allowed few diversions. Calvinists worked hard because there wasn’t much else they were permitted to do. “Feasting” was proscribed; so were dancing, singing, pictures, statues, relics, church bells, organs, altar candles; “indecent or irreligious” songs, staging or attending theatrical plays; wearing rouge, jewelry, lace, or “immodest” dress; speaking disrespectfully of your betters; extravagant entertainment; swearing, gambling, playing cards, hunting, drunkenness; naming children after anyone but figures in the Old Testament; reading “immoral or irreligious” books; and sexual intercourse, except between partners of different genders who were married to one another.”

For å avslutte:

Er kristentroen like «mekanistisk» eller «teknisk innrettet» som islam?

Dette er et spørsmål som kan belyses til ettertanke i følgende perspektiv: I  Middelalderen kan vi se en skjematisk fremstilling av den kristne filosof angående synd, nåde osv slik, men uten at dette innbyr til den samme forståelse av Gud og tro som i islam, hvis man tar seg tid til å reflektere litt fordypende over følgende:

Guds frelsesplan og Kristi forsoningsverk for mennesket virkeliggjøres ut fra Guds evige rådslutning og konkretiseres ved hans predestinasjon for den som tror på Kristus og som vil frigjøres fra synden og dermed oppnå salighet og evig liv. Dette skjer ved rettferdiggjørelsen og under nådens fortsatte verk og virkning i og med mennesket. Kirken, Ordet og sakramentene er en fortsettelse av Kristi forsoningsverk.

Gratia increata, den uskapte nåde er Guds evige kjærlighetsvilje. Gratia creata er den gitte, skapte og meddelte eller inngytte nåde som er forutsetning for mennesket frelse. Denne virker rettferdiggjørelsen og de gode gjerningene. Gratia creata innbefatter alt det som Gud skjenker for intet. Til sammen utgjør dette Gratia gratis data som er den ufortjente- for ingenting skjenkede -  nåde. Denne er så en forutsetning for mottakelsen den høyere nåde, dvs. en spirende fides informis, en forberedende anger som skjer bla på grunn av frykt for straff, atritio, og timor servilis, en mildere for form for frykt og et ubestemt håp, spes informis, hvorunder faller vocatio, kallet via ordet eller forkynnelsen. Evangelier blir nova lex, en kraft som også i seg selv skjenkes til utførelse av det som kreves, men kraften skjenkes (først og fremst) gjennom sakramentene.

Gratia gratis data henføres til alt det et menneske kan gjøre selv for å forberede seg på nådens mottakelse, fascere quod in se est. (Thomas Aquinas: Mennesket kan ikke av egne krefter forberede seg for den første nådes gave, prima gratia. Fascere quod in se est bortfaller, bare gjennom praeparatio ad gratiam kan nåden fås, med nådens bistand, auxiliun gratie og gratia praeparans, men dette har ingen fortjenstekarakter og leder ikke til frelse fordi rettferdiggjørelsen er et helt og holdent overnaturlig verk som bar fås ved å inngjytes. Det kan skje i et øyeblikk: gratia operans; justificatio. (St. Augustin tenker nåden som helbredelse av menneskets skadede natur.) Tro og anger på dette stadium kan ikke rettferdiggjøre mennesket, men de gir en rimelighetsfortjeneste, meritum de congruo, noe Gud belønner er at Gud gir den egentlige nåden, gratia gratum fasciens, en nåde som utvisker skylden samtidig som den tilfører menneskenaturen en høyere utrustning som er forutsetningen for å prestere de gode gjerningene som kan gi fullverdig fortjeneste, meritum de condigno.

Denne nåden er en inngytt habitus og et donum habituale. Den gis ved sakramentene. Habitusen løfter mennesket til et høyere plan, altior natura, hvor mennesket gjenopprettes med donum superadditum, tilstanden før syndefallet. Dette muliggjør en fullverdig tro, fides infusa og en ufryktsom anger i kjærlighet til Gud, contritio; timor filialis. Livet i denne viljesretning belønnes det evige livet i herliggjørelsen, gratia glorificans.

Nådens gave betraktes som nødvendig og som et tillegg til den naturlige utrusning for å bli i stand til å nå den salige gudsbeskuelse. Nåden er en indre kraft som skjenker de overnaturlige dygdene. Når nåden samarbeider med menneskets naturlige krefter, betinger dette fortjeneste, merita. Fortjenesten sikrer ikke rettferdiggjørelsen, men bistår mennesket i å beholde nåden som det trenger for å nå saligheten, beatitudo. Man kan snakke om en delvis belønning for de opparbeide fortjenester.

Alle sakramentene bærer nåden som springer ut av Kristi stedfortredende lidelse. Thomas utvikler læren om sakramentene som causae instrumentalis for nådens meddelelse eller "årsaken" til den og man får: ex opere operato. (Over: Kortfattet sammendrag fra Trons Mønster av Hægglund)

Når det gjelder «nåde» i islam sammenlignet med nåde i kristentroen, må jeg vise til tidligere behandling her på bloggen, hvor jeg bl a relaterer til den muslimske Id (eller Eid) feiringen for å sette det hele i kontrast: Nåde i Id og nåde i kristen tro – sammenlignet:

Synden, innledning

Hvordan beskrives så Gud, ja, hvem er Han? Jeg er den jeg er, - selvsagt, og ingen annen, hvis man «ser det». Mer utførlig og kanskje helt unødvendig: Se Her på wikipedia om Guds attributter.

Appendix:

Pico della Mirandola:

«Adam! Vi har ikke gitt den noe fast bosted eller noen skikkelse som er din alene og heller ingen virkemåte som er din alene. Dette fordi du i samsvar med de lengslene og den dømmekraft du har, skal kunne ta i besittelse det sted, den skikkelse og den virksomhet du selv måtte ønske.

Alle andre veseners natur er avgrensede og holdt på plass innenfor de lovbegrensende sammenhenger vi har foreskrevet.

Men du er ikke begrenset på noe vis, og skal derfor, av fri vilje selv fastsette din naturs grenser.

Vi har plassert deg i verdens sentrum slik at du derfra lettere skal kunne se alt det som befinner seg i verden.

Hverken av jord eller himmel er du skapt, hverken dødelig eller udødelig har vi skapt deg, fordi du selv skal kunne forme deg til den skikkese du selv måtte ønske, som om du var din egen skaper. …

Du skal ha makt til å fornedre deg til de lavere dyriske livsformene, og du skal ha makt til å bli gjenfødt i høyere guddommelige former … «

Jean-Paul Sartre, i Eksistensialsime er humanisme, 1946:

«Dostojevski skrev: «Hvis Gud ikke eksisterte, ville alt være tillatt». Det er også ekistensialismens utgangspunkt. I virkeligheten er alt tillatt hvis Gud ikke eksisterer, og følgelig er mennesket enosmt fordi det verken inne i seg eller utenfor seg finner noe støttepunkt. For det første finner det ingen unnskyldninger. Hvis det er så at ekistensen går forut for essensen, kan man aldri forklare noe ved å hevise til en gitt og på forhånd kjent menneskenatur. Med andre ord: Det finnes ikke noen determinisme, mennesket er fritt, mennesket er frihet. Hvis Gud ikke eksisterer, finnes det heller ikke noen verdier eller påbud som rettferdiggjør vår opptreden … Vi er ensomme, uten unnskyldninger. Det er det jeg vil uttrykke med å si at mennesket er dømt til å være fritt. Dømt fordi det ikke har skapt seg selv, og likevel fritt; for når det engang er kastet inn i verden, er det ansvarlig for alt det gjør».